Velkommen til nok et lite studium fra Nehemjas bok. Sist så vi på bønn og arbeid. Nå setter vi søkelyset på gjennoppbygging og fornyelse. Ofte kan vi fokusere på forskjellige emner i samme bok. Dette er også noe som er viktig for oss å vite. Jeg håper denne siden kan bli til velsignelse og oppbyggelse for deg som leser…

–

Sorg over Jerusalem

“1 Ord av Nehemja, sønn av Hakalja.

Det var i måneden kislev i det tjuende året, mens jeg var i borgen Susa. 2 Da kom Hanani, en av brødrene mine, og noen menn fra Juda. Jeg spurte dem ut om de judeerne som hadde sluppet unna fangenskapet, og om Jerusalem. 3 De svarte: «De som har sluppet unna fangenskapet der i provinsen, er i stor ulykke og vanære. Muren rundt Jerusalem er brutt ned, og portene er brent opp.» 4 Da jeg hørte dette, satte jeg meg ned og gråt. Jeg sørget i flere dager. Jeg fastet og ba til himmelens Gud.

5 Jeg sa: Å, Herre, himmelens Gud, du store og skremmende Gud, som holder pakten og viser kjærlighet mot alle som elsker deg og holder dine bud. 6 La ditt øre lytte og øynene dine være åpne så du hører din tjeners bønn som jeg ber til deg nå, både dag og natt, for israelittene, dine tjenere. Jeg bekjenner syndene som vi israelitter har gjort mot deg. Også jeg og mitt farshus har syndet. 7 Vi har handlet ille mot deg og ikke holdt budene, forskriftene og lovene som du ga din tjener Moses. 8 Husk det du påla din tjener Moses: «Hvis dere er troløse, vil jeg spre dere blant folkene. 9 Men hvis dere vender om til meg og holder budene mine og lever etter dem, om dere så er drevet bort til himmelens grense, skal jeg samle dere derfra og bringe dere til det stedet som jeg har valgt til bolig for mitt navn.» 10 De er tjenerne dine og folket ditt, som du har fridd ut ved din store kraft og sterke hånd. 11 Å, Herre, la øret ditt lytte til bønnene fra tjeneren din og tjenerne dine, de som gjerne vil frykte ditt navn. La tjeneren din lykkes i dag, la ham finne barmhjertighet hos denne mannen!

Jeg var kongens munnskjenk da dette hendte.“

Nehemja 1

Åpningsordene i Nehemjas bok setter scenen. Hvem var denne mannen? Ikke så mye vites om Nehemja, “sønn av Hakalja” (1:1), men i de siste ordene i dette kapittelet oppdager vi at han “var kongens munnskjenk” (1:11).

Tiden er måneden Kisleb (omtrent det samme som desember hos oss). Det er “et tjuende året” (1:1) av kong Artarksekses styre, som Nehemja – en av de jødene som levde i eksil i Babylon i slottet Susa (Babylom var hovedstaden i det babylonske riket).

Nehemja mottar en rapport, og så får han en byrde. Rapporten kommer fra en gruppe menn som nettopp har returnert fra Juda, og informerer Nehemja om “stor ulykke og vanære” (1:3). I tillegg sier de at “Muren rundt Jerusalem er brutt ned, og portene er brent opp.”

Da Nehemja hørte denne rapporten, så ble han full av sorg. “Da jeg hørte dette, satte jeg meg ned og gråt. Jeg sørget i flere dager. Jeg fastet og ba til himmelens Gud” (1:4).

Dette er øyeblikket da Nehemja ble en leder for folket sitt. Lederskapet startet ikke da han organiserte gjenoppbyggingen av murene, eller da han inspirerte folkets håp for en bedre fremtid. Lederskap starter ikke med strategi, kommunikasjon eller rekrutering, Lederskap starter med en byrde.

Nehemja står i tomrommet for folket sitt. Byrden fører til bønn. Guds kall blir født på et hemmelig sted i hjertet vårt og vår vendelse mot himmelens Gud. Når et behov kjennemerker en mann eller en kvinne som følger Gud, og det på en slik måte at de ikke kan ignorere det, så blir en leder laget.

Nehemja hørte nyhetene om ting som var slik de ikke skulle være, og hjertet hans følte at det måtte gjøre noe. Det første han gjorde var å rope ut til Gud. Bønnen hans inneholder ord av lovprisning og tilbedlse som beskriver Guds karakter (1:5). Han bekjenner synden på vegne av hele nasjonen (1:6-7) og minner Gud om Hans paktsløfter (1:8-10), og konkluderer med en forspørsel om Han vil svare bønnen hans og vinne favør overfor kongen (1:11).

Refleksjon:

Tenk på områder med “ulykke og vanære” i livene til dem som er rundt deg. Har Gud plassert en byrde i hjertet ditt om å tjene et behov, rett eller galt, eller dedikere deg trofast til bønn?

Hva vil du gjøre med dette?

–

Beveget av Gud

“1 Det var i måneden nisan i det tjuende året til kong Artaxerxes. Jeg tok vinen som sto foran kongen, og ga ham. Han hadde aldri før sett meg nedtrykt. 2 Kongen sa til meg: «Hvorfor ser du så nedtrykt ut? Du er da ikke syk? Dette kan ikke være annet enn hjertesorg.» Jeg ble svært redd 3 og sa til kongen: «Lenge leve kongen! Skulle jeg ikke se nedtrykt ut når byen der fedrene mine er gravlagt, ligger øde og portene er fortært av ild?» 4 Kongen sa til meg: «Hva ønsker du?» Jeg ba til himmelens Gud. 5 Så sa jeg til kongen: «Om kongen finner det for godt og han synes godt om sin tjener, så send meg til Juda, til byen der fedrene mine er gravlagt, så jeg kan bygge den opp igjen.» 6 Da spurte kongen meg, mens dronningen satt ved siden av ham: «Hvor lenge kommer reisen din til å vare, og når vender du tilbake?» Kongen godtok tiden jeg nevnte, og sendte meg av sted.

7 Jeg sa til ham: «Om kongen finner det for godt, så send med meg brev til stattholderne i provinsen Bortenfor Eufrat, så de lar meg dra gjennom til jeg kommer til Juda, 8 og også et brev til Asaf, vokteren for kongens parker, slik at han gir meg tømmer til bjelker i portene i tempelborgen, til bymuren og til huset jeg skal bo i.» Kongen gjorde dette, for min Gud holdt sin gode hånd over meg.

9 Jeg kom til stattholderne i provinsen Bortenfor Eufrat og ga dem brevene fra kongen. Kongen hadde sendt med meg hærførere og ryttere. 10 Sanballat fra Horon og embetsmannen Tobia fra Ammon fikk høre dette. De tok det ille opp at det hadde kommet en mann som ville israelittene vel.“

Nehemja 2:1-10

Det er fire måneder senere, “i måneden nisan i det tjuende året til kong Artaxerxes“, og Nehemja har bedt etter Guds godvilje. Byrden har modnet seg som en frukt, og nå er tiden for torens skritt kommet. Vi kan ofte gå glipp av denne subtile informasjonen. Vi hører om rapporten, og så virker det som om Nehemja straks lager planer for å fikse problemet. Nei! Det har gått fire måneder. Behovet har ikke misket i størrelse, men Gud er like mye interessert i individets hjerte og hvordan Han kan bruke Nehemja for å adressere problemene som foreligger. Gud har ikke hastverk!

Nehemjas eksempel er et eksempel av bønn (1:5-11, 2:4), ydmykhet (legg merke til den repeterte frasen “Om kongen finner det for godt” 2:5, 7), og en dristig forespørsel om å returnere til hjemlandet sitt og gjenoppbygge murene og portene i Jerusalem. Dette var ingen liten forespørsel, og – som Ester – risikerte han bokstavelig sett livet da han spurte kongen. Legg også merke til at Nehemja selv ikke var noen erfaren bygningsmabb, prosjetleder, guvernør eller noe slik, men tjente som “munnskjenk” (1:11). I hvilken verden kan en som Nehemja ha mot nok til å komme med en slik forespøsrsel?

Det er på det rene at Nehemja ikke hadde noen grunn til å være sikker på sine egne evner og visdom. Her er et annet prinsipp i gudfryktig lederskap: vi bringer veldig lite med oss til arbeidet. Faktisk kan det å stole på være egne evner, ferdigheter eller avgjørelser ofte bli raskt håndtert av Gud slik at Han vil få æren. Tenk på David, den yngste i familien, en gjetergutt, valgt til å bli konge. Eller Simon, den stae fiskeren fra Galilea, med det nye navnet Peter som ble en viktig apostel i kristemdommens første tid. Eller Saulus, som passet til å argumentere poenger fra Toraen med fariseerne og jødene, valgt til å bli hedningenes apostel istedenfor.

Alt som vi tror kan gjøre oss kvalifiserte i våre egne øuyne for å oppnå store ting for Gud er vanligvis det som Gud vil fjerne slik at vi lærer å stole på Gud alene.

Nehemjas selvsikkerhet var ikke i evnene hans, men i Guds! Husk at dette startet med en ekte byrde som han bar for tilstanden av Guds folk og Guds hellige by. Han ble beveget, sørget, og Gud brukte den byrden han bar slik at den modnet seg og ga drivstoff til troen hans.

Bevegede mennesker beveger Gud.

Gud føler Seg beveget av tro. “Uten tro er det umulig å være til glede for Gud. For den som trer fram for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham” (Hebreerne 11:6). “For sin tro fikk de gamle godt vitnesbyrd” (11:2). Passive menn og kvinner kan ikke forvente at Gud blir beveget for dem. Status quo er hvor de trives. Troen er doktriner, ikke en livsstil. De er ubeveget av behovet rundt dem, og mangelen på medfølelse har nummet hjertene deres. Selvforsynelse og selvbeskyttelse har blitt avguder. Men Nehemjas eksempel viser oss at dristig tro er akkurat hva Gud ser etter for å bringe oss en velkommen forandring. Gunst hos Gud fører til gunst hos menneskene, og Nehemja har satt seg på en kurs hvor han kan gjøre det som er umulig å gjøre i Hans styrke.

Refleksjon:

Når var det siste gang du følte en byrde om et behov som trengte å fylles?

Hvordan er hjertet ditt? Mykt, hardt, sønderbrutt, numment? Snakk med Gud om dette. Motta Hans milde rettelse hvor det er nødvendig, og inviter Ham til å forandre hjertet ditt…

–

Nehemja kommer til Jersusalem

“11 Så kom jeg til Jerusalem. Da jeg hadde vært der i tre dager, 12 dro jeg ut om natten sammen med noen få menn. Jeg hadde ikke fortalt noe menneske hva min Gud hadde lagt meg på hjertet å gjøre for Jerusalem. Jeg hadde ikke med meg andre dyr enn det jeg red på. 13 Jeg dro ut gjennom Dalporten om natten, forbi Drakekilden og til Møkkporten. Jeg inspiserte Jerusalems murer, som var brutt ned, og portene, som var fortært av ild. 14 Jeg dro videre til Kildeporten og Kongedammen, men der var det ikke plass nok til at dyret som jeg red på, kunne komme forbi. 15 Jeg fortsatte opp gjennom dalen om natten og inspiserte muren. Deretter snudde jeg og kom tilbake gjennom Dalporten.

16 Stormennene visste ikke hvor jeg hadde vært, eller hva jeg hadde gjort. Inntil da hadde jeg ikke fortalt det til judeerne, verken til prestene, de fremste, stormennene eller de andre som skulle gjøre arbeidet. 17 Men nå sa jeg til dem: «Dere ser hvor ille vi har det her. Jerusalem ligger i ruiner, og portene er brent opp. Kom, la oss bygge opp igjen muren rundt Jerusalem, så vi ikke lenger må leve i vanære.» 18 Jeg fortalte dem også hvordan Gud holdt sin gode hånd over meg, og hva kongen hadde sagt til meg. Da sa de: «La oss gå i gang med å bygge!» Og de tok fatt på det gode verket.

19 Da Sanballat fra Horon, embetsmannen Tobia fra Ammon og Gesjem fra Araba hørte dette, spottet og hånte de oss. De sa: «Hva er det dere holder på med? Gjør dere opprør mot kongen?» 20 Jeg svarte dem: «Himmelens Gud vil la oss lykkes. Vi, hans tjenere, skal gå i gang med å bygge. Men dere har ingen del, ingen rett og ingen historie i Jerusalem.“

Nehemja 2:11-20

Nehemjas reise bringer ham til Jerusalem og da han “hadde vært der i tre dager” begynner han å inspisere prosjektet (2:11-12). Jeg lurer på om de tre dagene her er viktige. Tre dager er ofte brukt i Skriften om gjenopprettelse, nytt liv og oppstandelse. På skapelsens tredje dag ble livet skapt (1 Mosebok 1:11-13), Abrahams test ble utført “Den tredje dagen” (22:4), Israel var i ødemarken “tre dager” før Gud mirakuløst forsørget vann (2 Mosebok 15:22-25), Jona var i fiskens buk i tre dager (Jona 1:17), og Jesus stod opp fra graven den tredje dagen (1 Korinterbrev 15:4).

