Lovprisninger og bønner
Salmenes bok er en samling av lovprisninger og bønner – eller mer presist, fem samlinger – og representerer således ikke en forfatter eller tidsperiode. Hver individuell salme har sin egen forfatter/komponist, self om noen av dem ser ut til å ha blitt oppgraderte etter at jødene kom tilbake fra fangenskapet i Babylon. Mange av salmene er anonyme, selv om alle unntatt 34 av dem har “superskripter” (tilleggsopplysninger som er lagt til, trolig i etterkant) som forteller oss noe om salmen eller dens opphav. Av disse er minst 73 attributert David (enten av, om eller for – som i dedikert til – David) og andre til Asaf, Korahs sønner, Moses, Salomo, Heman og Etan. Det er imidlertid viktig å slå fast at disse “superskriptene” ikke er en del av den inspirerte grunnteksten, og kan derfor ikke brukes som bibelske bevis på forfatterskap. Der er imidlertid liten grunn til å tvile på disse “superskriptene” ettersom jødene hadde et nært og ærlig forhold til Det gamle testamentet.
Salmene ble komponert over en periode på nesten 1000 år, fra Moses sine dager (ca. 1400 f.Kr.) til det Babylonske fangenskapet (586 f.Kr.). De fleste ble skrevet under jødenes vandring i ødemarken eller i Israel, Juda eller Babylon.
Den tradisjonelle hebraiske tittelen var tehillim (“lovprisninger”), self om mange av salmene faktisk var tephillot (“bønner”). Tittelen Salmenes bok ble først brukt i Septuagint Bibelen, den greske oversettelsen av de hebraiske grunntekstene.
Salmenes originale målgruppe varierte, på grunn av bokens eklektiske natur, men mesteparten av leserne var israelitter og judaitter. Mange av salmene ble brukt i tilbedelsen da jødene samlet seg i tempelet, synagogen eller tabernaklet for å tilbe den levende Gud, akkurat som de gjør i dag.
Salmene er en samling liturgiske stykker av tempeltilbedelse og personlig bønnestund. Der finnes en stor variasjon av salmer, og de forskjellige typene tjente forskjellige formål i israelittenes åndelige liv, inkludert lovprisning, bønn, sorg og instruksjon.
Å forstå hvordan de individuelle salmene ble samlet til de 150 salmene vi ser i dag er komplisert på grunn av at der er fem individuelle samlinger med salmer. De første bøkene ser ut til å inneholde tidligere salmer, mens Bok V inneholder flere som er av nyere dato. Dette indikerer at det kan ha vært en rekke samlinger av salmer gjennom Israels histories før den siste samlingen ble ferdigstilt. Bøkene i Salmenes bok er som følger:
Bok I: Salme 1 – 41
Bok II: Salme 42 – 72
Bok III: Salme 73 – 89
Bok IV: Salme 90 – 106
Bok V: Salme 107 – 150
Der finnes mange måter å tilnærme seg denne varierte samlingen av lovprisninger og bønner – og like mange måter å gruppere salmene, med kategorier som ofte overlapper. Selv om bruk av en Bible-kommentar eller studiebibel med utfyllende notater kan være instruktive når du studerer salmene, så kan det være mest effektivt å sette til side organiserte planer og ganske enkelt ta salmene slik de står. Her vi jeg forsøke å bare at salmene en etter en, slik de står, og forsøke å finne den åndelige og den bokstavelige betydningen av versene.
Noen lesere finner det nyttig fra et personlig perspektiv å “be”seg gjennom salmene, som er fylt med lovprisninger, bekjennelser og bønneemner – nøkkelelementer i et velbalansert bønneliv. Vær oppmerksom på de instruktive elementene også, til prinsippene som blir presenterte for å kunne leve et effektivt, gudærende liv.
Salme 1: Den gudelige og den ugudelige
Dette er selve innledningen til Salmenes bok. Her samles essensen av hele boken; viktigheten av og salmistens ønske av å lære oss hvordan vi bør leve livene våre – Ikke som ugudelige, men som gudelige, åndelige skapninger i nært felleskap med Gud, velsignet av Ham.
Vers 1 “Salig er den som ikke følger lovløses råd, ikke går på synderes vei og ikke sitter i spotterens sete,”
Ordet “salig” betyr å være velsignet eller lykkelig. Det var samme måte Jesus startet bergprekenen i Matteus 5. Det å være velsignet av Gud betyr ikke at alt bare er fryd og gammen for de som tilhører Gud. Det betyr at Gud er med dem hele tiden og sørger for at vi har Det vi trenger. Til tross for at vi lever i den virkelige verden, så kan vi være lykkelige fordi Gud er med oss hvert skritt på veien.
Det står ingenting om hvem som har skrevet denne salmen, men salmisten sier her tre ting om den velsignede troende. Aller først sier han at “Salig er den som ikke følger lovløses råd“. Hvem går vi til når vi trenger råd? Den troende går ikke til de ikke-troende, men finner gode råd fra rådgivere som kjenner til Skriftene. Den troendes levesett er styrt av Gud, ikke av de ugudeliges ondskapsfulle planer og lurerier. Livet på utsiden viser hva som bor på innsiden, og ugudelighet skal ikke være vårt kjennemerke.
Så legger salmisten til “ikke går på synderes vei“. Dette betyr at den gudelige ikke tilbringer tiden sin med syndere. Dette betyr ikke at vi ikke skal vitne til de ufrelste – det er jo tross alt dem som trenger å bli frelst – men at vi er avhengige av kristent fellesskap for å vokse åndelig. Dersom vi tilbringer for mye tid med ikke-troende er veien til synden kort. Vi trenger gode kristne venner og aktiviteter som bygger oss opp åndelig istedenfor å rive oss ned. Hvem du tilbringer tiden din med sier mye om hvem du er. En troende tør å gå mot strømmen og er villig til å bli forfulgt for det han eller hun tror på.
Til slutt i vers 1 sier salmisten “og ikke sitter i spotteres sete“. Den troende trives ikke der man spotter eller gjør narr av Sønnen og Faderen. Den evige Gud står for en bedre filosofi enn den syndere har. Syndere har kanskje en opphøyd stilling her på jorden, men de har ingen del i himmelriket, og står fattige og uten advokat når de står for dommeren etter dette livet er over.
Det synes som om det her er en delvis progresjon i den ugudelige her. Først lytter han etter de ugudelige rådene han blir gitt, så går han etter syndene før han endelig setter seg ned med dem. Det virker som da Lot flyttet nærmere Sodoma for til slutt å sitte i porten til byen, et uttrykk for å være med i byens styre. De som lever i synd går fra å være “onde” til å bli enda “ondere”. Dette er også faren i våre liv; først begår vi en synd, så blir den synden til en vane, så blir den vanen til en lenke som binder oss fast til synden.
Det kan legges til at Gud skapte mennesker for at vi skulle være lykkelige. Alle mennesker føler et behov for å være lykkelige. Ingen ønsker å være ulykkelige, og vi strever hele livet for å oppnå lykke. Salmisten sier i denne salmen at veien til sann lykke er å tilhøre Gud og være opptatt av åndelige verdier. De ugudelige vil hele livet jage etter en lykke som er uoppnåelig.
Vers 2 “men har sin glede i Herrens lov og grunn er på Hans lov dag og natt.”
Den gudelige er ikke lenket til Moseloven eller alle de andre lovene som Gud har gitt oss. Guds lover er en forbannelse og en fordømmelse for dem som ikke har tatt imot Jesus. Ingen kan holde alle lovene Gud har gitt, ikke en gang de kristne. Loven er “vår tuktemester til Kristus“. Fordi vi ikke er i stand til å holde alle Guds lover, så er vi avhengige av Jesu blod som vasker bort de svarte syndene våre slik at vi kan bli hvite som sne… gjort uskyldige på grunn av at Jesus døde for oss på Golgata. På grunn av Jesu blod er Guds lov for oss et synonym for Bibelen, og vi gleder oss over å kunne lese og følge Guds lover og hva Han har å si til oss.
Guds ord er for den troende en stor velsignelse. Guds ord er søtere enn honning og sjokolade. Guds ord er føde for sjelen. Uten Guds ord kan vi ikke vokse åndelig. Vi ønsker å tilbringe mer tid i Guds ord enn i verdslige bøker som ikke kan påvirke livene våre på samme måte. Guds ord er et levende ord fra den levende Gud. Når Gud gjennom den Hellige Ånd avslører viktige sannheter i ordet for oss, så føler vi oss sannelig velsignet av Gud.
Guds ord er så viktig for den troende at han eller hun ønsker å tilbringe så mye tid som mulig i det. Vi “grunner på der” natt og dag. Den engelske Bibelen bruker ordet “mediterer” på Guds lov. Dette er ikke snakk om den typen meditasjon hvor en tømmer hodet helt og gjør seg mottakelige for fremmede tanker og åndelige krefter. Det er snakk om å fylle hodet med Skriften og tenke på hva som står der, snu ordene fram og tilbake mens vi forsøker å forstå hva som menes med det som vi nettopp har lest.
Den troende bærer skriftene med seg hele dagen; på jobben, i selskap med andre, til fest og om natten. Når han eller hun lukker øynene sine danser Guds ord inne i bevisstheten og ubevisstheten. Sanger fra Guds ord hopper rundt omkring i hodet og finner ofte veien ut munnen.
Dette verset får meg til å stille det selvfølgelige spørsmålet: Finner du din glede i Guds ord? Er Guds lov som sjokolade for deg? Er du ute av stand til å fungere ordentlig uten en daglig dose av Guds ord? Dersom du har vært travelt opptatt og ikke har funnet tid i din travle timeplan til å lese fra Bibelen; har du savne det?
Det er så mye vi lyster etter. Noen ønsker å tjene så mye penger som mulig. Andre lever for å feste så mye som mulig. Noen er opptatt av å få så mye sex som over hodet mulig. Hva er viktigst i livet ditt? Hva er ditt mål i livet? Hva er det som gjør livet ditt verdt å leve? Den gudelige finner sin største glede i å tilbringe tid med Gud, i Hans ord.
Vers 3 “Han er lik et tre plantet ved rennende vann. Det gir frukt i rett tid, og løvet visner ikke. Alt han gjør, skal lykkes.”
Det gudelige mennesket blir her sammenliknet med et tre. Dette treet ble ikke til ved en tilfeldighet, som ved en tilfeldig utvikling – evolusjon – men ble nøye planlagt og plantet der av Gud selv. I Matteus 15:13 sier Jesus: “Enhver plante som ikke min himmelske Far har plantet, skal rykkes opp med rot.” Det at det er Gud selv som har plantet treet er utrolig viktig. Guds tre er spesielt og blir tatt vare på av Faderen. De som ikke er plantet av Faderen vil ende i ilden. De som oppdrar barna sine etter Guds ord planter også barna sine ved en endeløs elv som renner forbi dem med kunnskap og næring fra Gud.
At den gudelige er som et tre som er plantet ved rennende vann viser Guds omsorg for oss. Et tre kan ikke leve uten vann, og Gud har plantet oss ved rennende vann slik at vi aldri skal gå tom for livsviktig næring. Gud er også, som den gode husbonden Han er, en som stadig jobber med trærne sine ved å rense dem og beskjære dem. Vannet kan også sees som et bilde på Guds nåde og rikdom som kommer den troende til gode. Faktisk er “vann” her et flertallsord som forteller om flere elver. Dersom en elv mot formodning skulle gå tom for vann er det flere elver som bringer levende vann til oss.
Den troende er videre lik et frukttre som avgir sin frukt i rett tid. Den som har blitt opplært av Gud og vannet med nåde og kunnskap fra Faderen, vil kunne produsere frukt i rett tid. Guds tidsramme er alltid korrekt. Gud jobber etter sin egen timeplan, og Han vet alltid hva som er best og når. Vi er ofte utålmodige, og Gud ser alt i et evighetsperspektiv. Vi må lære oss å stole helt og fullt på Ham. Et tre vil bringe frukt etter hvilken type tre det er. Vi kjenner treet etter hvilke frukter det har. Et epletre vil kunne produsere epler, ikke pærer. En troende vil produsere en troendes frukter. Ufruktbare trær vil bli hogget ned og kastet på ilden. Den som leser i Skriftene, ber til Gud og mediterer på Hans ord vil produsere frukt i Guds tid. Dette blir forventet ettersom Gud gjør oss i stand til å gjøre mirakler i Hans navn.
Det neste salmisten sier er at “løvet visner ikke”. Ordene som den gudelige sier og gjerningene som den gudelige gjør vil vare evig. Det er ikke bare frukten hans eller hennes som blir bevart, men bladene også. Både bladene og fruktene er beviser på at vi tilhører Gud. Det passer sammen med den neste sekvensen, “alt han gjør, skal lykkes”. Når en vandrer etter Guds vilje vil Guds velsignelser bli øst over en. Dette betyr ikke at et åndelig liv som følger Guds lære på noen måte er enkelt. Når en følger etter Herren vil den onde angripe med alt han har. Dersom det ikke stormer rundt deg, bør du sjekke kompasset ditt for å se om du går i riktig retning. Men dersom du lever etter Guds lov, så vil Han velsigne deg rikelig, og du vil kunne bli kalt “salig” – lykkelig og velsignet. Gud belønner virkelig Hans barn som gjør rett.
Vers 4 “Slik er det ikke med de lovløse. De er lik agner som spres for vinden.”
Her begynner del 2 av denne salmen. Vi har sett den gudelige i all den velsignelsen som Gud ønsker å gi dem som følger Ham. Nå kommer vi til “de lovløse“. Der betyr dem som ikke følger Guds lov og ønsker å være frie fra moralske og åndelige lover. De ønsker å lage sine egne lover uten at noen guddom skal påvirke dem. De ugudelige står på motsatt side av de som er gudelige, og de følger vidt forskjellige råd. Første delen av vers 4 sammenlikner de ugudelige med de gudelige slik at vi forstår at de er komplette motsetninger. Den latinske oversettelsen av Salme 1 understreker den forskjellen ved å skrive “Slik er det ikke med de lovløse, absolutt ikke”, en dobbel benektelse for å understreke hvor forskjellige de to typene mennesker er.
“De lovløse” betyr her dem som er ugudelige, moralsk feilaktig, en aktivt ondsinnet person. Det impliserer noen som er fordømt eller skyldig fordi de har brutt Guds lov. De ikke-troende ser ved første øyekast ikke ut til å oppfylle noen av disse elementene, men åndelig sett er dette faktisk ganske sort og hvitt: enter er vi frelst, eller så er vi det ikke. Det finnes mange moralske mennesker som gjør gode gjerninger, men ettersom våe egne gjerninger ikke kan frelse oss, så er dette totalt uinteressant. Til syvende og sist er det Gud som bestemmer hvem som er frelste, og ikke oss mennesker. Det er imidlertid tydelig at mange mennesker velger å ikke følge Guds lov, men med vilje er i opprør mot Gud og sier de kan klare seg uten Ham.
Så sier salmisten at “de (de lovløse) er lik agner som spres for vinden“. Dette bildet blir brukt flere steder i Bibelen. Når hveten ble høstet inn på gården, ble kornet tresket med en stokk slik at agnene kom av kornet. Siden kornet var tyngre enn de lette agnene brukte man ofte vifter som blåste agnene vekk fra kornet. Agnene ble vanligvis samlet opp og brent ettersom de ikke hadde noen bruk for dem. Det samme sier Herren om de ugudelige. Han vil samle dem opp og brenne dem. Dersom dette høres urovekkende ut for deg, bør du ta imot Jesus som din personlige Frelser i dag! I dag er frelsens dag!
Når vi blir frelst, er vi ikke som agner. Da blir vi verdifulle som hveten etter treskingsprosessen. Hveten ble lagret i låven, et bilde på når vi som tror på Gud og elske Ham skal bli tatt inn til himmelen. De gudelige skal få evig liv – de ugudelige har bare evig fordømmelse å se fram til. Det er helt opp til oss hvilken gruppe vi ønsker å tilhøre. Sannheten er, imidlertid, at vi kan ikke komme inn til himmelen ikledd syndige, fillete klær, vi må ikle oss Jesus Kristus. Bare når vi tar og ikler oss Jesu frelsesverk kan vi komme inn i himmelen og få evig liv!
Verd 5 “Derfor kan ingen skyldige bli stående i dommen, ingen syndere i flokken av rettferdige.”
Jeg har møtt mange som har sagt at når livet deres er over, og de står framfor Gud, så skal de gi Ham sin mening om hva de synes om Ham. De skal si til Gud Fader hvor galt de synes at uskyldige dør på jorden, at kreft er ubarmhjertig mord og at naturkatastrofer kunne vært unngått! Det er sant at der skal være en stor domstol hvor de ikke-troende skal dømmes. Vi kaller den Den hvite tronen, og vi leser om den i Johannes åpenbaring 20. Når disse ikke-troende står framfor Gud er jeg overbevist om at de ikke vil være så høye i hatten lengre. Når de står overfor Gud Fader selv vi de nok miste både munn og mæle. De vil innse at de tok feil, og at Gud er virkelig. Ingen vil bli stående i den dommen, fordi Jesus ikke er deres advokat, slik som Han er for de troende. Kanskje de også vil da vite at det aldri var Guds vilje at så mange uskyldige mennesker skulle dø på jorden. Menneskene (Adam og Eva) ble skapt for å leve evig. Bare da synden kom inn i verden kom sykdom, lidelse og død inn i verden. Det var ikke Guds plan eller vilje for oss. Men på grunn av at synden finnes i verden, så har vi også “styggedommer” som kreft å slite med. Dette var ikke Guds vilje, men et resultat av synden i 1 Mosebok 3.
Igjen, troende har ikke noe felles med ikke-troende, slik som lyset er forskjellig fra mørket. Det fantes “ingen syndere i flokken av rettferdige“. Som tidligere sagt vil agnene bli banket ut av hveten, og bare hveten vil bli tatt vare på. Geitene vil bli skilt fra sauene. Lyste vil bli skilt fra mørket. I dag finnes det både frelste og ufrelste i kirkene våre, men slik vil det ikke være i evigheten. En ufrelst blant de frelste ville her være en fisk ute av vannet – helt utenfor sitt rette miljø. Den eneste måten de syndige ikke-tronede kan få være med i flokken av de rettferdige er dersom de lar seg frelse av Kristus, og når Den hvite tronen setter i gang med dømmingen, er det for sent. Jeg vet ikke om noen får en siste sjanse til å ta imot Kristus ved livets endestasjon, men vi kan ikke basere oss på det. Evangeliet om Kristus skal ut til hele jorden, og alle må høre om Jesus på korset.
Vers 6 “For Herren kjenner veien de rettferdige går, men de urettferdiges vei fører vill.“
La det ikke være noen tvil – Herren vet alt. Han er allvitende! Det er en av Hans egenskaper. Det finnes faktisk flere ord på hebraisk som ikke er oversatt verken på norsk eller engelsk. De er “For Herren kjenner veien til de rettferdige. Han ser konstant på den veien, og selv om den ofte er i tåke og mørke, så kjenner Herren til den. Om den er i skyene og lidelsens stormer, så forstår Han det. Han teller hårene på hodene våre; Han vil ikke la noe ondt skje med oss.” Som Job 23:10 sier: “Men han kjenner den veien jeg fulgte. Prøver han meg, kommer jeg ut som gull.”
Det er ingen tvil om at Gud kjenner til den rettferdige – det vil si den troende. Han kjenner også til den ikke-troende, men det er en annen sak. Gud er viet til å jobbe med de troende hele livet deres for å hjelpe oss å vokse som åndelige skapninger. Legg merke til det positive bifallet og oppmuntringen som salmisten her gir til den troende. Legg merke til at kilden her er Herren selv – det er Gud som kjenner til veien. Legg også merke til resultatene som blir implisert her: støtte, frigjøring, akseptering og Guds overskyggende herlighet i evigheten.
Vers 6 slutter med et negativt innskudd: “men de urettferdiges vei fører vill“. Den troendes vei blir her sammenliknet med ikke-troendes vei, og de er vidt forskjellige. Mens den troende – den gudelige – er på vei mot himmelsk bliss, er den ikke-troende på vei mot et helvete, adskilt fra Gud og i pine for all evighet. Bibelen nevner “ildsjøen” som det evige tilholdsstedet for de ugudelige (Johannes åpenbaring 19:20, 20:14-15). Den norske oversettelsen sier at veien “fører vill“. Det hebraiske ordet her betyr å gå vekk. De ikke-troende har allerede fjernet seg fra Guds lov og Guds vilje, og det medfører at deres endelige hvilested er et helt annet sted enn de troende. Dette er resultatet av å følge sine egne lyster, stolthet, banning og rett og slett lure seg selv til å tro løgnen istedenfor sannheten som finnes i Gods lov – Bibelen. Dersom du leser dette er det imidlertid ikke for sent – du kan komme til Jesus i dag. Dette er den første dagen i resten av ditt liv!
Salme 2: Salmen om Messias, Prinsen
I salme nummer to finner vi en fantastisk visjon hvor menneskene går i opprør mot Herrens salved. Vi finner her Guds formål i å opphøye sin egen Sønn over alle Hans fiender. Han henvender seg gjennom hele salmen til de ikke-troende. Der er selvsagt en mulighet for at kongen Gud har innsatt kan være David, men det kan leses om både kong David og Jesus.
Vers 1 “Hvorfor er folkeslag i opprør? Hvorfor grunner folkene på det som er forgjeves?“
I 1930 oversettelsen står det “Hvorfor larmer hedningene og grunder folkene på det som fåfengt er?” Ordet “hedningene“, som samsvarer med den engelske oversettelsen, betyr alle som er ikke-jøder. Innen jødedommen fantes det bare to typer mennesker; de som var jøder, og de som ikke var det. “Folkeslag” er derfor en adekvat oversettelse ettersom det er synonymt til den originale oversettelsen. “Larmer” i 1930 oversettelsen er imidlertid mer treffende enn “opprøret” vi finner i 2011 oversettelsen. Bokstavelig talt var folkene “stormende” i den forstand at de laget mye bråk. Grunnen kan nok være at de var i opprør – det jo tross alt det folk gjør daglig – gjør opprør mot Herren og Hands utvalgte. “Stormer” er også en passende beskrivelse av de ugudelige ettersom de stormer som havet der de blir kastet fram og tilbake mellom store, stormfulle bølger. Dette er også et bilde på stormen som er i hjertene deres – en storm som bare Gud kan stille.
Vi ser at denne stormen som foregår inne i hjertene til de ufrelste også kommer til syne som utvendig aggresjon. Det å bli kastet rundt mellom bølgene er en kjent beskrivelse både fra Skriftene og gamle, klassiske verker. De brukes ofte til å være en allegori på et problemfylt og vanskelig liv. Man kan også lese en del stolthet og rastløshet inn i denne lille strofen. Noen kommentatorer sammenlikner denne “stormen” med lyden av vrinskende hester før man gikk ut i krig, et interessant innslag. Lukas sin henvisning til dette skriftstedet i Apostlenes gjerninger 3:25 gir David eierskap av denne salmen.
Det har blitt foreslått at David skrev denne salmen etter at han hadde erobret Jerusalem fra jebusittene og gjort den til hovedstad i det nye riket (2 Samuel 5:7-9). De filisterne som hørte dette slo leir i Refa’im-dalen like ved siden av Jerusalem. Josefus sier at hele Syria, Fønikia og andre rundtliggene krigerske nasjoner, slo seg sammen med filistrene for å slå David før han rakk og styrke riket sitt. David sloss mot dem etter å ha rådført seg med Herren (2 Samuel 5:17-19) og knuste totalt fiendene sine. Det er derfor mulig at David skrev denne salmen for å feire at han hadde erobret Jerusalem og overvunnet alle de hedenske kongene som hadde samlet seg mot ham.
Så hva er det disse folkeslagene “grunner” på? Hva er det som er “forgjeves” eller “fåfengt“? Faktisk står det på hebraisk at disse folkeslagene “mumler” eller “knurrer” i sinne over noe. Historisk kan dette være over at David har erobret Jerusalem. De murrer over noe som er “forgjeves” – bokstavelig talt “tomhet”, bokstavelig talt noe som er verdiløst eller nytteløst, uten noe formål. Det som var en slikt håpløs oppgave var å utrydde Guds folk – jødene – fra jordens overflate. Mange har forsøkt dette opp gjennom tidene uten å lykkes – eksempelvis Hitler. Eller kan det nevnes som en kuriositet at Diocletian satte opp to søyler hvor det stod at han hadde for evig og alltid utryddet navnet “kristen” som brakte imperiet i ruiner. Det at jeg skriver dette er et bevis på at han tok feil – han klarte det ikke fordi det er “forgjeves” å tro at man kan utrydde dem som tilhører Gud, om de nå er jøder eller kristne.
Vers 2 “Jordens konger reiser seg, fyrstene slår seg sammen mot Herren og mot Hans salvede.”
Neste vers starter med “jordens konger” som “reiser seg“. Det at alle jordens konger står opp sammen, plasserer seg i fellesskap, minner om endetiden da alle nasjoner skal samle seg mot Israel. Det var ikke alle “jordens konger” som samlet seg mot David her, like utenfor Jerusalem, men det må ha vært flere konger samlet. Alle “jordens konger” er nok heller et eksempel på den dramatiske språkbruken man hadde i Midtøsten på denne tiden, og er ikke bokstavelig korrekt. Samme som da Jesus sa “kutt av armen/foten og sleng den fra deg” var dette bare et bilde på hvor viktig det var å ikke begå synd. Jesus oppfordret ikke folk til å kutte av seg armer og bein i virkeligheten.
