Johannes åpenbaring

1 kapittel

PROLOGEN (v. 1-3)

“1 Dette er Jesu Kristi åpenbaring, som Gud ga ham for at han skulle vise sine tjenere det som snart skal skje. Han sendte sin engel og gjorde det kjent for sin tjener Johannes. 2 Det er han som her vitner om Guds ord og bærer fram Jesu Kristi vitnesbyrd, alt det han har sett. 3 Salig er den som leser opp ordene i denne profetien, og salige er de som hører dem og tar vare på det som der står skrevet. For tiden er nær.”

Johannes åpenbaring 1:1-3

Det som vi leser er ikke noe som apostelen Johannes bare har funnet på av seg selv. Det er Jesu Kristi åpenbaring. Således er kanskje tittelen “Johannes åpenbaring” misvisende, selv om det var Johannes som skrev det hele ned på den greske øya Patmos. Videre står det at Gud (Faderen) ga denne åpenbaringen til Sønnen for at Han (Jesus) skulle vise de kristne hva som skulle skje i fremtiden. Boken kalt Johannes åpenbaring er således en samling av profetier, eller såkalte eskatologiske skrifter. (Eskatologi = læren om fremtidige hendelser, d.v.s. profetier.) Gud ønsker at vi skal vite om hva som skal skje i fremtiden, men det står også klart at noe er fremdeles skjult for oss. Det å åpenbare noe betyr bokstavelig talt å rulle ut eller pakke opp. Sløret som hviler over fremtiden vår har Jesus dratt til side – nok til at vi kan få en god forståelse om hva som venter både troende og utroende i fremtiden. Om tusenårsriket, Lammets bryllup, trengselsperioden og dommen ved den hvite trone o.s.v.

Jesu Kristi åpenbaring er gitt til Johannes via en engel. Denne engelen er det som vitner om Guds Ord og bærer frem Jesu vitnesbyrd. Hvem er så denne engelen? Denne engelen sier at Han er Alfa og Omega, begynnelsen og enden. Dette er rett og slett Jesus Kristus selv. Flere ganger i Gamle Testamentet er Gud (en pre-Betlehem åpenbaring av Kristus) beskrevet som en engel. I vers 17 bekreftes det at det er Jesus selv vi har å gjøre med. For å vise kontrasten i 22:8 sa den engelen at Johannes ikke skulle knele foran ham. “Engelen” her i 1:17 tillot at Johannes falt på kne og tilbad Ham. En vanlig engel ville ikke ha tillatt dette.

Den som leser profetiene i Johannes åpenbaring skal bli “salig”. Når en bruker uttrykket “salig” betyr dette “velsignet”. den som leser profetiene Jesus har åpenbart for oss vil bli velsignet og få en større forståelse av Guds plan for menneskene gjennom alle tider. De som i tillegg følger Guds bud og gjør som Han sier vil bli ytterligere velsignet. Mange er bitt av basillen og er umåtelig opptatt av profetiene og det som skal skje i fremtiden. Dette er ikke nødvendigvis galt ettersom en forståelse for eskatologi vil ikke bare øke forståelsen for hvem Gud er og hvordan Han handler, men det vil gi en trygghet om fremtiden og vår plass i Guds plan. Faren er at en blir så oppslukt i profetiene at en glemmer hvordan en skal samhandle med andre troende og utroende. Kunnskap om profetiene vil ikke bringe tapte sjeler til Gud, bare Guds kjærlighet for våre medmennesker som Gud har gitt oss kna gjøre det.

I århundrer har folk pekt på Bibelen og sagt at endetiden er nær. Selv om vi ikke vet timen Jesus skal komme tilbake til jorden for å hente menigheten opp til seg, så er det sikkert at vi er nærmere denne hendelsen i dag enn de var på Jesu tid. Måtte vi alle være beredt til å måte Herren i skyene…

—

DEN TREFOLDIGE VELSIGNELSEN (v. 4-5a)

“4 Johannes hilser de sju menighetene i Asia: Nåde være med dere og fred fra ham som er og som var og som kommer, og fra de sju åndene som står foran hans trone, 5 og fra Jesus Kristus, det troverdige vitnet, den førstefødte av de døde og herren over jordens konger.”

Johannes åpenbaring 1:4-5a

Til forskjell fra moderne brev hvor senderen signerer navnet sitt underst, så skrev senderen av eldgamle brev ofte navnet sitt i begynnelsen av brevet. Johannes identifiserer seg selv som forfatteren av dette brevet og henvender seg til de syv kirkene i Asia (dagens Tyrkia). Han hilser dem alle med nåde og fred, en vanlig hilsning i Ny Testamentlige brev.

Frasen “Han som er og som var og som kommer” identifiserer den først personen innen treenigheten, Gud Faderen. Dette fordi det er den eneste måten vi kan forstå denne tredelte beskrivelsen (jfr. Johannes åpenbaring 1:8, 4:8) som ser Gud i tre dimensjoner (fortid, nåtid og fremtid) til tross for at Han er tidløs. Den evige Gud er kilden til all velsignelse, frelse, nåde og fred.

De syv åndene som står foran Hans trone er den Hellige Ånd. Selvsagt finnes der bare en Hellige Ånd, men nummer syv i Skriften er et bilde på Guds fullkommenhet (jfr. Johannes åpenbaring 5:6, Jesaja 11:2, Sakarja 4:1-10). Husk at uken har syv dager, verden ble skapt på syv dager, jødene har syv årlige høytider, og særlig i Johannes åpenbaring er tallet syv viktig (syv menigheter, syv gullysestaker, syv stjerner, syv basuner, syv plager, syv fjell, syv konger og dragen med syv hoder bare for å nevne noe). Utenfor Bibelen finner vi også eksempelvis at lyset er dannet av syv farger.

Den Hellige Ånd i all Sin herlighet og fullhet sender nåde og fred til de troende. Han er nådens Ånd (Hebreerne 10:29) og produserer fred i de troendes liv (Galaterne 5:22). Her sees Han i Sin herlighet på plassen Sin ved siden av Faderen i himmelen.

Til slutt nevnes Jesus selv. Han sees også i Sin herlighet. Det er bare passende at Johannes nevner Kristus sist og gir Ham en mer utfyllende beskrivelse siden Han er temaet på Johannes åpenbaring. Et troverdig vitne er en som alltid snakker sant, og det beskriver virkelig Jesus Kristus. Han var et perfekt vitne for Faderen.

Jesus var også den førstefødte av de døde. Ikke fordi Han var den første som stod opp fra de døde (eksempelvis Lazarus), men Han er den første i den forstand at Han er den viktigste som har stått opp fra de døde. Oppstandelsen Hans betød mye mer enn Lazarus og de andre. Jesus var ingen hvem-som-helst, men Guds hellige Sønn. For å se andre som stod opp fra de døde helt tilbake i Gamle Testamentet, se 1 Kongebok 17:17-23, 2 Kongebok 4:32-36, 13:20-21, og i Nye Testamentet Matteus 9:23-25, Lukas 7:11-15, Johannes 11:30-44. Jesus er den første – den viktigste. Gud erklærer i Salme 89:28 “Ja, min førstefødte skal han være, den høyeste blant kongene på jorden.” Vi finner litt av samme tankegangen her, og i Johannes åpenbaring finner vi oppfyllelsen av dette løftet.

Den tredje tittelen til Jesus her er Herren over jordens konger. Her ser vi et bilde av Kristus som den absolutte høyeste makt over hele jorden som Han har skjøte til (jfr. Johannes åpenbaring 5:11 ff). Det at Jesus er hele jordens konge er nevnt flere steder i Skriftene. Han er Herre og har et “navn over alle navn” (Filipperne 2:9-11), og Han gir ifølge Hans Fars plan og Åndens virke de troende Hans kongelige velsignelse av nåde og fred.

LOVPRISNINGEN (v. 5b-6)

“Han elsker oss og har fridd oss fra våre synder med sitt blod 6 og har gjort oss til et kongerike, til prester for Gud, sin Far – ham tilhører æren og makten i all evighet. Amen.”

Johannes åpenbaring 1:5b-6

Det som Kristus har gjort for de troende får Johannes til å bryte ut i lovprisning til Ham. I denne tidshusholdningen elske Jesus oss med en ubrytelig kjærlighet (Romerne 8:35-39). Den største uttrykkelsen av den kjærligheten kom da Han satte oss fri fra syndene våre ved Sitt blod – en referanse til frelsesverket som ble fullbrakt da Han døde på korset for oss.

Dette er hjertet av evangeliet. Synderne er tilgitt av Gud, satt fri fra synden, døden og helvete på grunn av Jesu Kristi selvoppofrelse på korset i vårt sted. Gud gjorde Ham til vår erstatning og drepte Ham for våre synder slik at prisen ble betalt på våre vegne. Guds rettferdighet ble tilfredsstilt og Gud Faderen kunne så gi rettferdighet til dem som angrer på syndene som Jesus døde for.

Jesu kjærlighet fikk Ham også til å berede et kongerike for oss (ikke tusenårsriket, men en sfære med Guds styre som troende kan komme inn i ved frelse (jfr. Kolosserne 1:13) hvor vi nyter Hans kjærlige, nådefulle og allmektige beskyttelse. Endelig gjorde Han oss til prester for Hans Gud og Far ved å gi oss direkte tilgang til Faderen (jfr. 1 Peter 2:9-10).

Johannes konkluderer lovprisningen hans med den eneste riktige responsen i lys av den overveldende størrelsen av velsignelsene som Kristus har gitt de troende: Til Ham tilhører æren og makten i all evighet. Amen. Dette burde bli responsen til alle som leser denne fantastiske boken hvor den fremtidige æren og styret er så klart presentert.

—

JESU ANDRE KOMME (v. 7-8)

“7 Se, han kommer med skyene! Hvert øye skal se ham, også de som har gjennomboret ham, og alle folkeslag på jorden skal bryte ut i klagerop over ham. Ja, amen! 8 Jeg er Alfa og Omega, sier Herren Gud, han som er og som var og som kommer, Den allmektige.”

Johannes åpenbaring 1:7-8

Johannes åpenbaring er den ultimate action thrilleren. Dersom noen liker en bok med fart og spenning, så er denne ypperlig. Her er drama, spenning og skrekk. Den handler om jordens undergang og Guds vrede over en jordklode fylt med synd. Den forteller også hvordan alle skal bli dømt, om engler og mennesker som blir kastet i et flammende hav som heter helvete.

En viktig del av profetiene om endetiden er Jesu andre komme. Vers 7 begynner med “Se, Han kommer!” Så snart hilsningene er unnagjort, kommer en til den viktige essensen. Jesus kom til jorden for å bli født av en jomfru, leve et perfekt liv, dø på korset, og til slutt dra tilbake til himmelen. Men dette er ikke alt! Jesus skal komme tilbake en annen gang. De som tror på Ham og følger Ham skal se at Han kommer tilbake til jorden på samme måten som Han forsvant – i skyene (se Apostlenes gjerninger 1:11).

I Gamle Testamentet ble de fortalt at Messias skulle komme, men de visste bare at Han skulle komme, ikke at Han skulle komme to ganger. Jeg har ofte beskrevet Gamle Testamentet som at du står i en dal. Langt fremme ser du et fjell – det er Kristus som skal komme. Så når du kommer nærmere, ser du at det ikke bare er ett fjell, men to. Dette ser vi i evangeliene – at Kristus skal komme tilbake igjen. Så, i epistlene og Johannes evangelium ser vi fullt ut alle åser og bakker – alt som skal skje i endetiden.

I Salme 2:6-9 leser vi: “6 «Det er jeg som har innsatt min konge på Sion, mitt hellige fjell.» 7 Jeg vil kunngjøre det Herren har fastsatt. Han sa til meg: «Du er min sønn, jeg har født deg i dag. 8 Be meg, så gir jeg deg folkene som arv og hele jorden i eie. 9 Du skal knuse dem med jernstav, slå dem i stykker som pottemakerens krukke.»” Dette er bare ett av mange skriftsteder som viser Kristus som styrer på jorden. Det finnes mange skriftsteder som omhandler Messias jordiske styre (eks. Daniel 7:13-14, 18, Sakarja 14:4-9, Malaki 4:1-4) som ikke har blitt oppfylt ved Jesu første komme. Derfor må Han komme for å oppfylle dem sider Gud ikke lyver (4 Mosebok 23:19).

Det er flere grunner til at Kristus må komme tilbake: 1) Guds løfter krever at Han kommer tilbake, 2) Jesu løfter krever at Han kommer tilbake, 3) garantien om den Hellige Ånd krever at Han kommer tilbake, 4) Jesu program for menigheten krever at Han kommer tilbake, 5) Kristi program for de utroende nasjonene krever at Han kommer tilbake, 6) Guds program for Israel krever at Han kommer tilbake, 7) Kristi ydmykelse krever at Han kommer tilbake, 8) dommen av Satan krever at Han kommer tilbake og 9) de troendes forventninger krevet at Han kommer tilbake. Jeg kunne ha skrevet om alle disse punktene, men det er nok til å illustrere at Bibelen krever at Jesus kommer tilbake til jorden – igjen…

Det at Jesus kommer med skyer kan være et bilde som symboliserer Guds tilstedeværelse. Da jødene vandret rundt i ørkenen, fulgte Gud med dem som en skystøtte.

Det står at de som har gjennomboret Ham skal se Ham. Dette kan ikke bety de romerske soldatene som korsfestet Ham, for de er døde for lenge siden. Trolig er dette en henvisning til at jødene skal se Ham når Han kommer tilbake til jorden. Alle folkeslag på jorden er alle hedningene – d.v.s. de ikke-jødiske menneskene som ikke tror på Gud. De vil også sørge over Kristus. I trengselstiden vil de alle lide mye.

Til slutt setter Gud signaturen Sin på profetien om Jesu andre komme. Han som er Alfa og Omega, som er og var og kommer, den tidløse Gud som ikke er bundet av tiden. Alfa og Omega er som kjent først og siste bokstaven i det greske alfabetet. Dette er den Allvitende vi snakker om. At Han er den Allmektige viser Hans store kraft. Ingen kan hindre Ham i å gjøre det Han ønsker, og planene var allerede laget før verden ble skapt.

—

JOHANNES SER ET SYN (v. 9-11)

“9 Jeg, Johannes, som er deres bror og sammen med dere har del i trengslene og riket og utholdenheten i Jesus, jeg var på øya Patmos. Dit var jeg kommet på grunn av Guds ord og vitnesbyrdet om Jesus. 10 På Herrens dag kom Ånden over meg, og jeg hørte en røst bak meg, mektig som en basun. 11 Røsten sa: «Det du får se, skal du skrive i en bok og sende til de sju menighetene: til Efesos, Smyrna, Pergamon, Tyatira, Sardes, Filadelfia og Laodikea.»

Johannes åpenbaring 1:9-11

Dette er tredje gangen Johannes nevner seg selv med navn i denne boken. Det er ingen tvil om forfatteren av denne boken, selv om den er, som tidligere sagt, Jesu åpenbaring. Det virker som om Johannes var overrasket over å ha fått det store privilegium å motta dette synet, til tross for hans uverdighet. Som leserne kanskje kjenner til var Johannes sendt til øya Patmos som straff etter at han hadde jobbet med å spre evangeliet om Kristus. Han identifiserer seg som bror til de andre apostlene, og sier at han er sammen med dem i trengselen deres. Han viste, som dem, utholdenhet når det kom til å lide for troen sin.

Johannes mottok synet da Ånden kom over ham. Opplevelsen hans overgikk grensene til vanlig normal menneskelig sansing. Under den Hellige Ånds kontroll ble Johannes transportert til et plan med erfaringer og oppfatninger som går vel forbi de menneskelige sansene. I denne tilstanden viste Gud ham ting på en overnaturlig måte. Esekiel (Esekiel 2:9ff), og Paulus (Apostlenes gjerninger 22:17-21, 2 Korinterbrevet 12:1 ff) hadde liknende opplevelser.

Johannes mottok synet på Herrens dag. Selv om noen hevder at dette refererer til den eskatologiske dommen kalt Herrens Dag, så er det nok best forstått som søndag. Herrens Dag, eller trengselsperioden eller dommedag var ennå ikke kommet da Johannes mottok synet. Vi har enda ikke kommet der i dag. Det er en grammatisk forskjell på de to begrepene, og det er ikke noen reell tvil om at Johannes snakker om søndagen.

På en dramatisk måte ble Johannes befalt å skrive ned det han så. Stemmen var kraftig som en basun, og det var ikke noen hvem som helst som talte. Stemmene som blir hørt i Johannes åpenbaring er alltid høyrøstet, og det skulle ikke være noen tvil om hva som ble sagt. Det kan kanskje minne litt om Guds stemme på fjellet Sinai da Moses snakket med Gud. Da var det både lyn og torden rundt fjelltoppen.

Johannes ble befalt å skrive ned det han så og sende det til de syv kirkene som i dag ville vært lokalisert i det moderne Tyrkia. Disse syn kirkene ble valgt fordi de var lokalisert i nøkkelbyene til de syn postdistriktene som Asia var delt inn i. De var således sentrale punkter for å videresende informasjon.

De syv byene dukker opp i en slik rekkefølge at en budbringer som reiste på den sirkulære veien som bandt dem sammen lett kunne besøke dem. Etter å ha ankommet Milet kunne budbringeren med boken ha reist nord til Efesos (byen nærmest Milet), so reist med klokken til Smyrna, Pergamon, Tyatira, Sardes, Filadelfia og til slutt til Laodikea.

Disse syv kirkene har en trippel betydning: Menighetene var virkelige kirker som hadde virkelige problemer. Jesus adresserer disse i brevene til de forskjellige menighetene. Videre beskriver brevene en spesiell type mennesker som vi finner i verden i dag. Til slutt ser vi at de forskjellige menighetene passer til forskjellige perioder i kirkens historie. Jeg vil komme tilbake til alt dette når vi kommer til de enkelte menighetene. De forskjellige tidsperiodene for kirken eller kristendommen tar oss helt opp til bortrykkelsen – Jesu andre komme. Men som sagt: Mer om dette senere…

—

SYNET AV KRISTUS (v. 12-16)

“12 Jeg snudde meg for å se hvem som talte til meg. Da så jeg sju lysestaker av gull, 13 og midt mellom lysestakene en som var lik en menneskesønn, kledd i en fotsid kjortel og med et belte av gull om brystet. 14 Hodet og håret hans var hvitt som hvit ull eller som snø, øynene var som flammende ild, 15 føttene som bronse glødet i en ovn, og røsten var som bruset av veldige vannmasser. 16 I høyre hånd holdt han sju stjerner, og fra munnen gikk det ut et skarpt, tveegget sverd. Ansiktet var som solen når den skinner i all sin kraft.”

Johannes åpenbaring 1:12-16

Da Johannes snudde seg for å se hvem som hadde snakket i vers 11, så han først syv lysestaker av gull. Dette er ikke problematisk i det hele tatt, for Jesus selv forklarer i vers 20 at disse syv lysestakene av gull er et bilde på de syv menighetene. Hvilke menigheter? De Han nettopp har nevnt i vers 11. Lysestakene her er lik de portable oljelampene som ble brukt til å lyse opp et rom i mørket. De symboliserer kirkene som verdens lys (Filipperne 2:15). De er av gull fordi gull er det mest dyrebare metallet som finnes. Syv er nummeret for fullkommenhet – som tidligere nevnt.

Midt imellom lysestakene så Johannes den oppstandne Jesus Kristus. Det at Kristus stod midt imellom lysestakene er et bilde på at Jesus er alltid midt i kirken sammen med oss. Enhver gudelig menighet burde ha Kristus i sentrum. Kristus hadde en fotsid kjortel på seg. Dette er et kjennetegn på kongelige. Det er her også brukt et ord som vi finner igjen når Bibelen beskriver høyesteprestenes kjortler. Jesus står her frem både som kongelig og som vår yppersteprest. Menneskesønnen hadde hvitt hår – som en opp i årene eller en som har mistet sin naturlige hårfarge på grunn av sykdom eller traumatiske opplevelser. (Korsfestelsen.) Hvit er også fargen vi skulle ha etter at synden er vasket ut av våre liv. Denne hvitfargen var “skarp”, “blendende” og “brilliant”. Den symboliserer Kristi evige, strålende og hellige sannferdighet. Øynene Hans var som flammende ild. Hans søkende, avslørende og ufeilbarlige blikk når inn til alle krokene i Hans menigheter og avslører alt Han trenger å vite. “Vær ikke redde for dem! For ingenting er tildekket som ikke skal bli avdekket, og ingenting skjult som ikke skal bli kjent” (Matteus 10:26).

Så står det at Kristi føtter var som bronse glødet i en ovn. Bronse har i symbolske skrifter som oftest blitt sett i sammenheng med dom. Dette er en åpenbar referanse til at den Kristus vi ser i Johannes åpenbaring ikke er den ydmyke personen vi kjenner fra evangeliene. Kristus skal dømme synderne i kirken med autoritet. Kongene i eldgamle dager satt ofte på en trone når de dømte undersåttene sine, og føttene deres ble således ofte et bilde på kongens autoritet. Med rødglødende føtter skal Kristus vandre gjennom kirken Sin og utøve Sin irettesettende autoritet overfor syndere som skitner til menighetene med sin synd.

Røsten var som bruset av veldige vannmasser. Kristi stemme var ikke lengre som en basun, men som lyden av vannmasser som pisker mot land i en storm med et høyt, tordnende brøl. Guds stemme ble også beskrevet slik i Esekiel 43:2 – en annen parallel som bekrefter Kristi guddommelighet. Det er med en slik mektig stemme Gud skal en dag kalle de døde opp fra gravene og opp fra havets bunn (Johannes 5:28-29).

I Sin høyre hånd holdt Kristus syv stjerner. I vers 20 forklarer Jesus at disse stjernene er englene til de syv menighetene. Disse syv englene kontrolleres i høyre hånden Hans. Ordet “engel” betyr egentlig “budbringer”. Noen har foreslått at disse syv budbringerne er representanter som besøkte Johannes på øya Patmos. Det finnes ingen god forklaring på hvorfor disse skulle være til stede i Kristi åpenbaring til Johannes. Mest trolig er disse syv budbringerne forstanderne i de respektive menighetene.

Det skarpe sverdet som kom ut av Kristi munn var et tveegget sverd. Det var i stand til å forsvare kirken Hans mot ytre trusler (se Johannes åpenbaring 19:15, 21). Vi vet fra før at Bibelen, Guds Ord, er skarpere enn et tveegget sverd (Hebreerne 4:12). Når Guds Ord går ut fra Hans munn, så er det skarpt nok til å kløyve sjel fra ånd.

Ansiktet til Kristus skinte som solen. Den herliggjorte Kristus skinner ut Sin herlighet på Johannes. Akkurat som da Moses gikk opp på fjellet og kom ned igjen med Gud herlighet som lyste av ansiktet hans, så lyser det på samme måte av Jesus. Gud er lyskilden som fantes før solen ble skapt, og senere i Johannes åpenbaring vil vi se at Gud igjen er lyskilden i evigheten. Kristus ble av Johannes beskrevet som verdens lys. Alle kristne er denne verdens lys også. Lyset kommer slik at mørket må vike. Lyset avslører hva som finnes i syndens mørke. Egentlig er vi alle litt lik månen. Månen skinner ikke selv, men speiler sollyset ned til jorden. På samme måte burde vi avspeile Guds lys til menneskene her på jorden.

—

SYNEST EFFEKT (v. 17-19)

“17 Da jeg så ham, falt jeg som død ned for føttene hans. Men han la sin høyre hånd på meg og sa: «Frykt ikke! Jeg er den første og den siste 18 og den levende. Jeg var død, men se, jeg lever i all evighet, og jeg har nøklene til døden og dødsriket. 19 Skriv derfor ned det du har sett, det som er nå, og det som skal komme heretter.”

Johannes åpenbaring 1:17-19

Johannes falt sammen som en tom sekk da Jesus hadde sagt dette. Det å møte himmelske budbringere har ofte vært en stor påkjenning for de som har blitt besøkt av engler eller en tidligere utgave av Kristus. Daniel rapporterte at han mistet all kraft og ble hvit som et spøkelse (se Daniel 10:8-9, jfr.8:17). Jesaja ble overveldet da han fikk se et syn av Herren og ropte ut: “«Ve meg! Det er ute med meg. For jeg er en mann med urene lepper, og jeg bor i et folk med urene lepper, og mine øyne har sett kongen, Herren over hærskarene.»” (Jesaja 6:5) Mange andre hadde kraftige reaksjoner når de møtte en engel eller Gud selv, men jeg vil bare nevne disse to.

