I denne studien skal vi vandre gjennom boken til den lidende Job, en sann troende som mistet alt han hadde. “Han var en from og rettskaffen mann som fryktet Gud og unngikk alt ondt” (Job 1:1). Han var ikke perfekt, men han stolte på Gud Han er et bilde på Kristi lidelser, og vi kan lære mye fra ham når vi går igjennom vanskelige tider.

I løpet av 40 deler skal vi bli bedre kjent med Job og hans historie. Mye av Jobs bok er poesi, men hver seksjon begynner med prosa, med introduksjonen av en eller flere karakterer. Her er de 3 delene til Jobs bok:

Del 1:

• Vi møter Job (1:1-5)
• Vi finner ut hva som skjedde med Job (1:6-2:10)

Del 2:

• Vi møter Jobs “trøstere” (2:11-13)
• En klage fra Job ((3)
• Første syklus av taler (4-14)
• Andre syklus av taler (15-21)
• Tredje syklus av taler (22-26)
• Jobs oppsummering (27-28)
• Jobs siste forsvar (29-31)

Del 3:

• Vi møter Elihu (32:1-5)
• Vi hører svarene gitt til Job (32:6-42:6)
• Elihus svar (32-37)
• Herren svarer og Job responderer (38:1-42:6)
• Konklusjonen (42:7-17)

Nøkkelvers:

“Men Anklageren svarte Herren: «Det er vel ikke uten grunn at Job frykter Gud? Har du ikke på alle vis vernet om ham, hans hus og alt han eier? Hans henders arbeid velsigner du, og buskapen hans brer seg i landet.”

Job 1:19-10

–

Del 1: En from og rettskaffen mann

“Det bodde en mann i landet Us. Job var navnet hans. Han var en from og rettskaffen mann som fryktet Gud og unngikk alt ondt. Han fikk sju sønner og tre døtre. Han hadde en buskap på sju tusen sauer, tre tusen kameler, fem hundre par okser og fem hundre eselhopper. Mange tjenere hadde han også. Denne mannen var den største blant folkene i øst. Jobs sønner pleide å feste hos hverandre på omgang. De inviterte de tre søstrene sine til å spise og drikke sammen med dem. Når dagene med festing var over, sendte Job bud for å hellige dem. Han sto tidlig opp om morgenen og bar fram brennoffer for hver enkelt. For, som Job sa: «Kanskje har barna mine syndet og spottet Gud i sitt hjerte.» Slik gjorde Job alltid.“

Job 1:1-5

I våre moderne dager søker vi etter menn og kvinner med sann og god karakter. Vi ønsker statministre og stasråder som er ærlige og ikke snyter på skatten eller leverer inn masteroppgaver uten plagiat. Vi ønsker konger og dronninger som er et godt eksempel for landet sitt, og et land hvor man kan leve i fred og fordragelighet. Men alt dette avhenger av at menneskene i landet vårt er ærlige og oppriktige.

Jobs bok starter med med en beskrivelse av et slikt menneske. “Han var en from og rettskaffen mann som fryktet Gud og unngikk alt ondt” (1:1). Dette betyr at Job var en mann med integritet, en ekte og ærlig mann. Han fryktet også Gud og unngikk alt ondt. Dette betyr at han var en ekte troende som stoler på Gud og elsker Ham. Noe som gjør meg helt målløs er at han skrev “Jeg vet at min gjenløser lever” (19:25). Hva visste Job om Jesus? Om den kommende Messias? Job må ha vært et unikt menneske med en kjempestor tro. Han visste at Messias skulle komme, men også at Han var i live der og da – at Han var den evige Gud.

Som et resultat av dette var Job en stor og rik mann. Han hadde en stor familie (1:2) og en suksessfull gård (1:3), og han hadde “en buskap på sju tusen sauer, tre tusen kameler, fem hundre par okser og fem hundre eselhopper. Mange tjenere hadde han også. Denne mannen var den største blant folkene i øst” (1:3). Dette betyr at Job trolig var en leder i den regionen som han bodde i.

Us kan ha vært Edom (se Klagesangene 4:21). Det lå øst for landet Kanaan. Samme hvor han bodde, så var han det som Adam var ment å bli – en stor mann.

Men så kommer det en skygge over scenen. Der er lykkelige middagsselskaper (1:4), og så langt er alt bra. Job er påpasselig til å ofre ofringer i tilfelle noen av sønnene hans skulle ha “syndet og spottet Gud i sitt hjerte” (1:5). Job vet hvor viktig det er å vandre rett for Gud.

Dgynnelsen av denne livlige historien ser bra ut. Denne delen av landet er åpenbart i hendene til en god mann som også var en stor mann.

La oss i dag meditere på hvor mye vi lengter etter en verden som Jobs. Vi klager så ofte, over rike og mektige personer, og vi sørger over de mange stedene som blir styrt av urettferdighet og utnyttelse. Vi finner glede i å se en verden hvor Job, en sann troende og en rettskaffen mann, har makten. Og vi undrer oss om vår verden vil noensinne bli slik. Dette er hvorfor historien ikke kan ende her, og hvorfor det er 42 kapitler å gå igjennom.

Spørsmål:

• Hva er kjennemerket på en god leder?
• Hvor i verden finner du gode og gudfryktige ledere?
• Kjenner du noen mennesker som er rettskaffen og gudfryktig?
• Hvilke egenskaper trenger du å utvikle for å bli en slik person?

–

Del 2: Job mister alt

“6 Så en dag kom gudesønnene og trådte fram for Herren. Blant dem var også Anklageren. 7 Herren sa til ham: «Hvor kommer du fra?» og han svarte: «Jeg har streifet omkring på jorden.»

8 Herren sa: «Så la du vel merke til min tjener Job? På jorden finnes ingen som ham, en from og rettskaffen mann som frykter Gud og unngår alt ondt.» 9 Men Anklageren svarte Herren: «Det er vel ikke uten grunn at Job frykter Gud? 10 Har du ikke på alle vis vernet om ham, hans hus og alt han eier? Hans henders arbeid velsigner du, og buskapen hans brer seg i landet. 11 Men rekk bare hånden ut og rør ved alt som er hans, så får vi se om han ikke spotter deg like opp i ansiktet.» 12 Da sa Herren til Anklageren: «Se, alt han eier, er i din makt, men ham selv får du ikke legge hånd på!» Så gikk Anklageren bort fra Herren.

13 En dag satt Jobs sønner og døtre og spiste og drakk vin hjemme hos den eldste broren. 14 Da kom en budbringer til Job og sa: «Mens oksene gikk for plogen og eselhoppene beitet like ved, 15 overfalt sabeerne oss og tok dyrene. Tjenerne hogg de ned med sverd. Jeg var den eneste som slapp unna og kan fortelle deg det.»
16 Mens han ennå talte, kom en annen og sa: «En Guds ild falt fra himmelen. Den traff sauene og tjenerne og brente dem opp. Jeg var den eneste som slapp unna og kan fortelle deg det.» 17 Mens han ennå talte, kom en tredje og sa: «Kaldeerne kom, delte seg i tre flokker, kastet seg over kamelene og tok dem. Tjenerne hogg de ned med sverd. Jeg var den eneste som slapp unna og kan fortelle deg det.»

18 Mens han ennå talte, kom enda en og sa: «Dine sønner og døtre spiste og drakk vin hjemme hos den eldste broren. 19 Med ett kom en sterk vind fra den andre siden av ørkenen. Den tok tak i alle fire hjørnene på huset, så det falt sammen over de unge, og de døde. Jeg var den eneste som slapp unna og kan fortelle deg det.»

20 Da reiste Job seg, flerret kappen og klippet av seg håret. Han kastet seg til jorden og tilba. 21 Han sa: «Naken kom jeg fra mors liv. Naken vender jeg tilbake. Herren ga, Herren tok, velsignet være Herrens navn!» 22 Gjennom alt dette syndet ikke Job. Han krenket ikke Gud.

1 Så en dag kom gudesønnene og trådte fram for Herren. Blant dem var også Anklageren. 2 Herren sa til ham: «Hvor kommer du fra?» Anklageren svarte: «Jeg har streifet omkring på jorden.» 3 Herren sa: «Så la du vel merke til min tjener Job? På jorden finnes ingen som ham, en from og rettskaffen mann som frykter Gud og unngår alt ondt. Fortsatt står han fast i sin gudsfrykt. Du har utfordret meg til å ødelegge ham uten grunn.» 4 Men Anklageren svarte Herren: «Hud for hud! En mann gir jo alt han eier, for sitt liv. 5 Hvis du nå rekker hånden ut og rører ved hans bein og kjøtt, så får vi se om han ikke spotter deg like opp i ansiktet.»

6 Da sa Herren til Anklageren: «Se, han er i din makt, men spar livet hans!»

7 Så gikk Anklageren bort fra Herren og slo Job med vonde byller fra hode til fot. 8 Job tok et potteskår og skrapte seg med det, der han satt i asken.
9 Da sa hans kone til ham: «Holder du fortsatt fast på din gudsfrykt? Spott heller Gud og dø!» 10 Men han svarte: «Du taler som en vettløs kvinne. Når vi tar imot det gode fra Gud, skulle vi da ikke også ta imot det vonde?» Gjennom alt dette kom ingen synd over Jobs lepper.”

Job 1:6-2:10

Når hele vår verden er i store forandringer – et globalt skifte av makt, til og med krig – så lurer vi på hva som skjer bak scenen, i selve himmelen. Hva gjør Gud i alt dette? For vi vet ikke, men ønsker å vite. Dersom vi visste hva Gud gjorde, kunne vi virkelig forstå vår verden.

I dagens tekst leser vi to “bak scenen” tekster (Job 1:6-12 og 2:1-6). Forsøk å lese hendelsene på jorden uten disse “bak scenen” scenene. Du leser om en god of stor mann som lider av konkursen i hans store forretning og tapet av barna sine, og så, tapet av hans egen helse.

På overflaten ser dette til å være forårsaket av terrorisme (sabeerne eller kaldeerne) og hva vi ofte kaller naturkatastrofer (selv om de egentlig ikke var naturlige). Det store spørsmålet – og det er et veldig stort spørsmål – er: Hvorfor skjedde dette? Og hvorfor skjedde dette med en slik god mann?

Det spørsmålet åpner opp det enda større spørsmålet om hvorfor fæle ting skjer mot gode, gudfryktige mennesker. Til slutt får det oss til å spørre: Hvorfor døde den ekstremt gode mannen Jesus på korset?

Les nå hva som skjedde bak scenen. Her møter vi Herren, som er suveren Gud i full kontroll over verden. Han styrer over jorden med et slags kabinett-møte hvor englene er tilstede (1:6, 2:1)., som er mektigere enn menneskene, men mindre mektig enn Gud. Blandt disse er en som kalles Satan, som betyr “motstander” eller “fiende”.

Bibelen lærer at Gud har komplett kontroll, likevel utøver Han kontrollen Sin gjennom mellomliggende krefter – og noen av disse er onde. Gud er ikke ond, men i Hans uendelige visdom og kraft bruker Han det onde til å oppnå Hans gode formål eller intensjoner.