Disse kongene, prinsene og styrerne slo seg sammen med ett formål. De stod “sammen mot Herren og Hans salvede“. Når vi hører uttrykket “Herrens salvede” tenker vi nok først og fremst på Jesus Kristus, Messias som skulle komme. Det er imidlertid ofte en dobbelt bunn i Skriftene, og dersom det vi har sagt om kong David og at han skrev Salme 2, så vil det også være historisk riktig av oss å si at Herrens salvede her er ingen annen enn kong David. Akkurat som nasjonene vendte seg mot kong David etter at han erobret Jerusalem, slik vil alle nasjoner vende seg mot Israel i endetiden. Dette forteller oss ikke bare om nasjonene som ønsket å få tilbake Jerusalem fra David, men det er et bilde på at alle folkeslag og religioner skal gå imot Kristi lære. Jesus sa at Han var den eneste veien til Faderen (Johannes 14:6), og med det har Han avvist alle andre verdensreligioner som feilaktige. Det finnes ikke flere veier til Gud – til himmelen, bare en! Dette vil hele verden reise seg imot!
Det må ha vært en ære for David å bli sammenliknet med Jesus, den kommende Messias! David var en mann etter Guds eget hjerte, men selv han hadde flere skjeletter i skapet. Vi er alle Guds prester etter det nye prestedømmet, og vi er også “Hans salvede“. Det er også vår jobb å stå imot de ufrelste, store horder av ugudelige menn og kvinner som står i opprør mot Herren og Hans salvede. David var en mann som kom i mange stormer i livet sitt. Vi må også stå fast og stole på Gud når vi blir fanget i livets stormer. Når bølgene slår høyt rundt oss må vi vite at vi kjemper den gode striden – for Herren – og med himmelen og evig liv som mål.
Vers 3 “La oss slite i stykker lenkene og kaste reipene deres av oss!“
Dette er hva de ufrelste roper mot sin Skaper og mot kristendommen: “La oss bli fri fra denne dumme overtroen og fri fra moralsk ansvar! Vi vil ikke bli stilt ansvarlig for handlingene våre – vi vil gjøre det vi ønsker, uten at noen Gud skal blande seg inn i hva vi gjør. Ingen – hverken menneske eller Gud – har noe med hva jeg gjør!” Menneskene er i åpent oppprør mot Gud ettersom de ikke ønsker å bli gjort ansvarlig for gjeringene sine. Og menneskene synder hver eneste dag. De vi kaste av seg “repene” som om det var noen enkel ting å gjøre. Vi vil ikke tvinges til noe som helst, og det gjør vi daglig etterson vi tross alt har en fri vilje. Likevel består menneskene av tre deler; kropp, sjel og ånd, og den åndelige delen av menneskene – som er ødelagt av synd – skaper et tomrom inne i menneskene som vi forsøker å fylle med penger, materielle ting, sex, dop, mat og så videre, men ingen av disse tingene kan fylle tomrommet i menneskene. Den åndelige delen av menneskene gjør at vi alle inderst inne vet at Gud finnes, og vi må forholde oss til den realiteten. Der finnes et bånd som binder oss til Gud, i den åndelige delen av oss, og det er dette båndet, skadet som det enn er, som alle de ufrelste føler et behov for å bryte.
Samson var en sterk mann, men selv ikke han kunne kaste dette båndet av seg. Det hjelper heller ikke om du er kongelig. Mange kongelige er også opprørerer i sitt sinn. Helt fra skapelsens dager hare menneskene ønsket å gjøre opprør mot Gud, og dette fortsetter den dag i dag. Selv Jesu herredømme på jorden vil ikke kunne skje før nasjonenes opprør mot Hans salvede er blitt avsluttet. Alle skal testes i ilden og vasakes rene. Denne verdens herre er djevelen, ikke Gud Fader. Men Gud har all makt og vil ikke bli kuet av noen.
Ettersom vi ser opprøret som skjer rundt oss minnes vi på at blodets kraft er sterk nok til å overvinne hva som helst. Kristendommens doktriner blir i dag utvannet og verden i dag vil ikke lengre tolerere en konservativ kristen doktrine. Hvor står vi i alt dette? Er vi villige til å la oss føye av Guds lov og Hans vilje? Føler vi trang til å gjøre opprør mot Ham, eller er vi lydige lam som følger etter Den gode Hyrden?
Vers 4 “Han som troner i himmelen, ler. Herren spotter dem.“
Jeg har ofte sagt at Gud har humoristisk sans. Han må ha det ettersom Han har skapt oss mennesker. Han ser sikkert ned på meg og ler av alle de dumme tingene jeg sier og gjør. Dette verset er imidlertid ikke noe morsomt. Når Gud ser hvor håpløst dumme vi er når vi forsøker å gjøre opprpør mot Ham, så ler Han av oss. Vi tror at vi er så store og viktige, men nbår vi står foran Guds trone er vi bitte små. Hans tanker er så mye høyere enn våre tanker, Hans krefter er ubegrenset mens vi er svake, små skapninger. Når vi tro at vi er noe – at vi er viktige i den store sammenhengen – så ler Gud av oss. Dersom vi er noe som helst, så er det forsdi Gud har gjort noe med oss. Når Han får forandre oss slik at vi lever etter Hans vilje, så er vi noe. Gud søker etter en villig sjel som vil la seg bruke av Gud, og da kan Han gjøre store ting med livene våre.
Vår egen stolthet kjenner ingen grenser! Vi tror at det er vi som er Alfa og Omega – begynnelsen og enden. Vi tror at vi er det beste som evolusjonen har kommet til, og vi tror vi kan bli enda bedre. Sannheten er at vi har synket lavere og lavere ned i synd og forferdelse. Menneskeheten ønsker ikke lengre vite av Gud og Hnas lover. Vi vil være frie til å gjøre det vi ønsker – uten represalier. Menneskene ondskap har aldri synket lavere enn i dag.
Herren spotter oss når vi går imot Ham! Han ler av oss som våger å gå imot Den Allmektige. Han øser sin forakt over de stormende og brølende menneskene som ikke vet sitt eget beste. Han avskyr dem – er full av forakt for de absurde, irrasjonelle forsøkene på opprør som de kommer med. De har ingensjanse til å vinne mot Herren og Hans salvede, så derfor ler Han av dem.
Vers 5 “Så taler han til dem i sin vrede, i sin harme slår han dem med redsel:“
Etter at Gud har ledd av de ugudelige skal Han snakke. Når Gud snakker er det lurt å høre på Ham. Det er tross alt Han som bestemmer hva som er rett og galt, og hvem som skal tilbringe evigheten i himmel eller helvete. Han trenger ikke å slå de ikke-troende. Pusten fra Hans lepper er nok! Det er når de ugudelige er på sitt største, sterkeste og sinteste at Guds ord skal komme mot dem. Og hva er det Han skal si? Han skal gi uttrykk for sin harme og gjøre dem så redde at de skjelver i beina.
Gud snakket også i sinne til jødene som forkastet Hans evangelium og straffet dem ved å la de romerska soldatene underkue dem. Han gjorde det med de romerske keiserne som ødela alle de kjempende fraksjonene i Israel til Han fikk hele riket under domenet til en keiser – Konstantin den Store – og ham gjorde Han til en kristen. Gud arbeider på mystiske måter. Hans veier er ikke våre veier. Hans tanker er ikke våre tanker. Det er ingen sak for Den allmektige Gud å straffe de ugudelige – eller de gudelige for den saks skyld – dersom Han ønsker det.
Vers 6 “Det er jeg som har innsatt min konge på Sion, mitt hellige fjell.”
På hebraisk står det faktisk at Gud har “øst ut” sin konge på Sion det vil si Jerusalem. Det kan også bety “å støpe”. Den bibelske versjonen som faller nærmest er “salvet”. David ble salvet som konge av profeten Samuel, og denne oversettelsen passer derfor både om kong David og om Jesus som ofte blir kalt Den Salvede. Det er viktig for oss at vi ser Jesus Kristus som konge, ja kongenes Konge. Men Kristi rike er ikke før 1000-års riket da Messias skal styre hele jorden fra Jerusalem. David har allerede sittet som konge i Jerusalem, men han styrte bare over Israel. David er en “type” av Kristus – en forganger til Ham som skulle komme senere.
Jerusalem har en viktig historisk plass i verdenshistorien, og vil i framtiden bli enda viktigere. Akkurat som hele verden skulle bli velsignet gjennom jødene (1 Mosebok 12), skal også hele jorden bli velsignet gjennom Kristus. Dette er to sider av samme sak. Det er ikke bare her Jesus ble korsfestet, men evangeliet startet her ved Jesu oppstandelse og spredde seg til alle verdens hjørner. Hovedstaden til Guds utvalgte folk vil igjen bli et religiøst fokus i framtiden.
Gud Fader har her absolutt kontroll – “Det er jeg som har innsatt min konge på Sion, mitt hellige fjell.” Ingenting er overlatt til tilfeldighetene, men Guds hånd styrer alt. La oss raskt slå fast tre punkter her: (1) Kristus er konge over alle fiendene sine! Hva har verdens konger å stille opp mot selveste Messias? De er små dråper i havet, små sandkorn på stranden, ensomme stjerner på himmelen! (2) Kristus er konge over alle de troende! Når Kristus regjerer er dette en kilde til stor glede for oss som følger Ham! Når Han oppretter sitt åndelige kongerike her på jorden vil vi som tror juble over Kongen vår! (3) Kristus er også Faderens konge! Messias – Den Salvede – er den delen av treenigheten som representerer den treenige Gud. Gud Fader kalte jo Jesus “min konge” i teksten.
Vers 7 “Jeg vil kunngjøre det Herren har fastsatt. Han sa til meg: Du er min sønn, jeg har født deg i dag.“
Selv om det er salmisten som hare skrevet denne salmen, så er det Herren selv som er kilden til ordene. Det er Herren som har fastsatt dette, ikke kong David. Det som Gud har sagt kommer etterpå i verset. Han har fastsatt til verden at Hans formål er å kjøpe oss fri med sitt blod, oh helliggjøre dem med sin Ånd. Jesu død er den påkrevde prisen som måtte betales, og det er bare Gud som kan komme med en slik uttalelse som vi ser i dette verset. Etter å ha sett inn i rådskammeret til de onde og sett Guds trone, så har vi når den store ære av å beskue den Salvede som erklærer Hans rettigheter og storhet som vil advare ikke-troende om deres fordømmelse. Gud har ledd av rådene og protestene til de onde, og nå kommer Kristus, den Salvede, frem som den oppståtte Forløseren.
“Du er min Sønn” sier Gud. Vi er gjort til menneske, skapt av de skapende energien til den Hellige Ånd. Her er et nobvelt bevis på den herlige guddommeligheten til vår Emmanuel. For en nåde det er for oss å ha en hellige Forløser vi kan stole på!
“Jeg har føldt deg i dag!” Ved Jesu oppstandelse blir vi erklært å være Guds sønner og døtre ved Guds mirakuløse kraft, oppreist fra døden – det vil si, våre syndige liv. Nå lever Gud inne i oss og er for alltid med oss. Paulus siterer dette skriftsstedet i Apostlenes gjeringer 13:33, og forfatteren av Hebreerne gjør det samme i Hebreerne 5:6. Det hebraiske ordet som her er oversatt “født” betyr også å manifestere, vise eller stille ut. Dette er passende beskrivelser for oss kristne som ambassadører for Gud her på jorden. Denne bibelske sannheten er som søt musikk for våre ører. Det er en stor sannhet som er utrolig viktig for oss, og selv om vi ikke forstår absolutt alle åndelige hemmeligheter, så er vi Guds barn som får av Ham akkurat hva vi trenger – når vi trenger det.
Er du Guds sønn? Har Han født deg – adoptert deg inn i Hans familie? dersom du har dette, så er du i sanneht velsignet av Gud.
Vers 8 “Be meg, så gir jeg deg folkene som arv og hele jorden i eie.“
Dette er en fortsettelse på det som Herren sier. Vi ser at Gud ønsker at vi skal be Ham om ting. Vi som tilhører Herren og kan kalles Guds barn bør regelmessig gå til Ham i bønn. Noen ber den såkalte “Herrens bønn” (Matteus 6:7-13), selv om dette kan være en litt missvisende beskrivelse. Jesu bønn i Getsemane hvor Han ber ” ikke som jeg vil, bare som du vil” (Matteus 26:39) er nok den vireklige Herrens bønn. Bønn er å snakke med Gud. Hvordan kan vi ha et godt forhold til Gud dersom vi ikke snakker med Ham? Dersom du ikke snakker med vennene dine er jeg sikker på at dere vil langsomt men sikkert seile hver deres vei. Om du elsker Gud så vil du ønske å snakke med Ham hver eneste dag! Dersom vi forsømmer dette forholdet med <Gud vil vi langsomt men sikkert stagnere, til og med regrediere, i våre åndelige liv.
Gud ønsker å innfri ønskene våre. Han ønsker å belønne oss for at vi søker Ham. Han ønsker også det nære fellesskapet mellom oss når vi har et aktivt bønneliv. Akkurat som kongene i fortiden viste spesiell oppmerksomhet overfor de han kjente og brydde seg om, slik ønsker Herren å gjøre mot oss som er Hans barn. Men Han vet at dersom vi ber om er Rolls Royce eller et herskapshus med svømmebasseng, så vil Han trolig ikke gi oss dette. Noen av oss er for opptatt av materielle ting, og det er ikke alle som vil ha godt av å få for mange materielle goder. De som er opptatt av å tjene Gud med livene sine er skjelden styrtrike, for de ønsker å dele det de har med andre. Dersom du ser en styrtrik perikant, så har du lov å stillle spørsmålstegn ved motivasjonen hans. Gud kan ikke tjene Gud og mammon (Matteus 6:24).
Herren skal gi sin salvede , om det enn er kong David eller Mesisias, “folkene som arv“. Nok en gang ser vi at de som er Herens utvalgte vil bli belønnet og velsignet. Gud er i stand til å gi oss seier i livet vårt. Her skal vi arve fiendene våre og ta hele jorden i eie. Kong David tok riktig nok ikke hele jorden i besittelse, men han utvidet kongedømmet slik at det var på hans tid var større enn før. Når det gjelder Messias, så skal Han som tidligere nevnt regjere hele jorden fra Jerusalem under tusenårsriket. Vi som er kristne burde være opprømt over dette!
Vers 9 “Du skal knuse dem med jernstav, slå dem i stykker som pottemakerens krukke.”
Gud fortsetter med å si at Han skal knuse hedningene – det vil si de ikke-troende – i småbiter med en jernstav. Det er Gud Faderen som gir Hans Salvede en jernstav for å slå ned på opprøret mot Gud og Hans Salvede. Staven har forskjellige betydninger i Skriftene, og er laget av forskjellige materialer. I oldtiden brukte man gjerne en trestav som var et tegn på at en var kongelig. Disse stavene ble ofte kalt “septer” eller “kongestav”. Med tiden vokste betydningen av septeret, og viktige konger fikk ofte store og veldekorerte septere laget av gull for å avspeile at de hadde stor rikdom og viktighet. En rett stav ble ofte brukt ved domsetning av kongen. Det at staven var av jern er også et av Bibelens tegn på dom, og sees ofte i borbindelse med lenker av jern som ble brukt på dem som var satt i fengsel.
Bruk av en jernstav for å ødelegge noe er ingen selvfølgelighet. Dersom en slår noe hardt og massivt, er det mulig at det bare blir en bulk, selv om man bruker en jernstav. Derfor legger Gud til “slå dem i stykker som pottemakerens krukke“. Denne ordbruken levner ingen tvil om effekten av Guds knusende kraft. En jernstang mor en leirkrukke vil helt åpenbart knuse den i småbiter. Gud har opp igjennom tidene brukt forskjellige nasjoner til å straffe andre nasjoner. Flere land har fått føle Guds straffedom ved at en fremmed makt har “knust” dem.
Nok en gang finner vi en sammenhang med Jesu andre komme da Jesus skal styre med en jernstav. Det er fantastisk å se likheten mellom dette verset i Salme 2:9 og Johannes åpenbaring 2:26-28. Der leser vi: “Den som seirer, og som tar vare på mine gjerninger inntil enden, ham vil jeg gi makt over folkeslagene. Han skal styre dem med jernstav og knuse dem som leirkar, slik som også jeg har fått det av min Far. Og jeg vil gi ham morgenstjernen.” Den som står imot Gud selv vil bli ødelagt, men den som omvender seg til Ham vil se denne profetien som en glede. For den troende vil tusenårsriket virke eventyrlig, og Bibelen har utrolige ting å si om denne tidsperioden.
Vers 10 “Dere konger, bruk forstand! la dere refse, herskere på jorden.“
Her skjer det en forandring i tiltalen. Selv om orginalskriftene ikke har noen anførselstegn som sier hvem som snakker, så er det meget trolig at det her er kong David som snakker igjen. Har har forkynt Herrens vrede over opprøret mot Ham og Hans Salvede, og nå blir kongene – de politiske lederne som står mot Gud og jødene – oppfordret til å ta til vettet og adlyde Herren. De blir oppfordret til å bruke forstand. Bare en dåre vil gå inn i en kamp han ikke kan vinne! Bibelen er Guds Ord og er fullt av visdom. Det er Guds ønske at vi alle vil ta denne visdommen til etterretning og følge Herrens leveregler.
Vi bør ikke vente for lenge med å omvende oss til Gud. Gud er alltid klar til å ta imot oss når vi kommer. Han sover ikke og slumrer ikke (Salme 121:4). Han har ikke en telkefonsvarer hvor du må vente i all evighet på svar mens du hører på Halleluja koret. Jo før vi kommer til Gud, jo mer kan vi oppnå sammen med Ham.
Vi bør la Herren refse oss. Det spiller ingen rolle om Gud irettesetter oss. Selv er jeg stor tilhenger av konstruktiv kritikk. Noen ønsker bare å kritisere for å såre noen. Det er ikke det gjør. Gud sier ikke bare hva vi gjør galt, men Han sier hva vi bør gjøre istedenfor. Guds vei er mye beder enn vår vei! Guds kunnskap er høyere enn vår kunnskap! Og fordi Gud er allvitende, så vet Han hva som er best for oss. Vi tror at vår frie vilje til å synde er helt topp, men du vil ikke kunne vite hva sann frihet er før du får frihet i Kristus. Da kan du settes fri fra syndens lenker.
Vers 11 “Tjen Herren med ærefrykt, gled dere og skjelv for ham!“
I neste vers sier salmisten at vi må arbeide for Herren. Gud ønsker ikke at vi skal sitte stille uten å gjøre noe. Ofte sier Gud at vi skal “gå” et sted, eksempelvis i 2 Mosebok 14:1. Jesus sa at disiplene skulle “gå” og bringe ut evangeliet til hele verden, eksempelvis i Matteus 28:18-20. Det er viktig at vi spør oss selv hvor vi går og hvem vi arbeider for. Tjener vi Gud eller Mammon? Ønsker vi bare å tilfredsstille oss selv, eller ønsker vi å glede Herren? Det er sant at vi skal vente på Herren (Jesaja 40:31), men det betyr ikke at vi ikke skal gjøre noe. Vi trenger alle å vokse åndelig, og vi burde alle være vitner for Kristus. Det er mye vi kan gjøre mens vi venter på Ham.
Det blir sagt at vi skal tjene Herren med frykt. Dette ser ut til å være i kontrast med alle skriftstedene vi blir fortalt “frykt ikke!” Faktisk finner vi frasen “frykt ikke!” 350 ganger i Bibelen. Dette er en gang for hver dag i året. Men så sier Bibelen også flere steder at vi skal frykte Herren, eksempelvis i 2 Mosebok 20 hvor vi ser De ti bud. Er dette et paradoks? I Salomos ordspråk 8:13 skriver Salomo “Å frykte Herren er å hate det onde“. Det å frykte Herren betyr å vise ærefrykt for Ham – respektere Gud som er Alfa og Omega, begynnelsen og enden. Vi skal frykte det Gud kan gjøre med oss dersom vi ikke vil følge Ham og ta imot Jesus. Mange ber til Gud som om de snakker med en venn. Vi bør vise respekt overfor Gud og følge Hans bud. Ellers trenger vi ikke frykte for noe når Gud lever inne i oss.
Vi blir så fortalt at vi skal glede oss – bokstavelig talt spinne rundt av glede. Når vi tilhører Guds familie har vi virkelig noe å være glade over. Og vi har ikke bare vår nye fødsel å glede oss over, men Gud gir oss velsignelser hver eneste dag. Har du noen gang satt deg ned og forsøkt å telle alle velsignelsene Gud har gitt deg? Jeg har alltid sagt at hvert åndedrag er en gave fra Gud. Vi vet ikke hvor lenge vi får leve her på jorden, men vi bør bruke tiden vår fornuftig. Tiden vi har brukt kommer aldri tilbake.
Det kan synes som en motsigelse når vi leser “gled dere og skjelv for ham!” Det er lett å se hvorfor vi skulle glede oss, men hvorfor skulle vi skjelve? Denne skjelvingen kan settes i sammenheng med frykten som står i begynnelsen av verset. Det hebraiske ordet for å skjelve kan også oversettes “gyse”. Når vi ser hva som venter de ikke-troende – en evig fordømmelse – så burde vi gyse over dette. Det burde igjen få oss til å arbeide med å bringe ut evangeliet til dem som ikke har hørt det, og vitne til våre venner og familiemedlemmer. Det er ikke den troende som har noe å frykte eller skjelve for. Vi burde la skjelvingen motivere oss til å tjene Herren enda bedre.
Vers 12 “Kyss jorden, så han ikke blir harm og dere går til grunne på veien. For hans vrede kan snart flamme opp. Salig er den som søker tilflukt hos ham.“
“Kyss jorden” er etter min mening en dårlig oversettelse fra det hebraiske ordet “bar“. På engelsk står det “kyss Sønnen” her. Det hebraiske ordet betyr “en tronarving”, og det er ikke i nærheten av den norske 2011 oversettelsen av Bibelen. Imidlertid er 1930 oversettelsen av Bibelen identisk med King James oversettelsen. Jeg skal ikke forsøke forklare hvorfor vi skal kysse jorden, men det er en åpenbar grunn til at vi skulle kysse Sønnen. Et kyss var på bibelsk tid et tegn på respekt, slik som det fremdeles er i enkelte kulturer i dag. Globalt har et kyss alltid vært et tegn på kjærlighet og hengivenhet. I Lukas 7 leser vi om en kvinne, som mange tror var Maria Magdalena, kom og kysset Jesu føtter, vasket dem, og tørket dem med håret sitt. Etterpå ble fariseeren som hadde innbudt Jesus til måltid, irettesatt fordi han ikke hadde møtt Jesus med et kyss. På Jesu tid var det en fornærmelse å ikke møte gjesten din med et kyss. La oss huske på det når vi blir oppfordret til å gi selveste Messias et kyss. Det kan nevnes som en kuriositet at den engelske RSV (Revised Standard Version) her i vers 12 sier “kyss føttene Hans”. En annen ting er den store ironien av at Judas forrådte Menneskesønnen med et kyss.
Grunnen til at vi skulle kysse Sønnen er at Han ikke skal bli “harm“. Ordet her betyr å puste tungt, og grunnen her til at Sønnen puster tungt er fordi Han blir “harm”, eller “sinna”. Når vi skakker om Gud selv, så burde vi ikke gjøre Ham sinna. Mange tviholder på den sannheten om at Gud er en kjærlighetens Gud som elsker alle mennesker og bare gjør gode ting. Det er imidlertid viktig å vite at Herren hater synd, og Han tåler ikke all den synden som finnes i verden. Det er imidlertid viktig å slå fast at Gud elsker alle syndere, men -han hater det syndige de gjør. Dette viktige skillet kommer ikke alltid fram i lyset, og kan være vanskelig å forstå. Ikke glem at kjærlighetens Gud er også dommens Gud.
Når salmisten her sier at “dere går til grunne på veien“, så betyr det bokstavelig å vandre bort fra veien. Ofte i vår vandring her på jorden er det ting og hendelser som får oss til å vike litt fra den rette sti som fører til himmelen. Et nært forhold til Gud vil hjelpe slik at dette ikke skjer for ofte. Jesu etterfølgere ble i begynnelsen kalt de som fulgte “veien”, og dette er en viktig påminnelse til oss om at vi må holde oss nær til Gud slik at vi ikke vandrer bort fra stien.
Så leser vi at “hans vrede kan snart flamme opp“. Vi vet at de ikke-troende til stadighet får Herren til å bli “vred” eller “sinna”. Hans sinne er rettet mot synden som blir begått, og ofte straffer Han de som er ufrelste og står i opposisjon mot Ham. Selv om Guds vrede først og fremst er rettet mot de ikke-troende, så hender det at Han også tukter sine egne. Dette gjør Han for å lære oss hva som er rett og galt, men det er mer som en kjærlig Far som disiplinerer sine barn slik at de skal kunne lære hvordan de bør leve. Straff gir han til d ufrelste, mens Han disiplinerer sine barn. Det er en stor forskjell på dette. Disiplinering er gjort med et viktig formål, og grunner i kjærlighet for barnet.