Akkurat som Han hadde gjort i Matteus 17:7 (da Jesus ble forvandlet på fjellet og Moses og Elisa gikk ved siden av Ham) så la Jesus hånden på Johannes og sa: “Frykt ikke!” Å møte overnaturlige skapninger kan være skremmende for noen og enhver, men Gud vil ikke at vi skal være redd Ham, men bare den dommen som skal komme over de som ikke tror på Ham. Dersom vi tilhører Ham har vi i all evighet ingenting å være redd for. Jesus ønsker å gi oss trøst og være med oss hele livet.

Jesus identifiserer seg her med “jeg er”, et velkjent tema fra Johannes evangelium (Jeg er døren, jeg er den gode Hyrde, jeg er sannheten og livet etc.) og det tar oss helt tilbake til 2 Mosebok da Gud sa gjennom den brennende busken til Moses at “Jeg er” hadde sendt ham. Jesus er den første og den siste, begynnelsen og enden. Når alle de falske gudene har forsvunnet, står bare Han igjen. Han eksisterte før dem (før Edens hage) og vil eksistere i all evighet, lenge etter at de falske gudene har blitt glemt.

Jesus er også levende. Ikke bare er Han den levende Gud, men Han som døde på korset stod opp igjen den tredje dagen og lever i beste velgående oppe i himmelen. Han skal aldri dø igjen. Han har vunnet over døden, og døden har ingen makt over Ham.

Så sier Jesus at Han har nøklene til døden og dødsriket. Døden er tilstanden og dødsriket er stedet. Nøklene viser at Jesus har tilgang til og autoritet over døden og dødsriket. Jesus Kristus kan bestemme hvem som lever og hvem som dør. Han kontrollerer livet og døden. Å vite at Jesus har disse nøklene i Sin besettelse betyr at den kristne slipper å frykte om hvor han skal tilbringe evigheten.

Jeg liker å tenke på det slik at i dødsriket finnes det en nøklebutikk med en nøkkel til hver av oss. Når vi tar imot Kristus, gir Han oss hver vår nøkkel slik at vi kan leve evig med Ham. Har du hentet den nøkkelen med ditt navn på? Jesus kan gi deg den nøkkelen dersom du spør Ham om den. Han håper at så mange som mulig skal komme til nøklebutikken og hente ut sin egen nøkkel.

Til slutt får Johannes beskjed om å skrive ned alt han har sett og hørt, og ikke bare det, men også det som han skal se og høre etterpå. Johannes hadde nettopp sett et syn i kapittel 1 som han ble bedt om å skrive ned. Det som er nå er åpenbart en referanse til de syv brevene til de syv menighetene. Det som skal komme er alle de fantastiske profetiene som Johannes ble vist om fremtiden mens han var på øya Patmos. Resultatet er kanskje den mest spennende boken i hele Bibelen. Selv om jeg har 1 Mosebok som min favorittbok, så er Johannes åpenbaring en god nummer to. En fantastisk verden åpner seg når vi leser denne boken…

—

2 kapittel

BREVET TIL KIRKEN I EFESOS (v. 1-7)

INTRO (v. 1)

“1 Skriv til engelen for menigheten i Efesos: Dette sier han som holder de sju stjernene i sin høyre hånd, han som går omkring blant de sju lysestakene av gull:”

Johannes åpenbaring 2:1

Dette brevet er skrevet til engelen, eller budbringeren, eller forstanderen til menigheten som er i Efesos. Evangeliet ble introdusert i byen av Paulus nære venner og partnere i misjonens tjeneste, Priskilla og Akvillas (Apostlenes gjerninger 18:18-19). Apostelen Paulus stoppet en kort stund i byen på hans andre misjonsreise (Apostlenes gjerninger 18:19-21), men han arbeidet mest der på sin tredje misjonsreise. Du kan lese om dette i Apostlenes gjerninger 19-20.

Efesos var ikke hovedstaden, men ble betraktet som den viktigste byen i Lilleasia. Befolkningen i Nye Testamentets tider var mellom 250.00 og 500.000 mennesker. Byens teater, som fremdeles er synlig i dag, var stedet hvor Paulus kompanjonger Gaius og Aristarkus (Apostlenes gjerninger 19:29) ble dratt inn av hektiske opprørere. Den hadde plass til 25.000 tilskuere. Efesos var en fri by, og ingen romerske tropper var stasjonert der.

Efesos var også den viktigste havnebyen i Asia. Byen lå ved Kaystros elven, omtrent 5 km oppover elva fra hvor den renner inn i havet. I Johannes dager bygget det seg langsomt opp slam i havnen og tvang byen å holde en kanal åpen slik at skipene kunne komme til og fra. Den kampen ble til slutt tapt, og i dag finnes ruinene fra Efesos omtrent 10 km fra kyststripen.

Efesos var mest kjent for å være et senter av tilbedelsen av gudinnen Artemis (Diana) – noe de var meget stolte av (Apostlenes gjerninger 19:27, 35). Templet til Artemis var Efesos mest prominente landemerke. Fordi dens indre helligdom var antatt å være ukrenkelig, så fungerte tempelet som en av de viktigste bankene i områdene rundt Middelhavet. Tempelet og omgivelsene ga også tilflukt til kriminelle. Salg av forskjellige artikler som ble brukt i tilbedelsen av Artemis ga en viktig inntekt til byen (jfr. Apostlenes gjerninger 19:24). Hver vår ble det holdt en måned lang festival til ære for gudinnen, komplett med idrett, dramatiske skuespill og musikk konserter. Paulus kan ha sett denne årlige hendelsen som en unik evangelistisk mulighet og kan ha ventet på dette da han skrev til korinterne at han ville bli litt lengre i Efesos (1 Korinterbrev 16:8).

Tilbedelsen av Artemis var unektelig skammelig. Hennes gudebilde var en avskyelig, mange-brystet mostrositet som de trodde hadde falt ned fra himmelen (Apostlenes gjerninger 19:35). Tempelet ble passet på av en tallrik prestestand, evenukker og slaver. Tusenvis av prestinner, som var rituelle prostituerte, spilte en viktig rolle i tilbedelsen av Artemis. Tempelområdet var en kaotisk blanding av prester, prostituerte, bankmenn, kriminelle, musikkere, dansere og vannvittige, hysteriske tilbedere. Filosofen Heraklit ble kalt den gråtende filosofen fordi ingen, sa han, kunne bo i Efesos uten å gråte over dens umoral.

I midten av denne hedenske byen fantes det en gruppe trofaste kristne. Det var til dem at Kristus adresserte det første brevet.

Kristus, avsenderen, blir her beskrevet som “Han som holder de sju stjernene i Sin høyre hånd“. Dette er, igjen, et bilde på at Kristus har kontrollen over de syv stjernene – eller englene etter Hans egen forklaring. Vi tror at englene – budbringerne – er forstanderne i disse menighetene. Vider går Han omkring blant de syv lysestakene av gull. Kristus er alltid tilstede i en kirke eller menighet som taler Ordet og elsker Ham. Han har lovet at der to eller tre er samlet i Hans navn, der er Han midt iblant dem (Matteus 18:20). Kristus er beskrevet på forskjellige måter til de forskjellige menighetene, og dette er ikke tilfeldig.

ANBEFALINGEN (v. 2-3, 6)

“2 Jeg vet om dine gjerninger, ditt strev og din utholdenhet. Jeg vet også at du ikke kan tåle de onde. Du har prøvet dem som kaller seg apostler, men ikke er det, og du har funnet at de er løgnere. 3 Du har holdt ut, du har tålt mye for mitt navns skyld og ikke gått trett.”

“6 Men du skal ha ros for at du hater nikolaittenes gjerninger, slik jeg selv gjør.”

Johannes åpenbaring 2:2-3, 6

Før Han irettesetter dem for deres feil, så roser Kristus dem for det de gjør rett. Han begynte med å utheve gjerningene deres en generell oppsummering for alt som følger etterpå. Kristus berømmer dem først og fremst for sitt strev. Det greske ordet her for strev er “kopos“, et orde som impliserer så mye arbeid at en blir svett og utkjørt av det. Det beskriver en innsats for Kristus som krever at en person gir alt både fysisk, mentalt og følelsesmessig. De kristne i Efesos hadde ingen tilskuer mentalitet. De ønsket ikke bare å bli underholdt. De var heller ikke tilfredse med å nyte godt av andres frukter, men de var villige til å pløye, plante og høste inn sin egen avling. Midt i det hedenske mørket som lå over Efesos var de travelt opptatt med å tenne Kristi lys og arbeide for Ham.

Utholdenhet betyr tålmodighet i vanskelige omstendigheter. Selv om det var hardt arbeid å jobbe for Herren i Efesos, så forble de troende trofaste til Ham.

Et annet aspekt som det står respekt av var at de ikke tålte det onde. De holdt seg til en høy, hellig standard av oppførsel og var sensitive overfor synd, hvor de uten tvil praktiserte kirkelig disiplinering (Matteus 18:15 ff).Fire tiår tidligere hade Paulus beordret dem å ikke gi djevelen rom (Efeserne 4:27), og det holdt de. I dag er det sørgelig å se hvordan kirken har gitt etter overfor verden syndige levesett for eksempel med vielse av likekjønnede. Dette ville aldri ha blitt akseptert i menigheten i Efesos.

Menigheten i Efesos ble også hyllet for sin åndelige dømmekraft. De testet dem som kalte seg selv apostler uten å være det. De ble grundig advart av Paulus i Apostlenes gjerninger 20:28-31: “Ta vare på dere selv og på hele den flokken som Den hellige ånd har satt dere til å være tilsynsmenn for! Vær hyrder for Guds menighet, som han vant ved sitt eget blod. For jeg vet at når jeg har dratt bort, vil glupske ulver trenge inn blant dere, og de skåner ikke flokken. Ja, blant deres egne skal det stå fram menn som farer med falsk lære for å få dratt disiplene med seg. Våk derfor og husk på at jeg natt og dag i tre år aldri holdt opp med å rettlede hver eneste en av dere med tårer.” Falske profeter har vært en konstant trussel for kirken opp igjennom tidene. Jesus advarte også om dem i Matteus 7:15. Kirken i Efesos hadde så stor dømmekraft at de kunne skille slike ut, og det berømmet Kristus dem for.

Kristus gjentar så at de var trofaste og var tålmodige. Dette har de gjort for Jesu skyld, og de har tålt å bli forfulgte og latterliggjorte på grunn av deres tro. De har stått oppreist, klamret seg til Guds Ord og stått imot en syndefull verden som omgav dem på alle kanter.

Helt til slutt, i vers 6, kommer Kristus med en berømmelse til. De har stått imot nikolaittene, noe som Kristus sa at Han også gjorde. Nikolaittene er også nevnt i brevet til Pergamon (Johannes åpenbaring 2:12-15). Det er forskjellige teorier om disse folkene, og man er ikke helt sikker hvor de stammer fra. Loius T. Talbot skriver at de to ordene “nikao” – som betyr å erobre – og “laos” – som betyr folket eller legfolket – danner roten av navnet “nikolaittene“. Begrepet blir brukt, hevder Talbot, på dem som laget et system for å splitte kirken inn i to – presteskapet og legmenn. Dette er noe en kan finne igjen i noen av de andre kirkene. Noen hevder at nikolaittene var etterfølgere av en Nikolas som skal ha vært en av de syv mennene som ble satt til å organisere distribusjonen av mat i Apostlenes gjerninger 6. Noen sier at Nikolas var en falsk troende som ble en frafallen, men fremdeles hadde innflytelse på kirken på grunn av hans akkreditiver. Hva enn som forårsaket opphavet til nikolaittene, så ledet de folk inn i umoralskhet og ondskap. Brevet til Pergamon kobler dem til Bileams lære som førte Israel vekk fra Gud. De ble sagt å utføre seksuell umoralshet og spise mat som hadde blitt ofret til avgudene – alt i kristendommens navn. Til forskjell fra menigheten i Pergamon, så godtok ikke menigheten i Efesos nikolaittene, men hatet den kjetterske læren deres. Når alt kommer til alt, så hater Gud urenhet. Vi kan bare bli godtatt av Gud dersom vi er vasket ren i Jesu blod.

IRETTESETTELSEN (v. 4)

“Men dette har jeg imot deg: Du har forlatt din første kjærlighet.“

Johannes åpenbaring 2:4

Til tross for alle de prisverdige tingene det var å si om menigheten i Efesos, så var det en ting som Kristus måtte irettesette dem om. De hadde opprettholdt deres doktriner og fortsatt å tjene Kristus, men de hadde kommet inn i et mekanisk levesett. En gang hadde de hatt stor kjærlighet (Efeserne 1:15, 3:17-19, 6:23), men førti år senere, etter at kjærligheten til den første generasjonen av troende hadde kjølt seg ned, så hadde det hele blitt rutine. De hadde beholdt doktrinene, men de hadde ikke lengre den først kjærligheten. Kjærligheten for Gud og Kristus, kjærligheten for hverandre, og kjærligheten til de ikke-troende.

Den alvorlige faren av denne situasjonen er passende illustrert av Jeremia da Gud irettesatte Sitt folk for å forlate Ham: “2 Gå og rop i ørene på Jerusalem: Så sier Herren: Jeg husker din ungdoms troskap, din kjærlighet som brud, da du fulgte meg i ørkenen, i et land der ingen kan så. 3 Israel var hellig for Herren, førstegrøden av hans avling. Alle som ville fortære Israel, måtte bøte, ulykke kom over dem, sier Herren. 4 Hør Herrens ord, Jakobs hus og alle slekter i Israels hus! 5 Så sier Herren: Hva galt fant fedrene deres hos meg siden de gikk bort fra meg, fulgte tomme guder og selv ble tomme? 6 De sa ikke: «Hvor er Herren som førte oss opp fra Egypt og ledet oss gjennom ørkenen, et land med stepper og kløfter, et land med tørke og dødsskygge, et land der ingen ferdes og ikke et menneske bor?» 7 Jeg førte dere til et land med frukthager så dere kunne spise frukten og grøden. Men da dere kom inn, gjorde dere landet mitt urent og min eiendom avskyelig. 8 Prestene spurte ikke: «Hvor er Herren?» De lovkyndige kjente meg ikke, gjeterne satte seg opp mot meg, profetene profeterte ved Baal og fulgte dem som ikke kan hjelpe. 9 Derfor skal jeg fremdeles føre sak mot dere, sier Herren, og føre sak mot barnebarna deres. 10 Dra over til kitteernes kyster og se, send bud til Kedar og undersøk nøye, se om noe slikt har hendt! 11 Har noe folkeslag byttet ut gudene sine, enda de ikke er guder? Men mitt folk har byttet ut sin ære med det som ikke kan hjelpe. 12 Himmel, bli skremt og skjelv av skrekk over dette, sier Herren. 13 For to onde ting har folket mitt gjort: De har forlatt meg, kilden med levende vann, og hugget seg brønner, sprukne brønner som ikke holder vann.” (Jeremia 2:2-13)

I et annet kraftfullt og passende skriftsted beskriver også Esekiel Israels oppgivelse av sin første kjærlighet for Gud: “8 Da jeg gikk forbi, fikk jeg se at din tid var kommet, tiden for å elske. Så bredte jeg fliken av kappen min over deg og skjulte din nakne kropp. Jeg sverget deg troskap, inngikk pakt med deg, og du ble min, sier Herren Gud. 9 Jeg vasket deg med vann, skylte blodet av deg og salvet deg med olje. 10 Så kledde jeg deg i fargerike klær, tok på deg sandaler av fint skinn, bandt lin om hodet ditt og svøpte deg i silke. 11 Jeg pyntet deg med smykker, ga deg armbånd rundt hånden og kjede om halsen. 12 Jeg ga deg nesering og øreringer og en vakker krone på hodet. 13 Så pyntet du deg med gull og sølv og kledde deg i lin, silke og fargerike klær. Du fikk fint mel, honning og olje til mat. Du ble strålende vakker, du var verdig til å være dronning. 14 Det gikk rykte blant folkene om din skjønnhet, for den ble fullendt av den prakten jeg ga deg, sier Herren Gud. 15 Men du stolte på din skjønnhet, du drev hor på ditt rykte. Du bød deg fram som hore til enhver som kom forbi, og han fikk deg.” (Esekiel 16:8-15)

Det å forlate sin første kjærlighet er alvorlig. Hva er et parforhold uten kjærlighet? Hvordan kan vi leve uten kjærlighet? (Les om kjærlighet under “andakter” på bloggen min.) Vi må huske på at vi ikke er frelst på grunn av gjerningene våre. Gud krever ikke at vi skal gjøre mange forskjellige ting for å komme til himmelen. Da ville frelsen vår være avhengig av hva VI har gjort, ikke av hva JESUS har gjort. Men vi er frelst ved tro. En aktiv tro, kanskje, men ikke av gjerninger. Gud ser ikke først og fremst på HVA vi har gjort, men HVORFOR vi har gjort det. Han ønsker at vi skal tjene Ham, ikke fordi vi MÅ det, men fordi vi ØNSKER det – på grunn av vår kjærlighet til Ham. Du kan gjøre mange gode gjerninger i livet ditt, men dersom du ikke har kjærlighet til Gud, så vil det ikke gjøre deg noe godt. Les 1 korinterbrev 13…

BEFALINGEN (v. 5)

“Tenk på hvor du sto før du falt. Vend om og gjør de gjerninger du gjorde før! Ellers kommer jeg til deg og tar lysestaken din bort – hvis du ikke vender om.“

Johannes åpenbaring 2:5

Gud, den største av alle Leger, ga en resept til menigheten i Efesos som kunne kurere deres åndelige sykdom. Aller først måtte de huske (bokstavelig talt fortsette å huske) hvor de hadde vært før de falt i synd. Glemsomhet er ofte grunnen til åndelig tilbakegang, og de kristne i Efesos trengte å innse alvoret i dette tilbakefallet. Dette brukes også i ekteskaps veiledning. Hva var det som fikk deg til å bli glad i maken din? Hvorfor var du villig til å gifte deg med maken din? Kan du finne tilbake til da dere ble beruset av å være sammen med hverandre? Det er akkurat det samme med Gud. Jeg har sagt det ofte, og jeg sier det igjen – både fra talerstolen og på bloggen min: Du kan ikke ha et forhold med en du ikke vil snakke med! Du må ønske å være sammen med Gud – og du må ønske å være samen med maken din. Husker du hvordan du så frem mot å gå til kirken, lese i Bibelen, be til Gud? Husker du hvordan du så frem til å gå ut og spise med maken din før dere giftet dere? Du svarer kanskje at det var før dere giftet dere. Vel, gjør det igjen! Husk “kjærlighets-banken”. Du kan ikke bare ta ut fra banken, for da vil du før eller senere gå tom, og forholdet vil gå i stykker. Du må sette noe inn på konto – en tur på kino, en tur på restaurant, en tur på fjellet, en kvast med blomster, litt sjokolade i ny og ne. Bruk fantasien!

For det andre måtte efeserne vende om – omvende seg, angre på det de hadde gjort. Å ikke elske Gud med hjerte, sjel og sinn er en synd. I Matteus 22:36-38 leser vi: “«Mester, hvilket bud er det største i loven?» 37 Han svarte: «‘ Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.’ 38 Dette er det største og første budet.” Et bud er noe som vi må følge. Dersom vi ikke følger Guds bud, så synder vi. Jesus døde på korset slik at vi kunne få tilgivelse for syndene våre. Ingen synd er for stor til å bli tilgitt. Bare å si “nei” til Jesus vil få oss fortapt i all evighet. Jesus venter tålmodig på at vi skal komme til Ham og be om tilgivelse for det vi har gjort, for Han ønsker å tilgi oss. Men det er ikke nok å bare si at vi er lei oss. Vi må mene det med hele oss, og være villige til å snu fra synden. Dersom vi bare fortsetter i synden viser det at vi egentlig ikke har omvendt oss – angret – på det vi har gjort. Å omvende seg betyr en 180 graders snuoperasjon som får oss vekk fra det som vi tidligere har gjort. Efeserne måtte snu seg bort fra det de hadde gjort.

Til slutt måtte de vise at deres anger var ærlig og oppriktig ved å gjøre det de hadde gjort suksessfullt tidligere. De måtte gjenskape gleden og rikdommen de hadde før når de studerte Bibelen. De måtte vise hengivenhet i bønn, nyte nærheten av Gud nærvær når de trer frem for Hans trone. De måtte gjøre de tingene som de hadde gjort tidligere når de hadde den rette kjærligheten for Ham. Sann kjærlighet er en handling. Dersom er gjør de rette tingene vil følelsene følge. Det er som med å være positiv. Man har funnet at dersom man tvinger seg selv til å smile, så klarer du ikke å være nedfor lenge. Handlinger fører til resultater. Handlinger av kjærlighet fører til følelse av kjærlighet.

For å understreke alvoret i situasjonen advarer Kristus efeserne om at de må ta de nødvendige tiltakene for å finne tilbake til deres første kjærlighet for Ham. Han forlangte dette, for ellers ville Han fjerne lysestaken. Tragisk nok truet Kristus med at hellig dom ville bringe en slutt på menigheten i Efesos. En menighet uten kjærlighet for Kristus vil ikke overleve.

RÅDET (v. 7)

“Den som har ører, hør hva Ånden sier til menighetene! Den som seirer, vil jeg la spise av livets tre, som er i Guds paradis.”

Johannes åpenbaring 2:7

Brevet til menigheten i Efesos slutter med en formaning og et løfte. Alle de syv brevene slutter med Kristi formaning “Den som har ører, hør hva Ånden sier til menighetene” (jfr. 2:11, 17, 29, 3:6, 13,22). Det fremhever det edruelige ansvaret de troende har til å lytte til Guds stemme i Skriftene. Det at Kristus her bruker flertall (menighetene) understreker at dette ikke bare gjelder menigheten i Efesos, men til alle menighetene – kirken som en helhet. Denne formaningen om å lytte til hva Ånden sier kan derfor ikke begrenses til en gruppe i en menighet, men gjelder alle kristne. Alle menighetene – alle kristne – trenger å høre alle budskapene.

Det finnes også et løfte til hver menighet. De er alle adressert til “den som seirer” ( jfr. 2:11, 17,26, 3:5, 12, 21). Mange tror at dette bare gjelder de mest åndelige og suksessfylte innenfor menigheten, men alle som er kristne – har tatt imot Kristus – er med på vinnerlaget. I 1 Johannes 5:4-5 skriver Johannes: “For alt som er født av Gud, seirer over verden. Og det som har seiret over verden, er vår tro. Hvem andre seirer over verden enn den som tror at Jesus er Guds Sønn?” Alle sanne troende har seiret, som har ved Guds nåde og kraft vunnet over de fordømmende kreftene i den onde verdenen. Alle som elsker Ham vil seire. Ikke på grunn av hva VI har gjort, men på grunn av hva HAN har gjort.

Kristus lover at de som seirer i Efesos vil spise av livets tre som er i Guds paradis. Livets tre på jorden er først nevnt i 1 Mosebok 2:9 hvor det står i Edens hage. Det treet forsvant for oss på grunn av menneskets synd, og han fikk ikke lov til å spise av det (1 Mosebok 3:22), men livets tre i himmelen (Johannes åpenbaring 22:2, 14, 19) vil vare i all evighet. Livets tre symboliserer evig liv. Guds paradis er i himmelen (jfr. Lukas 23:43, 2 Korinterbrev 12:4).

Menigheten i Efesos minner oss om at det ikke er nok å ha de riktige doktrinene og fulle kirkeprogrammer. Det kan ikke veie opp for et kaldt hjerte. De troende må lytte forsiktig på Salomons råd: “Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det.” (Salomos ordspråk 4:23). De som finner at deres kjærlighet for Gud har kjølnet vil også dra nytte av å lytte til Hosea når han snakket til den frafalne nasjonen Israel: “Vend om, Israel, til Herren din Gud, for du har snublet i din skyld. Ta ord med deg og vend om til Herren, si til ham: «Tilgi all skyld og ta imot det gode, så vil vi betale med frukten av leppene våre. Assur vil ikke hjelpe oss, vi skal ikke ri på hester, og vi vil ikke lenger si: Vår gud! til det våre hender har gjort. Hos deg finner den farløse barmhjertighet.» ” (Hosea 14:2-4).