Overraskende nok har Satan en stilling i Guds regjering. Det er en rar men livsviktig jobb. Han må bestemme om noen ser ut som en tilbeder av Gud er en ekte tilbeder. Og han gjør det ved å fjerne velsignelsene deres.

Bare når velsignelsene blir tatt vekk, vil vi se om vi tilber Gud på ekste fordi Han er Gud. Herlighetsforkynnelsens tilbeder er en falsk tilbeder. Satan ber om å få teste Job, og Herren sier at det kan han. På et dypt plan var det nødvendig for Guds ære at Job skulle lide og bli bevist som ekte.

Spørsmål:

• Se forsiktig på Satans argument i Job1:9-11. Hvorfor er ikke velstand bevis på ekte tilbedelse?
• Hvordan har testing i livet ditt vist hva som bor i hjertet ditt?
• Mediter på Jobs responser i 1:20-21 og 2:10. Hvordan avslører de hjertet til en ekte tilbeder?

–

Del 3: Jobs klage

“11 Da Jobs tre venner fikk høre om alt det vonde som hadde rammet ham, kom de til ham, hver fra sitt hjemsted: Elifas fra Teman, Bildad fra Sjuah og Sofar fra Naama. De møttes for å sørge med ham og for å trøste ham. 12 Mens de ennå var et stykke borte, fikk de øye på ham; men de kjente ham ikke igjen. De brast i gråt, flerret kappene sine og kastet støv over hodet. 13 Så satt de hos ham på jorden i sju dager og sju netter. Ingen sa et ord til ham, for de så at hans smerte var stor.

1 Til sist åpnet Job munnen og forbannet den dagen han ble født. 2 Job tok til orde og sa: 3 Bort med den dagen jeg ble født, den natten det ble sagt: «En gutt er unnfanget.» 4 Den dagen – la den bli mørke, så Gud i det høye ikke spør etter den og dagslys aldri faller på den! 5 La mørke og dødsskygge få den, la skyer legge seg over den som en truende mørk storm! 6 Den natten – la mørke skygger ta den så den ikke regnes med blant årets dager og ikke kommer med når måneder telles. 7 Ja, må den natten bli ufruktbar og gledesrop ikke lyde. 8 La den forbannes av dem som maner fram ulykkesdager, de som kan vekke Leviatan. 9 La nattens morgenstjerner slukne, la den vente på lys som ikke kommer, la den aldri se morgenrødens første blikk! 10 For den stengte ikke morslivets dører for meg og skjulte ikke lidelsen for mine øyne. 11 Hvorfor døde jeg ikke da jeg ble født, utåndet da jeg kom fra mors liv? 12 Hvorfor tok de meg på fanget, la meg til brystet for å die?

13 Nå kunne jeg ligget i ro, sovnet og så fått hvile 14 med konger og rådgivere på jorden, de som bygde der det nå er ruiner, 15 eller med stormenn som hadde gull og fylte sine hus med sølv. 16 Da hadde jeg ikke vært til, lik et foster som dør i det skjulte, lik et spedbarn som aldri så dagens lys. 17 I graven har de urettferdige rast fra seg, der hviler de som har tømt sine krefter. 18 Fanger har fred, de hører ikke vokterens rop. 19 Der er både små og store, der er tjeneren fri fra sin herre.

20 Hvorfor gir dagen lys til de lidende og liv til de ulykkelige, 21 til dem som venter forgjeves på døden og søker den mer enn skjulte skatter, 22 til dem som glade ville ha jublet og frydet seg om de fant en grav, 23 til en mann som ikke finner vei fordi Gud stenger for ham? 24 Mine sukk er blitt mitt brød, klageropene mine strømmer som vann. 25 Det jeg frykter mest, har rammet meg. Det jeg gruer for, kommer nå. 26 Jeg får ikke fred, ikke ro, ikke hvile, så opprørt er jeg.”

Job 2:11-3:26

Jobs tre venner representerer verdens visdom. De kommer med de aller beste motiver, “for å sørge med ham og for å trøste ham” (2:11). Men de feiler og klarer ikke å oppnå dette. De sier ingenting til ham i syv dager, som er den tradisjonelle responsen når en sørger over en som har dødd (se 1 Samuel 31:13). De kan ikke “gjenkjenne” ham eller komme gjennom til ham. Av og til, når vi hjelper mennesker i krise, er det en periode hvor intet vi sier vil gjøre noen forskjell eller synke inn. Da må vi bare vente – og være der for dem, gi praktisk hjelp og støtte. I denne perioden er Job helt og absolutt alene.

Job er så alene at i kapittel 3 kommer han med en mørk klage som ikke er adressert til vennene hans eller til Gud. Han snakker ikke til noen, han bare presser ut elendigheten sin verbalt. Han forbanner den dagen han ble født (3:3-5) og natten han ble unnfanget (3:6-10), og ønsker at han aldri hadde blitt født. Håpet er blitt formørket. “Leviatan” (3:8) er en virkelig skapning som blir beskrevet senere i boken, men den er også et bilde på alt som er ondt, også overnaturlig ondskap. Vi møter Leviatan igjen i kapittel 41.

I 3:11 og 16 stiller Job et desperat spørsmål: hvorfor? “Hvorfor døde jeg ikke da jeg ble født?” (3:11), eller blitt dødfødt (3:16), eller ha blitt lagt ned i fred og hvile (3:13) – istedenfor må han nå leve i en ond verden hvor den onde forårsaker endeløs nød og problemer (3:17), og livet hans er lik en fange som aldri har ro (3:18).

På en eller måte kan Job aldri legge seg ned under lidelsene hans. Han må begynne – og begynner nå virkelig – en smertefull reise med ærlig tro. Det er denne reisen som driver resten av denne boken og fører til en konklusjon full av evangelisk håp.

I 3:20-26 utvider Job sin klage til ikke å bare inkludere ham selv og hans egen lidelse, men også all lidelse som virker uten mening, “ de lidende og liv til de ulykkelige” (3:20). Nok en gang stiller han spørsmålet “hvorfor?” (3:20). Og så sierer han “Jeg får ikke fred, ikke ro, ikke hvile, så opprørt er jeg” (3:26).

Det er viktig at vi forsøker å føle elendigheten til Job. I kapittel 1 og kapittel 2 har vi sett, som observatører, Jobs prøvelser. I dagens tekst entrer vi imidlertid inn i elendigheten til Jobs sjel.Det burde være både gripende og smertefullt for oss å høre disse ordene. De hjelper oss til å entre inn i Jesu lidelse da Han døde levde og døde under Guds vrede, og betalte prisen for alle syndere. Det mørket Job forventer, igjen og igjen, samstemmer med Jesu mørke på korset…

Spørsmål:

• Les Job 3 høyt og med følelse. Har du, eller andre som er deg nær, erfart et ekko av hva Job følte?
• Ta deg tid til å tenke på hva Job opplevde. Hva tenker du om Jobs lidelse?
• Har du noen gang opplevd at det er et åndelig mørke rundt deg? Hva gjorde du med dette?

–

Del 4: Elifas om karma?

“1 Da tok Elifas fra Teman til orde og sa:

2 Om noen vil tale til deg, orker du det? Men hvem kan vel la være? 3 Selv har du rettledet mange og styrket kraftløse hender. 4 Dine ord reiste opp den som snublet. Du ga kraft til skjelvende knær. 5 Men nå, når det rammer deg, blir du motløs.Det treffer deg, og du blir lamslått. 6 Stoler du ikke på din gudsfrykt? Gir ikke din fromme livsvei håp? 7 Tenk etter! Når gikk vel en skyldfri til grunne, hvor ble rettskafne utslettet? 8 Jeg ser at de som pløyer ondskap og sår lidelse, høster det samme. 9 Når Gud puster, går de til grunne. Når han fnyser, er de borte. 10 Løvens brøl, hannløvens skrik og ungløvens tenner er slått ut. 11 Rovdyret mangler bytte og dør. Løveflokken blir spredt.

12 Et ord listet seg til meg. Jeg hørte det hviske 13 i opprivende, nattlige syn mens menneskene sov dypt. 14 Skrekken grep meg, og jeg skalv. Redselen gikk gjennom marg og bein. 15 Et pust strøk forbi ansiktet mitt, fikk hårene på kroppen til å reise seg. 16 Han sto der, men jeg kjente ham ikke, en skikkelse rett for øynene mine. Jeg hørte en hviskende stemme: 17 Kan vel et menneske være rettferdig for Gud? Kan en mann være ren for sin skaper? 18 Gud stoler ikke engang på sine tjenere, han finner feil hos sendebudene, 19 og enda mer hos dem som bor i leirhus og har jord til grunnvoll. De knuses lettere enn møll. 20 Fra morgen til kveld blir de tråkket ned. De går til grunne for alltid uten at noen bryr seg om det. 21 Teltsnoren rykkes opp. De dør, uten visdom.

1 Rop bare! Er det noen som svarer? Til hvem av de hellige vender du deg? 2 Uro tar livet av den dumme, sinne dreper den godtroende. 3 Jeg så den dumme slå rot, men brått måtte jeg forbanne hans bolig. 4 Barna hans var vergeløse, knust i porten, og ingen hjalp dem. 5 De sultne spiste opp avlingen hans, tok den, selv blant torner; og de tørste grep etter hans gods. 6 For ulykke skyter ikke opp av støvet, og lidelse gror ikke opp av jorden. 7 Men mennesket er født til lidelse,
gnister som flyr høyt i været.“

Job 4:1-5:7

I filmen “The Sound of Music”, når den atraktive kaptein von Trapp erklærer sin kjærlighet overfor Maria, synger den unge heltinnen en sang som utrrykker verdenssynet til Jobs tre trøstere på en perfekt måte. Ved å forsøke å finne ur hvorfor noe som er så godt , synger hun “Somewjere in my youth or childhood I must have done something good” (Ett eller annet sted i barndommen må jeg ha gjort noe godt).

Jeg erfarer en velsignelse, så jeg må ha gjort noe godt for å fortkjene den – Jobs trøstere må ha sagt seg enig med denne uttalelsen, og de brukte samme type logikk til Jobs situasjon, reversert: “Du opplever lidelse, så du må ha gjort noe ondt.”

Fra kapittel 4 til og med kapittel 26 tar disse tre trøsterne hver sin tur med å holde taler. og Elifas starter i kapittel 4. Det er klart fra kapittel 3 at Job er dypt nedtrykt, og Elifas starter ganske midlt (4:2-6). Han minner Job på at han har vært en vis rådgiver til andre og oppmuntrer ham til å nå ta sin egen medisin.

“Job,” sier han, “du kenner det moralske rammeverket i universet. Du vet at onde ting bare skjer mot onde mennesker, og at gode ting skjer med gode mennesker. Så du trenger å tenke litt over ditt eget liv.”

Job 4:7-11 er viktige. I vers 7 minner Elifas Job om at de alle vet at uskyldige mennesker aldri går fortapt. Aldri! Når folk oppfører seg som agressive løver, straffer Gud dem (4:10-11).

