Nehemjas bok: Bønn & Arbeid

Nehemja fikk dårlige nyheter

“1 Ord av Nehemja, sønn av Hakalja.Det var i måneden kislev i det tjuende året, mens jeg var i borgen Susa. 2 Da kom Hanani, en av brødrene mine, og noen menn fra Juda. Jeg spurte dem ut om de judeerne som hadde sluppet unna fangenskapet, og om Jerusalem. 3 De svarte: «De som har sluppet unna fangenskapet der i provinsen, er i stor ulykke og vanære. Muren rundt Jerusalem er brutt ned, og portene er brent opp.» 4 Da jeg hørte dette, satte jeg meg ned og gråt. Jeg sørget i flere dager. Jeg fastet og ba til himmelens Gud.“

Nehemja 1:1-4

“11 Sidkia var tjueen år gammel da han ble konge, og han regjerte i Jerusalem i elleve år. 12 Han gjorde det som var ondt i Herren hans Guds øyne. Og han ydmyket seg ikke for Jeremia, profeten som talte ord fra Herrens munn.

13 Sidkia gjorde til og med opprør mot kong Nebukadnesar, som hadde latt ham sverge seg troskap ved Gud. Han var stivnakket og hardhjertet og ville ikke vende om til Herren, Israels Gud.
14 Også lederne blant prestene og folket ble mer og mer troløse, og de tok etter alle avskyelige skikker hos folkeslagene. De gjorde Herrens hus urent, det som han hadde helliget i Jerusalem. 15 Herren, deres fedres Gud, sendte bud til dem sent og tidlig gjennom sine budbærere, for han ville skåne sitt folk og sin bolig.

16 Men de hånte Guds sendebud, spottet hans ord og holdt profetene hans for narr, inntil Herrens harme mot folket sitt ikke lenger kunne stoppes.

17 Da lot han kaldeerkongen dra opp mot dem. Han drepte de unge mennene deres med sverd i helligdommen, og han skånte verken gutter eller jenter, gamle eller skrøpelige. Alt ble overgitt i kongens hender. 18 Alt utstyret i Guds hus, både stort og smått, skattene i Herrens hus og skattene til kongen og stormennene hans – alt tok han med seg til Babel. 19 Så brente de opp Guds hus og rev ned Jerusalems mur. Alle borgene i byen satte de i brann, og de ødela alle kostbare gjenstander. 20 De som slapp unna sverdet, førte han i eksil til Babel. Der ble de slaver for ham og sønnene hans helt til perserne fikk makten. 21 Slik ble Herrens ord gjennom Jeremia oppfylt. Landet fikk hvile til det hadde tatt igjen sabbatsårene sine, så lenge det lå øde, til sytti år var gått.“

2 Krønikebok 36:11-21

Nehemja var en høy emetsmann ved det kongelige hoff i Babylon. Men opprinnelig var han fra Israel. Store deler av det jødiske folket har blitt deportert til Babylon av kong Nebukadnesar. Omtrent 50 år senere ble Babylon erobret av den persiske kong Kyros, som da også fikk makt over regionen Israel. Denne kong Kyros ga jødene tillatelse til å dra tilbake til sitt eget land. Noen gjorde dette, men situasjonen i landet Israel var ikke akkurat lovende.

Nehemja, som selv var en del av det persiske joffet, mottok en rapport om situasjonen i hjemlandet. Det var intet posistivt å fortelle. Hovedstaden Jerusalem var i ruiner uten beskyttende murer. Innbyggerne var mål for latterliggjøring av andre folkegrupper i området. Ikke rart at Nehemja skrev “Da jeg hørte dette, satte jeg meg ned og gråt” (1:4). Senere i historien vil vi se at han var en handlingens mann, men dette tok tid. Først erfarte han en overveldende sorg.

Vi får alle dårlige nyheter fra tid til annen. Noen ganger er dette på et personlig nivå, eller det kan være når vi leser i avisene om hva som skjer i verden. Hva gjør dette med deg?

–

Nehemjas respons: Bønn!

“4 Da jeg hørte dette, satte jeg meg ned og gråt. Jeg sørget i flere dager. Jeg fastet og ba til himmelens Gud.“

Nehemja 1:4

“3 Da jeg hørte dette, flerret jeg kjortel og kappe, rev meg i hår og skjegg og satt lamslått. 4 Alle som skalv for ordet fra Israels Gud, samlet seg omkring meg på grunn av troløsheten til dem som hadde vært i eksil. Og jeg satt der lamslått helt til kveldsofferet. 5 Ved kveldsofferet reiste jeg meg fra botsøvelsen. Med flerret kjortel og kappe kastet jeg meg ned på kne, bredte ut hendene mot Herren min Gud“

Esra 9:3-5

“18 De kalte dem inn igjen og påla dem å holde helt opp med å forkynne og undervise i Jesu navn.

19 Men Peter og Johannes svarte dem: «Døm selv om det er rett i Guds øyne å adlyde dere mer enn ham. 20 Men vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt.» 21 Da truet de dem enda mer, men lot dem gå. For de fant ingen mulighet til å straffe dem så lenge hele folket lovpriste Gud for det som var skjedd. 22 Mannen som var blitt helbredet ved dette underet, var jo over førti år.

23 Etter at de var løslatt, gikk de til sine egne og fortalte hva overprestene og de eldste hadde sagt. 24 Da de andre hørte det, ba de til Gud med ett sinn og én stemme og sa: «Herre, du som skapte himmelen og jorden og havet og alt som er i dem,
25 du lot Den hellige ånd si dette gjennom din tjener David, vår far: Hvorfor er folkeslag i opprør? Hvorfor grunner folkene på det som er forgjeves? 26 Jordens konger reiser seg, fyrstene slår seg sammen mot Herren og hans Salvede.

27 Ja, i denne byen slo de seg sannelig sammen mot din hellige tjener Jesus, som du salvet. Både Herodes og Pontius Pilatus sammen med folkeslagene og Israels stammer –
28 alle har de gjort det som du ved din hånd og din vilje hadde bestemt skulle skje.

29 Og nå, Herre, hold øye med truslene deres og la dine tjenere tale ditt ord med frimodighet. 30 Rekk ut din hånd, så det skjer helbredelser og tegn og under ved navnet til Jesus, din hellige tjener.»

31 Da de hadde bedt, skalv stedet der de var samlet. De ble alle fylt av Den hellige ånd og talte Guds ord med frimodighet.”

Apostlenes gjerninger 4:18-31

Sorg, faste og bønn hørte sammen for Nehemja. I de kommende dagene vil vi diskutere innholdet i bønnen hans. Men det faktum at han ba er allerede betydningsfullt.

Mange mennesker forbanner Gud når de står overfor motgang. De beskylder Ham eller undrer i fortvilelse “Hvordan kunne Gud la dette skje? Eksisterer Han virkelig?” Dårlige nyheter kan kaste deg inn i en dyp krise – følelsesmessig, men også når det gjelder troen.

Andre mennesker bretter opp ermene og starter med det som må gjøres. De gjør deres ytterste for å forbedre situasjonen. Noen ganger lykkes de, andre ganger ikke.

En tredje gruppe gir opp håpet og forblir hvor de er. Dette er forståelig, spesielt når en situasjon går over lengre tid.

Men Nehemja responderte andreledes. Han brakte sorgen sin til Herren Gud. Vi leser at han fastet som et uttrykk på sorgen hans og for å ydmyke seg selv foran Gud. I tillegg ba Nehemja lidenskapelig for folket sitt. Ikke bare hurtig, men i flere dager.

Hvordan er forholdet mellom “dårlige nyheter” og “bønn” i ditt liv? Kunne du følge Nehemjas eksempel av å be intenst (og kanskje faste) for de vanskelige situasjonene du hører om?

–

Nehemja tryglet om Guds pakts trofasthet

“5 Jeg sa: Å, Herre, himmelens Gud, du store og skremmende Gud, som holder pakten og viser kjærlighet mot alle som elsker deg og holder dine bud. 6 La ditt øre lytte og øynene dine være åpne så du hører din tjeners bønn som jeg ber til deg nå, både dag og natt, for israelittene, dine tjenere. Jeg bekjenner syndene som vi israelitter har gjort mot deg. Også jeg og mitt farshus har syndet.”

