Å Starte På Nytt

“Men kle dere i Herren Jesus Kristus,”

Romerne 13:14

Tekst: Efeserne 4:20-24

Vi kan alle starte på nytt! Selv enn hvor langt vi har kommet, er det alltids mulig å komme lengre. Selv enn hvor høyt vi har kommet kan vi alltids komme høyere. Vi trenger å ta vår plass i Kristi skolerom og bli lært av Ham (Efeserne 4:20-21).

“Det gamle mennesket” som vi må legge av oss er åpenbart vårt gamle liv. Dersom vi ikke har lagt det helt fra oss, så la oss gjøre det når ved hjelp av Den Hellige Ånd. Det tar ikke lang tid for en tigger å legge av seg sine gamle klær og ta på seg nye. Det skulle heller ikke ta så lang tid for oss å forlate gamle levesett, tanker og ord som er uverdige for Guds barn. Vi kan få hjelp til å fornye tankene våre gjennom Ånden (se også Romerne 12:2).

Mer enn dette, så må vi ikle oss “det nye mennesket”, som er det nye livet i Kristus, idealet om likhet med Gud, det som Herren har skapt for oss gjennom Sin død og oppstandelse. Men for å kunne leve dette livet trenger vi hjelp fra Den Hellige Ånd. Han kom inn i oss når vi ble frelste, og har vært med oss siden. Vi har kanskje ikke merket Hans inngang, men vi tror det på grunn av forsikringene i 1 Korinterbrev 6:19, Romerne 8:9, Efeserne 3:16. Det er bra å huske på hver morgen at Ånden lever inni oss, og vil være med oss hele dagen.

Dersom vi ikke gjør Den Hellige Ånd sorg, så vil Han vitne om at vi er Hans barn – Han vil sette Kristus som konge i livet vårt – Han vil hjelpe oss holde selviskheten vår i sjakk – Han vil gi oss en hunger for alt som har med Gud å gjøre – Han vil gi oss kraft når vi vitner. For at vi skal ha en sterk og velsignet erfaring i å være kristen, så er det viktigste at vi ikke bringer sorg til Ånden. Jeg tror ikke vi kan gjøre dette, men vi kan gjøre ting som hemmer og hindrer Hans fruktbringende handlinger i livene våre. Dette kan gjøre at vi ikke snakker, tilgir, elsker slik som Gud vil vi skal. 

La oss alle ta på vårt “nye menneske” slik at andre kan se Kristus i oss. Dersom livet blir vanskelig og vi gjør feil, så kommer vi på kne foran Gud. Han vil alltid tilgi oss når vi angrer. Så kan vi starte på nytt “med blanke ark og fargestifter tel”, som Alf Prøysen sa…

—

Kristus: Vårt Eksempel

“La samme sinnelag være i dere som også var i Kristus Jesus!“

Filipperne 2:5

Tekst: Filipperne 2:1-11

I dagens tekst gis en underfull beskrivelse av vår Herres nedstigning til jorden for å dele vår skam og sorg, om at dette måtte bli en levende impuls og inspirasjon for oss. Ikke bare noe vi beskuer, ikke for å holde dem med fast hånd, men for å være villig til å følge i Jesu Kristi fotspor – Han ble det instrumentet Gud brukte for å bringe oss Hans forløsende formål.

Guidet av Guds Hellige Ånd åpner apostelen hans sin tros kompass og plasserer det nordlige punktet mot tronen til den evige Gud, og det sørlige på skammens kors hvor Jesus døde, og viser oss så skrittene Han tok ettersom han nærmet seg nærmere og nærmere de menneskelige behov og synden – slik at når vi er omfavnet av vår lave status kan vi bli båret tilbake til Guds trone, og at ved å identifisere seg selv med vår synd og sorg, kunne Han til slutt identifisere oss med herligheten som Han hadde med Faderen før verden ble skapt.

“La samme sinnelag være i dere.” Den store astronomen Kepler sa da han rettet sitt teleskop mot stjernene: “Jeg tenker på nytt Guds første tanker”. Men vi kan tenke tidligere tanker enn dem som har blitt skrevet av Guds finger over himlene og jorden. Vi er i stand til å tenke noen av de tankene som fylte Jesu hjerte da Han før verdens grunnvoll ble lagt, stod fram som Lammet som skulle ofres.

Apostelen ber oss å tenke slik som Jesus tenkte. Se ikke bare på dine egne interesser. La ikke noe av ditt eget være verdig til å stå i veien, men vær alltud beredt til å fornekte deg selv, slik at du gjennom Guds forløsende kjærlighet kan komme til dem som trenger Hans hjelp. Vi må være villige til å legge til side våre ambisjoner og vår ære, slik at vi kan være bedre i stand til å hjelpe andre. Der er ingen annen måte vi kan sitte sammen med Jesus på Hans trone, ingen annen metode for å assistere Ham i Hans store oppdrag. Mange som vil sitte på Hans høyre og Hans venstre side vil aldri nå den fordi de nekter å bære Hans kors, å underkaste seg skammen og spyttingen, å bli misforstått og hatet. Vi må ta det lavere setet ved bordet, gjøre de ubemerkede gjerningene, og nekte å bli æret av menneskelige lepper, ellers vil vi aldri bli verdige til å stå foran Menneskesønnen…

—

Kristus: Vår Venn

“Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva herren hans gjør. Jeg kaller dere venner, for jeg har gjort kjent for dere alt jeg har hørt av min Far.“

Johannes 15:15

Tekst: Johannes 15:9-17

Jeg leste et sted at da Michelangelo var på høyden av sin berømmelse, ble en lovende student – Raphael – bestemt til å bli etterfølgeren hans. Først utførte denne gutten de enkleste oppgavene i studioet, som rense pensler og blande maling. Men ettersom han utviklet kvalitetene av nøyaktighet, punktlighet, og sympati, så ble han betrodd større ansvar, helt til mesteren gjorde han til hans venn og fortrolige. Slik kommer vi også til Kristus, først som frikjøpt fra Satans slaveri, for så å bli Hans tjenere, for så å bli Hans venner.

En venn vil avsløre seg selv. Hele verden vil anta at de kjenner en berømt mann når de ser ham, men dersom han kaller meg sin venn, forventer jeg å komme nærmere ham og høre konfidensiell informasjon fra hans egne lepper. Slik er det også med Herren Jesus. Han åpenbarer Seg selv til de som elsker Ham og holder Hans Ord, men gjør ikke dette overfor hele verden. 

En venn vil interessere vennene hans i hans foretak. Det er en glede for Kristus når de som Han elsker er i stand til å ta del i Hans verdensomspennende frelsesplan. For oss er det selvsagt en stor ære, men det er en like stor glede og fornøyelse for Ham som det er for en elskende sjel som har gleden av å jobbe med den andre tvillingsjelen som han er dedikert til. Det er fantastisk at Jesus er glad over å ha oss som medarbeidere.

En venn vil være interessert i våre feil og suksesser. Det er ikke noe annerledes med vår Herre. Når Han ser en fare som plager oss, gjør Han ikke da denne prøvelsens time til en spesiell intervensjon? Dersom vi feiler, møter Han oss med samme ømme medfølelse, ikke fremmedgjøring fra oss, men intenst lei Seg, klar til å påpeke hvorfor vi feilte og oppmuntre oss til å forsøke igjen. Dersom vi står faste, så møter Han oss når vi kommer fram for å kjempe, glad på våre vegne, ivrig etter å forfriske oss i vår tretthet, men Han helbreder sårene vi har fått.

Slik er vennskapet med Jesus. Han er alltid den samme, kjærligheten Hans svinner aldri hen, og dens manifestasjoner blir aldri etterlatt. Er det ikke verdt å gjøre enhver anstrengelse for å holde Hans bud slik at hele vår oppgivelse til Ham kan indusere Hans oppgivelse for oss?

—

Kristus: Vår Kaptein

“Gud ville føre mange barn til herlighet. For ham og ved ham er alle ting. Da måtte han la frelsens opphavsmann (kaptein) nå fullendelsen gjennom lidelser.”

Hebreerne 2:10

Tekst: Hebreerne 2:10-18

Ordet som her blir oversatt “opphavsmann” (archegos) betyr øverste leder, opphavsmann, forfatter, kaptein, prins. Det ble brukt av Peter da han sa: “Men livets opphavsmann drepte dere” i Apostlenes gjerninger 3:15. Vår Herre blir sett når Han trer fram fra graven i Josefs hage, hvor Hans fienders hat hadde brakt Ham, og når Han går videre blir Han oppdaget som den første, eller lederen, av en endeløs prosesjon som i rekke og rad står opp fra graven for å stå sammen med Ham og følge Ham gjennom alle tider.

I en tidligere del av prosesjonen kan vi se de det strålende selskap med apostler, bak dem det gode fellesskapet av profeter og den ærverdige armeen med martyrer. Kanskje vi kan se de tidlige kirkefedre som Polycarp og Ignasius, Krysostemus og Augustinus, ja og Martin Luther og John Calvin, Wesley og Spurgeon. Våre forfedre og foreldre finner vi kanskje der. Vi vi være der, og forhåpentligvis barna våre. Vi følger vår Kaptein, Kristus, gjennom Getsemane til Golgata – gjennom døden til livet, gjennom graven til himmelfartens fjell.

Da Jesaja forutså Kristi komme, sa han at Gud hadde gitt Ham for å være en leder og kommandør for folket (Jesaja 55:4). Han har forrang, ikke bare på grunn av Hans opprinnelige herlighet som Guds Sønn, men siden vunnet det gjennom Hans lydighet som menneske. Aldri har Guds vilje skjedd så perfekt som gjennom vår Herre Jesus, og på grunn av dette blir vi påkalt for at vi skal adlyde og følge etter Ham. Han ble gjort perfekt gjennom Hans lidelkse, og det skal vi også. Og akkurat som Han nå er kronet med ære og herlighet, slik vil vi også bli.

Den eneste måten Kristus kunne få oss til å dele Hans ære var å underordne seg lidelse og død. På ingen annen måte kunne Han være vår Mellommann til det guddommelige livet for oss som er Hans brødre. På samme måte vil vi, dersom vi blir mellommenn for hjelp og velsignelse til andre, også være forberedt til å lide. Vi lære dette til tross for vår egen vilje og vei. Veien gjennom korset er den eneste veien til tronen. Vi kan bar nå vårt høyeste gjennom konstant å si “nei” til vårt eget liv. Dette vil innebære lidelse og smerte, men bare slik at vi kan følge etter vår Kaptein…

—

Kristus: Vårt Lys

“Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys.”

Johannes 8:12

Tekst: Johannes 1:1-9

Det var Løvhyttefesten da vår Herren ytret ordene i dagens vers, og det antas at de tente to store lysestaker som markerte ildskyen som ledet Israel gjennom ødemarken. Det var i direkte allusjon til ildsøylen at Kristus brukte denne metaforen. Det Han var for Israel, er Han også for kirken.

Ødemarken var et sporløst sløseri for Israel. Folket var totalt avhengig av skyen for å vise dem veien og å finne et hvilested for natten. Da de samlet seg fra tabernaklet, som de ruget over, måtte folkene pakke sammen teltene sine og følge etter. Enn hvor behagelig leiren deres var, så måtte de forlate den. Enn hvor vanskelig veien gjennom ødemarken var, så måtte de krysse den. Enn hvor lite innbydende det var hvor de stanset opp, så måtte de likevel stoppe der og bli der så lenge skyen ble der. Å dvele var å risikere å vandre uten mål og mening i ødemarken til de døde. Bare der skyen hvilte falt det manna, fløt det vann, var det guddommelig beskyttelse.

Der er perioder med hvile i livene våre. Gud gir oss grønne nger og stille vann gjennom Sin nåde, og får oss til å legge oss ned (Salme 23). Stemmen Hans høres gjennom kaoset i vår eksistens og byr oss komme ut og hvile oss en stund. Men ofte beklager vi oss over påtvunget hvile, vi fortsetter å skynde oss fram og tilbake og gir vei for bitter respondering. Når skyen stopper, må vi forbli hvor vi er. Når du ikke vet hva du skal gjøre, må du stoppe helt still til en eller annen indikasjon peker deg mot sannheten.

Der er perioder for handling. Trompeten høres når den kaller oss, og vi må gi den umiddelbar oppmerksomhet. Når den sovende nekter å stå opp med en gang alarmen utløses, så blir han snart så vant til den at den ikke forstyrrer ham. Slik vil vi få skarp hørsel når vi innstiller oss mot umiddelbar lydighet. Freden og nytten av vårt jordiske liv vil være i direkte proporsjon til vår proporsjon overfor Herren Jesus for alle kravene til vår pilegrimske tilstand. Nei, mer, fordi som med toget kommer det elektriske lyset før det entrer den mørke tunellen, og varer lenge etter den er passert. Slik vil også Kristi nærvær gå foran oss og følge etter oss i tider vi har spesielle behov. “Jeg gjør mørket foran dem til lys og ulendt mark til slette” (Jesaja 42:16)…

—

Kristus: Vår Lærer

“Rabbi, vi vet at du er en lærer som er kommet fra Gud. For ingen kan gjøre de tegnene du gjør, uten at Gud er med ham.”

Johannes 3:2

Tekst: Johannes 3:1-16

Der hersket ingen tvil om at Jesus var en lærer som hadde kommet fra Gud! Noen lærere kommer finurlig nok fra menneskene. De snakker bare om jordiske ting, talene deres er fulle av sitater, de imiterer med stemme og væremåte og metode av å fremmlegge sannheten, en eller annen fremtredende menneskelig lærer som de har sittet ved føttene til. Men der er en friskhet, en selv-vitnende sannferdighet, en dyp autoritet, ved Mesterens ord som bar guddommens myntmerke. Vår Herre adresserte Nikodemus som “en lærer for Israel” (Johannes 3:10).