I Job 4:12-21 beskriver Elfas en rar, mystisk drøm eller visjon. Innholdet at dette synet er at dødelige mennesker ikke kan forvente å være rettferdige i Guds nærvær. Vi må huske på vår dødelighet og ikke få ideer som er oss verdige som dødelige. Dette er en underforstått refs mot Job.

Irettesettelsen blir mer tudelig i 5:1-7. “Hva er vitsen,” sier Elifas, “med alle dine erferlige rop?” (5:1-2). Dette er hvordan dumme oppfører seg (5:3)! Elifas er ikke imponert over Jobs elendighet. Han synnes at Job må ta seg sammen, stirre realitetene å øynene, og ikke bli så agitert over lidelsene sine. Når alt kommer til at må han ha gjort noe for å forjene dem.

I 42:7 kommer Herrens vurdering av Elifas, Bildad og Sofar, at de ikke har snakket riktig om Ham. Så vi trenger å spørre oss hvor Elifas tok feil. Mye av det han sier er riktig, men han gjør minst en stor feil: Der finnes ufortjent lidelse, og Jesu kors er det største eksempelet på dette.

Job er selv en sann troende. Syndene hans ble dekket av Jesu blod på korset, selv om dette ikke ville finne sted før mange århundrer senere. Job fortjener ikke lidelsene sine, og Elifas tar feil når han antar at han gjør det…

Spørsmål:

• Når du sitter og trøster noen, har du noensinne sagt det samme som Elifas?
• Har du noensinne lurt på om folk virkelig fortjener det som skjer med dem?
• Er bekjennelse noe du er opptatt av?

–

Del 5: Elifas sin feilantakelse

“8 Selv ville jeg heller ha vendt meg til Gud, ja, til ham ville jeg ha overgitt min sak, 9 han som gjør storverk ingen kan granske, og under ingen kan telle. 10 Han gir regn over jorden, sender vann ut over markene. 11 Han reiser de nedbøyde opp, redder de sørgende i sikkerhet. 12 Han knuser de listiges planer, deres verk lykkes ikke. 13 Han fanger de vise i deres list, snedige planer er forhastet. 14 Om dagen møter de mørke, ved middagstid famler de som om natten. 15 Så redder han den fattige fra de mektiges sverd, munn og hender. 16 Da blir det håp for den svake. Ondskapen lukker sin munn.

17 Salig er den som Gud viser til rette. Du skal ikke forakte formaning fra Den veldige! 18 For han sårer, og han forbinder. Han knuser, og hans hånd leger. 19 Gjennom seks trengsler berger han deg, og i den sjuende skal ulykken ikke nå deg. 20 I uår frir han deg fra døden og i krig fra kvasse sverd. 21 Du er trygg for stikkende tunge og frykter ikke kommende ulykke. 22 Du ler av ulykke og hungersnød og frykter ikke dyrene på jorden. 23 For du har en pakt med steinene på marken. Villdyrene holder fred med deg. 24 Du får oppleve fred i dine telt, når du går over eiendommen, mangler du ingenting. 25 Du får oppleve at ætten vokser, dine etterkommere blir som gress på jorden. 26 Du går i grav i moden alder slik kornbånd samles i rett tid.

27 Ja, dette har vi gransket, og slik er det. Hør det og ta det til deg!“

Job 5:8-27

Jeg hørte om en som leste den siste boken av ateisten Richard Dawson som er rettet mot tenåringer. Han hørse imponerende ut og gir inntrykk av at han vet mye. Men han som leste boken var lærd på området som kalles assyriologi, og han oppdaget at en sksjon av boken var stappfull av faktiske feiltagelser. Det hørtes imponerende ut, men det var faktisk riv ruskende galt, igjen og igjen!

Elifas slutter hans første tale med en veldig selsikker uttalelse: “dette har vi” – Elias og vennene hans – gransket, og slik er det” (5:27). Elifas legger vekt på hans og vennene hans, og deres delte overbevisning av det han sier. Vi har “gransket” det, vi vet at det er sant. Men er det sant?

Under avslutningen av Eliafs første tale, forteller Elifas Job hva han ville ha gjort dersom han var i Jobs sko. Han sier han ville “vendt (seg) til Gud” (5:8) – så langt, så bra – fordi Gud hjelper ydmyke mennesker (5:8-16). Så, dersom du er ydmyk, så har du en sjanse for at Gud vil hjelpe deg Men – og her er en ny irettsettelse fra Elifas til Job – Gud “knuser de listiges planer, deres verk lykkes ikke. Han fanger de vise i deres list, snedige planer er forhastet” (5:12-13). Du forsøker å være for listig, Job, ved å planlegge disse store spørsmålene om lidelsen din. Bare legg deg ned foran Gud å være ydmyk.

Det rare med dette ar at Paulus faktisk siterer noe som Elifas sier – “Han fanger de vise i deres list” (1 Korinterbrev 3:19). Det er sant: Gud fanger de vise i deres list. Så hva er problemet? Problemet er at Job ikke forsøker å lure Gud, han er ærlig. Han er en dypt ydmyk troende!

Men da går Elifas videre (Job 5:17-26) med en vakker appell til “ formaning fra Den veldige” (5:17). Dette minner om Hebrerne 12:4-13. Den har vakre bilder og ser ut som en attraktiv appell. Aksepter denne disiplineringen, Job, så kan du forvente at Gud vil gjenopprette deg og velsigne de. Gur iretteseeter deg (5:17), og jeg er sikker på at du trenger denne irettsettingen!

Hva er feil med Elifas sine uttalelser? Vi trenger å bli påminnet det som vi har sagt tre ganger, en gang av foratteren selv og to gsnger av Gud, at Job er allerede en ulastelig, oppreist, gudfryktig og angrende troende (1:1, 8, 2:3). Elifas snakker til feil mann!

Til slutt kan vi se Elifas feil aller klarest dersom vi forestiller oss at han sier disse tingen til Jesus Kristus, anklager Ham for å være “listig“, oppfodrer Ham til å ydmyke Seg selv uner Guds disiplinering, og så videre. Elifas er selvsikker, men feil…

Spørsmål:

• Tenk på ordene “Selv ville jeg” i 5:8. Hvor ofte har du anntatt at du vet hva som skjer i hjertet til en annen?
• Hvor ofte har du gitt råd på basis av hva du antar er sant?
• Hvordan kan du evt. unngå slike feiltrinn i framtiden?

–

Del 6: Job svarer Elifas

“1 Da tok Job til orde og sa:

2 Å, om min uro kunne veies og legges i vektskålen med min sorg! 3 For nå er de tyngre enn havets sand; derfor taler jeg uten å tenke. 4 Piler fra Den veldige sitter i kroppen, giften tar min kraft; redsler fra Gud samler seg mot meg. 5 Skriker vel et villesel som gresser, rauter en okse når den har fôr? 6 Hvem spiser smakløs mat uten salt? Er det noen smak på stokkrosens saft? 7 Det byr meg imot å røre ved slikt, det er som å spise bedervet mat.

8 Om bare min bønn ble hørt, om Gud ville innfri mitt håp! 9 Om han bare ville knuse meg, løfte sin hånd og gjøre ende på meg! 10 Da får jeg tross alt en trøst når jeg vrir meg i nådeløs pine: Så hadde jeg ikke fornektet Den helliges tale. 11 Hvilke krefter har vel jeg til å holde ut? Finnes et mål jeg kan strekke meg mot? 12 Er jeg sterk som stein, er kroppen min av bronse? 13 Nei, jeg er fullstendig hjelpeløs, jeg finner ingen utvei.

14 Den som ikke viser godvilje mot sin neste, har oppgitt sin frykt for Den veldige. 15 Og mine brødre sviktet som en bekk, et bekkefar der vannet blir borte. 16 Den var dekket av tykk is, skjult under snøen. 17 I tørketiden stilner den, i varmen tørker den inn. 18 Strømmen mister sin retning; vannet renner ut i sanden og blir borte. 19 Karavaner fra Tema speidet etter vann, de reisende fra Saba satte sitt håp til det. 20 De stolte på det, men ble til skamme. Da de kom fram, ble de skuffet. 21 Nå er dere blitt en slik bekk! Dere ser det grufulle og blir redde.

22 Har vel jeg noen gang sagt: «Gi meg noe! Bruk deres rikdom til å kjøpe meg fri! 23 Redd meg fra fienden, fri meg fra voldsmenns hånd!» 24 Rettled meg, så skal jeg tie. Vis meg hvor jeg har feilet! 25 Kan oppriktige ord såre? Men hvordan er det dere taler til rette? 26 Vil dere irettesette meg for min tale? Ord fra en fortvilet spres for vinden. 27 Ville dere kaste lodd om foreldreløse og kjøpslå om en venn? 28 Løft nå hodet og se på meg! For jeg lyver dere ikke rett opp i ansiktet. 29 Tenk dere om! Gjør ikke urett! Vend om; jeg er ennå rettferdig! 30 Finnes det urett på min tunge? Kjenner jeg ikke smaken av sorg?”

Job 6:1-30

Hvorfor lager vi så mye styr om maten vår? Dette er hvordan foreldre handler med barn som gråter istedenfor å spise et helt vanlig og næringsrikt måltid. Det er ikke noe i veien med maten, sier de, så hvorfor gråter du? Fette er et trivielt eksempel, men vi vil se at dette er nært den illustrasjonen Job selv bruker for å vise forskjellen mellom ham og trøsterne hans.

Jobs første forsvastale er i kapittel 6 og 7. Kapittel 6 synes å være adressert til de tre vennene hans, men kapittel 7 ser ut til å være rettet mot Gud.Elifas har spurt Job hvorfor han gjør slik stort spetakkel av ting (4:2, 5, 5:2). Det synes rart, gitt dybden av Jobs lidelse. Og likevel går dybden av Jobs klage i kapittel 3 langt over en mann som er konkurs, etterlatt og syk, det er en klage mot Gud.

Elifas synes ikke Job skulle gjøre dette. Men Job insisterer “om min uro kunne veies og legges i vektskålen med min sorg” så ville de være “tyngre enn havets sand” (6:2-3). Vers 4 viser hvorfor det er så ulidelig dårlig. Det er ikke bare at det gjør vondt, det kommer fra Gud! Den allmetige Gud har skutt giftige piler i Job, og dette skremmer ham.

I vers 5-7 gir Job en illustrasjon lik den jeg skrev innledningsvis: et villt dyr lager ikke noe oppstyr når den har en skikkelig matkilde eller matstasjon, men den dietten jeg har blitt gitt er absolutt avskyelig!Jeg lager ikke oppstyr over ingenting! Jeg er plaget fordi det er riktig å være oppbrakt når en opplever Guds vrede. (Med “diett” mener Job Guds vrede eller de nytteløse ordene til vennene hans.)

Job er så desperat at han ønsker at Gud vil ta livet av ham i vers 8-13 mens han fremdeles er istand til å være tålmodig og ikke fornekte Gud. Han føler seg veldig svak, men han ønsker ikke å fornekte Gud, for han er en sann troende.