Nehemja 1:5-6

“5 Da steg Herren ned i en sky, stilte seg hos ham og ropte ut navnet Herren. 6 Herren gikk forbi ham og ropte: « Herren er Herren, en barmhjertig og nådig Gud, sen til vrede og rik på miskunn og sannhet! 7 Han holder fast på sin miskunn i tusen slektsledd og tilgir synd, skyld og lovbrudd. Men han lar ikke den skyldige slippe straff. For fedrenes synd straffer han barn og barnebarn, og tredje og fjerde slektsledd.» 8 Straks bøyde Moses seg til jorden og tilba.”

2 Mosebok 34:5-8

“17 Men nå, Herre, vis din store makt, slik du har sagt det: 18 « Herren er sen til vrede og rik på miskunn. Han tilgir skyld og lovbrudd, men lar ikke den skyldige slippe straff. Han straffer barna i tredje og fjerde ledd for fedrenes synd.»“

4 Mosebok 14:17-18

“1 I det første året Dareios, sønn av Ahasveros, var konge – han var av medisk ætt og var blitt konge over kaldeerriket – 2 i det første regjeringsåret hans la jeg, Daniel, merke til i bøkene hvor mange år Jerusalem skulle ligge i ruiner ifølge Herrens ord til profeten Jeremia. Det var sytti år.

3 Jeg vendte meg til Herren Gud for å søke ham med bønn og rop om nåde, for å faste i sekk og aske.

4 Jeg ba til Herren min Gud og bekjente: «Å, Herre, du store og skremmende Gud, som holder pakten og er trofast mot alle som elsker deg og holder dine bud!”

Daniel 9:1-4

Herren Gud er støøre enn vi kan forestille oss. Vi kan aldri fullt ut kjenne eller forstå Ham. Men Han har gjort Seg kjent til folk. For eksempel åpenbarte Han Seg selv til Moses som “Herren er Herren, en barmhjertig og nådig Gud, sen til vrede og rik på miskunn og sannhet! 7 Han holder fast på sin miskunn i tusen slektsledd og tilgir synd, skyld og lovbrudd. Men han lar ikke den skyldige slippe straff. For fedrenes synd straffer han barn og barnebarn, og tredje og fjerde slektsledd” (2 Mosebok 34:6-7).

Videre i historien om Moses leser vi om hvordan folket syndet stort. Gud ønsket å straffe dem ved å utslette hele folket. Men Moses stod opp for dem ved å minne Herren på Hans egne ord om tålmodighet, godhet og tilgivelse (4 Mosebok 14:17-18). Og Gud lyttet til ham.

Daniel og Nehemja ba på lik måte. De begynte bønnene sine med å nevne Guds pakts trofasthet. Det var det ufeilbarlige grunnlaget de kunne bønnfalle Gud på om folket deres, selv enn hva som skjedde.

Å basere dine bønner på Guds karaktertrekk som Han selv har gitt, er et mektig virkemiddel du kan bruke for å få bønnene dine innstillt til Hans vilje! Gjør du dette? Hvordan gjør du dette om til ord?

–

Gud lytter til bønnen vår

“6 La ditt øre lytte og øynene dine være åpne så du hører din tjeners bønn som jeg ber til deg nå, både dag og natt, for israelittene, dine tjenere. Jeg bekjenner syndene som vi israelitter har gjort mot deg. Også jeg og mitt farshus har syndet.”

Nehemja 1:6

“11 Salomo hadde nå fullført både Herrens hus og kongeborgen. Alt det han hadde bestemt seg for å gjøre med Herrens hus og sitt eget, hadde lyktes for ham. 12 Da viste Herren seg for ham om natten og sa til ham: Jeg har hørt din bønn, og jeg har utvalgt dette stedet til offertempel for meg. 13 Nå kan det hende at jeg lukker himmelen så det ikke kommer regn, og befaler gresshoppene å fortære landet eller sender pest iblant folket mitt. 14 Hvis da dette folket som mitt navn er nevnt over, ydmyker seg og ber, søker meg og vender seg bort fra sine onde veier, skal jeg høre dem fra himmelen, tilgi dem syndene og lege landet. 15 Nå vil jeg holde øynene åpne og ørene vendt mot hver bønn som stiger opp fra dette stedet. 16 Jeg har utvalgt og helliget dette huset for at mitt navn skal være der til evig tid. Mine øyne og mitt hjerte skal alltid være vendt mot det. 17 Og du, så sant du vandrer for mitt ansikt slik din far David gjorde, og så sant du gjør alt det jeg har befalt deg, og holder mine forskrifter og lover, 18 da skal jeg la din kongetrone stå fast, etter den pakten jeg sluttet med din far David da jeg sa: «Det skal aldri mangle en mann av din ætt til å herske over Israel.» 19 Men hvis dere vender dere bort og forlater mine forskrifter og bud som jeg har gitt dere, så dere går og dyrker andre guder og tilber dem, 20 da skal jeg rykke dere opp fra det landet jeg har gitt dere. Og dette huset som jeg har helliget til mitt navn, vil jeg kaste bort fra mitt ansikt. Jeg gjør det til et ordtak og et spottord blant alle folk. 21 Om dette huset er aldri så praktfullt, skal alle som går forbi, bli forferdet og spørre: «Hvorfor har Herren handlet slik mot dette landet og dette huset?» 22 Og da skal folk svare: «Det er fordi de forlot Herren, sine fedres Gud, han som førte dem ut av Egypt, og holdt seg til andre guder, som de tilba og dyrket. Derfor har han ført all denne ulykken over dem.»”

2 Krønikebok 7:11-22

“21 Når en kvinne skal føde, er hun engstelig, for hennes time er kommet. Men når hun har født barnet, har hun glemt smertene i sin glede over at et menneske er kommet til verden. 22 Også dere er engstelige nå. Men jeg skal se dere igjen, og hjertet deres skal glede seg, og ingen skal ta gleden fra dere. 23 På den dagen skal dere ikke ha mer å spørre meg om. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis dere ber Far om noe, skal han gi dere det i mitt navn. 24 Hittil har dere ikke bedt om noe i mitt navn. Be, og dere skal få, så gleden deres kan være fullkommen.“

Johannes 16:21-24

Da kong Salomo hadde bygd et tempel for Gud, sa Gud: “Nå vil jeg holde øynene åpne og ørene vendt mot hver bønn som stiger opp fra dette stedet” (2 Krønikebok 7:15). Men dette løftet ble fulgt av en advarsel: dersom israelittene ville bryte Guds bud og tjene andre guder, så ville de miste landet sitt, og så sier Gud “dette huset som jeg har helliget til mitt navn, vil jeg kaste bort fra mitt ansikt” (7:20). Dette er akkurat hva som skjedde. Byen Jerusalem, inkludert tempelet, ble ødelagt av den babylonske hæren. Men når grupper av jøder returnerte til landet deres (omtrent 70 år senere), forsøkte man å bygge et nytt tempel.

Det er slående at Nehemja bruker de samme ordene i bønnen hans som Gud hadde sagt århundrer tildligere. Det er som om han ber til Herren Gud: “Gjelder disse løftene fremdeles? Lytter du fremdeles til oss selv om tempelet har blitt ødelagt og jeg er her i Babylon istedenfor i Jerusalem?” Resten av historien gjør det klart: Ja, Gud lyttet til Nehemjas bønn!

I Johannes 16:23 lover Jesus dem som fulgte etter Ham “Hvis dere ber Far om noe, skal han gi dere det i mitt navn.” Vi trenger ikke et tempel for å be til Gud lengre. Herren Gud lytter til oss alle steder og til alle tider når vi ber. For en velsignelse!

–

Bekjennende skyldfølelse

Nehemja 1:6-7

“12 Synden kom inn i verden på grunn av ett menneske, og med synden kom døden. Og slik rammet døden alle mennesker fordi alle syndet. 13 Det var synd i verden også før loven kom, men synden blir ikke regnet som synd når det ikke finnes noen lov. 14 Likevel hersket døden fra Adam til Moses, også over dem som ikke hadde begått noe lovbrudd slik som Adam. Adam er her et motstykke til ham som skulle komme. 15 Men med nåden er det annerledes enn med fallet. På grunn av den enes fall måtte de mange dø. Men nåden, Guds gave, er noe uendelig mye større: Den gis i overflod til de mange på grunn av nåden fra det ene mennesket Jesus Kristus.