En natt går Nehemja for å inspisere muren – uten å fortelle “noe menneske hva min Gud hadde lagt meg på hjertet å gjøre for Jerusalem” (2:12). Nehemja er fremdeles i hemmelighetsfasen, og lar Herrens byrde modne seg til det som vil bli en visjon fra Herren. Dette er et sted hvor vi lett kan gjøre feil. Noen av oss er naturlig utsatt for å hilse velkommen nye ideer og muligheter. Når en dukker opp, så kan det være lett å dele dette raskt med andre, og på den måten kortslutte prosessen som er nødvendig med å vente på Herren. Lederskap krever at vi tilbringer tid på vårt hemmelige sted, tar på en måte tre dager” for å skjelne og “inspisere murene” før vi kommuniserer dette til andre.

Med en gang Nehemja har tatt sin private reise sammen med Gud, så informerer han folkets ledere – setter frem en visjon: “la oss bygge opp igjen muren rundt Jerusalem, så vi ikke lenger må leve i vanære” (Nehemja 2:17), og ser svar til bønnen som har ført ham til dette øyeblikket (2:18a). “Da sa de: «La oss gå i gang med å bygge!»” (2:18b).

Dette høydepunktet med visjonen, svarte bønner og enhet blir uniddelbart utfordret av fiendene til Guds verk: “Da Sanballat fra Horon, embetsmannen Tobia fra Ammon og Gesjem fra Araba hørte dette, spottet og hånte de oss” (2:19).

Refleksjon:

Hva er din vanlige respons når nye ideer og muligheter dukker opp? Hopper du rett inn, har du en mer ettertenksom respons, eller er du uvillig?

Hvordan finner du vanligvis ut hvor Gud leder deg i livet ditt? Hva har hjulpet deg til å finne ut Hans vilje tidligere?

Har du noensinne hatt noen “tredje dag” erfaringer? En tid da du har ventet på et gjennombrudd, eller svar på bønn, og så kommer det plutselig?

–

Arbeidet på murene

“1 Øverstepresten Eljasjib og brødrene hans, prestene, gikk i gang med å bygge Saueporten. De helliget den og satte inn dørene. Deretter helliget de muren helt til Hundretårnet og Hananel-tårnet. 2 Ved siden av dem bygde mennene fra Jeriko, og ved siden av dem bygde Sakkur, sønn av Imri. 3 Fiskeporten ble bygd av etterkommerne til Senaa. De tømret den opp og satte inn dører med bolter og bommer. 4 Ved siden av dem arbeidet Meremot, sønn av Uria, sønn av Hakkos, og ved siden av dem Mesjullam, sønn av Berekja, sønn av Mesjesabel, og ved siden av dem Sadok, sønn av Baana. 5 Ved siden av dem arbeidet mennene fra Tekoa, men de fremste blant dem ville ikke bøye nakken i arbeid for herrene sine. 6 Gamleporten ble reparert av Jojada, sønn av Paseah, og av Mesjullam, sønn av Besodja. De tømret den opp og satte inn dører med bolter og bommer. 7 Ved siden av dem arbeidet Melatja fra Gibeon, Jadon fra Meronot og menn fra Gibeon og Mispa, som var sete for stattholderen i provinsen Bortenfor Eufrat. 8 Ved siden av dem arbeidet Ussiel, sønn av Harhaja, en av gullsmedene, og ved siden av ham arbeidet Hananja, en av salvemakerne. De bygde opp igjen Jerusalem helt fram til Den brede muren. 9 Ved siden av dem arbeidet Refaja, sønn av Hur. Han var leder for halvparten av Jerusalem-området. 10 Ved siden av dem arbeidet Jedaja, sønn av Harumaf, like ved sitt eget hus, og ved siden av ham arbeidet Hattusj, sønn av Hasjabneja.

11 Ovnstårnet og en annen del av muren ble reparert av Malkia, sønn av Harim, og av Hasjub, sønn av Pahat-Moab. 12 Ved siden av ham arbeidet Sjallum, sønn av Hallohesj, som var leder for den andre halvparten av Jerusalem-området, og døtrene hans. 13 Dalporten ble reparert av Hanun og innbyggerne i Sanoah. De bygde den opp igjen og satte inn dører med bolter og bommer. De reparerte også tusen alen på muren helt til Møkkporten. 14 Møkkporten ble reparert av Malkia, sønn av Rekab, lederen for Bet-Hakkerem-området. Han bygde opp igjen porten og satte inn dører med bolter og bommer. 15 Sjallun, sønn av Kol-Hose, lederen for Mispa-området, reparerte Kildeporten. Han bygde den opp igjen, la tak på den og satte inn dører med bolter og bommer. Han reparerte også muren ved Sjelah-dammen, nær kongens hage, og bort til trappene ned fra Davidsbyen. 16 Deretter arbeidet Nehemja, sønn av Asbuk, som var leder for halvparten av Bet-Sur-området. Han reparerte muren fram til Davids-gravene og til den kunstige dammen og krigernes hus.

17 Etter ham arbeidet levittene, Rehum, sønn av Bani, og ved siden av ham arbeidet Hasjabja for sitt område, han var leder for halvparten av Ke’ila-området. 18 Etter dem arbeidet brødrene deres, Bavvai, sønn av Henadad, lederen for den andre halvparten av Ke’ila-området, 19 og ved siden av ham arbeidet Eser, sønn av Jesjua, lederen for Mispa, på en annen del rett overfor oppgangen til våpenlageret i murvinkelen. 20 Etter ham arbeidet Baruk, sønn av Sabbai, med stor iver på en annen del, fra hjørnet og fram til inngangen til øverstepresten Eljasjibs hus. 21 Etter ham arbeidet Meremot, sønn av Uria, sønn av Hakkos, på en annen del fra inngangen til Eljasjibs hus og til enden av huset.

22 Etter ham arbeidet prestene som bodde i nærheten. 23 Etter dem arbeidet Benjamin og Hasjub like ved sine egne hus. Etter ham arbeidet Asarja, sønn av Maaseja, sønn av Ananja, ved siden av sitt eget hus. 24 Etter ham arbeidet Binnui, sønn av Henadad, på en annen del, fra Asarjas hus til murvinkelen og hjørnet. 25 Palal, sønn av Usai, arbeidet like ved hjørnet og det øvre tårnet som stikker fram fra kongeborgen, det som hører til vaktgården. Etter ham arbeidet Pedaja, sønn av Parosj, og 26 tempeltjenerne som bodde på Ofel, helt til et punkt like ved Vannporten i øst og tårnet som stakk fram. 27 Etter dem arbeidet mennene fra Tekoa på en annen del, fra plassen foran det store tårnet som stakk fram, og til Ofel-muren.

28 Ovenfor Hesteporten arbeidet prestene foran hvert sitt hus. 29 Etter dem arbeidet Sadok, sønn av Immer, på den andre siden av huset sitt. Etter ham arbeidet Sjemaja, sønn av Sjekanja, som voktet Østporten. 30 Etter ham arbeidet Hananja, sønn av Sjelemja, og Hanun, den sjette sønnen til Salaf, på en annen del. Etter ham arbeidet Mesjullam, sønn av Berekja, rett overfor sitt eget rom. 31 Etter ham arbeidet Malkia, en av gullsmedene, helt fram til huset til tempeltjenerne og handelsmennene foran Mønstringsporten, til det øvre hjørnet. 32 Og mellom det øvre hjørnet og Saueporten arbeidet gullsmedene og handelsmennene.”

Nehemja 3

Dagens skrifsted er mange vers, og jeg har tidligere blitt imponert over pastorer som faktisk har talt fra dette kapittelet. Men når vi ser nøye på det, så finner vi mange detaljer som er bra å ta med seg.

Her leser vi om hvordan mange mennesker med et felles formål jobbet sammen på murene, fra Saueporten og rundt hele Jerusalem by. Her finner vi intet mindre enn 44 navn pluss de familiene de representerte listet opp som at de kom sammen og bygget forskellige deler av bymuren. Ordene “siden av dem” blir ofte repetert, og dette gir en ugjenkjennelig følelse av at dette prosjektet har momentun og hadde et delt ansvar for hele fellesskapet.

Vi er ikke ensomme ulver her. Gjennom Nehemja har Gud suksessfult overført en byrde til en visjon, og en visjon til et oppdrag som alle tar del i.

Interssant nok finner vi på noen steder at prester arbeidet på sine egne hus (3:28). Andre steder arbeidet de med hjelp av “døtrene” deres (3:12) og “etterkommerne til Senaa” (3:3) som inkluderte sønnene deres. Noen av disse bodde her, og hadde trolig flyttet tlbake før Nehemja kom, eller det er mulig – selv om det er mindre trolig – at familiene deres var igjen etter at babylonerne dro. Babylonerne ville trolig ha tatt med seg de fleste som var utdannet, og dette ville mest trolig ha inkludert prestene. Men i Nehenja finner vi prester, vakter, og hele familier som samarbeider om arbeidet.

Ved slutten av kapittelet kommer fortelleren igjen tilbake til Saueporten (3:32) – etter at alle deler av Jerusalens murer og porter har blitt godt beskrevet med pågående bygningsarbeider.

Overraskende nok blir ikke bokens hovedperson – Nehemja – nevnt i det hele tatt i dette kapittelet. Det er nesten som om forfatteren blir fremhevet i fellesskapet, det delte oppdraget som folket jobbet med.

Tjeneste og oppdrag er ikke soloforetak. Lederskapet kan kanskje artikulere en visjon, men hvordan visjonen blir satt i bevegelse blir bestemt av om folket går med på dette eller ikke.

Der er imidlertid en kontrast i historien mellom teokittene (fra en by 16 km sør for Jerusalem) og deres adelsmenn som “ville ikke bøye nakken i arbeid for herrene sine” (3:5). Man ville tro at mange fra det lille samfunnet i Tekoa ville være engasjerte for å gjenoppbygge Jerusalems murer, men lederne deres var ikke det. Var det på grunn av stolthet? Eller mangel på hengivelse? Likte de ikke å bli fortalt hva de skulle gjøre av veilederne – de som organiserte prosjektet?

Refleksjon:

Tenk på utfordringer som du har vært innvolvert i som er sammen med andre mennesker. Hva hjelper deg til å forplikte deg til et slik oppdrag sammen med andre, og hva får deg til å motsette deg dette?

Hva er rollen til klar kommunikasjon og angjørelser i denne prosessen?

Stoler du vanligvis på lederskapet, eller starter du med mistenksomhet?

Er du en som liker å samarbeide, en ensom ulv, eller noe annet? Hvordan vi de nærmest deg beskrive deg?

–

Bønn og sverd

“1 Da Sanballat hørte at vi holdt på å bygge opp muren, ble han sint; han var fra seg av raseri. Han spottet judeerne 2 og sa til landsmennene sine og til hæren i Samaria: «Hva er det disse elendige judeerne driver på med? Skal de bygge opp igjen, ofre og fullføre på én dag? Kan de gjøre de brente steinene i grushaugene levende?» 3 Tobia fra Ammon, som var sammen med ham, sa: «La dem bygge så mye de vil! Bare en rev hopper oppå, river den steinmuren ned.»

4 «Hør, vår Gud, hvordan vi blir hånt! La spotten vende tilbake over deres egne hoder. La dem bli plyndret og ført som fanger til et fremmed land! 5 Dekk ikke over deres skyld, og la ikke synden bli visket ut for ditt ansikt. De har krenket bygningsmennene.»

6 Så bygde vi opp igjen muren i halv høyde helt rundt, og folket la sitt hjerte i arbeidet.

7 Da Sanballat, Tobia, araberne, ammonittene og asjdodittene fikk høre at gjenreisningen av Jerusalems murer gikk framover, og at revnene nå var i ferd med å fylles, ble de rasende. 8 Alle slo seg sammen for å gå til krig mot Jerusalem og skape forvirring der. 9 Men vi ba til vår Gud og satte vakt på murene dag og natt for å holde dem borte.