Fra vers 14 til vers 21 sammenlikner han vennene sine med en wadi eller en bekk i ødemarkens fjell. En karavane med reisende i ødemarken kommer fo å finne vann i denne bekken, men når de ankommer finner de at den er knusktørr, og at de omkommer. Jobs venner er lik dette: han har vendt seg til dem for å få et håpets ord, men dew har ikke noe håp å gi ham. Grunnen til at de ikke har noe er at det ikke er noen gode nyheter i det de har å si, intet budskap som vil bringe hjelp eller trøst til en som lider. De har ikke vært til noen hjelp (vers 21).

Job har ikke spurt venne hans om penger eller lilitær hjelp, han ønsker bare å høre orde som vil gjøre ham istand til å forstå og holde ut smerten hans (vers 22-23). Men de ikke noe – intet evangelium, intet håp, bare tomme ord om menneskelig moralitet og religion. Det er bare “gode ting til gode mennesker” og “dårlige ting til dårlige mennesker”, ar “systemet” ikke har noe evangelium, for der er ingen mulighet for at den skyldige vil bli velsignet – og det er jo Evangeliet!

Spørsmål:

• Har du erfaring med å kunne hjelpe en annen troende som lider?
• Har du sagt ord som ikke gjør noen nytte?
• Var ordene moralitiet eller evangelium?
• Er det en kristen som lider som du kan hjelpe i dag?

–

Del 7: Job ønsker Gud vil la ham være i fred

“1 Har ikke mennesket en strid på jorden, et liv som dagene til en leiekar? 2 Han ligner en tjener som stønner etter skygge, en dagarbeider som venter på lønn. 3 Måneder med tomhet ble min lodd, netter med lidelse min skjebne. 4 Så snart jeg legger meg, spør jeg: «Når kan jeg stå opp?» Natten blir lang, til det lysner, er jeg full av uro. 5 Kroppen er dekket med makk og sårskorper. Støvet gror fast i huden, og den verker. 6 Dagene går fortere enn en vevskyttel, de går til ende uten håp. 7 Husk at mitt liv er et pust! Aldri mer får jeg se lykke. 8 Øyet som vokter meg, ser meg ikke lenger. Retter du øynene mot meg, er jeg der ikke. 9 En sky løses opp og blir borte, og den som farer ned til dødsriket, stiger aldri opp. 10 Han kommer ikke tilbake til sitt hus, hjemstedet kjenner ham ikke.

11 Så legger jeg heller ikke bånd på min munn. Jeg vil tale med angst i ånden, klage i bitter sjelekval. 12 Er jeg et hav eller et sjøuhyre siden du setter vakt over meg? 13 Jeg sier: «Mitt leie får være min trøst, la sengen bære min klage.» 14 Da skremmer du meg med drømmer, med syner gjør du meg redd. 15 Aller helst vil jeg kveles. Heller døden enn denne kroppen! 16 Jeg vil ikke mer! Jeg lever ikke evig. La meg være! Mine dager er forgjeves.

17 Hva er et menneske siden du akter det så høyt og bryr deg så mye om det? 18 Du gransker det hver morgen, prøver det hver stund. 19 Hvorfor tar du ikke blikket fra meg og gir meg ro til å svelge mitt spytt? 20 Om jeg synder, hva gjør det deg, du som vokter mennesket? Hvorfor gjør du meg til skyteskive? Er jeg blitt til byrde for deg? 21 Hvorfor tilgir du ikke min synd og bærer over med min skyld? Nå må jeg legge meg i støvet; leter du etter meg, er jeg ikke mer.“

Job 7:1-21

Gå vekk! Gå vekk! Jeg lengter etter å være sammen med deg, men når jeg er sammen med deg, er livet mitt så elendig at jeg ønsker heller at du gikk helt vekk! Dette er en trist samtale, men ikke ukjent mellom folk som elsker hveranbdre. Sinte ord som disse høres av og til mellom foreldre og tenåringer.

Dersom Job hadde klaget til vennene sine i kapittel 6, så snakker han nå direkte til Gud som han elsker, og likevel er Hans nærvær blitt uutholdelig for ham. Dette er en av Jobs mange skarpe taler i boken.

Job 7:1-10 klager over den tilsynelatende meningsløsheten ab’v Jobs liv, og livet til andre i liknende vanskeligheter. Det er “strid” (7:1), som betyr noe lik slavearbeid (se 1 Kongebok 5:13-14). Nettene synes så lange, og måned etter måned virker så nytteløse, og en dag starter med et hint av håp men er snart borte, og så er det tilbake til natt igjen (Job 7:2-6). Job føler at han aldri vil bli lykkelig igjen. Snart vil han være død, begravet og helt glemt – livet hans vil ikke ha vært verd noe. Han vil ikke ha satt sitt merke på menneskelige forhold (7:7-10).

Fra 7:11 til 7:21 roper Job ut Gud som han elsker og lengter etter. Men dette er et stort paradoks. Lidelsene hans under Guds vrede er så dype at han faktisk ønsker å bli forlatt av Ham (7:16, 19).

Som en jente utfordrer kjæresten sin til å gå vekk, ønsker Job at Gud vil la ham være i fred. Han er full av “angst i ånden” og “bitter sjelekval” (7:11). Gud synes å tro at Job er “et hav eller et sjøuhyre” (7:12) – et fiendtlig dyr som Leviatan – og må bli voktet nøye. Gud vil ikke la ham være i fred, selv på natten, men sender ham forferdelige mareritt (7:14). “La meg være!” roper Job (7:16).

Vers 17 høres ut som Salme 8 med spørsmålet “Hva er et menneske?” Men hvor Salme 8 svarer at menn og kvinner blir betrodd stor ære av Gud, spør Job hvorfor Gud holder slik fiendtlig vakt over ham (7:18-21). Hvorfor kan Han ikke bare la ham være i fred?

Job 7 hjelper oss å forstå den forferdelige byrden av å bære Guds vrede. I hans uforutsette lidelser, foreskygger Job de senere klimatiske lidelsene til Jesus Kristus på korset da Han bærer Guds vrede mot alle syndere på Sine skuldre. Dette er hva det føles som. Det er mye verre en konkurs, enn å miste en av dine kjære, enn å miste helsen – for det er Guds misnøye som er der, Ham som vi alene får vårt håp fra…

Spørsmål:

• Har du noensinne følt deg forlatt av alle?
• Hvordan takler du dine dårlige stunder?
• Klarer du å se håpet Gud har for deg i vanskelige situasjoner?

–

Del 8: Bildads appell til Job

“1 Da tok Bildad fra Sjuah til orde og sa:

2 Hvor lenge vil du tale slik med ord som en mektig vind? 3 Tror du at Gud forvrenger retten, at Den veldige fordreier rettferdigheten? 4 Hvis dine barn synder mot ham, så gir han dem i syndens vold. 5 Men om du søker Gud og ber Den veldige om nåde, 6 om du er ren og rettskaffen, så vil han våke over deg og gjenreise din rettferds bolig. 7 Din begynnelse var liten, men slutten blir stor.

8 Spør tidligere slekter, hold fast på det fedrene fant. 9 For vi er fra i går, vi vet ingen ting. Som en skygge er våre dager på jorden. 10 Men fedrene vil lære deg og tale til deg, føre fram ord fra sitt hjerte. 11 Vokser vel papyrus hvor det ikke er myrlendt, blir sivet stort der det ikke er vann? 12 Mens det står grønt og uskåret, visner det, før alt annet gress. 13 Slik går det med alle som glemmer Gud. Håpet går under for den som er ugudelig. 14 Hans trygghet henger i tynne tråder, han setter sin lit til spindelvev. 15 Han støtter seg til eget hus, men det holder ikke; han klamrer seg til det, men det blir ikke stående. 16 Frodig står han i solen, brer greinene ut over hagen sin. 17 Men hans røtter slynger seg inn i en steinrøys, de kikker fram mellom steiner. 18 Hvis han rives vekk fra sitt sted, kjenner det ham ikke: «Jeg har aldri sett deg.» 19 Slik er gleden på hans vei, før den neste gror opp av støvet.

20 Se, Gud avviser ikke den fromme og gir ikke styrke til ugjerningsmenn. 21 Han vil på ny fylle din munn med latter, legge jubelrop på dine lepper. 22 De som hater deg, må kle seg i skam, de lovløses telt blir borte.”

Job 8:1-22

Han er en kristen. Han lever et hellig liv, så vidt vi kan se. Alt var vel med ham til sist uke kom, da konen hans og barna hans ble drept i en bilulykke. Hva sier du til hem? Hva sier du dersom du tror at der er en rettferdig Gud som har kontroll over verden?

Bildad gir oss ett svar. Les det forsiktig, for det ser ut som om det er sant. Bildad snakker til en hellig mann (1:1), til hven en rekke forferdelige ting har skjedd. Job sier at han ikke fortjener det, men Bildad sier at han gjør det I Job 8:2-4 forsikrer Bildad at Gud aldri ville gjøre noe som er urettferdig. Han sier at da Jobs barn døde, så fortjente de det (8:4).

Bildad er sikker på at bare gode ting skjer med gode mennesker. Dersom onde ting skjer, beviser dette at noen er ond. Dersom Job tviler på dette, så burde han lytte til 8:8-19. Her insisterer Bildad at det han lærer har vært kjent lenge (8:8-10). I naturen er der en enkel lov: vann fører til vekst, intet vann leder til fravær av vekst (8:11-12). På samme måte leder godhet til velsignelser, og ondhet til forbannelse. Dette er hvorfor folk som glemmer Gud har det så vanskelig (8:13-19). Selv om ting går bra med dem, vil det ikke vare.

I 8:20-22 avslutter Bildad med denne konklusjonen: dersom Job virkelig er uten skyld, så vil Gud gi ham latter, glede og seier. Budskapet hans er enkelt og klart: “Job, du må ha fortjent det som har skjedd deg. Gud er alltid rettferdig! Så du trenger å bønnfalle Gud med en gang og forsøke å bli god og hellig (som du åpenbart ikke har vært), og så vil ting bli bedre igjen.”

Hva kan vi si om Jobs venner? Har de rett eller feil, er de gode eller onde, eller en blanding? I Job 42:7 finner vi et nøkkelvers som vil hjelpe oss til å finne ut dette. Gud sier de ikke snakket riktig! Selv om noe av det de sa var riktig, så er hovedbudskapet deres forferdelig feil. Så; vi trenger å spørre om Bildad (og Elifas of Sofar): Hva var galt med det som de sa?

Spørsmål:

• Hva tror du var galt med hva Bildad sa?
• Hva tror du han hadde rett i?
• Hvordan kan du unngå å bli lik Bildad?

–

Del 9: Jobs moralske og åndelige jordskjelv

“1 Job tok til orde og sa:

2 Jeg vet godt hvordan det er. Kan et menneske ha rett mot Gud? 3 Ville det føre sak mot ham, så kunne det ikke svare på et eneste ord av tusen. 4 Dyp er hans visdom, og stor er hans kraft. Hvem trosser ham og slipper fra det? 5 Han flytter fjell før de vet av det, velter dem i sin vrede. 6 Han rister jorden ut av lage, jordens søyler skjelver. 7 Han byr solen at den ikke skal gå opp, og setter segl for stjernene. 8 Han alene spente himmelen ut og gikk på havets bølger. 9 Han skapte Bjørnen og Orion, Sjustjernen og sørhimmelens stjernebilder. 10 Han gjør storverk ingen kan granske,

og under ingen kan telle.