Jesus lærte med autoritet (Matteus 7:29). Dette var folkets dom. Han trengte ikke å sitere Amaliel eller Hillel fordi lytternes samvittighet sa at Han snakket sannheten. Han lærte med ømhet og sødme (Lukas 4:22). Til de som motsatte seg ordene Hans, slik som fariseerne gjorde, var tungen Hans et skarpt tveegget sverd; men for synderen, trett og nedtynget, ble nåde øst ut fra Hans munn. Han lærte med mange illustrasjoner (Markus 3:34). Fra alle steder samlet Han dem, fra himmelen og fra jorden, fra gribb og fra spurv, fra lyn og fra soloppgang, fra hjemmets stearinlys og fra tempelets lampe, fra kvinnens deig og fra innhøstet korn, fra barnas leker og fra hustruens juveler, fra de rikes fester og fra de fattiges spiskammer. Talen hans var full av vinduer som lyset skinte gjennom. Ikke rart at folkene trengte seg sammen for å høre Ham, og hang med absorberende interesse på ordene som Han sa.

Men vi må komme til Ham som Frelseren. Før vi kan forså Hans lære må vi omvende oss og bli som små barn. Han sier til oss som Han sa til Nikodemus: “Dere må bli født på ny” (Johannes 3:7). For å opphøye Ham som “Lærer” vil ikke nytte, før sjelen har kastet seg i støvet foran Ham og ropt “Gud, vær meg synder nådig!” (Lukas 18:13).

Der er en merkbar gradering i Jesu lære. Han begynte å snakke om jordiske ting, og ledet så disiplene til å forstå himmelske ting. Han ga melk til småbarn, men til dem med forståelse ga Han harde og dype ting som var kraftig kjøtt. Hvor forskjellig Han lærte kvinnen ved Sykars brønn og disiplene natten før korsfestelsen…

—

Kristi Lære Om Velsignelse

“Salig er den som ikke følger lovløses råd, ikke går på synderes vei og ikke sitter i spotteres sete, men har sin glede i Herrens lov“

Salme 1:1-2

Tekst: Matteus 5:1-12

Vår Herre levde inne i Velsignelsens by, og i Matteus 5:1-12 avslører Han for alle mennesker åtte porter som leder til denne byen. Det er vanskelig for oss å gå igjennom porten til Fattigdommens ånd fordi vi ikke er ydmyke nok, eller gå igjennom Sorgens port fordi vi ikke sørger nok, eller Ydmykhetens port ettersom vi ofte misliker skade, eller gjennom Nådens port, eller Renhetens port, eller Fredens port. Men kanskje vi kan hevde at vi kan gå igjennom den fjerde porten ettersom vi hungrer og tørster etter rettferdighet. Når vi går videre befinner vi oss inne i byen og sammen med alle de andre sjelene som har kommet inn gjennom andre porter. For i den himmelske by spiller det ingen rolle hvilken port vi entrer gjennom, og den samme Hellige Ånd vil til slutt lede alle troende dit.

Hva er velsignelse? Ifølge vår Herre og Frelsers lære er det en tilstand, hjertes tilstand. Utvendige omstendigheter nevnes ikke med mindre det er bebreidelse eller forfølgelse, som om de var spørsmål om likegyldighet, Velsignelse er helt uavhengig av vårt ytre parti, om vi skulle være velstående eller forvirret, rik eller fattig. Velsignelse starter og ender med en fornøyd anerkjennelse av Kristi rikes kongelighet; i kraften av å se det gode i alt, og så arve jorden; i å oppnå nåde, i å se Gud og bli kalt Hans sønner og døtre. Er det ikke verdt å streve etter å entre inn disse vidåpne dørene? Og dersom du  kan si at du virkelig lengter etter bedre ting, hungrer og tørster for mer likhet med Kristus, og å være bedre skikket for Hans rike; dersom den lengten representerer formålet i ditt liv, så kan du anse deg selv som allerede innenfor dørene til et velsignet liv.

Vi må ikke anta at vår Herre tildelte prisen for velsignelse til dem som innehar bestemte attributter med et vilkårlig og kongelig prerogativ. Han erklærte ganske enkelt hva som var sant i tingenes virkelige natur. Å være sann, ren, nådefull og ydmyk er å ha i ditt eierskap frø-bakteriene fra velsignelsens innhøstning. Dersom du kan snu deg fra denne fantastiske oppregningen av kristne kvaliteter i Galaterne 5:22, så vil du finne dem alle satt i en liste over Åndens frukt. Må Han virke i oss og gjennom oss en velbalansert og omfattende kristen karakter…

—

Kristus, Vår Lærer Om Rettferdighet

“Den som opphever et eneste av disse minste budene og lærer menneskene å gjøre dette, skal regnes som den minste i himmelriket. Men den som holder dem og lærer andre å gjøre det samme, skal regnes som stor i himmelriket.”

Matteus 5:19

Tekst: Matteus 5:17-26

Vår Herre Jesus ødelegger ikke, men oppfyller, på samme måte som sommeren oppfyller løfte om vår. Frykt ikke Ham som om Han finner glede i å slå bort en kopp fra tørste lepper og skuffe uskyldige og naturlige behov. Han vil absolutt vise Seg selv som fiendtlig til alle feilaktige måter å tilfredsstille seg selv på, men Han vil oppfylle lysten til dem som følger etter Ham på beste mulig måte, slik at de vil bli tilfredsstilt for all evighet.

Dette er sann religion: Kristus bygger. Han er mer positiv enn negativ; mer Ja og Amen enn Nei! Han sender den nye sevjes puls inn i trærne, og når den passerer tippen av alle grenene, så faller de gamle løvbladene til bakken. Gi deg selv til Ham, og be Ham og oppfylle rettferdighetens prinsipper i deg. Kristus oppfyller Loven og Profetene, som til syvende og sist står for autoriteten og prinsippene i Gamle Testamentet (Matteus 5:17-18). Ordet “tøddel” setter forstørrelsesglasset mot det absolutt minste tegn som er oppskrevet i Skriften. For en kontrast der er mellom Kristi lære og holdningen i noen av våre moderne byer. De synes å finne glede i ødeleggelse, i å dra ned og overkaste troens fundamenter, uten å sette opp noe annet i deres sted.

Rettferdigheten som vår Herre lærer om er helt annerledes en fariseernes, som var utvendig og formell, hovedsakelig egoistisk, siden de brukte den til å tjene adgang til Guds favør. Kristus, derimot, krever en rettferdighet som er utvendig, levende og åndelig. Vi står foran Gud i den tilskrevne rettferdigheten vi har i Hans fullbyrdede arbeid, og så gir Han oss en indre rettferdighet gjennom den inneboende Hellige Ånd

Legg merke til hvordan Kristus skiller mellom “forfedrene” (5:21) og Ham selv: “Men jeg sier dere” (5:22). For en herlighet er det ikke i disse ordene? “Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik, men ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik” (Filipperne 2:6). Hvordan kan vi gjenforene disse uttalelsene uten å tro at Han var Emmanuel – Gud med oss?

—

Kristi Lære Om Tillit

“Så gjør dere ikke bekymringer, og si ikke: ‘Hva skal vi spise?’ eller: ‘Hva skal vi drikke?’ eller: ‘Hva skal vi kle oss med?’ Alt dette er hedningene opptatt av. Men den Far dere har i himmelen, vet jo at dere trenger alt dette.“

Matteus 6:31-32

Tekst: Matteus 6:25-34 

La oss stole på ar Gud vil ta vare på oss! Dette var livet Jesus levde. Han ville ikke gjøre steiner til brød en gang, eller ete før Hans Far bød Ham og sente engler for å tjene Ham. Han snakker rett fra hjertet når Han ber oss stole på Faderens omsorg.

Det er bedre å stole på Gud enn å akkumulere rikdom. Møll og rust ødelegger, tyver stjeler, og alt jordisk gods er forgjengelig og usikkert. Hvor mange har ikke plassert rikdommen sin i aksjer og andeler, i banker og selskaper, bare for å oppleve at de har tapt hvert øre! Mens andre har vært ute av stand til å spare og levd for å hjelpe sine medmennesker, og har funnet at Gud har sørget for dem og båret dem helt opp i alderdommen.

Å stole på Gud gir et klarere syn. Når vi tenker på å delvis gjøre Guds arbeid i verden, og delvis fore oss selv, så har vi den tilstanden av mennesket som ser i begge retninger. Der er en skjeling i vårt indre syn. Vi forsøker å tjene to herrer, og dømmekraften vår blir derfor forvrengt. Hvem har ikke opplevd dette? Du har kanskje prøvd å finne ut av Guds vilje, eller å finne en rett dømmekraft i livet vårt, men din oppfattelse av pliktene dine har vblitt konstant tilslørt, dersom du blander interessene dine. Ditt øye har ikke vært enkelt – i en retning – og du har vandret i mørke. Når du derimot føler deg så oppslukt i Guds interesser at du er likegyldig overfor dine egne, så blir alkt tindrende klart og du lar Ham ta vare på alt. “Mind my business,” sa dronning Elizabeth til en av hennes ambassadører, “and I will look after yours” (dersom du passer på mine saker/gjøremål, så vil jeg passe på dine saker/gjøremål).

La oss ikke tenke at Gud er gjerrig og ugenerøs med gavene Sine. Han gir både fisk og brød når Han mater mengdene; farger i tillegg til bladene når Han kler blomstene. Du har blitt adoptert inn i Hans familie, og du kan kalle Ham “Abba, Far”. Denne nådefulle handlingen viser en spesiell kjærlighet fra Hans side. Skulle Han ha tatt så godt vare på det åndelige, og ikke ha gjort noe for det fysiske? Den ugudelige kan bekymre seg om deres fysiske vedlikehold, men ett av Guds barn kan være sikker på at behovene hans eller hennes vil bli tilfredsstilt…

—

Kristi Lære Om Å Dømme Andre

“Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt! Etter dommen dere dømmer med, skal dere selv få dom, og i samme mål som dere selv måler opp med, skal det også måles opp til dere.”

Matteus 7:1-2

Tekst: Matteus 7:1-5

Vår Herre Jesus fordømmer ikke i disse ordene den ærlige dommen som vi. både for vår egen sikkerhet og samfunnets gode, blir tvunget til å gjøre om menn og kvinner som vi har kommet i kontakt med. Slik dom er uunngåelig. Men Han fordømmer den sensurerende og ukjærlige dommen som alltid finner feil, alltid forsømmer det gode og dveler ved det onde, og alltid sprer ugunstige og unøyaktige rapporter om folk, som ofte er dannet på et veldig overfladisk og utilstrekkelig grunnlag.

Hvor sant det er at vi skal måles med samme mål som vi mæler andre med. Der er en bemerkelsesverdig Nemesis i livet, som er Guds domstol. Det onde vi påfører andre kommer tilbake til oss selv, liken australsk boomerang som blir bare en prikk på himmelen. Dersom dy er sjenerøs når du måler andre, vil du også bli målt på samme måte. Dersom du er ondskapsfull og gjerrig, vil andre behandle deg i samme ånd.

Vi er alle potensielle okkulister (øyeleger)! Intet gleder oss mer enn å forsøke oss på å fjerne hauger av sagflis, i tillegg til tresplinter, fra andres øyne mens vi er likegyldige overfor trebjelkene som hindre vårt eget syn. Kristus sier alltid til oss “Kast ut skitten fra det hellige stedet”, og når Hans lys faller dypere og dypere inn i vår natur, må det avsløre gjemt ondskap som trenger å bli fjernet. “La oss være sanne overfor det indre lyset, og så med øm og  refset ånd, som all bevissthet om overlegenhet har forlatt, hjelpe alle andre å bli kvitt deres egne hindringer.

I Matteus 7:15-20 gir Kristus oss en ufeilbar test. Han foreslår at i enhver tidsalder vil der være dem som bryr seg mer om ullen enn om flokken, og kommer inn i innhegningen under en mest gledelig og fortryllende forkledning. Vær oppmerksomme på slike folk, og døm dem, ikke etter doktrinene deres, men etter fruktene deres. Djevelen er den mest ortodokse teologen i verden: “I kjenner deg, hvem du er, Guds hellige”. 

“Derfor skal dere kjenne dem på fruktene.” Du kan ikke dømme hva en mann er ved å lytte til han repetere en trosbekjennelse; men ettersom du observerer hans karakter, hans temperament, hans oppførsel; ikke offentlig, men privat; ikke en dag, men ett år, så kan du komme til en nesten sikker dom om Gud eller personen selv hersker over det indre mennesket…

—

Kristi Lære Om Velgjørelse

“Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte… og din neste som deg selv…Men han ville rettferdiggjøre seg selv og spurte Jesus: «Hvem er så min neste?»”

Lukas 10:27, 29

Tekst: Lukas 10:25-37

Vi kan ikke leve alene. Ingen av oss kan være helt uavhengige av andre. Jeg er ikke bare et senter, men jeg er en del av andre menneskers omkrets. Og alle andre menn. kvinner eller barn som  jeg kjenner er en del av min omkrets. Vi er medlemmer av hverandre. Med andre ord; vi har alle en neste, og et komplett mennelig liv, som har åpne vinduer rettet mot den evige Skaper, må ha dører som åpner seg til våre dødelige medmennesker.