Til slutt ser vi at “Salig er den som søker tilflukt hos ham”. Her får vi assosiasjoner med starten av Salme 1:1. Måten vi kan være glade og lykkelige på, ja velsignet av Herren selv, er å søke tilflukt hos Ham. På engelsk står det “Velsignet er de som stoler på Ham”. Vi må søke Herren hver dag og i alle situasjoner. Vi bør sette Gud foran oss selv. Vi må stole på Ham – at Han vil ta vare på oss og gi oss alt det vi trenger. Når det stormer i livet ditt; hvem stoler du på? Hvem går du til for å løse problemene dine? I vårt velferdssamfunn har vi det så godt at vi føler at vi ikke trenger Gud. Men hva med at Gud trenger oss? Han leter etter villige sjeler som vil følge Ham og gjøre Hans vilje – folk som vil søke tilflukt hos Ham. Gud er fremdeles en miraklenes Gud som kan forvndle livet ditt til noe nytt og spennende – og velsigne deg på måter du ikke ville tro. Ta imot Krists i dag dersom du ikke har gjort det allerede.
Salme 3: Davids flukt fra Absalom
Husker du den triste historien om Davids flukt fra sitt eget slott da han krysset elven Kedron for å gjemme seg fra sin egen sønn? Når vi leser denne samen husker vi igjen på at Sammenlikninger er blitt gjort mellom denne salmen og Jesu bønn i Getsemane før Han ble tatt og korsfestet.
Vers 1 “En salme av David da han flyktet for sin sønn Absalom.“
Den riktige tolkningen av ordet “salme” er en sang. Som nevnt i innledningen til Salmens Bok har flere salmer blitt brukt til religiøse sammenkomster i tempel og synagoge, samt under jødenes fester. De sang ofte disse sangene for å minne hverandre på de store undrene Gud hadde gjort i fortiden, men også for å lære folket om Herren Jehova. Ordet “salme” stammer fra et ord om betyr å kutte eller dele. Dette ble trolig brukt på grunn av at salmene var delt inn i forskjellige stavelser. Denne salmen ser ut til å være delt inn i fire forskjellige stavelser, fire forskjellige deler. Vers 1 er egentlig bare innledningen, så får vi fire stavelser med to vers i hver stavelse. Salmen var laget slik for at den skulle passe med rytmen og melodien. Flere kommentatorer har kalt denne salmen “Morgensalmen”.
David flyktet ikke bare, men han flyktet plutselig. Det kan synes rart at denne mannen som var et bilde på Kristus hadde så lite tro at han flyktet i all hast fra slottet sitt. Det er viktig å vite at David tross alt var et menneske, og mennesker begår feil. Flere av Guds utvalgte eksempelvis Job, Jona og Elias – hadde tunge stunder med mørk depresjon. Gud kunne likevel bruke dem – ikke på grunn av den de var, men til tross for hem de var. Ikke på grunn av hvem de var, men på grunn av hvem Herren var – og er. Davids flukt fra Jerusalem var nok ikke hans stolteste øyeblikk, men når han først flyktet, så vendte han seg tross alt til Gud, og skrev denne salmen.
Det var spesielt at David flyktet fra sønnen sin. Navnet “Absalom” betyr “fredens far”. Absaloms liv gjenspeilet nok ikke dette. Han samlet seg først 50 mann og stilte seg opp ved byporten og drev lobbyvirksomhet for å vinne flere etterfølgere (2 Samuel 15). Absalom hadde masse penger og en fantastisk vogn som gjorde ham bemerket. Han var farens øyensten, og manglet ingen jordiske ting. Da Absaloms søster, Tamar, ble voldtatt, ventet han to år før han drepte Amnon, Davids eldste sønn. Fire år etter at Absalom begynte sin lobbyvirksomhet, utropte han seg til konge. David flyktet fra Jerusalem, og Absalom flyttet inn. Absalom døde litt senere i Efraimskogen da det praktfulle håret hans satt fast i et tre, og han ble hengende der om et slaktoffer.
Vers 2 “Herre, hvor tallrike mine fiender er! Mange reiser seg mot meg.”
David henvender seg til Jehova, eller Jahve – den selv-eksisterende, evige Gud. Jahve er den nasjonale Gud for Israel og Judea. Gud sees her som en “hellig kriger” som fører den himmelske hæren mot Israels fiender. Fra tempelet i Jerusalem ble Jahve presentert som Gud for hele kosmoset – ettersom Han hadde skapt det. Herren Jehova, som Han ofte ble kalt, stod i sterk kontrast til gudene som ble tilbedt i andre land. De hadde oftest et mangfold av guder, men Israels Gud var monoteistisk. Det fantes bare en Gud, og jødene skulle ikke tilbe noen andre guder enn Ham. Dette blir slått fast i De ti bud (2 Mosebok 20).
Når David så på fiendene sine, så han hvor de vokste i antall. Absaloms 50 menn vokste hurtig til et stort nummer på forholdsvis kort tid. David må ha sett på Absaloms etterfølgere og konkludert med at Absalom hadde flere menn enn hva kong David hadde. I en slik situasjon var det lett for David å tenke at Absaloms hær var for stor for ham. Ofte begår vi samme feil i våre liv. Vi ser at vi som kristne er i mindretall, og de ufrelste er som en stor horde rundt oss. Det verste er at det er sant! Vi som tror på Gud er i mindretall i verden, og vi står overfor en stor og viktig åndelig kamp. Det er da at vi må huske at de som er med oss er flere enn de som er mot oss. I 2 Kongebok 6 leser vi hvordan Elisas tjener fikk øynene åpnet slik at han kunne se den usynlige hæren i den åndelige dimensjonen som stod klar for å forsvare dem. Selv om vi rent fysisk ser ut til å være i mindretall, er det viktig å vite at Gud alltid er med oss, og Han vil alltid beskytte oss-
Absaloms tilhengere hadde vokst som en rullende snøball, og når den blir stor kan den bli vanskelig å stoppe. Jeg får assosiasjoner med Jesu historie den siste uken før Han ble korsfestet. Da Jesus entret Jerusalem på Palmesøndag ble Han hyllet som en kommende konge. Det tok imidlertid ikke lang tid før nesten alle menneskene snudde seg mot Ham og ropte “Korsfest Ham!” Bare noen få disipler var trofaste mot Ham – ja, til og med Peter fornektet Ham. Da Jesus på korset ropte “Min Gud, min Gud! Hvorfor har du forlatt meg?” så må Han ha følt at fiendene som reiste seg mot Ham var tallrike.
Spørsmålet til oss som kristne er om vi er villige til å stå stødig på Guds Ord og sloss for hva vi tror på. Vi står overfor en åndelig kamp (Efeserne 6:12), og Gud vil utstyre oss til denne kampen dersom vi stoler på Ham. Det kan være tøft å stå frem som en kristen på jobb eller på skole, blant venner eller i familien, men det er ikke umulig. Vi kan gjøre alt gjennom Kristus Jesus (Filipperne 4:13).
Vers 3 “De sier om meg: Hos Gud er det ingen frelse for ham.”
Det myldrer av kritikere der ute, samme som det gjorde på Davids tid. Det er mange som kritiserer hva vi tror på, hva vi mener, hva vi gjør og hva vi sier. Det kan ofte være tøft å stå opp for det vi tror på. Av og til lar vi kritikken gå inn på oss og få oss deprimerte. Det er viktig å møte kritikken med et åpent sinn. Er kritikken riktig, eller er den feilaktig? Har vi gjort eller sagt noe galt? Da må vi ordne opp i det. Men har vi blitt kritisert for et standpunkt vi har tatt fordi at Guds Ord har sagt at noe er feil eller syndig, så må vi fortsette å stå fast på det. Det er imidlertid viktig at vi forsøker ikke å såre noen, men Guds Ord er av og til vanskelig å svelge for ikke-troende. Forsøk å skille mellom person og handling.
Ordet for “meg” i dette verset betyr “sjel“. Det brukes i Skapelsesberetningen om da Gud skapte Adam fra støvet på jorden og blåste ånde i ham, slik at han ble “en levende sjel” (1 Mosebok 2:7, 1930 oversettelsen). Det hebraiske ordet “nephesh” betyr også vind. Betydningen er at menneskene er pustende skapninger som Gud har skapt. Bibelen beskriver oss mennesker som treenige skapelser med kropp, sjel og ånd (1 Tessalonikerbrev 5:23). Vi beskriver kroppen som vårt fysiske legeme, og sjelen som vår personlighet – det som gjør oss til oss. Den åndelige delen av menneskene er den som gjør at vi kan kommunisere med Gud. Denne delen er ødelagt på grunn av synd, men blir “fikset” når vi tar imot Jesus som Frelser og lar den Hellige Ånd ta bolig i oss.
Davids fiender sa “Hos Gud er det ingen frelse for ham.” Dette er veldig likt det som ble sagt til Jesus da Han hang på korset: “Er du jødenes konge, så frels deg selv!” (Lukas 23:37). David kunne imidlertid ikke frelse seg selv. Det kan ikke vi heller. Vi er avhengige av at Jesus, Frelseren, skal frelse oss! Det Davids fiender sa var ren løgn! Hos Gud finnes det frelse for alle som vil ta imot Kristus – på grunn av det som skjedde på korset, og tre dager senere. Bibelen sier at den som tror på Jesus skal bli frelst (Romerne 10:9-13). Men her var det nok heller snakk om å bli reddet – eller frelst – fra de opprørske fiendene. Men vet du hva? Gud er sterk nok til å gjøre det også. Det finnes utrolig mange vitnesbyrd om folk som har bedt til Gud om å bli reddet når de har vært i vanskeligheter, og så har Gud svart bønnen deres. David var en mann som var kjent for sin store kjærlighet til Herren, og han ble utallige ganger frelst ut fra fiendens klør.
I 2011 oversettelse har man fjernet ordet “sela” fra salmene. Dette er sikkert fordi at sela er et musikalsk uttrykk som betyr pause. Selv om man ikke vet presist hva “sela” betyr, så er det sikkert en pause i musikken på en uant lengde tid. Ordet er ikke viktig, men det står nå en gang i den hebraiske grunnteksten, så det kan være bra å ha den med.
Får kritikken fra motstanderne våre oss til å stagnere eller gi opp? Det er hardt å svømme mot strømmen, men der er stor styrke tilgjengelig for den som tror. Det er ikke meningen at vi skal kjempe den åndelige striden i vår egen kraft, men ikledd Guds rustning (Efeserne 6) kan vi stå imot den ondes angrep mot oss. Ikke bare det, men Gud har gitt oss seieren! La oss være streke og støtte oss på Ham som har all makt i himmel og på jord!
Vers 4 “Men du, Herre, er et skjold for meg, du er min ære, du løfter mitt hode.”
Nå sier David at Jehova – eller Jahve – er hans “skjold“. Dette ordet som betyr “skjold” eller “beskyttelse” brukes også om skjellene til en krokodille, og derfor også til en dinosaur. Det brukes om skjellene til Leviatan, den dinosaur som levde i havet. Antagelsene om at dette var en krokodille eller en sjøorm passer ikke med beskrivelsene i Job 41. Dette var helt klart en skapning som ikke eksisterer lengre, og den kunne puste ild. Skjellet til Leviatan var umulig å spidde med et spyd. Denne mektige skapningen – som levde på Jobs tid – var omtrent umulig å drepe. På samme måte sa David at Gud var en beskyttelse for ham. David kan ha brukt dette ordet med vilje, ettersom Jobs bok ble skrevet på Abrahams tid – lenge før Moses skrev ned Toraen.
David sier så at Herren er hans ære. Ordet “ære” betyr faktisk “vekt”, men brukes i en billedlig forstand til å bety “ære” eller “stolthet”. Det er med andre ord det som får en person til å bli viktig i forhold til andre. For å bruke en terminologi som er i samsvar med det bokstavelige oversettelsen, kan en si at det er det som er den tunga på skålen som får en person til å veie mer enn andre. I andre kulturer er høy vekt eller fedme et tegn på at en er velstående og velsignet av gudene. De som var overvektige ble derfor sett opp til med stor beundring og misunnelse. For David var det ingen skam i å være en som fulgte hebreernes Gud. Han var faktisk stolt av det! Han var stolt over at Gud hadde velsignet ham utallige ganger og beskyttet ham når han var i fare. Dersom du har lest om David og Goliat vet du hvor sterk Davids tro på Herren var allerede da han var ung. Selv om David var forfulgt av Absalom da han skrev denne salmen, så vendte han øynene sine med stolthet mot Herren da han ankom Oljeberget med gråt. David var ikke stolt over seg selv, men over Herren og hva Han hadde gjort i livet hans.
Det at Herren “løfter mitt hode” kan bety flere ting. Selv om fiendene til David hadde fått ham nedstemt, så visste han at Gud kunne få ham oppstemt igjen. David hang med hodet på grunn av sorg, men Herren ville trøste ham slik at han på ny kunne løfte hodet sitt opp igjen med glede og takknemlighet. Når vi føler oss nedfor vil vi snart kunne løfte hodene våre igjen – så lenge vi holder oss nær til Ham! Akkurat som da Josef var langt nede og kunne ha gitt opp da han ble urettferdig fengslet, så må vi også holde ut gjennom livets prøvelser. La oss huske på Gud reiste Josef opp til en opphøyet stilling hvor bare farao var større enn ham i hele Egypt. Herren løftet opp Josefs hode høyere enn Josef noen sinne hadde forventet.
I dette verset ser vi Guds trefoldige velsignelse til David: Hans beskyttelse, Hans ære og Hans glede. Setter vi pris på Guds beskyttelse når vi overlever vanskeligheter i livene våre? Takker vi Ham for alle velsignelsene? Er vår stolthet i oss selv, eller i Herren? Gi vi Ham æren for det vi oppnår i livene våre, eller tar vi æren selv? Dersom vi ikke gjør dette vil vi neppe oppleve at Gud løfter opp hodene våre. Han gir oss ære dersom vi gir Ham ære! Han belønner vår trofasthet, akkurat som Han gjorde utallige ganger for kong David.
Vers 5 “Jeg ropte høyt til Herren, og han svarte meg fra sitt hellige fjell.“
David “ropte høyt til Herren“. Ettersom han var i fare, ropte han høyt. Han visste at Herren ville høre ham. Gud hører alltid når vi roper til Ham, og Han vet hva vi tenker på eller trues av. Herren Gud er allvitende! I grunnteksten står det at David ropte til Herren “med min stemme“. David fremhevet at han brukte stemmen sin og ba høyt istedenfor å be stille inni seg. Dette er nok en indikasjon på hvor truet David følte seg. Når ting går bra, kan vi be til Gud med den såkalte “Herrens bønn”, eller planlegge bønnen vår med prising av Gud, takksigelse og forskjellige bønneemner. Vi kan lage oss en liste slik at vi ikke glemmer alle vi skal be for, og tenke ut fine og fjonge fraser som vi tror vil gjøre bønnen vår bedre i Guds ører. Jeg ser ikke noe feil i dette, så lenge vi ikke bare bruker pene fraser uten å virkelig mene dem. Men det er når alt går bra. Når ting ikke går bra, og vi står overfor store problemer eller fare, så forsvinner alle de fine frasene og vi roper “HJELP!” til Gud så høyt vi kan. Vi roper høyt til Gud når vi trenger umiddelbar hjelp. Dersom vi bare kommer til Gud når vi trenger hjelp, så er dette ikke et godt vennskap. Dersom vi kommer regelmessig til Ham i bønn kan det øke sjansene for at Gud redder oss dramatisk.
Vi har en liten utfordring når vi ser på uttrykket “han svarte meg“. Den engelske Bibelen sier her at Herren “hørte” David. Hva sier så den hebraiske grunnteksten? “Anah” betyr bokstavelig “å se med øyet” eller “å akte”. Å akte betyr å vise respekt for noen. Dette ordet har blitt oversatt både “høre” og “svare”, men dersom man ser på en grunnleggende oversettelse av det hebraiske ordet, så står det her at Gud aktet – det vil si viste respekt – overfor Davis bønn og så ham og knipen han var i. Gud vil alltid høre bønnene vi har, men for at Gud skal handle på dem, må vi ha et riktig forhold til Gud. Det kan ikke være noen uoppgjort synd som hindrer vår forbindelse til Ham, og vi må be i samsvar med Hans vilje. Bønn kan bli misbrukt, og dersom du lurer på noe om bønn, så bør du studere dette emnet videre.
Det står at Herren svarte David “fra sitt hellige fjell“. Dette er en beskrivelse av Sion, fjellet der paktens ark var på dette tidspunktet. Der pleide Herren å gi svar til kong David når han ba til ham. David hadde bedte Sadok å bære arken tilbake til byen da han flyktet fra Absalom (2 Samuel 15:25), velviende om at Gud ikke var bundet til et sted, men at ha – kong David – kunne motta bønnesvar fra det hellige fjellet ved tro. Bare ved tro kan vi oppnå riktig og nødvendig kommunikasjon mellom oss og Gud. Noen tror at dette hellige fjellet e snakk om himmelen, og begge disse påstandene ka sies å være riktige. Stedet er uviktig, men forholdet mellom mennesket og Gud er hva som er viktig.
På ny kommer det et “sela” på slutten av verset. På nytt er det tid for leseren å ta en pause og reflektere på hva han har lest. Er vi av og til så desperate at vi roper ut høylytt til Herren, eller bryr vi oss ikke? Opplever vi at Herren svarer bønnene våre? Mange blir opprømt når de fører en bønnebok og faktisk ser hvor ofte Gud svarer bønnene deres. Gud ønsker å gi oss mang velsignelser og svare bønnene våre. Ofte får vi ikke bønnesvar fordi vi ikke gidder å be om det. Og ofte får vi ikke bønnesvar fordi vi ikke ber i tro. Tror du at troen din kan flytte fjell? Nei vel, det er ingen grunn til å flytte fjellene rundt omkring likevel. Men tror at Gud vil svare bønnen din om å frelse noen? Dersom du ikke tror, så vil det antakelig ikke skje. Sørg for at bønnene dine kommer fem til Gud, og at ditt forhold med Ham er godt slik at intet annet enn Guds vilje og allvitenhet kan gi et negativt bønnesvar. Dette fordi Herren Gud vet hva som er best for alle, noe vi med vår begrensede kunnskap ikke vet.
Vers 6 “Jeg la meg ned og sovnet, jeg våknet, for Herren holder meg oppe.”
Det kan virke rart at David la seg ned for å sove. David var så sterk i troen at han klarte å slappe av midt oppi stormen han befant seg i. Fra den hebraiske grunnteksten vet vi ikke sikkert at han sov, men slappet av slik at han ble slapp, og det er meget trolig at han sov. Han hadde hatt en tøff dag, og han trengte absolutt hvile og søvn. En som er troende har ikke færre problemer og utfordringer en de som er ikke-troende. Faktum er at vi gjerne har flere problemstillinger som vi ikke hadde som ufrelste. Men vi er aldri alene med problemene våre. Gud er med oss hver eneste dag, og dersom vi ikke føler oss nær til Gud en dag, så er det ikke fordi at Gud har sviktet oss, men vi har distansert oss fra Gud på grunn av synd eller at vi ikke har holdt oss nær til Ham i bønn og ved å lese i Bibelen. Når vi holder oss nær til Herren kan Han gi oss ro midt i stormen. Vi kan for eksempel lese Salme 23 og vite at Han er med oss og tar vare på oss, så frykter vi ikke for noe ondt, selv om vi vandrer gjennom dødsskyggens dal.
Etter at David hadde slappet av, så våknet han opp, forfrisket. Det er en tid for alt, en tid for å sove, og en tid for å være våken (se Forkynneren 3:1-8). Det er stunder hvor vi trenger å slappe av og hvile oss – lade opp batteriene våre. Dersom du har det travelt i livet ditt, så er det viktig at du innser dette. Om du ikke har energi og overskudd, så vil du ikke være i stand til å hjelpe andre mennesker. Men for mye hvile er ikke bra heller. Etter vi har sovet er det tid for oss å gjøre noe – de er tid for handling. Mange sier at de venter på Herren, og bruker det som en unnskyldning til å ikke gjøre noe som helst. Sannheten er nok heller oftest at det er Gud som venter på oss. Ved store livsendrende beslutninger er det viktig å vente på Gud og meditere på hva Guds vilje er, men i de fleste tilfellene har Gud allerede sagt sitt, og vi kan lese det i Hans hellige Ord.
Grunnen til at David kunne slappe av for så å reise seg igjen var at Gu holdt ham oppe. Gud matet ham. Gud ga ham styrke. Gud sørget for at David hadde det han trengte for å komme videre i livet sitt. Noen sammenlikner denne sist frasen i vers 6 med Jesu oppstandelse fra graven på Påskemorgen. Jesu stod opp igjen etter å ha blitt “holdt oppe” eller “sørget for” av Faderen. Jesus stod opp fra graven med enda mer styrke og herlighet enn før Han ble korsfestet. På samme måte var kong David blitt styrket av Herren etter sin hvile.
Vi kan kjenne på denne roen som David hadde dersom vi tilhører Guds familie. Når vi har blitt adoptert inn i Guds familie ved gjenfødelse på grunn av vår tro på Jesus Kristus, så vil Herren alltid være med oss – dersom vi ikke forsøker å stenge Ham ute. Den Hellige Ånd flytter inn og bor inne i oss – Han trøster oss, lærer oss og beskytter oss når stormen angriper oss. Vi kan legge oss ned og sove, slik som Jesus gjorde på Genesaretsjøen da det var storm der. Når vi vandrer med Gud, så vil han holde oss oppe, akkurat som Han holdt David oppe for mange år siden.
Vers 7 “Jeg er ikke redd for titusener som samler seg mot meg på alle kanter.“
Etter at David har fått en viktig dose med hvile, og blitt styrket av Herren til å stå opp igjen uthvilt og klar for å møte problemene sine, så sier han at han ikke er “redd for titusener“. Det ordet som er brukt på hebraisk betyr “overflod i antall” og har blitt oversatt med “mange”, “titusener” og millionvis”. Poenget her er at selv hvor mange fiender David møtte, så var han ikke redd – fordi Herren var med ham. Etter å ha ropt ut til Israels Gud i fortvilelse har David blitt bønnhørt og klargjort til konflikten som ligger foran ham. Det spilte ikke lenge noen rolle for David hvor mange fienden var!
David så at fiendene hans samlet seg mot ham “på alle kanter“. Det er lett å føle seg totalt omringet slik som David gjorde. Mange kjente personer har følt det samme opp igjennom tidene. Forestill deg hvordan eksempelvis Martin Luther må ha følt seg da han stod imot den katolske kirken og kom med sine 95 teser. Han følte sikkert at fiendene hans omringet ham og ønsket ham vondt. Luther er bare et eksempel, tenk også på Jesu disipler som led martyrdøden for det de trodde på. Tenk på de tidlige kirkefedrene som ble forfulgt og ofte drept. De kunne alle få styrke fra Herren til å gå igjennom sine vanskelige dager, og ofte ble de reddet fra situasjonen de stod oppi. Og når de døde var dette sterke vitnesbyrd til ikke-troende om at ingen kan true troen ut av en som er troende.
Ikke alle er sterke i troen og står støtt i dødsskyggens dal. Ikke alle reiser seg styrket av Herren til å gjøre det som er rett. Dersom vi ikke holder oss nær til Gud vil vi ikke kunne føle Guds nærhet, trøst og styrke! Kan vi alle si at vi ikke er redd for å møte problemene våre? Når vi står overfor kjempene vi møter i livene våre – slik som David møtte Goliat – har vi da tro på at vi kan overvinne disse med Guds kraft? Styrken i å være troende er at Gud Herren er med oss, og vi er ikke alene med problemene våre. Han kjemper med oss dersom vi lar Ham slippe inn til oss. Selv om vi er omringet av farer eller problemer på alle kanter trenger vi ikke å frykte – når Gud er med oss!
Vers 8 “Reis deg, Herre! Frels meg, min Gud! Du slår alle mine fiender på kjeven og knuser tennene til de lovløse.“
Nå ber David om at Herren må “reise seg” eller “stå opp”. Det hebraiske ordet her kan oversettes på mange forskjellige måter, men essensen her er at dette er et verb som indikerer handling. Herren Gud har allerede styrket David og gitt ham tid for å hvile når det var nødvendig, men nå ber David om at Herren må handle aktivt for ham. Gud er ikke bare vår forsvarer, men Han er også vår styrke når vi går ut for aktivt å bekjempe fiendene våre. Vi går ikke ut i krig i dag på samme måte som David gjorde, men prinsippet er det samme. Vår styrke er i Herren, ikke oss selv! Gud slutter aldri å hjelpe oss når vi trenger det! Den eneste grunnen vi har for å frykte fiendene våre, er dersom vi ikke stoler på Herren og ber til Ham om hjelp.
Når David ber Gud om at Han må frelse ham, så kan det virke som en gjentagelse av Davids bønn i vers 5 der han ropte til Herren. Vi blir imidlertid ikke fortalt hva David ropte i sin fortvilelse. David har allerede registrert on nevnt at Herren er hans skjold – det vil si beskyttelse – men her verbaliserer han bønnen til Gud om at Han må “redde” eller “frelse” David. Det at vi vet hva Gud kan gjøre er ingen unnskyldning for ikke å be om det. Akkurat som det å tro at Gud og Jesus er virkelige ikke er nok – man må handle på det! Jakob, Jesu halvbror, skrev “Du tror at Gud er én? Det gjør du rett i. Også de onde åndene tror det – og skjelver!” (Jakob 2:19). På samme måte er det ikke nok å bare tro at Gud kan redde deg. Du må be om frelse, og Gud vil høre din bønn!