10 Da sa de i Juda: «De som bærer, har ikke mer krefter. Det er for mye grus. Vi makter ikke å bygge muren.» 11 Og motstanderne våre sa: «Før de vet om det eller legger merke til det, skal vi være blant dem, drepe dem og gjøre slutt på arbeidet.» 12 Når judeerne som bodde nær dem, kom til oss, sa de gang på gang: «De kommer mot oss fra alle kanter.»

13 Så lot jeg folket stille seg opp på de laveste stedene bak muren, på de åpne plassene. Jeg lot dem stille seg opp slekt for slekt med sverd, spyd og buer. 14 Da jeg hadde sett på dette, reiste jeg meg og sa til de fremste, stormennene og resten av folket: «Vær ikke redde for dem! Tenk på Herren, den store og skremmende, og kjemp for brødre, sønner og døtre, kvinner og hjem!»

15 Fiendene våre fikk nå høre at vi kjente til planen deres, og at Gud hadde hindret den. Da vendte vi alle tilbake til muren, hver til sitt arbeid. 16 Fra den dagen arbeidet halvparten av de unge mennene mine på muren, mens den andre halvparten sto med piler, skjold, buer og brynjer. Lederne sto bak hele Juda-folket 17 som bygde på muren. Bærerne gjorde arbeidet sitt ved å bære med den ene hånden og holde våpenet med den andre. 18 Hver bygningsmann hadde sverdet festet ved hoftene mens han bygde. Hornblåseren sto ved siden av meg.”

Nehemja 4:1-18

I ethver foretak vi gjør for Gud – i kallet for åndelig fornyelse, å samarbeide i et prosjekt for å utvide Guds kongerike, eller å etablere et nytt gjennombrudd i tjenesten – så vil vi alltid møte en viss grad av motstand. I dette kapittelet ser vi at de som tidligere hadde ledd og gjort narr av byggeprosjektet, begynte å øke deres innsats og volum mot jødene.

Det som startet som en forstyrrelse fra disse folkene (2:10), først uttrykket som spott og hån (2:19) blir nå til fullt og umaskert hat og sinne mot Guds folk og Guds prosjekt (4:1ff.) “Da Sanballat hørte at vi holdt på å bygge opp muren, ble han sint; han var fra seg av raseri.”

Som kristne kjemper vi ikke bare mot kjøtt og blod, men mot åndelige makter og åndskrefter (Efeserne 6:12), og der er noen veldig interesante forbindelser her mellom Guds fiender i Nehemjas historie og dem i vår tid.

La oss først se hvordan folket responderte da fienden forsøkte å så tvil om arbeidet deres: de ba (Nehemja 4:2-4). Dette var ikke myke, forsiktige, repeterende bønner, men sterke og klare. De ropte ut til Gud for å bli fri fra fiendene deres! Det var tid for Guds folk å presse tilbake mot de åndelige kreftene som søkte å så tvil og forvirring – spesielt gjennom tider med vekst for menigheten og utvidelse av tjenesten vår. Bønnen er vårt våpen, og vi har en Beskytter i Jahve (se Jesaja 54:17).

For det andre øker fienden hans trusler (4:7-8) og planlegger aktivt mot Herrens folk. Jeg lurer på om det er åpenbart for alle kristne at de er i en åndelig kamp, en åndelig krig. Er dette kanskje fordi vi har sovnet på kirkebenken eller blitt passive i våre åndelige liv slik at vi er uviktige for fienden?

Det er på tide å våkne opp! Her blir strategien kreativ. I tillegg til bønner, så blir det plassert vakter ut hele døgnet (4:9), og det stiger frem et bilde av at troen og krigen oppererer sammen. Folket “gjorde arbeidet sitt ved å bære med den ene hånden og holde våpenet med den andre. Hver bygningsmann hadde sverdet festet ved hoftene mens han bygde” (4:17-18). Arbeid og krig, bygging og vokting, etablering og beskyttelse. Dette er arbeidet på Guds rike i dag også: et klart mandat til å bli partner med Gud og se Hans rike komme, og jobbe sammen med Ham, og stå vakt mot fiendens planer og føre krig mot løgnene, bedrahelsene og alle typer ondsksap. Våre våpen i krigen “har sin kraft fra Gud og kan legge festninger i grus. Vi river ned tankebygninger og alt stort og stolt som reiser seg mot kunnskapen om Gud” (2 Korinterbrev 10:4-5).

Refleksjon:

Hvordan har du reagert til trusler fra åndelige fiender i fortiden?

Hvordan kan Gud lede deg til å utøve åndelig autoritet når Satan forsøker å så tvil og håpløshet i livet ditt?

Les Jesaja 54:17. Hva er nøkkelordene eller nøkkelfrasene du trenger å bruke i åndelig krig?

Hvilket arbeid og hvilken krigføring jobber sammen i ditt liv?

–

Beskytt familien din

“10 Da sa de i Juda: «De som bærer, har ikke mer krefter. Det er for mye grus. Vi makter ikke å bygge muren.» 11 Og motstanderne våre sa: «Før de vet om det eller legger merke til det, skal vi være blant dem, drepe dem og gjøre slutt på arbeidet.» 12 Når judeerne som bodde nær dem, kom til oss, sa de gang på gang: «De kommer mot oss fra alle kanter.»

13 Så lot jeg folket stille seg opp på de laveste stedene bak muren, på de åpne plassene. Jeg lot dem stille seg opp slekt for slekt med sverd, spyd og buer. 14 Da jeg hadde sett på dette, reiste jeg meg og sa til de fremste, stormennene og resten av folket: «Vær ikke redde for dem! Tenk på Herren, den store og skremmende, og kjemp for brødre, sønner og døtre, kvinner og hjem!»

15 Fiendene våre fikk nå høre at vi kjente til planen deres, og at Gud hadde hindret den. Da vendte vi alle tilbake til muren, hver til sitt arbeid. 16 Fra den dagen arbeidet halvparten av de unge mennene mine på muren, mens den andre halvparten sto med piler, skjold, buer og brynjer. Lederne sto bak hele Juda-folket 17 som bygde på muren. Bærerne gjorde arbeidet sitt ved å bære med den ene hånden og holde våpenet med den andre. 18 Hver bygningsmann hadde sverdet festet ved hoftene mens han bygde. Hornblåseren sto ved siden av meg.

19 Da sa jeg til de fremste, stormennene og resten av folket: «Arbeidet er stort og vidt, og vi står spredt på muren, langt fra hverandre. 20 Om dere hører lyden av hornet, skal dere samle dere omkring oss. Vår Gud vil kjempe for oss.» 21 Vi fortsatte arbeidet fra morgenrøden viste seg til stjernene kom fram, mens halvparten sto med spydene sine. 22 Samtidig sa jeg til folket: «Hver mann og hans tjenestefolk må bli over i Jerusalem så de kan holde vakt om natten og arbeide om dagen.» 23 Selv kom vi aldri ut av klærne, verken jeg, brødrene mine, tjenestefolkene eller vaktmennene som fulgte meg. Hver mann hadde våpen i høyre hånd.”

Nehemja 4:10-23

I går så vi at fiendens planer først ble utsatt gjennom latterliggjøring og spredning av tvil, så gjennom direkte trusler og skremsel. Til begge disse angrepene skal Guds folk svare med bønn og å forbli dedikerte til kallet deres gjennom arbeid og krig, fortsette med arbeidet og “rive ned argumenter og enhver forspenning som setter seg opp mot Guds kunnskap.” En nøkkelkomponent i åndelig krigføring er også å ta “hver tanke til fange under lydigheten mot Kristus” (2 Korinterbrev 10:5). Som Jesu disipler skal vi ikke bare bli lik Kristus, men vi skal tenke som Kristus. Et “Jesus-tankestee” er når vi stoler på Faderen, elsker de som er tapt og vandrer i sannhet sammen med Hans etterfølgere.

Til slutt forsøker fienden å så uenighet blandt folk etter at de ikke har lykkes med spott og hån.. Folket ble trette og mistet motet, og dersom noen ville forlate posten sin ville hele muren kunne bli overkjørt. Når en mister motet er det lett å tenke “Det spiller ingen rolle om jeg gir opp. Jeg er ikke så viktig her. Noen andre vil kunne ta plassen min.” Fienden vår, Satan, forsøker alltif å så tvil og fortvilelse, og når folk begynner å gi opp er ikke uenigheten langt bak, Uenigheten i dette tilfellet er ikke bare snakk om uenighet, men det som noen ganger ligger bak uengiheten – det som gjør at folk ikke lengre jobber skulder til skulder.

Nehemja svare ved å “stille seg opp slekt for slekt med sverd, spyd og buer” (Nehemja 4:13). Nøkkellinjen i dette avsnittet er i vers 14: “Vær ikke redde for dem! Tenk på Herren, den store og skremmende, og kjemp for brødre, sønner og døtre, kvinner og hjem!“

Arbeidet gikk bra, suksessen var nær, men det krevde styrke fra hele folket. Dersom du finner at du mister motet eller føler deg urolig på grunn av åndelig motstand, så “Tenk på Herren” – skift fokuset ditt fra fiendens taktikk mot Ham og stå på vakt ved å beskytte familiemedlemmene dine og husholdningen din gjennom bønn, og bring håp videre til neste generasjon.

Ett siste poeng: legg merke til språkbruken i denne utfordringen: “Men vi ba til vår Gud” (4:9). Vektleggingen har flyttet seg fra Nehemjas bønner til fellesskapets bønner. Ved å dele ansvaret kommer folket sammen om Guds oppdrag gjennom bønnen, ved å stå vakt og ved å tjene i familiegrupper. Der er en enhet i prosjektet og i kampen – både i bønnen og strategien.

Refleksjon:

Dersom du er del av et kristent fellesskap, hva betyr det for deg at du skal sloss skulder-mot-skulder sammen med brødre og søstre både i arbeid og krigføring?

Hva stikker seg ut for deg i dette skriftstedet?

Tenk på de gangene i fortiden din når du har mistet motet eller gitt opp. Hva skjedde med deg disse gangene? Hva manglet? Inviter Herren inn for å bringe helbredelse, tikgivelse og eventuell rettelse som Han har for deg.

–

Folkets klagerop

“1 Det steg et klagerop fra folket og kvinnene mot de judeiske brødrene. 2 Noen sa: «Med sønnene og døtrene våre er vi mange. Vi må ha korn så vi kan spise og leve.» 3 Andre sa: «Åkrene, vinmarkene og husene våre gir vi i pant for å få korn mot sulten.» 4 Andre igjen sa: «Vi låner penger på åkrene og vinmarkene våre til skatt for kongen. 5 Vi er av samme kjøtt og blod som brødrene våre, våre barn er som deres barn. Likevel må vi tvinge sønnene og døtrene våre til slaveri. Ja, noen av døtrene våre er alt blitt slaver. Men vi er maktesløse, for åkrene og vinmarkene våre tilhører andre.»

6 Da jeg hørte klageropene og det de fortalte, ble jeg svært sint. 7 Men hjertet mitt ga meg råd, og jeg irettesatte de fremste og stormennene og sa til dem: «Krever dere inn noe dere har lånt ut til deres egne brødre?» Så innkalte jeg til et folkemøte om dette. 8 Jeg sa til dem: «Vi har, så langt vi kunne, kjøpt ut våre judeiske brødre som var solgt til andre folk. Men dere selger deres egne brødre, så vi må kjøpe dem fri igjen.» De ble stumme og fant ikke ord. 9 Så sa jeg: «Det er ikke rett, det dere gjør. Burde dere ikke heller leve i frykt for vår Gud, så de andre folkene, våre fiender, ikke skal spotte oss? 10 Jeg, brødrene og tjenestefolkene mine har også lånt dem penger og korn. La oss slette disse lånene! 11 La dem i dag få tilbake åkrene, vinmarkene, olivenlundene og husene sine, og ettergi det de skylder i penger, korn, ny vin og fin olje som dere har lånt dem.» 12 De svarte: «Vi skal gi tilbake og ikke kreve noe fra dem. Vi skal gjøre som du sier.» Jeg kalte på prestene og ba dem sverge på dette. 13 Så ristet jeg ut brystfolden av kappen og sa: «Måtte Gud slik riste ut fra hus og eiendom den som ikke holder dette ord, måtte han bli ristet og tømt ut.» Hele forsamlingen sa «amen», og de priste Herren. Siden gjorde folket som de hadde lovet.

14 Fra den dagen kong Artaxerxes satte meg til stattholder i landet Juda, i de tolv årene fra det tjuende til det trettiandre styringsåret hans, spiste verken jeg eller mine folk stattholderens brød. 15 De som var stattholdere før meg, hadde lagt en stor byrde på folket. De tok førti sjekel sølv om dagen for brød og vin. Også mennene deres var harde mot folket. Men jeg gjorde ikke slikt, for jeg fryktet Gud.