16 Og med gaven er det annerledes enn med den enes synd. For dommen over den ene førte til fordømmelse, men nåden mot de mange førte til frifinnelse, enda mange hadde falt. 17 Døden fikk herredømme på grunn av ett menneskes fall. Hvor mye mer skal da ikke de som tar imot Guds store nåde og rettferdighetens gave, eie livet og få herredømme ved den ene, Jesus Kristus.

18 Altså: Som ett menneskes fall ble til fordømmelse for alle mennesker, slik fører ett menneskes rettferdige gjerning til frifinnelse og liv for alle.
19 Slik det ene menneskets ulydighet gjorde de mange til syndere, skal nå den enes lydighet gjøre de mange rettferdige. 20 Loven kom til for at fallet skulle bli stort. Men der synden ble stor, ble nåden enda større. 21 For slik som synden hersket gjennom døden, skal nåden herske gjennom rettferdigheten og gi evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre.”

Romerne 5:12-21

Nehemja ber ikke for sitt eget velbefinnende, men for hele folkets. Derfor bekjenner han også skyld på vegne av alle israelittene.

Han inkluderer seg selv og familien hans i dette. Han føler seg ansvarlig for hans forfedres utroskap mor Herren Gud, selv om Nehemja selv ikke en gang var født da disse syndene ble begått.

I mange moderne kulturer er dette vanskelig å forestille seg. Spesielt vestlige mennesker har en tendens til å tenke strekt individuelt istedenfor som en gruppe.

De føler seg ikke ansvarlige for en annen persons handlinger. Spå de vil ikke bekjenne skyld på andres vegne.

IBibelen har både individet og det kollektive sin plass. Romerne 5 utdyper dette.Paulus forklarer hvordan ett menneskes synd (Adams) har store og katastrofale konsekvenser for hele menneskeheten. På grunn av syndene til denne ene mannen må alle mennesker dø. Til kontrast vil ett menneskes rettferdighet (Jesu) føre til rettferdiggjørelse og evig liv til alle som tror på Ham.

I tillegg til disse kollektive tonene påkaller også Bibelen hver person individuelt til å bekjenne deres synd og motta tilgivelsens gave. Frelsen vår er personlig, ikke kollektiv.

Er tankene dine primært individuelle eller mer kollektive? Hvordan påvirker dette ditt syn på synden, skyldfølelsen og frelsen?

–

Nehemja bønnfalt Guds løfte

“8 Husk det du påla din tjener Moses: «Hvis dere er troløse, vil jeg spre dere blant folkene. 9 Men hvis dere vender om til meg og holder budene mine og lever etter dem, om dere så er drevet bort til himmelens grense, skal jeg samle dere derfra og bringe dere til det stedet som jeg har valgt til bolig for mitt navn.» 10 De er tjenerne dine og folket ditt, som du har fridd ut ved din store kraft og sterke hånd.”

Nehemja 1:8-10

“9 Så vit da at det er Herren din Gud som er Gud, den trofaste Gud som holder pakten og viser kjærlighet i tusen ledd mot dem som elsker ham og holder hans bud,”

5 Mosebok 7:9

“1 Lytt, du himmel, jeg vil tale, la jorden høre ordet fra min munn! 2 La min lære risle som regn, min tale dryppe som dugg, som regnskurer på grønne enger, som regndråper over alt som gror. 3 Herrens navn vil jeg forkynne, gi vår Gud ære! 4 Klippen, fullkomment er hans verk, for hans veier er alltid de rette. En trofast Gud, uten svik, rettferdig og rettskaffen er han.”

5 Mosebok 32:1-4

For noen få dager siden har vi allerede sett at Nehemja minnet Gud på Hans egen karakter. Han fant håp i Guds tilgivelse og nåde. Her siterer Nehemja spesifikt hva Gud sa til Moses: dersom israelittene var ulydige mot Gud, så ville de bli spredd blandt nasjonene. Men dersom de angret seg, ville Han bringe dem tilbake til landet deres.

Første delen av denne annonseringen hadde gått i oppfyllelse. Når alt kom til alt, var Nehemja i Babylon, langt borte fra hjemlandet sitt. Nå ba Nehemja Herren om at den andre delen av annonseringen også skulle gå i oppfyllelse: returneringen av folket til deres lovede land. En liten begynnelse var allerede synlig, for et lite antall folk hadde allerede vendt tilbake. Men der hadde ikke funnet sted noen restaurering enda.

Guds trofasthet til løftene Hans er et gjennomgående og grunnleggende tema i Bibelen. Gud gjør hva Han sier – både straffen Hans og Hans lovede velsignelser vil bli oppfylt. I Nehemjas tilfelle var disse forutsigelsene veldig spesifikke og bundet til en ganske presis tidsramme: etter 70 år i fangenskap ville israelittene bli tillatt å vende tilbake til sitt eget land. Andre løfter som Gud har kommet med, har en mer usikker tidsramme. Jesu andre komme, for eksempel, og den nye himmelen og den nye jorden som Han vil skape da.

Hvordan håndterer du disse løftene? Hvilken rolle spiller de i livet ditt og bønnen din?

–

En spesiell stilling gir et spesielt ansvar

“11 Å, Herre, la øret ditt lytte til bønnene fra tjeneren din og tjenerne dine, de som gjerne vil frykte ditt navn. La tjeneren din lykkes i dag, la ham finne barmhjertighet hos denne mannen! Jeg var kongens munnskjenk da dette hendte.”

Nehemja 1:11

“17 Kongen sendte dette svaret:

«Til rådsherren Rehum, skriveren Sjimsjai og resten av embetsbrødrene som bor i Samaria og ellers i provinsen Bortenfor Eufrat: Fred! 18 Dokumentet som dere sendte oss, har jeg fått oversatt og opplest. 19 Jeg ga ordre om en undersøkelse, og man fant at denne byen fra de tidligste tider av har reist seg mot kongene. Det har vært opprør og uro der. 20 Mektige konger har styrt over Jerusalem og hersket over hele provinsen Bortenfor Eufrat. De fikk inn skatter, avgifter og toll. 21 Gi nå påbud om å stanse disse mennene, så byen ikke blir bygd opp igjen før det kommer ordre fra meg. 22 Vær ikke ettergivende i denne saken, ellers kan det bli til enda større skade og tap for kongene.»

23 Så snart avskriften av dokumentet fra kong Artaxerxes var blitt lest opp for Rehum, skriveren Sjimsjai og yrkesbrødrene deres, dro de i all hast til judeerne i Jerusalem og stanset dem med vold og makt.“

Esra 4:17-23

“1 Mordekai fikk vite alt som hadde skjedd, og han flerret klærne sine og kledde seg i sekk og aske. Så gikk han ut i byen og ropte og klaget høyt og bittert.

2 Han kom så langt som til slottsporten. Men ingen kunne gå gjennom slottsporten kledd i sekkestrie. 3 I hver provins der kongens ord og befaling nådde fram, ble det stor sorg blant jødene, med faste, gråt og klage, og mange la seg i sekk og aske.

4 Esters tjenestejenter og evnukker kom og fortalte henne dette. Da begynte dronningen å skjelve. Hun sendte klær til Mordekai som han skulle ha på seg i stedet for sekkestrien, men han tok ikke imot. 5 Så kalte Ester inn Hatak, en evnukk som kongen hadde satt i hennes tjeneste. Hun sendte ham til Mordekai for å få vite hva som hadde hendt, og hvorfor. 6 Hatak gikk ut til Mordekai på torget i byen, foran slottsporten. 7 Mordekai fortalte da alt som hadde hendt med ham, og hele historien om sølvet som Haman hadde sagt han skulle veie opp til kongens skattkammer hvis han fikk gjøre ende på jødene. 8 Til Hatak ga han også en avskrift av brevet med loven som var gitt i Susa om at de skulle utryddes. Han ba ham vise det til Ester og fortelle henne alt. Så skulle han pålegge henne å gå til kongen for å trygle og be kongen selv om nåde for folket hennes.