Og til dem som kommer tilbake til Ham lover Herren: “Jeg vil helbrede deres frafall, og jeg vil elske dem av hjertet, for min vrede har vendt seg fra dem.” (Hosea 14:5).

BREVET TIL KIRKEN I SMYRNA (v. 8-11)

INTRO (v. 8)

“Skriv til engelen for menigheten i Smyrna: Dette sier den første og den siste, han som var død og er blitt levende:”

Johannes åpenbaring 2:8

Det har vært et paradoks at dess mer en menighet har blitt forfulgt, dess renere og sterkere har den blitt. I flere tiår ble kirker i Sovjetunionen undertrykket av deres ateistiske kommunist regjering. Troene er fortsatt forfulgt i muslimske land og flere andre steder den dag i dag. Det er forbudt for dem å proklamere det de tror på. Mange er i fengsel, og mange lider martyr døden. Bibler er vanskelig å få tak i. Likevel blomstrer disse menighetene. Da jernteppet falt, avslørte det en kraftig, ren kirke karakterisert av ekte tro, dyp åndelighet, ydmykhet, mål, kjærlighet til sannheten, og samstemt hengivenhet til Herren.

Bibelen trekker en sammenlikning mellom forfølgelse og åndelig styrke. Jakob skrev: “Se det bare som en glede, søsken, når dere møter alle slags prøvelser. For dere vet at når troen blir prøvet, skaper det utholdenhet. Men utholdenheten må føre til fullkommen gjerning, så dere kan være fullkomne og hele, uten noen mangel.” (Jakob 1:2-4). Peter oppmuntret lidende kristne med sannheten at “En kort tid må dere nok lide, men all nådes Gud, som ved Kristus har kalt dere til sin evige herlighet, han skal utruste dere, gi dere kraft og styrke og stille dere på fast grunn.” (1 Peter 5:10). De reneste kristne nådegavene er de som blir smidd i motgangens smelteovn.

Kirken i Smyrna viste kraften og renheten som kommer fra å utholde forfølgelse suksessfullt. Forfølgelsen hadde renset dem fra synd og bekreftet virkeligheten av medlemmenes tro. Hyklere tåler ikke forfølgelse fordi falske troende ikke er villige til å lide smerte. Prøvelser og forfølgelse styrker og raffinerer ekte frelsestro, men avdekker og ødelegger falsk tro.

Selv om de led fysisk savn og fattigdom, så klynget de kristne i Smyrna seg til deres åndelige rikdommer. Det er ganske passende at Smyrna er en av de to kirkene som ikke får irettesettelse av Kristus.

Kristus identifiserer seg selv som den første og den siste. Han har alltid eksistert og vil alltid eksistere. Han er tidløs, ikke bundet av tiden. Dette er en av Guds titler fra Gamle Testamentet (Jesaja 44:6, 48:12). Han er også den som var død og har kommet til live igjen. De som Jesus vekket opp til liv igjen (eksempelvis Lazarus) døde igjen. Jesus er den eneste som har stått opp fra de døde og forblitt levende. (De som kjenner Bibelen godt vil gjerne peke på Enok og Elias som Herren tok til seg, men de døde aldri, så de har ikke stått opp fra de døde.) Denne fremstillingen av Krsitus skulle bringe trøst til de forfulgte troende i Smyrna. Vel vitende om at de gikk igjennom vanskelige tider, så ble de minnet på om at Jesus transcenderer alle tidsbegrensede situasjoner, og gjennom deres union med Kristus skulle de kristne i Smyrna gjøre det samme. Jesus sa i Johannes 11:25-26: “ Jesus sier til henne: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?»” Det er Jesus som adresserer dette brevet med trøst og oppmuntring til menigheten i Syrna.

Smyrna var en eldgammel by, så gammel at historien om opphavet er gått tapt i antikvitetens store hav. Den kan ha blitt grunnlagt så tidlig som år 3000 f. Kr., men den første greske beboelsen dateres til ca. år 1000 f.Kr. Det greske ordet som er blitt oversatt som “Smyrna” ble brukt i den greske oversettelsen av Gamle Testamentet for myrra, en av gavene til Jesusbarnet og brukt som parfyme både for de levende (Matteus 2:11) og de døde (Johannes 19:39). Forbindelsen med døden passer særlig godt med den lidende menigheten i Smyrna.

Smyrna var lenge en alliert med Roma, og beboerne var så fasinert med Roma at de bygget et tempel for byen i år 195 f. Kr. Et århundre senere møtte general Sulla en bitter vinter. Da nyhetene om romernes vanskeligheter nådde Smyrna, tok de av seg klærne sine og sendte dem til generalen. Roma belønnet Smyrna med å velge dem da de skulle bygge et nytt tempel for keiser Tiberius (år 26 e. Kr.). Da et jordskjelv ødela byen sent i det andre århundre, så bygget keiser Marcus Aurelius opp byen igjen.

Smyrna ble fortalt å være den vakreste byen i Asia. Den var lokalisert i en gulf på Egeerhavet og, ulikt Efesos, var det velsignet med en ypperlig havn. Smyrna nøt også godt av deres lokalitet på den vestre enden av veien som gikk gjennom den rike dalen hvor Hermus-elven rant. I tillegg til dens naturlige skjønnhet var byen selv godt designet. Den strakk seg fra bukten opp til skråningen av Pagos, en stor bakketopp dekket med templer og andre offentlige bygninger. Gatene var fint lagt ut, dekorert med trær som løp langs dem. Smyrnas mest berømte gate, “Gullgaten”, svingte seg rundt skråningen til Pagos. På den ene enden var tempelet til Cybele, og i andre enden tempelet til Zevs. Mellom der var det templer til Apollo, Asklepios og Afrodite.

Smyrna var et senter for vitenskap og medisin. Akkurat som Efesos var det selvstyrt. Det var også en av flere byer som hevdet å være hjembyen til poeten Homer (skrev bl. a. Odysseen). Smyrna har overlevd flere jordskjelv og branner, og eksisterer i dag som byen Izmir i Tyrkia.

ANBEFALINGEN (v. 9)

“Jeg vet om de trengsler du må lide, og hvor fattig du er – men du er rik. Jeg vet også at du blir spottet av dem som kaller seg jøder, men ikke er det. For de er Satans synagoge.”

Johannes åpenbaring 2:9

Ingenting unnslipper Herrens syn om Smyrna menigheten, for Han vet alt om de som tilhører Ham. Han begynner sin ros til disse troende med å forsikre dem om at Han vet om lidelsene deres. Ikke en spurv faller til korden uten at Han vet det. Trengsel (thlipsis)betyr bokstavelig talt “trykk” eller “press”, som i en trykkjele, og er det vanlige ordet for forfølgelse eller trengsler. Kirken i Smyrna var under et enormt press på grunn av deres trofasthet til Herren. Det var tre grunner til denne fiendtligheten.

For det første, så hadde Smyrna lenge vært veldig hengiven til Roma og romerne. I den anledning er det ikke overraskende at byen var et ledende senter for tilbedelse av keiserne. Innbyggerne i Smyrna ofret villig den tilbedelsen som keiser Domitian nå krevde av hans undersåtter alle steder. Selv om de kristne adlød keiserens sivile autoritet (jfr. Romerne 13:1 ff), så nektet de å ofre offergaver til ham og tilbe ham. Fordi de nektet dette ble de brennmerket som opprørere om møtte vrede fra den romerske regjeringen.

For det andre, så nektet de kristne å delta i hedenske religioner generelt. Som nevnt ovenfor, så tilba Smyrna en stor mengde guder, inkludert Zevs, Apollo, Afrodite, Asklepios, og, spesielt Cybele. De kristnes avvisning av de hedenske gudene, blandet med deres tilbedelse av en usynlig Gud, forårsaket at de ble fordømt som ateister. Mye av Smyrnas sosiale liv kretset rundt hedensk avgudsdyrkelse, og kristne ble sett på som antisosiale elitister for å nekte å delta i den.

For det tredje, så møtte de troende i Smyrna blasfemi av dem som sa de var jøder uten å være det. Kristus sa at de tilhørte Satans synagoge. Den sjokkerende uttalelsen bekreftet at de jødene som hatet og avviste Jesus Kristus var like mye Satans etterfølgere som de hedenske tilbederne (jfr. Johannes 8:44). Jesu streke terminologi, blasfemi, er vanligvis reservert for fiendtlige ord mor Gud, og indikerer bakvaskerens ondskap, intensitet og alvorlighet.

Ikke-troende jøder beskyldte vanligvis de kristne for kannibalisme (basert på en misforståelse om nattverden), umoralsk atferd (basert på en perversitet om de hellige kyss som de kristne brukte når de skulle hilse hverandre (jfr. Romerne 16:16, 1 Korinterbreb 16:20, 2 Korinterbrev 13:12, 1 Tessalonikerbrev 5:26), å bryte opp hjem (når en partner ble en kristen og den andre ikke, så forårsaket det ofte konflikt), ateisme (forklart ovenfor) og politisk ulydighet og opprør (også forklart ovenfor). Noen av Smyrnas rikeste innbyggere rapporterte disse blasfemiske, falske beskyldningene til romerne da de håpet på at de ville ødelegge den kristne troen. Disse haterne av evangeliet var en Satans synagoge, noe som betød at de satte sammen en plan for å angripe kirken, og derfor utførte Satans vilje. De hevdet kanskje at de var en Guds synagoge, men de var akkurat det motsatte.

Kristus hevdet at jødene som forfulgte de kristne i Smyrna sa at de var jøder, men var det ikke. Dette har først til en del spekulasjon om disse tilhørte den jødiske “rasen” eller ikke. De må ha vært etterkommere av Abraham, men ifølge Paulus var de ikke virkelige jøder. Paulus skrev: “Rett jøde er ikke den som er jøde i det ytre, og rett omskjærelse skjer ikke i det ytre, på kroppen. Jøde er den som er jøde i det indre, og omskåret er den som er omskåret i hjertet, ved Ånden og ikke ved bokstaven. Han får ikke ros av mennesker, men av Gud.” (Romerne 2:28-29). Selv om disse var jøder ved arv, så var de åndelig hedninger. De allierte seg med hedninger som var Guds fiender i et forsøk på å bli kvitt kristendommen i Smyrna.

Kristus sa også at de var fattige. Det var sikkert vanskelig for dem å drive handel når de var utenfor det sosiale liv i Smyrna. Det var vanskelig å få endene til å møtes, noe som sikkert mange kan identifisere seg med. Mange av de som tilhørte menigheten var slaver, og de hadde ikke mange eiendeler. De få som hadde noen eiendeler mistet dem ganske sikkert i forfølgelsen som var der. Men en ting kunne ingen ta fra dem. Når Kristus lever inne i en, så er en virkelig rik. Mange har kunnet si at de ikke har mye av jordisk gods, men når en har himmelen inne i seg, så er en virkelig rik. Vår rikdom ligger i fremtiden – i himmelen. Ingen kan ta med seg det de kjøper eller får her på jorden. Bare skatter i himmelen varer evig. Ikke glem det som Jesus sa i bergprekenen: “Dere skal ikke samle skatter på jorden, hvor møll og mark ødelegger, og hvor tyver bryter inn og stjeler. Men dere skal samle skatter i himmelen, der verken møll eller mark ødelegger og tyver ikke bryter inn og stjeler. For der skatten din er, vil også hjertet ditt være.” (Matteus 6:19-21).

BEFALINGEN (v. 10a)

“Vær ikke redd for det du skal lide! Djevelen skal kaste noen av dere i fengsel for at dere skal bli satt på prøve, og i ti dager skal dere lide trengsler.”

Johannes åpenbaring 2:10a

Etter å ha berømmet dem for å holdt ut forfølgingen i Smyrna, så sier Kristus at det skal bli mer forfølgelse. Før Han beskrev det nærmere, befalte Han dem å ikke være redde for det de skulle lide. Han ville gi dem styrke til å holde ut! Som Han sa til disiplene Sine i Johannes 16:33: “Dette har jeg sagt dere for at dere skal ha fred i meg. I verden har dere trengsler. Men vær frimodige, jeg har seiret over verden!”

Kristus forutså at djevelen ville kaste noen av dem i fengsel. Guds formål med å tillate fengsling var så de skulle bli testet. Ved å holde ut prøvelsene ville de vise virkeligheten av troen sin, bli styrket (jfr. 2 Korinterbrev 12:9-10) – og bevise på ny at Satan ikke kan ødelegge ekte frelsende tro.

Den overnaturlige kampen i Smyrna var bare et enkelt slag i Satans lange krig mot Gud. Det har alltid vært Satans plan å angripe Guds barn og forsøke å ødelegge troen deres. Det er hvorfor han er kalt “anklageren” i Johannes åpenbaring 12:10. Som det står videre: “han som dag og natt anklaget våre søsken for vår Guds ansikt.” Angrepene hans på Guds sanne barn kan ikke lykkes. Jesus erklærte: “Jeg gir dem evig liv. De skal aldri i evighet gå tapt, og ingen skal rive dem ut av min hånd. Det min Far har gitt meg, er større enn alt annet, og ingen kan rive det ut av min Fars hånd” (Johannes 10:28-29); og “Og det han vil, han som har sendt meg, er at jeg ikke skal miste noen av alle dem han har gitt meg, men reise dem opp på den siste dag” (Johannes 6:39). Som deres yppersteprest kan Jesus “også fullt og helt frelse dem som kommer til Gud ved ham, fordi han alltid lever og går i forbønn for dem” (Hebreerne 7:25). I Romerne 8:28-29 sporer Paulus de uknuselige lenkene fra forutvitenhet til predestinasjon til effektive kall til rettferdiggjørelse til forherligelse; ingen går tapt underveis. Alle som er kalt vil bli tatt vare på inntil de blir som Kristus i herligheten.

Kunnskapen om at forsøkene hans på å ødelegge den frelsende troen er dømt til å mislykkes hindrer ikke Satan i å prøve. Hans mest merkbare angrep på den frelsende troen er nedskrevet i Jobs bok hvor han tok Jobs familie, eiendeler og fysisk helse fra ham med Guds tillatelse. Alt Job hadde igjen var en gretten kone og venner hvis råd bare forvirret ham. “Gjennom alt dette syndet ikke Job. Han krenket ikke Gud” (Job 1:22).

I det Nye Testamentet forsøkte djevelen å ødelegge Peters tro. Da sa Jesus: “Simon, Simon! Satan har krevd å få sikte dere som hvete. Men jeg ba for deg at din tro ikke måtte svikte. Og når du en gang vender om, da styrk dine brødre!” (Lukas 22:31-32). Akkurat som ved menigheten i Smyrna, så advarte Jesus om det forestående angrepet av Satan, men også at Peter ville overvinne djevelen. Også Paulus overlevde det verste Satan kunne kaste mot ham: “For at jeg ikke skal bli hovmodig på grunn av de høye åpenbaringene, har jeg fått en torn i kroppen, en Satans engel som skal slå meg – for at jeg ikke skal bli hovmodig. Tre ganger ba jeg Herren om at den måtte bli tatt fra meg, men han svarte: «Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.» Derfor vil jeg helst være stolt av mine svakheter, for at Kristi kraft kan ta bolig i meg. Og derfor er jeg fylt av glede når jeg for Kristi skyld er svak, blir mishandlet, er i nød, i forfølgelser og i angst. For når jeg er svak, da er jeg sterk.” (2 Korinterbrev 12:7-10).

Gud som har den overordnede kontrollen over alle omstendighetene i livene våre ville ikke tillate Satan å terrorisere menigheten i Smyrna i lange tider. Jesus lovet at de skulle bare lide trengsler i ti dager. Selv om mage ser disse ti dagene som et symbolsk tall som kan representere alt fra ti perioder med forfølgelse under romerne til en ubestemt periode av tid, til en periode på ti år. Det finnes ingen bokstavelig grunn til å fortolke dette som noe annet enn ti faktiske dager. Satans sterke angrep på menigheten ville bli intenst, men kort.

RÅDET (v. 10b-11)

“Vær tro til døden, så skal jeg gi deg livets seierskrans. 11 Den som har ører, hør hva Ånden sier til menighetene! Den som seirer, skal ikke rammes av den annen død.”

Johannes åpenbaring 2:10b-11

Som tidligere nevnt hadde ikke Kristus en irettesettelse til den trofaste menigheten i Smyrna. Han avslutter brevet med noen siste oppmuntrende ord. De som vil bevise at troen deres er ekte ved å være trofaste inntil døden, de vil få en seierkrans, eller krone (gresk stephanos), ja endatil livets seierskrans (jfr. Jakob 1:12). Denne kronen (belønningen, kulminasjonen, resultatet) på ekte frelsende tro er evig liv, og utholdelse beviser autentisiteten til troen deres mens de utholder deres lidelse. Skriftene lærer at sanne kristne vil overleve. Denne sannheten er forstått av mange, og er ugjenkallelig slått fast i Skriften (jfr. Matteus 10:33, 24:13, Markus 4:13-20, Johannes 8:31, Kolosserne 1:21-23, 1 Johannes 2:19).

Som til Efesos sier Kristus at den som har ører må bruke den til å lytte til Ånden. Samme hvilken menighet du tilhører eller hvor du er i din åndelige utvikling, så er det livsviktig at du lytter til hva Ånden har å si. Alle er vi forskjellige, men Ånden har alltid noe å si oss. Han jobber med å overbevise oss om hva som er rett og galt, og ønsker å se oss vokse som kristne i livene våre. Når vi leser i Bibelen kan Han også tale til hjertene våre og overbevise oss om ting vi må forandre på i livene våre. Vi har alle et ansvar for å lytte til hva Ånden sier.

Den som seirer skal ikke rammes av den annen død. Selv om forfulgte troende kanskje må lide den første (fysiske) døden, så vil de aldri oppleve den annen (åndelige) døden. Denne døden er ikke utslettelse, men bevisst, evig fordømmelse i helvete (Johannes åpenbaring 20:14, 21:8). Ikke er det sterkeste ordet det greske språket kan uttrykke.

De forfulgte, lidende, men likevel trofaste menigheten i Smyrna står for alltid som et godt eksempel på de som “hører ordet og tar vare på det i et fint og godt hjerte, så de er utholdende og bærer frukt” (Lukas 8:15). Fordi at de trofaste bekjente Ham foran menneskene, så vil Jesus bekjenne dem foran Faderen (Matteus 10:32).

BREVET TIL KIRKEN I PERGAMON (v. 12-17)

INTRO (v. 12)

“Skriv til engelen for menigheten i Pergamon: Dette sier han som har det skarpe, tveeggede sverd:”

Johannes åpenbaring 2:12

For mange mennesker i dagens kirke har terminologien verdslighet en spesiell og gammeldags lyd. De tenker gjerne på forbud mot dans, kino eller kortspill. Dagens brukervennlige, søkerorienterte markedsdrevne kirke sier ikke så mang ord mot verdslighet. Å gjøre det vil gjøre mange ikke-troende ubehagelige, og det blir derfor sett på som dårlig markedsstrategi.

Men til forskjell fra dagens moderne kirke, så nøler ikke Bibelen med å fordømme verdslighet som den alvorlige synden den er. Verdslighet er enhver opptatthet med eller interesse i det tidsbegrensede livet som plasserer hva som helst forgjengelig ting foran det som er evig. Siden troende ikke er del av det verdslige systemet (Johannes 15:19), må de ikke oppføre seg som om de er det. I Romerne 12:2 skrev apostelen Paulus: “Innrett dere ikke etter den nåværende verden, men la dere forvandle ved at sinnet fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som er til glede for Gud, det fullkomne.”

Kirken i Pergamon hadde , som dagens moderne kirke, feilet i å advare folk mot verdslighet. Derfor hadde kirken sklidd inn til kompromisser med verdenen rundt den og var i fare for å bli like verden. Det ville bli det neste skrittet i en nedovergående spiral fra kirken i Efesos som hadde mistet sin første kjærlighet for Jesus Kristus.

Den som holder det skarpe tveeggede sverdet er den oppståtte, herliggjorte Kristus, som indikert i Johannes åpenbaring 1:16. Her taler Han gjennom Johannes, den inspirerte apostelen som skrev denne boken. Også i dette brevet, lik det Han sendte til Efesos, identifiserer Kristus seg med de beskrivende frasene fra Johannes syn i Johannes åpenbaring 1:12-17.

Det skarpe tveeggede sverdet referer til Guds Ord. Hebreerne 4:12 sier: “For Guds ord er levende og virkekraftig og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom til det kløver sjel og ånd, marg og bein, og dømmer hjertets tanker og planer.” Apostelen Paulus bruker metaforen til et sverd for å beskrive Ordet (Efeserne 6:17). Det at sverdet er tveegget gir et bilde av Ordets styrke og kraft i å avsløre og dømme de innerste tankene i menneskenes hjerter. Ordet er skarpt, ikke svakt.

Dette gir et bilde av Jesus Kristus som dommer og eksekutør. Når Johannes beskriver Ham i Sitt andre komme, skriver han “Ut av munnen hans går et skarpt sverd; med det skal han slå folkene. Han skal styre dem med jernstav og tråkke vinpressen fylt av vredesvin, av Guds, Den allmektiges harme” (Johannes åpenbaring 19:15). Dette er ikke en positiv og lovende introduksjon, men en skremmende en. Det er den første negative introduksjonen av Kristus fordi kirken i Pergamon stod ansikt til ansikt med umiddelbar dom. Katastrofen hang over horisonten for denne verdslige kirken.

Kirken i Pergamon er symbolsk på mange kirker gjennom tidene som har gjort kompromisser med verden rundt dem. Kompromissets ånd var spesielt synlig i perioden fra det fjerde til det syvende århundret. I 313 e.Kr. ga keiser Konstantin ut sin Milankunngjøring som ga religiøs frihet til de kristne og endte to og et halvt århundre med vill forfølgelse. Han adopterte kristendommen og gjorde det til emperiets religion. Det startet prosessen hvor kristendommen fusjonerte med den romerske state. Hedenske prester ble “kristne” prester, hedenske templer ble “kristne” kirker, hedenske fester ble “kristne” festivaler. Kristendommen var ikke lengre en personlig sak, men en nasjonal identitet. Kirken giftet seg med det politiske systemet, slik at verdslighet ble synonymt med kirken.

Pergamon var omtrent 16 km nord for Efesos, med Smyrna omtrent midt i mellom. Til forskjell fra Efesos og Smyrna var Pergamon ikke en havneby, men var lokalisert omtrent 24 km fra Egeerhavet. Det var heller ikke langs en av de viktigste handelsrutene. Likevel var Pergamon ansett som å være Asias største by. Den romerske Pliny kalte den “den mest distingverte byen i Asia”. Da Johannes skrev ned Johannes åpenbaring hadde Pergamon vært Asias hovedstad i neste 250 år (siden 133 e.Kr. da dens siste konge overga sitt rike til romerne). Pergamon eksisterer i dag som den tyrkiske byen Bergama.

Store deler av byen var bygget på en stor kjegleformet bakketopp som strakte seg runt 1000 fot over sletten. Så imponerende var dette synet til og med i moderne tider at i det 19. århundre uttalte den berømte arkeologen Sir William Ramsey: “Mer enn alle stedene i Lilleasia gir denne inntrykk av å være en kongelig by, autoritetenes hjemsted: den steinete bakken hvor den står så stor og dominerer slettene til Kaukasus så stolt og modig”.

Pergamons bibliotek var bare overskygget av det i Alexandria. Så imponerende var Pergamons bibliotek at Markus Antonius senere sendte det til elskeren sin, dronning Cleopatra av Egypt. I følge legenden ble pergamentet oppfunnet i Pergamon for å skaffe skrivemateriell til biblioteket deres. På grunn av dette biblioteket var Pergamon et viktig senter for kultur og kunnskap. Legen Galen var født og oppvokst her. Byen så seg selv som forsvarer av gresk kultur i Lilleasia.

Pergamon var et viktig senter for tilbedelse av fire av de største helligdommene i den gresk-romerske verden, og templer dedikert til Athene, Asklepios, Dionysos og Zevs fantes her. Men noe som overskygget alle disse fire var keisertilbedelsen. Pergamon bygget det første tempelet som var dedikert til keisertilbedelse i Asia (29 e.Kr.) til ære for keiser Augustus. Senere bygget bye to templer til, ett for keiser Trajan og ett for keiser Septimus Severus. Kristne kom i fare når det ble forlangt at de måtte ofre til keisere. Det antas at Antipas (2:3) ble henrettet for, i alle fall delvis, å nekte å tilbe keiseren.