Når vi snakker om nesten vår, tenker vi naturlig nok på dem som bor nær oss, og vi er tilbørlig til å redusere dette påbudet til bare å gjelde dem som bor i vår umiddelbare nærhet. Dersom dette er behagelig og lett å utføre, så synes det ikke som om det er noen stor rekkevidde til dem vi hjelper. Denne definisjonen av neste er imidlertid alt for snever og kontrahert, noe vår Herre Jesus viser oss i liknelsen om den barmhjertige samaritaner. Advokaten spurte hvem hans neste var, og Jesus svarte: “vær en neste til noen andre“. Og dersom det skulle bli spurt hvilken type mennesker nesten min er, så kommer svaret: Gjør ikke forskjell på rase eller tro; men når du kommer over en mann som har blitt avkledd, slått, ranet, og halvdød, så skal du ikke vente for at andre mennesker skal hjelpe ham, men du skal bandasjere sårene hans, tjene ham og behandle ham som om du elsket ham som din nærmeste familie”.

En rik mann kunne ha betalt noen for å patruljere den farlige veien fra Jerusalem til Jeriko, og passe på dem som lider nød, men det ville ikke ha en så velsignet effekt på hans karakter – eller dem han hjalp – som en personlig tjeneste ville være. Vi burde kombinere begge deler, fordi vår personlige erfaring av slike tilfeller vil gjøre oss i stand til å styre dem som jobber for oss og få liv i deres anstrengelser, slik at de på en måte blir våre egne. Kanskje en bedre måte er å bli valgt til byråd eller kommuneråd, som advokat eller dommer, slik at vi kan få bukt med gjenger av kriminelle som infesterer livets hovedveier.

Husk at en pengegave ikke er eneste måte å hjelpe din neste på. Hva vi mennesker tenger mest, er medfølelse, sympati, en hånd å holde i og et hjerte som bryr seg. “Sølv eller gull har jeg ikke” (Apostlenes gjeringer 3:6) har blitt en bekjennelse som noen av de største velgjørere gjennom tidene har brukt. Det gjaldt også Jesus som var villig til å bli fattig slik at Han kunne hjelpe oss, noe Han ikke kunne ha gjort på samme måte dersom Han hadde vært rik. La Ham være vårt eksempel – Han som ikke kom for å bli tjent for, men for å tjene…

—

Kristi Lære Om Oppstandelsen

“Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?“

Johannes 11:25-26

Tekst: Johannes 11:20-27

Kronen på verket av mirakler i Kristi tid er ofte beskrevet som å være da Han reiste opp Lasarus fra graven. Jeg er lurer på om det kan kalles “Martas oppvåkning”, for det er sikkert at vår Herre løftet opp hennes sjel, fra uviktige fakta til den mest bemerkelsesverdige oppløftning av tro og håp, da de stod sammen i stor sorg.

I likhet med majoriteten av religiøse mennesker trodde Marta på en generell oppstandelse på en fremtidig dato, men hun hadde ikke innsett at Gud lever i nåtiden, at evigheten er her og nå, og at troen vår må lære seg å forstå Guds Jeg er (2 Mosebok 3:14). Vi plasserer alltid manifestasjonen av det guddommelige i den fjerne fortiden, eller i den fjerne fremtiden. Himmelen er høyt over jorden hvor  vi står. Bare i horisonten, foran oss og bak oss, møtes himmel og jord. Vi trenger alle å lære en leksjon her, i livets prosaiske allmennheter, er Jesus Kristus tilstede og et umiddelbart svar til ethvert behov.

Kristi lære om oppstandelsen er vidt forskjellig fra udødeligheten. Plato trodde på sjelens udødelighet, men han hadde ingen oppfatning av oppstandelsen. Oppstandelsen er gjenforening av sjelen og kroppen, når den skal bli oppreist i samme form som, men likevel forskjellig fra, den kroppen som lå i graven, som et kornfrø blir kastet inn i jorden i høstens tårer.

Marta kunne neppe forstå alle disse fantastiske avsløringene, men hun svarte Ja til dem, på det grunnlag at hun visste hvem Kristus var. Han var i det minste Messias, så hva Han sa, måtte være riktig. Slik må også vi akseptere mye som vi ofte ikke forstår fullt ut, men vi tar det som sannhet fordi Jesus sa det.

Kristus trengte alltid at noen trodde, på Hans mektige kraft, og dette fant Han i Marta. Hva kan Han ikke gjøre her og nå, i hjertene på dem som tror, og i de som er død til synden? Tror du på dette?

—

Takksigelsens Bønn

“I samme stund jublet han i Den hellige ånd og sa: «Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens Herre, fordi du har skjult dette for vise og forstandige, men åpenbart det for umyndige små. Ja, Far, for dette var din gode vilje.”

Lukas 10:21

Tekst: Lukas 10:1-21

I den samme tid. Det var en tid med store gratulasjoner for den lille gjengen med disipler. De sytti hadde returnert med glede. De hadde prøvd å være Guds talsmann mot demoner og sykdommer, og de hadde seiret. Kristus ga etter for lykkerusen til etterfølgerne Hans, og ga Seg selv et uvanlig lykkeutbrudd.  

Legg merke til Hans vane av å nevne adresseringen til Gud. To ganger snakker Han til Ham som Fader (eller Far). Både i glede og i sorg, som tiden i Getsemane hvor Han fryktet døden, så var Guds farskap sprekken i klippen hvor Han oppholdt Seg. Bare Jesus visste hva Gud var og kunne være for den ensomme sjel. Som fjellet avspeiles i stille vann, slik så Faderen seg reflektert i Sønnen.

Inngravert i en portiko i et egyptisk tempel finner vi disse ordene: “Jeg er ham som var og skal bli, og intet menneske har løftet mitt slør”. I denne forbindelse er det viktig at når vår Frelser døde, så ble forhenget (slører) i tempelet revet fra topp til bunn. Men før det hadde kunnskapen om Gud vært forbeholdt noen få utvalgte sjeler, og disse så Ham som gjennom et mørkt speil. Men fra denne tiden har de aller innerste hemmelighetene om Gud blitt åpenbart. Og den avsløringen av Faderens hjerte er typisk for vår Herres arbeid for oss alle.

Vi må være som barn. Guds veier blir åpenbart for småbarn. Barnet er rent, ydmykt. Det er til det transparente og enkle hjerte at Jesus ønsker å gi Seg selv.

Vi må være forberedt til å si ja til Gud. Vår Herre var ansikt til ansikt mot et av forsynets mysterier; hvorfor bestemte ting blir skjult fra noen og åpenbart for andre. Men Han snudde hele perpleksiteten tilbake til Faderen, og så fant Han hvile. I en skole for stumme og døve skrev en besøkende på tavlen: “Hvorfor skapte Gud deg døv og stum, og meg i stand til å snakke og høre?” En av disse barna tok et kritt og skrev under: “Ja, Far, for dette var din gode vilje” (Matteus 11:26).

Vi må gi videre det vi vet til andre. Han vil ikke lære oss bare for vår egen tilfredsstillelse, men slik at vi kan dele dette videre til andre…

—

Kraft Og Bønn

“Men om det er mulig for deg å gjøre noe, så ha medfølelse med oss og hjelp oss!» «Om det er mulig for meg?» svarte Jesus. «Alt er mulig for den som tror.»”

Lukas 9:22-23

Tekst: Markus 9:14-28

I Jesu liv var det ingen skilsmisse mellom livet skult i Gud og en klar respons til kallet av et menneskelig behov. Som i Raphaels store maleri om transfigurasjonen (Matteus 17), som  kombinerer en scene med fjell og daler på samme lerret, så må det også være slik i våre virkelige liv. Der må være systole og diastole – hjertet må drive blodet slik at det får oksygen fra himmelens ozonlag, og så pulsere til ekstremitetene (hender og føtter).

Hvor mange er det som synes å være besatte med onde ånder som ødelegger helse og fred, og hvor mange begår den feilen – slik som denne mannen – å bringe slektningene eller vennene sine som enda er udøpte i Den Hellige Ånd, og ikke har entret inn til kraftens hemmelige sted. Selvsagt er det ikke mulige for slike å gi noen virkelig hjelp, og demonen gjør dem til latter! Vi må først lære vår egen manglende evne til å hanske med onde krefter som feier gjennom verden, med mindre vi har fått kraft fra oven (Lukas 10:17, Apostlenes gjerninger 1:8).

Legg merke til måten Herren kaster tilbake ansvaret på faren. Han sa “om det er mulig for deg å gjøre noe,” men Jesus svarte “muligheten er ikke bare med meg, men også med den som tror. Det er ikke et spørsmål om min kraft, men om din tro. Kan du tro?” Så kastet mannen ansvaret tilbake til Mesteren, og sa derfor indirekte: “Jeg frykter at jeg ikke har tro nok, men jeg stoler på at Du kan skape den i meg. Jeg tror, hjelp meg i min vantro! “Du og jeg feiler ofte i troen vår på grunn av ignoranse og synd. Der finnes et mektig hav av makt rundt omkring oss, men for en eller annen grunn kan vi ikke tappe av den. Det er som en elektrisk strømning som nekter å hjelpe oss med mindre vi har instrumenter som er presist innstilt til å overføre drivkraften. Tro er ansolutt nødvendig for å viderebringe Guds kraft for å møte syndens og sorgens behov i verden. Men når vi finner at den er mangelfull, når hjertet vårt ikke tror, så finner vi oss ansikt til ansikt med “Jerikoer” som er helt stengt, og med fjell som synes å gjøre narr av de små spakene som forsøker å åpne den med. Da må vi vende oss til Kristus og si: “Jeg stoler på at Du vil gi meg tro, og jeg vil stole på at Du hjelper meg til å stole på Deg. Jeg tror, hjelp meg i min vantro!“…

—

Ting Vi Etterlater Oss

“Derfor, når vi har så stor en sky av vitner omkring oss, så la oss legge av alt som tynger, og synden som så lett fanger oss inn, og med utholdenhet fullføre det løpet som ligger foran oss, med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus.”

Hebreerne 12:1-2

Tekst: Kolosserne 3:1-17

Etterlat dine tidligere synder. De kan ha vært mange og store, flere enn du kan telle. Men dersom du ha bekjent og forlatt dem, så har de blitt fjernet, “så langt som øst er fra vest” (Salme 103:12). Intet kunne være mer uttrykkelig uttalt enn 1 Johannes 1:9. Det er nytteløst å bekymre seg over fortiden. Gud har begravet den i graven sammen med Kristus. Gå bort og synd ikke mer!

Legg fra deg dårlige vaner som omslutter deg. Du vet hvilke de er, og hvordan de henger ved – dårlig temperament, sjalusi, stolthet, ondsinnet tunge, og mange flere! Du har falt igjen og igjen, overvunnet av dem, snublet i dem, fått klærne dine tilskitnet og opprevet av dem. Der burde være litt finalitet i livet ditt, ett merke på gresset hvor du starter løpet. Kommandoen om å legge av oss det gamle mennesket er i en bestemt tid (Kolosserne 3:8-9). Det omhandler en plutselig sterk handling av viljen, næret og styrket av Gud. Dette er da tiden da vi må handle for frihet: “Dere er jo døde, og deres liv er skjult med Kristus i Gud” (3:3).

Legg fra deg dine oppnådde idealer. De var en gang langt foran og over deg. Ettersom du klatret syntes de å være nesten helt uoppnåelige, og spottende stemmer ringte ut deres trass mot forsøket ditt. Men ved Guds nåde er ting som du tidligere drømte om nå realisert, og du sitter på en fjelltopp som en gang syntes å le av deg. Men du må legge det bak deg! Se opp! Se framover! Er der ikke nye, friske idealer som venter på deg? Legg bake deg dine prestasjoner og pakk sammen teltet ditt. Et slag har blitt utkjempet, men en sterkere fiende baner seg vei like foran deg. Det er det reneste selvmord å hvile på årene; dersom du gjør dette vil du blottlegge deg og seile bakover.

Den beste måten å legge ting bak deg er å presse seg framover. Guds Ånd ber oss “med utholdenhet fullføre det løpet som ligger foran oss” (Hebreerne 12:1). Han er vår forløper, alltid foran oss, alltid leder Han oss videre. Hans emblem er lik plymen til Henrik fra Navarre, alltid midt i slaget. La din sjel følge tett etter Ham, og la det bli nesten åpenbart hva som legges i din vake. Gutten som løper mot målet, i sin iver etter å vinne prisen, legger fa seg ett plagg etter ett annet. Han ser ikke deres verdi så lenge han kan vinne prisen. Så løp slik at dere kan oppnå! Grip det som du ble grepet for! Ta tak i den utstrakte livets krone…

—

Ære Til Gud I Det Høyeste

“Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder.“

Matteus 1:21

Tekst: Lukas 2:1-20

Jesus ble født som en Frelser. Siden Han er kjærlighetens Konge, er det ikke fantastisk at Han har gått inn i en slik nær identifisering med menneskeheten som trenger Ham så sårt. Kunne evig kjærlighet ha stått stille og sett på? Enhver sjel som entrer inn i den menneskelige familie hjelper å gjøre  dens vitalitet levende eller undertrykke den. Hvor mye vår rase skylder de store sjelene som har blitt født inn i den, men hvor mye mer overfor Ham som “var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik” (Filipperne 2:6). Han la til side den store skaperkraften Han hadde hatt, og bøyde Seg lavt for å bli født i en stall, slik at Han kunne dele livene til de fattige og ydmyke.