David registrer nok en gang at han er klar over hva Gud kan gjøre med fiendene hans. Herren kan “slå” alle fiendene hans. Ordet “slår” kan også oversettes som “såre”, “drepe”, “slakte” eller “drepe”. Herren Gud har all makt og kan utrydde fiendene våre på den måten han ønsker. Dette verbet kan oversettes som at Gud vil slå – i fremtiden. Det kan også oversettes har slått – i fortiden. Guds kraft er konstant i fortid, nåtid og fremtid.
En kan spørre seg hvorfor David gjør et poeng av at Herren slår fienden på kjeven. Dette er et bilde fra dyreverdenen hvor å knuse kjeven og tennene gjør et vilt dyr ute av stand til å angripe på ny. Et dyr som ikke kan bite deg er ingen trussel for deg. På samme måte vil Herren kunne ta vekk din fiendes angrepsvåpen og gjøre dem ufarlige. Når Gud angriper de ugudelige vil Han angripe dem slik at de vil føle Herrens vrede og kraft i hvert slag. Når Han legger all sin kraft inn på å straffe de onde, så er det en forferdelig ting. De ugudelige burde lytte på Herre og omvende seg til Ham før det er for sent. Å tilbringe evigheten i en brennende ildsjø er ikke noe fristende scenario for noen som helst.
Vers 9 “Frelsen er hos Herren. La din velsignelse hvile over ditt folk!“
“Frelsen er hos Herren.” Det er bare Gud som kan redde oss fra evig fortapelse og fri oss fra syndens lenker. Han er selve kilden som frelsen kommer fra, og de frelste gir all sin lovprisning til Ham. Herren velsigner sine etterfølgere, de som tro på Jesus Kristus og følger Guds lover og lever etter Jesu lære. De som blir frelst – eller reddet – fra ondskapens makt og syndens skyldfølelse tilhører Guds familie. Det er Hans nåde som har reddet oss, og Guds velsignelse hviler alltid over oss. David tilføyde nok et “sela” her etter det siste verset, et bilde på at dem som er frelst av Herren kan hvile seg i Ham.
Dette er noe vi ofte krangler om. Motstanderne våre sier at frelsen tilhører menneskets frie vilje, men vi sier at frelsen tilhører først og fremst Herren Gud. Det er Gud som velger sine etterfølgere, ikke vi som velger Ham. Efeserne 1:4 sier: ” I Kristus utvalgte han oss før verdens grunnvoll ble lagt, til å stå for hans ansikt, hellige og uten feil.” Gud har utvalgt oss alle til og med før -han skapte himmelen og jorden i 1 Mosebok 1:1. Og da Herren Gud utvalgte sitt eget folk var det ikke på grunn av dets storhet eller visdom eller fine kultur. De ble valgt fordi de var det minste av alle folkene (5 Mosebok 7:6-8). De var fullstendig avhengige av Guds hjelp til å frelse dem fra Egypts fangenskap og slaveri.
Gud kaller folkene hans med nåde! Han gjør dem levende med sin Ånd! Han opprettholder dem ved sin makt! Det er ikke ved mennesker, ikke ved noe som et menneske gjør, men det er bare ved Guds nåde som Han gir til dem som er villige til å ta imot Jesu gave av evig liv. Dette er noe vi ofte lærer av erfaring, for stoltheten i kjødet og blodet vårt vil aldri ha latt oss lære det på noen annen måte. Dette blir fremhevet i siste setningen av dette verset: “La din velsignelse hvile over ditt folk!” Verken Egypt, Hellas, Romerriket eller Babylon fikk kjenne den velsignelsen det er å være Guds utvalgte folk.
Det er artig å notere seg utviklingen i denne salmen. Først er David fortvilet over at fiende hans har omringet ham og virker å være en kjempestor hær – kanskje så stor at han ikke kan telle dem. Så går han i bønn til Herren, og han for svar. David blir da så rolig at han får hvilt seg og gjort seg klar til kamp. Fortvilelsen i begynnelsen av salmen er snudd til skråsikkerhet om at Herren vil være med ham og styrke ham i kampen hans. Vi kan lære av dette! La oss, når angsten griper oss og vi tror vi er mutters alene i verden, gå til Herren i bønn. Herren kan da styrke oss slik som Han gjorde med David slik at vi står faste sammen med Gud i livets stormer!
Salme 4: Kveldssalmen
Denne salmen er antakelig ment å følge Salme 3 og være en fortsettelse av denne. Noen kaller Salme 3 for “Morgensalmen”. Navnet på Salme 4 blir derfor “Kveldssalmen” eller “Aftensalmen”. I denne salmen er det mye som vil interessere den som er glad i hellig sang, og mye av dette vil kaste lys over modusen til lovprisningen i tempelet.
Vers 1 “Til korlederen. Med strengespill. En salme av David.“
Ordet som på hebraisk er oversatt som “korlederen” betyr “å glitre på lang avstand”. Dette betyr at der Det kan ha blitt brukt både om den som var øverste leder i tempelet. Siden dette brukes i en salme er det trolig at David her henvender seg til den som var leder for musikk, sang og tilbedelse i tempelet. Ordet indikerer også at dette var en permanent stilling. Det å lede sangene er en viktig stilling inne i kirken. Mange ha blitt velsignet med en forståelse og et øre for musikk som gjør at de er ideelle til å lede sangene i kirken, spille musikk til sangene eller synge. Ofte vil en person som har slike talenter kunne bli brukt til flere av disse. Dersom sanglederen tar jobben sin alvorlig, så er det en stor jobb å finne de riktige sangene til riktig tid. Man skal synge om flere ting under et møte, og noen sanger får oss til å brette opp ermene og gi vårt beste for Herren. Andre sanger får oss til å gå inn i oss selv og granske hjertene våre framfor Herren Gud.
Det neste som står i vers 1 er “med strengespill“. I den engelske King James Bibelen bruker de ordet “Neginoth” som er en translitterering av det hebraiske ordet som er brukt i grunnteksten. Ordet er et musikalsk uttrykk som ofte blir fortolket som instrumental musikk av et strengeinstrument. Noen sier at dette også inkluderer korsang (sang med flere stemmer). I virkeligheten er hebraiske musikkuttrykk veldig vanskelige å fortolke ettersom eldre hebraisk – som ikke er i bruk lengre – er andreledes i det hebraiske språket vi kjenner i dag. Derfor er det ikke mulig å oversette hebraiske musikale uttrykk med 100% sikkerhet, men det er helt på det rene at dette ordet indikerer hvordan denne salmen av Davis skulle synges.
Ellers er det viktig at det står i innledningen av denne salmen at David er salmens forfatter. Ofte stoler vi på korte beskjeder som er skrevet i ettertid om hvem jødene trodde hadde skrevet dem – såkalte “superskripter”. Disse er ikke del av den Gud-innblåste, inspirerte grunnteksten og kan derfor ikke stoles på 100%. Her står det imidlertid i grunnteksten at David har skrevet salmen, og det gjør det lettere for oss å tolke salmen riktig.
Vers 2 “Svar meg når jeg roper, du min rettferds Gud! Du viser meg en vei ut av nøden. Vær meg nådig og hør min bønn!“
I den engelske King James Bibelen står det her “hør meg” isteden for “svar meg“. Det hebraiske ordet her betyr faktisk “se meg” eller “legg merke til meg”. Selv om dette impliserer at Herren svarer er dette ikke en bokstavelig oversettelse av det hebraiske ordet i grunnteksten. Vi kan be om at Herren hører oss, og vi kan også be om at Han svarer oss. Dersom vi har et riktig og nært forhold til Gud, så vil Han både høre og svare oss. Det er imidlertid viktig å innse at Gud ikke alltid gir det svaret vi håper på. Dette er på grunn av at Han er allvitende, og derfor vet Han hva som er best i enhver situasjon, noe vi ikke vet. I tillegg ber Han oss ofte være trofaste og vente på svar. Guds “timing” er alltid perfekt! Vår “timing” er ofte feil fordi det er så mye vi ikke vet.
David ber Herren Gud høre på ham når han “roper” til Ham. Dette er et høyt rop som ofte kommer når den troende er i trøbbel. Selv om vi roper til Gud har vi ikke noe krav på at Herren skal bønnhøre oss, men det understreker alvoret i vår situasjon når vi roper til Ham, Mange forventer velsignelser fra Herren selv om vi ikke har krav på noe som helst. Vi ser imidlertid at Herren Gud ofte ønsker å gi oss velsignelser, og derfor innfrir Han ofte bønneønskene våre. Det er essensielt å legge merke til Davids eksempel at han alltid henvender seg til Gud før han henvender seg til menneskene. Dette er et viktig prinsipp som vi alle burde aktivisere i livene våre.
Den norske frasen “du min rettferds Gud” bygger på ett eneste ord i den hebraiske grunnteksten, nemlig “Elohim“. “Elohim” er det ordet som brukes i skapelsesberetningen i 1 Mosebok 1. Det er et viktig ord, ettersom alle hebraiske ord som ender på “-im” er et flertallsord som betyr minst tre. “Elohim” er således et bevis på at hele den treenige Gud var aktive under skapelsen. Gud Fader var den som talte verden inn til eksistens. Guds Ånd svevde over vannene, og Guds Ord er identisk med Guds Sønn. Dersom du tviler på at Jesus var til stede under skapelsen, så bør du studere Hebreerne 1:8-12. Her står det klart at “Sønnen” (vers 8) “la i begynnelsen jordens grunnvoll” (vers 10). David henvender seg i denne salmen til den treenige Gud for å lovprise Ham komme med sine inderlige bønner for å legge dem fram for Ham.
Til denne moralsk riktige Guden sier David at Han “viser meg en vei ut av nøden“. Bokstavelig står det at Herren Gud har “gjort” David “bred” eller “stor” når David var “på et trengt sted”. Gud har altså velsignet David, gjort ham større og styrket ham her på jorden når David har hatt problemer og utfordringer. Dette er hva Herren Gud ønsker å gjøre med de som følger etter Ham. Når vi er i trøbbel, ønsker Han å løfte oss opp, styrke oss og velsigne oss slik at vi kan møte problemene og utfordringer sammen med Gud. Når Gud har “gjort meg større” er det et bilde på at Han har velsignet hjertene våre og forstørret dem.
Til slutt i verset ber David Herren “Vær meg nådig og hør min bønn!” Det hebraiske ordet for oversettelsen “vær meg nådig” betyr bokstavelig “å bøye seg ned i vennlighet for en som er laverestående”. Vi er så mye lavere enn Herren til tross for at Han har løftet oss opp når vi har kommet til Ham. Vi ber Herren ydmykt om at Han må bøye seg ned til oss og vise oss nåde fordi vi ikke fortjener Hans velsignelser. Vi fortjener rettferdighet som er det samme som straff for våre synder. På grunn av Jesu død på korset er nåden i dag tilgjengelig for oss. Vi ber som David at Herren må høre vår bønn. Vi må imidlertid gjøre det vi kan for at bønnen vår vil nå frem til Gud, og at hjertene våre vil være innstilt til Guds bølgelengde. Dersom vi holder oss nær til Herren, vil Han alltid høre våre bønner!
Vers 3 “Mennesker, hvor lenge skal min ære krenkes? Hvor lenge skal dere elske tomhet og jage etter løgn?“
Nok en gang finner vi at der er en forskjell mellom den norske 2011 oversettelsen og grunnteksten. I 1930 oversettelsen starter dette verset med “I verdige menn!” Det som faktisk står her direkte oversatt er “sønner av menn”. Selvsagt er “mennesker” som står ovenfor her et mer nøytralt og politisk korrekt uttrykk, men David henvendte seg her til lederne av folkemengdene, og de var på denne tiden som oftest mannlige. Det fantes noen kvinnelige, men de var meget få. Ordet “sønner” her brukes om den som bringer familienavnet videre. Det at kvinnene beholder sitt pikenavn eller tar mannens etternavn er noe man først har gjort i moderne tid. Ordet “menn” her betyr ikke bare en enkelt man, men kan også brukes om menneskeheten generelt. Kulturen på Bibelens tid var imidlertid meget mannsdominert, og det var på den tiden helt naturlig at mannen var families overhode – akkurat som Jesus er menighetens overhode.
David spør “hvor lenge skal min ære krenkes?” Først nevner David et ord som betyr lengde, størrelse eller mengde. Det som måles er Davids “ære“, igjen: et ord som bokstavelig betyr “vekt”, men brukes til å indikere ære og herlighet. Ideen er, som vi finner i enkelte kulturer, at dersom du veier mye, så er du rik nok til å kjøpe masser med mat. En tidligere venn av meg fra Burma sa oppglødd til en han møtte i Skottland: “Du er så feit! Du blir feitere for hver dag som går!” Burmeseren trodde han hadde gitt skotten et fint komplement, men i vår kultur vil dette utsagnet bli betraktet som en fornærmelse.
Davids ære var blitt “krenket”, et ord som betyr “vanære” og “skam”. Hvor lenge skulle disse mennene gjøre narr av David? Litt erting kan med tiden bli alvorlige krenkelser som denne verdens mennesker nyter. Hadde de ikke ertet David nok? Hadde ikke krekelsene deres gått langt nok? Er det ikke slik at vi ofte frykter å bli latterliggjort av andre mennesker alle sammen? Ofte dikter de ugudelige opp løgner for å forsøke å sverte de troende. Det er viktig å huske at det som gjør at ikke-troende ler av oss er ofte det som gjør Herren stolt av oss. Når vi står fast i troen sammen med Herren vil all laterliggjøringen falle til bakken uten å oppnå det de ufrelste ønsker. Vi må ha våe øyne på Jesus, ikke de ufrelste som forsøker å avlede oss!
Så spør David “hvor lenge skal dere elske tomhet og jage etter løgn?” De som ikke er troende elsker tomhet. Den vise kong Salomo begynte sin bok, Predikerens bok, slik: “Forgjeves, sier Forkynneren, forgjeves og forgjengelig – alt er forgjeves!” (Predikeren 1:2). Hvorfor er alt tommhet og forgjeves? Det er fordi vi mennesker jager etter de feile tingene. Vi forsøker å tjene masse penger, store hus, pene biler, og masse skrot som vi fyller husene våre med. Eller så forsøker vi å gjøre oss selv viktige – en viktig jobb med god lønn, en ledende stilling i en organisasjon, et politisk verv, hva som helst som får menneskene til å se opp til oss. Jesus sa: “Dere skal ikke samle skatter på jorden, hvor møll og mark ødelegger, og hvor tyver bryter inn og stjeler. Men dere skal samle skatter i himmelen, der verken møll eller mark ødelegger og tyver ikke bryter inn og stjeler. For der skatten din er, vil også hjertet ditt være (Matteus 6:19–21). Vi burde ha et annet fokus i livene våre enn bare å tilfredsstille oss selv.
Til slutt never David å “jage etter løgn“. Ordet “jage” oversettes også som “søke”, og dette ordet brukes oftest om å søke gjennom tilbedelse eller bønn. Det søkes her etter “løgn” som i “usannheter”, “forfalskning” eller “bedrageri” – i Bibelen er dette ofte sett i forbindelse med tilbedelse av avguder. Løgnen er et av kjennemerkene til alle mennesker. Til og med som spebarn lyver vi, og vi blir vanligvis bedre og bedre til dette opp igjennom årene. Et spebarn kommuniserer gjennom gråten sin. Når de gråter, gjør de foreldrene oppmerksom på at de trenger mat, en ny bleie, eller at de har det vondt. Når et spebarn gråter for oppmerksomhet kan den bare gjøre dette ved å late som om noe er galt – den gråter som om den har det vondt, er sulten eller treger å få skiftet bleie. Den oppnår bare det den ønsker ved å lyve! Vi lyver alle sammen! Det er vår natur! Dersom du sier til meg at du aldri lyver, så vil jeg si at nå løy du igjen! Når vi blir født på ny som kristne – Guds barn – så forsøker vi å ikke lyve mer. Vi forsøker også å forsvare løgnene våre med å kalle dem “hvite løgner”, men det er likevel løgner. Det er vanskelig å si sannheten hele tiden – ja, det er helt umulig. Det går imot vår syndige natur. Forhåpentligvis vil en som tror på Gud være sparsom på løgnene. Det at en lyver hele tiden er et bilde på at noe er galt med en. La oss lyve for de rette grunnene når vi gjør det – skåne noens følelser eller redde liv – men ikke lyve for å redde oss selv eller skjule hva vi har gjort. La oss være ærlige mennesker som det går an å stole på!
David avslutter dette verset med et “sela“. Ta en pause for å ransake ditt eget hjerte akkurat nå. Blir bi “krenket” eller latterliggjort på grunn av det vi tror på? Husk på disiplene som gledet seg fordi de ble forfulgt for det de trodde på. Dette var en stor ære for dem! Tenk videre hva som motiverer dere. Jager dere etter materielle ting, eller samler dere skatter i himmelen? Alt vi har gjort skal testes med ild for å se om det vi har gjort er gjort med de riktige intensjonene. Vi spør oss ikke lenger om vi lyver, men hvorfor vi lyver. La oss lyve for de riktige grunnene!
Vers 4 “Vit at Herren gjør under for den som er trofast mot ham. Herren hører når jeg roper til ham.“
Dette verset starter med et fantastisk ord, “vit“! “Vit at Herren gjør under” skriver David. Hvordan kan vi vite dette? Det hebraiske ordet som er oversatt med verbet “å vite” betyr “å se” – med sansene våre. Vi registrerer med øynene, ørene og nesen vår – samt flere andre sanser – flere av Guds mirakler hver eneste dag. Hvert åndedrag er en gave fra Gud! Alt vi har er en gave fra Gud! I Hebreerne 11:1-3 leser vi “Troen er et pant på det vi håper, et bevis for det vi ikke ser. For sin tro fikk de gamle godt vitnesbyrd. I tro forstår vi at verden er skapt ved Guds ord, og at det vi ser, har sitt opphav i det usynlige.” Tro er faktisk å forstå og vite ting som vi erfarer gjennom sansene våre. Vi sier ofte at “å tro” betyr “å stole på”, menn sann tro er så mye mer enn dette. I dette verset registrerer David med sansene sine at Herren Gud utfører undre rett foran nesen på ham. Vi kan gjøre det samme!
Fortsettelsen av dette verset har blitt veldig ulikt oversatt i forskjellige oversettelser. Det som her i 2011 oversettelsen er oversatt som “gjør under” er i 1930 oversettelsen oversatt som “har utkåret seg en”. Det som faktisk står på hebraisk er “utskilt”. Herren har “utskilt” seg en ved å velge en som Han har behag i. Når Herren velger ut en mann eller en kvinne, velger Han selv å kommunisere med ham eller henne, og opprette et fellesskap med ham eller henne. Når Gud utvelger oss, er dette en handling av nåde. Vi fortjener ikke å bli utvalgt av Herren, men Han kjenner oss bedre enn vi kjenner oss selv, og vi kan aldri fortjene Herrens gunst. Herren utvelger oss til å bli Hans barn, og adopterer oss inn i sin familie. Hva gjør at Han utvelger akkurat oss? Han vet om vi tror på Ham og ønsker å legge ned våre liv for Ham og leve etter Hans vilje istedenfor vår egen vilje. Han vet hvem som virkelig elsker Jesus.
Gud har utvalgt den som “er trofast mot ham“. Dette er oversatt fra et hebraisk ord som betyr “from”, “hellig”, “god”, “barmhjertig” og “gudommelig”. Den nådens utvelgelse som er nevnt ovenfor har en grunn. Den personen som er ikke bare “god” og “barmhjertig”, men tror og følger etter Gud og Hans lov, er “hellig” eller “from”. Han eller hun lever et liv som er styrt av Guds retningslinjer, og ikke av egne begjær. Dette betyr imidlertid ikke at Herrens utvalgte er feilfrie. Selv David, som var en mann etter Guds eget hjerte (Apostlenes gjerninger 13:22), syndet ved å ta livet av en mann slik at han kunne gifte seg med konen hans. Det at vi forsøker så godt vi kan å leve etter Guds vilje, betyr ikke at vi er perfekte, men at vi strever mot å bli det. Når vi til tider snubler og faller, så venter Gud på å tilgi oss – når vi sørgmodige kommer til Ham for å be om tilgivelse. Personer som forsøker å leve etter Guds vilje er sjeldne – de såkalt “gudfryktige”. De er dyrebare i Guds øyne.
Til slutt i dette verset står det “Herren hører når jeg roper til ham.” Ettersom de hebraiske ordene ikke er så mange som vi bruker på norsk – eller på engelsk – så har oversetterne lagt til ord som gjør det lettere å lese skriftene. Her, for eksempel, står det “Jehova” (eller Jahve), “høre” og “rope”. Det står egentlig ikke spesifisert hvem som roper. Logikken her vi tilsi at det er David som roper. Det er tross alt ham som har skrevet denne salmen! Men mangelen på de små ordene som ikke er inkludert i grunnteksten får oss til å ønske å sette inn andre ord i den setningen. Det er en bibelsk sannhet at Herren lytter til alle som roper til Ham. Ordet “hører” betyr å høre oppmerksomt med intelligens og ønske til å handle på det som en hører. Dette er et riktig bilde på Gud Fader. Han sitter og veter på bønne vår, og Han ønsker å gi oss det vi ber for, men Han vet om det vi ber for er bra for oss eller ikke. Når David her “roper” ut så er det ikke snakk om et hvilket som helst utrop, men et rop som er rettet mot Herren Gud. Vi kan lære av David at selv om han ikke var perfekt, så vendte han seg alltid mot Gud. Vi også burde vende oss mot Gd og tilkalle Hans hjelp! Hvem går vi til med problemene våre? Gud burde være førstevalget vårt, ikke siste utvei.
Vers 5 “Skjelv for ham og synd ikke mer. Si til dere selv når dere går til ro: «Vær stille!»“
Septuagint oversettelsen (den greske oversettelsen av Det gamle testamentet) sier her “Vær sinte, og synd ikke”. Hvorfor har de oversatt det hebraiske ordet for “skjelv” på denne måten? Sette passer faktisk til 1930 oversettelsen; “Vredes, men synd ikke!” Faktum er at den hebraiske grunnteksten sier at menneskene skal “skjelve”, men den sier ikke hva som forårsaker denne skjelvingen. En kan skjelve av sinne, og en kan skjelve av frykt. Den engelske King James oversettelsen; “stå i ærefrykt” er nok en fortolkning av denne skjelvingen. Her er faktisk 2011 oversettelsen mer tro til grunnteksten ettersom den bare oversetter og ikke fortolker, slik som den har gjort i flere tilfeller.
Det at skjelvingen kan være av frykt – til og med ærefrykt – støttes av den neste frasen “og synd ikke mer“. Det at en skulle være sinte og ikke synde mer er likevel ikke en umulighet. Paulus skriver tross alt i Efeserne 4:26 “Blir dere sinte, så synd ikke, og la ikke solen gå ned over deres vrede.” Likevel er det mer trolig at folkene skulle skjelve av frykt og ikke synde mer. Det virker som om Bibelen sier at en både skal frykte og ikke frykte samtidig, men dette har en naturlig forklaring. Dersom vi tilhører Guds familie trenger vi ikke å frykte for noe ondt, for Han er med oss. Faktisk står det “frykt ikke” hele 350 ganger i Bibelen, og det er en gang for hver dag i året. Vi skal imidlertid frykte Gud på den måten at vi følger etter Ham og ikke lever et liv som gjør Ham trist. “Å frykte Gud” betyr ikke det samme for n troende som en ikke-troende!
Det neste ordet vi ser i grunnteksten gir oss bibelsk tillatelse til å snakke med oss selv. Det hebraiske ordet “amar” betyr både å snakke og å svare, så dersom du fører samtaler med deg selv, er det lov til det i følge Bibelen. I grunnteksten er det imidlertid “hjertet” vi skal snakke til, ikke “dere selv“. 1930 oversettelsen her sier “tenk efter i eders hjerte”, en frase som stemmer mye bedre med grunnteksten her. Hjertet er et bilde på følelser og kjærlighet. Bibelen sier at hjertet er livets kjerne. Vi burde beskytte hjertene våre (Salomos ordspråk 4:23) og det er kilden til toren vår (Romerne 10:10). Det er imidlertid også kilden til utro og griskhet (Hebreerne 3:12) og det trenger å bli fornyet (Esekiel 36:26). Når vi snakket til hjertene våre, så vender vi oss innover for å granske oss selv – om vi har gjort godt eller vondt, stått opp for det vi tror på eller inngått kompromisser om troen vår. Dette betyr en selvransakelse, ikke bare å snakke med seg selv om uviktige ting.
Et annet viktig moment her er tiden vi skal granske oss selv. Vi skal gjøre dette “på sengen vår” eller “når vi går til ro”. Ofte går vi mange dager uten å stoppe opp og foreta en inventaropptelling, slik man gjør i butikkene rundt nyttårstider. Vi bør gjøre dette daglig dersom det er mulig. En selvransakelse hver kveld kan hindre at en bestemt synd kommer inn og får feste seg til hjertet ditt. Når vi har disse samtalene med oss selv i puten vår bør vi la fornuften styre oss! Verden utenfor er rolig, og vi kan med fred og ro vurder hva vi har gjort eller ikke gjrt den dagen. Vi kan bestemme oss for å luke ut uønsket ugress i hjertene våre.
Det kan virke rart at vi skal snakke med oss selv og si ti loss selv “Vær stille!” Ordet som er oversatt som “vær stille” betyr bokstavelig “å være stum”, men har også blitt oversatt som “å våre forbauset”, “å stoppe”, “å holde opp”, “å hvile” og “å vente”. Dersom vi er troende og har blitt adoptert inn i Herrens familie, så kan vi trygt “være stille”, hvile i Herren og vente på Ham. Dette er et naturlig resultat av å ha meditert på Herrene og gransket hjertene våre. Etter at vi har fokusert på Herren Gud kan vi slappe av, velvitende om a Gud har full kontroll og vil ta vare på oss. Det er dersom vi ikke tilhører Gud at vi har grunn for bekymring og ikke burde slappe av.