ANBEFALINGEN (v. 13)

“Jeg vet hvor du bor, der hvor Satan har sin trone. Likevel holder du fast ved mitt navn. Og du har ikke fornektet troen på meg, ikke engang i de dager da Antipas, mitt trofaste vitne, ble slått i hjel i byen deres, der Satan bor.”

Johannes åpenbaring 2:13

Til tross for de vanskelige omstendighetene deres, så opprettholdt de troende i Pergamon troen på Jesus Kristus på en modig måte. Han roste dem for at de fortsatte å holde fast ved Hans navn – selv om de levde der Satans trone er, hvor Satan bor. Mange forslag har blitt lagt fram om identifikasjonen av Satans trone. Noen identifiserer det som det storslåtte alteret til Zevs som dominerte Pergamons akropolis. Dette var ikke bare et alter. Edwin Yamauchi sier:

“Ordet alter er litt misvisende. Strukturen er en monumental søylebesatt hesteskoformet sal 36,5 m x 34m. Podiet til alteret var nesten 5,5 m høyt. Det store vadmelet som gikk langs strukturens base i 136 m avbildet en “gigantomachy”, det vil si, en krig mellom gudene og kjempene. Det var et av de største verkene av hellenistisk kunst noen sinne.” (New Testament Cities in Western Asia Minor, Grand Rapids, Baker, 1980.)

En slik bygning kunne lett ha passet til beskrivelsen Satans trone.

Andre setter Satans trone i sammenheng med tilbedelsen av guden Asklepios som var meget fremtredende i Pergamon. Asklepios var helbredelsens gud, og folk kom fra hele den eldgamle verden til Pergamon, og søkte å bli helbredet ved hans alter. Asklepios ble avbildet som en slange, og ikke-giftige slanger buktet seg fritt rundt omkring i tempelet. Søkende som ønsket helbredelse sov eller la seg ned på tempelets gulv og håpet å bli berørt av en av slangene (som symbolsk representerte guden selv). Slik symbolisme vil åpenbart minne kristne om Satan (jfr. Johannes åpenbaring 12:9, 14-15, 20:2). Under keiser Diokletians styre ble noen steinhoggere henrettet for å ha nektet å hugge ut et bilde av Asklepios.

Andre har påpekt, som nevnt ovenfor, at Pergamon var det ledende senteret for keisertilbedelse i Asia. Og kulten av keisertilbedelse representerte virkelig den alvorligste trusselen for de kristne i Pergamon. Det var når de nektet å tilbe keiseren, ikke hedenske guder, at de fleste kristne ble henrettet. Satans trone kunne med enkelhet stå som en referanse til det mektige Roma som “denne verdens gud” (2 Korinterbrev 4:4), ved å være blasfemisk overfor den sanne Gud ved keisertilbedelse.

For hvilken som helst av disse grunnene – eller alle sammen – så ble Pergamon riktig nok kalt byen der Satan bor. Midt blant disse vanskelige forholdene fortsatte troende å bo i Pergamon. Til tross for forfølgelse og lidelse fortsatte de troende i byen å holde fast ved Kristi navn, og fornektet ikke troen. De trofaste troende i Pergamon eksemplifiserte sannheten i Kristi ord i Matteus 16:18: “Og jeg sier deg: Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den.” Ingen satanisk motstand kan ødelegge ekte, frelsende tro, slik som disse troende hadde.

Vi vet ikke noe sikkert om Antipas. Trolig var han en av lederne i Pergamon kirken. I henhold til tradisjonen ble han grillet til døde inni en messingokse under forfølgelsen som ble satt i gang under keiser Domitians. Ordet vitne ble oversatt fra ordet maritus, et ord som etter hvert er blitt translitterert som martyr, fordi så mange vitner for Kristus måtte bøte med sine liv.

IRETTESETTELSEN (v. 14-15)

“Men noe har jeg imot deg: Du har hos deg noen som holder seg til Bileams lære, han som lærte Balak å sette en felle for Israelsfolket, så de spiste avgudsoffer og drev hor. Så har du også noen hos deg av samme slag, de som holder seg til nikolaittenes lære.”

Johannes åpenbaring 2:14-15

Kirken i Pergamon var fortsatt lojale overfor Kristus og kristen sannhet. De stod trofaste mot den satanistiske motstanden – helt til martyrdøden. Likevel var ikke alt på stell i Pergamon. Jesus sa at det fantes noen der som holdt seg til falsk lære. Dette gjaldt ikke alle, bare noen. Selv om mange i kirkene våre i dag tar lett på doktriner og bibelske og teologiske feil og mener de e uviktige, så er det ikke det perspektivet kirkens Herre har. I Pergamon var det tragisk å se at majoriteten tolererte disse som tok feil istedenfor å konfrontere dem med deres feilaktige syn, og kaste dem ut av kirken dersom de ikke ville angre seg (jfr. Titus 3:10-11). Akkurat som mange kirker i dag feilet kirken i Pergamon i å praktisere kirkelig disiplinering (jfr. Matteus 18:15-18).

Kristus var spesielt opptatt med to vranglærer som ble tolerert i Pergamon. En var forbundet med en person i Gamle Testamentet, den andre med en person i Nye Testamentet. For det første var det dem som fulgte Bileams lære. Historien om Bileam, en beryktet profet som var til leie, kan leses i 4 Mosebok 22-25. I frykt for israelittene på grunn av hva de hadde gjort mot amorittene, leide Balak, Moabs konge, inn Bileam for å forbanne dem. Etter å ha forsøkt tre ganger å forbanne Israel, så kom Balaam opp med en annen plan. Siden han ikke kunne forbanne dem, bestemte han seg for å forderve dem ved å lære Balak til å sette en snublestein foran Israels sønner, å spise mat som var ofret til avguder og å begå umoralske handlinger. Han planla å bruke moabitiske kvinner til å lokke israelittene til å oppføre seg som den syndige og gudløse verden som eksisterte rundt dem – seksuell umoralskhet og avgudsdyrkelse (4 Mosebok 25, 31:16). Den blasfemiske unionen med Satan og falske guder ville fornedre israelittene og ødelegge deres åndelige krefter. Bileams plan fungerte, men ikke til den grad de håpet på. Gud grep inn og tuktet Israel, og drepte 24.000 (4 Mosebok 25:9), inkludert mange av lederne deres (4 Mosebok 25:4-5). Denne drastiske handlingen hindret at Israel fortsatte å skli ytterligere ned i umoralskhet og avgudsdyrkelse.

Akkurat som israelittene ble forført av Bileams falske lære, så ble noen i Pergamon lurt til å blande seg med det hedenske systemet (jfr. Judas 10-11). Peter refset bileamittene i 2 Peter 2:15-16: “For de har forlatt den rette vei og gått seg vill. De følger i samme spor som Bileam, Bosors sønn, han som elsket urettmessig vinning. Men han ble vist til rette for sin misgjerning; et stumt esel talte med menneskestemme og stanset profeten i hans galskap.” Men som Gud tuktet Israel på en alvorlig måte, så truet Herren Jesus Kristus å gjøre det samme i dette skriftstedet. I 2 Korinterbrev 6:14-17 påpeker apostelen Paulus den syndige absurditeten til troende som ønsker å leve som verden gjør:

“Gå ikke under fremmed åk sammen med slike som ikke tror! For hva har rettferd med urett å gjøre, og hva har lyset til felles med mørket? Hvordan kan Kristus og Beliar bli samstemt? Hva har en troende felles med en vantro? Hvordan kan Guds tempel og avgudene forlikes? Vi er jo den levende Guds tempel, slik Gud har sagt: Jeg vil bo og vandre midt iblant dem, jeg skal være deres Gud, og de skal være mitt folk. Derfor sier Herren: Dra bort fra dem og skill dere fra dem. Rør ikke noe urent! Da vil jeg ta imot dere,”

Den andre vranglæren som fantes i Pergamon involverte en person i Nye Testamentet. Det var noen som på samme måten som de tidligere nevnte holdt seg til nikolaittenes lære. Uttrykket “av samme slag” indikerer at nikolaittenes lære ledet til den samme ondsinnede oppførselen som de som fulgte Bileam. Som tidligere diskutert fikk nikolaittene navnet sitt fra Nikolas, en av de syv mennene som ble valgt til å oversee distribueringen av mat i Apostlenes gjerninger 6. Om han begynte å falle fra troen (som noen av de tidligere kirkefedrene tror) eller nikolaittene, etterfølgerne hans, begynte å forvrenge læren hans er ukjent. Ved misbruk av den bibelske læren om den kristnes frihet, så lærte nikolaittene også at kristne kunne delta i hedenske orgier. De forførte kirken med umoralskhet og avgudsdyrkelse.

Igjen; mesteparten av de troende i Pergamon deltok ikke i de feilaktige handlingene til disse to kjetterske gruppene. De forble trofaste til Kristus og den kristne troen. Men ved å tolerere disse gruppene og nekte å utføre kirkelig disiplinering, så tok de del i skylden deres, noe som førte til Herrens dom.

BEFALINGEN (v. 16)

“Vend om! Ellers kommer jeg snart til deg og vil kjempe mot dem med sverdet som går ut av min munn.”

Johannes åpenbaring 2:16

Den eneste kuren som finnes for en synder er omvendelse. Omvendelse kommer fra ordet metanoeõ, et or brukt i Skriften for å beskrive en forandring i sinnet som fører til forandret atferd. Mens toleranse er hyllet i i vår moderne kultur, så er toleranse av kjettersk lærdom eller syndig atferd i kirken ikke en dyd, men en synd. Så alvorlig er dette at dersom en ikke omvender seg, så advarer Kristus dem “Ellers kommer jeg snart til deg og vil kjempe mot dem med sverdet som går ut av min munn” (jfr. 4 Mosebok 22:23). Hele kirken stod overfor sverdet av Kristi dom, kjetterne for å praktisere sin vranglære og synd, og resten av kirken for å ha tolerert det. Forandringen i pronomen fra “deg” til “dem” reflekterer en underliggende hebraisk idiom som er vanlig i Septuaginta; begge pronomenene refererer til hele kirken.

Kirken kan ikke tolerere ondskap i noen som helst slags form. Til de skrytende korinterne, som stolte tolererte at en mann var skyldig i incest, skrev Paulus: “Dere har sannelig ikke mye å være stolte av! Vet dere ikke at litt surdeig gjennomsyrer hele deigen? Rens ut den gamle surdeigen så dere kan være en ny deig! Dere er jo som usyret brød. For vårt påskelam er slaktet, Kristus” (1 Korinterbrev 5:6-7). Syndende troende burde bli påvirket slik at de føler seg elendige i fellesskapet og tilbedelsen i kirken ved å bli konfrontert med Guds kraftige Ord. Kirkens mål er heller ikke å skape et miljø der ikke-troende føler seg komfortabel; det er et sted hvor de kan høre sannheten og bli overbevist om synden deres slik at de ønsker å bli frelst (Romerne 10:13-17). Forsiktig (jfr. 2 Timoteus 2:24-26), kjærlig, allernådigst, men likevel fast og bestemt trenger de ikke-troende å bli konfrontert med realitetene av synden deres og Guds nådefulle gave gjennom Kristi oppofrende død. Feilaktighet vil aldri bli undertrykket ved å møte det med kompromisser. Dagens ikke-konfronterende kirke repeterer i stor grad feilene som kirken i Pergamon gjorde i stor skala, og vil møte Guds dom over dem.

RÅDET (v. 17)

“Den som har ører, hør hva Ånden sier til menighetene! Den som seirer, vil jeg gi av den skjulte manna. Og jeg vil gi ham en hvit stein, og på steinen er det skrevet et nytt navn som ingen kjenner uten den som får det.”

Johannes åpenbaring 2:17

Kristus konkluderer brevet til Pergamon med råd og oppmuntring. Som tidligere nevn understreker uttrykket “Den som har ører, hør hva Ånden sier til menighetene” den vitale viktigheten av Kristi Ord og de troendes ansvar til å lytte til dem og følge dem. Som i de andre seks brevene, så er løftene adressert til “Den som seirer” – en frase som dekker alle troende (1 Johannes 5:4-5). Krist love tre ting til de trofaste medlemmene i Pergamon kirken.

For det første vil Han gi dem “av den skjulte manna“. Manna var brød med honningsmak som Gud ga israelittene til mat i de førti årene de vandret rundt i ødemarken (2 Mosebok 16:14 ff). I følge 2 Mosebok 16:33 skulle israelittene minnes denne hellige anordningen ved å oppbevare en krukke med manna inne i paktens ark under reisene deres. Den “skjulte manna” representerer Jesus Kristus, Livets Brød som kom ned fra himmelen (Johannes 6:48-51). Han besørger åndelig føde for dem som stoler på Ham. Den “skjulte manna” symboliserer alle de velsignelsene og fordelene vi får fordi vi kjenner Kristus (Efeserne 1:3).

Der har vært mye spekulasjon om hva den hvite steinen symboliserer. Noen setter den i sammenheng med urim og tummim på ypperstesteprestens brystplate (2 Mosebok 28:15, 30, 3 Mosebok 8:8, 4 Mosebok 27:21, 5 Mosebok 33:8). De teinene ble brukt til å betsemme Guds vilje og representerte retten til ypperstepresten til å be om veiledning fra Gud for lederen som ikke kunne komme til Gud direkte, men måtte komme via en prestelig struktur. på en eller annen måte forårsaket Gud at disse steinene avslørte Hans vilje på en mer avansert måte enn å si ja eller nei eller loddtrekning. I følge dette synet lover Gud ved denne hvite steinen den som seirer kjennskap til Hans vilje. Andre indentifiserer den hvite steinen som en diamant, den mest verdifulle av alle steiner, et symbol på Guds verdifulle gave av evig liv til de troende. Det kan imidlertid være best å forstå den hvite steinen i lys av den romerske skikken av å belønne hvite steiner til vinnerne av atletiske konkurranser. En hvit stein med atletens navn inngravert fungerte som hans billett til en spesiell premiebankett. Under denne teorien lover Kristus de som seirer inngang til den evige seiersfeiringen i himmelen.

“På steinen er det skrevet et nytt navn som ingen kjenner uten den som får det” står det så i dagens tekst. Det er innlysende fra den frasen at vi ikke kan vite det navnet før det blir gitt oss (jfr. 5 Mosebok 29:29). Kainos (“nytt“) betyr ikke nytt som i kontrast til gamle tider, men nytt på den måten at det er kvalitativt forskjellig. Det nye navnet vil fungere som hver troendes inngangsbillett til evig herlighet. Det vil reflektere på en unik måte Guds spesielle kjærlighet for oss og en adopsjon av hvert av Hans sanne barn.

Pergamon kirken stod overfor de sanne valgene som enhver kirke står overfor. Den skulle omvende seg og motta all velsignelsen av evig liv i himmelens herlighet. Eller den kunne nekte å omvende seg og møte de forferdelige realitetene av at Herren Jesus ville erklære krig mot den. Å fortsette på kompromissets sti leder til slutt til dom.

BREVET TIL KIRKEN I TYATIRA (v. 18-29)

INTRO (v. 18)

“Skriv til engelen for menigheten i Tyatira: Dette sier Guds Sønn, han som har øyne som flammende ild og føtter som bronse:”

Johannes åpenbaring 2:18

Herren Jesus Kristus har kalt kirken Sin til å være hellig og holde seg ren ved å ta seg av synden som er midt blant dem. Faktisk var den første instruksjonen Han ga til kirken om å konfrontere synd. I Matteus 18:15-17 befalte Jesus:

“Dersom din bror gjør en synd *mot deg•, så gå til ham og still ham til ansvar på tomannshånd. Hvis han hører på deg, har du vunnet din bror. Men hvis han ikke hører, skal du ta med deg en eller to andre, for etter to eller tre vitners utsagn skal enhver sak være avgjort. Hvis han ikke hører på dem heller, skal du si det til menigheten. Men hvis han ikke engang vil høre på menigheten, skal han være som en hedning eller toller for deg.”

Praktiseringen av kirkelig disiplinering som Jesus innstiftet for å opprettholde kirkens hellighet har et todelt formål: å kalle syndende troende tilbake til rettferdig oppførelse, og å rense ut fra kirken dem som med stahet klynger seg til synden sin. I begge tilfeller blir kirkens renhet vedlikeholdt.

Der er en progressiv forverring i karakteren til disse syv kirkene ettersom de nlir mer og mer påvirket av ondskap. Den nedadgående spiralen endte opp på sitt laveste punkt i Laodikea.

Uttrykket “Satans dybder” (Johannes åpenbaring 2:24) avslører hvor langt kirken i Tyatira hadde falt i relasjon til de i Smyrna og Pergamon. Kirken i Smyrna møtte fiendtlighet fra “satans synagoge“, det vil si, fra ikke-troende jøder (2:9) Kirken i Pergamon eksisterte ved “Satans trone” (2:13), noe som symboliserte hedensk falsk religion (spesielt kulten med keisertilbedelse). Men kirken i Tyatira hadde stupt med hodet først ned i dybdene av satanisk villfarelse.

Brevet til kirken i Tyatira er det lengste av de syv brevene, selv om det er adressert til den minste av de syv byene. Det har et viktig budskap for kirken i dag: falsk doktrine og synd skal ikke tillates – selv under banneret til kjærlighet, toleranse og enhet. Der kan være mye som er ære verdt i en kirke. Den kan se ut som den har en effektiv tjeneste og vokse i antall medlemmer og en stor plass nærsamfunnet. Likevel vil umoralskhet og falske doktriner bringe dom fra kirkens Herre dersom de ikke blir konfrontert.

Tittelen “Guds Sønn” og de to beskrivende frasene som kommer fra synet om den oppstandne Kristus i 1:12-17 identifiserer avsenderen som Jesus Kristus. Som tidligere nevnt, ved å identifisere Seg i alle syv brevene velger Kristus den frasen som passer best til den enkelte kirken. Denne frasen fokuserer på Hans rolle som hellig Dommer.

“Guds Sønn” fremhever Kristi helligdom og understreker den sannheten at Han er en med Faderen (jfr. Johannes 5:18). Dette er en viktig forandring i ordvalget. i synet som ble nedskrevet i Johannes åpenbaring 1 blir Kristus beskrevet som “en menneskesønn” (1:13). Den tittelen fremhever Hans ydmykhet, Hans sympatiske identifisering med de troende som deres nådefulle yppersteprest. Den tilbyr oppmuntring til forfulgte kristne. “Derfor måtte han på alle måter bli lik sine søsken, så han kunne være en barmhjertig og trofast øversteprest for Gud og sone folkets synder. Fordi han selv led og ble fristet, kan han hjelpe dem som blir fristet” (Hebreerne 2:17-18). Tittelen Menneskesønnen ser Kristus i lys av Hans evne til å sympatisere med behovene, prøvelsene og fristelsene til de troende i kirken Hans.

Men i dette skriftstedet er Jesus identifisert som “Guds Sønn” (den eneste gangen dette uttrykket brukes i Johannes åpenbaring); fokuset er ikke på Hans ydmykhet, fordi Hans tilnærmelse til kirken i Tyatira ikke er med sympati som deres ypperste prest, men som hellig dommer. Ikke trøst, men dom er i vente for kirken i Tyatira når Kristi hellige kraft beveger seg mot denne utro forsamlingen.

Som den hellige “Guds Sønn” har Kristus “øyne som flammende ild“. Han gjennomtrengende, laseraktige syn ser absolutt alt; ingen ting kan bli forkledd, skult, eller gjemt for Ham. Når Kristus blir beskrevet under Hans andre komme i herlighet, sier Johannes åpenbaring 19:12 at “øynene hans er som flammende ild” (jfr. Daniel 10:6). En kirke kan føle seg fornøyd med seg selv, har et godt rykte i nærmiljøet og til og med blant andre kirker. Men Herren Jesu gjennomtrngende øyne ser det som det virkelig er.

Beskrivelsen at Kristus har “føtter som bronse” er gjentatt i Johannes åpenbaring 19:15 hvor det står om Kristus at Han “Han skal styre dem med jernstav og tråkke vinpressen fylt av vredesvin, av Guds, Den allmektiges harme.” At Kristi føtter glødet som bronse avbilder Hans renhet og helligdom mens Han tramper ut urenhetene.

Denne forferdelige beskrivelsen av Herren Jesus Kristus må ha forårsaket et sjokk og frykt når brevet ble lest i Tyatira. Det kom som en klargjørende innsikt for dem, som det burde for alle kristne, at Kristus vil dømme den fortsettende synden som ikke fører til omvendelse. Som apostelen Peter sier det i 1 Peter 4:17: “For nå er tiden kommet da dommen skal begynne, og den skal begynne med Guds hus.”

Bibelen nevner ikke grunnleggingen av kirken i Tyatira. I følge Apostlenes gjerninger 16:14 står det “Blant tilhørerne var det en kvinne fra Tyatira som het Lydia. Hun handlet med purpurtøy og hørte til dem som dyrket Gud.” Hun ble omvendt under apostelen Paulus virke i Filippi. Vers 15 sier at medlemmer av huset hennes også kom til troen på Kristus og ble døpt. Det er mulig at Lydia og hennes hus var delaktige i å starte kirken i Tyatira. Det er like mulig at en kirke ble etablert der som et resultat av Paulus arbeid i Efesos (Apostlenes gjerninger 19:10).

Fra Pergmon, den nordligste av de syv byene, svingte den romerske veien østover og så sørøst til Tyatira, omtrent 64 km borte. Tyatira var etablert i den lange nord-sør dalen som bandt sammen Kaukasusdalen og Hermus elvene. Til forskjell fra Smyrna og Pergamon, så ble Tyatira bygget i relativt flatt terreng og hadde ingen akropolis. Mangelen på naturlige festningsverk ville spille en markant rolle i byens historie.

Tyatira ble grunnlagt av en av Alexander den Store sine etterfølgere, Seleusius, som en militær utpost i henhold til veien fra nord til sør. Senere byttet den eierskap til Lysimakus som styrte Pergamon. Tyatira var porten til Pergamon, og oppgaven for forsvarerne i Tyatira var å forsinke en angriper og kjøpe litt tid for Pergamon. Siden Tyatira ikke hadde noe naturlig forsvarsverk så kunne soldatene sjelden holde ut særlig lenge. Derfor ble byen ofte ødelagt og gjenoppbygd.

Omtrent 190 B.C. ble Tyatira erobret av romerne og fikk nyte den romerske freden. Byen ble så et blomstrende handelssenter. Dens lokalisasjon på hovedveien mellom nord og sør som før hadde vært en høyrisiko ble nå en stor fordel. Veien ble enda viktigere på romersk tid ettersom den forbandt Pergamon med Laodikea, Smyrna og innlandet i Asia. Da Johannes åpenbaring ble skrevet var Tyatira på vei inn i sin største periode.

Tyatira var kjent for sine talløse laug (tilsvarende vår tids arbeidsorganisasjoner), Tyatiras største industri var produksjon av ull og fargede varer (spesielt purpur, farget med purpur farge utvunnet fra krapproten(, men inskripsjoner nevner også laug for sengetøy produsenter, folk som laget yttertøy, fargere, lær arbeidere, garvere, pottemakere, bakere, slave handlere og bronse smeder. Det er trolig ar Lydia representerte hennes laug i Filippi (Apostlenes gjerninger 16:14), og at Tyatiras marked strakte seg over Egeerhavet til det greske fastlandet.

Til forskjell fra Pergamon og Smyrna var ikke Tyatira et viktig religiøst senter. Hoved guden de tilbedte var den greske solguden Apollo. Det ser heller ikke ut til at det har vært noen stor samling av jøder her heller. Presset på kirken i Tyatira har først og fremst kommet fra laugene. For å ha en jobb eller starte et selskap var det nødvendig å være medlem i et laug. Hvert laug hadde sin skytshelgen (forsvarende gud) som de avholdt fester for – komplett med matoffer og seksuell umoralskhet. Kristne fant det vanskelig å være med på disse festene. Dersom de ikke gjorde det, kunne de miste levebrødet sitt.

ANBEFALINGEN (v. 19)

“Jeg vet om dine gjerninger, din kjærlighet og tro, din tjeneste og utholdenhet. Ja, dine siste gjerninger overgår dine første!”

Johannes åpenbaring 2:19

Som med kirkene i Efesos og Pergamon begynte Kristus å rose kirken før Han kom med Sine bekymringer. Han forsikret dem at Han ikke hadde glemt de rettferdige gjerningene deres (jfr. Hebreerne 6:10), som Han deler inn i fire kategorier.