9 Hatak kom og fortalte Ester hva Mordekai hadde sagt. 10 Da påla Ester Hatak å si dette til Mordekai: 11 «Alle kongens tjenere og folket i kongens provinser vet at om noen, mann eller kvinne, går inn til kongen i den indre slottsgården uten å være innkalt, så er det bare én lov som gjelder: døden. Bare den som kongen retter gullsepteret sitt mot, får leve. Selv har jeg ikke blitt kalt inn til kongen på tretti dager.»

12 De fortalte Mordekai hva Ester hadde sagt. 13 Mordekai ba dem si til Ester: «Tro bare ikke at du som den eneste av jødene skal berge livet fordi du er i kongens slott. 14 For om du tier i denne tiden, vil hjelp og redning komme til jødene fra et annet sted, mens du og ditt farshus vil gå til grunne. Og hvem vet om det ikke er for en tid som denne at du har fått dronningrang?»

15 Da ba Ester dem si til Mordekai: 16 «Gå og kall sammen alle jøder som befinner seg i Susa, og hold faste for min skyld. Dere skal ikke spise eller drikke på tre dager, verken om natten eller om dagen. Jeg og tjenestejentene mine vil også faste på samme måte. Så skal jeg gå inn til kongen, selv om det ikke er etter loven. Skal jeg gå til grunne, så går jeg til grunne.» 17 Mordekai gikk av sted og gjorde alt som Ester hadde pålagt ham.“

Ester 4:1-17

Nehemja avsluttet bønnen sin med å be Gud om å gi ham nåde foran kong Artaxerxes. Foe, som en forklaring til oss som leser, var Nehemja kongens munnsjenk – en av de høyeste stillingene i det persiske hoffet. En munnsjenk hadde kontakt med kongen regelmessig. På den måten var han i en posisjon til å komme med forespørsler til kongen, i dette tilfelle for kongelig støtte til folket i Jerusalem. Samtidig var Nehemja bare en tjener. Dersom han spurte om noe som kongen ikke likte, så kunne kanskje kariæren eller livet hans være truet. Risikoen var virkelig, siden Nehemjas forespørsel etter hjelp for folket i Israel ville gå imot en tidligere beslutning av kongen om at Jerusalem ikke skulle gjenoppbygges (se Esra 4:17-23).

Ikke rart at Nehemja var bekymret over dette ansvaret. Hn kunne muligens hjelpe folket sitt ved å vende seg til kongen om dette, men dette forsøket kunne også veldig lett feile.

Vi ser en liknende situasjon med dronning Ester. Hun bønnfalt kongen i stor risiko for livet sitt, slik at folket hennes skulle overleve. For onkelen hennes sa: “hvem vet om det ikke er for en tid som denne at du har fått dronningrang?” (Esra 4:14).

Hva tror du? Har folk som har en mulighet til å hjelpe andre også en plikt til å gjøre dette? Og hva om dette er en stor risiko for dem?

–

Handling når muligheten byr seg

“1 Det var i måneden nisan i det tjuende året til kong Artaxerxes. Jeg tok vinen som sto foran kongen, og ga ham. Han hadde aldri før sett meg nedtrykt. 2 Kongen sa til meg: «Hvorfor ser du så nedtrykt ut? Du er da ikke syk? Dette kan ikke være annet enn hjertesorg.» Jeg ble svært redd 3 og sa til kongen: «Lenge leve kongen! Skulle jeg ikke se nedtrykt ut når byen der fedrene mine er gravlagt, ligger øde og portene er fortært av ild?»

4 Kongen sa til meg: «Hva ønsker du?» Jeg ba til himmelens Gud. 5 Så sa jeg til kongen: «Om kongen finner det for godt og han synes godt om sin tjener, så send meg til Juda, til byen der fedrene mine er gravlagt, så jeg kan bygge den opp igjen.» 6 Da spurte kongen meg, mens dronningen satt ved siden av ham: «Hvor lenge kommer reisen din til å vare, og når vender du tilbake?» Kongen godtok tiden jeg nevnte, og sendte meg av sted.

7 Jeg sa til ham: «Om kongen finner det for godt, så send med meg brev til stattholderne i provinsen Bortenfor Eufrat, så de lar meg dra gjennom til jeg kommer til Juda, 8 og også et brev til Asaf, vokteren for kongens parker, slik at han gir meg tømmer til bjelker i portene i tempelborgen, til bymuren og til huset jeg skal bo i.» Kongen gjorde dette, for min Gud holdt sin gode hånd over meg.”

Nehemja 2:1-8

Omtrent fire måneder hadde gått siden Nehemja hadde hørt om Jerusalems håpløse situasjon. Disse nyhetene uroet ham, men han hadde tydeligvis ikke funnet en mulighet til å snakke med kongen om situasjonen enda. Men en dag la kongen imidlertid merke til at Nehemja så trist ut. Nehemja ble redd – nå måtte han snakke ut foran kongen! Med høflige ord og på en genrell måte (uten å nevne et spseielt sted), hadde han fortalt ham at byen han kom fra vlå i ruiner. Kongens respons var kort men inviterende: “Hva ønsker du?” (2:4).

Dette var den perfekte muligheten for Nehemja å søke kongelig hjelp. Han spurte – og mottok – tillatelse til å dra til Juda og gjenoppbygge byen. I tillegg ble han gitt rekommandasjon for fri reise og byggematerialer. Dette var trolig mer enn Nehemja hadde håpet på! Takknemlig konkluderte han “Kongen gjorde dette, for min Gud holdt sin gode hånd over meg” (2:8).

Nehemja søkte etter Guds hjelp på forhånd, så ventet han på den riktige muligheten. Finnes det situasjoner hvor du gjør det samme? Dersom det gjør det, hvordan vet du når det er riktig tid å handle på?

–

Motstand

“9 Jeg kom til stattholderne i provinsen Bortenfor Eufrat og ga dem brevene fra kongen. Kongen hadde sendt med meg hærførere og ryttere. 10 Sanballat fra Horon og embetsmannen Tobia fra Ammon fikk høre dette. De tok det ille opp at det hadde kommet en mann som ville israelittene vel.”

Nehemja 2:9-10

“27 Se bare til at dere fører et liv som er Kristi evangelium verdig. Enten jeg kommer og ser dere, eller er borte, så la meg få høre at dere står sammen i én ånd, kjemper med ett sinn for troen på evangeliet 28 og ikke på noen måte lar dere skremme av motstanderne. Dette er et tegn fra Gud, et tegn som varsler ødeleggelse for dem, men frelse for dere. 29 For Kristi skyld fikk dere den nåde ikke bare å tro på ham, men også å lide for ham. 30 Dere står i den samme kampen som dere før har sett meg kjempe, og nå hører dere at jeg fremdeles står i den.”

Filipperne 1:27-30

“12 Ved apostlenes hender ble mange tegn og under gjort i folket. Alle holdt trofast sammen i Salomos søylehall. 13 Ingen andre våget å slå seg sammen med dem, men folket satte dem høyt. 14 Stadig flere trodde på Herren og ble lagt til dem, både menn og kvinner i stort antall. 15 De bar også syke ut på gatene og la dem på senger og bårer, for at i det minste skyggen av Peter kunne falle på noen av dem når han gikk forbi. 16 Det kom også mye folk fra byene rundt Jerusalem. De bar med seg syke og folk som var plaget av urene ånder, og alle ble helbredet.

17 Da grep øverstepresten inn, han og alle som var på hans side, nemlig saddukeerpartiet. De ble fylt av brennende harme, 18 pågrep apostlene og kastet dem i byfengselet. 19 Men en engel fra Herren åpnet fengselsportene om natten, førte dem ut og sa: 20 «Gå og still dere opp på tempelplassen, og la folket få høre hele dette budskapet om livet!»