11 Han går forbi meg, jeg ser det ikke. Han drar fram, jeg merker ham ikke. 12 Han river bort, hvem kan hindre ham? Hvem kan si til ham: «Hva er det du gjør?» 13 Gud holder ikke sin vrede tilbake, selv Rahabs hjelpere må bøye seg for ham. 14 Skulle vel jeg kunne svare, velge mine ord mot ham? 15 Selv om jeg hadde rett, kunne jeg ikke svare, jeg måtte be min dommer om nåde. 16 Selv om jeg utfordret og han måtte svare, tror jeg ikke han ville ha lyttet til meg, 17 han som knuser meg i stormen, gir meg sår på sår uten grunn, 18 nekter meg å trekke pusten, fyller meg med bitter smerte. 19 Gjelder det styrke, så har han den. Gjelder det rett, kan han si: «Hvem stevner meg?» 20 Selv om jeg har rett, erklærer min munn meg skyldig. Er jeg uskyldig, dømmer den meg som falsk. 21 Jeg er uskyldig, men kjennes ikke ved meg selv, jeg forakter mitt eget liv. 22 Det går ut på ett. Derfor sier jeg: Uskyldig eller skyldig – han utsletter begge. 23 Han sender en flom av brå død, spotter når uskyldige fortviler. 24 Jorden er lagt i den lovløses hånd. Han dekker til dommernes øyne. Om det ikke er han, hvem er det da?

25 Mine dager går fortere enn noen kan løpe. De flyr av sted uten glimt av glede. 26 De farer av sted som sivbåter, som en ørn når den stuper mot byttet. 27 Jeg sier til meg selv: «Glem klagen, løft hodet og vær glad!» 28 Likevel frykter jeg smertene, jeg vet at du ikke frikjenner meg. 29 Jeg blir jo kjent skyldig. Hvorfor skal jeg da streve forgjeves? 30 Om jeg så vasket meg i snøvann og renset hendene med lut, 31 kaster du meg i gjørmegraven så klærne mine avskyr meg. 32 Ja, han er ikke et menneske som jeg, så jeg kan gi ham svar og vi kan møtes i retten. 33 Det finnes ingen dommer som kan legge hånden på oss begge. 34 Holdt han kjeppen sin borte fra meg så hans redsler ikke skremte meg, 35 da kunne jeg tale uten frykt. Nå kan jeg ikke det.”

Job 9:1-35

Norge er et land som skjelden opplever jordskjelv, og jeg jkan ikke si at jeg husker å ha opplevd noe stort jordskjelv. Jeg ville sikkert ha husket det dersom det var merkbart. De som har opplevd store jordskjelv sier at det er en forferdelig opplevelse. Vi antar at den steinfaste bakken under oss er nettopp det – steinfast – og at når vi står på bakken, så vet vi hvor vi står, og at vi står fast og trygt. Men når et jordskjelv kommer, til vår forferdelse, skjelver selve grunnen som vi står på. Job lever gjennom en type moralsk og religiøst jordskjelv, og det ryster hans overbevisning om Gud.

Job pleide å tro akkurat det samme som Bildad tror (også Elifas of Sofar). “Jeg vet godt hvordan det er” starter han (9:2). Job pleide å tro at gode ting skjedde med gode mennesker, og dårlige ting skjedde med dårlige mennesker. Men nå begynner han å tvile på det: “Kan et menneske ha rett mot Gud?” spør han (9:2). Job begynner å sette opp ærlige spørsmål til hva han tidligere har trodd.

Det som er viktigst for Job er å ha et riktig forhold til Gud. Men hvordan kan han gjøre dette? Gud er så sterk (9:3-4), og – dette er problemet hans – Han rister jorden (9:5-6). Der er et moralsk jordskjelv: dårlige ting skjer med gode mennesker, og Job kan ikke forstå dette Vennene hans antar at lidelsene hans må bety at han er en dårlig person, men Job (og leserne av Bibelen) vet at dette ikke er sant (se 1:1, 8, 2:3). Gud er ganske enkelt for sterk for Job: Han er usynlig og uovervinnelig for Job (9:11-13). Job lengter etter å snakke med Gud, å gå i rette med Ham, og be Ham om å svare spørsmålet hans “Hvorfor?” Men Gud vil ikke lytte (9:14-20).

Og så, i et øyblikk av ekstraordinært mot, anklager Job ganske enkelt Gud for å være urettferdig. I vers 21-24 sier han at Gud “Uskyldig eller skyldig – han utsletter begge” (9:22) – uskyldige som Job. Så langt Job kan se, når der finnes urettferdige dommere, så må det være Gud som får dem til å være urettferdige. For “Om det ikke er han, hvem er det da?” (9:24).

Job vet ikke hva han skal gjøre med dette. Kanskje han bare skulle glemme dette problemet og smile likevel (9:27). Kanskje han skulle prøve hardere å være god (9:30-31). Men ingen av disse metodene vil fungere. Eller – og dette er et stort innsyn – kanskje, bare kanskje, han kunne finne en “dommer som kan legge hånden på oss begge” (9:33), en mellommann som kunne bringe ham inn til Guds åsyn slik at han kunne snakke med Ham uten frykt (9:35). Denne lengtingen for en mellommann er et frø som vil bære evangelisk frukt senere.

Spørsmål:

• Har du noensinne tenkt – som Job – at Gud er urettferdig?
• Hvordan beskriver Job Guds kraft her?
• Finnes det noe som Gud ikke kan gjøre?
• Klarer du å stole på Gud i vanskelige tider?

–

Del 10: Job som et nyfødt barn

“1 Jeg avskyr mitt eget liv. Nå gir jeg min klage fritt løp, vil tale med bittert sinn. 2 Jeg sier til Gud: Ikke døm meg skyldig! La meg få vite hvorfor du fører sak mot meg! 3 Har du glede av å undertrykke, av å vrake dine henders verk, mens du lar solen gå opp over de urettferdiges planer? 4 Har du øyne som et menneske, ser du slik skapninger ser? 5 Er dine dager som menneskets dager og dine leveår som mannens år? 6 For du spør etter min skyld og leter etter min synd, 7 selv om du vet at jeg ikke er skyldig. Ingen kan berges fra din hånd.

8 Din hånd formet og laget meg, men nå angrer du og utsletter meg! 9 Husk, du laget meg av leire, og nå lar du meg vende tilbake til støv! 10 Du helte meg opp som melk og lot meg størkne som ost. 11 Du kledde meg med hud og kjøtt, med knokler og sener vevde du meg. 12 Du ga meg liv og alt som godt er, du vernet og voktet min livskraft. 13 Men dette gjemte du i ditt hjerte, dette vet jeg du hadde i sinne: 14 Om jeg synder, vokter du på meg og vil ikke frikjenne meg for skyld. 15 Er jeg skyldig, så ve meg! Og selv om jeg har rett, kan jeg ikke løfte hodet; jeg er mett av skam og har nok av nød. 16 Står jeg likevel oppreist, jager du meg som en løve, igjen og igjen handler du underlig mot meg. 17 Du finner nye vitner mot meg, viser meg økende uvilje og sender hær etter hær mot meg.

18 Hvorfor hjalp du meg ut fra mors liv? Var jeg bare død før noe øye fikk se meg! 19 Da var jeg som om jeg aldri var til, båret fra mors liv til graven. 20 Så få mine levedager er! Kan han ikke la meg være, så får jeg litt glede 21 før jeg går bort til landet med mørke og dødsskygge og aldri vender tilbake, 22 et land så dystert som det svarteste mørke, der det rår dødsskygge, ikke orden, der lyset er som mørket.”

Job 10:1-22

Har du noen gang vørt i begravelsen til et dødføft barn? Når du ser på den lille kisten undres du ofte hvorfor Gud tok Seg bryet med å veve dette intrikate lille mennesket sammen i hans eller hennes mors mage, bare slik at han eller hun ville dø uten å ha gjort noe som helst – uten å snakke, smile eller elske. Det er en trist tanke som gir oss tårer i øyenkrokene våre.

For Job føles livet hans veldig likt dette barnets liv. Ettersom Job kjemper med Guds rare suverenitet, og den dypt forbløffende måten Gud herkser over verden, så stiller han fire spørsmål i hans store lidelse.

Først, i Job 10:1-3, spør han hvorfor Gud er så bestemt over å være imot ham. “Fortell meg,” sier han til Gud, “La meg få vite hvorfor du fører sak mot meg!” (10:2). Job føler seg som en fange som har blitt fordømt uten en skikkelig rettssak, til og med uten å ha blitt anklaget. Og mens det ser ut som om Gud finner glede i å undertrykke Job, så smiler han på de ondes planer (10:3). Dersom Job har rett, så finnes det ikke rettfrdighet i universet.

Job spør så Gud om Han kan se skikkelig (10:4-7). Han vet at dødelige, som har “øyne som et menneske” (kjødets øyne) (10:4), ikke kan se skikkelig. Men dersom Gud kan se skikkelig, hvorfor insisterer Han da, når Han vet at Job ikke er skyldig, på å fortsette å søke etter Jobs feil?

I vers 8-17 beskriver Job med vakker poesi den omsorgen Gud har vist når Han skapte Job. Guds hender formet og lagdfe ham (10:8), støpte ham som en dyktig pottemaker med leire (10:9), formet ham akkurat som en ekspert på å lage ost ville forvandle melk til ost (10:10), kledde ham med hud og alle kroppens lemmer (10:11), vevde ham sammen i hans mors mage (10:11, også Salme 139), ga ham liv (19:12), og voktet over ham ved fødselen og gjennom livet hans, helt opp til lidelsene hans kom (10:12).

Men hvorfor gjorde Gud dette? Hadde Gud en slags sadistisk glede av å ødelegge ham og få ham til å vende tilbake til støvet for å sørge for at han ble straffet for syndene han hadde tilstått, angret på og tilgitt (10:14)? For Job virket det som om en nådeløs militær finde brakte bølge etter bølge med styrker mot ham, for å ødelegge ham helt (10:17).

Hvofro kan ikke Gud bare drepe ham, spør Job til slutt (10:19-22). Job kunne like gjerne ha vært et dødfødt barn, “båret fra mors liv til graven” (10:19). Han kunne like gjerne ha gått til “et land så dystert som det svarteste mørke” (10:21). Her finner vi et ekko av Jobs klage i kapittel 3.

Spørsmål:

• Hvorfor skulle Gud lage en slik stor mann bare for å drepe ham med ondskap?
• Hvordab ville du ha svart dersom noen stilte deg dette spørsmålet?
• Hvordan kan vi oppmuntre og støtte mennesker som Job?

–

Del 11: Sofars første tale

“1 Da tok Sofar fra Naama til orde og sa:

2 Må ikke en slik ordflom få svar så ikke pratmakeren får rett? 3 Ditt tomme snakk gjør folk tause. Du spotter uten skam. 4 Du sier: «Min lærdom er rett. Ren er jeg i dine øyne.» 5 Bare Gud ville tale og åpne leppene mot deg! 6 Da ville han fortelle deg visdommens hemmeligheter og gi deg dobbel innsikt: Vit at Gud lar din skyld bli glemt.