For det første viste de troende i Tyatira kjærlighet til Gud og for hverandre – selv om kjærligheten må ha vært tilsynelatende skjør, siden der ikke var et sterkt fundament med forenende sunn doktrine. På noen måter var Tyatira sterk der Efesos var svak; faktum er at dette er den første av de syv kirkene som blir komplementert for troen sin.

For det andre roste Kristus deres tro. Pistis (tro) kan bedre oversettes “trofasthet”. De sanne kristne i Tyatira var pålitelige og konsistente (jfr. Johannes åpenbaring 2:25). Tro og kjærlighet er ofte sett i forbindelse med Nye Testamentet (eks. 1 Korinterbrev 13:2, 13, 2 Korinterbrev 8:7, Galaterne 5:6, Efeserne 1:15, 3:17, Kolosserne 1:4, 1 Tessalonikerbrev 1:3, 3:6, 5:8, 2 Tessalonikerbrev 1:3, 1 Timoteus 1:14, 2:15, 6:11, 2 Timoteus 1:13, 2:22, 3:10, Titus 2:2).

Fra tro og kjærlighet vil det vokse frem tjeneste og utholdenhet. De som elsker vil uttrykke den kjærligheten gjennom å oppfylle andres behov. De som er trofast vil fortsette trofaste i troen (jfr. Matteus 16:24-26, 24:13).

De kristne i Tyatira besatt ikke bare disse egenskapene, men gjerningene deres var større nå en de hadde vært tidligere. Deres kjærlige tjeneste ble mer og mer konsistent, og deres trofaste utholdenhet ble sterkere. De vokste i nåde, modnet i deres kristne liv, og jobbet for Kristi sak (jfr. 2 Peter 1:8). For den oppførselen burde de bli roset.

IRETTESETTELSEN (v. 20-23)

“Men dette har jeg imot deg: Du tåler denne kvinnen Jesabel, hun som kaller seg profet, men som med det hun lærer, lokker mine tjenere til å drive hor og spise avgudsoffer. Jeg har gitt henne tid til å vende om, men hun vil ikke omvende seg fra sitt horeri. Se, nå kaster jeg henne på sykeseng, og de som begår ekteskapsbrudd med henne, kaster jeg ut i stor nød dersom de ikke vender om fra hennes gjerninger. Og barna hennes vil jeg drepe med pest. Slik skal alle menighetene få erfare at jeg er den som gransker nyrer og hjerter, og som gjengjelder hver og en av dere etter det dere har gjort.”

Johannes åpenbaring 2:20-23

Til tross for den gode anbefalingen de mottok, så var ikke alt i orden med kirken i Tyatira. Problemet var ikke utvendig forfølgelse, men interne kompromisser; ikke ondskapsfulle ulver på utsiden av flokken, men perverse mennesker på innsiden (jfr. Apostlenes gjerninger 20:29-30). Det gjennomtrengende blikket til Herren hadde oppdaget en alvorlig feil som fikk Ham til å si “dette har jeg imot deg“. Bruken av pronomen i entall peker direkte mot lederen av kirken. Anklagen er at “du tåler denne kvinnen Jesabel, hun som kaller seg profet, men som med det hun lærer, lokker mine tjenere til å drive hor og spise avgudsoffer.” Denne synden, som antakeligvis involverte majoriteten av medlemmene i kirken, var todelt. For det første brøt de den bibelske læren om at kvinner ikke skulle være lærere eller predikanter i kirken (1 Timoteus 2:12). Dette gjorde at de tolererte kvinnen Jesabel, som kalte seg selv profet. De forsterket feilen sin ved å tillate henne å lære ved å tillate henne å komme med vranglære. Resultatet ble, sier Jesus, at hun “lokker mine tjenere til å drive hor og spise avgudsoffer.”

Jesabel er neppe denne kvinnens riktige navn, men akkurat som den beryktede konen til kong Ahab var hun Satans agent for å spre korrupsjon blant Guds folk. Derfor stemplet Herrene henne med dette symbolske navnet. Gamle Testamentets Jesabel var en utrolig ondsinnet kvinne – så ond at Bibelen sier at å gifte seg med henne var det verste Ahab gjorde: “Ahab, sønn av Omri, gjorde det som var ondt i Herrens øyne, mer enn noen annen før ham. Det var ikke nok med at han gjorde de samme syndene som Jeroboam, Nebats sønn. Han giftet seg også med Jesabel, datter til Etbaal, sidonernes konge, og begynte å dyrke Baal og tilbe ham” (1 Kongebok 16:30-31). Gjennom Jesabels onde påvirkning ble Baal tilbedelse dagligdags i Israel.

Akkurat som motparten i Gamle Testamentet, lyktes det kvinnen som kalte seg selv en profet i Tyatira å lede Kristi tjenere vill slik at de begikk umoralske handlinger og spiste avgudsoffer. En kan spekulere om at hun kan ha kommet med den dualistiske læren som var så fremtredende innen gresk filosofi. Når denne læren kom inn i kirken, hevdet den at ånden er god, og kjødet er syndig. Siden Gud bare er interessert i den åndelige delen, hevdet de som holdt til denne læren, så spiller det ingen rolle hva en gjør i kjødet. Derfor var det helt i orden, i følge Jesabel, om kristne begikk umoralske handlinger og spiste av avgudsoffer. Hun kan også ha hatt et forvridd ståsted når det gjelder Guds nåde, og argumentert at det spiller ingen rolle om kristne syndet, siden en nådefull Gud utvilsomt ville tilgi dem. Kanskje hun også oppmuntret kristne til å erfare de dype hemmelighetene til Satan slik at de kunne vitne bedre til de ufrelste. Selv enn hva det spesielle innholdet var i læren hennes, så ledet det majoriteten i Tyatira kirken til å gå seg vill fra sannhet og rettferdighet.

Bibelen lærer at sanne kristne kan falle inn i seksuell umoral (jfr. 1 Korinterbrev 6:15-20) og avgudsdyrkelse (jfr. 1 Korinterbrev 10:21). Men å lede andre kristne inn i falske doktriner og umoralsk levesett er en veldig alvorlig synd, en som fortjener alvorligere straff. I Matteus 18:6-10 beskriver Jesus de alvorlige konsekvensene for dem som leder andre troende til å synde:

“Men den som lokker til fall en av disse små som tror på meg, han var bedre tjent med å få en kvernstein hengt om halsen og bli senket i havets dyp. Ve denne verden som lokker til fall! Forførelsene må komme, men ve det mennesket som de kommer fra! Om hånden eller foten din lokker deg til fall, så hugg den av og kast den fra deg! Det er bedre for deg å gå lemlestet eller halt inn til livet enn å ha begge hender eller begge føtter og bli kastet i den evige ild. Og om øyet ditt lokker deg til fall, så riv det ut og kast det fra deg! Det er bedre for deg å gå enøyd inn til livet enn å ha begge øyne og kastes i helvetes ild. Pass dere for å forakte en eneste av disse små! For jeg sier dere: De har sine engler i himmelen som alltid ser min himmelske Fars ansikt. Menneskesønnen er jo kommet for å berge de bortkomne.”

“En av disse små som tror på meg” er ikke fysiske barn, men åndelige barn – troende. Det er så alvorlig å lede en annen til å synde at Herren sa at død ved drukning var et bedre valg. Bildet av å skade seg selv er billedbruk som beskriver et behov for drastisk handling når en har med synd å gjøre.

I Gamle Testamentet møtte Jesabel en grusom død, passende for en som ledet Israel vill:

“Nå kom Jehu til Jisreel. Da Jesabel hørte det, sminket hun øynene, pyntet seg på hodet og kikket ut av vinduet. Da Jehu kom inn gjennom byporten, ropte hun: «Kommer du i fredelig ærend, du Simri som har drept din herre?» Jehu så opp mot vinduet og sa: «Er det noen her som holder med meg?» Da to–tre hoffmenn så ut av vinduet, ropte han: «Kast henne ned!» Og de kastet henne ned, så blodet sprutet opp etter veggen og på hestene, som tråkket henne ned. Så gikk Jehu inn. Da han hadde spist og drukket, sa han: «Se til å få denne forbannede kvinnen gravlagt! Hun var da en kongsdatter.» Men da de kom for å begrave henne, fant de ikke annet igjen enn hodeskallen, føttene og hendene. De vendte tilbake og fortalte dette til Jehu. Da sa han: «Nå er det oppfylt, det ordet som Herren talte gjennom sin tjener Elia fra Tisjbe da han sa: På Jisreels mark skal hundene ete opp Jesabels kjøtt. Hennes lik skal ligge som gjødsel på jorden i Jisreel, og ingen skal kunne si: Dette er Jesabel.» ” (2 Kongebok 9:30-37)

Gud var nådig og ga den falske profeten “tid til å vende om“, men illustrerte den triste sannheten at menneskene elsker mørket mer enn lyset (Johannes 3:19) ettersom hun vil ikke omvende seg fra sitt horeri”. Hennes plutselige og endelige avslag om å omvende seg vil føre til en forferdelig dom, introdusert ved bruken av de irettesettende ordet “Se“. Fordi Jesabel nektet å angre seg, så erklærte Kristus “nå kaster jeg henne på sykeseng“. Ordet “sykeseng” finnes ikke i den originale greske teksten, men ble lagt til av oversetterne. I lys av den endelige karakteren av Jesabels avslag til å angre seg, er det mer trolig at sengen det er snakk om representerer døden og helvete – det endelige hvilested for dem som nekter for å omvende seg.

Denne hellige dommen gjaldt ikke bare Jesabel, men også “de som begår ekteskapsbrudd med henne“. Herren truet med å kaste dem “ut i stor nød ” – ikke den eskatologiske trengselen beskrevet i Johannes åpenbaring 4-19, men nød eller vanskeligheter. Siden det er snakk om syndende kristne som har trodd løgnene hennes, så truer ikke Han med å sende dem til helvete slik som Han gjorde med den falske profeten. Han lovet å tukte dem hardt – kanskje til og med med fysisk død (jfr. 1 Korinterbrev 11:30, 1 Johannes 5:16) – “dersom de ikke vender om fra hennes gjerninger“.

Så nevner Kristus en tredje gruppe som skal få hellig dom, og sier “barna hennes vil jeg drepe med pest“. Jesabels barn var ikke hennes biologiske barn, men hennes åndelige barn. Kirken var omtrent 40 år gammel da Johannes skrev dette brevet, så den falske læren hennes må ha eksistert lenge nok til at en ny generasjon av medlemmer som ble villfart kunne vokst opp. Akkurat som med Ananias og Saffira, så truet Herren å drepe dem med pest (bokstavelig talt “drepe dem med død”). Det var for sent for Jesabel; hjertet hennes var hardnet i synd uten anger. Men Herren Jesus Kristus advarer nådig disiplene hennes om å omvende seg mens det fremdeles er tid.

Kristus vil få all ære når Han dømmer Jesabel og etterfølgerne hennes. Når det skjer vil alle vite at Han “er den som gransker nyrer og hjerter, og som gjengjelder hver og en av dere etter det dere har gjort.” Den frasen bekrefter på ny Kristi guddommelighet, siden det er brukt i Gamle Testamentet om Gud (eks. 1 Krønikebok 28:9, Salme 7:10, Salomos ordspråk 24:12, Jeremia 11:20, 17:10, 20:12). Etter at Han dømte Tyatira kirken ville alle de andre kirkene bli advart om ondskapen ved å tolerere synd. De ville også innse at ingenting kan holdes skjult fra Herrens gjennomsøkende øyne.

Det er ikke kjent hvor mange i kirken som lyttet til Kristi advarsel, men Tyatira kirken som helhet fulgte ikke anmodningene. Historien har merket seg at de ble overvunnet av Montanist kjetteriet (en bevegelse ledet av en falsk profet som påstod han hadde ytterligere åpenbaringer fra Gud som ikke var i Bibelen) og sluttet å eksistere innen utgangen av det andre århundre.

BEFALINGEN (v. 24-25)

“Men dere andre i Tyatira, alle som ikke følger denne læren og ikke har «kjent Satans dybder», som de kaller det – til dere sier jeg: Jeg legger ikke noen ny byrde på dere. Hold bare fast på det dere har, inntil jeg kommer.”

Johannes åpenbaring 2:24-25

Etter å ha advart de som praktiserte falske doktriner om å omvende seg, så kom Kristus med trøstende ord til “dere andre i Tyatira, alle som ikke følger denne læren”. De kunne minnes Guds Ord i Malakis dager for dem som fryktet å bli feiet med i hellig dom:

“De som frykter Herren, talte da sammen. Herren lyttet og hørte hva de sa. Hos ham ble det skrevet en minnebok om dem som frykter Herren og ærer hans navn. Den dagen jeg griper inn, sier Herren over hærskarene, skal de være min dyrebare eiendom, og jeg vil være mild mot dem, som en mann er mild mot en sønn som tjener ham.” (Malaki 3:16-17)

Kristus beskrev de sanne troende som “ikke har «kjent Satans dybder“. Jesabel og etterfølgerne hennes påstod at de kunne ferdes i Satans dype rike og forbli åndelig uskadet. I deres perverse, liberalistiske, utsvevende teologi trodde de at de kunne gjøre dette uten å bli straffet for det. Denne pre-gnostiske læren sa at de var frie til å leve i Satans sfære og delta i kroppslige synder uten å ta skade på ånden. Siden ånden tilhører Gud, hevdet deres forvridde lære, hvilken rolle spiller det da om kroppen deltar i avguds fester og seksuell umoral? De forestilte seg selv som frie til å undersøke den satanistiske sfæren og så komme skamløst for å tilbe Gud.

Til den sanne kristne som ikke hadde erfart denne såkalte dypere kunnskapen som disse kjetterne holdt seg til, så sa Kristus “Jeg legger ikke noen ny byrde på dere.” Å bære byrden av en slik falsk lære og umoralsk oppførsel synlig i kirken deres, og ha måttet motstå den alltid pågående markedsføringen av denne læren og bli latterliggjort av denne andre fløyen i kirken var byrde nok for dem. Men for at de ikke skulle bli for selvsikre, så formante Kristus dem “Hold bare fast på det dere har, inntil jeg kommer” (jfr. 1 Korinterbrev 10:12). Bruken av det sterke ordet kraeto (“hold fast”) indikerer at det ikke ville bli lett. Kristi komme, som det er relatert til kirken i Tyatira, var når Han skulle komme med dom. Men i en større sammenheng skal alle troende holde fast ved det gode (Romerne 12:9) til Kristus kommer.

RÅDET (v. 26-29)

“Den som seirer og holder seg til mine gjerninger helt til det siste, skal jeg gi makt over folkene: Han skal styre dem med jernstav, som leirkar blir de knust. Den samme makt har jeg fått av min Far. Og jeg vil gi ham morgenstjernen. Den som har ører, hør hva Ånden sier til menighetene!”

Johannes åpenbaring 2:26-29

“Den som seirer” (den sanne kristne, jfr. 1 Johannes 5:5) “og holder seg til mine (Kristi) gjerninger” i kontrast til dem i Johannes åpenbaring 2:22 som praktiserte Jesabels onde gjerninger “helt til det siste” – trofast lydighet er kjennemerket på en ekte kristen. Kristus lover to ting. Først vil Kristus gi dem “makt over folkene” og de “skal styre dem med jernstav, som leirkar blir de knust.” Det løftet, som er hentet fra Salme 2:7-9, er et som gjelder deltakelse i tusenårsriket. De som forble trofaste til Kristus til tross for å ha blitt slått og sett ned på i dette livet vil styre sammen med Ham i Hans jordiske rike. De vil styre folkene “med jernstav” (jfr. Johannes åpenbaring 12:5, 19:15). De nasjonene i tusenårsriket som gjør opprør mot Kristi styre og ¨true Hans folk vil bli utslettet. De som styrer med Ham vil hjelpe å beskytte Hans folk og fremme helligdom og rettferdighet. Kristus vil delegere autoritet til dem, “den samme makt har jeg (Kristus) fått av min (Kristi) Far” (jfr. Johannes 5:22, 27).

Kristus lovet også en gave til Hans trofaste etterfølgere, “morgenstjernen“. Noen forbinder morgenstjernen med slike skriftsteder som Daniel 12:3 og Matteus 13:43. Løftet ville være at troende vil troende skulle reflektere Guds herlighet. Selv om de kristne skal reflektere Guds herlighet er det bedre å se “morgenstjernen” som Kristus Selv – en tittel Han inntar i Johannes åpenbaring 22:16 (jfr. 2 Peter 1:19). Kristus lovet de troende Ham Selv i all Hans fylde; den Ene som Paulus skrev om i 1 Korinterbrev 13:12: “Nå ser vi i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut.”

De avsluttende ordene, “Den som har ører, hør hva Ånden sier til menighetene!” er en befaling om å høre på budskapet i brevet til Tyatira. Tre viktige sannheter skiller seg ut. For det første avslører dette brevet alvoret i å praktisere og tolerere synd, og at Gud vil dømme fortsettende, uomvendt synd i kirken. For det andre vil et mønster av lydighet markere sanne kristne. Til slutt finner vi Guds nådefulle løfte om at til tross for kamp mot synd og feil i kirkene, så vil de erfare Kristi fylde når de styrer med Ham i Hans rike. De kirkene, som Tyatira, som ikke vil gi akt på dette budskapet vil motta hellig dom; de som gir akt på budskapet vil motta hellig velsignelse.

3 kapittel

BREVET TIL KIRKEN I SARDES (v. 1-6)

INTRO (v. 1)

“Skriv til engelen for menigheten i Sardes: Dette sier han som har de sju Guds ånder og de sju stjerner”

Johannes åpenbaring 3:1a

De store avstandene i det interstellare verdensrommet er uforståelig store. De nærmeste stjernene er billioner av km vekke. Disse store avstandene har tvunget astronomer til å komme opp med en omtrentlig målingsenhet, lysåret. Et lysår er strekningen som lyset, som reiser over 300.000 km per sekund, reiser i løpet av ett år – mer enn ti billioner km.

De enorme avstandene til selv de nærmeste stjernene presenterer en interessant mulighet. Dersom en stjerne 30 lysår borte døde for fem år siden, så ville vi ikke kunne se det før 25 år senere. Selv om den ikke eksisterer lengre, vil lyset fra den stjernen fortsette å skinne som om ingenting har skjedd.

Denne illustrasjonen summerer opp situasjonen i mange kirker på en perfekt måte. De skinner fremdeles et lys som reflekterer en storslagen fortid. Når en ser på den fra avstand, kunne man tro at ingenting har forandret seg. Likevel har åndelig mørke fra vranglære og syndig levesett sluknet lyset på innsiden, selv om ryktet deres fremdeles eksisterer.

Slik var kirken i Sardes. Ryktet tilsa at det var en levende kirke, men Jesus sa at den var ød. Den nedadgående spiralen som avbildes i disse kirkene, først med kirken i Efesos og dens tap av deres første kjærlighet for Kristus, og så Pergamons verdslighet of Tyatiras toleranse for synd, kom nå til et nytt lavmål i Sardes som godt kunne bli kalt “Den første kirken av ugress”. Det var en kirke dominert av synd, utro og vranglære. Akkurat som fikentreet i Jesu liknelse, hadde det blader, men ingen frukt (Matteus 21:19).

Akkurat som de andre kirkene var Sardes en virkelig, eksisterende kirke på Johannes tid. Likevel symboliserer den alle de døde kirkene som har eksistert gjennom historien, og, dessverre, fortsetter å eksistere i våre dager. Det tilsynelatende lyset er bare en illusjon.

Beskrivelsen av den hellige forfatteren i hver av de syv kirkene kommer fra synet i Johannes åpenbaring 1:12-17. Brevet til Sardes har med seg en ytterligere komponent fra hilsningen i 1:4 hvor frasen “de sju Guds ånder” også finnes. Dette kan referere til den symbolske avbildningen av den Hellige Ånd som en lysestake med syv armer, slik som presentert i Sakarja 4:1-10. I alle fall ser denne referansen ut til å gjelde Åndens fylde. Jesus Kristus er representert i kirken Hans ved den Hellige Ånd.

De syv stjernene er de syv budbringerne eller eldre (jfr. 1:20), en fra hver av de syv kirkene som trolig hadde med seg en kopi av Johannes åpenbaring til sine respektive kirker. Billedbruken her viser at Kristus styrer kirkene gjennom gudfryktige ledere og pastorer.

Kristi introduksjon av seg selv er ikke et tegn på den alvorlige tilstanden i Tardes. Overraskende nok introduserer Han ikke seg selv som den guddommelige dommeren (slik som Han gjorde i 2:18 til kirke i Tyatira), selv om kirken i Sardes møtte umiddelbar dom. Istedenfor viser Han seg selv som Den hvis suverenitet virker i kirken Hans via den Hellige Ånd og gudfryktige ledere. Denne introduksjonen minnet kirken i Sardes på hva de manglet. Uten Ånden var kirken i Sardes død, befolket av uforløste sjeler.

Selv om detaljene ikke er nedskrevet i Bibelen var kirken i Sardes antakelig grunnlagt som en søsterkirke fra Paulus arbeid i Efesos (Apostlenes gjerninger 19:10). Den mest prominente personen fra kirken i Sardes var Melito. Han var en apologetiker (en som skrev i forsvar for kristendommen) som fungerte som biskop i Sardes i det sene andre århundre. Han skrev også de tidligste kommentarene om Johannes åpenbaring som vi vet om. Brevet til denne kirken nevner ikke forfølgelse (hvorfor ville Satan bry seg med å forfølge en død kirke?), falske doktriner, falske lærere eller korrupt levestil. Likevel må noen av disse tingene åpenbart ha vært til stede i Sardes siden kirken hadde dødd.

I stor grad har kirkens historie i denne byen vær identisk med byens historie. Den var grunnlagt rundt 1200 f.Kr. og var en av de største byene i den eldgamle verden, hovedstad til det berømte rike lydiske riket. Navnet på dette rikets mest populære konge, Krøsus, lever videre i uttrykket “like rik som Krøsus”. Æsop, som ble berømt for sine fabler, må ha vært fra Sardes. Mye av Sardes velstand kom fra gull tatt fra Pactolus elva hvor arkeologer har funnet hundrevis av digler som brukes til å vaske gull i ruinene til Sardes. Gull- og sølvmynter ble antakeligvis først laget i Sardes. Byen har også dratt nytte av lokaliseringen på den vestlige enden an den kongelige veien som gikk til den persiske hovedstaden Susa, og fra dens beliggenhet i forhold til viktige handelsruter. Det var også et senter for ullproduksjon og klesindustri; faktisk hevdet Sardes å ha oppfunnet farging av ull.

Sardes var lokalisert omtrent 50 km sør for Tyatira i den fruktbare dalen til Hermus elva. Flere bakketopper stakk ut fra Tmolus fjellet sør for Hermus elva. På en av disse bakketoppene, 1500 fot over dalbunnen, stod Sardes . Lokaliteten hadde gjort byen nesten utagbar. Bakketoppen hvor Sardes stod hadde man bygget glatte, nesten vinkelrette steinvegger på tre av byens sider. Man kunne bare komme inn i byen fra sør via en bratt, vanskelig sti. En av ulempene med byen var at det var lite rom for ekspansjon. Etter hvert som Sardes vokste grodde det fram en ny by ved foten av bakken. Det gamle stedet forble et tilfluktssted man kunne trekke seg inn i når fare truet.

Den tilsynelatende uinntagbare lokalisasjonen fikk innbyggerne i Sardes til å bli overmodige. Dette førte til byens fall. Gjennom uforsiktighet skjedde det umulige: Sardes ble erobret. Nyhetene sendte sjokkbølger over hele den greske verden. Selv i Johannes dager, flere århundrer senere, fantes det et ordtak “å erobre Sardes akroplolis” (“å gjøre det umulige”).

Krøsus, kongen av Lydia gikk til angrep på Cyrus den store, konge av Persia, men ble slått. Da Krøsus returnerte til Sardes for å hvile seg og gjenoppbygge hæren sin, så ble han overrasket av perserne som beleiret Sardes. Kong Krøsus var så selvsikker på at han var trygg i byen at han ikke satte ut vakter for å holde øye bed byens sterke murer. En etter en klatret perserne over murene. Beboerne i Sardes hadde uttalt at selv et barn kunne vokte de store murene rundt byen, men det var ingen som så perserne komme.