21 Fordi de hadde hørt disse ordene, gikk de til tempelet tidlig neste morgen og underviste. Imens kalte øverstepresten og hans tilhengere sammen Rådet, hele Israels eldsteråd. Så sendte de bud til fengselet for å hente apostlene. 22 Men da vaktene kom, fant de dem ikke der. De vendte tilbake og meldte: 23 «Vi fant fengselet forsvarlig stengt, og vokterne sto ved portene. Men da vi låste opp, fant vi ingen der inne.»“

Apostlenes gjerninger 5:12-23

I går så vi hvordan Guds nådefulle hånd fikk Nehemjas plan til å fungere. Kongen støttet ham også. Han ble gitt brev med rekommandasjon, og til og med soldater og hester. Men alle var ikke fornøyd med Nehemjas prosjekt. Noe få påvirkningsfulle ledere hod nabofolket var veldig misfornøyde.De følte trolig at deres status og økonomiske makt var truet. Men de hadde ikke bare fornuftige innvendinger til Nehemjas ankomst. Ordlyden i Nehemja 2:10 indikerer et stort hat: “De tok det ille opp at det hadde kommet en mann som ville israelittene vel.” Disse mennene ønsket absolutt ikke at israelittenes situasjon skulle bli bedre. Videre i Nehemjas fortelling kan vi lese om hvordan de motstod oppbyggingen av Jerusalem med all deres makt.

Å ønske det verste for noen, kjempe mot noen på grunn av hat… dette var ikke bare et tema på Nehemjas tid – det er fremdeles et problem i dag. Kanskje du har erfart det selv, muligens når du har ønsket å hjelpe andre? Hvordan håndterer du slike situasjoner?

–

Å handle mens du stoler på Gud

“11 Så kom jeg til Jerusalem. Da jeg hadde vært der i tre dager, 12 dro jeg ut om natten sammen med noen få menn. Jeg hadde ikke fortalt noe menneske hva min Gud hadde lagt meg på hjertet å gjøre for Jerusalem. Jeg hadde ikke med meg andre dyr enn det jeg red på. 13 Jeg dro ut gjennom Dalporten om natten, forbi Drakekilden og til Møkkporten. Jeg inspiserte Jerusalems murer, som var brutt ned, og portene, som var fortært av ild.

14 Jeg dro videre til Kildeporten og Kongedammen, men der var det ikke plass nok til at dyret som jeg red på, kunne komme forbi. 15 Jeg fortsatte opp gjennom dalen om natten og inspiserte muren. Deretter snudde jeg og kom tilbake gjennom Dalporten.

16 Stormennene visste ikke hvor jeg hadde vært, eller hva jeg hadde gjort. Inntil da hadde jeg ikke fortalt det til judeerne, verken til prestene, de fremste, stormennene eller de andre som skulle gjøre arbeidet. 17 Men nå sa jeg til dem: «Dere ser hvor ille vi har det her. Jerusalem ligger i ruiner, og portene er brent opp. Kom, la oss bygge opp igjen muren rundt Jerusalem, så vi ikke lenger må leve i vanære.» 18 Jeg fortalte dem også hvordan Gud holdt sin gode hånd over meg, og hva kongen hadde sagt til meg. Da sa de: «La oss gå i gang med å bygge!» Og de tok fatt på det gode verket.

19 Da Sanballat fra Horon, embetsmannen Tobia fra Ammon og Gesjem fra Araba hørte dette, spottet og hånte de oss. De sa: «Hva er det dere holder på med? Gjør dere opprør mot kongen?» 20 Jeg svarte dem: «Himmelens Gud vil la oss lykkes. Vi, hans tjenere, skal gå i gang med å bygge. Men dere har ingen del, ingen rett og ingen historie i Jerusalem.»”

Nehemja 2:11-20

Da Nehemja kom til Jerusalem, dro han personlig for å inspisere bymurene. Dette ga ham et klart bilde av situasjonen. Så kalte han inn til et møte med “judeerne… prestene, de fremste, stormennene… de andre som skulle gjøre arbeidet” (2:16). For dette skulle ikke være Nehemjas private prosjekt, men et sanfunnsangasjement.

Nehemja fortalte folket hvordan Gud hadde hjulpet ham og hvordan kongen hadde støttet planene hans. Oppmuntret av disse ordene, betsemte de “La oss gå i gang med å bygge!” (2:18). Ernergisk tok de fatt på arbeidet.

Versene vi leste i dag er en fantastisk illustrasjon på det eldgamle slagordet “Ora et Labora”. Be og arbeid! Disse menneskene rullet opp ermene sine og stolte på at Herren Gud ville velsigne arbeidet deres. De kunne ikke gjøre det i sin egen kraft. Men de stod heller ikke uvirksomme for å vente og se om Gud ville gripe inn i deres vanskelige situasjon.

Noen mennesker finner bønn lettere enn handling. Med andre er det motsatt. Hva med deg? Hvordan finner du den rette balansen mellom bønnen/tillit til Gud og handling?

–

Å bygge sammen

“1 Øverstepresten Eljasjib og brødrene hans, prestene, gikk i gang med å bygge Saueporten. De helliget den og satte inn dørene. Deretter helliget de muren helt til Hundretårnet og Hananel-tårnet. 2 Ved siden av dem bygde mennene fra Jeriko, og ved siden av dem bygde Sakkur, sønn av Imri. 3 Fiskeporten ble bygd av etterkommerne til Senaa. De tømret den opp og satte inn dører med bolter og bommer. 4 Ved siden av dem arbeidet Meremot, sønn av Uria, sønn av Hakkos, og ved siden av dem Mesjullam, sønn av Berekja, sønn av Mesjesabel, og ved siden av dem Sadok, sønn av Baana. 5 Ved siden av dem arbeidet mennene fra Tekoa, men de fremste blant dem ville ikke bøye nakken i arbeid for herrene sine. 6 Gamleporten ble reparert av Jojada, sønn av Paseah, og av Mesjullam, sønn av Besodja. De tømret den opp og satte inn dører med bolter og bommer. 7 Ved siden av dem arbeidet Melatja fra Gibeon, Jadon fra Meronot og menn fra Gibeon og Mispa, som var sete for stattholderen i provinsen Bortenfor Eufrat. 8 Ved siden av dem arbeidet Ussiel, sønn av Harhaja, en av gullsmedene, og ved siden av ham arbeidet Hananja, en av salvemakerne. De bygde opp igjen Jerusalem helt fram til Den brede muren.

9 Ved siden av dem arbeidet Refaja, sønn av Hur. Han var leder for halvparten av Jerusalem-området. 10 Ved siden av dem arbeidet Jedaja, sønn av Harumaf, like ved sitt eget hus, og ved siden av ham arbeidet Hattusj, sønn av Hasjabneja.

11 Ovnstårnet og en annen del av muren ble reparert av Malkia, sønn av Harim, og av Hasjub, sønn av Pahat-Moab.
12 Ved siden av ham arbeidet Sjallum, sønn av Hallohesj, som var leder for den andre halvparten av Jerusalem-området, og døtrene hans. 13 Dalporten ble reparert av Hanun og innbyggerne i Sanoah. De bygde den opp igjen og satte inn dører med bolter og bommer. De reparerte også tusen alen på muren helt til Møkkporten. 14 Møkkporten ble reparert av Malkia, sønn av Rekab, lederen for Bet-Hakkerem-området. Han bygde opp igjen porten og satte inn dører med bolter og bommer. 15 Sjallun, sønn av Kol-Hose, lederen for Mispa-området, reparerte Kildeporten. Han bygde den opp igjen, la tak på den og satte inn dører med bolter og bommer. Han reparerte også muren ved Sjelah-dammen, nær kongens hage, og bort til trappene ned fra Davidsbyen.

16 Deretter arbeidet Nehemja, sønn av Asbuk, som var leder for halvparten av Bet-Sur-området. Han reparerte muren fram til Davids-gravene og til den kunstige dammen og krigernes hus.

17 Etter ham arbeidet levittene, Rehum, sønn av Bani, og ved siden av ham arbeidet Hasjabja for sitt område, han var leder for halvparten av Ke’ila-området. 18 Etter dem arbeidet brødrene deres, Bavvai, sønn av Henadad, lederen for den andre halvparten av Ke’ila-området, 19 og ved siden av ham arbeidet Eser, sønn av Jesjua, lederen for Mispa, på en annen del rett overfor oppgangen til våpenlageret i murvinkelen.

20 Etter ham arbeidet Baruk, sønn av Sabbai, med stor iver på en annen del, fra hjørnet og fram til inngangen til øverstepresten Eljasjibs hus. 21 Etter ham arbeidet Meremot, sønn av Uria, sønn av Hakkos, på en annen del fra inngangen til Eljasjibs hus og til enden av huset.