Etter å ha lagt på puten vår og hatt “pillow-talk” med selveste Faderen, passer det godt at det står et nytt “sela” har. Med Gud på vår side kan vi sove trygt. Med Gud på vår side kan vi hvile og lade opp batteriene våre uten frykt fordi vi vet at Herren er med oss. Og etter at vi har gransket hjertene våre og luket ut uønsket ugress i hjertene våre, burde det ikke være noe der som hindrer vår forbindelse med Herren. Klarer vi å slappe av til tross for helseproblemer, økonomiske problemer og familieproblemer? Les gjerne Salme 23 dersom du vil se hvordan David følte roen Gud hadde gitt ham.
Vers 6 “Bær fram rette offer og sett deres lit til Herren!“
Ettersom vers 6 starter med å “slakte” et “slaktoffer” kan det kanskje være bra å fortolke dette, som 2011 oversettelsen ofte gjø, til et mer moderne uttrykk. Slaktoffer var en viktig del av jødenes tilbedelse i Det gamle testamentet, samme som i andre religioner. Det er imidlertid ikke mange i dag som slakter dyr for å ofre dem til gudene sine, heller ikke jødene. For over 2000 år siden krevet Herren Gud slaktoffer fra jødene, og Moses skrev ned mange av reglene som gjelder for slaktoffer på denne tiden. Dyrene som ble ofret var ofte syndoffer, og skulle ikke ha noe lyte på seg – det vil si, de skulle være så perfekte som mulig. Men dyr kan bare sone for synd i en begrenset tid. Hvert år, eller oftere i noen tilfeller, måtte presten komme frem for Herren i tabernaklet og ofre et nytt syndoffer. Men da Jesus døde for oss var Han det perfekte offerlammet som gjorde alle andre slaktoffer unødvendige. Du kan lese om dette i Hebreere 9:11-27. Jesu blod blir her kalt “paktens blod“, blodet som var rent og perfekt nok til å gjøre frelsen tilgjengelig for deg og meg. David skrev om et slaktoffer ettersom det var slik man ofret på hans tid. Slik er det ikke lengre. Vi er ikke påkrevd å slakte husdyr og ofre dem til Herren. Vi lever i en annen tidsperiode i dag, men Herren er den samme til evig tid, og Han forventer at vi “ofrer” til Ham i dag, men det er snakk om andre typer “offergaver”. Vi gir penger, tiden, talentene og livene våre som offergaver til Ham.
David sa at vi må bringe fram den rette typen offergave. Vi må ikke tilby Herren Gud en offergave fra vår opprørske tilstand. Vi må ha rene hjerter og rene offergaver når vi kommer til Ham. Dersom ikke livene våre er rette overfor Gud og offergaven er riktig, så vil offergaven være en synd. Husk for eksempel på hva Jesus selv sa i Matteus 5:23-24: “Om du bærer offergaven din fram til alteret og der kommer til å tenke på at din bror har noe imot deg, så la gaven ligge foran alteret og gå først og bli forlikt med din bror. Så kan du komme og bære fram offergaven din!” Dette gjelder både ved dyreofring eller offergaver vi kommer med i dag. Hva er vi villige til å gi til Herren i dag? Hvor mye av tiden vår? Hvor mye av det vi eier er vi villige til å la Ham bestemme over? Mange elsker Herren så mye at de gir Ham alt – hele livet sitt og alt de eier – til Ham. Kunne du gjøre det? Hus at den tiden du gir til Ham kommer aldri tilbake, men du kan jo tilbringe evigheten sammen med Ham, så da burde det vel ikke spille noen rolle – med mindre vi ikke ønsker å gi opp syndige vaner eller hele hjertet vårt.
Så sier David “sett deres lit til Herren!” Bokstavelig står det at vi skal “finne tilflukt” i Herren. Riktignok betyr dette billedlig “å stole på”, “å være sikker på”, “å være modig”. “å være bekymringsløs” og “å håpe på”. Vi kan stole på Herren i en slik grad at vi er sikre, modige og bekymringsløse her på jorden. Dette er et individuelt spørsmål til alle troende: Setter du din lit til Herren Gud? Stoler du på at Gud vil ta vare på deg i ditt liv her på jorden? Setter du din lit til Ham og tror at Han vil fri deg ut fra løvens gap? Vi sloss neppe med løver eller kjemper i vår hverdag, men problemene våre kan ofte fremstå som løver eller kjemper for oss. Stoler vi på – som David – at vi vil kan ville over Goliat? Hvor mye tro har vi egentlig?
Vers 7 “Mange sier: Hvem kan gi oss lykke? La lyset fra ditt ansikt skinne over oss, Herre!“
Når David tidligere har snakket om store folkemengder, har han snakket om de store massene av folk som har vært imot ham. Når han nå sier “mange sier“, så inkluderer han nok mange i hans egen hær som ville se istedenfor bare å tro. Dersom vi er ærlige gjelder nok dette også oss. Er jeg den eneste som har vært – og er – misunnelige på disiplene som kunne gå sammen med Jesus og se Ham med sine egne øyne? Neppe! Men Jesus sa jo “Velsignet er de som ikke ser, og likevel tror” (Johannes 20:29). Kjære troende – her snakker Jesus om oss som lever i dag! Til og med ikke-troende har et ønske om å se kongenes Konge og herrenes Herre. Det regner over både den troende og den ikke-troende. Vi er alle mennesker som har drømmer og ønsker i tillegg til grunnleggende behov. “Mange” betyr sådan ikke bare troende. Alle ønsker vel å se noe godt!
“Hvem kan gi oss lykke?” står det i 2011 oversettelsen. Dette er nok igjen en fortolkning istedenfor en oversettelse. Bokstavelig står det “se” og “godt”. Hvem kan vise oss noe godt? Selvsagt finnes det en masse variasjoner som disse to hebraiske ordene kan bli oversatt, men de betyr å vise noen noe som ser godt ut, om det når er en eller flere ting. 2011 oversettelsen tar for gitt at dette som de ser vil gi dem lykkefølelse. Dette er selvsagt mulig, men det er ikke alt som er “godt” som gjør dette. Faktisk sender Gud oss flere ting som vi ikke er så glade for, fordi det er bra eller godt for oss. Mulighetene for en feiltolkning gjør at jeg som oftest stoler mest på den verbale oversettelsen istedenfor fortolkningen. La oss se hva Skriften faktisk sier, så kan vi komme med vår egen fortolkning!
Så ber David om at Herren må “løfte opp” “lyset fra ditt ansikt“. Dette er det vi ønsker! Det “å løfte opp”, som det står i grunnteksten, betyr å “opphøye” – som i “velsigne”. Tenk på alle de måtene Herren Gud kan velsigne deg! Hva er det som får oss til å skinne? Vi husker på at vi er Guds lys (Apostenes gjerninger 13:47), og det er vår oppgave å la Guds lys skinne i denne mørke, syndige verden. Vi er Guds ambassadører for himmelens rike (ordet “sendebud” i bl.a. 2 Korinterbrev 5:20 er i den engelske King James oversatt “ambassadører”) og skal representere Guds rike her på jorden. Ingenting kan få oss til å skinne her på denne jord mer enn Guds perfekte kjærlighet. Guds kjærlighet kan lyse opp livene våre som et fyrtårn!
Vers 8 “Du gir meg større glede i hjertet enn andre får av korn og vin i overflod.“
Her i dette verset sier David at Herren har gitt ham “glede” og “fryd”. Herren Gud tar vare på sine barn, og Han gir dem glede og fred. I Romerne 15:13 leser vi “Må håpets Gud fylle dere med all glede og fred i troen, så dere kan bli rike på håp ved Den hellige ånds kraft.” Dette er noe Gud både er villig og i stand til å gjøre. De som tilhører Ham har virkelig grunn til å fryde seg! Vi er aldri alene, og Han gir oss daglig av Hans styrke – når vi ber om det. Tenk på alle dem som samler seg skatter på jorden i et langt liv og blitt umåtelig rike. De kan ikke ta det med seg når de dør! Tenk så på den kristne som samler seg skatter i himmelen. Vi skal alle bli belønnet i himmelen samme hvor korte eller lange våre liv her på jorden er. Gud har lagt en seierskrans klar for oss. Paulus skriver: “Mine søsken, jeg tror ikke om meg selv at jeg har grepet det. Men én ting gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak, og strekker meg etter det som er foran, og jager fram mot målet, mot den seiersprisen som Gud fra det høye har kalt oss til i Kristus Jesus” (Filipperne 4:13-14).
Denne “gleden” eller “fryden” som David skriver om har slått rot i hjertet hans. Selv om dette brukes billedlig om følelsene til en person, så er dette en billedbruk som vi kjenner godt igje – til og med i dag. Har du noen gang følt som om noen har hatt hjertet ditt i sine hender? Selvsagt har de ikke kuttet deg opp og tatt ut det fysiske hjertet ditt, men de har en påvirkning på deg som kan påvirke følelseslivet ditt på en alvorlig måte. Det kunne være fristende å spørre om Gud har ditt hjerte i sine hender. Påvirker det Gud sier og gjør følelsene dine i en stor grad? Når Herren gir oss glede og fryd og fred i hjertene våre, er vi lykkelige mennesker. Det er dette som ofte får oss til å boble over med sag, plystring og smil til dem vi møter på vår vei.
Andre får glede over materielle ting. Noen oversettelser av Bibelen har plusset på “olje” til “korn og vin“. Dette står ikke i den hebraiske grunnteksten, men er lagt til for å gjøre mer inntrykk på folk som virkelig setter pris på eksempelvis olivenolje. Vi er imidlertid sterkt advart at vi ikke skal legge til eller trekke fra fra Den hellige Skrift, så jeg støtter ikke dette tillegget. Det som nevnes her er “korn” eller “hvete” samt “ny vin”. Alt som Herren gir oss er nytt, ofte spesielt forberedt for oss. Det som Herren gir oss er mye mer enn korn og vin. Han gir oss rike velsignelser som ikke har sitt likestykke hos de ikke-troende. Ordet på slutten av dette betyr “kastet sammen” og brukes om store mengder. Hvor stor overfloden her var er vanskelig å si, men det er nok snakk om mer enn det som er nødvendig. Dette kan Herren Gud også trumfe. Han gir oss flere velsignelser enn vi fortjener!
Vers 9 “I fred vil jeg legge meg ned og sove. For du, Herre, du alene lar meg hvile trygt.“
Det første hebraiske ordet i dette verset er ikke med her. Ordet betyr “en enhet” og brukes når noen er sammen i en “enhet”, og er like eller sammen. Tanken her er å være sammen med Gud i tykt og tynt. Ordene her er satt i en forskjellig rekkefølge for å få en god flyt i setningen. Det neste ordet betyr “å legge seg ned”, slik som man gjør når man skal sove. Det kan også være snakk om legge seg ned for å slappe av eller ha intime relasjoner med sin utkårede. Det er viktig å legge seg ned for å sove eller å hvile. Menneskene er ikke laget for å være våken 24/7. Dersom vi ikke får hvilen vår, blir vi syke. Ved lange perioder uten søvn vil hjernen vår spille oss puss, og vi vil hallusinere – ofte med stemmer eller syner, men også til tider med lukt eller andre sanselige forstyrrelser. Dette er litt av grunnen til at jeg (sammen med andre) har kalt denne salmen for “Kveldssalmen” eller “Aftensalmen”.
Hvor velsignet er det ikke å kunne legge seg ned i fred. Kan du oppleve fred i livet ditt når d legger deg ned? Når Herren Gud lever inne i deg, så kan du oppleve fred i hjertet ditt – en fred som gjør at du kan hvile fredfullt midt i stormens hete. Den som kan oppleve fred på denne måten er virkelig velsignet av Gud! Akkurat som en kylling kan vi oppleve at hønemor – eller i dette tilfellet; Gud Fader – dekker oss med sine vinger (se Matteus 23:37-39). Det er da vi kan legge oss ned sammen med Herren eller den vi deler livet med i den visshet at Gud våker over oss.
Nok en gang ser vi i grunnteksten at vi blir slappe i kroppen når vi legger oss ned. Det er derfor vi ikke tror at det ligger noe erotisk til grunn for at en legger seg ned, men ganske enkelt fordi en trenger eller ønsker hvile. Det er mye lettere å sove eller slappe av når en har et fredfylt sinn – eller et fredfylt hjerte. Dette får man når man lever sammen med Herren og lar Ham styre livet. Når en legger alt i Herrens hender kan man slappe av, velvitende om at Han har full kontroll over livene våre.
Til slutt står det at “Herre, du alene lar meg hvile trygt.” Herren Jehova – eller Jahve – er den eneste grunnen til at vi kan føle oss trygge. Ordet “alene” betyr “bare Herren”. Det finnes ingen andre som kan la David sove trygt. Akkurat som det bare finnes en vei til Gud (Johannes 14:6), så finnes det bare en vei til sann glede og til sann trygghet. Når Jesus sa at Han var gitt all makt i himmel og på jord (Matteus 28:18), så sa Han dette slik at vi skulle kunne føle oss trygge. Grunnteksten sier at vi kan “sette oss ned” i trygghet, men det gjelder selvsagt om vi går eller står også.
Føler du deg trygg i hverdagen din? Kanskje du ikke har gitt deg helt over til Herren – slik som David gjorde. Når du har et nært forhold til Kristus og vandrer etter Guds lov, så vil du føle Guds nærvær på en positiv måte. Du vil føle deg trygg, beskyttet og fredfull. Ubekjent synd vil hindre dette gode forholdet og få deg til å føle deg usikker. Gi deg helt og holdet over til Ham!
Salme 5: For ham som skal arve
Ordet “Nehilot” er tatt fra et ord som betyr “å perforere” eller “å gjennombore”. Om dette er en riktig tittel vites ikke sikkert. Septuagint oversettelsen (Det gamle testamentets greske oversettelse) kaller denne salmen “For ham som skal arve” eller “få arv”. Aben Ezra, de jødiske kommentatoren som døde på 1100-tallet, tror at dette faktisk bare er tonen til denne salmen. Mer om Nehilot under vers 1.
Vers 1 “Til korlederen. Med fløytespill. En salme av David.”
Igjen er dette en salme av David. David skrev flere av salmene, og han spilt også et instrument – de fleste sier det var en harpe. Dette vites ikke helt sikkert, det kan ha også vært en lutt eller en sitar. Det er imidlertid enighet om at det var et strengeinstrument. David spilte for kong Saul og spilte også sikkert for sauene da han var gjeter. Dette gjorde at David meget trolig skrev salmene sine til musikk. Om han komponerte sine egne melodier eller brukte melodier som allerede var laget kan diskuteres. Det er ikke helt umulig at han har gjort begge deler. Mange som kan spille instrumenter liker å lage sine egne melodier, og siden David skrev sine egne salmer er det meget mulig at han gjorde dette.
Denne salmen er, som Salme 4, adressert til “korlederen“. Ordet som betyr “å glitre på lang avstand” og brukes om en person som er hevet over andre – det vil si; er en leder. Du kan lese mer om dette ordet i min kommentar om Salme 4:1. Som assosiasjon til denne tittelen tenker jeg på betydningen av navnet “Lucifer” – som betyr “lys-bæreren” eller “lys-bringeren”. Det har også blitt oversatt som “morgenstjernen” – det vil si planeten Venus. Satan (djevelen, Lucifer) ble omtalt i Jesaja 14:12 med ordene: “Hvor du er falt ned fra himmelen, dustrålende stjerne, du morgenrødens sønn!” Lucifer (ordet som brukes her i grunnteksten) var også en som “glitret på lang avstand”. Lucifer var en høytstående engel som var viktig i himmelen. Flere som har studert dette grundig mener at Lucifer var den engelen som stod nærmest Gud Faderen. Men å være nummer to var ikke nok for ham, så han gjorde opprør mot Gud i himmelen og ble kastet ned på jorden. Dette kan du lese om i Jesaja 14:12-22 og Esekiel 28:12-19.
Så var det ordet “Nehilot” som vi finer i innledningen av denne salmen. Selv om ordet stammer fra et ord som betyr “å perforere” eller “å gjennombore”, så er neppe hva dette ordet betyr. De fleste kommentatorene jeg har lest er enige om at dette er snakk om en type blåseinstrument. Noen er så spesifikke at de sier “en fløyte”, en som tidligere sagt er det ofte vanskelig å skille mellom de forskjellige musikale uttrykkene som er brukt i Bibelen. Det er imidlertid meget trolig at det her et snakk om et blåseinstrument, og at “gjennomboringen” her snakker om hvordan man har laget hullene på instrumentet.
Vers 2 “Herre, hør mine ord. Lytt til min klage!“
Det første ordet i dette verset betyr “å utvide”. Det brukes om å brette ut eller gjøre større. I dag sier vi ofte at vi må “spisse ørene”. Tanken her er at man trekker i øreflippene og gjør øret større for å kunne høre hva som skal sies. Det som skal “utvides” her er “mine ord“. Ordene her er bokstavelig “noe som blir sagt”, ofte også brukt om “svar” eller “tale”. “Ord” er derfor en god oversettelse av det hebraiske ordet som er brukt i grunnteksten. Ofte er bønnene våre fylt av babling og uviktige ord, men en troende mann eller kvinne vil bruke sine ord forsiktig og sparsomt, og vil ønske at Herren vil lytte til dem, noe Han har lovet at Han vil. Vi ønsker alle at Gud vil høre oss, og vi vil kunne oppnå mer fra Gud dersom vi ber etter de reglene som Han har laget. Vi må be etter Hans vilje, ikke vår egen. La Guds vilje skje, siden Gud vet alt!
Ordet “lytt” i dette verset betyr “å skille ut mentalt”. Dette betyr at Gud ikke bare vil registrere hva vi ber om, men Han vil forstå på en intelligent måte hva problemt vårt er og hvordan å løse det på best mulig måte. Det som skal forståes her er “min klage” – i 1930 oversettelsen er det “min tanke”, og i den engelske King James oversettelsen “min meditasjon”. Hva står det så i grunnteksten? Det hebraiske ordet “hagiyg” betyr bokstavelig talt “murring” eler “knurring”. Det har blitt oversatt både som “klage” og “meditasjon” ettersom det er en lavmælt lyd. Jødene i ørkenen klaget høylydt, og det gjør vi ofte også. Det at denne “murringen” er en lav lyd kan bety at den som ber – i dette tilfellet David – sitter stille og tenker i dyp konsentrasjon over livet sitt. Dette er en helt annen type bønn enn da David ropte ut i sin fortvilelse til Herren. Dette er en bønn i stillhet, en daglig meditasjon over Herrens Ord og forberedelse for dagens gjøremål.
Salme 4 var en “kveldssalme”, men Salme 5 er en “morgensalme”. I den foregående salmen så vi David legge seg ned og hvile. I denne salmen våkner han opp og husker på velsignelsen fra Gud som han hadde natten før, og har en stille meditasjon på Guds godhet før han gjør seg klar for en ny dag. Som tidligere nevnt startet den jødiske dagen om kvelden ved solnedgang og varte til solnedgang neste dag. Det er således en naturlig progresjon her fra kveld til morgen. Den som starter dage med meditasjon på Guds Ord starter dagen på best mulig måte!
Vers 3 “Hør mitt rop om hjelp, min konge og min Gud, for jeg ber til deg.“
Davis ber så Herren om “å stikke opp ørene”, ikke så veldig forskjellig fra hva han sa i det foregående verset. Bibelen er full av gjentakelser og likheter. Ofte blir ting sagt flere ganger for å understreke viktigheten i det som blir sagt. Det er her meget viktig for David at Herren lytter til ham. David ber Gud å lytte til “den høye lyden”, her oversatt “rop“, som kommer fra ham. Legg merke til at dette “ropet” er en høyere lyd enn den still bønnen i vers 2. At dette var et rop om hjelp står ikke i grunnteksten, men er en fortolkning av det høye ropet. Vi antar at David ropte høyt fordi han trengte hjelp, selv om dette ikke er spesifisert med de hebraiske ordene. Ofte kommer vi til Herren når vi trenger hjelp. Det er imidlertid også viktig at vi kommer til Gud i bønn når ting går bra, ikke bare når vi har det vanskelig. Ville du sette pris på en venn som bare kom til deg når han eller hun trengte noe? David kom også til Gud når ting var bra. Han levde nært Herre hele sitt liv – selv om han begikk enkelte feil langs veien han gikk på.
Vi har sett at David i den foregående salmen la seg ned og hvilte i Herren. Her var David lykkelig og nøt godt av det nære forholdet han hadde til Gud. Når han så våkner om morgenen er han klar til å gjenoppta arbeidet sitt med den rette innstillingen – i nært samarbeid med Herren Gud. Så ser vi at han editerer på Guds godhet, og sin egen lykkelige status – en status vi alle har dersom vi tilhører Guds familie. Han er imidlertid klar over at han bare er trygg så lenge Gud beskytter ham med sin mektige hånd og spesielle omsorg. Så ser vi at David innser sitt behov for fortsatt beskyttelse og formulerer med ord sitt desperate behov. David er vant til å få svar på bønnene sine, så han forsøker å virke påtrengende overfor Herren ved å heve stemmen sin. Ettersom han ser de ugudelige som står samlet mot han, roper han til Herren at Han må lytte til hans bønn. Han vet at dersom han skal få rett svar i rett tid, må han ha den rette innstillingen. Han underkaster seg Herren Gud med ydmykhet til tross for hans store behov for Guds assistanse.
David kaller Gud “min konge” og gjør det klart at det er Herren Gud som hersker over ham. David er riktignok konge, men han underkaster seg kongenes Konge og herrenes Herre. Herren er ikke bare en konge for David, men min konge. Der er det samme vi sier når vi ber “Fader vår”; vi sier at Gud er vår Far. Dette impliserer at vi elsker Jesus og Faderen, og har blitt adoptert inn i Guds familie ved å be Kristus inn i hjertene våre. Jesus hadde ikke dødd på korset enda på Davids levetid, men selv om Gud jobber forskjellig med menneskene i de forskjellige tidsaldrene (eller tidshusholdningene), så er det alltid troe som har vært det frelsende elementet. David trodde på Herren Gud, akkurat som Abraham og Moses gjorde. Noen av salmene som David skrev viste at han, gjennom åpenbaringer fra Herren, kjente litt til Frelseren som skulle komme.
David trodde også på den treenige Gud som vi kjenner til, deriblant Faderen, Sønnen og den Hellige Ånd. Elohim, som ender på -im, betyr minst tre, og selv om David kanskje ikke forstod alt av det Gud ba ham å skrive ned, så har mange bibelske sannheter blitt åpenbart for ham, og han må ha forstått menge av dem. David trodde på Israels Gud, skapelsens Gud, hebreernes Gud, jødenes Gud. Han skjemtes ikke av dette, men stod fast på Guds Ord både i medgang og motgang. Bare se hvor sterk han var i troen da han skulle møte kjempen Goliat: “Hva skal han få den mannen som feller denne filisteren og tar skammen bort fra Israel? For hvem er han vel dene uomskårne filisteren, som våger seg til å håne den levende Guds hær?” (1 Samuel 17:26)
David sa han “ber” til Herren. Dette ordet kommer faktisk fra et ord som betyr “å dømme”. Det brukes om “megling” når man har to parter som er uenig om noe. David øsker åpenbart at Herren Gud skal være hans “megler” og kommer med denne forespørselen til herrens Herre. Vi finner igjen at bare himmelens Gud er den han ønsker å henvende seg til. Israels Gud er Davids Gud, og det er denne sane Gud som skal være Davids megler og velgjører. Vi burde også bestemme oss for hvem vi stoler på for å være vår megler i livet. Jesus har tilbudt seg til å være vår advokat foran Faderen, og når vi stoler på Kristus som vår megler vil vi ikke bli skuffet.
Vers 4 “Herre, om morgenen hører du min stemme, tidlig bærer jeg fram mitt offer og venter.”
Navnet Jehova – eller Jahve – er i dette verset flyttet fra midten av verset (slik det står i den engelske King James oversettelsen) til begynnelsen av verset. Dette kan være fordi oversetterne synes det er bedre flyt i ordlyden på denne måten. På denne måten får leseren med en gang fortalt hvem David henvender seg til. Et annet punkt er at det er et godt eksempel for andre å sette Gud først. Det blir ofte flyttet på ordene i en oversettelse fra grunnteksten, oftest for å få en bedre rytme og lesestil på det språket man oversetter til. Her spiller det ingen rolle, men siden den hebraiske grunnteksten ikke bruker lik mange ord som oversettelsene, så må man stadig vær på vakt for at betydningen i verset kan bli forandret. To ord som hører sammen kan forandre mening dersom man setter dem sammen med andre ord.
Denne “stemmen” som Gud skal høre er en høy stemme. Ordet brukes også om når sauene breker. Den lyden kan ofte gi gjenklang mellom fjellene uten at det er direkte roping. Ordet kan imidlertid også bety både at noe roper eller synger. Vi kan slå fast at Gud ikke vil ha problemer med å høre denne “stemmen”. Lyttingen fra Guds side er igjen en intelligent lytting hvor Han er oppmerksom på det som blir sagt. Herren lytter her oppmerksomt på David, trolig med et ønske om å innfri det som David ber om. Denne bønnen fra David skjer “om morgenen“, eller, bokstavelig talt, “ved soloppgang”. Dette er et viktig bilde for oss! Vi burde alle begynne dagen sammen med Gud! Vi burde alle søke Herren først, før vi vender oss mot andre løsninger.