For en kjærlighet for mennesker som må ha brent i Jesu hjerte! Hans mål for menneskeheten spiste Ham opp. Der var en sann entusiasme for menneskeheten i hjerte Hans. Hvorfor burde det ikke være det samme hos oss?La oss be om at denne “Kristi kjærlighet” – d.v.s. den selvsamme kjærligheten som brant i Hans bryst – må også tvinge oss. La oss være villige til å underkaste oss ubeleiligheter, begrensninger, svøpe – og om jeg bare kunne komme nær andre – fjerne all følelse av distansering og tilbakeholdenhet.

“Ære være Gud i det høyeste” (Lukas 2:14). Intet har så forsterket Faderens herlighet som denne nedbøyningen til døden, eller til døden på korset (Filipperne 2:6-11). Menneskene har vendt seg mot Gud med beundrende ærbødighet, noe de ikke kunne ha gjort dersom de bare hadde kjent Ham gjennom naturen. Når vi søker Guds ære som vårt hovedmål og formål, så vil det alltid resultere i fred på jorden. Lev for Guds ære, så vil du ha fred i hjertet ditt, og livet ditt vil gi strømmer med velvilje og velsignelse til andre.

Utbruddet av hyrdenes sang, hvordan de “lovet og priste Gud for alt de hadde hørt og sett” (Lukas 2:20), da de vendte tilbake til saueflokken sin, må ha forundret alle de møtte, og den var skreddersydd til det som hadde transformert livene deres. Vi er så ordinære og dagligdagse, så følelsesløse og passive, at vi kan glemme oss selv, og da vil vi aldri gå hinsides oss selv. David sa at mens han funderte, brente brannen. La oss fundere over Guds kjærlighet da Han entret vår verden og døde på korset når vi lever våre liv. Så skal vi bryte ut i sang, og skal komme tilbake til våre ordinære liv med en flom av en ny ånd (2:20)…

—

Vandre I Ånden, Ikke I Kjødet

“Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus… Slik ble lovens krav oppfylt i oss som ikke lever slik kjøttet vil, men slik Ånden vil.“

Romerne 8:1, 4

Tekst: 8:1-17

Apostelen tar seg her av forholdene til ett åndelig liv, og fordømmelsen han refererer til er forårsaket av de konstante feilene som ble beskrevet ganske så grafisk i Romerne 7. Fra min egen erfaring tror jeg at den selvransakelsen som ofte blir introdusert gjennom dårlig helse og fysisk svakhet gjør oss veldig følsomme overfor feil og mangler i vårt indre liv. Vi vet vi er akseptert i Kristus, og at syndene våre er tilgitt for Hans skyld; men vi er dypt bevisst over at inne i oss (d.v.s. vårt kjød) bor det intet godt (7:18).

Reservoaret av evig liv – “Den som har Sønnen, har livet, men den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet” (8:2). Vi sanser hva det fysiske livet er når et barn kommer hoppende inn i rommet vårt i en ekstase av helse og glede. Vi vet hva intellektuelt liv er når vi ser hjernen utvikle seg under utdannelselsprosessen. Vi vet hva en stoikers morale liv er, når vi ved makt frastøter dets tiltrekkelseskraft på sansene. Men over alt dette, er det livet som finnes i Kristus Jesus, lagret opp i Ham, i overflod, og som Han lengter etter å gi til enhver sjel som stoler på Ham. Dette var vitnesbyrdet til dem som kjente Jesus mest intimt i Hans kort menneskelige liv – at “Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i hans Sønn. Den som har Sønnen, har livet, men den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet” (1 Johannes 5:11-12). Dette gjør mer enn å veie opp fort neddragningen av det egoistiske livet. Loven om det livet gjør oss fri fra loven om synd og død, for den har vunnet over synd og grav.

Dette livet er kommunisert og opprettholdt gjennom Den Hellige Ånd. Vi må bli ett sammen med Kristus. Vi må være i Ham, som en svamp på havet. Vi må være i Ham, ikke bare i vår stilling, men i vår daglige vandring. Vi må være i Ham slik som greinen er i treet, og sevjen i greinen. Og dette må ikke bare være teoretisk, men en kontinuerlig erfaring. Vi må være i Ham, og Han må være i oss. Men hvordan kan dette bli vår kontinuerlige erfaring? Det finnes bare en metode. Gjennom samarbeidet med Den Hellige Ånd, når vi vandrer i Ham (Galaterne 5:16). Han er esssnsen av det livet som finnes i Jesus Kristus. “Den som har Sønnen, har livet, men den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet“…

—

Loven Om Livets Ånd

“For For Åndens lov som gir liv, har i Kristus Jesus gjort deg fri fra syndens og dødens lov som gir liv, har i Kristus Jesus gjort deg fri fra syndens og dødens lov.”

Romerne 8:2

Tekst: Romerne 7:7-25

Selv ett barn vet noe om tyngdekraften. Ordet på latin er gravitas, som er tiltrekkelsen av vekt til vekt. Det gravitasjon er til materien, er nedtrekningen av kjødet til ånden. Der er ikke en eneste av oss som søker etter på leve et bedre liv som ikke er klar over denne neddragningen. Loven om tyngdekraften i den naturlige verden har virkelig sin motkraft i vår indre erfaring. Der er også en neddragning mot gravitasjonens senter, d.v.s. til selvet – hva jeg liker, hva jeg velger, hva jeg foretrekker! Sjelens syndefall mot kjødet – eller det selviske (egoistiske) livet – øker i fart, slik at hver gang vi overgir oss til den blir det lettere å overgi seg, og hurtigheten blir hodestups. Guds barn ville falle hurtig som samsvarer med den fordervede synderen om det ikke var for Ånden liv som er i Kristus Jesus, som gjør ham fri fra syndens lov og død.

Overvinning av jordens tildragning. Du ser kanskje lerkens svev, syngende når den stiger opp høyt, til du tenker at den vil ødelegge opp den lille halsen sin med sang. En av gledene av en sjøtur er å betrakte måkene som vanlig, jevnlig, balansert og lett følger med båten. Fuglen flyter ikke i luften, den balanserer seg selv, den måler dens vinger mot sin egen vekt, og motsetter seg jordens tyngdekraft. Men dersom flyvingens midler er lemlestet, så faller den hjelpeløst ned på bakken eller i sjøen. Dessverre for fuglen, selv om det er en albatross, som tilfeldigvis havner i vannet dekket av olje som har strømmet ut fra en oljetanker. Når vingene har blitt limt til siden, etter å ha blitt dyppet i et oljebad, så er det intet annet enn slutten som venter den!

Ånden virker etter loven – “Åndens lov“. Gjør Ham ikke trist gjennom en handling av uaktsomhet eller hat. Dersom du er klar over innsykningen av Hans energi, så gå tilbake til der du oppdaget hvor du mistet tråden av lydighet til Hans milde promptinger. Plukk den opp ved bekjennelse og restitusjon, og så vil du på ny bli bevisst på Hans mekling for deg om livets lov som ler av synd og død. Du vil bli som en ørn som svever, som en lerke, mot solen, mot himmelen, mot Gud! Men du må ta deg tid til å være hellig – i meditasjon, i bønn, og spesielt gjennom bruken av Guds Ord…

—

Å Være I Kristus

“Jeg er vintreet, dere er greinene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere ingen ting gjøre.”

Johannes 15:5

Tekst: Johannes 15:1-17

Vår Frelsers flerårige glede skyltes Hans evige bestrebelse på å tjene, hjelpe og være en velsignelse for andre. Han reddet andre, Han kunne ikke redde Seg selv. Han sa “Jeg er det sanne vintre” (15:1), dvs. vintreet ble skapt av Ham under skapelsen for å representere en bestemt frase eller karakter ved Ham selv. Det var refleksjonen i vannet av materialismens evige prinsipp dyptliggende i Hans egen guddommelige natur. Studien av vintreet er derfor spesielt dyrebar i dens lære.

Bak vintreet er der, som vi vet, ett enormt press av energi. I springflo ser det ut som om Guds kjærlighet presset på for å bli uttrykket i kornet som bringer liv, oljen som får ansiktet til å skinne, og i druene som jubler. Vintreet kan ikke bære frukt alene, det kanaliserer videre den energien fra Gud som flommer for å glede menneskets liv og hjerte. Så Jesus er “kanalen” som livet og kjærligheten fra Gud strømmer gjennom slik at Gud kan nå oss, slik at vi kan gi den videre når vi tjener Ham kjærlig. Når vi gjør dette både skaper og lagrer vi evig glede for oss selv.

Lær oss å forbli i Kristus! Med åpent hjerte til Ham på den ene side, og åpen til andre mennesker på den andre side- La oss så stole på at Kristus vil helle Hans kjærlighet og nåde inn i våre hjerter, at presset inni oss kan få oss til å utføre handlinger av ømhjertet sympati og hjelpsomhet som vi ellers ikke ville ha vært i stand til å utføre. La oss bestemme oss for at ingen dag skal gå uten at vi gjør noe som koster oss noe, og gjør byrdene og stien lettere for noen andre. Vår villighet for Kristus til å gjøre disse tingene gjennom oss vil alltid få en respons fra Ham, og Hans Ånd som er i oss vil vise oss presis hva vi skal si eller gjøre. Det være et smil, en liten berøring, eller ett ord! Slik kan livet fylles med glede, og dette vil bli foreviget på en sikker måte i andres liv, og vi skal våkne opp og bli tilfredsstilt. Når vi blander oss med folkemengder av lykkelige ånder som har kommet ut av den store trengselen – martyrene -vil det aller største underet være at vi er der for å møte dem. “Da skal de svare: ‘Herre, når så vi deg sulten eller tørst eller fremmed eller naken eller syk eller i fengsel uten å komme deg til hjelp?’ Da skal han svare dem: ‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg.’” (Matteus 25:44-45)…

—

Alt I Kristus

“Jeg er Alfa og Omega, sier Herren Gud, han som er og som var og som kommer, Den allmektige.”

Johannes åpenbaring 1:8

Tekst: Johannes åpenbaring 1:4-8

Det er neppe nødvendig å forklare at dette er den første og den siste bokstaven i det greske alfabetet. De representerer alle de inngripende bokstavene som de holder inne i et gyllent grep. Denne majestetiske annonseringen refererer til den evige Gud. Hans natur er grunnmuren som hele det skapte universet hiler på, alle raser, hele frelsesverket, skjebnen til alle barna Hans, og den ultimate seieren av rettferdighet og fred. “For fra ham og ved ham og til ham er alle ting. Ham være ære i all evighet!” (Romerne 11:36). La oss et øyeblikk slutte oss til den endeløse messingen i himmelen, som sier: “Hellig, hellig, hellig er Herren Gud, Den allmektige, han som var og som er og som kommer” (Johannes åpenbaring 4:8). Vi må aldri haste inn til Hans nærvær uten ordentlig forferdelse og ærbødighet i hjertet.

Jesus Kristus er ditt behovs oppfyllelse. Fra Hans vesens alfabet kan vi få alle de bokstavene og ordene som kan utfylle våre mangler. Det er et spørsmål om noen av oss ville ha lært Jesu fylde dersom vi ikke hadde blitt stilt ansikt til ansikt med uendelige behov fra vår egen natur og tilstand. Du kan engasjere en guide til en alpin-landsby, men du ser bare de kvalitetene som ligger i guiden når du har krysset isbreen, krysset de gjespende kløftene, og unnsluppet snøskredet ved hjelp av guidens kunnskap og omsorg. Så ettersom vi vandrer med Jesus finner vi komplimenteringen av våre behov.

Ensomhet er en mulighet for Jesus til å gjøre Seg kjent som “den levende” (1:18). Når du synes å høre sanger og bønner, slik som den apostelen som Jesus holdt kjær, kan du bare slutte deg til den i ånden, vende deg mot Herren selv, og stole på at Han ville være din Ledsager. Den ensomheten utgjør et krav på Ham! Kall på Hans navn fra det dypeste fangehull. Han vil ikke skjule Sitt øre for ditt rop. Han vil komme deg nær på den dag du kaller på Ham, og si “Frykt ikke!” Polycarps grav er fremdeles synlig over Smyrnas kystlinje og havn, men Jesus stod der sammen med Ham, og gjorde ham i stand til å være trofast til døden, og Han belønnet ham med livets krone. Vær trofast til døden kommer. Den første og Den siste er med deg! “Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke noe ondt. For du er med meg” (Salme 23:4)…

—

Herredømme I Livet

“Døden fikk herredømme på grunn av ett menneskes fall. Hvor mye mer skal da ikke de som tar imot Guds store nåde og rettferdighetens gave, eie livet og få herredømme ved den ene, Jesus Kristus.”

Romerne 5:17

Tekst: Romerne 5:12-21

Det ville ta ett helt liv – nei, en evighet – å utforske skattene i avsnittet hvor dagens tekst er hentet fra. La oss imidlertid ikke stå gapende og stirre mot himmelen, men benytte oss av det privilegium vi blir tilbudt hver dag i vårt jordiske liv – å gi herredømme til Jesus Kristus. Ikke utsett oppfyllelsen av dette løftet! Vi må kanskje vente på livet i framtiden skal utfolde dype betydninger som nå overskrider tankene våre, men enhver rettferdig oppfattelse av dette verset tvinger oss å gjøre det hensiktsmessig for tiden her og nå.

Men “hvordan kan dette skje?” (Johannes 3:9). En mester i Israel stilte det spørsmålet til Kristus! Dette velsignede livet i seier er bare mulig for dem som ble født nedenfra i den første Adam, som var “en levende sjel” (1 Mosebok 2:7). Vi må bli født oppenfra, i den andre Adam, som blir en livgivende ånd for som stoler på Ham (1 Korinterbrev 15:45). Det som er født av kjødet er kjød, og kan ikke på egen hånd reise seg inn i Ånden. Den Hellige Ånd ,må bøye Seg ned for å løfte deg opp til Seg selv. Men dette vil Han bare gjøre for deg dersom du vil løfte opp hjertet ditt til Kristus i enkel tro og overgivelse.