16 Jeg var også med i arbeidet på denne muren, selv om vi ikke eide jord, og alle mennene mine var samlet til arbeid der. 17 150 judeere og stormenn spiste ved mitt bord, i tillegg til dem som kom til oss fra folkeslagene omkring oss. 18 Hver dag fikk jeg laget til en okse, seks sauer av beste sort og fugl, og hver tiende dag all slags god vin i mengder. Likevel gjorde jeg ikke krav på stattholderens brød, for arbeidet hvilte tungt på dette folket. 19 Min Gud, regn meg til det gode alt det jeg har gjort for dette folket!“

Nehemja 5

Etter å ha håndtert motstnd fra utsiden, så møter nå Nehemja motstand fra innsiden. Noen av adelmennene – dem som hadde ressurser – nøt godt av beboernes vanskeligheter, noe som til og med resulterte i slaveri i noen tilfeller (5:5).

Hehemjas indignasjon minner meg om Jesu sinne i tempelgården (se Johannes 2:13-17). Nehemja er sinna (5:6), så lar han styresmaktene vite hva han tenkte.

Hvorfor var Nehemja så sinna?

Var det fordi oppmerksomheten hans ble tatt vekk fra det viktige prosjektet som ville ha en varig verdi for kommende slekter, for å kunne løse en intern konflikt? Jeg tror det kanskje var fordi der samme samfunnet som murene skulle beskytte ble utnyttet av deres eget folk – innenfra. Profeten Mikas ord om “at du gjør rett, viser trofast kjærlighet og vandrer ydmykt med din Gud” (Mika 6:8) ble ignorert på en stor skala – igjen – og Nehemja var godt klar over at en slik respektløshet for Jahve hadde allerede ødelagt Jerusalem og ført til fangenskapet i Babylon en generasjon tidligere.

En hengivenhet til rettfrdigheten rkever omsorg for de sårbare. Samme hvilke gjennombrudd som venter Guds folk, om det er håpet vårt eller forventelsen av vekkelse, så ser Gud etter et folk hvis hjerter er rene, som har integritet, som bryr seg om de minste, de siste of de tapte.

Til forskjell fra Jesu eksempel, så fikk disse adelsmennene og offentlige tjenestemennene en ny instilling i hjertene sine, angret seg og rettet opp i handlingene sine (5:12). Nehemjas eget eksempel er ett av åpenhet og integritet, og selvsikerheten ble gjenopprettet til folket gjennom prosessen (5:13-15). Der er en forandring som finner sted, hvor de som er rike “stattholdere” ga det de hadde rett på til Herren på grunn av arbeidet. Nehemja sa “Jeg var også med i arbeidet på denne muren” (5:16).

Refleksjon:

Hvor villig er du til å gi slipp på ting du har tjent eller føler du har rett på for Herrens arbeid?

Hvor sårbar er du i nærsamfunnet ditt? Hvordan kan Gud lede deg for å passe på at du er tatt vare på?

Når ble du sist sinna om noe som Jesus var sinna om?

I dette kapittelet ble folk faktisk fridd fra økonomisk gjeld. Hva ville skje i ditt hjerte dersom du plutselig ikke hadde noe gjeld? Hvor viktig er penger for deg, og hvordan bruker du dem?

–

Murene ferdigbygget

“1 Sanballat, Tobia, Gesjem fra Araba og de andre fiendene våre fikk høre at jeg hadde bygd muren opp igjen, og at det ikke fantes brist i den lenger, men ennå hadde jeg ikke satt inn dører i portene. 2 Da sendte Sanballat og Gesjem bud til meg: «Kom, la oss møtes i Hakkefirim i Ono-dalen.» De hadde tenkt å skade meg. 3 Jeg sendte budbærere til dem med svaret: «Jeg er opptatt med et stort arbeid og kan ikke komme. Arbeidet ville stanse hvis jeg forlot det og dro ned til dere.» 4 Fire ganger sendte de samme bud, og hver gang ga jeg samme svar.

5 Sanballat sendte tjeneren sin til meg med samme bud for femte gang, nå med et åpent brev i hånden. 6 Der sto det skrevet: «Folkeslagene har fått høre, og Gesjem stadfester det, at du og judeerne tenker på å gjøre opprør, og at det er derfor du bygger muren. Det sies at du vil være kongen deres. 7 Du skal til og med ha satt profeter til å rope om deg i Jerusalem: ‘En konge i Juda!’ Dette vil kongen nå få høre. Kom derfor og la oss rådslå om saken!»

8 Jeg ga dette svaret: «Ingenting av det du sier, har skjedd. Dette er noe du selv har funnet på.» 9 For alle ville skremme oss. De sa: «De kommer til å miste motet, og arbeidet vil ikke bli gjort.» – Og nå, styrk hendene mine!

10 Da gikk jeg inn i huset til Sjemaja, sønn av Delaja, Mehetabels sønn, som måtte holde seg hjemme. Han sa: «La oss møtes i Guds hus, midt i tempelet. La oss låse dørene der, for de kommer til å drepe deg om natten.» 11 Jeg svarte: «Skulle en mann som jeg flykte? Og skulle en som jeg gå inn i tempelet og fortsatt leve? Nei, jeg går ikke inn.» 12 For jeg skjønte at det ikke var Gud som hadde sendt ham. Han talte profetord om meg fordi Tobia og Sanballat hadde betalt ham. 13 Han hadde fått betalt for at jeg skulle bli skremt til å gjøre som han ville, og synde. Slik ville jeg få et dårlig navn og bli til spott.

14 Min Gud, husk Tobia og Sanballat for det de har gjort, og profetkvinnen Noadja og de andre profetene som ville skremme meg.”

Nehemj 6:1-14

Murene hadde blitt bygget opp igjen, men der var fremdeles arbeid som måtte gjøres. Nok en gang dukker motstanderne opp, men på noe som ser ut til å være på mer vennlig måte. “Kom, la oss møtes i Hakkefirim i Ono-dalen” (6:2). En enkel invitasjon om å møtes – hvilken skade kunne dette gjøre?

Men Nehemja vet hvem invitasjonen kommer fra. Han kjenner til hjertene deres og agendaen deres. “De hadde tenkt å skade meg” (6:2). En enkel prat med disse intrigemakernes “Hakkefirim i Ono-dalen“, og Nehemja kunne risikere å miste fotfetset sitt.

Vær oppmerksom på distraksjoner. Distraksjoner fører til “Å nei” opplevelser.

“Å nei, hva ska jeg gjøre nå?”

“Å nei, hvor gikk tiden henn?”

“Å nei, hva tror disse menneskene egentlig om meg?”

“!Å nei” blir lett utropet fra distraksjon og tvil.

Frykten griper en. Usikkerheten forfølger deg. Paralyseringen setter inn. Og visjonen dør. Å nei.

“Å nei” øyeblikkene har makt til å avspore oss og avlede oss fra Guds formål for våre liv. Vi må være nådeløse i vår eliminering av dem.

Se på Nehemjs respons: “Jeg sendte budbærere til dem med svaret: «Jeg er opptatt med et stort arbeid og kan ikke komme. Arbeidet ville stanse hvis jeg forlot det og dro ned til dere»” (6:3). Ingen unnskyldning. Ingen oppdiktning av unnskyldelse. Ikke noe bråk, ingen vandring rundt grøten!

Les det på ny! “Jeg er opptatt med et stort arbeid og kan ikke komme.” Her finner vi overbevisning om viktigheten av ens arbeid, og hengivelse til å se det arbeidet gjennomført. Husk at Nehemjas sikkerhet er i Herren – der er ingen antydning til at han selv er viktig her, bare en kompromissløs, klar fortåelse av jobben sm ligger foran ham.

Fire ganger kommer invitasjonen om å møtes, og hver gang sier Nehemja nei. Så kommer anklgene (6:6-7) og de falske profetiene (6:10-13), og hver gang stå Nehemja fast på sannheten og ser mot Gud etter styrke (6:9).

Refleksjon:

Hva er distraksjonene i ditt liv?

Hva trenger du for å sette dem på sin plass for å nådeøst eliminere dem?

Har du en visjon for ditt livs formål – ditt “store prosjekt”? Skriv det ned!

–

Jerusalem som en åndelig by

“15 Muren var ferdig den tjuefemte dagen i måneden elul, etter femtito dager. 16 Alle fiendene våre fikk høre det, og alle folkeslagene omkring oss fikk se det. Da innså de hva som var hendt, og skjønte at arbeidet var fullført med hjelp fra vår Gud.

17 På den tiden sendte også lederne i Juda mange brev til Tobia, og Tobia svarte dem. 18 Mange i Juda var bundet til ham ved ed, for han var svigersønnen til Sjekanja, sønn av Arah, og sønnen hans, Johanan, hadde giftet seg med datteren til Mesjullam, sønn av Berekja. 19 De fortsatte å tale godt om ham til meg, og mine ord bar de videre til ham. Tobia sendte også brev for å skremme meg.”

Nehemja 6:15-19

“1 Da muren var bygd og jeg hadde satt inn dørene, ble portvaktene, sangerne og levittene utnevnt. 2 Til å styre over Jerusalem innsatte jeg Hanani, broren min, og Hananja, lederen for borgen, for han var en pålitelig mann og mer gudfryktig enn de fleste. 3 Jeg sa til dem: «Portene i Jerusalem skal ikke åpnes før solen begynner å varme, og mens de ennå står vakt, skal dørene lukkes og låses. Sett dem som bor i Jerusalem, til å holde vakt, noen til de ulike postene og andre utenfor sitt eget hus.»

4 Byen var vid og stor, men folket der var fåtallig, og husene var ennå ikke bygd opp igjen. 5 Min Gud la meg på hjertet å samle lederne, stormennene og hele folket for å registrere dem. Og jeg fant slektsregistrene til dem som hadde dratt opp tidligere, og der sto det skrevet:

6 Dette er mennene fra provinsen Juda som dro tilbake fra fangenskapet i eksil. Kong Nebukadnesar av Babel hadde ført dem dit, men nå hadde de vendt tilbake til Jerusalem og Juda, hver til sin by. 7 De kom sammen med Serubabel, Josva, Nehemja, Asarja, Raamja, Nahamani, Mordekai, Bilsjan, Misperet, Bigvai, Nehum og Baana.

Dette er tallet på mennene fra Israels folk: 8 etterkommere av Parosj 2172, 9 av Sjefatja 372, 10 av Arah 652, 11 av Pahat-Moab, altså av Josva og Joab, 2818, 12 av Elam 1254, 13 av Sattu 845, 14 av Sakkai 760, 15 av Binnui 648, 16 av Bebai 628, 17 av Asgad 2322, 18 av Adonikam 667, 19 av Bigvai 2067, 20 av Adin 655, 21 av Ater, altså av Hiskia, 98, 22 av Hasjum 328, 23 av Besai 324, 24 av Harif 112. 25 Menn fra Gibeon 95, 26 fra Betlehem og Netofa 188, 27 fra Anatot 128, 28 fra Bet-Asmavet 42, 29 fra Kirjat-Jearim, Kefira og Beerot 743, 30 fra Rama og Geba 621, 31 fra Mikmas 122, 32 fra Betel og Ai 123, 33 fra det andre Nebo 52. 34 Etterkommere av den andre Elam 1254, 35 av Harim 320. 36 Menn fra Jeriko 345, 37 fra Lod, Hadid og Ono 721. 38 Etterkommere av Senaa 3930.

39 Prestene: etterkommere av Jedaja, fra Josvas hus, 973, 40 av Immer 1052, 41 av Pasjhur 1247, 42 av Harim 1017.

43 Levittene: etterkommere av Josva og Kadmiel, altså av Hodavja, 74.

44 Sangerne: etterkommere av Asaf 148.

45 Portvaktene: etterkommere av Sjallum, Ater, Talmon, Akkub, Hatita og Sjobai 138.

46 Tempeltjenerne: etterkommere av Siha, Hasufa, Tabbaot, 47 Keros, Sia, Padon, 48 Lebana, Hagaba, Sjalmai, 49 Hanan, Giddel, Gahar, 50 Reaja, Resin, Nekoda, 51 Gassam, Ussa, Paseah, 52 Besai, me’unittene og nefusittene, 53 Bakbuk, Hakufa, Harhur, 54 Baslit, Mehida, Harsja, 55 Barkos, Sisera, Tamah, 56 Nesiah og Hatifa.