David forholdt seg ikke stille, men ba til Gud. Stillheten er ikke en måte for en kristen å leve heller. Dersom vi ikke kommer til Gud i bønn, kan vi ikke ha et godt forhold til Ham. Kan du ha et godt forhold til noen du ikke vil snakke med? David kom til Gud i bønn når dugget fremdeles lå på gresset, og da solen stod opp lå han ikke og sov, men reiste seg opp og gikk til Herren i bønn. Morgenen er den beste tiden for bønn! Biskop Burnet Gilbert Burnet fortalte om en tid da en nabo som kom på besøk for å låne mel eller sukker ofte ble møtt med hilsenen: “Mesteren er stått opp enda! Han holder på med morgenbønnen!” Tenk om folk kunne si det samme om oss!
Etter navnet “Jehova” i midten av verset bruker David igjen ordet for “soloppgang”. Dette betyr at det han skal si gjeler ved dagen begynnelse eller i det minste tidlig på dagen. Ordet “tidlig” her er derfor en passede oversettelse. Ordet som har blitt oversatt “bærer jeg fram” her betyr bokstavelig “å sette i rader”. Det brukes blant annet om en hær når den stiller seg opp før et slag skal finne sted. Det er altså en organisering av troppene. Når det gjelder Davids bønner, så har han sikkert organisert dem slik at bønnen blir ryddig og oversiktlig. En ordentlig bønn burde inneholde lovprisning, takksigelse, bekjennelse og bønneemner som er inndelt i grupper slik at det er oversiktlig for den som ber og det er mindre sjanse for å glemme bønneemner.
Ordet som blir brukt for “bærer jeg fram” har også blitt brukt om en som legger an pilene sine før han skal skyte dem. David la klar pilen sin, siktet godt, og trakk av slik at pilen føk av gårde. Så følger David pilen med øynene for å se om den har nådd målet sitt. David ba direkte til Herren Gud ettersom han visste at Herren var Skapere som har skapt alt liv. Det er også Ham som har all makt og all kunnskap, og er de som kan hjelpe David i livet hans.
Det siste ordet på hebraisk betyr “å lene seg fram”. David lente seg fram i ånden og kom med sine bønner etter at han hadde organisert dem. De ordene på slutten av verset, “offer” og “venter”, finner jeg ingen steder i grunnteksten. Dette er bare ord som oversetterne har tilføyd for å få en god flyt i verset eller for å forklare hva de tror David prøver å si. Man skal være meget forsiktig med å legge til Guds Ord. Vi må ikke forsøke å få Guds Ord til å passe med det vi forsøker å si, men forsøte å forstå det Guds Ord prøver å si!
Hvorfor lente David seg framover? Den engelske King James oversettelsen sier her at han så oppover. Hvorfor så David oppover? Jo, han forventet at Herren Gud ville gi ham et svar. Når vi har et rett og nært forhold til Gud, så kan vi forvente svar fra Ham når vi ber. Det er imidlertid viktig å innse at Gud ikke alltid svarer det vi ønske Han skal svare. Og ofte sier Han “vent!” til oss. Men Gud svarer bønnene våre! Lag deg gjerne en bønnebok for å registrere for deg selv hvordan Gud svarer bønnene dine.
Vers 5 “Du er en Gud som ikke tåler urett. Ingen onde får bo hos deg.”
Når David her snakker om Gud, så bruker han ordet “El”. El er et ord som blir brukt om mange guder. Mange av Herren Guds navn begynner med “El”, eksempelvis “El-Shaddai”. Vi finner at mange av de andre gudene som fantes i oldtiden også ble kalt “el”, og ofte hadde flere personer “el” i slutten av navnet, eksempelvis “Daniel” og Esekiel”. “Daniel” betyr “min Gud er dommer”. Men ordet “el” brukes om en guddom i flere religioner. Daniel snakker her om sin “El” som er den ene og sanne “El”, og ikke en hvilken som helst “el”.
Det står her at Herren Gud “ikke tåler urett“. Bokstavelig står det at Herren ikke “er fornøyd med” – det vil si “finner glede i”, “ønsker”, “favoriserer” eller “er villig til” – “feilaktige handlinger”, det vil si umoralskhet, synd og ondskap. Davids poeng her er at når han ber om fiendene sine, så ber han om ting som Gud selv avskyr. Gud finner ingen glede i umoralskhet og synd, og Han vil straffe den onde. Et av Bibelens store paradokser er at Gud elsker alle mennesker, men hater synden. Dette er grunnen til at Kristi blod alene ka vaske vekk synden i våre liv. All den sorte ondskapen kan bli vasket vekk slik at hjertene våre blir hvite som snø (Jesaja 1:18).
Videre sier David at “det onde” ikke skal “bo” eller “overnatte” hos deg. Dette onde ka være ondskapen og synden, men kan også brukes om det vonde som skjer med menneskene i livene deres. Siden David nettopp har brukt et ord som er ensbetydende med synd og umoralskhet, så er det mest trolig at dette er hva han snakker om her også. Ingen ondskap får overnatte hos Herren, og burde heller ikke få bo hos oss. I himmelen får ingen synd eller umoralskhet slippe inn. Vi blir i Skriften oppfordret til ikke å være for nær de ugudelige. Det er dette Paulus snakker om i 2 Korinterbrev 6:14 hvor han skriver: “Gå ikke under fremmed åk sammen med slike som ikke tror! For hva har rettferd med urett å gjøre, og hva har lyset til felles med mørket?” Gud skilte lyset fra mørket for en grunn. Lyset skal ikke ha noe å gjøre med mørket. Sauene skal skilles fra geitene. Klinten skal skilles fra hveten. Dersom du som kristne har ufrelste venner kan du raskt finne ut at det er lettere å dra noen ned enn å dra noen opp. Synd må erstattes med hellighet! Ikke-troende venner må erstattes med troende venner!
Legg merke til de seks trinnene som Herren her bruker for å fremmedgjøre seg fra synden. For det første har Han ingen glede i dem. For det andre skal de ikke overnatte hos Ham. For det tredje kaster Ham den ut (de får ikke bo der). For det fjerde snur Han hjertet sitt vekk fra dem (Han tåler ikke urett). For det femte er Hans hånd imot dem (begynnelsen av neste vers). Og for det sjette er Hans Ånd imot dem (i vers 7).
Nok en gang bør vi ransake hjertene våre ettersom vi leser i Skriften. Tåler vi urett eller synd? Lar vi synden overnatte hos oss? Skiller vi oss fra synden, eller lar vi oss påvirke av syndige venner og arbeidskolleger eller skolevenner? Det er vanskelig å stå fast som e kristen, og dersom vi ikke erstatter den syndige delen i livet vårt med gode og åndelig oppbyggende aktiviteter, så vil vi bli meget hardt påvirket av syndige tanker og aktiviteter. Vi har to mennesker som lever inni oss, det gamle mennesket – syndens menneske – og den nye skapningen – det åndelige menneske, født på nytt. Disse to personlighetene sloss om å kontrollere deg. Husk at det er den hunden du mater mest som vil vinne løpet!
Vers 6 “Ingen hovmodige får tre fram for dine øyne. Du hater alle som gjør ondt,”
Ordet som her er oversatt som “hovmodige” er det hebraiske ordet “halal“. Bokstavelig talt betyr det “å være klar”, originalt “en klar lyd”, men også “en klar farge”. Det kan også bety “å skinne”, “å skyte”, “å feire” og “å være dum”. I den engelske King James oversettelsen står det “the foolish”, altså “de dumme” eller “dårene”. Begge oversettelsene kan forsvares overfor grunnteksten. David snakker nok sikkert om personer som er fulle av seg selv og skinner på den måten at de gjør seg viktige og stolte. Personer som er stolte av seg selv blir kalt “dårer”, eller “dumme”, av Gud. Bare dem som Gud har velsignet kan virkelig ha grunn til å være stolte, men da er vi stolte over hva Herren Gud har gjort i være liv.
Disse stolte og dumme ikke-troende skal ikke “tre fram for dine øyne“. Bokstavelig talt betyr det hebraiske ordet her “å plassere”, å sette noe på plass for at det skal stå der. Det kan også bety å presentere oss selv overfor noen. Det har også blitt oversatt som “å stå fast”. Den ugudelige har ingen rett til å stille seg ovenfor den allmektige Gud med mindre han eller hun ønsker å overgi seg til Herren. Selv om det finnes eksempler på at Gud lytter til ikke-troende og svarer bønnene deres, så er det viktig å slå fast at de ikke har noen rett til å stå framfor Gud og Hans trone. Når Herren Gud likevel svarer de ikke-troende, så har Han imidlertid en god grunn til det. Vi vet ikke alltid hvorfor Han gjør dette. Av og til kan det være fordi Han vet at denne personen snart vil overgi seg selv til Ham.
Det neste ordet, som er oversatt som “dine øyne“, betyr “et øye” og kan brukes både bokstavelig og billedlig. Gud Faderen har ikke et fysisk øye som Han observerer oss med, men Han vet alt og kan derfor følge med i alt vi gjør og tenker. Guds øye ser alt og vet alt! En god oversettelse her ville kanskje være “Guds åsyn”. Når vi trer fram for Guds åsyn vil Han straks se hvordan hjertene våre er. Når vi trer fram for Ham står vi helt maktesløse med mindre Jesus står der sammen med oss – som vår Advokat og Gjenløser.
Så sier David at Herren “hater” alle de ikke-troende, de ugudelige, dårene som ikke vet sitt eget beste! Dessverre er dette en korrekt oversettelse fra den hebraiske grunnteksten. “Sane‘” betyr et personlig hat, og kan også bety “fiende” eller “motbydelig”, men dette passer ikke inn i teksten her. Vi leser flere steder at Gud hater de ugudelige. Dette passer ikke med eksempelvis Johannes 3:16 som sier “For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, forat hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv“. Problemet her er at folk i Midtøsten ofte er kjent for å bruke sterke ord. Et eksempel på dette var da Jesus sa: “Om ditt høyre øye lokker deg til fall, så riv det ut og kast det fra deg! For det er bedre for deg å miste én kroppsdel enn at hele kroppen blir kastet i helvete. Og om din høyre hånd lokker deg til fall, så hugg den av og kast den fra deg! For det er bedre for deg å miste én kroppsdel enn at hele kroppen kommer til helvete” (Matteus 5:29-30). Jeg tror ikke at Jesus virkelig forventer at vi skal kutte av oss armer og bein, men at Han bare understreket viktigheten av å unngå synd. På samme måte er det viktig å slå fast at Gud elsker alle mennesker. Han sendte sin Sønn for at absolutt alle kan he muligheten til å få evig liv ved tro på Jesus Kristus. Men Herren Gud hater synd, og derfor vil Han bare slippe inn dem som har tatt imot Jesus til himmelen. Dette er viktig å forstå!
Hvem er det så at Herren Gud “hater“? Jo, det er “alle som gjør ondt“. Denne ordlyden kommer fra to hebraiske ord som betyr “å praktisere pesing”. Denne “praktiseringen” impliserer å gjøre noe ondt og blir ofte satt sammen med et annet ord for å få frem meningen, slik som “praktisere ondt”. Da kommer vi tilbake til dette ordet som bokstavelig talt betyr “å pese”. Det impliserer at en fremhever seg selv, vanligvis til ingen nytte. Det kan bety “tomhet”, “trøbbel” og “ondskap”. Nok en gang ser vi her et bilde av syndige mennesker som er stolte av seg selv og tror de er viktigere enn de der. Syndige, ikke-troende mennesker er ofte stolte av seg selv, så stolte at de føler at de ikke trenger noen Frelser. De klarer seg fint uten Gud og mener de er gode nok som de er. Mange av disse inkluderer dem som tror at deres gode gjerninger vil veie tyngre enn deres onde gjerninger på rettferdighetens vektskål. Men det er ikke slik det henger sammen. Bare ved å ta imot Jesus Kristus som vår personlige Frelser vil kunne tilfredsstille Ham.
Dette verset burde få oss alle til å tenke hardt på synden! Vi vet alle at Herren Gud hater synd, og vi burde gjøre vårt beste for å unngå syndige handlinger. La oss fjerne oss selv fra fristelsene som finnes rundt oss. Dersom du ikke går forbi en bar, kan det godt være at vi ikke blir like mye fristet til å drikke alkohol. Dersom vi omgir oss med gode kristne venner er det trolig at de vil ha en positiv innvirkning på oss. Dersom vi tilbringer mesteparten av tiden vår med ikke-troende venner er det meget mulig at vi vil gjøre de samme aktivitetene som de gjør. Vi må tenke hva som bra for oss åndelig sett! Gå til kirken, ta del i kristne grupper og arrangementer vil kunne gi oss mye positivt og åndelig input. Et godt bønneliv kan også hjelpe deg.
Vers 7 “du gjør ende på dem som taler løgn. Herren avskyr drapsmenn og svikere.“
Selv om ordet som er oversatt som “gjør ende på” stammer fra et ord som betyr “å vandre bort fra”, så har det for det meste blitt oversatt som “å ødelegge”, “å bryte (opp)”, “å miste” og “å miste” og så videre. Ideen er å miste seg selv eller å gå fortapt. Herren Gud er absolutt i stand til å fordømme oss til evig pine, og det har Han sagt i sitt Ord at Han vil gjøre. I Johannes åpenbaring 20:15 står det “Og om noen ikke var skrevet inn i livets bok, ble han kastet i ildsjøen.” Dette er enden på dem som ikke har tatt imot Kristus som Frelser. Vi liker det ikke, men det er en bibelsk sannhet! De gode nyhetene – evangeliet – er at Jesus døde på korset slik at vi ikke trenger å havne i ildsjøen!
De som Gud “gjør ende på” er de dem som “taler løgn“. Ordet for “taler” betyr “å arrangere”, akkurat her står det for å arrangere ord i riktig rekkefølge. Ordet kan følgelig brukes om hvilken som helst “tale” som menneskene gjør, eksempelvis “snakke”, “svare”, “erklære” og “uttale”. Det som her blir sagt av dem som Gud “gjør ende på“, er “falskhet” – eller “løgn“. Dette med “løgn” er et viktig punkt i Skriften. Alle mennesker lyver, selv om de av og til lyver for de rette grunnene. Ett av De ti bud sier “Du skal ikke vitne falsk mot din neste” (2 Mosebok 20:16), og det betyr “å lyve”. Av og til forteller vi ikke sannheten, og forsøker å strekke ut ordene slik at vi ikke skal nevne noe spesielt. Å lyve er å ikke fortelle sannheten, og det har vi alle gjort! Vi er alle syndere og fortjener syndens lønn som er døden, men Gud syntes synd på oss fordi Han elsket oss, så Han sendte Jesus for at Han skulle ta på seg alle verdens synder (Romerne 6:23).
Så står det at “Herren Jehova” (eller Jahve) “avskyr drapsmenn og svikere“. “Avskyr” er et like strekt verb som “hater” i det foregående verset. Herren “avskyr” på en sterk måte på grunn av moralske motiver. Det ligger i ordet en viktig fokusering på moralsk fordømmelse som resultat til den ekstreme avskyen. Det neste ordet betyr “blod” og brukes her om “drapsmen“. Det ligger implisert i ordet “blod” at dette er utgytt blod som trolig har ført til død. Det kan i utgangspunktet brukes om både mennesker og dyr, og dersom du lurer på hva reglene om å ta livet av naboens dyr, kan du lese om hva Moses skrev om dette. Mye viktigere er drap av mennesker. Før var loven “Et øye or et øye, en tann for en tann” (2 Mosebok 21:24). I dag har vårt så kalt siviliserte samfunn laget sine egne lover om dette. Denne synden, som også finnes i De ti bud (2 Mosebok 20:13), er avskuelig i Herrens øyne. Gud er den som har gitt oss livet, g bare Han skal bestemme når livet vårt skal ende.
Nå bruker David et ord som betyr “å bedra”. Oversettelsen “svikere” er en korrekt versjon og synonym av dette ordet. Det finnes mange typer bedragere her i verden. Noen bedrar med vilje, mens andre bedrar folk uten å være klar over det. Mange er overbevist om noe som ikke er sant. Mange synes at Bibelens Gud er en ond Gud, og velger å ikke tro på Ham. Noen har blitt ledet vill av falske profeter og falske religioner, og ofte tror de at de har rett. Det er mange grunner til at noen bedrar andre. Verst er det når folk med vilje orsøker å bedra noen, enten for økonomiske grunner eller for å oppnå en høyere status i samfunnet. “Svikere” har imidlertid en ordlyd som får oss til å tenke på dem som sviker konen sin, som sviker landet sitt eller sviker sine prinsipper. Gud ønsker ikke at vi skal væresvikefulle eller bedra noen! Han ønsker at vi skal være ærlige, og at vi skal behandle andre med kjærlighet – nestekjærlighet.
Taker du løgn? Forhåpentligvis er du ikke non morder, men har du noen gang opptrådt svikefullt? En som elsker Herren og holder seg nær til Ham vil kunne oppleve at Guds kjærlghet strømmer gjennom ham eller henne. Det vil være så mye kjærlighet at vi bare må dele denne kjærlogheten og gleden vi opplever med andre. Vi skal bringe Guds lys til denne verden av mørke!
Vers 8 “Men ved din store godhet kan jeg gå inn i ditt hus. Jeg kaster meg ned i ærefrykt for deg, vendt mot ditt hellige tempel.“
Her finner vi flere ord som er lagt til for å få en god flyt i verset. Kort sagt er den første setningen bare bestående av fire hebraiske ord: “gå”, “hus”, “mange” og “snillhet”. Inndelingen av verset til to setninger er også høyst usikkert siden det ikke finnes noen tegn som komma, punktum, kolon etc. på hebraisk. I tillegg ble Bibelen først inndelt i vers i 1551, så det åpner opp for flere mulige tolkninger. Likevel er det stort sett enighet om Bibelens inndeling. Ved noen få anledninger kan man sette spørsmålstegn ved inndelingen, men ikke her. Det er også viktig å vite at noen steder har Den norske Bibelen en andreledes inndeling enn Den engelske Bibelen. Det at eksempelvis Salme 5 har 12 vers i Den engelske Bibelen men 13 i Den norske Bibelen har ingen betydning for innholdet. Det er oversettelsen av de forskjellige ordene som kan totalt forandre meningen i versene.
Det første hebraiske ordet kan bety både “å komme” og “å gå”. Dette kan brukes i en stor variasjon av oversettelser, deriblant “bringe”, “bære”, “hente”, “følge” og “løpe”. Det som er felles med alle disse ordene er at en bruker beina til å forflytte seg. David tenker nok på å “gå inn” i Herrens hus. Når vi er ute og beveger på oss er det viktig at vi vet hvor vi skal; hvilken retning vi skal bevege oss i. Gud sier ofte at vi skal “gå” et sted, for eksempel under misjonsbefalingen (Matteus 28:18-20). Det er viktig for oss å være aktive for Herren, og når det røyner på kan vi alltids gå til Ham for å lade opp batteriene våre. Dersom vi ikke er troende, så må vi “gå” til Ham for å bli frelst. Dersom vi er frelste, så må vi “gå” ut i verden og fortelle andre om Ham.
“Hus” er her et forkortet ord som igjen kan oversettes på flere måter, men det betyr nesten alltid en eller annen bygning, om det er “hus”, “fengsel”, “hjem” eller “palass”. En nøytral oversettelse er, som her, “hus”. Dette brukes om stedet der Herren Gud holder til. Vi vet at Gud Fader ikke er en fysisk begrenset skapning, men “Gud er ånd, og den som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet” (Johannes 4:24). Herren Gud bor derfor ikke i et hus slik som oss, men er allstedsnærværende – Han finnes over alt! Når vi snakker om “Guds hus” mener vi vanligvis kirken, tabernaklet eller tempelet. Når vi snakker om “Guds hus” som der Gud bor, så mener vi oftest himmelen. Dette er ikke den blå himmelen som vi ser over jordkloden, men en annen dimensjon som er åndelig. David tenker her muligens på tempelet hvor han ofte tilbad sin Gud.
Det neste ordet er “mange” eller “overflod”. Det betyr rett og slett et stort antall av noe. Spørsmålet er; hva det finnes mye av i dette verset? I Den norske Bibelen blir denne store mengden sett i sammenheng med Guds “godhet“, altså oversettelsen av det neste ordet i verset som betyr “snillhet”. Denne “godheten” eller “snillheten” kan brukes om menneskenes forhold til Gud som i “fromhet”, men det kan også brukes om Guds godhet til oss. Det er mest trolig at David fokuserte på Herres godhet mot oss.
David så det som et stort privilegium å få lov til å tilbe Gud i offentlig tilbedelse, og han visste at det bare var på grunn av Guds nåde at han – eller noe annet menneske – kunne gjøre dette. Ha visste også at han på grunn av Guds rike og mangfoldige nåde kunne motta utallige velsignelser i Guds hus. Dette var den ånden og innstillingen han hadde når han gikk til Guds hus. Dersom vi har samme innstilling som David vil vi også få utallige velsignelser når v kommer til Herrens hus. Det er ikke bra for oss å holde oss vekke fra Guds hus. Hebreerne 10:25 sier “Og la oss ikke holde oss borte når menigheten vår samles, som noen har for vane. La oss heller oppmuntre hverandre, og det så mye mer som dere ser at dagen nærmer seg.”
Så står det “Jeg kaster meg ned i ærefrykt for deg, vendt mot ditt hellige tempel.” Denne “ærefrykten” en moralsk ærbødighet som ma viser når man står fremfor universets Skaper. Vi “kaster oss ned” framfor Gud fordi det er Ham som er nerd all ære. Det er Ham som er den allmektige, allvitede Gud som finnes alle steder. Han er uendelig, og har alltid eksistert. Vi skulle alle bøye oss ned for Ham, og helt til slutt skal alle bøye seg for Herren (Filipperne 2:9-11). Ordet “å tilbe” betyr da også “å kaste seg ned” for noen.”
Ordet som er oversatt som “tempel” her betyr en stor offentlig bygning. Det brukes eksempelvis også om palasser. Det som gjør at det her er oversatt som “tempel” er at det står sammen med ordet “hellig“, et orde som også kan oversettes som “guddommelig”, “helliget” og “helligdom”. Dersom denne bygningen var “helliget”, så måtte det være snakk om bygningen der jødene tilba sin Gud. Det er imidlertid et problem at tempelet i Jerusalem ikke var bygget da David skrev denne salmen. Kanskje en alternativ oversettelse her kunne ha vært “tabernakel”, ettersom det var der jødene tilbad Herren før Salomo bygde tempelet. Det er foreslått av noen kommentatorer at David spesifikt tenkte på det aller helligste når han skrev dette – det innerste rommet i tabernaklet hvor bare ypperstepresten fikk komme inn. Dette var stedet hvor Herren Gud holdt til.
Dette skriftstedet minner oss på hvor heldige vi er i dag som ikke trenger å tilbe Gud i en bestemt bygning. I Det gamle testamentet måtte alle gå til Herren gjennom en prest som trådte fram for Herren på deres vegne. Han ofret syndoffer for dem og ble på en måte deres advokat framfor Gud. Etter at Jesus døde på korset er vi alle prester. Vi kan alle be direkte til Gud i Jesu navn. Jesus Kristus er vår advokat nå, og vi slipper å ofre dyreblod for å tilfredsstille Herren Gud. Da Jesus døde på korset, revet forhenget i tempelet. “Da revnet forhenget i tempelet i to, fra øverst til nederst” (Matteus 27:51). Gud selv tok vekk skillet som hindret menneskene fra å komme til Ham. Derfor ble det revnet ovenfra og ned. Vi burde alle være takknemlige for at vi kan komme direkte til Herren og benytte oss av dette privilegiet så ofte som mulig.
Vers 9 “Herre, led meg i din rettferd så fienden ikke når meg. Gjør veien din jevn for meg!“
Det første ordet i dette verset betyr “å lede”, “guide” eller “transportere”. I enkelte tilfeller har det også blitt oversatt som “å rette ut”. Vi trenger alle at Gud leder oss der vi skal gå, guider oss gjennom livet, slik at veien vi skal transporteres videre på er gjort rett, og vi kan forsøke å følge den ute å falle bort fra den veien. Målet på denne veien er Guds – Jehovas eller Jahves – “rettferd“, noe som igjen impliserer Guds riktige handlemåter eller det som er moralsk riktig å gjøre.
Når vi har kommet oss inn i tempelet og kastet oss ned for Herrens føtter, så vet vi at med mindre Gud fortsetter å lede oss og styre oss på rett vei, så vil vi neppe nyte godt av slike store fordeler som Herren har vist oss. En tanke her er at vi må la oss lede på samme måte et barn blir ledet av sin far, eller en blind blir ledet av en god venn som han vet at han kan tole helt og fullt på. Livet er trygt og behagelig når Gud leder oss.
Grunnen til at vi har Herren Gud som guide i livet vårt er ofte, som for David her, på grunn av våre fiender. Ordet på hebraisk her betyr “fiendtlig” og brukes om en fiende. . David følte at fiendene betraktet ham med onde øyne og ventet på at han skulle snuble eller falle. Han viste at han måtte tre forsiktig for at fiendene hans ikke skulle få tak i ham. Hvem er det så som er våre fiender? De ikke-troende? Vi har i vår vestlige verden sjelden fiender som står oss etter livet, men vi har åndelige fiender som kjemper mot Gud. Ellers er døden vår største fiende, men Kristus har overvunnet døden slik at vi ikke trenger å lide “Den annen død”, det vil si evig fortapelse.