Forskjellen dette vil resultere i! Hvert liv har blitt planlagt av Gud med den intensjon å trene det for høy tjeneste både her og hinsides; og hva enn som skjer i livet ditt finnes der alltid en mengde med nåde som venter på at vi skal bruke den. Men hvor ofte blir vi blindet til den slik som Baalam ble til engelen som stod i veien for ham! Vi ligger våkne halve natten i angstfeber! Vi går til den ene eller andre vennen! Men vi krever ikke den oversvømmende nåden som er ment å fylle behovene våre her og nå. Det er kun når vi mottar den med en barnslig tro at Gud kan få herredømme i livene våre. Ordet “store” i dagens vers snakker på latin om havets bølger. Stå på stranden og se utover den endeløse horisonten, og vær ikke fornøyd med å fylle vann i et østerskjell!

Hva vil det resultere i? Et kongelig liv! Dersom en trone betyr makt – “Må han som er så rik på herlighet, gi deres indre menneske kraft og styrke ved sin Ånd” (Efeserne 3:16). Dersom det betyr seier – ” i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss” (Romerne 8:37). Dersom det betyr gavmildhet – “Gud makter å gi dere all sin gave i rikt mål, så dere alltid og under alle forhold har nok av alt” (2 Korinterbrev 9:8)…

—

Dislokerte Lemmer

“Fredens Gud… må han utruste dere med alt godt, så dere gjør hans vilje. Ja, måtte han ved Jesus Kristus skape i oss det som er godt i hans øyne.“

Hebreerne 13:20-21

Tekst:

Det greske ordet her oversatt “utruste” betyr “å sette sammen, å fullføre”. I Hans opprinnelige skaperverk var mennesket vilje ment til å registrere Guds vilje, si ja til den, og å viderebringe guddommelige impulser og bud til resten av menneskeheten. Noen ganger, før telefonen gjorde det mulig for kapteinen å snakke til alle stedene på et krusskip, kunne en ombord på skipet høre ham gi hans ordre stillferdig til en av offiserene sine, som igjen ga dem videre med høy stemme eller gjennom en taletrompet eller et rør. Mellommannen kan representere den viljen som var ment å motta sine ordrer fra Guds vilje, og gi dem videre gjennom skapninger som oss. Slik var vår Herres holdning gjennom hele Hans liv. Han sa: “Min mat er å gjøre det han vil, han som har sendt meg, og fullføre hans verk” (Johannes 4:34), “Men ikke som jeg vil, bare som du vil” (Matteus 26:39).

Men i Syndefallet ble Guds viljes dominans og den lojale responsen til menneskets vilje dis-organisert, og den menneskelige vilje vil – istedenfor å fungere i harmoni med Guds vilje – heller adlyde kjødets vilje i dets grovere og mer raffinerte form. Det er hva jeg vil som blir det styrende prinsippet og majoriteten, istedenfor hva Gud ønsker. På den måten har det skjedd at viljen, gjennom konstant misbruk, har blitt dislokert, forvrengt, forskjøvet. Tennyson sier: “Våre viljer er våre for å gjøre dem Dine!” På denne måten er de for sta for noen av oss til håndtere. Derfor kommer forslaget om at vi skal gi alt over til “Fredens Gud, han som i kraft av en evig pakts blod førte den store hyrden for sauene, vår Herre Jesus Kristus, opp fra de døde” (Hebreerne 13:20).

Noen ganger kan en fotballspiller eller en kunstløper miste balansen eller bli spent ben på, og i fallet kan en skulder bli forskjøvet. Armen hans er fremdeles fast i kroppen, men ute av ledd, slik at den henger nytteløs på siden, helt til noen med stor styrke presser den tilbake på plass. Gjelder ikke dette også oss? Vi er i Kristi legeme, men vi settes på plass, det vil si  brakt tilbake til skjønn forening med Guds vilje gjennom Jesus Kristus. La oss ydmykt be sjelenes Overlege om Han ved å bruke Hans sterke og ømme hender vil her og nå forene våre villfarne viljer med Guds, og så virke i oss og gjennom oss det som gir Ham glede…

—

Korsets Hage

“Der hvor Jesus var blitt korsfestet, var det en hage, og i hagen en ny grav som ingen ennå var blitt lagt i.“

Johannes 19:41

Tekst: Johannes 19:38-42

Det var i en hage at Paradiset gikk fortapt, og i en hage at det ble gjenvunnet! Vårens søte blomster vinket røkeleskoppene sine rundt korset, hvor deres Frelseren, som syntes de skyldte Ham deres skjønnhet, døde for menneskenes forløsning.

Blant alle kvaler i denne menneskelige verden, forfølger naturen sin ubrutte rutine. Våren med sin grønne farge, sommeren med sin herlighet, høsten med sin gullfarge – alle disse bære sin ubrutte etterfølgelse i flerårig skjønnhet gjennom alle dager med menneskelig sorg. Noen ganger driver dens uforandrede orden nesten menneskene til galskap. Det synes som den ikke har noen sympati for menneskene i deres strenge kamp for eksistens! Likevel er det nok bedre slik! Våre tårer og vårt strev og våre stormer er flyktig, mens skapelsens orden vil være grunnlaget for den “nye himmel og jord” som vi venter på. Ja, der var blomster ved foten av vår Frelsers kors, og de har blomstret ved foten av hvert kors etter Hans!

Hvor der er et kors, vil der være en hage. Selvsagt må korset bli båret skikkelig. Vi må lide for andre, uten å være forsiktige for oss selv. Vi må ta begeret fra Faderens hånd, selv om det blir presentert for oss fra Judas hender. Vi må lide i stillhet. Ingen mann eller kvinne, som virkelig lider dypt for andres frelse, snakker om det, utenom Gud. Lid for andre i Getsemane hagen, så vil du ha blitt korsfestet på den måten, og du kan speide etter en hage som blomstrer. Sett opp ditt eget Golgata i ditt eget hjerte! La korset rive deg fra din egoistiske kjærlighet for deg selv, dine ambisjoner, ditt humør og omstreifende, egoistiske tanker. Bind fast ditt egoistiske liv, forfengelig og stolt som det er, til Jesu kors, og la det bli der. Så vil din personlighets hage stige i overflod med de mest sjeldne og vakreste blomster. Dersom verden skyr ditt selskap, dersom du går ensom og ikke er verdsatt i livet, så kan du finne at Herren Jesus vil vandre i lysningene i din hage “på den svale tiden av dagen” (1 Mosebok 3:8), slik som Han gjorde i Paradis…

—

Frelse Til Det Ytterste

“Derfor kan han også fullt og helt frelse dem som kommer til Gud ved ham, fordi han alltid lever og går i forbønn for dem.”

Hebreerne 7:25

Tekst: Hebreerne 7:20-28

Tiltrekningen til guddommelig natur. Vi kommer til den fordi vi blir tiltrukket. Akkurat som solen alltid trekker til seg kraft fra hvert partikkel av stjernestøv, slik tiltrekker Gud oss til Seg selv. Helt inn i evigheten vil vi for alltid bli trukket til Ham, selv om det er en uendelig lang reise. Da Jesus ble løftet opp på korset begynte Han å trekke til Seg alle menneskene, og den magnetiske tiltrekkingen har pågått i århundrer.

Der er ingen grunn for oss å frykte Gud. Han er kjærlighet! Har er en konsumerende ild for vår synd, men Hans natur er hovedsakelig kjærlig. Moses fryktet sterkt da han gikk opp på Sinaifjellet, midt mellom det skjelvende fjellet og de tunge skyene som inneholdt det guddommelige lyset. Men, som vi lærer fra Hebreerne 12, når vi er nær Gud, møter vi tre tre sirkler. Uendelige horder med engler, inkludert kjeruber og serafer, med deres kjærlighet og renhet! Kirken til den Førstefødte, de reneste og nobleste av de utvalgte åndene! De rettferdiges ånder som er blitt fullkomne, inkludert våre egne kjære som har krysset over. Det er klart at vi kan dra der de er uten frykt. Den Gud som de lever og virker i og har hele sin eksistens i, kan ikke være noe annet enn uendelig skjønt å kjenne og å elske. Herre, du har vært oppholdsstedet for alle generasjoner, og Ditt hemmelige sted skal bli vårt hjem i all evighet. “Ta meg med! La oss løpe!” (Salomos høysang 1:4).

Frykten vår blir møtt av en oppstått og levende Frelser. Aller først vil Han for alltid leve for å gå i forbønn for oss; men så vil Han gå videre og helliggjøre oss lengre nede, helt til det ytterste. Til vår dypeste natur vil Han bære Sitt nådefulle verk. Frelsen har på en måte tre trinn. Den begynner med frelse fra fortidens synder. Syndene våre blir visket ut. Straffen blir forvandlet til velsignelse. Så blir vi “frelst” lengre nede. Renselsesprosessen går dypere og dypere ned i vår natur. Til slutt blir kroppene våre fornyet ved Kristi oppstandne nåde. Og der er sannelig en følelse av at Kristus vil synke dypere inn og gi oss en dypere forståelse og deltakelse i ting som vil åpne seg opp for oss i den evige prosessen. “Nå ser vi i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut” (1 Korinterbrev 13:12). Frelse til det ytterste!

—

(NB! Frelsen skjer umiddelbart, men Paulus sier “arbeid på deres egen frelse med respekt og ærefrykt” (Filipperne 2:12). Dette betyr ikke at vi ikke er frelst og må jobbe for frelsen, men at vi ikke er perfekte kristne og trenger å jobbe kontinuerlig med å bli mer lik Kristus.)

—

Nåde I Overflod

“Og Gud makter å gi dere all sin gave i rikt mål, så dere alltid og under alle forhold har nok av alt, ja, har overflod til all god gjerning.”

2 Korinterbrev 9:8

Tekst: Johannes 10:1-10

Overflod er en av karaktertrekkene til Gud! Gå ut på en vårmorgen og se på blomstene som Han har teppelagt skogområdene med. Tusenfryd og smørblomster, primulaer og kulapper i massevis vitner om Hans tanker og Hans kraft – Hans tanker om å skape, Hans kraft til å produsere. Men denne rikelige teppeleggingen av jordens nakenhet er liknende i himmelrommet! Der er det åpne hav bortenfor dybden, tent og innlagt med konstellasjoner, og den fantastiske himmelen svarer dem på jorden. Hvor stort mangfold det er i Guds skaperverk!

Men hva skal vi si om Hans nåde? Hans nåde er uten ord, Hans fred ovegår all forståelse, Hans kjærlighet er over enhver forstand! Få høye tanker om Gud, som holder havene i Sin hånd, og veier fjellene på Sin vektskål. Ligg blandt blomstene og tenk på hvor mange de er; fei himlene med et teleskop og se om du kan telle alle stjernene, og telle skjellene på stranden; og når du har tatt til betraktning de gaver Han har gitt deg i din hånd kan du stige opp til Hans hjertes rikdom. Studer det uendelige kartet over Guds natur; sammenlikne det med behovene i ditt lille liv, og så husker du på at Faderen elsker deg uendelig, så mye at Han ga Sin eneste, høyt elskede Sønn for å at du og jeg skulle kunne bli frelst. Han har plassert Sin kjærlighet på deg, og Han vil sannelig frelse deg! Han vil sette deg høyt fordi du har kjent Hans navn. Alle ressurser i evigheten og uendeligheten er til Hans disposisjon, og Han kan gi deg nåde i overflod, slik at du alltid har nok, og at du er istand til å gjøre Hans gode gjerninger.

Det er en fantastisk tekst! Tell hvor mange ganger Jesus sier “all”. “All sin gave… alltid!” “alle forhold… nok av alt!” “overflod til all god gjerning!”  Ordet som her blir oversatt “i rikt mål” kan bokstavelig oversettes “å renne over” eller “å helle over”. Som David sa: “Mitt beger renner over” (Salme 23:5). Vår Herre sa “Jeg er kommet for at dere skal ha liv og overflod” (Johannes 10:10), og Pauls skrev: “Men der synden ble stor, ble nåden enda større” (Romerne 5:20).

La oss huske på at Gud ikke heller inn i oss med mindre vi heller ut av oss. Dersom vi er fylt er fylt med Guds nærvær og Kristi nåde i hjertene våre, så må vi gi av oss selv til andre…

—

Banking På Døren!

“Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg.”

Johannes åpenbaring 3:20

Tekst: Jesaja 2:11-21

Kristus banker på døren når Hans dom er på jorden. At Gud har oppstått “for å slå jorden med skrekk” (Jesaja 2:19) er neppe noen tvil. Dette er hærskarenes Guds Dag, da dom kommer over den stolte og hovmodige, over sedertrær og eiketrær, over de høye fjell og oppløftede bakketopper. Men det er på dette tidspunkt Han kommer nær for å berolige oss (Jesaja 2:11-21, Joel 3:16).

Kvelden da byene på sletten (inkl. Sodoma og Gomorra) ble ødelagt, kom Han til døren ved Abrahams telt, tok del i maten hans, og ga løfter om forsikring til ham selv og Sara som brettet ut det guddommelige formål. Da han stod foran Herren ble Abraham forberedt for morgendagens tragedie og ble tillatt en intimitet hvor han syntes besatt av en lidenskap for Guds rettferdighet og rettferdige handlinger.