57 Etterkommerne av Salomos tjenere: av Sotai, Soferet, Perida, 58 Jaala, Darkon, Giddel, 59 Sjefatja, Hattil, Pokeret-Hassebajim og Amon. 60 Tempeltjenerne og etterkommerne av Salomos tjenere var i alt 392.

61 Dette er de som dro tilbake fra Tel-Melah, Tel-Harsja, Kerub, Addon og Immer, men som ikke kunne gjøre rede for sin ætt og sitt opphav, om de tilhørte Israel: 62 etterkommere av Delaja, Tobia og Nekoda 642, 63 og etterkommere av prestene: av Hobaja, Hakkos og Barsillai, han som hadde giftet seg med en av døtrene til Barsillai fra Gilead og tatt deres navn. 64 De lette etter slektsregistrene sine, men fant dem ikke. Derfor ble de regnet for uverdige til prestetjenesten. 65 Stattholderen forbød dem å spise av det høyhellige til det sto fram en prest med urim og tummim.

66 Hele forsamlingen var i alt 42 360. 67 I tillegg kom de 7337 mannlige og kvinnelige slavene, dessuten 245 mannlige og kvinnelige sangere. 68 [De hadde 736 hester, 245 muldyr,] 69 435 kameler og 6720 esler.

70 Noen familieoverhoder ga til arbeidet. Stattholderen ga 1000 gulldareiker, 50 offerskåler og 530 prestedrakter til arbeidsfondet. 71 Andre familieoverhoder ga 20 000 gulldareiker og 2200 miner sølv til fondet. 72 Resten av folket ga 20 000 gulldareiker, 2000 miner sølv og 67 prestedrakter. 73 Prestene, levittene, portvaktene, sangerne og noen av folket bosatte seg i sine byer, mens tempeltjenerne og alle de andre i Israel bosatte seg i sine byer.

Den sjuende måneden kom. Israel hadde nå bosatt seg i byene sine.”

Nehemja 7

Mot alle odds og all forventning ble gjenoppbyggingen av Jerusalems murer og porter ferdigstil på bare 52 dager – på den 25 dagen av elul (6:15). Den 25 elul er den dagen jødene kaller “skapelsens dag” – den dagen Gud sa “Det skal bli lys!” (1 Mosebok 1:3). Jeg finner det utrolig interessant at den jødiske kalender er så pressis, selv om den ikke samstemmer med vår gregorianske kalender som startet i 1582. Det er en grunn til at vi lever etter en kalender, og Gud har gitt oss det vi trenger for å lage disse kalenderne.

Da byggverket var ferdgstilt ble første opdrag å utnevne “portvaktene, sangerne og levittene” (7:1). Dette er viktig å notere seg. Portvaktene holder vakt og beskytter Guds folk som kommer og går, mens sangerne og levittene setter en åndelig kultur over miljøet. Jerusalem blir gjenopprettet – en “vid og stor” by (7:4), og Nehemja benytter seg av både det nye fysiske området og overgir det til Herrens formål.

Resten av kapittel 7 har lister over flere navn. Igjen må jeg ta hatten av for de predikantene som klarer å tale fra slike vers, men de er her av en grunn.Vi ser plasseringen av prestene, levittene, sangerne, portvaktene og tempeltjenerne (7:39-46), igjen fremheves prioriteringen av innviet tilbedelse til Jahve i den nye byen.

Gud har utført dette store arbeidet. Han har brukt villigheten til en mann som Nehemja, kong Artaxerxes gunst, og bidragene fra folket, men det er Gud som sa “nå er det på tide”, og tok det som var umulig for mennesker og gjorde det til en realitet. Dette er hva Gud gjør!

Og Han ser etter villige medhjelpere. På slutten av dette kapittelet, leser vi – nesten som en fotnote – at om sginifiknte bidrag til arbeidet (7:70-72). Stattholdene (guvernørene) og fmilieoverhodene og “Resten av folket” ga alle generøst til arbeidey. Når Gud har et prosjekt i tankene, og det er riktig tid, så beveger Han hjertene til menn og kvinner jorden rundt.

Ekstra lesning:

Se på eksempelet av byggingen av tabernklet (2 Mosebok 35:4-36:7). Ferdighetene til de som skulle bidra på byggingen ble gitt (35:10), gavene var basert på folkets villighet, ikke på tvang (35:21), generasjonsmessig mentoring og undervisning fant sted (35:34), og det ble gitt så mye at Moses måtte be folket å slutte med å gi (36:6-7)!

Eller se på David da han gjorde klart for byggingen av tempelet. Han forstod Guds timing, at det ikke var han som skulle bygge, likevel hjalp han med å forberede folket for prosjektet (1 Krønikebok 29:1-9). Ettersom lederen, David, ga av sine egne ressurser, kalte han ledrene til å gjøre det samme som ham – slik som folk gjør under en TV aksjon. Han sa: “Hvem er i dag villig til å fylle sine hender med gaver og komme til Herren?” (29:5). Vi ville vanligvis ikke tenke på å gi til et byggeprosjekt som innvielse, men det er faktisk hva det var. Det er en overgivelse av ressurser som ellers ville bli brukt på oss selv, og gitt til å bygge Guds rike her på jord. Det inkluderer penger, tid, evner og hengivelse, og David er ikke sjenert over å spørre etter det! I tillegg ber David: “For hvem er jeg, og hvem er mitt folk? Skulle vi være i stand til å gi slike frivillige gaver? Nei, alt kommer fra deg. Det vi gir, kommer fra din hånd” (29:14).

Refleksjon:

Hva har du i hendene dine som Gud spør deg om å gi til Hans arbeid?

Bruk litt tid for å innvie deg til Herren. Hva sier Han til deg? Hva vil du gjøre?

–

Profeten Esra og løvhyttefesten

“1 Da samlet folket seg, alle som en, på plassen foran Vannporten. De ba Esra, den skriftlærde, om å hente boken med Moseloven, som Herren hadde gitt Israel. 2 Presten Esra bar loven fram for forsamlingen, både menn og kvinner, alle som kunne forstå det de hørte. Det var den første dagen i den sjuende måneden. 3 Han leste i lovboken på plassen foran Vannporten fra morgengry til midt på dagen for mennene og kvinnene, alle som kunne forstå. Hele folket lyttet til lovboken. 4 Esra, den skriftlærde, sto på en forhøyning av tre som de hadde laget til dette. På hans høyre side sto Mattitja, Sjema, Anaja, Uria, Hilkia og Maaseja, og på hans venstre side sto Pedaja, Misjael, Malkia, Hasjum, Hasjbaddana, Sakarja og Mesjullam.

5 Esra åpnet boken foran øynene på hele folket, for han sto høyere enn de andre. Da han åpnet den, reiste hele folket seg. 6 Esra velsignet Herren, den store Gud, og hele folket løftet hendene mens de sa: «Amen, amen.» Så bøyde de seg ned og tilba Herren med ansiktet mot jorden. 7 Levittene Josva, Bani, Sjerebja, Jamin, Akkub, Sjabbetai, Hodia, Maaseja, Kelita, Asarja, Josabad, Hanan og Pelaja forklarte loven for folket, som ble stående. 8 De leste opp fra Guds lovbok mens de tolket og forklarte det som ble lest, slik at folket skulle forstå.

9 Stattholderen Nehemja, presten Esra, den skriftlærde, og levittene som underviste folket, sa da til folkemengden: «Denne dagen er hellig for Herren deres Gud. Dere skal ikke sørge og ikke gråte!» For hele folket gråt da de hørte det som sto i loven. 10 Han sa så til dem: «Gå og spis fete retter og drikk søt vin, og send mat som gaver til dem som ikke har noe! For denne dagen er hellig for vår Herre. Vær ikke bedrøvet! For gleden i Herren er deres styrke.» 11 Levittene beroliget folkemengden og sa: «Vær stille, for dette er en hellig dag. Vær ikke bedrøvet!» 12 Da gikk hele folket for å spise og drikke og sende gaver. De laget en stor fest, for de hadde forstått det som ble sagt til dem.

13 På den andre dagen samlet de seg hos Esra, den skriftlærde, for å studere lovens ord – familieoverhodene i hele folket, prestene og levittene. 14 I loven som Herren hadde pålagt Moses, fant de skrevet at israelittene skulle bo i løvhytter under festen i den sjuende måneden, 15 og at de skulle gjøre kjent og rope ut i alle byene sine og i Jerusalem: «Dra opp i fjellet og hent løv av edle og ville oliventrær, av myrt og palme og andre løvtrær for å lage hytter, slik det står skrevet!»

16 Så dro folket ut og hentet løv, og de laget hytter, hver på sitt tak og sin gårdsplass, og i forgårdene til Guds hus, på plassen ved Vannporten og på plassen ved Efraim-porten. 17 Hele forsamlingen, de som hadde vendt tilbake fra fangenskapet, laget løvhytter og bodde i dem. Før denne dagen hadde israelittene ikke gjort dette siden Josva, sønn av Nun, levde. Gleden var stor.

18 Esra leste fra Guds lovbok dag etter dag, fra den første til den siste dagen. De holdt fest i sju dager, og på den åttende dagen holdt de en høytidssamling, slik det var bestemt.”

Nehemia 8

Det som startet som et byggeprosjekt ble nå en full utbrytelse av vekkelse. Folket samler seg og får Esra “den skriftlærde” (8:1) til å lese Guds Ord høyt for dem. Dette øyeblikket ble til fordi Guds Ånd fødte disse følelsene inni folket, og hva er i søkelyset? Guds Ord!

“Fra morgengry til midt på dagen” på den første dagen av den syvende måneden leste Esra Guds Ord til dem (8:3). Denne dagen blir kalt “RoshHashanah” – årets viktigste dag i Israel i dag. Den kommer sammen med basunfesten (se 3 Mosebok 23:24), det er nesten som basunene høres og annonserer Herrens tider og sesonger.

Det er ingen tilfeldighet at murene ble ferdige i elul – en måned med forberedelse, konsentrasjon og intimitet med Gud – og nå, ved avslutningen av jødenes høyeste fester vender folkets hjerter massivt tilbake til ordet og Guds vilje. Dette er forbløffende. Ser du hvordan Gud bruker Hans oppsatte tider for å oppnå Hans arbeid på jorden i dag? Skytingen av Charlie Kirk og den åndelige fornyelsen den har brakt høres som en basun over hele verden. Det som tidligere ble avskrevet som høyre mot venstre, rødt mot blått, blir på økende måte sett som et klarsignal for sannheten. Guds Ord blir åpnet og mottatt av folk som tidligere var uninteresserte.

“De leste opp fra Guds lovbok mens de tolket og forklarte det som ble lest, slik at folket skulle forstå” (8:8). Vi lever i en tid da unge menn og kvinner for første gang oppdager underet fra Guds Ord. Bibelen selger mer enn i det siste. Tidligere ateister søker etter åndelig sannhet. Folk går til kirken for første gang. Dette kulturelle øyeblikket krever at alle blir involvert – hjelper folk som oppdager Gud ved at vi “ tolket og forklarte det som ble lest“.

Det er på tide å representere den fantastiske sannheten i evangeliet til dem som søker – og fortelle at Gud elsker dem.

Folket responderer med tilbedelse (8:6), ager og gråt (8:9) og feiring (8:12), “for de hadde forstått det som ble sagt til dem” (8:12).

Refleksjon:

Hva betyr ordene ” gleden i Herren er deres styrke” for deg? (8:10)

Reflekter på håpet du har for dem som trenger å høre Guds Ord selv. Hvem er det du kommer på? Vil du kjempe for at de skal få oppleve samme frelseb du nyter? Begyn å be for dem jevnlig at de må få oppleve gleden av å ha Herren i deres egne liv.

“Gleden var stor” (8:17). Forestill deg en kirke full av mennesker som har gjenoppdaget Guds kjærlighet og nærvær. Dette er Guds hjerte. Begynn å takke ham, og la dine forventninger stige om de store tingene Han ønsker å gjøre.

–

Folket bekjenner sine synder

“1 Den tjuefjerde dagen i den samme måneden samlet israelittene seg til faste, kledd i sekkestrie og med jord strødd over seg. 2 De som var av Israels ætt, skilte seg fra alle de fremmede. De sto fram og bekjente sine synder og fedrenes skyld. 3 En fjerdedel av dagen sto de hver på sin plass mens det ble lest opp fra lovboken til Herren deres Gud. En annen fjerdedel av dagen bekjente de og tilba Herren sin Gud.