Så ber David om at Gud “gjør veien din jevn“. Ordet “veien” står ved siden av ordet “rett” og blir sett i sammenheng som en “rett vei”. “Veien” er da også ofte gitt betydningen “levemåte” eller “levevei”, måten man lever livet sitt på. Disse to er jo i bibelsk henseende synonymer. Måten vi lever på er veien vi går på i livene våre. Vi bør gå så rett som mulig mens vi følger etter hva Gud har sagt til oss. Dette er noe vi ofte trenger hjelp til på grunn av vår syndige natur. Når vi står for Herrens “åsyn”, det siste hebraiske ordet i dette verset som bokstavelig betyr “ansikt”, så må vi ha en levemåte som tilfredsstiller Ham, et liv og en levemåte som er både rett og riktig.
Det er et mål at vi skal leve på Guds måte, og ikke vår egen. Vi må følge Guds vei, og ikke vår egen. Vi må vende oss mot Gud og vandre i Hans retning, velvitende at ved slutten av våre liv vil vi komme inn i Hans lys og tilbringe evigheten sammen med Ham. Når vi snubler og faller, så hjelper Han oss opp igjen, slik at vi kan fortsette vår livsvandring mot Ham. Han vil gi oss styrke når vi ber etter det. Han vil fortelle oss hvor v skal gå dersom vi er villige til å lytte til Ham.
Vers 10 “For det er ikke sannhet i deres munn, deres indre er fordervet. Strupen er en åpen grav, og tungen er glatt.“
Dette verset starter med å si at det ikke finnes “sannhet i deres munn“. I den engelske Bibelen står det “trofasthet” istedenfor “sannhet“. Det hebraiske ordet betyr “å stå vinkelrett”. Tanken her er at de ikke-troende fiendene til David ikke står rett opp som moralske og rettferdige personer med en pålitelig karakter, men lar seg bøye ned for synden og sine egne lyster. Det at dette ordet settes i sammenheng med “munn” – og til og med luften som kommer ut av munnen – gjør at en her kan sette denne vinkelrette oppførselen (eller mangelen på det) i forbindelse med det som blir sagt, altså moralsk riktige ord og sannhet.
Når disse ugudelige sier at de vil være din venn kan vi ikke stole på det. Når de sier at de vil hjelpe deg, kan du ikke stole på det. De er fulle av løgn, og man kan ikke stole på det de sier. Vi må her rette blikket mot oss selv og spørre oss om vi kan stoles på. Dersom vi følger Herren Gud skal løgnen ikke bo i oss. Vi må være ærlige slik at vi kan stoles på. Dersom du sier at du skal gjøre noe, kan man da stole på at du gjør det? Dersom du sier du vil være noens venn, mener du det da oppriktig? Ærlighet er et kjennemerke av dem som følger etter Herren og Hans lov.
Det ordet som er oversatt “deres indre” betyr bokstavelig “den nærmeste delen” eller “midten”. Senteret i livet til de ugudelige er sagt å være “fordervet“. Det hebraiske ordet for “fordervet” betyr “å begjære stekt og løpe mot det”. Selvsagt er betydningen her at de ønsker synden så sterkt at de løper mot den. Dette er i prinsippet et brudd av det første budet i De ti bud, som sier “Du skal ikke ha andre guder enn meg.” Når man følger lystene sine i en så stor grad, så setter man seg selv høyere enn Gud. Man blir da sin egen avgud og tilber seg selv i kjødet, ettersom man setter sine egne behov først. Den som elsker Herren Gud setter Gud først, medmenneskene sine som nummer to, og seg selv sist. Dersom man setter Gud først, vil man moralsk sett stå oppreist – som “vinkelrett”.
Så står det at “strupen er en åpen grav“. Ja, faktisk er ikke “strupen” bare “åpen“, men den er “vidåpen”. Det kan synes rart at “strupen er en åpen grav“, me dette er helt klart en riktig oversettelse. En grav gir oss et forstyrrende bilde ettersom døden er noe vi ofte frykter. Verre blir det når vi finer en åpen grav. En kan forestille seg alt det onde som siver ut og forårsaker død og ødeleggelse over alt. En kan si at dersom den var lukket, og dersom munnen til den ugudelige var lukket, så ville man ikke ha like mye ondskap her i verden. Men munnene og gravene er ikke forseglet, men vidåpne. En kan også lett forestille seg at man kan komme til å snuble og falle ned i en åpen grav. Den er som en felle som kan være til hinder for mange.
Vi må passe oss for de onde menneskene, for der finnes ingenting de ikke vil si for å ødelegge deg. De ønsker å ødelegge vitnesbyrdet ditt, og begrave deg i gravene deres. Det de sier er råttent og syndig, og kommer rett fra graven. En positiv tanke her, når vi snakker om graver, er at de troende skal vekkes opp fra de døde når overengelens basun lyder, og de troende vil komme opp fra gravene sine. Døden – den siste fiende – vil for evig miste sitt tak på de troende.
Til slutt i verset står det at “tungen er glatt“. Ordet for “tunge” blir her satt sammen med “glatt“. Dette ordet brukes ofte om glatte steiner som har blitt vasket glatte gjennom en årrekke. Noen kommentatorer foreslår her synonymer som en “oljet tunge”. En glatt tunge er en stor ondskap, og mange har blitt forhekset av den. Der finnes mange menneskelige maurslukere som med en tunge full av oljete ord lurer og fanger byttet sitt. Når ulven slikker på lammet, gjør han seg klar til å bite seg fast i blodet til lammet med vann i munnen. Vi må alle be om Herrens beskyttelse mot siklende ulver!
Vers 11 “Gud, la dem bøte for sin skyld , la dem falle for sine egne planer! Driv dem bort og spre dem, syndene deres er mange. For de har trosset deg.“
Det neste verset starter med et smell! David ber til Gud “la dem bøte for sin skyld“. I 1930 oversettelsen står det “Døm dem!” I Den engelske Bibelen står det “ødelegg dem!” Det hebraiske ordet “asham“, som blir brukt her, betyr “å være skyldig” med sterke implikasjoner av straff eller utryddelse. Det er et meget sterkt ord som betyr at Gud vil straffe de skyldige med en alvorlig dom. Her er det ikke snakk om en liten lærepenge eller en advarsel, men en alvorlig straff. Det kan til g med muligens være snakk om dødsstraff!
Videre ber David “la dem falle for sine egne planer!” Ordet her betyr “å falle”, men kan ha mange forskjellige applikasjoner. Det kan for eksempel bety “å bli kastet ned”, noe som ville hentyde Guds dom over de ugudelige. Det som gjør at de blir “kastet ned” er deres “egne planer“, eller “formål”. De ugudelige har sine egne mål i livet som ikke er forenelige med de troendes mål. De ugudelige tenker på å oppnå ting her på jorde, og finner sin glede i jordiske gleder. De som tror på Gud har sitt mål i himmelen og søker gleder som er over denne verden. De ønsker å glede Gud istedenfor seg selv.
Den neste lille delen av dette verset sier “Driv dem bort og spre dem“. Det hebraiske ordet som først er brukt her betyr “å dytte bort”. Det kan også oversettes som “å kaste ut” eller “å kaste ned” Det bringer assosiasjoner til når Gud skal kaste de ugudelige i ildsjøen etter dommen ved Den hvite trone. Dersom dette høres forferdelig ut, så er det viktig å innse at dette er fremdeles framtidige handlinger, og dersom man kommer til Gud ved å ta imot Kristus som personlig Frelser, så vil dette ikke skje. Grunnen til dette er selvsagt at “syndene deres er mange“. Faktisk bruker David her ordet “overflod” om tallet på syndene. Vi synder hver eneste dag, og vi trenger derfor Frelseren vår. Ordet for “syndene” betyr faktisk “opprør”. Dette er faktisk et veldig passende ord ettersom å synde er å gjøre opprør mot Gud. Det var opprør mot Herren da Lucifer satte seg fore å reise seg opp høyere enn Gud Fader selv. Det er opprør mot Gud når vi ikke følger Hans lover.
Til slutt står det at “de har trosset deg“. Dette bygger på et hebraisk orde som betyr “å gjøre bitter”. Det kan imidlertid også bety “å gjøre opprør”, noe som ville bety at “opprør” brukes to ganger i dette verset. Det viktige her er at når vi gjør opprør mot Herren, så blir Han både skuffet og sinna. “Bitter” har en veldig negativ ordklang, så jeg ville nødigst ikke ha brukt det ordet her, men en av de mange andre mulige oversettelsene som er mulige her. Vi har “trosset” Gud, og det gjør Gud lei seg. Når vi gjør opprør mot Herren, skulle vi forvente Hans vrede. Og Gud straffer ofte de som gjør opprør mot Ham, men Han forsøker også å få oss til å ta imot Kristus som personlig Frelser slik at vi kan vinne over synden. Men vi har en fri vilje, så vi må velge dette selv.
Legg merke til at David her sier ikke at de ugudelige har forbrutt seg mot ham, men mot Herren. Dersom de var våre fiender, så kunne vi tilgi dem og bli ferdig med saken, men disse er Herrens fiender, og vi har ingen rett til å tilgi dem. Det er opp til Gud selv å avgjøre! Det er viktig å innse at det David skriver her ikke er hevngjerrighet overfor fiendene has, men heller en profetisk tale som er inspirert av Gud. Noen har lest disse – og flere andre – skriftsteder i Bibelen hvor noen ber om dom over de ugudelige, og har fått en hevngjerrig ånd over seg. Husk at det er Herren, og Herren alene, som har rett til å dømme menneskene til den annen død. Vår oppgave er å elske syndere. Vi skal imidlertid hate synde. Men dømmingen overlater vi til Gud. La oss fokusere på hva Gud ønsker at vi skal gjøre – bringe ut evangeliet til hele verden!
Vers 12 “Men alle som søker tilflukt hos deg, skal glede seg, alltid skal de juble. Du verner dem. De fryder seg i deg, de som elsker ditt navn.”
I begynnelsen av dette verset sakker David om dem “søker tilflukt hos deg”. Den direkte oversettelse, “å flykte for beskyttelse”, passer godt til dette. Det kan også bety “å betro seg til”, “ha håp” og “stole på”. Vi som er kristne bør ha vårt håp i Herren og stole på Ham. Det er hos Ham vi finner vår tilflukt. Det er Herren Gud som elsker oss og vil ta vare på oss, og Han venter ofte på at vi vil la Ham slippe til i livene våre og hjelpe oss.
De som har sin tilflukt i Herren “skal glede seg“. Det hebraiske ordet her betyr “å lyse opp”. Det er hva ansiktene våre gjør når vi gleder oss. Andre synonymer er “muntre opp”, “være glad” og “å være blid”. De etterfølgende ordene lyder: “alltid skal de juble“. Her er ordene for “alltid” og “juble” satt sammen. Det hebraiske ordet for “juble” er bokstavelig “knirke”. Har du hørt den lyse lyden når det knirker i et tregolv? Det er denne lyden som nevnes her. Det er et lyst hvin som er forårsaket av den tidligere nevnte gleden.
Så sier David at Gud “verner dem“. Ordet som er brukt her betyr faktisk “å veve sammen”, som på en skjerm. Denne sammenvevingen er altså for å beskytte noe ved at de dekker over noe. Dette gjør Herren for oss. Han beskytter og verner oss slik at vi skal være trygge. Dette er enda en grunn til å juble eller glede oss i Ham.
Til slutt skriver David: “De fryder seg i deg, de som elsker ditt navn“. Verbet som er oversatt “elsker” betyr også “å ha følelser for noen”, noe som er en litt løsere ordlyd, men “kjærlighet” er et ganske sterkt ord. Jesus sa: “Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand” (Matteus 22:36). Dette er det viktigste budet. Og “du skal elske din neste som deg selv” (vers 39). Kjærligheten er utrolig viktig i den kristnes liv. Kjærligheten er bensinen som får din bil av tro til å kjøre!
De som “elsker ditt navn” skal “fryde seg i deg“. Bokstavelig betyr dette “å hoppe opp og ned” – av glede. Gleden er et privilegium som tilhører de troende. Vi kan se fram mot en evighet sammen Gud, mens de ikke-troende har en evig fordømmelse å se fram mot. Det er vi som har grunn til å gelde oss så mye at vi hopper opp og ned. Vi skal fryde oss med lyse hvin og glad sang som priser Gud. Gud har en bunnløs kilde av glede å tilby oss. Vi elsker Herren Gud, og derfor finner vi vår glede i Ham. Hjertene våre lengter etter Ham. Vi klarer å overleve hver dag her på jorden på grunn av Ham. Vi har musikk i husene våre, musikk i hjertene våre, og vi vil ha musikk i himmelen også – alt på grunn av vår kjærlighet for Ham. Herren er vår styrke, vår sang, og vår frelse!
Vers 13 “For du, Herre, velsigner den rettferdige, du dekker ham med nåde som skjold.“
Dette verset starter med “Jehova” – eller “Jahve”, om du foretrekker det. Den allmektige, selv-eksisterende Herren Gud som her er nevnt med sitt jødiske og nasjonale navn. Han “velsigner den rettferdige”. Ordet for “å velsigne” blir ofte brukt når en velsigner en konge eller en guddom ved å bøye seg ned for dem. Ordet blir brukt om tilbedelse og når man gir ære til noen. Her er det brukt om “den rettferdige“, eller dem som er rettferdige i sin vandring på jorden. Nå vil vi ikke si at Herren Gud bøyer seg ned for oss, for det ville ikke være passende. Skaperen tilber ikke skaperverket, men Han velsinger oss på utallige måter med utallige goder når vi lever etter Hans lov.
Dersom vi skal æres, bør det være i Herren. Det vil si at vi kan se bra ut i Guds øyne fordi vi gjorde det Han ba oss om å gjøre. Vi finner oss beæret fordi Herren har frelst oss, gitt oss talenter og styrket oss til å bruke disse i henhold til Hans vilje. I oss selv er vi små og ynkelige, men Herren Gud har reist oss opp og satt være føtter på fjell. Vi vil ikke vakle fordi Gud er med oss. Han styrker oss og leder oss. Som en personlig tanke her var det en gang en som takket meg for hva jeg hadde gjort for ham da jeg bodde i England. Jeg svarte “Takk Gud istedenfor, for var det ikke for Ham, ville jeg ikke ha bodd i England!” Gud har æren for det gode vi gjør!
Til slutt i verset står det: “du dekker ham med nåde som skjold.” Ordet for “nåde” betyr først og fremst “glede” eller “fryd”. Det kan også bety “ønske”, “tjeneste” og “vilje”. Jeg kan ikke finne “nåde” som en av oversettelsen her, men det at våre ønsker og vår vilje blir tatt hensyn til, er jo en vist nåde fra Gud. Det er imidlertid her et sterkt fokus på glede og fryd i denne salmen, så det ville ikke være feilaktig å bruke denne oversettelsen heller.
Denne gleden eller lykken vil “dekke ham“, det vil si, den rettferdige. Det hebraiske ordet her betyr “å slå en sirkel rundt”. Herren slår med andre ord en sirkel rundt “den rettferdige” som beskyttelse, og dette er absolutt et bilde på Guds nåde. Denne ringen fungerer som et skjold som beskytter oss fra den ondes brennende piler. Når det gjelder versets siste ord, i Den norske Bibelen oversatt “skjold“, så kan dette være en riktig oversettelse. Det kan imidlertid også bety “en krok” og “et mål”. Selv om “en spiss krok” er det ordet som står først og har blitt mest brukt, så er det klart at “skjold” er en mer passende oversettelse her. Det kan være et stort eller et lite skjold, men dersom dette ordet står i sammenheng med sirkelen som står før dette ordet, så må det ha vært et meget stort skjold – stort nok til å gi adekvat beskyttelse for “de rettferdige“..
Det kan nevnes som en kuriositet at da Martin Luther kom til kardinal Cajetan for å svare for “de hyklerske syn” i Augsburg, ble han spurt av en av kardinalens undersåtter om hvor han ville finne tilflukt dersom beskytteren hans, velgeren fra Sachsen, skulle forlate ham. Luther svarte da: “Under himmelens skjold!” Dette gjorde undersåtten stum, og han gikk sin vei.
Dette skjoldet det her er snakk om var ikke et lite skjold som bare kunne beskytte et par legemsdeler, slik som en hjelm eller en brynje. Dette skjoldet var for å beskytte hele kroppen. Det var meget stort, og på grunn av den store bredden ble det ofte kalt “en port” eller “en dør”. Dersom skjoldet ikke var stort nok til å dekke hele kroppen, ville en erfaren kriger kunne bevege skjldet raskt for å dekke de viktigste delene av kroppen. Dette passer bra når en bruker dette bildet om den kristne. Gud er vårt skjold, og Han skuler hele kroppen vår. Selv Satans piler blir stoppet av skjoldet slik at de ikke en gang når fram til hjelmen.
Det er viktig for oss å innse hvor vår beskyttelse ligger. Bare Herren Gud kan beskytte oss ordentlig. Vi må være trofaste overfor Herren, så vil vi ikke bare oppleve Has beskyttelse, men også Hans glede, som Han gir til dem som elsker Ham.
Salme 6: Den første botssalmen
Denne salmen er best kjent som den første bots- eller bekjennelsessalmen. Der finnes seks andre salmer med liknende tittel, nemlig Salme 32, Salme 38, Salme 51, Salme 102, Salme 130 og Salme 143. Det virker sikkert at språkbruken her passer leppene til en angrende synder, for det gir uttrykk for sorg, ydmykelse, og hat for synd, alle tre et bilde på en som har blitt overbevist om synden sin av Guds Ånd.
Vers 1 “Til korlederen. Med strengespill. Etter «Den åttende». En salme av David.“
Aller først henvender David seg til “korlederen“. Den engelske King James bruker her betegnelsen “sjefsmusikeren”, det vil si den som ledet musikken. Som tidligere nevnt betyr ordet her “å glitre på avstand” og kan brukes om hvilken som helst person som har en ledende stilling. Det kunne ha vært lederen av tempelet, synagogen eller tabernaklet. Mest trolig var det en som ledet sangen under tilbedelsen, eller som ledet musikken. Problemet med de hebraiske ordene som har musikalsk betydning er veldig vanskelige å oversette presist. Igjen vil jeg nevne Lucifer, “lysbæreren”, som også var en som glitret å avstand. Han ka ha vært den peneste og viktigste engelen i Guds himmel. Du kan lese om Lucifer og hans fall i Jesaja 14:12-22 og Esekiel 28:12-19.
En av grunnene til at De engelske King James bruker “sjefsmusikker” istedenfor “korleder” er at det neste ordet, “nagiynah“, trolig er et strengeinstrument. Det kan ha vært en harpe, en lutt, eller en sitar. Ordet har også blitt oversatt som et dikt som er satt til musikk, et epigram eller en sang. Det er imidlertid mest trolig at David, som selv var musiker, ga beskjed om at denne salmen skulle ha strengespill til når den ble sunget. Det at David her nevner tallet “åtte” betyr trolig at det var snakk om et instrument med åtte strenger. Dette vil ikke favorisere en harpe, men kan meget mulig være en åtte strenget sitar eller lutt.
Det sier klart at denne “sangen” eller “salmen” var komponert av kong David selv. Det ka nevnes som en kuriositet at navnet her, “Daviyd”, bygger på et ord som betyr “kjærlighet”. Dette synes bare så absolutt riktig ettersom David ble erklært av Gud å være en mann etter Hans hjerte (1 Samuel 13:14, Apostlenes gjerninger 13:22). Selv om David ikke var et perfekt menneske, og begikk flere alvorlige synder, så kom han alltid tilbake til Gud i sorg og anger over hva han hadde gjort. Dette er et godt eksempel for oss å følge.
Vers 2 “Herre, refs meg ikke i din vrede, straff meg ikke i din harme!“
Første ordet etter innledningen er “Jehova” – eller “Jahve” om du foretrekker den versjonen. Siden bokstavene “JHVH” brukes om Guds eldgamle og virkelige navn er det mange som ikke vil uttale dette navnet av frykt for å gjøre Herren Gud sinna. Ettersom det hebraiske skriftspråket bare han konsonanter, har folk puttet inn flere versjoner av Guds opprinnelige navn. Jahvey, Jahweh, Jehovah, Wahvey, Yahve, Yahveh, Yahwe og Yahweh er flere varianter som er kommet fram i debatten. På norsk er “Jehova” og “Jahve” de mest brukte formene. Den klassiske betydningen av “JHVH” – også kalt tetragrammaton – er “Han som var og er og alltid vil være”. Dette er også betydningen av ordet “hayah” som Herren brukte da Han åpenbarte seg selv for Moses i den brennende tornebusken.
Når David har ved seg mot Herre ber han først “refs meg ikke i din vrede“. Verbet her, “å refse”, betyr bokstavelig “å være rett” – det vi si; ikke bøyd. Det brukes om “rette noen” på de måten at de blir “irettesatt” eller på en eller annen måte “overbevist” om å gjøre det rette. Når Gud retter det folk gjør, så bruker Han ofte disiplinering. Vi ser dette som “straff”, men forskjellen på å disiplinere og å straffe er at straff er noe du får fordi du har gjort noe galt. Disiplinering er også ofte når du har gjort noe galt, men du gjør disiplineringen for å forandre atferden slik at en skal lære å ikke gjøre det samme igjen. Gud har rett til å straffe oss alle, men når man bruker ordet “disiplinering” (før kalte de det “tukt”), så er dette et bilde på en far som tilfører et barn noe negativt slik at de i fremtiden ikke skal gjøre det som er galt, og på den måten komme i fengsel eller komme i stor fare. Herren Gud er vår åndelige Far som ønsker å oppdra sine barn slik at vi skal slippe de negative effektene synden kan ha i våre liv. Dette gjør en far av kjærlighet, men når i står som mottagere av denne “refsingen”, ser vi ofte bare på det som straff, men det er mye mer enn dette.
Ordet som blir oversatt “vrede” fra hebraisk betyr bokstavelig talt “å puste hurtig gjennom nesen”. Dette er noe man gjør når man har meget sterke følelser overfor noe, som eksempelvis når man er veldig sinna. Du kan se for deg Disney tegnefilm om oksen Ferdinand mens han blåser sint gjennom neseborene før han angriper tyrefektere. Selvsagt er er Gud en kjærlig Gud som elsker alle menneskene. Det er grunnen til at Han sendte sin egen Sønn for å dø for oss (Johannes 3:16). Men selv om Gud elsker alle oss mennesker, så tåler Han ikke synd. Det gjør Ham faktisk så sinna at Han ser rødt! Istedenfor å beklage oss over dette faktum, så bør vi forandre oss slik at vi også blir sinna på synden. La oss frese som en sint okse når synden kommer og forsøke å friste oss. La oss vise vår “vrede” mot det som er galt og syndig i vår verden!
Siste del av vers 2 sier: “straff meg ikke i din harme!” Ordet som blir brukt her for “straff” betyr også “å tukte”. Selv om det ikke er det samme ordet, så er det et synonym med ordet for “å refse” tidligere i verset. Ordet har en bokstavelig betydning av “å tukte – bokstavelig med slag, billedlig med ord”. Det har da også de andre betydningene som “refs“. David ber at Herren ikke skal “straffe” ham “i sin harme”. Dette ordet er også er synonym til “vrede” som står i første delen av verset. Den bokstavelige oversettelse av dette ordet er “varme”, og det brukes når folk blir så sinna at de blir røde i toppen. Vi kan igjen lett forestille oss dette dersom vi går tilbake til Disney tegnefilmer igjen. Donald Duck blir ofte så sinna at hodet hans blir knallrødt.
David er her veldig klar over at han fortjener refs fra Herren. Noen mener at han har skrevet denne salmen etter at han hadde vært utro mot Batseba (2 Samuel 11). Om dette stemmer, er vanskelig å vite med sikkerhet. Det er mye som kan stemme med denne hypotesen, mens noen få elementer ser mer ut til å være en mer generell anger på synd. David fortjente straff for det syndige han hadde gjort, men han ber om at Herren Gud ikke skal straffe ham i sinne. Dersom man sammenlikner med Jeremia 10:24 kan det se ut som om profeten her er villig til å bli straffet eller dømt av Herren, men at han er redd for at dersom Herren dømmer i vrede, så vil han bli drept av Gud. Det kan virke som om David på samme måte sier til Herren: “Straff meg for mine synder, men vær nådig å og spar livet mitt!”
Det blir sagt at Herren (Jesus i dette tilfellet) i fremtiden skal styre jorden med en jernstav (Johannes åpenbaring 2:27). Gud dømmer ofte menneskene hardt, og, sagt ovenfor, ser vi ofte dette som en straff. Dersom vi kunne se Guds tukt eller disiplinering som noe positivt istedenfor noe negativt, så ville vi ha det mye bedre. Istedenfor å tenke at Gud har straffet oss, så burde vi si til oss selv: “Gud jobber hardt for å forandre meg slik at jeg vil bli mer lik Jesus! Han har ikke gitt opp på meg, men Han jobber trofast og med kjærlighet slik at jeg skal bli et bedre menneske – en bedre kristen!” Når vi fokuserer på åndelige ting vil det også bli sjeldnere og sjeldnere at Gud vil trege å tukte oss. Og vi må heller ikke glemme at Gud ofte tester oss. Dette feiltolker vi ofte som straff istedenfor en prøvelsene tid. Vi må bare huske å fokusere på Ham!