Frykt ikke det som kommer, men åpne deg selv opp for Ham som banker på døren for å komme inn. Han har kommet for å tilbringe de mørke timene sammen med deg, som en mor løper til sitt barns vugge når en plutselig storm feier over himmelen.

Kristus banker når vi forbereder oss for en stor oppgave. Du skal til å gå ut på ett av dine ærender og forventer misforståelser og motstand, eller du er usikker på hvilken mottagelse du vil få. Som Moses sier du kanskje “Herre, hør! Send heller en annen!” (2 Mosebok 4:12). Eller som Jeremia “Å, min Herre og Gud! Se, jeg kan ikke tale, jeg er for ung!” (Jeremia 1:6). Kanskje du må møte en bevæpnet verden, slik som apostlene. Ved slike anledninger venter Han ved døren for å oppmuntre og inspirere. På kvelden før omveltningene i Sanhedrin, hvor Paulus nesten ble dradd i småbiter, stod Herren ved Ham og sa han skulle være med godt mot!

Kristus banker når vi mister en av våre kjære. Vi vet alle hva det er å være full av lengsel etter våre kjære som vi ikke lenger kan nå. Skipets mast kan ha sunket bak horisontens kant, i solnedgangen, og vi vender tilbake til hjemmene våre hvor alt lys har blitt slukket. Det er da du virkelig kan forvente et ømt bank på døren, og Han som kom til Betania da Lazarus døde slik at Han kunne blande Sine tårer med søstrene hans vil sannelig komme til ditt hjertes dør og banke på for å få lov til å komme inn slik at Han kan hjelpe å fylle tomrommet… 

—

Morgengry På Stranden

“Da morgenen kom, sto Jesus på stranden, men disiplene visste ikke at det var han.”

Johannes 21:4

Tekst: Johannes 21:1-14

Kvelden før hadde vært fylt med interesse og håp. De syv fiskerne hadde vært borte fra yrket sitt lenge, og da de tenkte at de ikke ville se Mesteren deres igjen, dro de ivrige til stranden ved Genesaretsjøen. De gikk ombord på den gamle, kjente fiskebåten, og den hadde ikke fått noen fisk! Det var den siste fisketuren de var med på. De skulle navigere andre hav, bruke andre nett, og seile under andre himler. Nå skulle de stenge døren mot deres gamle yrke og åpne en dør som gikk en annen vei. De var ikke lengre fiskere i Galilea, men hyrder som ledet flokkene deres til beitemarker på de himmelske fjell hvor man i godvær kan skimte den himmelske stad

Har livet ditt vært en skuffelse? Startet du, for flere år siden, med et godt hjerte og håp? Kanskje vinden var sval, stjernelyset brilliant, og der var kanskje en sjanse for at månelyset kom igjennom. Men himmelen ble fort overskyet, og årene har gått med slit! Det er ikke det at du har vært lat, men av en eller annen grunn har alt gått galt; og nå synes det som du ikke har noe annet valg enn å lande på evighetens strand, slik som Paulus gjorde ved stranden på Malta. Men stol ikke på dette! Når morgengryet bryter gjennom på kysten er det mer trolig at du vil se Jesus stående på stranden. Han vil vite når du ankommer, og vil komme ned for å møte deg, slik Han gjorde for martyren Stefanus og utallige andre.

Det er veldig gledelig når du trer ut av et stort skip og ser kjente ansikter som møter deg, eller til og med et kjært ansikt som smiler velkommende mot deg! Det kan skje i Bergen, i Oslo, i Newcastle, i New York, i Melbourne, og det gjør en stor forskjell. On når dagen gryr, og skyggene flykter, og den lille båten din skrapen bunnen mot land, så vil det være virkelig godt å se Kristus stå der, med utstrakte armer for å ønske deg velkommen, hjelpe oss å stige ut av båten, og lede oss til et forberedt sted som Han har gjort klart med omtanke og omsorg. ” Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er” (Johannes 14:3)…

—

Kjærlighetens Åpenbarelser!

“Disippelen som Jesus hadde kjær, sa da til Peter: «Det er Herren.»”

Johannes 21:7

Tekst: 1 Korinterbrev 13

Kjærligheten vil se raskest. Jakob var der, full av praktisk fornuft. Thomas var også der, som tvilte, men trodde etterpå. Peter var der, som ønkset å dø sammen med Jesus, men fornektet Ham tre ganger etterpå. Og alle de andre var også der! Men det var Johannes som Jesus elsket, og som etterpå ble kjærlighetens apostel, som først gjenkjente Mesteren, enten ved Hans stemme, eller omtanken i Hans spørsmål, eller gjennom hans beredskap overfor Frelserens hjelp. Kjærlighetens intuisjoner er like sikre som de er raske. “Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle. Om jeg har profetisk gave, kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap, om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet” (1 Korinterbrev 13:1-2). Ingen av disse tingene vil hjelpe når vi kommer til vår siste time. Men “kjærligheten tar aldri slutt” (13:8), og de som har elsket vil se raskest, mest sannsynlig, mest tilfredsstillende.

Det er kjærligheten som forener oss, og vi tror at Jesus er like ivrig for at den timen skal komme, da vi skal være med Ham, som vi er for å være sammen med Ham. Du tror vel ikke at vennen som har kommet til landingsplassen for å møte deg etter en lang reise er like ivrig for at mil skal bli til meter, og at dere skal igjen forenes? Tror du at Peter tenkte at vannet var kaldt da han hoppet overbord for å møte Jesus, eller at tuniken hans ville bli våt? Vil ikke kulden i elven bli glemt når vi ser Jesus rett bortenfor?

På den vakre morgenen vil vi gjenkjenne og hjelpe hverandre. Disippelen som Jesus elsket sa til Peter: “Det er Herren” (Johannes 21:7), og ga Ham preferanse! Johannes ville sikkert ha blitt tilgitt av de andre dersom han hadde hoppet i sjøen og møtt Jesus først! Men nei! Han visste hvordan Peter led, hvor han lengtet etter sjansen for å utslette fortiden, hvordan han ville sette pris på den ekstra tiden med nærhet til Kristus, så han sa “Det er Herren“, velvitende om hvilken effekt det ville ha på hans impulsive venn.

Dette er trolig hvordan det vil være i himmelen! Noen ganger tror vi at det vil være en slik trengsel der at vi ikke vi være i stand til å komme nær Herren. Men de største hellige vil alltid være de mest ydmyke og snille. De vil stå på utsiden, hvor noen av oss må stå, og si: “Kom, ta min plass!” Johannes vil si til Peter; “Det er Herren!“

—

Nedstiging Og Oppstiging

“Han som steg ned, er den samme som steg høyt opp over alle himler for å fylle alt.”

Efeserne 4:10

Tekst: Efeserne 4:9-16

Dette er et fantastisk vers! Hvorfor steg Jesus ned til jorden? I evighetens rådkammer, da menneskets skapelse og fall ble forutsett, ble det avtalt at Han skulle frelse menneskene. Men hvordan kunne dette bli utført med mindre Han hadde erfart menneskelivets forhold? Kun makt, selv om den var allmektig, ville ikke ha vært nok. Selv perfekt kjærlighet kunne ha feilet i total sympati, på grunn av mangel på faktisk erfaring. “Siden barna er av kjøtt og blod, måtte også han fullt ut bli som dem… så han kunne være en barmhjertig og trofast øversteprest for Gud og sone folkets synder” (Hebreerne 2:14, 17).

Hvor lavt steg Han ned? Han bøyde himmelen og kom ned, og mørke var under Hans føtter. Ned til Jomfru Maria og krybben, ned til Josefs hjem i det forhatte Nasaret og tømmermannens verksted, ned til hunger og tørst, til smerte og blodsvette, til kors og lidelse, til død og begravelse i en lånt grav, ned til dødsrikets mørke rike, til åndene i fengsel, og enda lavere om noe slik finnes!

Men Han steg opp fra disse lave dybdene, med nøkler til døde og dødsriket på beltet Sitt. Han steg høyt opp, fridde de fangne, og når passerte oppover annekterte Han hver provins ettersom Han steg. Denne samme Jesus som steg ned har nå steget opp uten å forandre Sin natur slik at Han kan fylle alle hjerter, alle liv, alle hjem, med den nåde og kjærlighet og hjelp som Han demonstrerte under Hans jordiske tjeneste. Da jeg så det, her en dag, så sa jeg til meg selv: “Jesus Kristus er bokstavelig talt i dette rommet. Det er sant at Han sitter ved Faderens høyre hånd, men dette er bare for å la Ham fylle hjertet mitt, tilfredsstille behovene mine og livet mitt, lettere. Han er den samme som da Maria og Marta ønsket Han velkommen i hjemmet deres i Betania. Jeg vil lese evangeliene på ny, ikke for å se historien fra fortiden, men som et speil for det levende nærvær” (Hebreerne 13:8).

Er det noen som leser denne posten i ensomhet, fattigdom, sykdom, sorg eller smerte uten å funne trøst? Les evangeliene om igjen som Frelserens egen dagbok! Han som steg ned er den samme som steg opp igjen, og Han steg opp slik at Han kunne fylle de laveste behovene som oss mennesker har. Selv om Han steg opp til Faderens høyre hånd, så er Han den samme kjærlige Frelseren som lot de små barna komme til Ham, og som gråt over at vennen Hans, Lasarus, hadde dødd…

—

Livets Formål

“For å vitne om sannheten er jeg født, og derfor er jeg kommet til verden. Hver den som er av sannheten, hører min røst.”

Johannes 18:37

Tekst: Johannes 18:33-39

Dette var Jesu svar til Pilatus sitt spørsmål, og til en viss grad kan vi tilpasse oss disse ordene. Wordsworths udødelige setning hentyder at vi stod foran Gud for å motta våre oppdrag før vi ble ikledd ydmykelsens kropp. Om poeten har rett eller ikke om at “not in utter nakedness of forgetfulness do we come from God, who is our home” (ikke i ytterste nakenhet eller glemsomhet vi kommer fra Gud, som er vårt hjem). Dette trenger vi ikke krangle om. Det er nok at Gud, som ikke hater noe av det Han har gjort, sendte oss ut for å innse et ideal, for å oppfylle et formål, for å vitne om sannheten! Skal vi spørre oss selv, slik som i Hans nærvær, om vi oppfyller dette guddommelige formålet som apostelen kaller “målet” (Filipperne 3:14)? 

Gud skapte enhver sjel med et formål. Pottemakeren tar en leireklump med en bestemt design. Han planlegger, når han plasserer den på det horisontale hjulet, og gjøre dette til noe vakkert for tempelet eller palasset, eller så har han tenkt å tjene en husholdning med noe nyttig. Det spinnende hjulet på den ene siden, og pottemakerens dyktige manipulering på den andre siden, vil utvikle og fullføre Hans formål. “Kan jeg ikke gjøre det samme med deg som pottemakeren gjør?” sier Gud.

“For du har skapt mine nyrer, du har vevd meg i mors liv. Jeg takker deg for at jeg er så underfullt laget. Underfulle er dine verk, det vet jeg godt. Knoklene mine var ikke skjult for deg da jeg ble laget på hemmelig vis og vevd dypt i jorden.” (Salme 139:13-15).

Til vår ydmyke utfordring: “Hvorfor gjorde du meg slik?” (Romerne 9:20). Gud gir ikke alltid et klart svar. Hans svar er ofte uten stemme, det stjeler meningsløst på sjelen, og vi vet at vi oppfyller formålet Hans. Dersom du er opptatt med en uvelkommen oppgave, noe som tydeligvis er din oppgave; dersom du er innestengt som en kompanjong med en uvennlig oppgave; dersom du er kalt til å tjene for folk som ikke reagereer eller sympatiserer, så be Frelseren om at dere kan komme under samme åk, at Hans vilje vil skje gjennom deg, at Hans kjærlighet og snillhet vil strømme gjennom deg, og at du vil vitne om sannheten slik som Jesus gjorde…

—

Fornyelsens Mysterium

“Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Den som ikke blir født på ny, kan ikke se Guds rike.» «Hvordan kan en som er gammel, bli født?» sa Nikodemus. «Kan noen komme inn i mors liv igjen og bli født for andre gang?»“

Johannes 3:3-4

Tekst: Johannes 3:1-21

“Undre deg ikke!” sa Jesus til Nikodemus (Johannes 3:7) – men til tross for at det er vanskelig å ikke undre seg over underet og mysteriet med den nye fødsel. Fødsel er, som i tilfellet med en liten kylling, fremveskt. Det er når det vokser fem en liten skapning fra mørket og innestengselen inn til den store verden, med dens overspennende blå, dens kappe av grønt, og dens overflytende rikdom. Så kan mineralene bli til som grønnsaker, grønnsakene til dyr, dyrene til mennesker, mennesker til det guddommelige liv. Men i hvert tilfelle er prosessen den samme. Vi er født ovenfra. Med andre ord bøyer riket over oss seg ned for å ta oss opp til en forening med Seg selv.

Denne nye fødselen ovenfra er himmelens side av troen. Akkurat som utstrukne hender har to sider, håndflaten og håndbaken, slik har handlingen hvor vi blir inkorporert i det evige livet to sider ved den – englene snakker om det som om det som å bli født inn i Guds liv; vi beskriver det som å stole på Jesus Kristus for frelse. Dersom vi tror – stoler på Ham – blir vi født ovenfra. “Den som tror på Sønnen, har evig liv” (3:36). Til dem som mottar Ham gir Jesus retten til å bli Guds sønner og døtre. “Nå er vi Guds barn” (1 Johannes 3:2).