4 Og Josva, Bani, Kadmiel, Sjebanja, Bunni, Sjerebja, Bani og Kenani steg opp på levittenes podium og ropte med høy røst til Herren sin Gud. 5 Da sa levittene Josva, Kadmiel, Bani, Hasjabneja, Sjerebja, Hodia, Sjebanja og Petahja:

Stå opp, velsign Herren deres Gud, han som er fra evighet til evighet! Velsignet være ditt herlige navn, som er høyere enn all lov og pris. 6 Du er Herren, du alene, du har skapt himmelen, himlenes himmel med hele dens hær, jorden og alt som er på den, havet og alt som er i det. Du gir alle liv, himmelens hær tilber deg.

7 Du er Herren Gud som valgte ut Abram, som førte ham fra Ur i Kaldea og ga ham navnet Abraham. 8 Du fant at hans hjerte var trofast mot deg, og du sluttet en pakt med ham. Landet til kanaaneerne, hetittene, amorittene, perisittene, jebusittene og girgasjittene lovet du å gi etterkommerne hans. Og du holdt løftet ditt, for du er rettferdig.

9 Du så hvordan fedrene ble plaget i Egypt, og du hørte deres skrik ved Sivsjøen. 10 Du gjorde tegn og under med farao og tjenerne hans og alt folket i landet. For du visste at de handlet i overmot mot fedrene våre. Du skapte deg et navn som varer til denne dag. 11 Du kløvde sjøen foran dem, og de dro gjennom havet på tørr grunn. Men de som forfulgte dem, kastet du i dypet som stein i det veldige vannet. 12 I en skysøyle førte du dem om dagen og i en ildsøyle om natten; den lyste opp veien de skulle gå. 13 Du steg ned på Sinai-fjellet og talte til dem fra himmelen. Du ga dem rette ordninger, sanne lover, gode forskrifter og bud. 14 Din hellige sabbat kunngjorde du, bud, forskrifter og lov ga du dem gjennom Moses, din tjener.

15 Brød fra himmelen ga du dem mot sulten, og vann lot du strømme fra klippen mot tørsten. Du bød dem dra inn og ta landet i eie, det som du med løftet hånd hadde lovet dem. 16 Men de var hovmodige og stivnakket, fedrene våre, de hørte ikke på dine bud. 17 De nektet å høre og husket ikke dine under, som du hadde gjort for dem. De var stivnakket og tok seg en leder for å vende tilbake til slaveriet i Egypt. Men du er en Gud som tilgir, du er nådig og barmhjertig, sen til vrede og rik på miskunn; og du forlot dem ikke.

18 De støpte seg også en kalv og sa: «Dette er din gud som førte deg opp fra Egypt.» Og de spottet grovt. 19 Men i din store barmhjertighet forlot du dem ikke i ørkenen. Skysøylen vek ikke fra dem om dagen, men førte dem på veien; og ildsøylen vek ikke fra dem om natten, men lyste opp veien de skulle gå. 20 Du ga dem din gode Ånd for at de skulle få visdom. Du nektet dem ikke manna til mat og ga dem vann mot tørsten.

21 Du sørget for dem i førti år, i ørkenen manglet de ikke noe. Klærne deres ble ikke utslitt, og føttene hovnet ikke opp. 22 Du ga dem folk og kongeriker som du lot dem få som grenser. De inntok landet til Sihon, kongen i Hesjbon, og landet til Og, kongen i Basan. 23 Du gjorde barna deres tallrike som stjernene på himmelen. Du førte dem inn i det landet som du hadde sagt at fedrene skulle komme og ta i eie.

24 Så kom barna og tok landet i eie. Du kuet kanaaneerne, de som bodde i landet. Og du overga kongene og folkene i landet i deres hender, så de kunne gjøre med dem som de ville. 25 De inntok festningsbyer og fruktbar jord og tok velfylte hus i eie, utgravde brønner og vinmarker, olivenlunder og frukttrær i mengder. De spiste og ble mette og fete og nøt dine gode gaver. 26 Men de ble trassige og satte seg opp mot deg; de kastet din lov bak sin rygg. De drepte profetene dine som advarte dem og ville føre dem tilbake til deg. Og de spottet grovt.

27 Da ga du dem i hendene på motstandere som undertrykte dem. Men i trengselens tid ropte de til deg, og du hørte dem fra himmelen. I din store barmhjertighet sendte du befriere som frelste dem fra fiendehånd. 28 Men så snart de hadde fått ro, gjorde de igjen det som var ondt i dine øyne. Du overlot dem i hendene på fiender som hersket over dem. De ropte igjen til deg, og du hørte det fra himmelen og reddet dem gang på gang i din store barmhjertighet.

29 Du advarte dem, for du ville føre dem tilbake til din lov. Men de var hovmodige og hørte ikke på dine bud. De syndet mot dine lover, som gir mennesket liv når det følger dem. De vendte ryggen til i trass; de var stivnakket og ville ikke høre. 30 Du holdt ut med dem i mange år og advarte dem ved din Ånd gjennom profetene dine. Men de ville ikke lytte, å du overga dem i hendene på folkene omkring. 31 Men i din store barmhjertighet gjorde du ikke ende på dem, og du forlot dem ikke. For du er en nådig og barmhjertig Gud.

32 Og nå, vår Gud, du store, mektige og skremmende Gud, du som holder pakten og viser godhet, se det ikke som noe ubetydelig, disse harde tidene som har rammet oss, våre konger og ledere, våre prester og profeter, våre fedre og hele folket, fra assyrerkongenes dager og til denne dag. 33 Du var rettferdig i alt som kom over oss. For du har vist deg trofast, men vi har gjort urett.

34 Våre konger og ledere, prester og fedre handlet ikke etter din lov. De ga ikke akt på dine bud og de advarslene du ga dem.35 Selv om du ga dem et eget rike og alle dine gode gaver, selv om du ga dem det vide og fruktbare landet, så tjente de deg ikke og vendte seg ikke bort fra onde gjerninger.

36 Se, i dag er vi slaver, vi er slaver i landet du ga fedrene våre så de skulle spise fruktene og alt det gode der. 37 Den rike avlingen går nå til kongene som du har satt over oss på grunn av syndene våre. De hersker som de vil over kroppene våre og buskapen vår. Vi er i stor nød.

38 På grunn av alt dette gjør vi en avtale og skriver den ned. Det forseglede skrivet er undertegnet av lederne, levittene og prestene våre.“

Nehemja 9

La meg først si at mesteparten av versene i denne delen er skrevet som lyriske vers. Det er mange vers, men det var en poetisk fremstilling i likhet med salmene i Salmens bok, og jeg håper denne poesien om Herrens kjærlighet til Hans utvalgte folk vil kunne virke vakkert når du leser det.

Det jødiske folket har her gjenoppdaget Herrens fester og festivaler, aller først med basunfesten på månedens første dag, og sluttet med Simchat Torah – hvor de feirer toraen, Bibelens fem første bøker som vi kaller mosebøkene. Stor glede fylte byen da Gud brakte åndelig fornyelse til folket, og i dagens skriftsted blir festingen til minne og sorg. Innvielse involverer det som ser ut som en drastisk avgjørelse – i å skille seg fra utlendingenr (9:2) – men slik er hengivelsen til hellighet og hengivelse til Jahve.

Levittene overtar fortellingen her – de som var ansvarlig for å tilrettelegge for tilbedelsen av Jahve i nasjonen. En lang historie blir gjenfortalt i dette kapittelet, fra skapelsen av, inkludert kallet av Abram, så Moses, leveringen av Moseloven på Sinaifjellet, og den ulydigheten som Guds folk har vist gjennom generasjoner.

Dette er en tid med felles bekjennelse og anger. Selv om Nehemjas generasjon ikke var direkte ansvarlig, så innser de sannheten om at også de var medskyldige i opprør mor en hellig Gud.

Israels historie gjennom generasjoner blir fortalt: Guds gir velsignelser til folket, så setter apatien inn, etterfulgt av ulydighet. Konsekvensene forfølger Israel som blir overgitt til fiendene deres. En annen generasjon begynner å rope ut til Herren og angrer deres synd. Gud hører fra himmelen og bringer dem gjenopprettekse og velsignelser, og slik fortsetter syklusen.

En ting som er klart fra gjenfortellingen av Israels historie, og ellers gjennom Skriften, er: Gud er trofast selv når folket Hans ikke er det. “Men i din store barmhjertighet gjorde du ikke ende på dem, og du forlot dem ikke. For du er en nådig og barmhjertig Gud” (9:31). Dette beskriver en dyp bevegelse fra Guds side. Guds nåde overfor folket Hans er ikke forretningsmessig eller upersonlig – det er en medfølelse som beveger hjertet Hans for å holde Hans kjærlige pakt med Israel (9:32).

Og fordi Gud er trofast mot Israel, slik dette kapittelet lærer oss på en vakker og poetisk måte, så kan vi være sikker på at Hans trofasthet overfor oss! Hans kjærlighetspakt er uknuselig og urokkelig. Når vi får dette åpenbart for oss, så kan det føre til grår og anger, men det vil også føre til glede og selvsikkerhet. Jesus lærte oss at vår respons til kjærligheten Hans er betinget av vår åpenbaring av tilgivelse (Lukas 7:47). Dess mer vi blir oppmerksom på Guds nåde – Hans dype bevegelse mot alle som synder (ja, alle av oss) – dess strekrer er vår naturlige respons til kjærlighet og dedikasjon mot Ham.

Refleksjon:

Kan du identifisere deg Israels sykliske historie med velsignelse, apati, ulydighet, konsekvenser, anger og gjenopprennelse? Har du sett at det har endt bra i ditt liv?

“Men den som får lite tilgitt, elsker lite” (Lukas 7:47). Hvordan er det med din kjærlighet? Den flommer fra en bevissthet om hvor mye Gud elsker og tilgir deg. Be Herren om å gi deg en ny åpenbaring dersom hjertet ditt har begynt å bli kaldt. Dersom kjærligheten din er full og frisk, så be Herren om å lede deg til et sted hvor den kan blomstre enda mer.

–

Folkets høye løfter

“1 De som skrev under, var: stattholderen Nehemja, sønn av Hakalja, Sidkia, 2 Seraja, Asarja, Jeremia, 3 Pasjhur, Amarja, Malkia, 4 Hattusj, Sjebanja, Malluk, 5 Harim, Meremot, Obadja, 6 Daniel, Ginneton, Baruk, 7 Mesjullam, Abia, Mijamin, 8 Maasja, Bilgai og Sjemaja. Dette var prestene.

9 Levittene: Josva, sønn av Asanja, Binnui av Henadad-sønnene, Kadmiel, 10 og brødrene deres: Sjebanja, Hodia, Kelita, Pelaja, Hanan, 11 Mika, Rehob, Hasjabja, 12 Sakkur, Sjerebja, Sjebanja, 13 Hodia, Bani og Beninu.

14 Folkets ledere: Parosj, Pahat-Moab, Elam, Sattu, Bani, 15 Bunni, Asgad, Bebai, 16 Adonja, Bigvai, Adin, 17 Ater, Hiskia, Assur, 18 Hodia, Hasjum, Besai, 19 Harif, Anatot, Nebai, 20 Magpiasj, Mesjullam, Hesir, 21 Mesjesabel, Sadok, Jaddua, 22 Pelatja, Hanan, Anaja, 23 Hosea, Hananja, Hasjub, 24 Hallohesj, Pilha, Sjobek, 25 Rehum, Hasjabna, Maaseja, 26 Ahia, Hanan, Anan, 27 Malluk, Harim og Baana.

28 Resten av folket – prestene, levittene, portvaktene, sangerne, tempeltjenerne og alle de som hadde skilt seg fra folkene i landområdene omkring for å holde seg til Guds lov, sammen med kvinnene, sønnene og døtrene deres, alle som var i stand til å forstå 29 – alle sluttet seg til sine fremste landsmenn og gikk inn under eden de hadde sverget om å følge Guds lov som var gitt ved Moses, Guds tjener. De ville holde alle budene fra Herren vår Gud, forskriftene og lovene hans, og leve etter dem:

30 Vi lover at vi ikke skal gi døtrene våre til folkene i landet omkring og ikke ta døtrene deres til koner for sønnene våre. 31 Når folkene i landet kommer med varer eller korn av alle slag for å selge på sabbaten, skal vi ikke kjøpe av dem, verken på sabbaten eller på andre hellige dager. Hvert sjuende år skal vi la jorden ligge brakk og ettergi all gjeld. 32 Vi forplikter oss til å gi en tredjedels sjekel årlig til tjenesten i vår Guds hus, 33 til skuebrødet, det daglige grødeofferet og brennofferet, til ofrene på sabbatene, nymånedagene og høytidene, til helliggavene og syndofrene til soning for Israel, og til alt arbeid som skal gjøres i vår Guds hus.