22 Etter ham arbeidet prestene som bodde i nærheten. 23 Etter dem arbeidet Benjamin og Hasjub like ved sine egne hus. Etter ham arbeidet Asarja, sønn av Maaseja, sønn av Ananja, ved siden av sitt eget hus. 24 Etter ham arbeidet Binnui, sønn av Henadad, på en annen del, fra Asarjas hus til murvinkelen og hjørnet. 25 Palal, sønn av Usai, arbeidet like ved hjørnet og det øvre tårnet som stikker fram fra kongeborgen, det som hører til vaktgården. Etter ham arbeidet Pedaja, sønn av Parosj, og 26 tempeltjenerne som bodde på Ofel, helt til et punkt like ved Vannporten i øst og tårnet som stakk fram.

27 Etter dem arbeidet mennene fra Tekoa på en annen del, fra plassen foran det store tårnet som stakk fram, og til Ofel-muren.

28 Ovenfor Hesteporten arbeidet prestene foran hvert sitt hus.
29 Etter dem arbeidet Sadok, sønn av Immer, på den andre siden av huset sitt. Etter ham arbeidet Sjemaja, sønn av Sjekanja, som voktet Østporten. 30 Etter ham arbeidet Hananja, sønn av Sjelemja, og Hanun, den sjette sønnen til Salaf, på en annen del. Etter ham arbeidet Mesjullam, sønn av Berekja, rett overfor sitt eget rom. 31 Etter ham arbeidet Malkia, en av gullsmedene, helt fram til huset til tempeltjenerne og handelsmennene foran Mønstringsporten, til det øvre hjørnet. 32 Og mellom det øvre hjørnet og Saueporten arbeidet gullsmedene og handelsmennene.”

Nehemja 3:1-32

“22 Den herligheten du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, slik vi er ett: 23 jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett. Da skal verden skjønne at du har sendt meg, og at du elsker dem slik du har elsket meg.“

Johannes 17:22-23

“11 Og det var han som ga noen til å være apostler, noen til profeter, noen til evangelister og noen til hyrder og lærere, 12 for å utruste de hellige til tjeneste så Kristi kropp bygges opp, 13 inntil vi alle når fram til enheten i troen på Guds Sønn og i kjennskapet til ham og blir det modne mennesket som er fullvoksent og har hele Kristi fylde.”

Efeserne 4:11-13

Folket i Jerusalem øsnket å gjenoppbygge bymurene. Nehemja 3 forteller hvordan alle typer mennesker bidro og gjorde deres del av arbeidet. Noen var prester, andre var ledere over forskjellige områder, noen igjen var gullsmeder og andre perfymemakere. Disse menneskene var ikke erfarne byggere! Likevel klarte de å reparere bymurene på kort tid. Hver av dem var ansvarlige for en del av muren, slik at sammen kunne de reparere hele bymuren.

Jeg ser her et vakkert bilde av Jesu Kristi kirke. I kirke over hele verden er det også forskjellige typer mennesker. De fleste er ikke opptrent til å “jobbe i menigheten” som profesjonelle, de er mennesker med veldig forskjellige gaver og oppgaver. Likevel kan hvert medlem i menigheten jobbe i Guds tjeneste, kanskje i stillinger som de aldri hadde sett seg fore. Troende er forent gjennom deres felles formål og dedikasjon til Gud. Dette er åndelig enhet.

Å jobbe sammen i enhet er ikke bare effektivt, det uttrykker også enhet for verden på utsiden. Det var viktig for byggerne i Jerusalem å danne en front mot den fiendtlige befolkningen i nabolaget. Men det er også viktig for menighetene. Jesus ønsker oss å være ett, slik som Han og Faderen er ett (se Johannes 17:22-23).

Er du medlem av en menighet? Hvordan er enheten i din forsamling?

–

Ord som sårer

“1 Da Sanballat hørte at vi holdt på å bygge opp muren, ble han sint; han var fra seg av raseri. Han spottet judeerne

2 og sa til landsmennene sine og til hæren i Samaria: «Hva er det disse elendige judeerne driver på med? Skal de bygge opp igjen, ofre og fullføre på én dag? Kan de gjøre de brente steinene i grushaugene levende?» 3 Tobia fra Ammon, som var sammen med ham, sa: «La dem bygge så mye de vil! Bare en rev hopper oppå, river den steinmuren ned.»

4 «Hør, vår Gud, hvordan vi blir hånt! La spotten vende tilbake over deres egne hoder. La dem bli plyndret og ført som fanger til et fremmed land! 5 Dekk ikke over deres skyld, og la ikke synden bli visket ut for ditt ansikt. De har krenket bygningsmennene.»

6 Så bygde vi opp igjen muren i halv høyde helt rundt, og folket la sitt hjerte i arbeidet.“

Nehemja 4:1-6

“1 En salme av Asaf.

Gud, folkene har trengt seg inn på din eiendom. De har gjort ditt hellige tempel urent og lagt Jerusalem i ruiner. 2 Likene av tjenerne dine har de gitt til føde for himmelens fugler og kjøttet av dine trofaste til villdyrene på jorden. 3 De har øst ut blodet deres som vann omkring Jerusalem, og det er ingen som begraver dem. 4 Vi er blitt til hån for våre naboer, til spott for dem som bor omkring oss.

5 Hvor lenge, Herre? Vil du være harm for alltid? Hvor lenge skal din lidenskap brenne som ild? 6 Øs vreden ut over folkeslag som ikke kjenner deg, over kongeriker som ikke påkaller ditt navn. 7 For de har fortært Jakob og lagt hans bosted øde.

8 Tilregn oss ikke gamle synder! Skynd deg, la din barmhjertighet møte oss! For vi er langt nede. 9 Hjelp oss, Gud, vår frelser, så navnet ditt blir æret! Fri oss ut og tilgi våre synder for ditt navns skyld. 10 Hvorfor skal folkene si: «Hvor er deres Gud?» La våre øyne se og folkene kjenne at du tar hevn for dine tjeneres blod. 11 La sukket fra fangene nå deg; din arm er sterk, spar dem som skulle dø! 12 Herre, gi våre naboer tilbake i fanget sju ganger den spotten de rettet mot deg. 13 Vi er ditt folk, den flokken du gjeter. Vi vil love deg til evig tid, lovprise deg fra slekt til slekt.“

Salme 79

Så snart gjenbyggingen av bymurene begynte å ta form, så dukket Sanballat og Tobia opp på scenen igjen. Tidligere leste vi at de var fiendtlige overfor Nehemjas planer. Enda bedre sagt, de var fiendtlige overfor jøder rent generelt.

Nehemja hadde tillatelse og støtte fra kong Artaxerxes. Det var ikke noe Sanballat og Tobia kunne gjøre med dette umiddelbart. Derfor forsøkte de en annen taktikk.De gjorde narr av “disse elendige judeerne” (4:2) foran så mange mennesker som mulig. Med nedlatende bemerkninger forsøkte de å bryte ned moralen til jødene og gjøre narr av dem.

En av grunnene til gjenoppbyggingen var nettopp “så vi ikke lenger må leve i vanære” (2:17). Nehemja så derfor Sanballats og Tobias spottende ord som et alvorlig angrep. Han bønnfalt Gud etter hjelp i denne situasjonen.

Å bli latterliggjort og foraktet stikker dypt. I noen kulturer er dette betraktet som mer alvorlig enn i andre kulturer.

Har du blitt konfrontert med dette nylig? Hva gjorde dette med deg? Og hvordan svarte du? Hvordan kan du følge Nehemjas eksempel i dette?

–

Miste motet

“7 Da Sanballat, Tobia, araberne, ammonittene og asjdodittene fikk høre at gjenreisningen av Jerusalems murer gikk framover, og at revnene nå var i ferd med å fylles, ble de rasende.

8 Alle slo seg sammen for å gå til krig mot Jerusalem og skape forvirring der. 9 Men vi ba til vår Gud og satte vakt på murene dag og natt for å holde dem borte.

10 Da sa de i Juda: «De som bærer, har ikke mer krefter. Det er for mye grus. Vi makter ikke å bygge muren.»”

Nehemja 4:7-10

“25 Da førti dager var gått, vendte de tilbake etter å ha utforsket landet. 26 De kom til Moses og Aron og hele Israels menighet i Kadesj i Paran-ørkenen. De avga rapport til dem og til hele menigheten og viste dem frukten de hadde med fra landet. 27 Til Moses fortalte de: «Vi kom inn i det landet du sendte oss til. Det flyter virkelig med melk og honning, og dette er frukten som vokser der.