7 Kan vel du måle Gud, kan du kjenne Den veldiges grenser? 8 Høyere enn himmelen – hva kan du gjøre? Dypere enn dødsriket – hva vet vel du? 9 Lengre enn jorden, bredere enn havet. 10 Om han drar fram, sperrer inne og kaller sammen, hvem kan hindre ham? 11 Han kjenner løgnerne. Kan han vel se urett uten å legge merke til det? 12 Kan en tomskalle få forstand?

Kan et villesel fødes som menneske?

13 Om ditt hjerte er fast, så bre hendene ut mot ham. 14 Om det er urett i din hånd, så vis uretten bort; la ikke ondskap bo i dine telt. 15 Da kan du skyldfri løfte ditt hode, helstøpt og uten frykt. 16 For du skal glemme lidelsen, huske den som vann som rant forbi. 17 Da står livet høyere enn middagssolen. Mørket blir som en morgen. 18 Du er tillitsfull, for det er håp. Du er beskyttet og kan trygt legge deg. 19 Ingen skremmer deg når du går til ro.

Mange vil søke din gunst.

20 Men de lovløses øyne slukner. De er ute av stand til å flykte, deres eneste håp er å få ånde ut.“

Job 11:1-20

Safar er den tredje og siste av vennene som holder en tale den første syklusen av taler. Ordene hans avslører ondskapen i ethvert religiøst moralsystem som er utenfor evangeliet.

Når menneskeskapt moralitet, religion eller filosofi antar den enkle sannheten om at gode ting alltid vil skje med gode mennesker og onde ting vil skje med onde mennesker, hva skjer da? Ikke bare blir de velstående selvgode, og antar at lykken deres er en belønning for deres dyd, men den troende som lider blir også fortalt at lidelsene hans må være en straff for syndene hans.

Sofar er veldig direkte mot Job. I Job 11:2-4 uttrykker han sitt sinne. Han tror at Job kommer med tomt snakk. Når Job hevder han er rettferdig overfor Gud (11:4), må dette være tull, så Sofar vil svare Job slik som han fortjener å bli svart (11:2). Vi vil sannsynligvis si oss enige med Sofar, men vi må huske på at tre ganger har vi blitt mest ettertrykkelig blitt fortalt at Job er en ekte og uskyldig og rettferdig mann som tilber Gud og bekjenner det onde (1:1, 8, 2:3). Job har et riktig forhold til Gud, og Sofar tar feil.

Men Sofar går enda lengre. I Job 11:5-6 sier han at han ønsker at Gud ville viseJob at “Gud lar din skyld bli glemt” (11:6). Det vil si, lidelsene er mindre enn hva du virkelig fortjener. Det er ikke nok at du mister eiendommen din, barna dine og helsen din – du fortjeber verre enn dette!

I 11:7-9 lovpriser Sofar Guds evige under, og det er helt riktig å gjøre dette. Men – og her er problemet – i vers 10-12 gjør han det klart at han, Sofar, forstå at Gud i Sin visdom har satt Job i fengsel fori Han innser at Job er en bedrager og en dum mann. Sofar sier ikke bare at Job er skyldig, men han antyder også at han, Sofar, kan forstå Guds uendelige visdom. Ingen av disse påstandene er rikrige.

I vers 13-20 gjør Sofar Job til noe som likner et generøst tilbud på Guds vegne. Dersom Job vil angre og bekjenne synden sin (11:14), så vil Gud velsigne ham rikelig. Men dersom han ikke vil gjøre dette, så finnes der intet håp for ham (11:20).

Så her finner vi en dobbelt problem. På den ene siden forstår ikke Sofar egentlig hva som skjer. Ikke i det hele tatt! Les gjerne om igjeb de himmelske scenene i Job 1 og 2 – Sofar har ikke peiling! På den andre siden anklager Sofar Job om å være en hemmelig og ikke-angrende synder når han ikke er noen av delene. Menneskelig religion er både arrogant og ondsinnet.

Spørsmål:

• Har du noen ganger snakket som om du forstår hva som foregår i en annens hjerte?
• Har du noen ganger snakket som om du vet hvordan han eller hun står framfor Gud?
• Har vi lov til å gjøre avtaler på Guds vegne?

–

Del 12: Job presenterer et inviklet verdenssystem

“1 Da tok Job til orde og sa:

2 Ja, dere snakker som folk flest, med dere dør nok visdommen ut! 3 Men også jeg har forstand, jeg står ikke tilbake for dere. Hvem kjenner ikke til alt dette? 4 Jeg er til latter for mine venner, jeg som ropte til Gud og fikk svar, til latter, jeg som er rettferdig og from! 5 «Glem ulykken», tenker den sorgløse, «den rammer bare ham som snubler.» 6 Teltene til voldsmenn får stå i fred; trygge er de som utfordrer Gud og tror de har ham i sin hule hånd.

7 Spør bare dyrene, og de skal lære deg, spør fuglene under himmelen, og de skal opplyse deg. 8 Snakk med jorden, og den skal lære deg, fiskene i havet skal fortelle. 9 Hvem av disse har ikke forstått at Herrens hånd har laget dette? 10 Han har hver levende skapning i sin hånd, og ånden til hvert menneske. 11 Prøver ikke øret det som blir sagt? Ganen smaker da på maten? 12 Med alderdom kommer visdom, et langt liv gir innsikt. 13 Hos Gud er visdom og styrke, råd og forstand. 14 Når han river ned, bygger ingen opp; når han lukker for en mann, kan ingen åpne. 15 Når han stenger for vannet, blir det tørke, og når han åpner, skylles jorden bort. 16 Hos ham er styrke og innsikt. Den som farer vill, og den som fører vill, tilhører ham.

17 Han viser rådgivere barføtte bort, dommere gjør han til dårer. 18 Han løser kongers lenker og binder beltet om dem. 19 Han fører prester barføtte bort, styrter de sterke ned. 20 Han lar de betrodde miste munn og mæle, tar dømmekraften fra de eldste. 21 Han øser skam over stormenn og tar våpenbeltet av de sterke. 22 Han avdekker mørkets dyp, trekker dødsskyggen fram i lyset. 23 Han lar folkeslag vokse, og han gjør ende på dem, han sprer folkene, og han leder dem. 24 Han tar vettet fra lederne for folket i landet og fører dem vill i veiløst øde. 25 De famler i mørke uten lys, han lar dem gå seg bort som drukne menn.

1 Mine øyne har sett alt, mine ører har hørt og forstått. 2 Det dere vet, vet også jeg, jeg står ikke tilbake for dere. 3 Likevel må jeg tale til Den veldige, jeg ønsker å gå i rette med Gud! 4 Men dere smører løgnen utover, kvakksalvere er dere alle sammen. 5 Om dere bare ville tie stille! Da kunne dere regnes for vise! 6 Lytt til min forklaring, gi akt på mitt forsvar!

7 Vil dere vitne for Gud med urett, tale hans sak med svik? 8 Er det Gud dere tar parti for? Er det hans sak dere fører? 9 Går det da godt når han ransaker dere? Kan dere narre ham slik man narrer mennesker? 10 Nei, han ville refse dere strengt hvis dere tok parti i det skjulte. 11 Skulle ikke hans velde skremme dere, hans skrekk falle over dere? 12 Deres visdomsord er aske, og deres svar er av leire. 13 Ti stille og la meg føre ordet, hva som enn skjer med meg! 14 Jeg tygger på mitt eget kjøtt, jeg går med livet i hendene. 15 Han vil drepe meg, jeg har intet håp, likevel vil jeg forsvare mine veier for hans ansikt. 16 Kanskje blir dette min redning, for ingen ugudelig kan komme fram for ham. 17 Lytt nøye til min tale, la min forklaring klinge i ørene!

18 Se, jeg legger fram min sak, jeg vet at jeg har rett. 19 Kan noen vinne en sak mot meg? Da vil jeg tie og dø.“

Job 12:1-13:19

Hvem kan motsi hån? Dette var spørsmålet til William Paley, en kjent kristen i et tidligere århundre. Han refererte til en slu bok hvor kristendommen ikke ble agrumentert mot, men heller ledd av som absurd. Det kan føles uutholdelig å nli ledd av. Jobs venner, som først hadde vært skrekkslagne over situasjonen hans, hr kommet til det punktet at de faktisk ler av absurditeten til Jobs taler. For dem er verden ganske enkelø og de finner det usedvanlig at Job ikke kan se dette.

I dagens tekst (Job 12:1-13:19) snakker han til vennene sine. I 13:20-14:22 snakker han til Gud.

I 12:2-6 anklager Job vennene sine for å le av ham (12:4). De er så arrogante, og de tror at de er de eneste som virkelig forstår hvordan ting henger sammen. Så derfor ser de ned på Job i hans ulykkelighet.

I vers 7-12 etterligner Job hva vennene hans har sagt til hem. De sier at deres system er så enkelt at til og med dyr, fugler, jorden og fiskene kan forstå det. De er gamle mennesker hvis lange liv har gitt dem god forstand (12:9). “Så hvorfor,” sier de, “vil du ikke lytte til oss? Alle andre – selv fisken – vet at dette er sant.” Men det Jobs venner sier et grunt. I en spottende tone sier Job at dersom fisken kan forstå det, så kanskje det er mer på denne jorden enn dette!

I den neste seksjonen (12:13-25) ser Job på verden rundt seg slik den er. Det han ser er mye mer komlisert enn at “gode ting skjer med gode mennesker, og dårlige ting skjer med dårlige mennesker”. Han snakker om hva vi kaller naturkatastrofer, når ting blir revet ned, når det er tørke, når Gud swnder flom (12:13-15). Disse tingene passer ikke inn med et enkelt system.

I vers 16-21 ser Job på tragedier som skjer med forskjellige folk – herskere, dommere, prester, adelsmenn og de mektige. Dersom de stolte på systemet til Jobs venner, så ville noen sav dem få et stort sjokk.

Verden er mer inviklet enn som så – mye mer inviklet. Nasjoner går opp og ned (12:23) og ledere kan bli gale (12:24). Verden er et villt sted. Job ønser å måte problemene front mot front, og ikke late som om et enkelt moralsystem forklarer alt.

I 13:1-12 anklager han vennene for å fortelle løgner om Gud. Job ønsker å snakke direkte med Gud selv (13:39) og bestemmer seg for å gjøre dette. Han vet at dette kan være farlig (“Han vil drepe meg” 13:15), men han må gjøre dette.

Spørsmål:

• Gir vi kristne noen gang inntrykk av at verden er enklere enn den er?
• Har du meditert på hvordan vi kan forstå verdens inviklede systemer?
• Vil du be om at Gud vil lede deg i en forviklet og vanskelig verden?