34 Vi, prestene, levittene og folket, skal kaste lodd om hvordan vedofferet skal føres til vår Guds hus. Hver familie skal årlig til fastsatte tider skaffe brensel til alteret for Herren vår Gud, slik det står skrevet i loven.

35 Vi skal årlig komme til Herrens hus med den første grøden av jorden og den første frukten av alle slags trær, 36 og med de førstefødte av sønner og av husdyr, slik det står skrevet i loven, de førstefødte av både storfe og småfe, og gi dem til vår Guds hus, til prestene som gjør tjeneste der. 37 Det første av brøddeigen, som vi ofrer, av frukt fra hvert tre, av ny vin og fin olje skal vi komme til prestene med, til rommene i vår Guds hus.

Vi skal gi tiende av jorden vår til levittene, og det er levittene som skal kreve den inn i alle byene der vi har arbeidet vårt. 38 En aronittisk prest skal være med levittene når de krever inn tienden, og levittene skal selv gi en tiende av tienden til vår Guds hus, til rommene i lagerhuset. 39 For både israelittene og levittene skal bringe offergaver av korn, ny vin og fin olje til disse rommene. Der er utstyret som blir brukt i helligdommen, og der er prestene som gjør tjeneste, portvaktene og sangerne. Vi skal ikke svikte vår Guds hus.“

Nehemja 10

Fornyelse finner sted. Det som startet som et byggeprosjekt resulterte i fornyelse og vekkelse av en åndelig natur. Det begynte med felles bønn (kapittel 9) og blir nå skrevet som et løfte til Herren (kapittel 10). Nehemja, stattholder eller guvernør, får med seg prestene, levittene, lederne, portvokterne, sangerne, tempeltjenerne og resten av folket for å dedikere hele livene deres til Gud – uforstyrret og uten forurensing fra mindre kjærligheter.

Deres løfter inkluderer å rense hjertene og hjemmene deres (10:30-31) – i alt fra ekteskap til forretningsforetak, til prioritering av tilbedelse og gaver til “vår Guds hus” (10:38) – eller “Herrens hus” (10:35). For fremhevning inkluderer løftet med hengivelsen “Vi skal ikke svikte vår Guds hus” (10:39).

Det som startet som en byrde i Nehemjas hjerte, ble bæåret videre i tro, og utført av folket – gjenoppbyggingen av Jerusalems murer og porter – og det bærer med seg mye mer betydning enn bare å reparere murene. Vekkele og hengivelse over folkene i hele regionen ble resultatet, og endte opp med felles gjeninnvielse til den pågående omsorgen og forsørgingen av tilbedelse i Jerusalens tempel.

“Det hander ikke om murstein og sement!” Vi har kanskje hørt disse ordene, og de fleste av oss tenker vel på disse ordene når det gjelder Guds hus i dag. Vi innser at dette er stedet hvor Guds Ånd er tilstede, og at vi troende nå er “Guds tempel” (1 Korinterbrev 3:16). Dette kan føre til feilaktige konklusjoner om at vi derfor bare trenger “Jesus og meg”. Og selv om det er sant at Jesus frelser oss individuelt, er vi aldri ment å bare være induviduelle. “Ekklesia” (kirken/menigheten) er “en forsamling av folk som er utkalt“. Og “ekklesia” har alltid trengt og fått nytte av steder de kan møte som er bygget av “murstein og sement” – fysiske steder hvor vi kan møte Guds kjærlighet og nærvær sammen.

I Nehemjas historie resulterer gjenoppbyggingen av mursteiner og sement i en åndelig oppvåkning av folket. Vi må være forsiktige at vi ikke anskriver det fysiske “murstein og sement” elementet til fordel for det som hører mer åndelig ut. Gjennom hele verdenshistorien har Gud brukt fysiske ting for å bringe fornyelse til de åndelige, og det åndelige for å bringe forløsning til det fysiske.

Refleksjon:

Tenk på hvordan du ser på kirken, og hvordan du ser på din lokale menighet. Ser du noen forskjeller? Hva er de?

Hvilke tanker gjør du deg når du tenker på “murstein og sement” og kirken?

–

Bosettingen og tilbedelsen i Jerusalem

“1 Folkets ledere bosatte seg i Jerusalem. Resten av folket kastet lodd om hvor de skulle bo. En av ti skulle bo i Jerusalem, den hellige byen, mens de andre ni slo seg ned i de andre byene. 2 Og folket velsignet alle dem som var villige til å bosette seg i Jerusalem.

3 Dette er lederne i provinsen, de som bodde i Jerusalem og i Judas byer. Hver mann bodde på sin eiendom i byene, både israelitter, prester, levitter, tempeltjenere og etterkommere av Salomos tjenere. 4 I Jerusalem bodde noen av judeerne og benjaminittene.

Av judeerne: Ataja, sønn av Ussia, sønn av Sakarja, sønn av Amarja, sønn av Sjefatja, som var sønn av Mahalalel, en av etterkommerne av Peres, 5 og Maaseja, sønn av Baruk, sønn av Kol-Hose, sønn av Hasaja, sønn av Adaja, sønn av Jojarib, som var sønn av Sakarja, en etterkommer av sjelanittene. 6 I Jerusalem bodde det til sammen 468 våpenføre menn som var etterkommere av Peres.

7 Dette var benjaminittene: Sallu, sønn av Mesjullam, sønn av Joed, sønn av Pedaja, sønn av Kolaja, sønn av Maaseja, sønn av Itiel, som var sønn av Jesaja, 8 og etter ham Gabbai og Sallai, til sammen 928. 9 Joel, sønn av Sikri, var tilsynsmann for dem, og Juda, sønn av Hassenua, var nest øverste leder i byen.

10 Av prestene: Jedaja, sønn av Jojarib, Jakin, 11 Seraja, sønn av Hilkia, sønn av Mesjullam, sønn av Sadok, sønn av Merajot, som var sønn av Ahitub, lederen for Guds hus, 12 og brødrene deres som arbeidet i huset, til sammen 822; Adaja, sønn av Jeroham, sønn av Pelalja, sønn av Amsi, sønn av Sakarja, sønn av Pasjhur, sønn av Malkia, 13 og brødrene hans, familieoverhodene, til sammen 242, og Amasai, sønn av Asarel, sønn av Ahsai, sønn av Mesjillemot, som var sønn av Immer, 14 og brødrene hans, til sammen 128 tapre krigere. Sabdiel, sønn av Haggedolim, var tilsynsmann for dem.

15 Av levittene: Sjemaja, sønn av Hasjub, sønn av Asrikam, sønn av Hasjabja, sønn av Bunni, 16 og Sjabbetai og Josabad, som begge hørte til levittenes overhoder og sto for det utvendige arbeidet ved Guds hus, 17 Mattanja, sønn av Mika, sønn av Sabdi, sønn av Asaf, som ledet lovsangen og var forsanger under bønnen, Bakbukja, en av brødrene hans, som var nestleder, og Abda, sønn av Sjammua, sønn av Galal, sønn av Jeditun. 18 Levittene i den hellige byen var til sammen 284.

19 Av portvaktene: Akkub, Talmon og brødrene deres, som holdt vakt ved portene, til sammen 172.

20 Resten av israelittene, prestene og levittene bodde i alle byene i Juda, hver på sin eiendom.

21 Tempeltjenerne bodde på Ofel. Siha og Gisjpa hadde tilsyn med dem.

22 Tilsynsmann for levittene i Jerusalem var Ussi, sønn av Bani, sønn av Hasjabja, sønn av Mattanja, sønn av Mika, en av etterkommerne av Asaf, de som sang. Han sto for arbeidet i Guds hus. 23 Det var en kongelig forordning for sangerne, som fastsatte hva de skulle gjøre hver dag. 24 Petahja, sønn av Mesjesabel, en av etterkommerne av Serah, Judas sønn, gikk kongen til hånde i alle saker som gjaldt folket.

25 Noen av judeerne bodde i landsbyer med marker rundt: i Kirjat-Arba og småbyene som hørte til, i Dibon med småbyene som hørte til, og Jekabseel med landsbyer, 26 i Jesjua, Molada og Bet-Pelet, 27 i Hasar-Sjual, i Beer-Sjeba med småbyer, 28 i Siklag, i Mekona med småbyer, 29 i En-Rimmon, Sora og Jarmut, 30 i Sanoah, i Adullam og landsbyer, i Lakisj og markene rundt, i Aseka med småbyer. De bosatte seg fra Beer-Sjeba til Hinnom-dalen.

31 Benjaminittene bodde i Geba, Mikmas og Ajja og i Betel og byene omkring, 32 i Anatot, Nob og Ananja, 33 i Hasor, Rama og Gittajim, 34 i Hadid, Sebo’im og Neballat, 35 i Lod, Ono og Ge-Harasjim. 36 Av levittene var det noen skift fra Juda som ble overført til Benjamin.”

Nehemja 11

“1 Dette er de prestene og levittene som dro opp sammen med Serubabel, sønn av Sjealtiel, og Josva: Seraja, Jeremia, Esra, 2 Amarja, Malluk, Hattusj, 3 Sjekanja, Rehum, Meremot, 4 Iddo, Ginnetoi, Abia, 5 Mijamin, Maadja, Bilga, 6 Sjemaja, Jojarib, Jedaja, 7 Sallu, Amok, Hilkia og Jedaja. Disse var ledere for prestene og brødrene deres i Josvas dager.

8 Dette er levittene: Josva, Binnui, Kadmiel, Sjerebja, Juda og Mattanja, som sammen med brødrene sine sto for takkesangen. 9 Bakbukja, Unni og brødrene deres sto midt imot dem når de hadde tjeneste.

10 Josva fikk sønnen Jojakim, Jojakim fikk Eljasjib, Eljasjib fikk Jojada, 11 Jojada fikk Jonatan, og Jonatan fikk Jaddua.

12 I Jojakims dager var disse overhoder for prestefamiliene: Meraja for Seraja, Hananja for Jeremia, 13 Mesjullam for Esra, Johanan for Amarja, 14 Jonatan for Malluk, Josef for Sjebanja, 15 Adna for Harim, Helkai for Merajot, 16 Sakarja for Iddo, Mesjullam for Ginneton, 17 Sikri for Abia, for Minjamin, Piltai for Moadja, 18 Sjammua for Bilga, Jonatan for Sjemaja, 19 Mattenai for Jojarib, Ussi for Jedaja, 20 Kallai for Sallai, Eber for Amok, 21 Hasjabja for Hilkia og Netanel for Jedaja.

22 I Eljasjibs, Jojadas, Johanans og Jadduas dager ble overhodene for levittfamiliene og prestefamiliene skrevet opp, helt til perseren Dareios’ regjeringstid.

23 Overhodene for levittfamiliene ble skrevet opp i krønikeboken helt til dagene til Johanan, sønn av Eljasjib. 24 Overhodene for levittene var Hasjabja, Sjerebja, Josva, Binnui og Kadmiel. Brødrene deres sto midt imot dem, vakt etter vakt. De lovpriste og takket, slik David, Guds mann, hadde påbudt. 25 Mattanja, Bakbukja, Obadja, Mesjullam, Talmon og Akkub var portvakter. De holdt vakt over lagerrommene ved portene. 26 Alle disse levde samtidig med Jojakim, sønn av Josva, Josadaks sønn, og samtidig med stattholderen Nehemja og presten Esra, den skriftlærde.

27 Da muren rundt Jerusalem skulle innvies, ba de levittene fra alle steder komme til Jerusalem for å feire innvielsen med glede og takk, med sang og symbaler, harper og lyrer. 28 Sangerne samlet seg. De kom fra områdene rundt Jerusalem og fra landsbyene til Netofa-slekten, 29 fra Bet-Haggilgal og fra markene ved Geba og Asmavet. For sangerne hadde bygd seg landsbyer rundt Jerusalem.

30 Prestene og levittene renset seg selv, så renset de folket, portene og muren. 31 Jeg lot Judas ledere stige opp på muren og stilte så opp to store takkekor. Det ene gikk til høyre på muren, mot Møkkporten. 32 Etter dem fulgte Hosjaja og halvparten av lederne i Juda, 33 og Asarja, Esra, Mesjullam, 34 Juda, Benjamin, Sjemaja og Jeremia, 35 og noen av prestene med trompeter. Det var Sakarja, sønn av Jonatan, sønn av Sjemaja, sønn av Mattanja, sønn av Mikaja, sønn av Sakkur, sønn av Asaf, 36 og brødrene hans, Sjemaja, Asarel, Milalai, Gilalai, Maai, Netanel, Juda og Hanani, med musikkinstrumentene til David, Guds mann, og Esra, den skriftlærde, som gikk foran dem. 37 De gikk over til Kildeporten og opp trappene til Davidsbyen, til trappen der muren går opp til Davids hus og fram til Vannporten i øst.