Dette er mysteriet med den nye fødsel. “Dine øyne så meg da jeg var et foster. Alle dager er skrevet opp i din bok, de fikk form før én av dem var kommet” (Salme 139:16). “Det er et under jeg ikke forstår, det er så høyt at jeg ikke kan fatte det” (139:6). Det vises ikke enda hva vi skal bli, men vi vet at når Han – den førstefødte blant de døde – skal dukke opp, så skal vi bli lik Ham.

Det er et under at på en eller annen mystisk måte vil vi våkne opp og finne oss selv lagt til gjennom fødselens bånd og natur til denne underfulle verden. Hva er vi? Hvor kom vi fra? Hva er den sanne betydningen av denne disiplinen av smerte og tretthet krysset med glede og lykke? Vi vet det ei! Men det er ikke mer fantastisk at vi tilhører den evige verden gjennom Jesus Kristus vår Herre; at Han er stigen som kobler denne verden til Hans verden, og hvor Han er skal også vi være…?

—

Livets Kilde

“Men den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv.“

Johannes 4:14

Tekst: Johannes 4:1-26

En morgen, da bakken var dekket med vårblomster, våknet en kvinne i en liten by kalt Sykar som lå i fanget til tvillingfjellene Ebal og Gerisim. Hun skjønte ikke at den dagen ville revolusjonere, ikke bare hennes liv, men utallige tuseners liv. Her ble historien hennes balsamert i menneskehetens historie, og hun ville ta det første skrittet som tradisjonen sier endte i martyrdøden.

Hennes natur var lidenskapelig og intens. Brønnen var dyp! Hun hadde forsøkt å fylle hjertet hennes med menneskelig kjærlighet, men til ingen nytte, og hun hadde sluttet å tro på kjærligheten. Hennes karakter var borte, og naboene hennes ville ikke tolerere hennes nævær ved den eldgamle brønnen, så hun hadde intet annet alternativ enn å bære krukken sin dit i den trykkende heten istedenfor i den mer avkjølte ettermiddagen og trekke opp vannet sitt.

Hun var ikke fattig religiøst sett. Der var den eldgamle tradisjonen fra Jakobs tro, for han hadde levd i nærhet av disse fjellene og drukket av den samme brønnen. Hun trodde på denne troen fra forfedrene som hadde eksistert i sin opphøyede enkelhet før jøder og samaritanerne ble adskilt fra hverandre og hadde ført til mange diskusjoner ettersom rivaliserende krav kom om templene i Jerusalem og Gersim. Hun trodde også at den lenge avventede Messias ville komme en dag og forklare alt sammen. I mellomtiden hadde hun et sykt og trett hjerte. Hennes daglige og ensomme besøk til brønnen synes å symbolisere hennes indre erfaringer “Herre, gi meg dette vannet så jeg ikke blir tørst igjen og slipper å gå hit og hente opp vann” (Johannes 4:15) sa hun til denne fremmede som hun møtte.

Liner hun ikke mange andre mennesker? Noen har drukket av alle brønnene som er laget av menneskehender, og funnet dem brakke og tomme. De har snudd seg fra dem med den eldgamle dommen: “Forgjeves og forgjengelig” (Forkynneren 12:8). Er det også slik med deg, min venn? Da er kanskje være at Han som kom så langt ut fra Sin vanlige rute for å finne og hjelpe denne fortvilte sjelen også er er nær deg, og venter på å åpne de skjulte kildene som resulterer i at dersom et menneske drikker derfra vil det aldri igjen tørste…

—

Spring Frem, Brønn!

“Ånden og bruden sier: «Kom!» Og den som hører det, skal si: «Kom!» Den som tørster, skal komme, og den som vil, skal få livets vann som gave.”

Johannes åpenbaring 22:17

Tekst: Johannes 4:27-42

Sann religion er foreningen mellom Guds Ånd og menneskenes ånd, og dette blir utført i og gjennom Jesus Kristus. “Men den som holder seg til Kristus, blir én ånd med ham” (1 Korinterbrev 6:17). Jesus er mellomleddet mellom Gud og mennesker. Han avslører Faderen, forener oss med Faderen, og kommer med Faderen for å lage et hjem for oss (Johannes 14:21-23).

Jeg fortsetter her tanken fra forrige post, og sier her at vårt religiøse liv blir en kilde og en fontene. Kvinnen snakket om “brønnen“, Jesus om “en kilde med vann som veller fram og gir evig liv” (Johannes 4:14). Hun snakket om tretthet av å trekke opp, Han snakket om å springe opp. Hos alt for mange er religion ikke noe spontant, men noe en har fått. De må ha religiøse møter, eller en engasjerende taler, eller stimulerende bøker. Vi kan alle profitere fra hjelp fra utsiden, men vi må ikke være avhengige av dem.  Lær vanen å være stille framfor Herren, til Hans kjærlighet stiger opp lengselsfullt og ærlig inni deg.

Hva enn som hindrer at fontenen stiger opp må bli forlatt. En snodig ting skjedde en gang på en høyskole. Bygningen var full av studenter da vannforsyningen plutselig opphørte. Etter at alle forsøk på å finne feilen var blitt gjort, ble det sendt bud på en rørlegger som straks gikk til et knutepunkt mellom hovedforsyningen og røret til, bygningen. Når han åpnet det, fant han en stor padde som hadde filtrert åpningen og gjort det umulig for vannet å passere. Den hadde kommet som et lite rumpetroll, festet seg til knutepunktet og levd på vannet til den vokste seg stor og forseglet passasjen.

Noe linkende kan skje i livene våre. Skjult synd kan vokse på innsiden, usjekket, ukontrollert, til det kveler innkomsten av kjærlighet fra Gud. Jesus visste at i kvinnens hjerte fantes det ubekjent synd som blokkerte mottakelsen hennes av det levende vannet. I Sin nåde avdekket Han denne ondskapen, og hindringen ble fjernet slik at livets fontene umiddelbart brøt frem. Hun sluttet å argumentere og ble en disippel. Hun glemte fordommene sine og etterlot vannkrukken, gikk til byen og fortalte alle hun hadde møtt at hun hadde funnet Messias. Så kom hun tilbake med hele landsbyen bak seg, og Jesus visste at innhøstningens tid var kommet…

—

Guds Ledende Hånd

“Og når han har fått ut alle sine, går han foran dem, og sauene følger ham, for de kjenner stemmen hans.”

Johannes 10:4

Tekst: Salme 23

Trenger du veiledning hvor du skal gå? Se på Jesus! Det er alltid mulig å skimte formen Hans, selv gjennom tåke, og når vi mister Ham av syne kan vi stå stille til vi igjen kan se Ham og gjenopprette den velsignede kontakten med Ham. Se ikke på imitasjoner som ofte motsier hverandre, som stiger opp eller ned med variabel ustabilitet og er lik virvler på en rennende strøm. Søk ikke etter veiledning fra venner som vil være forskjellige, hvor det ikke finnes to som vil gi samme råd på samme grunnlag, men se bort fra Kristus. Kast på Ham det ansvaret det er å vite hvilken vei du skal ta, Overlat det til Ham å gjøre det klinkende klart at du ikke kan gjøre noe annet enn å følge Ham. Fortell Ham også at du vil stå stille til Han legger armene Sine rundt deg og bærer deg til stedet hvor du skal være. Putt styringen av ditt liv på Hans skuldre, og la Han utføre Sin plan.

Noen ganger leder Han oss til hvile i grønne enger, de stille vann. Med andre ord, vi får lykkelige måneder og år for å oppfylle den vanlige  hverdagskosten i livet, fornøyd over å fylle et lite rom, og motta store inkrementer av åndelig styrke for fremtidig tjeneste. Andre ganger blir vi ledet til lavlandets beitemarker på bakketoppene. Veien bader i sol, over oss er det høye fjell, under oss er det en mørk turbulent strøm av vann. Men dette er bra! Vi kan ikke alltid ligge i enger eller vandre ved stille vann. Det er bra å klatre høydene med god utsikt og frisk luft.

I den sene ettermiddag kan Hyrden lede flokken sin tilbake til dalene, gjennom de mørke skogene, hvor greinene møtes pver hodene våre og ville dyr lurer i bakhold, men vi vet at i Hans ene hånd har Han en stav eller en klubbe som Han kan skremme vekk dyr som vil angripe. Og i den andre enden av staven har Han kroken som Han kan dra oss ut av hull med. Han ville ikke lede oss inn i den mørke dalen uten å ha undersøkt den godt, og vet at Han kan beskytte oss der. Mørke, sorg eller død kan ikke bevise at vi har mistet Hans ledelse, eller har tatt feil vei, men at Han mener vi er i stand til å bære disse testene av troen vår sammen med Ham…

—

Det Kristne Ideal

“Men én ting gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak, og strekker meg etter det som er foran, og jager fram mot målet, mot den seiersprisen som Gud fra det høye har kalt oss til i Kristus Jesus.”

Filipperne 3:13-14

Tekst: Filipperne 3:12-21

Et ideal er en mental oppfatning av den karakter vi ønsker å forme livene våre etter. Det er det frescomaleriet vi maler på veggene i sjelen vår, og til stadighet ser på i våre ensomme timer. Og siden hjertet blir opplært gjennom øyet, så blir vi mer og mer assimilert til det vi beundrer.

Idealet vårt burde være klart utenfor oss. Vi må være forberedt på å anstrenge musklene våre og gjøre oppgavene våre med styrke, forsøke noe som de som kjenner oss best aldri ville tro vi var i stand til å oppnå. Som Paulus må vi se på våre vanlige ambisjoner som verdiløst skrap, må glemme de ting som er bak oss og strekke oss framover mot det som ligger foran oss.

Men vi burde velge et objekt som ideal som er åpenbart, i vår egen bedømming av andre, innenfor vårt eget omfang. Det er en feiltakelse å sette et ideal foran sinnene våre som er helt ute av harmoni med vår naturs komposisjon. Derfor burde vi lære å si, som apostelen sa, “jeg jager fram mot det for å gripe det, fordi jeg selv er grepet av Kristus Jesus” (Filipperne 3:12). Vit med sikkerhet at Gud skapte og frikjøpte deg for et bestemt formål. Oppdag det formålet, og bestem deg for å gjøre dette godt.

Vårt ideal burde gi enhet i livet. Den mann som er i stand til å tiltale hans ideal hver time han er bevisst er en lykkelig mann, og kan si “én ting gjør jeg” (3:13) som Paulus sa. Slike mennesker er uimotståelige. De som kjenner en grundig, eller som styrer all deres energi i tiltalen av ett formål, bærer alt framfor dem. Søken etter en hellig karakter kan alltid tiltales alle steder. I enhver handling og tanke må vi bli mer lik Kristus.

Kristi ide er det høyeste ideal. “Ja, jeg regner alt som tap fordi det å kjenne Kristus Jesus, min Herre” (3:8). Men et slikt ideal kan bare realiseres ved å betale med selvfornektelse. Du må sette til side din egen rettferdighet for å få Hans. Du må være villig til å gi slipp på alt. Du må ignorere alle lidenskapens herskende krav. Så vil du bli forberedt for den timen når til og med “vår skrøpelige kropp” (3:21) skal bli omformet til å likne Kristi strålende kropp. Hans virke er på din side. I deg og for deg vil Han underkaste alle ting til Seg selv…

—

Visjon Og Formål

“Mine søsken, jeg tror ikke om meg selv at jeg har grepet det. Men én ting gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak, og strekker meg etter det som er foran,”

Filipperne 3:13

Tekst: Filipperne 3:12-21

Da apostelen Paulus plutselig ble brakt nær den Evige, ble hele livet hans forandret. I det lysglimtet så han den opphøyde Frelseren og lærte at han hadde motsatt seg selve formålet av frigjort nåde, og det synet forandret hele formålet med hans egne formål og handlinger. Fra da av glemte han alt som lå bak, og jobbet for å nå det som han hadde blitt gitt gjennom Jesus Kristus. Det var hans ambisjon å bygge livet etter det mønsteret som ble vist ham på høyden av hans liv.

Da han flere år senere gikk gjennom hans livs arbeide, kirkene han hadde startet, byene han hadde evangelisert, epistlene han hadde skrevet, så gjennomgikk han nok alt han hadde oppnådd. Men mens han klatret så han fremdeles høyder som ventet ham som var hinsides hva han kunne oppnå. Er ikke det også tilfelle med oss når vi sammenlikner visjonen av Guds formål med det som vi har innsett? Å, gi oss tilbake de år som har gått slik at vi kan gjøre det bedre, mer presist og suksessfullt i overføringen til levende fakta av disse gode idealene som kalte oss for mange år siden! Visjonen i det hellige kan aldri innsees på en perfekt måte av disse inompetente lærlingehender. Likevel aksepterer og tilgir Gud feilene, på samme måte som en mor aksepterer de store stingene hennes lille jente gjør når hun lærer seg å sy. “Jeg mener ikke at jeg alt har nådd dette, eller alt er fullkommen, men jeg jager fram mot det for å gripe det” (Filipperne 3:12), og Gud tilgir og aksepterer den dårlige syingen vår!