Vers 3 “Vær meg nådig, Herre, for jeg er svak. Helbred meg, Herre, kroppen skjelver av redsel,”
Ordet som har blitt oversatt som “vær meg nådig” betyr “å bøye seg ned i vennlighet overfor en understående”. En lang frase for bare ett ord, men dette passer utrolig godt til de nåde som Gud viser oss. Det finnes to typer nåde: Når Gud ikke gir oss det vi fortjener, og når Gud gir oss det vi ikke fortjener. På engelsk skilles dette ved bruk av to ord – “mercy” og “grace”. På norsk har vi bare ett ord for disse to betydningene. Gud viser nåde til oss selv om vi ikke fortjener det.
Igjen henvender David seg til Jehova. Ha vet at det er Israels Gud, hebreeres Gud, Bibelens Gud, som er i stand til å gi ham nåde. Mennesker kan også av og til være i stand til å vise nåde overfor andre, men menneskene er ofte selvopptatte og hevngjerrige, og de ser oftest alt ut ifra sine egne behov. Vi gjør som oftest alle valgene våre i livet etter hvilken virkning det har for oss. “What’s in it for me?” spør vi ofte. “Hva kan jeg vinne på dette?” Kun når vi spør “What’s in it for God?” er vi kommet til det stedet hvor vi er i stand til å vise sann nåde overfor andre. Med Gud er det annerledes. Gud oser av nåde, og Ha ønsker å vise nåde overfor oss alle.
Så sier David at han er “svak” – eller “syk”. Dette etterfølges med et ønske om “helbredelse” fra Gud. Ordet som er oversatt som “helbred” her betyr å “ordne” eller “reparere” ved å sy igjen noe. Det er den bokstavelige betydningen. Billedlig betyr dette “å helbrede”, “å hele” eller “å gjøre helt”. Det har ideen om at noe som er i stykker skal festes sammen igjen. Dette er et godt bilde på hva synden gjør for oss. Når vi synder, blir vi ødelagte. Gud kan imidlertid reparere oss igjen. Han syr våre syndige hjerter sammen igjen og helbreder oss.
De som tror at denne salme ble skrevet av David da han var utro med Batseba mener at han her fikk en sykdom som straff for hans syndige omgang med en gift kvinne. Om dette i så fall har vært en vanlig sykdom eller en kjønnssykdom er bare spekulasjoner. Dersom dette var sant, så ville det absolutt være trolig at Davids synd hadde helsemessige konsekvenser. Av og til begår vi synd som får konsekvenser for oss. Av og til må vi leve med effektene av syndene vi har begått. Enkelte synder kan få konsekvenser for resten av livet. Da trenger vi Guds nåde og hjelp enda mer, og vi vil forhåpentligvis lære at vi ikke skal gjøre noe liknende i framtiden.
Til slutt i dette verset skriver David “kroppen skjelver av redsel“. Ordet for “kroppen” her er bokstavelig “beina”, men det brukes vanligvis om hele kroppen. David skrev at kroppen hans “skjelver“. Bokstavelig betyr dette “å skjelve innvendig”. Det brukes når noen blir plutselig skremt eller agitert, og brukes ofte når en skal skynde seg engstelig. Derfor er det her lagt til “av redsel” selv om dette ikke står spesifikt i grunnteksten. Det er imidlertid en mulig oversettelse. Det som er sikkert er at David var syk, og at kroppen skalv. Dette kunne være på grunn av redsel, men det kunne også ha vært på grunn av feber, noe som ofte følger med en sykdom. Det som taler for at David skalv av redsel var at denne skjelvingen kan ha vært plutselig. En plutselig skjelving vil ikke passe med en feberårsaket skjelving. Begge fortolkningene er imidlertid mulige.
Når vi er syke og svake i ånden er det bare Gud som kan hjelpe oss. Han er den store Legen som både kan hele kropp, sjel og ånd. Fastlegen vår kan hjelpe oss til en viss grad. Vi kan få medisiner som til en viss grad kan hjelpe oss både fysisk og mentalt, men ikke fullstendig. Og dersom vi har åndelige problemer, så er det bare Herren som kan hjelpe. Dette fører oss til et spørsmål som vi har sett tidligere, og som vi vil komme tilbake til senere også: Hvem går vi til med problemene våre? I vår moderne verden har vi så mage vi gå til med problemene våre. Når kommer vi til Herren med problemene våre? Herren Gud kan hjelpe oss med alt! Er vi villige til å legge livene våre i Herrens hender? Han har rike velsignelser som Han ønsker å gi oss, men ofte får vi ikke Guds velsignelser fordi vi ikke spør etter dem. La oss stole på Herren Gud!
Vers 4 “min sjel er grepet av frykt. Herre, hvor lenge?“
Det første ordet i dette verset er “nephesh“. Vi kjenner det først og fremst igjen fra skapelsesberetningen hvor Gud blåste liv inn i Adam slik at han “ble til en levende sjel” (1 Mosebok 2:7, 1988 oversettelsen). Ordet kan også oversettes som “pust” og brukes når mennesker – og dyr – blir levende ved at de begynner å puste. Adam ble ikke levende før han klarte å puste på egen hånd. Ordet har imidlertid mange oversettelsesmåter, og har også blitt oversatt som “skapning”, slik som i Den norske 2011 oversettelsen. Dette betyr at når David bruker ordet her, ka det oversettes på flere måter. Han kan ha tenkt på den fysiske kroppen sin her, men “sjelen” blir oftest definert som personligheten vår – det som gjør oss til oss på et personlig plan. Det er sjelen vår som lever evig. Det er derfor noen tror på “sjelevandring” – at sjelen kan bli gjenfødt flere ganger her på jorden. Det at sjelen lider er noe helt annet enn at den fysiske kroppe lider. Men når sjelen lider kommer det ofte også smerter i den fysiske kroppen.
David sier her at “min sjel er grepet av frykt“. Den fysiske kroppen er begrenset av frykten, men vi sier ikke at kroppen er “grepet av frykt“. Det som faktisk står på hebraisk er “voldsomhet” og “skjelve voldsomt”. Denne skjelvingen er altså “voldsom”, “rask” og “høylydt”, noe som understreker hvor sterk dene opplevelsen er. “Skjelvingen” er ofte innvendig og hentyder at hjertet slår hurtig, slik som det gjør ved sterk angst. Selv om alle disse tingene har med den fysiske kroppen å gjøre, så er dette kroppslige reaksjoner på innvendig frykt.
Så sier David “Herre, hvor lenge?” – eller bare “Jehova”. Selv om originalteksten her ikke har med spørsmålet som man ser både på norsk og på engelsk, så henvender David seg her til universets Skaper og Opprettholder. Som alltid når vi lider eller frykter, så kan vi komme til Herren med problemene våre. Selv om dene setningen slutter plutselig, så er dette et bilde på at Herren Gud vet hva vi skal si før vi sier det. Han vet hva som er best for oss, for Han vet alt. Når vi kommer til Gud i bønn og ikke finner de rette ordene å si, så har vi en Talsmann som sier dem for oss. I Romerne 8:26 skriver apostelen Paulus: “På samme måte kommer også Ånden oss til hjelp i vår svakhet. For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk uten ord.”
Vers 5 “Herre, vend deg hit og fri meg ut, frels meg i din miskunn!“
Det første ordet i dette verset betyr “å snu seg tilbake”. Dette passer ikke med Den norske 2011 oversettelsen. 1930 oversettelsen sier imidlertid “Vend deg om, Herre“, og dette er en korrekt og bokstavelig oversettelse av grunnteksten. Den engelske King James sier da også “return” (“gå tilbake”). Ordet betyr å snu seg bort fra noe. Det brukes når noen trekker seg tilbake fra noe. Det ka også bety å komme tilbake fra noe eller å konvertere. “å konvertere” betyr å gå over til en annen trosretning. Det som ligger i ordet er en forandret retning eller en forandret tro. David spør om Herren kan forandre mening eller handling som vedrører ham, noe som indikerer at David har gjort noe feil – det vil si, syndet. Og det gjorde jo David flere ganger, men han kom alltid tilbake til Gud i bønn og med anger. David håpet at Herren ikke ville slå ham ned med sin rettferdige dom, men ba Herren om nåde.
Etter at David har nevnt Gud med navnet “Jehova” (eller “Jahve”), så sier han “fri meg ut”, eller bokstavelig talt “dra av sjelen min”. Ordet som er oversatt som “fri meg ut” betyr å “dra av” eller “å kle av” eller “å dra” eller “forlate”. Selv om “fri meg ut” ikke er en bokstavelig oversettelse, så forklarer det essensen i hva ordet betyr. Tanke er å redde noe ved å fjerne det som hindrer eller låser det fast. Det som skal “fries” er igjen “nephesh“, ordet som oftest blir oversatt som “sjel”. Igjen kan jeg nevne at dette ordet betyr “en pustende skapning”, om det nå er dyr eller menneske. Igje finner vi at dette ordet ikke er tatt med i 2011 oversettelsen, men at det er tilstede i 1930 oversettelsen.
Til slutt står det “frels meg i din miskunn“. Det hebraiske ordet “yasha” betyr “å være åpen, vid eller fri”. Det impliserer å bli trygg eller fri, noe som indikerer at en har blitt reddet fra noe, eller “frelst” som vi ofte sier. Dette er derfor e adekvat oversettelse av grunnteksten. Denne “frelsningen” er på grunn av Herrens “miskunn” – bokstavelig talt “snillhet”, herunder nåde. Ofte viser Herren oss nåde istedenfor rettferdighet, og det burde vi være takknemlige for. Når Gud frelser oss, er det på grunn av Hans nåde – eller “miskunn“, om du vil. På grunn av Guds nåde kan vi motta frelse og få evig liv. Vi kan få tilhøre Guds familie og fryde oss over at Jesus Kristus er vår advokat hos Faderen. Ved Guds nåde kan vi unngå straffen som vi har fortjent, og istedenfor få belønninger i himmelen.
David ba om at Herren i sin nåde måtte frelse sjelen hans. Gang på gang henvender han seg til Jehova – den allmektige og allvitende Gud. Han ber om at Gud må tilgi ham og legger sine bønneemner fram for Herren. Når ha har vunnet innpass hos Herren, kommer han enda nærmere Ham. Som så mange ganger før finner vi at Herren Gud ikke bare viser nåde ved å holde tilbake det David visselig fortjente, men Han handlet også på Davids vegne og hjalp ham med problemene som tårnet opp foran ham. David, som en type (eller et bilde) av Kristus, blir et eksempel på hvordan vi også burde leve.
Vers 6 “Hvem av de døde kaller på deg? Ingen i dødsriket priser deg.“
Det hebraiske ordet “maveth” betyr opprinnelig “død”, om de så har inntrådt naturlig eller på en voldelig måte. Det kan også brukes om “Hades“, de dødes rike. På en billedlig måte kan det også brukes om “pest”, “ødeleggelse” og “å dø”. Her er ordet imidlertid oversatt som “de døde”, noe som også er en mulig oversettelse av dette ordet. Grunnen til at det er oversatt slik er at det neste ordet betyr “å huske”. Ingen kan “huske” sin egen død, derfor er det meget trolig at dette omhandler de som har avgått med døden. Det gjelder her “å minnes de døde”. Når man snur om på ordene litt får man at “de døde minnes” noen andre, i dette tilfellet Gud. Når ma i tillegg setter inn et spørsmålstegn blir dette til hva vi finner i teksten ovenfor, “Hvem av de døde kaller på deg?”
Den neste, lille setningen, “Ingen i dødsriket priser deg“, bygger på ordene som betyr “grav” (eller “dødsriket”) og “å holde ut hånden”. Fysisk sett gjelder dette når en holder fram hånden for å kaste en stein eller liknende, enten mot noen eller fra noen. Det brukes imidlertid også, slik om her, når en løfter opp hendene for å tilbe eller lovprise. Ingen i det hebraiske “sheol” eller greske “hades” løfter opp hendene for noen i lovprisning når de er døde.
Det sies at kirkegårder er stille steder. Det gjaller ingen munter sang mellom gravstøttene som priser Gud. Fuktig jord dekker stumme stemmer. Det er mens vi fremdeles er i live at vi må prise Herren med sang og løftede hender. Når vi er døde er det for sent. Selvsagt vil vi prise Gud i evigheten, men akkurat nå er det viktig å lovprise Herren i våre liv som et vitnesbyrd og eksempel for andre. Når livene våre her på jorden er over, så er det for sent å vise vår ærbødighet overfor Herren Gud. David tenker imidlertid sikkert på de ufrelste når han nevner “de døde“. De som er ikke-troende er døde åndelig sett. De vil nok heller ikke lovprise Herren i livene sine her på jorden, men havne i en fysisk grav hvor de ikke lengre har muligheten til å prise Han som har skapt alt liv på jorden.
Vers 7 “Jeg er trett av å klage. Jeg dynker mitt leie med tårer hver natt, sengen drypper av gråt.“
Når David åpner dette verset med å si “jeg er trett av å klage“, så bruker han først et ord som betyr “å gispe etter luft”. Denne “gispingen etter luft” er slik man gjør når man er utkjørt og sliten. Det kan også bety “å jobbe hardt” eller “å streve”, noe som gjør at man blir trett. Dette ordet blir satt ved siden av ordet for “sukk” eller “stønn”. David var altså trett eller utkjørt av å sukke og stønne. Han hadde sikkert sukket og stønnet til han ble hes. Han hadde bedt om nåde til bønnen ble til hardt arbeid. Guds barn sukker ofte, men de beklager seg ikke. De trenger å sukke og stønne fordi de har en tung byrde, ellers ville de aldri kunne rope og fryde seg på forløsningens dag.
Så leser vi “Jeg dynker mitt leie med tårer hver natt.” Ordet for “natt” er bokstavelig “en vridning bort fra lyset” og kan i billedlig betydning også bety “fiendskap”. På natten “svømmer sengen” eller “sofaen” som de sover på. Dette trenger man virkelig mange tårer for å oppnå. Nok en gang finer vi i Skriftene at det forekommer en sterk overdrivelse for å understreke hvor viktig det som sier er, et element man ofte finner i Midtøsten. (Det klassiske eksempelet er hvor Jesus sier at en skal kutte av seg armer og bein slik at man ikke skal komme til helvete. Dette betyr selvsagt ikke at en skal eksempelvis stikke ut øynene sine for å unngå å synde, men det understreker viktigheten av å unngå synd.)
Den faktiske betydningen av “sengen drypper av gråt” er at “sofaen” “konsumeres bort”, eller “råtner”, på grunn av “tårer” eller “gråt“. Ordet her oversatt “drypper” kan også oversettes “å smelte”. Problemet er at tårer ikke vanligvis har denne virkningen på en “seng” eller “sofa”, så her må en forsøke andre løsninger for oversettelsen. Dette betyr at en har gått for en løsning hvor sengen er helt overfylt med tårer slik at man kan svømme i den.
Det kan være vanskelig å forestille seg at noe kan overveldet så mye at det blir et svømmebasseng i sengen deres. Dette bare understreker den sorgen David her føler. Tårer er viktige, og de viser at vi er virkelig alvorlige i bønnene våre. Jeg får assosiasjoner om Maria som vaket Jesu ben med hennes tårer for så å tørke dem med håret sitt. Er vi så dedikerte i vårt bønneliv at vi gråter for andre som vi ønsker skal bli frelst eller helbredet? Tårene våre viser hvor følelsesmessig involvert vi er i våre åndelige liv.
Et annet moment, som kommer fram fra “dryppingen” i dette verset (“vanningen” i den engelske Bibelen), er at vann er et bilde på renselse og tilgivelse av synder. Det at Herren Gud vasket dem rene var et velkjent blide for jødene. Frelsen for jøden var da Gud vasket hjertene deres rene for synd, noe som gjorde at Jesus brukte uttrykket “født av vann og ånd” i Johannes 3 da Han snakket med Nikodemus. Jødene var ukjente med dåpen, så dette var ikke hva Jesus mente da Han snakket med Nikodemus. Vi sier fremdeles at vi har fått hjertene våre renset, eller vasket hvit som snø, når vi ble frelst.
Vers 8 “Mitt øye er sløvet av bitter sorg, eldet fordi mange står imot meg.“
Det første ordet i dette verset er “øye”. Dette kan ha en bokstavelig og en billedlig betydning. I hverdagslig tale sier vi at “øynene er sjelens speil”. Dette er ikke et bibelsk sitat, men Bibelen sier at “Øyet er kroppens lampe. Om øyet ditt er klart, er det fordi kroppen er fylt av lys. Men om øyet ditt er sykt, er det fordi kroppen er fylt av mørke” (Matteus 6:22-23). Øynene er viktige, for de bestemmer hvor vi har fokuset vårt. Når vi blir kristne, så blir øynene våre åpnet av den Hellige Ånd slik at vi kan forstå åndelige ting. Vi må også beskytte øynene våre slik at vi ikke lyster etter syndige fristelser.
David skriver her at øye has er “sløvet av bitter sorg”. Det hebraiske ordet for “sløvet” betyr bokstavelig “å krympe”, men blir oftest oversatt som “å fortære”. Iden er at øyet svinner hen. Det forsvinner, mister sin glød. Noen tror at øynene til David bokstavelig krypet inn i skallen på ham, noe som eventuelt kan bety at han led av alvorlig væsketap. Grunnen til at øyet skinner svakere er, i følge grunnteksten, “ka’rc” eller “kaoas”; oversatt “kaos”. Dette impliserer en “ergrelse” i form av sinne, sorg eller vrede, sterke følelser som kommer fra dette kaoset man føler på. Hele denne salmen gjør det hanske klart at den sterke følelsen David følte på her, var sorg. De norske oversettere har her lagt til ordet “bitter” for å understreke hvor sterk denne følelsen var.
Det neste ordet betyr bokstavelig “å fjerne”, og brukes oftest om å bli gammel. Tanken er visstnok at man fjernes litt etter litt ettersom man blir eldre. Her settes denne aldringen i forbindelse med øynene. Øyene blir naturlig svakere med aldere, og Davids øyne var sikkert røde og svake fra tårene han hadde grått. En overbevisning om synd kan gjøre at en person lider fysisk når han eller hun angrer på det de har gjort. Når en sørger på denne måten blir man fort enda eldre.
Til slutt ser det ut som om Davids fiender er grunnen til mye av denne sorgen. “Tsarar” betyr “krampe” og bukes om motstandere eller konflikter som beleirer menneskene. Det kan oversettes på mange måter, men der hersker ingen tvil om at disse menneskene var Davids motstandere, og derfor også hans fiender. Selv om David ofte nevnte fiendene som stod imot ham, så mener noen kommentatorer at synden David ha begått her, er hans forhold til Batseba. Han så henne bade naken på taket, og øynene hans er i så tilfelle viktige i denne sammenhengen. David hadde lystet etter si nabos hustru, og dermed brutt et av de ti bud. Senere fikk han også drept Batsebas mann, og han var derfor også en morder. David hadde flere grunner til å gråte over sin synd. og det kan virke på sin plass at David måtte ha hjelp mot fiendene sine dersom han hadde ubekjente synder som vanskeliggjorde hans forhold til Gud.
Vi burde alle tenke på hva vi ser på. De tre apekattene “se intet ondt – hør intet ondt – si intet ondt” er en god påminnelse om at vi må tenke oss om slik at vi ikke faller i synd. Dersom vi likevel gjør det, må vi komme til Herren med våre tårer for å be om tilgivelse. Dersom vi virkelig angrer det vi har gjort, så vil Herren tilgi.
Vers 9 “Bort fra meg, alle som gjør urett! For Herren hører min gråt.”
Dette verset starter med verbet “å snu bort”, og har mange synonymer som kan bukes her. De to neste ordene forklarte hvem David ønsket fjernet fra hans nærvær. Det var de som arbeidet eller lagde “arven”, et ord vi har sett på flere ganger før. Det betyr “å pese” og reiser spørsmålet om hva som får David til å pese. Ettersom David nettop har nevnt fiendene sine, er det mest trolig at David her fokuserer på de som står imot ham og gir ham problemer og vanskeligheter. Selv om den norske oversettelsen her ikke er verbalt nøyaktig, så er det trolig en riktig antagelse.
Det er meget trolig at dem som stod imot David gjorde narr av ham på grunn av lidelsene hans. Dette har så øket fortvilelse som David følte på denne eksakte tiden, og han må ha følt seg langt nede. På dette tidspunktet ville det selvsagt være bra for David om fiendene hans ville fjerne seg langt fra ham, noe han her ber Herren om. Selv om vi mennesker er sosiale skapninger, så er det viktig å innse at der finnes mennesker som ikke er bra for oss, og disse er det godt å fjerne seg fra.
Den neste, lille setningen her starter med “Jehova” – den selv-eksiterende og evige Guds navn. David henvender seg igjen direkte til Herren, som hele salmen er rettet mot. Herren har her lyttet til David. Dette er en intelligent lytting hvor ma er oppmerksom på det som blir sagt, ofte med en positiv innstilling. Herren har her lyttet oppmerksomt til Davids høye rop, og denne høye ropingen kom fra tårene til David ettersom ha gråt over si synd.
Herren er alltid klar til å tilgi oss syndene våre, men vi må angre på dem, slik som David gjorde her. Herren har medynk for oss når vi tar til tårene. Hvor vakkert er det ikke når vi tar til tårene etter at vi har innsett at vi treger tilgivelse for det vi har gjort. Tårene er bevis for at vi virkelig bryr oss om synden vi har begått. Noen av oss tar ikke lett til tårene. Tårene er i seg selv ikke bevis for sant anger. Poenget er at vi skal oppriktig være lei oss for det vi har gjort. Krokodilletårer vil ikke virke, ettersom Herren kjenner hjertene våre.
Vers 10 “Herren lytter til mitt rop om nåde, Herren tar imot min bønn.”
Nest siste vers i denne salmen starter med “Jehova”. Alt dreier seg om Herre Gud kalt “Jehova” eller “Jahve”. Når vi setter Ham først i livene våre, så kan det ikke gå galt. Her, som i det foregående verset, lytter Herren på en intelligent måte, klar til å handle etter det Han hører. Det Herren her hører, er “mitt rop om nåde“. Disse ordene bygger på en oversettelse av et hebraisk ord som bokstavelig betyr “elskverdighet”. Det knyttes sammen med ordene “favorisering”, “nåde” og “påkallelse”. David påkaller her Herren mens han ber for nåde og at Gud vil se ham og hans anger for så å løfte ham opp, ut av elendigheten.
David har her i ånden fått en forståelse av at Herren har hørt ham, en følelse som kristne ofte får fra Gud. Det fortelles eksempelvis at Martin Luther en gang hadde kjempet med Gud i bønn, kom han hoppende frem og ropte: ” Vicimus, vicimus“, som oversatt blir “vi har vunnet, vi har seiret med Gud”. Dette er selvsagt den Hellige Ånd som står bak. Åndens stille stemme kan overbevise oss om at vi har fått bønnesvar.
Videre står det at Herre Jehova vil “ta” – som i “ta imot” – Davids “bønn” eller “salmesang” (hymne). Dette er sikkert noe som David sier fordi han har erfart dette selv gang på gang. Det er en oppmuntring for oss, at vi også må komme jevnlig til Herren i bønn. Når vi kommer til Ham med et oppriktig hjerte vil Ham aldri vise oss bort. Han ønsker at vi skal komme til Ham i bønn, men det er viktig at vi ikke bare kommer til Ham i bønn når vi har det vanskelig, men også kommer til Ham i bønn når vi har det godt. Det er viktig å takke Herren både for gode og onde dager.
Vers 11 “Alle mine fiender skal bli til skamme og skjelve av angst. Brått skal de snu seg bort i skam.“
Det siste verset i denne salmen starter David med “fiendene” hans, det vil si, de som hater ham. De skal “skamme seg” eller, bokstavelig talt “bli bleke” av “voldsomhet” og “skjelve“. Dette skjedde mange ganger med Davids fiender. David stolte på Herren Gud, og Gud velsignet ham gang på gang og fridde ham ut av utallige vanskeligheter. David hadde skammet seg overfor Gud på grunn av syndene han hadde begått, og nå var det fiendene hans som skulle bli gjort til skamme. Problemet til Davids fiender var at ikke bøyde kne slik som David gjorde, så der ventet det noe annet de kune skammes over og skjelve for.
David sa de skulle bli “snudd tilbake” og “bli bleke” – eller “skjelve” – i et øyeblikk. Ordet som her ble oversatt “brått” kommer fra et hebraisk ord som betyr den tiden det tar for et øye å blinke . det vil si, “et øyeblikk”. Det er hva e på engelsk kaller “the blink of an eye”, og det er veldig hurtig. Det at Davids fiender skulle bli bleke på et kort øyeblikk er noe som kan vitne om Guds dom. Når Herren kommer med sin dom, vil det skje raskt og fullstendig. Det er ikke bra å stå Gud imot. Han har all makt, og kan slå deg til jorden like hurtig som et øye kan blinke.
Mange av de sorgtunge salmene ender på samme vis, for å instruere den troende til stadig å se framover og trøste seg med å se på den dagen når hans kamp skal være over, når synd og sykdom ikke lengre skal eksistere, når fiendene skal slåes med plutselig og evig forvirring, når sekk og aske skal byttes inn med en kappe av herlighet, og alle tårer skal tørkes bort. Dette perspektivet er livsviktig for at vi skal kunne klare å holde ut i denne verdens jammerdal. Ikke glem at vi er på den vinnende side!
Lars Storaas Haukeland 