38 Det andre takkekoret gikk motsatt vei, og jeg fulgte etter sammen med halvparten av folket oppe på muren, forbi Ovnstårnet og helt til Den brede muren, 39 forbi Efraim-porten, Gamleporten, Fiskeporten, Hananel-tårnet og Hundretårnet, til Saueporten. De stanset ved Vaktporten.

40 Begge takkekorene ble stående ved Guds hus. Det samme gjorde jeg og halvparten av stormennene med meg, 41 videre prestene Eljakim, Maaseja, Minjamin, Mikaja, Eljoenai, Sakarja og Hananja med trompeter, 42 Maaseja, Sjemaja, Elasar, Ussi, Johanan, Malkia, Elam og Eser. Sangerne stemte i under ledelse av Jisrahja. 43 De bar fram store offer den dagen, og de var glade, for Gud hadde gitt dem en stor glede. Kvinnene og barna var også glade. Jerusalems glede kunne høres langt borte.”

Nehemja 12:1-43

Dagens tekst dekker neste to kapitler av den pågående historien om Jerusalem under Nehemjas reformer. Vi dekker noe kjent område – men det går greit å repetere det. Legg merke til detaljene som blir gitt om familiene – forskjellige etterkommere fra Juda og Benjamin – prestene, levittene og portvaktene. Igjen synes det for meg som om fortellingen har skiftet over fra Nehemja og gjenoppbyggingen av murene til rollene lederne av tilbedelsen og prestene. Muren er gjerne ferdigstilt, men nå er det tid for åndelig dedikasjon.

To grupper med levitter og prester og musikkere blir dannet. En ledet av Esra, og de går sørover oppå toppen av muren. Den andre blir ledet av Nehemja (12:31-39). TempeletTempelet er stedet hvor “De bar fram store offer” (12:43).

Forestill deg denne scenen: sangen fyller luften mens kor beveger seg rundt hele byen i tilbedelse og lovprisning av Gud. Folket er fullt av glede og befolkningen fyller Jerusalem (11:1-2). Til tross for “umulighetene” av å sikre byen Jerusalem og gjenetablere tilbedlsen av Jahve, til tross for Nehemjas mangel på erfaring, og i lys av motstanden gjennom hele prosessen, så sørger ikke Gud bare for at murene blir gjenoppbygget, men der er en stor trang blandt folket for å seire dette. Jeg tviler ikke på at englene også gledet seg og priste Gud. Herren Gud blir æret, folket er trygt, og en stor seier har blitt vunnet!

Refleksjon:

Tilbring litt tid med å takke og prise Herren for Hans trofasthet gjennom alle generasjoner.

“Jerusalems glede kunne høres langt borte” (12:43). “Han som vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne” (1 Timoteus 2:4). La hjertet ditt bli beveget til å tro at lyden av feiring i våre egne nærsamfunn vil fortsette å øke, at mange flere mennesker vil bli frelst i de kommende dagene. Få en visjon om åndelig oppvåkning i di egen by og be for dem som er rundt deg som trenger å komme til kunnskap om sannheten.

–

Nehemjas reformer

“44 På den dagen ble menn utpekt til å ha tilsyn med de rommene som var lager for gavene, førstegrøden og tienden, det som ifølge loven var samlet fra bymarkene for prestene og levittene. Gleden i Juda var stor fordi prestene og levittene var i tjeneste igjen. 45 De hadde ansvar for tjenesten for sin Gud og for renselsen. Sangerne og portvaktene gjorde sin gjerning, slik David og hans sønn Salomo hadde påbudt. 46 For alt i Davids og Asafs dager, for lenge siden, fantes det noen som ledet sangerne, lovsangen og takken til Gud. 47 I Serubabels og Nehemjas dager ga hele Israel sangerne og portvaktene den delen de skulle ha daglig. De ga levittene den hellige gaven de skulle ha, og levittene ga aronittene det de skulle ha.“

Nehemja 12:44-47

“1 Denne dagen ble det lest opp av Moseboken for folkets ører. Der sto det skrevet at ingen ammonitt eller moabitt noen gang måtte komme inn i Guds forsamling. 2 For de møtte ikke israelittene med brød og vann, og de leide Bileam til å forbanne dem; men vår Gud vendte forbannelsen om til velsignelse. 3 Da de hørte det som sto i loven, skilte de alle av blandet opphav ut fra Israel.

4 En tid før dette hendte, hadde presten Eljasjib, en slektning av Tobia, fått tilsyn med rommene i Guds hus. 5 Han gjorde i stand et stort rom til Tobia der de tidligere hadde lagt inn grødeofferet, røkelsen, tempelutstyret og tienden av korn, ny vin og fin olje, etter påbudet for levittene, sangerne og portvaktene. Gavene til prestene var også lagret der. 6 Mens alt dette skjedde, var jeg ikke i Jerusalem. For i det trettiandre året Artaxerxes var konge i Babel, hadde jeg reist til ham. Etter en tid ba jeg kongen om tillatelse til å dra tilbake. 7 Da jeg kom til Jerusalem, ble jeg klar over det onde som Eljasjib hadde gjort da han laget et rom for Tobia i forgårdene til Guds hus. 8 Jeg ble svært opprørt og kastet alle eiendelene til Tobia ut av rommet. 9 Så sa jeg at de skulle rense rommet, og jeg førte tilbake utstyret fra Guds hus, grødeofferet og røkelsen.

10 Jeg fikk også vite at levittene ikke hadde fått det de skulle ha, og at de derfor hadde dratt tilbake, hver til sine marker, både de og sangerne som skulle gjøre tjeneste. 11 Jeg irettesatte stormennene og spurte: «Hvorfor har Guds hus blitt forlatt?» Jeg samlet levittene og satte dem inn igjen i stillingene sine. 12 Så førte hele Juda tienden av korn, ny vin og fin olje til lagrene. 13 Jeg satte presten Sjelemja, Sadok, den skriftlærde, og Pedaja, en av levittene, til å ha tilsyn med lagerrommene, og Hanan, sønn av Sakkur, sønn av Mattanja, skulle gå dem til hånde, for de ble regnet for å være pålitelige. Nå skulle de sørge for at brødrene deres fikk sin del. 14 Husk meg, min Gud, for dette! Stryk ikke ut det gode jeg har gjort for min Guds hus og for tjenesten der.

15 I de dager så jeg i Juda noen som tråkket vinpressene på sabbaten. Jeg så andre som samlet korn i mengder og lesset det på esler. De førte også vin, druer, fikener og andre varer til Jerusalem på sabbaten. Jeg advarte dem mot å selge mat på denne dagen. 16 Noen fra Tyros som bodde i Jerusalem, kom også med fisk og alle slags varer og solgte det til judeerne på sabbaten.

17 Da irettesatte jeg de fornemste blant judeerne og sa til dem: «Hva er dette onde som dere gjør? Dere vanhelliger sabbatsdagen! 18 Var det ikke fordi fedrene gjorde slikt at vår Gud førte alt dette onde over oss og denne byen? Dere øker vreden mot Israel når dere vanhelliger sabbaten!» 19 Da det begynte å mørkne i Jerusalems porter før sabbaten, sa jeg at dørene skulle stenges, og at de ikke skulle åpnes igjen før sabbaten var over. Jeg satte også noen av mennene mine ved portene, slik at ingen last kunne komme inn på sabbatsdagen. 20 En eller to ganger hendte det at handelsmenn og selgere av alle slags varer overnattet utenfor Jerusalem. 21 Jeg advarte dem og sa: «Hvorfor overnatter dere ved muren? Gjør dere det en gang til, legger jeg hånd på dere.» Etter den tid kom de ikke mer dit på sabbaten. 22 Siden sa jeg at levittene skulle rense seg og komme og holde vakt ved portene, så sabbatsdagen kunne holdes hellig. Husk meg også for dette, min Gud, og forbarm deg over meg i din store godhet!

23 I de dager så jeg også at noen judeere hadde tatt til seg kvinner fra Asjdod, Ammon og Moab. 24 Halvparten av barna deres snakket språket i Asjdod eller språket til de andre folkene. De kunne ikke snakke judeisk. 25 Jeg irettesatte mennene og forbannet dem. Noen av dem slo jeg, og jeg rev dem i håret. Så lot jeg dem sverge ved Gud. Jeg sa: «Dere skal ikke gi døtrene deres til de andres sønner eller ta noen av de andres døtre til koner for sønnene deres eller for dere selv. 26 Var det ikke på grunn av slikt at Salomo, Israels konge, syndet? Blant de mange folkeslagene fantes det ingen konge som ham. Han var elsket av sin Gud, og Gud satte ham til konge over hele Israel. Likevel fikk de fremmede kvinnene ham til å synde. 27 Skal en nå høre om dere også at dere gjør så mye ondt og er troløse mot vår Gud ved å ta til dere fremmede kvinner?»

28 En av sønnene til Jojada, sønn av øverstepresten Eljasjib, var svigersønn til horonitten Sanballat. Derfor jaget jeg ham bort. 29 Husk dem, min Gud, for de har sølt til presteskapet og preste- og levittpakten.

30 Så renset jeg dem for alt fremmed, og jeg fastsatte tjenester for prestene og levittene, hver mann med sine arbeidsoppgaver. 31 Jeg sa også når de skulle komme med vedoffer og med førstegrøden, alt til fastsatte tider. Husk meg, min Gud, og regn meg dette til gode!“

Nehemja 13

I dag har vi ankommet slutten av denne andaktsserien/studien av Nehemjas bok. Jeg håper du har sett at dette er mer enn en tørr fortelling om noen som bygger Jerusalems murer. Nehemjas bok har lært oss mye om personlig lederskap, tro, visjoner, et samfunn på et oppdrag, Guds trofasthet, åndelig fornyelse og et kall til hellighet og glede!

I kirken i dag ser vi mange som kommer tilbake til Gud. Gud bygger Sin kirke! I vår sekulære, vestlige verden har salgstallene til Bibelen steget, og mange kommer tilbake til kirken eller kommer til kirken for første gang. Massedåo har blitt en “snakkis” i mange deler av den normalt nominalt kristne verden. For å sitere C. S. Lewis: “Aslan er i bevegelse”!

Nehemja er en bok som har flere lag med temaer som åndelig fornyelse og fysisk adskillelse. I denne historien brukte Gud den fysiske forberedelsen i byen Jerusalem som en katalysator for åndelig oppvåkning av folket Sitt. Det ene førte til det andre. Istedenfor å avvise nødvendigheten av å sette opp et trygt miljø for de returnerende fangene, så fikk Nehemja en byrde med behovet med å sørge for forsyninger og trygghet for folket på en veldig fysisk måte som resulterte i at hele nasjonen åpnet seg opp til Gud.

I dette siste kapittelet finner Nehemja at det er flere ting som trenger å ordnes, etter at han har vært en tur til kongen igjen. Den første fornyelsen av folket er i fare for å skli bort til kompromisser og synd. Renselse av folket var nødvendig (13:1-3), og lederskap (13:4-9), og å ordne opp i enkelte saker (13:10-11).

“Hvorfor har Guds hus blitt forlatt?” spør han i 13:11. Det ville være bra dersom vi også sjekker hvilken forfatning Guds hus, som vi er en del av, er i. Åndelig, forholdsmessig, finansielt. Hvordan går det med misjonsprosjektene? Når vi dem som ikke har hørt om Jesus enda? Hvordan er tilbedelsen vår? Kommer vi sultne og tørste til møte, klar for å sluke Guds Ord? Og hvordan går det med hjertene våre? Og hvordan viser livene våre hva vi tror på? Tilgir vi mennesker og bærer vi hverandres byrder? (Galaterne 6:2).

Denne boken slutter som den begynte – med en mann som ber framfor Gud. “Husk meg, min Gud, og regn meg dette til gode!” (13:31). Etter at alt er sagt og gjort, når tiden med gjenoppbygging og fornyekse er over, så kan vi ydmykt be en enkel bønn – slik som Nehemjas gjorde – som menn og kvinner framfor vår store, kjærlige Gud.

Refleksjon:

Les Salme 139:23-24. Inviter Herren til å gjennomsøke hjertet ditt når det gjelder oppdraget for de som er fortapt, tilbedelse av Herren og fellesskap med andre troende. Skriv gjerne ned hva Han viser deg og be om det.

Når du ser tilbake på disse 14 delene av andakter om Nehemjas bok, hva er det viktigste du har lært? Hvem vil du dele dette med? Legg deg en plan om dette…

–

SLUTT