Hva må vi gjøre for å oppnå være idealer? Vi må tilbringe mer tid med helligdommen, i fellesskap med Kristus, hvis bilde vi vil formes etter. Vi kan si sammen med salmisten: “Hvem har jeg ellers i himmelen? Når jeg er hos deg, har jeg ikke glede i noe på jorden” (Salme 73:25). Når vi ser på Ham, skal vi bli forandret til Hans like. Slik Han er, slik skal vi bli. Martyrer, reformatorer, som nøler på natten før deres pine, lærde som lurer på om deres lange selvfornektelse var verd det, fedre og mødre lærere og arbeidere, predikanter og misjonærer – alle disse har stått foran Guds helligdom til de har sett visjonen og idealet. De har antatt det som Gud har lært dem over lang tid, da Han forberedte dem til å være effektive. Alt er mulig for den som tror…

—

Trofasthet I Dagliglivet

“Gjør tjeneste med et villig sinn; det er Herren og ikke mennesker dere tjener.“

Efeserne 6:7

Tekst: 1 Korinterbrev 7:17-24

Dagliglivets slit kan være et guddommelig kall. Vi beskriver ofte en ung mann som “kalt til tjeneste”, men det er like passende å beskrive en snekker som å bli kalt til snekkerbenken, en smed til smien, og skomakeren til sin lest. “Mine søsken,” sa apostelen, “enhver skal forbli der han var da han ble kalt, og være der for Gud” (1 Korinterbrev 7:24).

Husk at livet ditt har blitt utnevnt av Guds vise forsyn. Gud sendte Josef gjennom slit og disiplinering i fengselet og til ære og ansvar i faraos palass. Intet skjer med oss som ikke er inkludert i Guds plan for oss, og de hendelsene som synes å være mest trettende er ofte konstruert som muligheter for at vi kan få noblere, sterkere karakter.

Vi blir ofte kalt til å være trofast i å utføre våre tildelte plikter. Det er ikke glans, ikke suksess, ikke beryktethet som tiltrekker verdens oppmerksomhet, men den vanlige, stille og forsiktige utførelsen av trivielle og dagligdagse plikter, trofasthet i det som er minst er en like stor oppnåelse i Guds øyne som i de største.

I ethvert ærlig arbeide, hvor irriterende det enn virker, hvor trettende og dagligdags, så er vi likevel Guds medarbeidere. Vi må hjelpe Gud å gi menneskene deres daglige brød. Det er Hans oppgave å få kornet til å vokse, men menneskene må høste inn og treske, male kornet, bake og distribuere brødet. Skredderen er Guds medarbeider, og hjelper Ham å kle kroppene som har behov for klesplagg av forskjellige slag. Bygningsmannen samarbeider med Gud for å få hus til Hans barn. Handelsmannen hjelper med å bringe forskjellige produkter slik at vi kan nyte masse forskjellige varer i våre liv. Gud bruker mennesker på tusenvis av måter for å tjene menneskebarna.

Så gå til ditt arbeid, du som synes at du ikke er noen viktig person, til slitet, til alle oppgavene, om du er på kontor eller jobber i en butikk. Gjør det med et modig hjerte, og se opp til Ham som i mange år har stått ved snekkerbenken. Blant livets mange scener og gjøremål, sett alltid Herren Gud over din hverdag. Gjør alt i Hans nærvær og vinn Hans smil, pass på å kultivere en kjærlighetens ånd både overfor Gud og dine medmennesker. Se etter muligheter for å oppmuntre dine medarbeidere. Gå ikke rundt med sukk og stønn, men la hjertet ditt stige opp fra strevet ditt til Gud, din Skaper, Frelser og Venn. Så de laveste tjenester vil glitre, som gress gjør når solen skinner på duggen deres…

—

Å Forandre Vår Styrke

“Men de som venter på Herren, får ny kraft, de løfter vingene som ørnen, de løper og blir ikke slitne, de går og blir ikke trette.”

Jesaja 40:31

Tekst:

Det er mer enn sannsynlig at disse linjene vil bli lest av noen som har mistet motet. De er utkjørte under et langt og strevsomt liv, klare til å gi opp i fortvilelse. Til alle disse sier Jesaja: “Gud er ikke sliten (se Jesaja 40:28). Dere tror Han er sliten fordi dere er sliten. Vent på Herren, og forandre din styrke” (se 40:31).

Spørsmålet er ikke hvordan vi kan forandre omstendighetene våre, men motet vårt, kraften til utholdelse, forsikringen om seier. Til tross for hver hindring og vanskelighet, kan du løfte vingene som ørnen, du kan løpe uten å bli sliten, du kan gå uten å bli trett.

Den uunngåelige rekkefølgen. Spre vingene – løpe- gå! Vi ville ha trodd at vi skulle gå først i vår religiøse erfaring, Så ville gangen gått over til løping. Til slutt ville vi hoppet opp og spredd vingene våre slik at vi fløy inn i det blå, og svinne hen som en liten prikk mot den blå himmelen! Men erfaringen bekrefter den profetiske rekkefølgen. Jesaja har rett! Vi sprer vingene, vi løper, vi går!

La oss gripe løftet – “de som venter på Herren, får ny kraft.” Alt for ofte i fortiden har vi vært avhengige av stimuliene av tjeneste, taler, stevner som har fått glødene til å gløde på ny på hjertets alter. Vi har dradd hjem til hjemmene våre, til vårt daglige kall, med nytt mål og ny iver som har vart i uker eller måneder. Så har vi flagget ut igjen. Vi har løpt og blitt slitne. Vi har gått og ikke blitt trette.

Til alle disse kommer ordet: dersom du nok en gang vil spre vingene og løpe og gå, så må du forandre din styrke. Tiden sier det til oss! Følelsene påvirker oss! Omstendighetene hindrer oss! Satan blåser kalde gufs på hjerte-ilden vår og kjøler dem ned! La oss vende oss fra alt dette og vende oss på ny mot Jesus og vente på Ham. “Bare hos Gud skal jeg være stille, fra ham kommer mitt håp” (Salme 62:6). Se ikke bakover, men framover! Ikke ned, men opp! Ikke inn, men ut! Se aldri på ditt eget hjerte, men fortsett å stirre på Jesus, gjort nær og levende ved Den Hellige Ånds nåde. Så skal du forandre din styrke når du venter på Herren…

—

Livets Vann Gjort Til Vin

“Det han sier til dere, skal dere gjøre… «Fyll karene med vann», sa Jesus til tjenerne. De fylte dem til randen.“

Johannes 2:5, 7

Tekst: Johannes 2:1-12

Ikke glem nødvendigheten av å adlyde den indre stemmen til Kristus, som kan gjenkjennes ved disse tre tegnene: den stiller aldri spørsmål, men er avgjørende og imperativ. Den er ikke ufornuftig eller umulig. Den krever lydighet som koster at vi må ofre noe av vårt eget liv og vår egen vilje. “Det han sier til dere, skal dere gjøre” (Johannes 2:5).

Gjør hva du blir fortalt. Det var en alvorlig prøvelse av troen og fylle opp de store karene som stod i vestibylen av huset. Hver av dem inneholdt omtrent 75 liter vann, så det ville ta lang tid å fylle dem, spesielt ved en anledning hvor gjestene krevde annen oppmerksomhet. “De fylte dem til randen” (2:7).

I din lydighet skal du alltid gi Kristus det du har opp til randen. Det kan være at Han ber deg om noe lite – undervise en barneklasse, besøke en syk mann eller kvinne, skrive et brev, gi et trøstende ord, gi en hjelpende hånd, gi et glass kaldt vann, men se til at du gjør din tjeneste helt til randen! Karet er din mulighet! En veldig vanlig og ordinær en! En handling som synes unødvendig og ubeleilig, men ut fra den kan den største oppnåelsen i livet ditt komme! Når Herren kaller deg til samarbeid, pass på at du ikke sier “Vær så snill å ikke spørre meg!” Nei, tjen Ham til randen! Han ber deg aldri om en liten tjeneste uten å være klar til å gi deg Hans allmektige nåde i din svakhet, og på den måten perfeksjonere gjernigen din. Det er en fantastisk ting at Han ønsker vår hjelp. La oss gi Ham til randen, og når vi gjør dette skal vi se en fantastisk og skjønn ting som er “skjult dette for vise og forstandige, men åpenbart det for umyndige små” (Matteus 11:25). “Tjenerne som hadde øst opp vannet, visste det” (Johannes 2:9).

Mange av oss innser at dette mirakelet alltid blir tatt ut av sammenhengen. Vi fyller vår vannkar til randen med vann, men ved slutten av våre forberedelser ser vi et rist resultat og sier til oss selv “Når alt kommer til alt er dette bare et dårlig resultat, og i beste fall bare vann!” Men når vi heller det ut i tjeneste for andre, vet vi at Mesteren har samarbeidet med oss, og har gjort vann til vin! Der finnes hemmeligheter mellom Herren og dem som adlyder Ham! Det er en velsignelse å samarbeide med Kristus. Han vet det, og du vet det. Et smil passerer mellom deg og Ham, og det er nok! Den beste vinen blir alltid holdt i reserve…

—

Kristi All-tilstrekkelighet

“For der er Herren, den mektige, med oss, et sted med brede elver og strømmer… Herren er vår konge, han skal frelse oss.”

Jesaja 33:21-22

Tekst: Jesaja 33:20-24

Denne referansen kan bare omhandle vår Frelser som er den guddommelige viseregenten i verden. Den ble skapt ved Ham, og blitt forløst ved Ham, og verdens regjeringer er tilegnet Ham. Han er kongenes Konge og herrenes Herre. Ham tilhører korsets ære, seieren over død og helvete, himmelfarten, tusenårsriket og dommersetet!

Og denne herlige og overskridende Frelseren er villig og ivrig til å bli utfyllingen av våre mangler og behov. Vi ser oss rundt, og noen av oss – når vi sammenlikner oss selv med andre – jamrer oss, selv om vi ikke klager hørbart over ulempene våre. Andre, som vi har kjent fra barndommen av, synes å ha alt et hjerte kan ønske – et lykkelig ekteskap, et stort og vakkert hus, masser av venner, god helse, muligheter til å reise verden rundt og nyte mye av det som vi ikke selv har fått. Vi har blitt plaget dagen lang, og tuktet hver morgen. Vi har tilbrakt et innestengt klosterliv. Det aller nødvendigste i livet har vært vår eneste del, og en følelse av angst over framtiden har hjemsøkt drømmene våre.

Men vi er ikke alene i disse erfaringene. Da alle dro hjem til sitt, tilbrakte vår Herre Jesus natten på Oljeberget. Fuglene har sine reder, og revene sine huler, men Menneskesønnen hadde intet sted å hvile Sitt hode, men som Jakob la Han Sitt hode på en stein som pute. Du er derfor ikke alene om livet ditt er tomt og ensomt, for mange av Guds nobleste hellige har levd fra hånd til munn, vandret i ødemarker og fjell, i hi og huler, fattig, plaget og prøvet.

Husk at slike erfaringer er designet for å bringe frem hva den herlige Herren er beredt til å være og gjøre. I matematikk snakker vi om utfyllingen av en kurve – det som er nødvendig for å gjøre en kurve til en perfekt sirkel. Slik er Jesus villig til å komplimentere livene våre for alltid, hvor uperfekt og inffektivt det enn kan være. Han er i stand til å kompensere for alle mangler, og bli i dine erfaringer “et sted med brede elver og strømmer” (Jesaja 33:22). En elv som griper inn i fryktet ondskap, en strøm som forfrisker og gjødsler det hengende og tørste hjertet…

—

Hverdags-religion

“hold Kristus hellig som Herre i hjertet! Vær alltid klare til forsvar når noen krever dere til regnskap for det håp dere eier. Men gjør det ydmykt og med gudsfrykt, så dere kan ha en god samvittighet.”

1 Peter 3:15-16

Tekst: 1 Peter 3:8-18

Der hersker ingen tvil om at dersom alle kristne ville leve opp til Nye Testamentets ideal, unngikk det som Kristus ikke ville være, og for alltid søke det Han ville være, så ville det være lite behov for prekener, for den kristnes skjønne karakter ville i seg selv være tilstrekkelig attraksjon for å vinne mennesker for Jesus Kristus.

La oss eksaminere oss selv gjennom forslagene i dette kapittelet (1 Peter 3) hvor vi finner dagens tekst (vers 8-18). Har vi Kristi sinn, som gjør oss villige til å være ydmyke, og bøye oss helt ned til korset for andre? Er vi medfølende, sympatiserende i andres gleder og sorger? Elsker vi nesten vår, selv om vi ikke alltid liker dem, men likevel behandler dem snilt og gjør deres interesser viktigere enn våre egne? Er vi ømhjertet og medlidende mot de lidende og nedtrykte? Er vi imøtekommende med sann  kristen høflighet som er annerledes enn verdens manerer? Hvordan reagerer du på skade? Velsigner vi når vi blir forbannet, eller svare vi med hete og indignerte ord?

Ønsker du et lykkelig liv med gode dager? La da Gud rettferdiggjøre og frelse deg. Motstå det onde og lev i fred med alle, så godt du kan. Den ene tingen vi alle må være virkelig bekymret over er om vi “holder Kristus hellig som Herre i hjertet” (3:15). Finnes der en dør i hjertet ditt som åpner opp til en tronsal som bare er reservert for Jesus? Har du skrevet på denne døren disse ordene: “Andre herrer enn du har hersket over oss, bare deg og ditt navn vil vi prise” (Jesaja 26:13)? “Vær alltid klare til forsvar når noen krever dere til regnskap for det håp dere eier” (1 Peter 3:15). Dette er hva Peter, ved en minneverdig anledning, ikke gjorde, og vi feiler også med mindre vi får hjelp fra Den Hellige Ånd, som vil lære oss hva vi skal si (Johannes 14:26). “Ha en god samvittighet” (3:16) – en som kan se Gud og mennesker i ansiktet og ikke er bevisst eller viljestyrt brudd på hva som er rett og godt. Følg skinnet, adlyd det indre lyset, lytt til den lave stemmen som alltid sier: “Dette er veien, gå på den!” (Jesaja 30:21)…

—