Sardis gjenerobret aldri sin uavhengighet, og kom til slutt under romersk kontroll i 133 f.Kr. Et katastrofalt jordskjelv ødela byen i år 17 e.Kr., men den ble gjenoppbygd med generøs finansiell hjelp av keiser Tiberius. Som takk bygde innbyggerne i Sardes et tempel til hans ære. Byens mest tilbedte gud var imidlertid gudinnen Kybele – samme gudinnen som ble tilbedt i Efesos som Artemis (Diana). Varme kilder ikke langt fra Sardes ble feiret som et sted hvor gudene manifesterte sin makt til å gi liv til de døde – et ironisk notat for en by hvor kirken var død. I Johannes dager var Sardes rik, men døende, og storhetsdagene var for lengst forbi. Både byen og kirken hadde mistet sin vitalitet.

IRETTESETTELSEN (v. 1d, 2b)

“Jeg vet om dine gjerninger. Det heter om deg at du lever, men du er død.

For jeg har funnet at dine gjerninger ikke holder mål i min Guds øyne.”

Johannes åpenbaring 3:1d, 2b

Fordi kirken i Sardes var død hoppet Kristus foreløpig over den vanlige anbefalingen og gikk direkte til bekymringene Hans over den. Selv om den utvendige fasaden kunne lure vanlige folk (den hadde et navn, et rykte om å være i live – 1988 oversettelsen sier “Jeg vet dine gjerninger, at du har et navn av at du lever, men du er død“, en oversettelse nærmere originalskriftene), så kunne ikke kirken i Sardes lure den allvitende Jesus Kristus som kjente til gjerningene deres. Med sin grenseløse kunnskap erklærte Han kirke i Sardes død. Akkurat som mange kirker i dag var den forurenset av verden, karakterisert av innvendig forråtnelse og fylt med ufrelste mennesker som lekte kirke.

Åndelig død i Nye Testamentet er alltid sett i sammenheng med årsaken for den – nemlig synd. Efeserne 2:1 beskriver ufrelste som “døde på grunn av misgjerningene og syndene deres” (jfr. Lukas 9:60, 15:24, 32, Kolosserne 2:13, 1 Timoteus 5:6, 1 Johannes 3:14). Kirken i Sardes var som et museum hvor utstoppede dyr ble vist ut i deres naturlige miljø. Alt ser ut til å være normalt, men ingenting er i live. Synden drepte kirken i Sardes.

Hva er faresignalene til om en kirke er døende? En kirke er i fare når den er tilfreds med å hvile på sine laurbær, når den er mer opptatt med liturgi enn åndelig virkelighet, når den fokuserer på aktuelle sosiale urettferdigheter istedenfor Jesu livgivende evangelium, når den er mer opptatt av materielle enn åndelige ting, når den er mer opptatt av hva mennesker sier enn hva Gud sier, når den er mer begeistret over doktrinske trosbekjennelser og systemer med teologi enn med Guds Ord, eller når den mister sin overbevisning om at ethvert ord i Bibelen er Guds eget Ord. Samme hvor stor forsamlingen er, samme hvor imponerende bygningene er, samme hvilken status kirken har i nærsamfunnet; dersom de har fornektet den eneste kilden til åndelig liv, så er den død.

Forsamlingen i Sardes utførte gjerninger; de “gikk gjennom bevegelsene”. Men de gjerningene, erklærte Kristus, holdt ikke mål “i Guds øyne“. Selv om det var nok til å gi kirken i Sardes et rykte blant menneskene, så var de gjerningene ikke nok og uakseptable i Guds øyne. De var bare poengløse, livløse bevegelser av døde lik; de gode gjerningene til kirken i Sardes ga bare klær til de ikke-troende. De åndelige zombiene (jfr. Efeserne 2:1-2) som befolket kirken i Sardes levde en løgn. De var tynget ned av vektene til den Rettferdige Dommeren, og det ble funnet at de manglet det de trengte (jfr. Daniel 5:27).

Helten i Gamle Testamentet, Samson, er en passende illustrasjon på Sardes kirkens dilemma. Til tross for hans spektakulære egenskaper og hans fantastisk styrke, så endte livet hans trist og tragisk. Fristerinne Dalila “plaget ham dag ut og dag inn med maset sitt og aldri lot ham få fred, ble han så lei seg at han helst ville dø” (Dommerne 16:16). Hun ville at han skulle avsløre kilden til hans store styrke, og til slutt hadde Samson fått nok av maset til Delila. Han fortalte henne sannheten. Hun klippet av håret hans, og Samson mistet styrken sin; ikke på grunn av hårklippen selv, men for sin ulydighet til Herren. å kom den historiens tristeste øyeblikk. Filistrene kom og grep Samson og han gikk med dem uten å bry seg. De fanget ham, bandt ham og stakk ut øynene hans. Tragisk nok står det “Han visste ikke at Herren hadde vendt seg bort fra ham” (16:20). Selv om han var den samme mannen, med det samme navnet, så var styrken hans borte. Resultatet ble at Samson ble fengslet, blindet, ydmyket, og, til slutt, død.

På samme måte hadde kirken i Sardes en gang vært åndelig levende og sterk, men nå var den blitt blind og svak uten å innse at Herren hadde forlatt dem for lenge siden.

BEFALINGEN (v. 2a, 3)

“Våkn opp og styrk det som er igjen, og som holder på å dø!

Husk derfor hva du tok imot og hørte! Hold fast på det og vend om! For hvis du ikke våkner, skal jeg komme som en tyv, og du skal ikke vite timen når jeg kommer over deg.”

Johannes åpenbaring 2a, 3

Kristus adresserte befalingen til den trofaste resten av sanne kristne i Sardes; der er ingen vits å snakke til dem som er døde. Dersom kirken skulle overleve trengte den liv. Kristus viste dem en vei til å gjenopprette kirken åndelig ved å følge fem trinn.

For det første måtte de “våkne opp” Der var ikke tid til uenigheter; de kunne ikke bare følge strømmen, de måtte snu den. Den troende resten trengte å se på det som skjedde i kirken deres, evaluere situasjonen, bli involvert i å forandre ting, konfrontere det som var synd og feil og gjøre en forskjell.

For det andre måtte de styrke det som er igjen. Order “det” er et substantiv i gresk og referer ikke til mennesker, men åndelige virkeligheter. Kristus formante de sanne kristne i Sardes å koste de døende trestubbene av deres gjenlevende åndelige nåde av kirken deres inn i ilden. Ilden ville så rengjøre deres åndelige gaver.

For det tredje måtte den trofaste resten huske hva de tok imot og hørte. De trengte å gå tilbake til sannhetene i Guds Ord, huske evangeliet og læren fra apostlene. På denne tiden var allerede Paulus brev i sirkulasjon (jfr. 2 Peter 3:15-16) og resten av Nye Testamentet hadde blitt skrevet. De troende i Sardes trengte å stadfeste troen deres i Kristus, synd, frelse og helliggjørelse. I følge Paulus ord til Timoteus måtte de ta vare på det som var tiltrodd dem (1 Timoteus 6:20). De trengte å etablere et fast doktrinalt grunnlag som kunne være base for fornyelsen av kirken.

For det fjerde måtte de, etter at de hadde gått tilbake til sannhetene i Skriftene, holde fast på det. Ortodoks teologi uten trofaste liv ville ikke resultere i fornyelse.

For det femte måtte de vende om. Med anger og sorg måtte de troende i Sardes tilstå og vende bort fra synden sin. Dersom disse fem trinnene ble adlydt ville det resultere i vekkelse.

Konsekvensene kunne bli alvorlige dersom vekkelsen ikke ville komme. Kristus advarte dem: “For hvis du ikke våkner, skal jeg komme som en tyv, og du skal ikke vite timen når jeg kommer over deg.” Bildet om at Jesus skulle komme som en tyv bærer med seg ideen om nært forestående dom (jfr. Matteus 24:43, Lukas 12:39, I Tessalonikerbrev 5:2, 4, 2 Peter 3:10, Johannes åpenbaring 16:15). Trusselen her er ikke relatert til Hans andre komme, men er at Herren ville komme og ødelegge kirken i Sardes dersom det ikke ville komme noen vekkelse. Det kan også bli ekstrapolert til en advarsel om dom som møter alle de døde kirkene ved Kristi tilbakekomst.

Den eneste måten å unngå den strenge dommen som venter på dem som kjenner sannheten og snur seg bort fra den (Hebreerne 10:29-30) er å følge stien til åndelig liv.

RÅDET (v. 5-6)

“Men du har noen få i Sardes som ikke har skitnet til klærne sine. De skal gå med meg i hvite klær, for de er verdige til det. Den som seirer, skal bli kledd i hvitt, og jeg vil aldri stryke navnet hans ut av livets bok, men kjennes ved navnet hans for min Far og hans engler.”

Johannes åpenbaring 3:5-6

Til oppmuntring beskrev Kristus belønningen som venter dem som deltok i vekkelsen. Sanne kristne vil, som tidlig nevnt, gå med Kristus i hvite klær. I den eldgamle verdenble hvite klær også brukt ved festlige anledninger som bryllup. Sanne kristne vil bruke deres ved Lammets bryllup (Johannes åpenbaring 19:7-9). Hvite klær ble også brukt av dem som feiret seier i krigen; alle sanne kristne er seiersherrer gjennom Kristus over synd, død og Satan. Men, som vi så i vers 4, så representerer de hvite klærne til de troene renhet og hellighet. Kristus lover å kle kristne i brilliante klær av renhet og hellighet.

Kristus lover videre hver sann kristen at Han vil aldri stryke navnet hans ut av livets bok, men kjennes ved navnet hans for min Far og hans engler. Utrolig nok, selv om teksten sier det motsatte, så antar enkelte mennesker at dette verset lærer at en kristens navn kan bli visket ut av livets bok. De snur herved på en tåpelig måte et løfte til en trussel. Noen hevder at 2 Mosebok 32:33 underbygger ideen at Gud kan fjerne enkeltes navn fra livets bok. På det skriftstedet sier Gud: “Den som synder mot meg, stryker jeg ut av min bok.” Der finnes imidlertid ingen motsetning mellom dette skriftstedet og Kristi løfte i Johannes åpenbaring 3:5. Boken det blir referert til i 2 Mosebok 32:33 er ikke livets bok som blir beskrevet her, i Filipperne 4:3 og senere i Johannes åpenbaring 13:8, 17:8, 20:12, 15, 21:27). Istedenfor refererer det til boken om de levende, som inneholder dem som er i live (jfr. Salme 69:29). Trusselen er dermed ikke evig fortapelse, men fysisk død.

På Johannes tid hadde herskerne et register over byenes innbyggere. Dersom noen døde, eller begikk et alvorlig lovbrudd, så ble navnene deres visket ut av det registeret. Kristus, himmelens Konge, lover at Han skal aldri viske ut navnene til sanne kristne fra rullen med navn som “hver den som fra verdens grunnvoll ble lagt, ikke har fått sitt navn skrevet i livets bok hos Lammet som ble slaktet” (Johannes åpenbaring 13:8).

Tvert imot vil Kristus kjennes ved navnet hans for min Far og hans engler. Han vil bekrefte at disse troende tilhører Ham. Her gjentok Kristus løftet Han hadde gitt under sin jordiske tjeneste: “Hver den som kjennes ved meg for menneskene, skal også jeg kjennes ved for min Far i himmelen” (Matteus 10:32). Den trøstende sannheten om at den sanne kristnes frelse er evig sikker er en umiskjennelig lære i Skriften. Inge steder står dette klarere enn i Romerne 8:28-39:

“Vi vet at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje. Dem som han på forhånd har vedkjent seg, har han også på forhånd bestemt til å bli formet etter sin Sønns bilde, så han skal være den førstefødte blant mange søsken. Og dem som han på forhånd har bestemt til dette, har han også kalt. Dem som han har kalt, har han også kjent rettferdige, og dem som han har kjent rettferdige, har han også herliggjort. Hva skal vi så si til dette? Er Gud for oss, hvem er da mot oss? Han som ikke sparte sin egen Sønn, men ga ham for oss alle, kan han gjøre noe annet enn å gi oss alt sammen med ham? Hvem kan anklage dem Gud har utvalgt? Gud er den som frikjenner. Hvem kan da fordømme? Kristus Jesus er den som døde, ja, mer enn det, han sto opp og sitter ved Guds høyre hånd, og han ber for oss. Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Nød, angst, forfølgelse, sult, nakenhet, fare eller sverd? Som det står skrevet: For din skyld drepes vi dagen lang, vi regnes som slaktesauer. Men i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss. For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.”

Brevet til Sardes ender, som de andre brevene, med en formaning til å lytte til rådet, befalingene og løftene som det inneholder: “Den som har ører, hør hva Ånden sier til menighetene!” (Johannes åpenbaring 3:6). De åndelig døde zombiene som leker kirke trenger å lytte til Kristi advarsel om den kommende dommen. De likegyldige troende trengte å våkne opp før det var for sent å redde kirken deres. Og de trofaste få kunne finne trøst i kunnskapen om at frelsen deres var trygg i all evighet.

Hva skjedde med kirken i Sardes? Lyttet de til advarslene? Kom vekkelsen? Det at en slik prominent mann som Melito fungerte som biskop i Sardes flere tiår etter Johannes skrev kan tyde på at hvert fall litt vekkelse har foregått i Sardes. Opp til Kristus kommer tilbake er det ikke for sent for andre døde kirker å finne veien til åndelig fornyelse.

BREVET TIL KIRKEN I FILADELFIA (v. 7-13)

INTRO (v. 7)

“Skriv til engelen for menigheten i Filadelfia: Dette sier Den hellige og sannferdige, han som har Davids nøkkel, han som åpner så ingen kan stenge, og stenger så ingen kan åpne:”

Johannes åpenbaring 3:7

Herren Jesus Kristus, den gudommelige forfatteren av de syv brevene, introduserer alltid seg selv med en beskrivelse som avspeiler karakteren Hans. I de foregående fem brevene har disse beskrivelsene kommet fra synet oppskrevet i Johannes åpenbaring 1:12-17. Men denne beskrivelsen av Ham er unik og kommer ikke fra dette nevnte synet. Den har bestemte kjennemerke fra Gamle Testamentet.

Han som er hellig refererer til Gud som alene har absolutt hellighet. Gamle Testamentet beskriver Gud flere ganger som den Hellige (eks. 2 Kongebok 19:22, Job 6:10, Salme 71:22, 78:41, Jesaja 43:15, 54:5, Habakkuk 3:3). Jesaja 6:3 erklærer “Hellig, hellig, hellig er Herren Sebaot. Hele jorden er full av hans herlighet” (jfr. Johannes åpenbaring 4:8). Å si at Gud er hellig er å si at Han er fullstendig adskilt fra synd; derfor er karakteren Hans absolutt plettfri og feilfri.

Tittelen “den Hellige” brukes i Nye Testamentet som messiansk tittel for Jesus Kristus. I Markus 1:24 ropte en livredd demon “Hva vil du oss, Jesus fra Nasaret? Er du kommet for å ødelegge oss? Jeg vet hvem du er: Guds Hellige!” Når engelen Gabriel annonserte til Maria om Jesu fødsel, engelen beskrev Ham som “Derfor skal barnet som blir født, være hellig og kalles Guds Sønn” (Lukas 1:35). I Johannes 6:69 fastslo Peter “vi tror og vet at du er Guds Hellige“. Senere irettesatte han de ikke-troende jødene fordi de “fornektet Den hellige og rettferdige og ba om å få løslatt en morder” (Apostlenes gjerninger 3:14).

Jesu identifisering av seg selv som Han som er hellig kan ikke være noe mindre enn et direkte påstand om guddom. Herren Jesus Kristus innehar den uforminskede, uforandrede essensen til Guds hellige og syndefrie natur. Fordi Kristus er hellig, så må kirken Hans være det også. Peter skrev “Han som kalte dere, er hellig. Slik skal også dere være hellige i all deres ferd” (1 Peter 1:15). At den allvitende Hellige Gud ikke ga noen irettesettelse, advarsel eller fordømmelse til kirken i Filadelfia snakker virkelig veldig godt om dem.

Ikke bare er Kristus den Hellige; Han beskriver seg også som Han som er sannferdig. Sannheten er brukt i kombinasjon med helligdommen for å beskrive Gud i Johannes åpenbaring 6:10, 15:3, 16:7, 19:2, 11. Alethinos (sannferdig) betegner det som er genuint, autentisk og virkelig. Midt iblant en verden full av falskhet, perversjon og feiler Jesus Kristus sannheten (Johannes 14:6).

For det tredje beskriver Kristus seg som “han som har Davids nøkkel“. Det er klart fra Johannes åpenbaring 5:5 og 22:16 at David symboliserer det messianske embetet. En nøkkel i Skriftene representerer autoritet; den som har nøklene har kontroll (jfr. 1:18, 9:1, 20:1, Matteus 16:19). Uttrykket “Davids nøkkel” finner vi også i Jesaja 22:22 hvor det refererer til Eljakim, forvalteren eller statsministeren til Israels konge. På grunn av embetet hans kontrollerte han tilgangen til monarken. Som innehaver av Davids nøkkel er det bare Jesus ene og alene som har autoriteten til å bestemme hvem som entrer Hans messianske kongerike (jfr. Johannes 10:7, 9, 14:6, Apostlenes gjerninger 4:12). Johannes åpenbaring 1:18 avslører at Jesus har nøklene til døden og helvete; her er Han sett som innehaver av nøklene til frelse og velsignelse.

Til slutt åpenbarer Jesus seg som “han som åpner så ingen kan stenge, og stenger så ingen kan åpne“. Den beskrivelsen understreker Kristi allmektighet; det Han gjør kan ikke bli forandret av noen som har mer makt enn Ham. “Det jeg gjør, kan ingen gjøre ugjort” erklærer Herren i Jesaja 43:13 (jfr. Jesaja 46:9-11, Jeremia 18:6, Daniel 4:35). Ingen kan lukke dørene til kongeriket eller til velsignelsen dersom Han holder dem åpen, og ingen kan tvinge dem opp dersom Han holder dem lukket. I lys av løftet i vers 8 kunne Kristus også henvise til å åpne og lukke dører til tjenesten. I alle tilfeller er vektleggingen på Hans suverene kontroll over kirken Hans.

At Jesus, den hellige, sanne, styrene, allmektige Gud over kirken, ikke fant noe å fordømme kirken i Filadelfia for må ha vært en gledelig oppmuntring for dem.

Det vites lite om kirken i Filadelfia bortsett fra dette skriftstedet. Akkurat som mesteparten av de andre syv kirkene var den antakelig grunnlagt i løpet av Paulus misjonsvirksomhet (Apostlenes gjerninger 19:10). Noen få år etter Johannes skrev ned Johannes åpenbaring dro den tidlige kirkefaren Ignatius gjennom Filadelfia på sin reise mot martyrdommen i Roma. Han skrev senere et brev med oppmuntring og instruksjoner. Noen kristne fra Filadelfia led martyrdøden sammen med Polycarp i Smyrna. Kirken varte i århundrer. De kristne i Filadelfia stod støtt til og med etter at regionen ble invadert av muslimene, og opphørte til slutt i midten av det fjerde århundre.

Fra Hermes elvas dal, hvor Sardes og Smyrna var lokalisert, stakk en mindre dal ut (hvor Cogamis elva er) sørøstover. En vei gjennom denne dalen var den beste måten å klatre alle 2,500 fot fra Hermes dalen til det store sentrale platået. I denne dalen, omtrent 50 km fra Sardes, var byen Filadelfia.

Filadelfia var den yngste av de syv byene, grunnlagt litt etter 189 f.Kr. enten av kong Eumenes av Pergamon eller broren hans, Attalus II, som overtok etter ham som konge. I alle fall har byen fått navnet sitt fra Attlus II sitt kallenavn Philadelphus (“broder elsker”), noe som lojaliteten hans overfor broren hans Eumenes hadde gitt ham.

Sel om byen lå på et lett forsvarbart sted på en 800 fot høy bakketopp som så utover en viktig vei. Filadelfia ble ikke grunnlagt primært som en militær utpost (slik som Tyatira). Dens grunnleggere ønsker den skulle være et senter for gresk kultur og språk, en misjonsutpost for å spre hellenisme til regionene Lydia og Frygia. Filadelfia lykkes så bra med sin misjon at innen år 19 e.Kr. hadde det lydiske språket blitt helt erstattet med gresk.

Filadelfia dro nytte av plasseringen ved krysset av flere viktige handelsruter (og å være et stopp på den keiserlige postveien), noe som gav den navnet “inngangsporten til Østen”. Byen var også lokalisert ved utkanten av Katakekaumene (“det brente land”), en vulkansk region hvor den fruktbare jorden var ideell for vingårder. Men å være så nær en seismisk aktiv region hadde imidlertid sine ulemper. I år 17 e.Kr. ristet et kraftig jordskjelv Filadelfia, sammen med Sardes og ti andre nærliggende byer. Selv om ødeleggelsen var størst i Sardes, så opplevde Filadelfia flere etterskjelv i de kommende årene siden de var nærmere episenteret.

I takknemlighet for Cæsar Tiberius sin økonomiske støtte til gjenoppbyggelsen av byen, slo Filadelfia seg sammen med mange andre byer i å opprette et monument for ham. Byen overgikk de andre byene ved å forandre navnet sitt til Neocæsarea i flere år. Flere årtier senere forandret byen navnet til Flavia til ære for den styrende romersk keiserlige familien. Det ble kjent både som Filadelfia og Flavia gjennom det andre og det tredje århundre.

ANBEFALINGEN (v. 8-11a)

“Jeg vet om dine gjerninger. Se, jeg har satt foran deg en åpnet dør, som ingen kan stenge. For du har liten kraft, og du har holdt fast ved mitt ord og ikke fornektet mitt navn. Se, jeg skal la noen komme fra Satans synagoge, slike som lyver og sier de er jøder, men ikke er det. De skal komme og kaste seg ned for føttene dine, og de skal forstå at jeg har elsket deg. Fordi du har tatt vare på mitt ord om å holde ut, vil jeg bevare deg gjennom den tiden av prøvelser som skal komme over hele verden for å prøve dem som bor på jorden. Jeg kommer snart.”

Johannes åpenbaring 3:8-11a

Ettersom Herren Jesus Kristus ikke fant noe ved gjerningene deres som bekymret Ham, så gikk Han videre til å rose de kristne i Filadelfia for fire realiteter som karakteriserte forsamlingen.

For det første hadde de liten kraft. Dett var ingen negativ kommentar om svakhet, men ros av styrken deres; kirken i Filadelfia var liten (jfr. Lukas 12:32), men hadde stor innflytelse på byen. Mesteparten av medlemmene hadde vært fattige fra samfunnets lavere klasser (jfr. 1 Korinterbrev 1:26). Men de kunne si med Paulus: “jeg fylt av glede når jeg for Kristi skyld er svak, blir mishandlet, er i nød, i forfølgelser og i angst. For når jeg er svak, da er jeg sterk” (2 Korinterbrev 12:10). Til tross for at forsamlingen var liten, så flommet der åndelig kraft gjennom kirken i Filadelfia. Folk ble frelst, liv ble forandret, og evangeliet om Jesus Kristus ble forkynt.

For det andre var de troende i Filadelfia kjennemerket av lydighet; du har holdt fast ved mitt ord. Akkurat som Job kunne de si “Jeg brøt ikke budene fra hans lepper, ordene fra hans munn gjemte jeg i mitt indre” (Job 23:12). Akkurat som Martin Luther kunne de si “Min samvittighet er fanget av Guds Ord”. De avvek ikke fra lydighetens mønster, og beviste med det ektheten i deres kjærlighet for Kristus (Johannes 14:23-24, 15:13-14).

For det tredje roste Kristus forsamlingen i Filadelfia for at de ikke hadde fornektet mitt navn, til tross for presset de møtte om å gjøre akkurat det. De forble trofaste samme hva det kostet dem. Johannes åpenbaring 14:12 beskriver de hellige fra trengselen som nektet å ta imot dyrets merke: “Her må de hellige ha utholdenhet, de som holder seg til Guds bud og troen på Jesus.” Akkurat som dem ville ikke de kristne i Filadelfia fornekte troen sin.

For det fjerde roste Kristus kirken i Filadelfia fordi du har tatt vare på mitt ord om å holde ut. De kristne i Filadelfia holdt trofast ut gjennom alle deres prøvelser og vanskeligheter. Den trofaste utholdenheten som kjennemerket Jesu jordiske liv (Hebreerne 12:2-4) burde være en modell for alle kristne. Til tessalonikerne skrev Paulus “Må Herren lede deres hjerte fram til Guds kjærlighet og Kristi tålmod!” (2 Tessalonikerbrev 3:5). Både Kristi befaling og eksempel burde motivere kristne til å holde ut med tålmodighet. Utholdenhet er et viktig aspekt av frelsende tro (Matteus 10:22).