28 Men folket som bor i landet, er sterkt, og byene er befestet og svært store. Der så vi også anakitter. 29 I Negev-landet bor det amalekitter, i fjellet bor det hetitter, jebusitter og amoritter, og ved havet og langs Jordan bor kanaaneerne.»

30 Kaleb roet ned folket foran Moses. «Kom, så går vi opp og inntar landet!» sa han. «Vi kommer helt sikkert til å seire over dem!»
31 Men de mennene som dro opp sammen med ham, sa: «Vi kan ikke gå til angrep på dette folket, for de er sterkere enn vi.» 32 De satte ut rykter blant israelittene om landet de hadde utforsket. De sa: «Det landet vi dro gjennom og undersøkte, er et land som fortærer dem som bor der. Og alle folkene vi så, var storvokste menn. 33 Der så vi kjemper også – anakittene hører til kjempene. I egne øyne var vi som gresshopper, og det var vi i deres øyne også.»”

4 Mosebok 13:25-33

Byggerne i Jerusalem hadde startet med godt mot. De første resultatene var lovende. På kort tid hadde de fått reist bymuren til halvparten av høyden den skulle være. Men det harde arbeidet og fiendskapet de erfarte krevde sitt. Spesielt når flere nasjoner rundt dem rådslo sammen og “slo seg sammen for å gå til krig mot Jerusalem og skape forvirring der” (4:8). For å møte denne nye trusselen trengte de overvåking dag og natt. Arbeidet ble forsinket, og folket mistet motet.

Motløsheten til dem som bygget minner meg om ordene til spionene som hadde dradd for å utforske det lovede landet i 4 Mosebok 13:31: “Vi kan ikke gå til angrep på dette folket, for de er sterkere enn vi.” De så også på omstendighetene og mistet motet av dem.

Josva og Kaleb svarte de andre spionene: “Om han har sin glede i oss, fører Herren oss inn i dette landet og gir det til oss, et land som flyter av melk og honning” (4 Mosebok 14:8). Nehemja gjorde det samme. Han sa “Vær ikke redde for dem! Tenk på Herren, den store og skremmende, og kjemp for brødre, sønner og døtre, kvinner og hjem!” (Nehemja 4:14).

Når du mister motet, klarer du da å vende oppmerksomheten din mot Gud? Hvordan gjør det en forskjell?

–

Konstant på vakt for fiendtlige angrep

“10 Da sa de i Juda: «De som bærer, har ikke mer krefter. Det er for mye grus. Vi makter ikke å bygge muren.» 11 Og motstanderne våre sa: «Før de vet om det eller legger merke til det, skal vi være blant dem, drepe dem og gjøre slutt på arbeidet.» 12 Når judeerne som bodde nær dem, kom til oss, sa de gang på gang: «De kommer mot oss fra alle kanter.»

13 Så lot jeg folket stille seg opp på de laveste stedene bak muren, på de åpne plassene. Jeg lot dem stille seg opp slekt for slekt med sverd, spyd og buer. 14 Da jeg hadde sett på dette, reiste jeg meg og sa til de fremste, stormennene og resten av folket: «Vær ikke redde for dem! Tenk på Herren, den store og skremmende, og kjemp for brødre, sønner og døtre, kvinner og hjem!»

15 Fiendene våre fikk nå høre at vi kjente til planen deres, og at Gud hadde hindret den. Da vendte vi alle tilbake til muren, hver til sitt arbeid.
16 Fra den dagen arbeidet halvparten av de unge mennene mine på muren, mens den andre halvparten sto med piler, skjold, buer og brynjer. Lederne sto bak hele Juda-folket 17 som bygde på muren. Bærerne gjorde arbeidet sitt ved å bære med den ene hånden og holde våpenet med den andre. 18 Hver bygningsmann hadde sverdet festet ved hoftene mens han bygde. Hornblåseren sto ved siden av meg.”

Nehemja 4:10-18

“8 Vær edru og våk! Deres motstander, djevelen, går omkring som en brølende løve for å finne noen å sluke. 9 Stå ham imot, faste i troen! Dere vet jo at deres søsken rundt om i verden må gjennomgå de samme lidelsene.”

1 Peter 5:8-9

“10 Til slutt: Bli sterke i Herren, i hans veldige kraft! 11 Ta på Guds fulle rustning, så dere kan stå dere mot djevelens listige knep. 12 For vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot makter og åndskrefter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet. 13 Ta derfor på Guds fulle rustning, så dere kan gjøre motstand på den onde dag og bli stående etter å ha overvunnet alt. 14 Stå da fast! Spenn sannhetens belte rundt livet og kle dere i rettferdighetens brynje, 15 stå klar med fredens evangelium som sko på føttene. 16 Hold alltid troens skjold høyt! Med det kan dere slukke alle den ondes brennende piler. 17 Ta imot frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds ord. 18 Gjør dette i bønn, og legg alt fram for Gud! Be alltid i Ånden! Våk og hold ut i bønn for alle de hellige,”

Efeserne 6:10-18

Innbyggerne i Jerusalem ble truet med døden. Fiendene deres planla å angripe dem uventet. Men de planene hadde lekket ut, så Nehemja kunne bevæpne folket i tide.

Arbeidet fortsatte, men byggerne var konstant på vakt. De holdt våpnene sine i hånden slik at de umiddelbart kunne forsvare seg dersom det ble nødvendig.

Her ser jeg igjen en parallel med våre kristne liv. I 1 Peter 5:8 leser vi “Vær edru og våk! Deres motstander, djevelen, går omkring som en brølende løve for å finne noen å sluke.” Gjennom den advarselen kan vi også bevæpne oss på en tidsriktig måte. Efeserne 6 diskuterer dette i detalj (se gjerne Den Troendes Rustning – 12 videoer om dette emnet på dinosaurmannen.wordpress.com). Vår krig er ikke mot mennesker, men mot åndelige krefter. Derfor trenger vi en åndelig rustning med sannhetens belte, rettferdighetens brynje og frelsens hjelm, bære troen vår som et skjold og Guds Ord som vårt sverd. Disse våpnene gjør oss istabd til å stå fast mot djevelens lurerier.

Ser du åndelige angrep som en virkelig fare for de troende? Hvordan forbereder du deg for disse angrepene?

–

Anerkjenning av Guds arbeid, men ikke av Ham selv

“15 Muren var ferdig den tjuefemte dagen i måneden elul, etter femtito dager. 16 Alle fiendene våre fikk høre det, og alle folkeslagene omkring oss fikk se det. Da innså de hva som var hendt, og skjønte at arbeidet var fullført med hjelp fra vår Gud.“

Nehemja 6:15-16

“1 Josva, Nuns sønn, sendte i hemmelighet to spioner ut fra Sjittim. Han sa: «Gå og se nærmere på landet og Jeriko!» De gikk da av sted og tok inn i huset til en prostituert kvinne som het Rahab. Der fikk de overnatte.

2 Kongen i Jeriko fikk melding om at det var kommet noen israelitter om natten for å utforske landet. 3 Da sendte han bud til Rahab og sa: «Før ut de mennene som er kommet til deg og har tatt inn i huset ditt! For de er kommet for å utforske hele landet.» 4 Kvinnen skjulte de to mennene og svarte: «Ja, mennene kom til meg, men jeg visste ikke hvor de var fra. 5 Ved mørkets frembrudd, da byporten skulle stenges, gikk de ut, og jeg vet ikke hvor de gikk. Skynd dere etter dem, så kan dere ta dem igjen.» 6 Men hun hadde ført dem opp på taket og gjemt dem under linhalmen hun hadde bredt utover der. 7 Kongens menn satte etter dem på veien mot Jordan, ned til vadestedene. Og så snart forfølgerne var kommet ut, ble porten stengt.