–

Del 13: Det nedkuttede treet

“20 Skån meg bare for to ting, så slipper jeg å skjule meg for deg: 21 Ta din hånd bort fra meg, og la ikke dine redsler skremme meg! 22 Rop, så skal jeg svare, eller la meg tale, så svarer du! 23 Hvor er min skyld og mine synder? Kunngjør mitt lovbrudd og min synd! 24 Hvorfor skjuler du ansiktet og regner meg som din fiende? 25 Vil du skremme et blad som blåser bort, forfølge et vissent halmstrå? 26 Ditt klageskrift mot meg er bittert, du lar meg bøte for min ungdoms synder. 27 Du setter mine føtter i blokken. Du vokter på alle mine stier, merker av hvert fotspor. 28 Mennesket er som råte, det slites ut som møllspiste klær.

1 Mennesket, født av en kvinne, lever kort og er fylt av uro. 2 Det spirer som blomsten og visner, flykter som skyggen, står ikke i ro. 3 Likevel holder du øye med det, du stevner meg for din domstol. 4 Kan det komme en ren av en uren? Nei, ikke en eneste. 5 Når menneskets dager er fastsatt, når du har bestemt dets måneders tall, satt grensen det ikke kan bryte, 6 vend da blikket bort og la det være, så kan det glede seg ved sine lånte dager.

7 For et tre finnes håp: Blir det felt, vokser det opp igjen, det skal ikke mangle friske skudd. 8 Om røttene i jorden blir gamle og stubben morkner i støvet, 9 så spirer det igjen ved eimen av vann, setter skudd som et nyplantet tre. 10 Men når mannen dør, er det ute med ham; når mennesket går bort, hvor er det da? 11 Slik vannet forsvinner fra sjøen, slik elven minker og tørker ut, 12 slik ligger mannen og reiser seg ikke. Han våkner ikke om så himmelen forgår, han står ikke opp fra søvnen.

13 Om du ville gjemme meg i dødsriket, skjule meg til din vrede er over, sette en frist og så igjen huske på meg! 14 Kunne en mann som døde, få liv igjen, da skulle jeg holde ut i striden helt til det kom avløsning for meg. 15 Da kunne du rope, og jeg ville svare, for du lengtet etter dine henders verk. 16 Da ville du telle mine skritt uten å vokte på min synd. 17 Mine lovbrudd var buntet sammen med segl,et dekke dro du over min skyld.

18 Men nei: Som fjellet faller og forvitrer, slik klippen viker fra sin plass, 19 slik vannet huler ut steinen og regnskurer skyller jordsmonnet bort, slik gjør du ende på menneskets håp. 20 Du overmanner ham for alltid, og han må gå bort. Du sender ham vekk med fordreid ansikt. 21 Barna hans får ære, men han vet det ikke; det går dem dårlig, men han aner det ikke; 22 så stor smerte har han i kroppen, så stor sorg har han i livet.”

Job 13:20-14:22

Det er trist å se et tre som blir kuttet ned. Og likevel vil treet noen ganger spire på ny fra stumpen, og vi kan se nytt liv. Hvor mye tristere er det ikke å se et menneske dø og bli begravet. For du vet at det ikke vil “spire på hy” med ett nytt liv. Når de er døde, er de døde. Vi bruker til og med uttrykket “død og begravet” når vi snakker om noe som er endelig. Det er dette Job frykter.

Etter å ha snakket til vennene hans (12:1-13:19) tar Job livet i hendene sine og snakker med stor trosfylt persepsjonsevne til Gud selv. Han sa “Likevel må jeg tale til Den veldige, jeg ønsker å gå i rette med Gud!” (13:3), og nå gjør han dette. Han starter med å be Gud om å gi ham en pause i lidelsene hans, trolig slik at han kan konsentrere sag (13:21), han ber også om Gud vil kalle på ham til å svare (13:22). Job vet at han ikke bare kan valse inn til Guds nærvær, men trenger å bli gitt tillatelse.

Job fortsetter med å beskrive hva han ønsker å si til Gud. Der er in innsiktsfull sekvens her. Job starter med å klage over syndens problem (13:23-27). Han er dypt klar over syndene sine. Han vet at når Gud gjemmer ansiktet Sitt, når Gud blåser ham rundt omkring som et tørt blad eller et høstagn, når Gud straffer ham – så har alt dette med synd å gjøre. Job angrer vanemessig, men han kjenner syndens byrde. Lidelsene hans foreskygger Herren Jesus som også vil bære syndens byrder, syndene til mange som Han vil dø for.

Det er naturlig at Job ville bevege seg fra synd til dødelighet (13:28-14:6). Han føler på en dyp måte at livet hans, fakstisk menneskeliv rent genrelt, er lik en frukt som råtner eller et klesstykke som blir spist av møll (13:28), at livet er kort og fult av vanskeligheter (14:1), og mennesker er som blomster som lever korte liv eller skygger som forsvinner (14:2). Alt dette fordi vi er syndere i en syndig verden. (Selv for den kristne “er nok kroppen død på grunn av synden“, Romerne 8:10).

Så går Job endelig videre fra dødeligheten til selve døden (Job 14:7-12). Han bringer hjem denne forferdelige endeligheten ved å sammenilkne livet med et nedkuttet tre. Dette er den endelige slutten som Job frykter. Men, på en fantastisk måte, lengter han etter en kroppslig oppstandelse (14:13-22), for uten dette kan der ikke være noe håp. I et dypt personlig avsnitt, uttrykker han håp for den dagen da Gud vil kalle på Job fra graven og Job vil svare Ham. Og Job vil bli utløst, helbredet, gjenopprettet, tilgitt!

Spørs,ål:

• Hva tenker du om livets kothet?
• Hvordan kan vi ha håp i den verden vi lever i?
• Ser du frem mot en kroppslig oppsrandeldse? Hva innebærer dette?

–

Del 14: Job beskrevet som en ond mann

“1 Da tok Elifas fra Teman til orde og sa:

2 Ville en vis svare med luftige meninger og fylle lungene med østavind, 3 forsvare seg med gagnløs tale, med ord som ikke duger? 4 Selv gudsfrykten bryter du ned, det blir mindre ettertanke for Guds ansikt. 5 Det er din synd som lærer opp munnen, du velger et listig språk. 6 Munnen dømmer deg skyldig, ikke jeg. Leppene vitner mot deg.

7 Ble du født som det første mennesket, ble du til før haugene var til? 8 Lyttet du da Gud holdt råd? Holdt du visdommen for deg selv? 9 Vet du noe som ikke vi vet? Forstår du noe som ikke vi forstår? 10 Også blant oss finnes gråhårede og gamle, rikere på dager enn din far. 11 Er Guds trøst og hans milde ord for lite for deg? 12 Hvorfor gjør hjertet deg urolig? Hvorfor himler du med øynene? 13 Du vender din ånd mot Gud, tar sterke ord i din munn. 14 Hvordan kan et menneske være rent og en som er født av en kvinne, ha rett? 15 Gud stoler ikke engang på sine hellige, selv himmelen er ikke ren i hans øyne, 16 langt mindre et avskyelig og fordervet menneske som drikker urett som om det var vann.

17 Jeg vil si deg noe, hør på meg! Jeg vil fortelle det jeg har sett, 18 det de vise forkynte, det fedrene ikke holdt tilbake. 19 Bare til dem ble landet gitt, der dro ingen fremmede gjennom. 20 Den lovløse lever i uro alle sine dager, voldsmannen lever ikke mange år. 21 Redslene synger i hans øre, i fredstid kommer noen for å herje. 22 Han har ikke håp om å unnslippe mørket, han er utsett til å falle for sverd. 23 Han streifer om etter brød – men hvor er det? Han vet at en mørkets dag står klar for ham. 24 Nød og trengsel skremmer ham, som stridsklare konger overmanner de ham.

25 Han har løftet sin hånd mot Gud og strider mot Den veldige, 26 stormer mot ham med krum nakke bak et tykt og buet skjold. 27 Hans ansikt svulmer av fett, han legger på seg rundt hoftene. 28 Men han må slå seg ned i ødelagte byer og i hus der ingen kan bo, hus bestemt til å legges i ruiner. 29 Han blir ikke rik, hans makt blir ikke stående; grøden bugner ikke på hans jord. 30 Han unnslipper ikke mørket; heten svir av hans friske skudd, og munnen slutter å puste.

31 Ingen må stole på det som er tomt. Han føres vill og får bare tomhet igjen. 32 Før dagen er omme, dør greinene. 33 Han er lik en vinstokk som mister umodne druer, lik et oliventre som kaster blomstene. 34 De ugudeliges forsamling gir ingen frukt, teltene til dem som lar seg kjøpe, fortæres av ild. 35 De unnfanger urett og føder ondskap,
morslivet bærer fram svik.”

Job 15:1-35

Jeg snakket en gang med en kristen kvinne som hadde gått igjennom forderdelig lidelse. “Hva har jeg gjort galt?” spurte hun. “Jeg må ha gjort noie galt for at Gud skulle straffe meg slik!” Jobs trøstere ville ha sagt seg enige med henne. “Ja,” ville de ha sagt, “det må du ha gjort. Og nå trenger du å bekjenne syndene dine.”

I Elifas sin andre tale har han droppet den snille tonen som gikk gjennom store deler av den første talen hans (Job 4-5). I 15:1-16 er han veldig sinna på Job. I senter av dette sinnet er anklagen om at Jobs ord bryter ned “gudsfrykten” og hindrer dedikasjon til Gud (15:4).

La oss utforske dette litt. Hvordan ville Jobs ord hindre folk å tilbe Gud slik som de burde? Svar (og dette er svaret fra alle religioner uten evangeliet): dersom vi bryterforbindelseb mellom dyd og belønning, og mellom synd og straff, så er det inten insentiv igjen til å være god. Hvorfor være god, hvorfor frykte Gud, om det ikke nødvendigvis fører til velsignelse? Hvorfor ikke være ond, dersom du ikke kan bli straffet for det? Dette er protesten folk gjorde til nådens evangelium da Paulus forkynte det mange år senere: “Skal vi ikke da like godt gjøre det onde, så det gode kan komme? Det er noen som håner oss og sier at det er dette vi lærer. De skal få den dom de fortjener” (Romerne 3:8).

I Job 15:17-35 maler Elifas et levende bilde for Job om hva som skjer med de onde. Da han gjør dette kan vi ikke unngå konklusjonen at mannen hvis blide han maler likner og føles som Job! Denne mannen plages av forferdelig frykt (15:20-24), akkurat som Job. Han utfordrer Gud (15:25-26), akkurat som Job. Rikdommen hans ender med konkurs (15:27-29), akkurat som med Job. Han vil dø før tiden sin (15:32), akkurat slik som det ser ut at Job vil gjøre.

Konklusjonen er åpenbar: dersom dette skjer med en ond mann, og dette er hva som skjer med Job, så må Job være denne onde mannen! Du må ha gjort noe virkelig ondt, Job! Om du bare kunne innrømme det, bekjenne det, vende om og søke Gud, så kan du kanskje bli gjenopprettet framfor Gud!

Hvor feil Elifas er! Job er ikke uten synd, det er ingen av oss. Men han er uten skyld, rettskaffen, gudfryktig og angrende. Han lider ikke fordi han har syndet. Alle syndene hans er under Jesu blod! Som Job selv sa: “Jeg vet at min gjenløser lever” (19:25). Job var “gjenløst” – det betyr “kjøpt fri” eller “innløst”. Job var en troens mann, ikke den onde mannen Elifas påstod.