På grunn av trofastheten har Kristus gitt kirken i Filadelfia noen utrolige løfter. For det første sier Han jeg har satt foran deg en åpnet dør, som ingen kan stenge. Frelsen deres var trygg; inngangen deres både til frelsens velsignelser av nåde og inn i Kristi fremtidige messianske kongerike var garantert. Bildet av Kristus som åpner døren symboliserer også at Han gir den trofaste kirken i Filadelfia muligheter for tjeneste. Andre steder i Skriften gir en åpen dør et bilde på frihet til å forkynne evangeliet. Da han forklarte reiseplanene sine til Korint sa Paulus til dem “I Efesos blir jeg til pinse. For her er det åpne dører og rike muligheter for meg, og motstanderne er mange” (1 Korinterbrev 16:8-9). I 2 Korinterbrev 2:12 skrev han “Da jeg kom til Troas med Kristi evangelium, hadde Herren alt åpnet en dør for meg.” Til kolosserne skrev Paulus “Vær utholdende i bønn, våk og be med takk til Gud! 3 Be også for oss, at Gud må åpne en dør for Ordet så vi kan forkynne Kristi mysterium, det som jeg nå er i fengsel for” (Kolosserne 4:2-3). Byens strategiske posisjon ga de kristne i Filadelfia en ypperlig mulighet til å spre evangeliet.

Vers 9 nevner et annet løfte fra Kristus til kiren i Filadelfia. Se, jeg skal la noen komme fra Satans synagoge, slike som lyver og sier de er jøder, men ikke er det. De skal komme og kaste seg ned for føttene dine, og de skal forstå at jeg har elsket deg. Akkurat som i Smyrna (jfr. Johannes åpenbaring 2:9) så møtte de kristne i Filadelfia fiendtligheten fra ikke-troende jøder. Ignatius debatterte senere noen fiendtlige jøder under hans besøk til Filadelfia. På grunn av deres forkastelse av Jesus Kristus som Messias tilhørte de ikke Guds synagoge med Satans synagoge. Selv om de hevdet at de var jøder, var det en løgn. Rasemessig, kulturelt og seremonielt var de jøder, men åndelig var de det ikke. Paulus definerer en sann jøde i Romerne 2:28-29: “Rett jøde er ikke den som er jøde i det ytre, og rett omskjærelse skjer ikke i det ytre, på kroppen. 29 Jøde er den som er jøde i det indre, og omskåret er den som er omskåret i hjertet, ved Ånden og ikke ved bokstaven. Han får ikke ros av mennesker, men av Gud.” (jfr. Romerne 9:6-7).

Overraskende nok lovet Kristus at noen av disse jødene skal komme og kaste seg ned for føttene dine, og de skal forstå at jeg har elsket deg. Det å bøye seg ned for noens føtter gir et bilde av ynkelig, totalt tap og underkastelse. Fiendene til kirken i Filadelfia ville bli helt overvunnet, ydmyket og underkastet. Dette bildet kommer fra Gamle Testamentet som beskriver en dag da alle ikke-troende skal bøye seg for den gjenværende resten av Israel (jfr. Jesaja 45:14, 49:23, 60:14). De trofaste i kirken i Filadelfia ville bli belønnet med frelse av noen av de jødene som forfulgte dem.

Andre trofaste kirker opp gjennom historien har også blitt gjort i stand av Herren til å nå det jødiske folket med evangeliet om Messias, Jesus Kristus. Og i fremtiden vil det komme en dag når hele Israel skal bli frelst (Romerne 11:26), når Gud “øser… ut en nådens og bønnens ånd” (Sakarja 12:10).

Vers 10 inneholder et siste løfte til den trofaste kirken i Filadelfia: Fordi du har tatt vare på mitt ord om å holde ut, vil jeg bevare deg gjennom den tiden av prøvelser som skal komme over hele verden for å prøve dem som bor på jorden. Fordi de troende i Filadelfia hadde bestått så mange prøvelser med suksess, så lovet Jesus å redde dem fra den ultimate testen. Den feiende naturen av det løftet rekker mye lengre en forsamlingen i Filadelfia og gjelder alle trofaste kirker gjennom historien. Dette verset lover at kirken skal bli fri fra trengselstiden, og støtter teorien om bortrykkelsen før trengselsperioden. Bortrykkelsen er emnet på tre skriftsteder i Nye Testamentet (Johannes 14:1-4, 1 Korintetbrev 15:51-54, 1 Tessalonikerbrev 4:13-17), og ingen av disse snakker om dom, men at kirken skal bli tatt opp til himmelen. Der er tre syn på bortrykkelsen i forbindelse med trengselstiden: at den skjer før trengselen (pre-bortrykkelsesteorien), midt i trengselen (mid-bortrykkelsesteorien) eller etter trengselen (post-bortrykkelsesteorien), og dette skriftstedet ser ut til å støtte den første av disse teoriene.

Flere aspekter av dette fantastisk løftet kan bli løftet frem her. For det første er testen i fremtiden (prøvelser som skal komme over hele verden). For det andre er testen i en definitiv avgrenset tidsperiode; Jesus beskrev det som den tiden av prøvelser. For det tredje er det er test eller prøvelse som vil avsløre hva de virkelig er. For det fjerde vil testen være verdensomfattende siden den skal komme over hele verden. For det femte er formålet med prøvelsen å prøve dem som bor på jorden – en frase som blir brukt som et teknisk uttrykk i Johannes åpenbaring om ikke-troende (de som hører hjemme på jorden istedenfor i himmelen) (jfr. Johannes åpenbaring 6:10, 8:13, 11:10, 13:8, 12, 14, 14:16, 17:2, 8). Tiden av prøvelser er Daniels 70. åruke (Daniel 9:25-27), tiden for Jakobs trøbbel (Jeremia 30:7), den syv år lange trengselsperioden. Herren lover å holde kirken Hans utenfor den fremtidige testingen som vil komme over de ikke-troende.

Ikke-troende vil enten bestå testen ved å omvende seg, eller feile testen ved å nekte å omvende seg. Johannes åpenbaring 6:9-11, 7:9-10, 14, 14:4 og 17:14 beskriver dem som omvender seg under trengselsperioden og blir frelst, og på den måten består testen; Johannes åpenbaring 6:15-17, 9:20, 16:11 og 19:17-18 beskriver dem som nekter å omvende seg, og på den måten feiler i testen og er fordømt.

Der har vært mye diskusjon over betydningen av frasen tereo ek (bevare deg gjennom). De som argumenterer at kirken skal gå igjennom trengselsperioden mener at denne frasen betyr bevarelse i midten av og at en skal komme seirende ut ifra den (noe som ser ut til å være budskapet i denne norske oversettelsen). De tror at kirken vil gå igjennom trengselsperiodens dommer og at Gud vil bevare den i midten av trengselen, slik at kirken vil komme suksessfylt ut ved slutten av testingen. Dette synet er usannsynlig både fra lingvistiske og bibelske grunner. Hovedbetydningen av preposisjonen ek er “fra”, “ut fra” eller “vekk fra”. Hadde Herren ment å fortelle kirken at de skulle bli bevart midt inni trengselsperioden, ville preposisjonene en (“i) eller dia (“gjennom”) ha passet mye bedre. En er brukt tre ganger med verbet tereo i Nye Testamentet (Apostlenes gjerninger 12:5, 1 Peter 1:4, Judas 21) og eis en gang (Apostlenes gjerninger 25:4), alltid med betydningen at en skal fortsette på innsiden av noe. Tereo med ek antyder akkurat det motsatte: fortsatt eksistens på utsiden. (1988 oversettelsen sier her “Fordi du har tatt vare på mitt ord om tålmodighet, vil jeg fri deg ut fra den prøvelsens time som skal komme over hele verden. I lys av den overstående diskusjonen passer 1988 oversettelsen bedre med den greske grunnteksten.)

Den eneste andre gangen tereo ek dukker opp i Skriften er i Johannes 17:15. I sin høyesteprestlige bønn ba Jesus “Jeg ber ikke om at du skal ta dem ut av verden, men at du skal bevare dem fra det onde.” Han ba definitivt ikke om at de troende skulle bli bevart inni Satans kraft, for troende har blitt “fridd oss ut av mørkets makt og ført oss over i sin elskede Sønns rike” (Kolosserne 1:13). Kristne er dem som “vender om fra mørke til lys, fra Satans makt og til Gud” (Apostlenes gjerninger 26:18). 1 Johannes 5:19 sier at det er den ikke-troende verden som ligger i Satans makt, ikke de troende.

Betydningen av tereo ek i Johannes 17:15, å bli helt holdt utenfor, er et sterkt argument for en liknende betydning i Johannes åpenbaring 3:10. Apostelen Johannes skrev begge skriftstedene, og begge er dirkete sitat av Jesus Kristi ord. Å oversette tereo ek som et løfte om bevarelse midt inne i trengselen medfører en annen vanskelighet også. Kirken i Filadelfia var aldri i trengselsperioden, som fremdeles er en fremtidig hendelse.

En annen åpenbar protest mot å oversette tereo ek som et løfte om bevarelse midt inne i trengselsperioden er at troende i den forferdelige tiden vil ikke bli bevart. Faktum er at mange vil lide martyrdøden (6:9-11, 7:9-14), noe som fører oss til konklusjonen at løfte om bevaring er meningsløs dersom de troende møter den samme skjebnen som synderne under trengselsperioden.

Noen mener at løftet om utfrielse bare gjelder Guds vrede i trengselsperioden. Men et løfte at Gud ikke vil drepe troende men tillater Satan og Antikrist å gjøre det ville ikke gi mye trøst til den lidende kirken i Filadelfia.

Ordene “Jeg kommer snart” har en annen betydning enn ordene til de andre syv kirkene (eks. 2:5, 16, 3:3). De tidligere løftene var advarsler om kommende foreløpig straff over syndende kirker (jfr. Apostlenes gjerninger 5:1-11, 1 Korinterbrev 11:28-30). Jesu komme som snakkes om her er imidlertid for å bringe prøvelsens time som kulminerer i Jesu andre komme. Det er når Kristus kommer for å redde kirken (jfr. 2 Tessalonikerbrev 2:1), ikke for å bringe dom over den. Snart gir et bilde av at Kristi komme er nært forestående; det kan skje når som helst. Alle troendes respons burde være “Amen. Kom, Herre Jesus!” (Johannes åpenbaring 22:20).

BEFALINGEN (v. 11b)

“Hold fast på det du har, så ingen tar seierskransen fra deg!”

Johannes åpenbaring 11b

På grunn av Jesu nært forestående retur for kirken Hans, sa Jesus Hold fast på det du har. Medlemmene av kirken i Filadelfia hadde vært trofaste og lojale overfor Kristus; Han befalte dem å fortsette med det. De som holder ut inntil enden beviser på denne måten at frelsen deres er ekte (Matteus 10:22, 24:13).

Det er sant at troende er evig trygge på grunn av Guds kraft. Likevel er metoden Han sikrer dem med er å gi de troende med en utholdende tro. Kristne er frelst gjennom Guds kraft, men ikke adskilt fra deres konstante, udødelige tro. Paulus skriver i Kolosserne 1:22-23: “Men nå har han forsonet dere med seg, da Kristus led døden i sin kropp av kjøtt og blod. Hellige, uten feil og uangripelige ville han føre dere fram for seg. Dere må bare bli stående i troen, grunnfestet og stødige, uten å la dere rive bort fra håpet som evangeliet gir. Og evangeliet har dere hørt, for det er blitt forkynt for alle skapninger under himmelen, og jeg, Paulus, er blitt en tjener for det.” Ifølge 1 Johannes 2:19 avslører de som går fra troen at de ikke var frelste i begynnelsen: “De kom fra oss, men de var ikke av oss. Hadde de vært av oss, ville de blitt hos oss. Slik skulle det bli klart at ikke alle er av oss.”

Kristi løfte til en som trofast tar vare på troen er at ingen tar seierskransen fra deg! (jfr. Jakob 1:12). Johannes åpenbaring 2:10 definerer denne seierskransen som “livets seierkrans“, eller som den greske teksten bokstavelig sier “kronen som er livet”. Kronen, eller kransen, er belønningen for dem som trofast holder ut til enden er evig liv med alle sine andre belønninger (2 Johannes 8). 2 Timoteus 4:8 beskriver det som en rettferdighetens krone, og 1 Peter 5:4 som en av ære. I vår helliggjorte stand vil vi være perfekte og rettferdige og derfor fullt i stand til å reflektere Guds ære. De hvis trofaste utholdenhet merker dem som Guds sanne barn trenger aldri frykte for å miste frelsen sin.

RÅDET (v. 12-13)

“Den som seirer, vil jeg gjøre til en søyle i min Guds tempel, og aldri mer skal han forlate det. Jeg vil skrive min Guds navn på ham sammen med navnet på min Guds by, det nye Jerusalem som kommer ned fra himmelen, fra min Gud – og også mitt nye navn. Den som har ører, hør hva Ånden sier til menighetene!”

Johannes åpenbaring 3:12-13

Da Kristus konkluderte og avsluttet brevet til den trofaste kirken i Filadelfia lovet Han fire evige velsignelser til Den som seirer (et annet navn for en kristen; 1 Johannes 5:5).

Det første løftet er at Kristus vil… gjøre kristne til en søyle i min Guds tempel, og aldri mer skal han forlate det. En søyle representerer stabilitet, varighet og ubevegelighet. Søyler kan også representere ære; i hedenske templer var de ofte skåret ut på en slik måte at de ærer en bestemt guddom. Det fantastiske løftet Kristus gir til de troende er at de vil ha et evig plass av ære i Guds tempel (himmelen). For folk som pleide å flykte fra byen sin på grunn av jordskjelv og fiender er løftet om at de ikke skal forlate himmelen forstått som sikkerhet i evig ære.

Kristi andre løfte til den som seirer er at Han vil skrive min Guds navn på ham. Det gir et bilde på eierskap og betyr at alle kristne tilhører Gud. Det omhandler også det nære og personlige forholdet vi har med Ham i himmelen.

Det tredje løftet er at Kristus lover å skrive på de troende navnet på min Guds by, det nye Jerusalem som kommer ned fra himmelen, fra min Gud. Kristne har evig statsborgerskap i himmelens nye hovedstad, det nye Jerusalem, beskrevet i Johannes åpenbaring 21. Dette er et nytt løfte om sikkerhet, trygghet og ære.

Til slutt lover Kristus de som tror Hans nye navn. Kristi navn representerer Hans persons fylde. I himmelen vil troende se Ham som Han er (1 Johannes 3:2), og det vi har visste om Ham vil blekne i den nye realiteten som vi da vil se Ham i. Det nye navnet som vi vil bli privilegerte nok til å få kalle Ham med vil reflektere den fantastiske åpenbaringen av Hans person.

Formaningen Den som har ører, hør hva Ånden sier til menighetene avslutter alle de syv brevene. e troende må lytte til sannhetene som finnes i hvert brev, siden de syv kirkene representerer alle typene med kirker som har eksistert gjennom historien. Brevet til den trofaste kirken i Filadelfia avslører at den hellige, sanne, suverene, allmektige Gud øser ut velsignelsene sine over kirkene som forblir trofaste overfor Ham. Han vil velsigne dem med åpne dører for evangeliet, evig frelse, kongedømmets velsignelser og utfrielse fra den store testingen som vil komme over jorden. Han vil til slutt bringe alle dem som hoder ut i tro til evig bliss i himmelen, hvor Han vil avsløre seg selv helt til dem. Løftet av de rike velsignelsene burde motivere alle kirkene og enhver kristen til å følge eksempelet til kirken i Filadelfia når det gjaldt trofasthet.

BREVET TIL KIRKEN I LAODIKEA (v. 14-22)

INTRO (v. 14)

“Skriv til engelen for menigheten i Laodikea: Dette sier han som er Amen, det trofaste og sannferdige vitnet, opphavet til alt som Gud har skapt:“

Johannes åpenbaring 3:14

Den tragiske historien i forløsningens historie er kanskje den tragiske historien om det opprørske Israel. Det jødiske folket var mottakere av uante åndelige privilegier: “De er israelitter; de har retten til å være Guds barn, og herligheten, paktene, loven, tempeltjenesten og løftene tilhører dem. De har fedrene, og fra dem stammer også Kristus, han som er Gud over alt, velsignet i all evighet. Amen” (Romerne 9:4-5). Gud utvalgte dem over alle jordens folkeslag, reddet dem fra Egypt, elsket dem, og tok vare på dem og beskyttet dem (jfr. 5 Mosebok 4:37, 7:7-8).

Men til tross for disse privilegiene har Israels historie vært full av evig opprør mot Gud. Etter deres mirakuløse utfrielse fra Egypt brakte israelittenes opprør Guds strenge dom, og en hel generasjon jøder døde i ørkenen. Sirkelen med Israels synd, Guds dom og Israels omvendelse og gjenoppbygning løper gjennom hele Dommernes bok. Det jødiske folkets syndige stolthet fikk dem til å fornekte Gud som deres Konge og brakte et krav om en menneskelig konge. Den første kongen deres var den ulydige Saul, og nasjonen var i trøbbel i mye av hans regjeringstid. Etter en periode med relativ fred og lydighet under David og Solomon delte Israel seg inn i to kongeriker. Alle de nordlige kongene (Israels) og mesteparten av de sørlige kongene (Judas) var onde menn som ledet folket sitt inn i den store vederstyggeligheten som er avgudsdyrkelse.

Hele tiden gjennom århundrer av ulydighet, opprør og frafall har Gud rik på nåde hele tiden kalt Israel tilbake til seg selv: “Fra den tid da fedrene deres dro ut av Egypt og helt til denne dag har jeg sendt alle mine tjenere profetene til dem, sent og tidlig. Men de ville ikke høre på meg og vendte ikke øret til. De gjorde nakken stiv og var verre enn fedrene sine” (Jeremia 7:25-26). Se også Jeremia 25:4, 29:19, 35:15, 44:4-5, Sakarja 7:12.

Til slutt brakte Gud en knusende dom over sitt opprørske og uomvendte folk. Først falt Israel overfor assyrerne, så ble Juda ført inn i fangenskap av babylonerne og Jerusalem ble ødelagt. 2 Kongebok 17:7-23 lister opp den triste oppramsingen av synder som førte til Guds dom over folket sitt:

“Slik gikk det fordi israelittene hadde syndet mot Herren sin Gud, han som førte dem opp fra Egypt og fridde dem fra egypterkongen faraos makt. De fryktet andre guder og fulgte skikkene hos de folkene som Herren hadde drevet ut for israelittene, og de gjorde som kongene deres hadde gjort. I det skjulte gjorde israelittene det som ikke var rett for Herren deres Gud. De bygde offerhauger i alle byene sine, både i dem med vakttårn og i befestede byer. De reiste steinstøtter og Asjera-stolper på hver høy haug og under hvert frodig tre. På alle disse haugene tente de offerild slik som de folkeslagene Herren hadde drevet bort for dem. De gjorde også mye annet ondt som gjorde Herren rasende. De dyrket avguder, enda Herren hadde sagt til dem: «Det skal dere ikke gjøre!» Herren advarte Israel og Juda gjennom alle sine profeter og seere. Han sa: «Vend om fra deres onde veier! Hold mine bud og forskrifter i samsvar med hele den loven jeg påla deres fedre og sendte dere gjennom mine tjenere profetene.» Men de ville ikke høre. De var stivnakkede som sine fedre, de som ikke trodde på Herren sin Gud. De forkastet hans forskrifter og den pakten han hadde sluttet med deres fedre, og de advarslene han hadde gitt dem. De fulgte tomhet og endte i tomhet. De gjorde som folkeslagene omkring dem, enda Herren hadde befalt dem: «Dere skal ikke gjøre som de!» De forlot alle de budene som Herren deres Gud hadde gitt dem. De laget seg to støpte kalver og reiste en Asjera-stolpe. De bøyde seg og tilba hele himmelens hær og dyrket Baal. De lot sønnene og døtrene sine gå gjennom ilden, tok varsler og drev med spådomskunster. De solgte seg selv til å gjøre det som var ondt i Herrens øyne, og dermed gjorde de ham rasende. Herren ble rasende på israelittene og viste dem bort fra sitt ansikt. Bare Judas stamme ble igjen. Men heller ikke Juda holdt de bud som Herren deres Gud hadde gitt. De fulgte de skikker som israelittene hadde innført. Derfor forkastet Herren hele Israels ætt. Han ydmyket dem, ga dem i hendene på ransmenn og støtte dem til slutt bort fra sitt ansikt. For Israel rev seg løs fra Davids hus og tok Jeroboam, Nebats sønn, til konge. Jeroboam ledet israelittene bort fra Herren og fikk dem til å begå stor synd. Israelittene gjorde de samme syndene som Jeroboam og holdt ikke opp med dem. Til slutt viste Herren dem bort fra sitt ansikt, slik han hadde varslet gjennom alle sine tjenere profetene. Israelittene ble ført bort fra sitt land til Assur, der de er den dag i dag.”

Israels frafall forårsaket sorg i Guds hjerte. I likningen i Jesaja 5:1-3 blir Israel avbildet som en velholdt vingård som likevel produserte ubrukelige druer. I vers 4 sier Herren klart “Hva mer kunne gjøres med vingården min enn det jeg alt hadde gjort? Hvorfor ventet jeg meg gode druer når druene jeg fikk, var beske?” I Jesaja 48:18 utbrøt Han: “Ville du bare høre på mine bud! Da ble din fred som elven, din rettferd som havets bølger.” I Salme 78:40 sørget salmisten: “Hvor ofte trosset de ham ikke i ørkenen! I ødemarken gjorde de ham sorg.” Jesaja hadde samme tanken: “Men de var trassige og gjorde hans hellige Ånd sorg. Så ble han en fiende for dem, han kjempet selv imot dem” (Jesaja 63:10). i Esekiel 6:9 sa Gud til Israel “De som har unnsluppet, skal huske på meg ute blant folkeslagene de er bortført til. Jeg knuser de utro hjertene til dem som forlot meg, og de utro øynene til dem som fulgte avgudene. De skal avsky seg selv for det onde de har gjort, for alt som er avskyelig hos dem.”

Nye Testamentet registrer også Guds sorg over det opprørske jødiske folket. Da Jesus nærmet seg Jerusalem for siste gang ropte Han ut: “Jerusalem, Jerusalem, du som slår profetene i hjel og steiner dem som er sendt til deg! Hvor ofte ville jeg ikke samle barna dine som en høne samler kyllingene under vingene sine. Men dere ville ikke” (Lukas 13:34). Jødenes lange historie med tykkhudet forkastelse av Guds person, bud og budbringere kulminerte noen få dager senere da de ropte ut for Messias korsfestelse. Apostelen Paulus følte sorgen Gud hadde over hans landsmenns tvil. Til Romerne skrev han: “Mine søsken, jeg ønsker av hjertet og ber til Gud at de må bli frelst. For det vitnesbyrdet gir jeg dem at de brenner for Guds sak, men uten virkelig å kjenne ham” (Romerne 10:1-2). I Romerne 9:2 skrev han: “Jeg bærer stor sorg i hjertet og plages uavbrutt” når han tenkte på Israels mangel på tro. Så intens var Paulus sorg over den tvilen at han ville være villig til å bli “forbannet og skilt fra Kristus, om det bare kunne være til hjelp for mine søsken som er av samme folk som jeg” (vers 3).

Tragisk nok har mangelen på tro i nasjonen Israel også funnet en parallell i kriken. Der finnes mange mennesker i kirkene, til og med hele forsamlinger, som er ikke-kristne. De er kanskje oppriktige, målbevisste og religiøs utvendig, men de forkaster sannhetens evangelium. De har all den rike læren om den nye pakts lære om Kristi liv, død og oppstandelse inni Biblene de verken tror eller adlyder. Som et resultat av dette er de fordømt, like tvilende som israelittene var. Paulus beskrev dem som de som “i det ytre har… gudsfrykt, men de fornekter gudsfryktens kraft” (2 Timoteus 3:5).

Kirken i Laodikea representerer slike frafalne kirker som har eksistert gjennom historien. Det er den siste og verste kirken som ble adressert av Herren. Den nedadgående spiralen som begynte i Efesos og fortsatte gjennom Pergamon, Tyatira og Sardes traff bunnen da den til slutt kom til Laodikea. Selv i Sardes var det noen sanne troende igjen. Kirken i Laodikea av en totalt ikke-troende, falsk kirke. Den har den uhyggelige distinksjonen av å være den eneste av de syv hvor Kristus ikke kunne finne noen lovord. På grunn ac den drastiske situasjonen i Laodikea er dette også det mest truende av de syv brevene.