8 Før de hadde lagt seg til å sove, kom Rahab opp på taket 9 og sa til dem: «Jeg vet at Herren har gitt dere dette landet, og at frykten for dere har falt over oss. Alle som bor i landet, skjelver for dere.
10 For vi har hørt hvordan Herren tørket ut vannet i Sivsjøen foran dere da dere dro ut av Egypt, og hva dere gjorde med de to amorittkongene på den andre siden av Jordan, Sihon og Og, som dere slo med bann og utslettet. 11 Da vi hørte om det, smeltet hjertet vårt bort, og vi mistet motet på grunn av dere. For Herren deres Gud er Gud både i himmelen der oppe og på jorden her nede.

12 Sverg nå ved Herren at dere vil vise godhet mot min familie, siden jeg har gjort godt mot dere. Gi meg et troskapstegn på 13 at dere vil la min far og mor, mine brødre og søstre og alle i deres hus få leve, og berge livet vårt fra døden.»

14 Da svarte mennene: «Med vårt eget liv skal vi stå inne for deres liv, så sant du ikke røper planene våre. Når Herren gir oss landet, skal vi vise godhet og troskap mot deg.»
15 Så firte hun dem ned fra vinduet med et reip, for huset hennes gikk i ett med bymuren, og hun bodde i muren.

16 Hun sa til dem: «Dra opp i fjellet så dere ikke møter forfølgerne deres. Hold dere skjult der i tre dager, til forfølgerne har vendt tilbake. Etterpå kan dere gå dit dere skal.»

17 Mennene sa til henne: «På ett vilkår er vi forpliktet av den eden du lot oss sverge: 18 Når vi går inn i landet, skal du binde denne røde snoren i vinduet som du firte oss ned fra, og så skal du samle din far og mor, dine brødre og hele familien din her i huset hos deg. 19 Hvis noen går ut av døren i huset ditt, skal blodet hans komme over hans eget hode, og vi er skyldfri. Men blir det lagt hånd på noen som er med deg i huset, skal blodet hans komme over vårt hode. 20 Og røper du planene våre, er vi løst fra den eden du lot oss sverge.» 21 Hun svarte: «Det skal bli som dere sier.» Så lot hun dem gå. De dro av sted, og hun bandt den røde snoren i vinduet.

22 Mennene gikk til de kom opp i fjellet. Der ble de i tre dager, til forfølgerne var kommet tilbake. De hadde lett hele veien uten å finne dem. 23 Så ga de to mennene seg på hjemveien. De gikk ned fra fjellet, krysset elven og kom til Josva, Nuns sønn. De fortalte ham alt som hadde skjedd dem, 24 og sa til Josva: « Herren har gitt hele landet i våre hender, og alle som bor i landet, skjelver for oss.»“

Josva 2

Da jødene begynte å gjenoppbygge bymurene deres, sa findene deres spottende “Hva er det disse elendige judeerne driver på med? Skal de bygge opp igjen, ofre og fullføre på én dag? Kan de gjøre de brente steinene i grushaugene levende?” (4:2).

Bare 52 dager etter at den første steinen ble lagt, ble bymuren ferdig. Da de spottende fiendene hørte dette, var latterliggjøringe over. De ble redde og sank i selvaktelse. De kunne ikke lengre benekte at noe spesielt forgikk her. Det må ha vært Guds arbeid, ellers ville det være umulig å gjenoppbygge muen på så kort tid, og til tross for så mye opposisjon.

Vi ser en liknende reaksjon blandt innbyggerne I Jeriko da israelittene kom nær byen. De hadde hørt om miraklene som Gud hadde gjort for folket Sitt, og sa: “Da vi hørte om det, smeltet hjertet vårt bort, og vi mistet motet på grunn av dere. For Herren deres Gud er Gud både i himmelen der oppe og på jorden her nede” (Josva 2:11).

Uheldigvis leser vi ikke at de anerkjente Gud som deres Gud. De så de mektige gjerningene, men ville ikke underkaste seg Ham. For en tragisk historie! Tror du noe liknende kunne skje i dag?

–

Stor glede

“27 Da muren rundt Jerusalem skulle innvies, ba de levittene fra alle steder komme til Jerusalem for å feire innvielsen med glede og takk, med sang og symbaler, harper og lyrer.

28 Sangerne samlet seg. De kom fra områdene rundt Jerusalem og fra landsbyene til Netofa-slekten, 29 fra Bet-Haggilgal og fra markene ved Geba og Asmavet. For sangerne hadde bygd seg landsbyer rundt Jerusalem.

30 Prestene og levittene renset seg selv, så renset de folket, portene og muren. 31 Jeg lot Judas ledere stige opp på muren og stilte så opp to store takkekor. Det ene gikk til høyre på muren, mot Møkkporten. 32 Etter dem fulgte Hosjaja og halvparten av lederne i Juda, 33 og Asarja, Esra, Mesjullam, 34 Juda, Benjamin, Sjemaja og Jeremia, 35 og noen av prestene med trompeter. Det var Sakarja, sønn av Jonatan, sønn av Sjemaja, sønn av Mattanja, sønn av Mikaja, sønn av Sakkur, sønn av Asaf, 36 og brødrene hans, Sjemaja, Asarel, Milalai, Gilalai, Maai, Netanel, Juda og Hanani, med musikkinstrumentene til David, Guds mann, og Esra, den skriftlærde, som gikk foran dem. 37 De gikk over til Kildeporten og opp trappene til Davidsbyen, til trappen der muren går opp til Davids hus og fram til Vannporten i øst.

38 Det andre takkekoret gikk motsatt vei, og jeg fulgte etter sammen med halvparten av folket oppe på muren, forbi Ovnstårnet og helt til Den brede muren, 39 forbi Efraim-porten, Gamleporten, Fiskeporten, Hananel-tårnet og Hundretårnet, til Saueporten. De stanset ved Vaktporten.

40 Begge takkekorene ble stående ved Guds hus. Det samme gjorde jeg og halvparten av stormennene med meg, 41 videre prestene Eljakim, Maaseja, Minjamin, Mikaja, Eljoenai, Sakarja og Hananja med trompeter, 42 Maaseja, Sjemaja, Elasar, Ussi, Johanan, Malkia, Elam og Eser. Sangerne stemte i under ledelse av Jisrahja. 43 De bar fram store offer den dagen, og de var glade, for Gud hadde gitt dem en stor glede. Kvinnene og barna var også glade. Jerusalems glede kunne høres langt borte.“

Nehemja 12:27-43

“14 Du skal ofre lovsang til Gud, oppfylle dine løfter til Den høyeste! 15 Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg, og du skal gi meg ære.”

Salme 50:14-15

“Bønn & Arbeid var mottoet som passer til Nehemjas byggeprosjekt. I dag ser vi at bønn er ikke begrenset til begynnelsen av historien, når alt så håpløst ut og Nehemja var desperat etter å få Guds hjelp. Den var heller ikke begrenset til tidene med motstand og motløshet, da folket på ny påkalte Gud etter hjelp. Da bygningen var ferdig, ba folket igjen til Gud! Denne gangen takket de Ham for Hans trofasthet.

I Salme 50:15 oppfordrer Gud folket: “Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg, og du skal gi meg ære.” Dette er presist hva som skjedde i Nehemjas bok. Den tilsynelatende håpløse situasjonen med det ruinerte Jerusalem forandret seg da Nehemja begynte å be for den. Gud ga en løsning, og dette førte til stor glede blandt folket som de også ga uttrykk for til Gud.

Ta Nehemjas historie som en oppmuntring når du også står overfor vanskelige situasjoner. Be for Guds intervensjon! Legg behovene dine ned foran Ham! Så må du også være villig til å handle dersom dette er nødvendig. Og dersom du klarer å oppnå forbedring ved Guds hjelp, ikke glem å takke Ham for det!

Hvilke spesifikke situasjoner kan du komme på når du ser på fortiden eller nåtiden?

–

Dette er slutten på min lille studie av Nehemjas bok. Om jeg hadde undervist om Nehemja på en bibelskole, ville den ha vært mye lengre og mer detaljert. Men jeg håper at dette har vært nok til å vekke din interesse for denne historien. Den er essensiell for ledere innen menighetene. Kanskje denne korte studien vil få deg til å vandre nærmere til Gud. Husk at av og til er bønn ikke nok, vi må også være villige til å gjøre noe for Gud. Dersom det er Hans vilje, vil Han være med oss og velsigne arbeidet vi gjør…

SLUTT