Innholdet i dette brevet kan deles inn i seks overskrifter: korrespondenten, kirken og byen (alle i denne introen), irettesettelsen, befalingen og rådet.

Som i brevet til Filadelfia identifiserer Kristus seg:24 ikke med en frase fra synet i Johannes åpenbaring 1:12-17. Istedenfor identifiserer Han seg med tre gudommelige titler.

For det første identifiserer Han seg som Amen. Den unike tittelen, bare brukt om Kristus her i Skriften er en påminnelse om Jesaja 6:16 hvor Gud to ganger blir kalt “sannhetens Gud” (amen). Amen er en translitterering av et hebraisk ord som betyr “sannhet”, “bekreftelse” eller “sikkerhet”. Det referer til noe som er fast, låst og uforanderlig. Amen er ofte brukt i Skriften for å bekrefte sannheten av en påstand (eks. 4 Mosebok 5:22, Nehemja 8:6, Matteus 6:13, Romerne 16:27, 1 Korinterbrev 16:24, og også Matteus 5:18, 6:2, Markus 9:1, Lukas 4:24, Johannes 1:51, 3:3, 5, 11, 5:19 hvor det greske amen er oversatt som “sannelig”). Det som Gud sier er sannhet og sikkert; derfor er Han sannhetens Gud.

Kristus er absolutt Amen på den måten at Han er sannhetens Gud inkarnert som menneske. Men der er mer denne rike tittelen enn bare en bekreftelse på guddommeligheten Hans. I 2 Korinterbrev 1:20 skriver Paulus om Jesus Kristus “For i ham har alle Guds løfter fått sitt ja. Derfor sier vi også ved ham vårt amen, til Guds ære.” Det er gjennom personen og arbeidet til Jesus Kristus at alle Guds løfter og pakter blir oppfylt og garantert. Alle Gamle Testamentets løfter om tilgivelse, nåde og kjærlighet, håp og evig liv er bundet opp i Jesu Kristi liv, død og oppstandelse. Han er Amen fordi Han er den Ene som bekrefter alle Guds løfter.

Kristus identifiserte seg også som det trofaste og sannferdige vitnet. Den tittelen belyser videre tanken uttrykket i den første tittelen. Jesus er ikke bare Amen på grunn av arbeidet Hans, men også på grunn av at alt Han sier er sannhet. Han er helt og fullt troverdig, korrekt på en perfekt måte, og vitnesbyrdet Hans er alltid pålitelig. Jesus Kristus er “veien, sannheten og livet” (Johannes 14:6).

Det var en passende måte å starte brevet til kirken i Laodikea fordi det bekreftet overfor dem at Kristus hadde beregnet deres ikke-kristne tilstand på en korrekt måte. Det bekreftet også at Hans tilbud om fellesskap og frelse i vers 20 var sant, fordi Guds løfter var bekreftet gjennom Hans arbeid.

Til slutt refererer Kristus til seg selv som opphavet til alt som Gud har skapt. Den engelske oversettelsen her er litt uklar og misvisende (“begynnelsen av Guds skaperverk”). Som et resultat av dette har falske lærere forsøkt å benekte Kristi guddommelighet ved å bruke dette verset for å vise at Han er en skapt skapning. Der finnes ingen tvetydighet i den greske teksten. Arche (“begynnelse”) betyr ikke at Kristus var den første personen som Gud skapte, men at Kristus selv er kilden til skapelsens opprinnelse (jfr. Johannes åpenbaring 22:13). Gjennom Hans kraft ble alt skapt (Johannes 1:3, Hebreerne 1:2).

Dette brevet til laodikeerne hadde mye til felles med Pauls brev til den kolosseiske kirken. Kolosse var ikke langt fra Laodikea, så det er mulig at den samme vranglæren som plaget Kolosse hadde funnet veien til Laodikea (jfr. Kolosserne 4:16) Den vranglæren, en form for begynnende gnostisisme (fra det greske ordet gnosis, “kunnskap”) som lærte at Kristus var en skapt skapning, en av flere emanasjoner fra Gud. Tilhengerne av denne trosretningen mente også at de var i besittelse av en hemmelig, høyere kunnskap over og forbi de enkle ordene i Skriften. For å bekjempe denne vranglæren skrev Paulus om Kristus:

“Han er den usynlige Guds bilde, den førstefødte før alt det skapte. For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, troner og herskere, makter og åndskrefter – alt er skapt ved ham og til ham. Han er før alt, og i ham blir alt holdt sammen.” (Kolosserne 1:15-17)

“Førstefødte” (protokos) er ikke begrenset til den første som blir født rent kronologisk, men refererer til den som er viktigst, den som blir vist mest ære (jfr. Salme 89: 28). Kristus er dermed kilden (arche) til skapelsen, og den øverste personen (protokos) i den.

Denne fordømmende vranglæren om personen Kristus var grunnen til at kirken i Laodikea var åndelig død. Deres kjetterske kristologi had produsert en ikke-kristen kirke. Falske læresetninger om Kristus, spesielt benektelse av Hans guddommelighet, et kjennemerke innen moderne kulter også.

Det Nye Testamentet sier ikke noe om grunnleggelsen av kirken i Laodikea. Akkurat som med mesteparten av kirkene i Johannes åpenbaring var den trolig etablert under Paulus tjeneste i Efesos (Apostlenes gjerninger 19:10). Paulus grunnla den ikke, for når han skrev Kolosserbrevet noen år senere hadde han fremdeles ikke besøkt Laodikea (Kolosserne 2:1). Fordi Paulus medarbeider Epafras grunnla kirken i Kolosse (Kolosserne 1:6-7) så kan han også ha grunnlagt kirken i Laodikea. Noen har foreslått Arkippus, Filemons sønn (Filemon 2), var pastor der (jfr. Kolosserne 4:17), siden det fjerde århundrets Apostolic Constitutions navngir Arkippus som biskopen i Laodikea (vii, 46).

Som en av e trekløver med byer (sammen med Kolosse og Hierapolis) i Lycus dalen, omtrent 160 km øst for Efesos var Laodikea den sørligste av de syv byene, omtrent 65 km fra Filedelfia. Søsterbyene dens var Kolosse, omtrent 16 km østover, og Hierapolis, omtrent 10 km nordover. Lokalisert på et platå flere hundre fot høyt var Laodikea nesten geografisk utagbart. Sårbarheten for angrep var på grunn av at den hadde et rør som forsynte byen med vann fra flere km borte gjennom akvedukter som lett kunne blokkeres eller ledes bort av beleirende styrker.

Laodikea ble grunnlagt av selevkidenes hersker Antiokus II og ble oppkalt etter hans første kone. Siden han skilte seg fra henne i 253 f.Kr. ble byen trolig grunnlagt før da. Selv om de første beboerne var for det meste fra Syria, så slo også et stort antall jøder seg ned der. En lokal guvernør forbød en gang jøder fra å sende tempelskatt til Jerusalem. Når de forsøkte å gjøre det til tross for forbudet, beslagla han gull som de mente å betale tempelskatt med. Fra beløpet av den beslaglagte forsendelsen ble det beregnet at 7,500 jødiske menn bodde i Laodikea; der ville ha vært enda flere tusen kvinner og barn. Selv Talmud snakket hånlig om det lette og slappe livet som kjennetegnet jødene i Laodikea. Med den kommende Pax Romana (fred under Romersk styre), så blomstret Laodikea. Den var strategisk lokalisert ved et veiskille mellom to viktige veier: øst-vest veien som gikk fra Efesos til innlandet, og nord-sør veien fra Pergamon til Middelhavet. Den lokaliteten gjorde den til en viktig handelsby slik at i det første århundret avslørte den romerske statsmannen og filosofen Cicero ved å veksle inn sine banknoter i Laodikea at byen har vært et viktig senter for bankene. Så velstående ble Laodikea at den betalte for sin egen gjenoppbygging etter et knusende jordskjelv i 60 e.Kr. og avslo et tilbud om finansiell hjelp fra Roma.

Byen var også kjent for den myke, sorte ullen den produserte. Ullen ble laget til klær og vevd til tepper, begge populære salsartikler. Laodikea var også et viktig senter for eldgammel medisin. Det nærliggende tempelet av den frygiske guden Karou hadde en viktig medisinsk skole forbundet med den. Den skolen var berømt for en øyesalve den hadde utviklet, som ble eksportert over hele den gresk-romerske verden. Alle tre industriene; finans, ull og øyesalve, ble nevnt i brevet til kirken i Laodikea.

ANBEFALINGEN (v. 15-17)

” Jeg vet om dine gjerninger – du er verken kald eller varm. Om du bare var kald eller varm! Men du er lunken, ikke varm og ikke kald. Derfor skal jeg spytte deg ut av min munn. Du sier: «Jeg er rik, jeg har overflod og mangler ingenting.» Men du vet ikke at nettopp du er elendig og ynkelig, fattig, blind og naken.”

Johannes åpenbaring 3:15-17

Siden det ikke var noe å rose denne ikke-troende kirken for, så gikk Kristus rett til bekymringene sine. Gjerninger avslører alltid folks sanne åndelige status, som indikert av Herrens ord “På fruktene skal dere kjenne dem” (Matteus 7:16, jfr. Romerne 2:6-8). Selv om frelsen er helt og holdent av Guds nåde gjennom tro alene, så bekrefter eller benekter gjerninger tilstedeværelsen av ekte frelse (Jakob 2:14 ff) Den all-vitende Herre Jesus Kristus visste om gjerningene til folkene i Laodikea og de indikerte en ikke-troende kirke.

Kristus irettesatte dem for at de var verken kald eller varm men lunken. Hans metaforiske språk er tatt fra Laodikeas vannforsyning. Fordi det ble transportert flere kilometer gjennom en underjordisk akvedukt før det ankom byen, så ankom vannet stygt, skittent og lunkent. Det var ikke varmt nok til å avslappe og gjenoppbygge slik som de varme kildene i Hierapolis. Det var heller ikke kaldt nok til å være forfriskende som vannstrømmen i Kolosse. Laodikeas lunkne vann var i en ubrukelig forfatning.

Å sammenlikne den åndelige statusen med byens stygge, lunkne vann ga Kristus kirken i Laodikea en kraftig, sjokkerende irettesettelse: Men du er lunken, ikke varm og ikke kald. Derfor skal jeg spytte deg ut av min munn. Noen kirker fikk Herren til å gråte, andre gjorde Ham sint; kirken i Laodikea gjorde Ham kvalm.

Varme mennesker er de som er åndelig levende og har et inderlig, forvandlet liv. De som er åndelig kalde, på den andre siden, kan best forståes som dem som fornekter Jesus Kristus. Evangeliet beveger dem ikke; det fremkaller ingen åndelig respons. De har ingen interesse i Kristus, Hans Ord eller Hans kirke. Og de later ikke som om de er interessert i det; de er ikke hyklere.

De lunkne passer ikke i noen av disse to kategoriene. De er ikke frelst på ekte, men de fornekter heller ikke, evangeliet åpenlyst. Som fariseerne er de fornøyd med å praktisere en selv-rettferdig religion; de er hyklere som driver med et skuespill. Herren Jesus Kristus beskrev slike mennesker i Matteus 7:22-23: “Mange skal si til meg på den dagen: ‘Herre, Herre! Har vi ikke profetert ved ditt navn, drevet ut onde ånder ved ditt navn og gjort mange mektige gjerninger ved ditt navn?’ Da skal jeg si dem rett ut: ‘Jeg har aldri kjent dere. Bort fra meg, dere som gjør urett!’” De lunkne er som de ikke-troende jødene som Paulus klaget over; “For det vitnesbyrdet gir jeg dem at de brenner for Guds sak, men uten virkelig å kjenne ham” (Romerne 10:2). De er dem som “i det ytre har… gudsfrykt, men de fornekter gudsfryktens kraft” (2 Timoteus 3:5). Slik motbydelig hykleri gjør Kristus kvalm.

Disse selvgode, selv-rettferdige hyklerne er mye vanskeligere å nå med evangeliet enn de som kaldhjertet avviser det. De sistnevnte kan i det minste bli vist fra Skriften at de er fortapt. Men de som med seg selv tenker at de er frelst er ofte beskyttende overfor sine religiøse følelser og uvillig til å innse sin virkelige forfatning. De er ikke kalde nok til å føle det bitre stikket fra synden deres. Som en konsekvens av dette er det ikke noen som er lengre fra sannheten enn den som erklærer en inaktiv frelse og aldri får erfare en ekte frelsende tro. Ingen er vanskeligere å nå for Kristus enn en falsk kristen. Jesu kritiske sammenlikning av de selv-opptatte, selvbedratte fariseerne og sadukeerne var at “Tollere og horer kommer før inn i Guds rike enn dere” (Matteus 21:31).

Uheldigvis er slike lunkne kirker vanlige i dag, noe som gjør brevet til Laodikea spesielt relevant. Laodikeas lunkenhet var forsterket av deres selvbedrag. Kristus irettesatte dem for deres katastrofale ukorrekte egenvurdering: “Du sier: «Jeg er rik, jeg har overflod og mangler ingenting.» Men du vet ikke at nettopp du er elendig og ynkelig, fattig, blind og naken.” Gjerningene deres ga løgnen til de tomme ordene deres. “Ikke enhver som sier til meg: ‘Herre, Herre!’ skal komme inn i himmelriket, men den som gjør min himmelske Fars vilje” (Matteus 7:21). Slik som den unge, rike herskeren (Matteus 19:16-22), så ble de villedet om deres faktiske åndelige tilstand.

Som tidligere bemerket var Laodikea en veldig rik by. Den velstanden ga medlemmene i kirken en falsk trygghetsfølelse ettersom de forstilte seg at deres åndelige velstand ble avspeilt av byens materielle velstand. De var rike på åndelig stolthet men konkurs når det gjaldt frelsens nåde. De trodde de burde bli misunnet, men de burde faktisk synes synd på. De så sikkert ned på de usofistikerte folkene som fullt ut aksepterte og var fornøyd med den bibelske læren om personen og arbeidet til Jesus Kristus. Men virkeligheten var, som Jesus påpekte, at de åndelig var elendig og ynkelig, fattig, blind og naken.

BEFALINGEN (v. 18-20)

“Derfor gir jeg deg det råd at du kjøper gull av meg, renset i ild, så du kan bli rik, og hvite klær som du kan kle deg med og skjule din nakne skam, og salve til å smøre på øynene dine, så du kan se. Jeg refser og irettesetter alle dem jeg har kjær. La det bli alvor og vend om. Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg.”

Johannes åpenbaring 3:18-20

Jesus Kristus kunne ha dømt og ødelagt denne kirken med en gang, full som den var av ufrelste hyklere. Istedenfor tilbød Ham dem elskverdig ekte frelse. Kristi tredelte appell spilte på de tre kjennemerkene til byen Laodikea og hva den var mest kjent for: dens velstand, ullindustrien og produksjon av øyensalve. Kristus tilbød dem åndelig gull, åndelige klær og åndelig syn.

Herren lærte selvsagt ikke at frelsen kunne bli opptjent ved gode gjerninger; fortapte syndere hadde ingenting de kunne kjøpe frelsen med (Jesaja 64:5-6). Kjøpingen nevnt her er den samme invitasjonen til frelse som vi finner i Jesaja 55:1: “Kom, alle tørste, kom til vannet! Dere uten penger, kom og kjøp korn og spis! Kom, kjøp korn uten penger, vin og melk uten betaling!” Alt syndere har å tilby er deres elendige, fortapte tilstand. I bytte for den tilbyr Kristus Hans rettferdighet til dem som virkelig omvender seg.

Kristus rådet laodikeerne til å kjøpe tre ting av Ham, alle symboler på sann forløsning. For det første trengte de å kjøpe gull… renset i ild, så du kan bli rik. De trengte gull som var fri for urenheter, noe som representerte den prisløse rikdommen til sann frelse. Peter skrev: “Slik blir troen deres prøvet. Selv forgjengelig gull blir prøvet i ild. Troen, som er mye mer verdt, må også prøves, så den kan bli til pris og herlighet og ære for dere når Jesus Kristus åpenbarer seg” (1 Peter 1:7). Paulus skrev: “De skal gjøre godt, være rike på gode gjerninger, være gavmilde og dele med andre. Slik samler de seg en skatt som blir en god grunnvoll for fremtiden, så de kan vinne det virkelige livet” (1 Timoteus 6:18-19). Kristus tilbød laodikeerne en ren, sann frelse som ville bringe dem inn til et virkelig fellesskap med Ham.

For det andre rådet Kristus dem å kjøpe hvite klær som du kan kle deg med og skjule din nakne skam. Laodikeas berømte ull symboliserte de skitne, syndige klærne som de ikke-kristne gikk med (Jesaja 64:6, Sakarja 3:3-4). Til kontrast kler Gud de forløste troende med hvite klær (Johannes åpenbaring 3:4-5, 4:4, 6:11, 7:9, 13-14, jfr. Jesaja 61:10), noe som symboliserer de rettferdige gjerningene som alltid følger ekte, frelsende tro (19:8).

Til slutt tilbød Kristus dem salve til å smøre på øynene dine, så du kan se. Selv om de roste seg selv av at de påstod å ha overlegen åndelig kunnskap, så var laodikeerne faktisk åndelig blinde. Blindheten representerte mangel på forståelse og kunnskap om åndelig sannhet (jfr. Matteus 15:14, 23:16-17, 19, 24, 26, Lukas 6:39, Johannes 9:40-41, 12:40, Romerne 2:19, 1 Johannes 2:11). Som alle ufrelste mennesker trengte laodikeerne desperat at Kristus skulle “åpne øynene deres, så de vender om fra mørke til lys, fra Satans makt og til Gud” (Apostles gjerninger 26:18, jfr. 1 Peter 2:9).

Noen argumenterer for at språket i Kristi direkte appell til laodikeerne i vers 19, Jeg refser og irettesetter alle dem jeg har kjær, indikerer at de var troende. Vers 18 og 20 derimot ser istedenfor bedre ut til å indikere at de var ikke-troende, desperat trengende for gullet til de sanne åndelige rikdommene, klærne til sann rettferdighet, og øyesalven som bringer sann åndelig forståelse (v. 18).

Kristus hadde en unik og spesiell kjærlighet for Hans utvalgte. Likevel avslører slike skriftsteder som Markus 10:21 og Johannes 3:16 at Han også elsker de ufrelste. Fordi laodikeerne utvendig identifiserte seg med Kristi kirke og Hans kongerike, så befant de seg i sfæren for Hans bekymring. Å refse betyr å avdekke og overbevise. Det er et generelt uttrykk for Guds måte å handle med syndere på (jfr. Johannes 3:18-20, 16:8, 1 Korinterbrev 14:24, Titus 1:9, Judas 15). Irettesette referer til straff (jfr. Lukas 23:16, 22) og brukes om Guds overbevisning av ikke-troende (2 Timoteus 2:25). På den måten krever ikke treminologien i vers 19 at Kristus refererer til troende. Herren kaller medfølende og ømt de i denne ikke-kristne kirken til å komme til frelsende tro slik at Han slipper å dømme dem (jfr. Esekiel 18:30-32, 33:11).

Men for at laodikeerne skulle bli frelst måtte de La det bli alvor og vende om. Det er ensbetydende med holdningen om å sørge over synden og sulte og tørste etter rettferdigheten som Jesus snakket om (Matteus 5:4, 6). Mens omvendelse ikke er meritternede arbeid, så inkluderer Nye Testamentets kall alltid dette (jfr. Matteus 3:2, 8, 4:17, Markus 6:12, Lukas 13:3, 5, 15:7, 10, Apostlenes gjerninger 2:38, 3:19, 8:22, 11:18, 17:30, 20:21, 26:20, Romerne 2:4, 2 Korinterbrev 7:10, 2 Timoteus 2:25, 2 Peter 3:9). Ved omvendelse snur synderen om fra synden sin for å tjene Gud (1 Tessalonikerbrev 1:9).

Beskjeden til denne fortapte kirken, som til alle ufrelste, er å iherdig “vende om til livet!” (Apostlenes gjerninger 11:18).

Herren Jesus Kristus fulgte opp kallet til omvendelse i vers 19 med en øm, nådefull invitasjon i vers 20. Den frafalne kirken i Laodikea kunne bare ha forventet at Kristus skulle ankomme med dom. Men den overraskende sannheten som blir introdusert med det fengslende ordet Se var at Kristus står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg.

Selv om dette verset har blitt brukt i utallige traktater og evangeliske taler for å skildre Kristus som banker på døren til synderens hjerte, så er det mye mer enn bare dette. Døren som Kristus banker på er ikke døren til et enkeltmenneskes hjerte, men til kirken i Laodikea. Kristus var utenfor denne frafalne kirken og ønsket å komme inn – noe som bare kunne skje dersom folkene ville omvende seg.

Invitasjonen er først og fremst en personlig en, siden frelsen er individuell. Men Han banker på døren til en kirke og kaller mange til å motta frelsende tro slik at Han kan komme inn i kirken. Dersom en person (noen) ville åpne døren ved omvendelse og tro, så ville Kristus komme inn i den kirken via den ene personen. Bildet av Kristus utenfor kirken i Laodikea mens Han søker sterkt etter en inngang indikerer at til forskjell fra Sardes var det ingen troende der i det hele tatt.

Kristi tilbud om å holde måltid med den angrende kirken betyr fellesskap, nattverd og intimitet. Å dele et måltid sammen i eldgamle tider symboliserte fellesskapet til folk i kjærlig selskap. Troende vil spise sammen med Kristus i Lammets Bryllupsmåltid (Johannes åpenbaring 19:9), og i tusenårsriket (Lukas 22:16, 29-30). Å holde måltid sammen kommer fra deipneo som viser til kveldsmåltidet, dagens siste måltid (jfr. Lukas 17:8, 22:20, 1 Korinterbrev 11:25). Herren Jesus Kristus oppmodet dem til å omvende seg og ha fellesskap med Ham før nattens dom falt og det var for evig for sent.

RÅDET (v. 21-22)

“Den som seirer, vil jeg la sitte sammen med meg på min trone, slik jeg selv har seiret og satt meg med min Far på hans trone. Den som har ører, hør hva Ånden sier til menighetene!”

Johannes åpenbaring 3:21-22

Det fantastiske løftet til den som seirer (alle troende; Johannes åpenbaring 2:7, 11, 26, 3:5, 12, 1 Johannes 5:5) Den som seirer, vil jeg la sitte sammen med meg på min trone, slik jeg selv har seiret og satt meg med min Far på hans trone. For å kunne nyte et slikt fellesskap med Kristus i Hans kongerike og i all evighet er en tilstrekkelig velsignelse som overgår enhver forstand. Men Kristus tilbyr enda mer, Han lover en trone slik som Kristus deler med Faderen (jfr. Matteus 19:28, Lukas 22:29-30). Det symboliserer sannheten om at vi skal regjere sammen med Ham (2 Timoteus 2:12, Johannes åpenbaring 5:10, 20:6, jfr. 1 Korinterbrev 6:3).

Retten til å sitte sammen med Kristus på Hans himmelske trone er bare en av mange løfter som blir gitt til dem som seirer i brevene til de syv kirkene. De som seirer blir også tilbudt privilegiet av å kunne få spise fra livets tre (Johannes åpenbaring 2:7), få livets krone/seierskrans (2:10), beskyttelse fra den andre døden (2:11), gjemt manna (2:17), en hvit stein med et nytt navn skrevet på den (2:17), autoritet til å herske over nasjonene (2:26-27), morgenstjernen (2:28), hvite klær som symboliserer renhet og hellighet (3:5), æren av at Kristus nevner navnene deres for Gud Faderen og de hellige englene i himmelen (3:5), til å bli gjort til en støtte i Guds tempel (3:12) og å få Guds navn, nye Jerusalem og Kristus skrevet på dem (3:12).

Akkurat som i de andre syv brevene avsluttet Kristi brev med formaningen Den som har ører, hør hva Ånden sier til menighetene! Budskapet til den frafalne kirken er åpenbar: omvend dere, og åpne opp for Kristus før dommens natt faller på. Implikasjonen for sanne troende er at vi, akkurat som Kristus, må kalle medfølende på dem i de frafalne kirkene at de må omvende seg og motta frelsen i Kristus Jesus (jfr. Judas 23).