Spørsmål:

• Er du enig i Eliafs tale til Job?
• Tror du at alle troende er tilgitt alle synder i hele livet?
• Hva betyr “nådens evangelium”?

–

Del 15: Ekstremt voldelig lidelse

“1 Da tok Job til orde og sa:

2 Jeg har hørt nok av dette; dere er elendige trøstere, alle sammen. 3 Blir det ikke slutt på tomme ord? Hva driver deg til å svare? 4 Jeg kunne også ha talt slik som dere hvis det var deres liv det gjaldt, og ikke mitt. Jeg kunne ha holdt fine taler og ristet på hodet av dere. 5 Jeg ville satt mot i dere med munnen og lagt bånd på mine skjelvende lepper. 6 Om jeg taler, blir min smerte ikke mindre. Om jeg holder opp, blir den ikke borte.

7 Men nå har han gjort meg trett. Du utryddet alle som hørte meg til. 8 Du grep meg, og det ble et vitnesbyrd mot meg. Min svakhet taler meg rett opp i ansiktet. 9 Hans vrede river i stykker, han forfølger meg! Han skjærer tenner mot meg, min fiende dolker meg med blikket. 10 De åpner gapet mot meg og slår meg hånlig på kinnet. Sammen går de mot meg. 11 Gud har overgitt meg til onde mennesker, kastet meg i armene på lovløse. 12 Jeg levde i fred, da ristet han meg, grep meg i nakken og slo meg i stykker. Han satte meg opp som skyteskive, 13 hans piler kom imot meg fra alle kanter. Uten medynk gjennomboret han mine nyrer, gallen rant til jorden. 14 Han flenget meg opp, sår på sår, stormet mot meg som en kriger.

15 Sekk har jeg sydd til kroppen min, jeg har lagt min kraft i støvet. 16 Ansiktet er rødt av gråt, det svartner for øynene, 17 enda hendene ikke er merket av vold og min bønn er ren. 18 Å, jord, skjul ikke mitt blod, legg ikke mitt skrik i grav! 19 Fremdeles har jeg et vitne i himmelen, én i det høye som taler min sak. 20 Mine venner spotter meg, i gråt vender jeg blikket til Gud. 21 Måtte han gi en mann rett hos Gud og gi et menneske rett mot sin neste!”

Job 16:1-21

Jeg vet ikke om du ser på filmer med mye vold i eller ikke. Men selv om du gjør det eller ikke gjør det, så kan Bibelen av og til føles som en voldsfilm. Da jeg underviste i søndagsskolen for flere år siden, kuttet jeg med vilje ut den delen av David og Goliat hvor David hogget hodet av Goliat. Måten Job beskriver voldsomme angrep av Gud, er forferdelig. Men vi trenger å høre det dersom vi skal kunne forstå Kristi lidelser og prøvelsene av de troende.

I Job 16:2-5 sier Job to bemerkelsesverdige ting. For det første kaller han trøsterne sine for “elendige trøstere” (16:2) – de kommer for å trøste, men gjør at han føler seg enda mer elendig! Jobs venner har ikke med seg noe herlighets-evangelium, det er sikkert! For det andre sier han at dersom det var dem som led, ville han faktisk trøste og oppmuntre disse samme vennene (16:5). Når noen er en sann troende, lengter de ikke bare etter Guds trøst, men lengter også etter å bringe den trøsten til andre (se 1 Korinterbrev 1:4).

I Job 16:7-14 forteller Job oss hvordan det føles å være under Guds vrede. Når vi leser disse ordene, burde vi meditere på deres ultimate oppfyllelse i Jesu Kristi lidelser.

Jobs dypeste lidelse er ikke at han er konkurs, eller tapet av barna hans, eller til og med sammenfallet av hans egen helse, men Guds fiendskap. For Job bryr seg mer om Gud enn noe som helst annet. Det som sårer ham mest er ikke bare at han er utslitt, at hjemmet hans har blitt ødelagt, og at han selv er sammenskrumpet og avmagret, men det er også at Gud har gjort alle disse tingene (16:7-8). Gud har angrepet ham på en dypt personlig og ekstremt voldelig måte (16:9). Sosialt betyr dette at Job har blitt overgitt til ondskapsfulle mennesker som håner og forakter ham (16:10-11). Gud er like en ondskapsfull genral som leder troppene sine mot Job i bølge etter bølge med voldelige angrep (16:12-14).

Job er sikkerv på at han er uskyldig (16:17). I vers 18-21 ytrer han en eksraordinær tro. Ekkoet fra den rettferdige Abels blod roper ut fra bakken (1 Mosebok 4:10), han roper til Gud som et “vitne” i himmelen som vil gå i forbønn for ham og være hans mellommann (se Job 9:33). Dette vitnet må være Gud (for intet annet vitne ville hatt nok autoritet) og må gå som mellomledd med Faderen. (Ettersom Job snakket om st hans gjenløser lever – 19:25 – så er dette trolig Jesus selv.) Oppfyllelsen av Jobs lengten må vente til Jesus Kristus selv kommer som den Mellommannen, selv om han allerede trodde på Ham.

Spørsmål:

• Hva synes du om “Gud voldsomme vrede” i vers 7-14?
• Hvordan synes du dette stemmer med Jesu lidelser før Hans død?
• Hva betyr det for deg at Jesus er vårt vitne, vår advokat og mellommann i himmelen?

–

Del 16: Job ser frem mot døden

“22 For om få år må jeg vandre den stien som ikke fører tilbake.

1 Min livskraft er brutt, mine dager tar ende, bare graven gjenstår. 2 Spottere omgir meg, øyet må dvele ved deres motstand. 3 Ta vare på mitt pant hos deg! Hvem ellers skulle gi meg håndslag?

4 Du har stengt deres hjerte for innsikt og lar dem oppnå lite ære. 5 En mann forteller venner om delingen av arven mens øynene til barna slukner. 6 Han har gjort meg til et ordtak for folk, til en som de spytter i ansiktet. 7 Mine øyne er sløvet av sorg, og lemmene er som en skygge. 8 De rettskafne grøsser av slikt, den skyldfrie er opprørt over den ugudelige. 9 Den rettferdige holder fast på sin vei, for rene hender gir større styrke. 10 Men kom bare hit, alle sammen! Jeg finner ingen som er vis blant dere.

11 Mine dager tar slutt, mine planer ligger knust, ja, mine innerste lengsler. 12 De gjør natten til dag, sier lyset er nær selv om det er mørkt. 13 Hva har jeg å håpe på? Dødsriket er min bolig, i mørket rer jeg min seng. 14 Jeg roper til graven: «Du er min far!» og til makken i jorden: «Min mor og søster!» 15 Hvor er mitt håp? Hvem kan vel få øye på det? 16 Går også håpet til dødsriket? Stiger vi sammen ned i støvet?”

Job 16:22-17:16

Resten av Jobs tale er virkelig mørk. Døden er over alt. Snart vil han “vandre den stien som ikke fører tilbake” (16:22). Han har ikke mer “livskraft“, ingen mer lyst til å leve – alt han har å se frem mot er graven (17:1). Han er omringet av mennesker som ser på ham og gjør narr av ham, fordi de ser ham som en mann under Guds straff (17:2).

I vers 3 ser det imidlertid ut til atJob kommer tilbake til å lengte etter en advokat eller mellommann (se 16:18-21). Han påkaller Gud for gi ham “mitt pant hos deg” eller “gi meg håndslag“. Job ser ut til å be Gud å gi ham etter eller annet erstatningsoffer som vil betale for straffen av syndene hans, som vil tilfredsstille Guds vrede mot ham, og vil dø i hans sted.

Jobs omstedigheter er virkelig mørke. Dersom folk ønsker et velkjent eksempel på hva det betyr å være under Guds dom, så er Job en mann som er lett å velge – han er et kallenavn for dette. Folk spytter på ham (17:6), og “øynene” hans (17:7) – som er bibelsk språk for kjærligheten til livet – “er sløvet av sorg” ettersom livskraften hans feiler med all tristheten hans. “Lemmene” – både bein, muskler, sener og resten av hele kroppen – “er som en skygge” som bare svinner bort (17:7). Han er et avskyelig syn.

I vers 10 utfrodrer Job vennene hans til å fortsette med å angripe ham, for han har intet å tape. Han har ikke lengre noe liv å leve, ingen planer å legge, ingen flere lyster i hjertet (17:11). Alt han kan se frem mot er graven (17:13). Stedet hvor kroppen hans vil råtne (“makken i jorden“) vil være som et rart par foreldre (17:14). Som han klager i kapittel 3, så er alt mørke for ham ettersom håpet hans går “til dødsriket” (17:16).

Dette er en hjemsøkende foreskygging av Kristi lidelser når Han bærer Guds vrede for oss (2 Korinterbrev 5:21, Salme 22:2)…

Spørsmål:

• Kan du ser sammenlikningen mellom Jobs og Jesu ldelser?
• Hvordan tror du at slike lidelser ville ha påvirket deg?
• Er det noen du kan oppmuntre som har det vanskelig?

–

Del 17: Bildads beskrivelse av helvete

“1 Da tok Bildad fra Sjuah til orde og sa:

2 Hvor lenge? Når vil dere gjøre slutt på pratingen? Tenk dere om, og så kan vi snakke sammen! 3 Hvorfor skulle vi regnes som fe? Er vi så dumme i deres øyne?

4 Ditt raseri river deg i stykker. Skulle jorden legges øde for din skyld, og klippen flytte seg? 5 Lyset til den urettferdige brenner ut, flammen fra ilden lyser ikke mer. 6 Lyset i teltet hans går ut, og lampen slukner for ham. 7 Hans sterke skritt blir hindret, hans egen plan feller ham. 8 Hans føtter går i garnet, han fanges i nettet. 9 En snare sitter rundt hælen, en løkke holder ham fast. 10 Et reip ligger gjemt på jorden, en felle på hans sti.

11 Redslene omringer ham, de jager i hælene på ham. 12 Ulykke hungrer etter ham. Undergang venter på hans fall. 13 Sykdom fortærer huden hans. Dødens førstefødte eter ham. 14 Han rives bort fra sitt trygge telt og føres til redslenes konge. 15 Redselen slår seg ned i hans forlatte telt. Svovel regner over boplassen hans. 16 Nede tørker røttene hans, og oppe visner greinene.17 Minnet om ham blir borte fra landet, han har ikke mer et navn der ute. 18 Han blir drevet fra lyset til mørket, blir jaget fra verden. 19 Barn har han ikke, ingen etterkommere i sitt folk, ingen overlevende der han bodde. 20 På hans dag grøsser de i vest, i øst blir de grepet av frykt.

21 Sannelig, slik går det med onde menneskers bolig,
med stedet til den som ikke kjenner Gud.”

Job 18:1-21

Mange velger å ikke se på skrekkfilmer fordi de kan gi oss mareritt. Av og til er fantasien vår for livlig. Men å lytte til Bildads tale er ikke langt fra å se en skrekkfilm. Med det unntak at det Bidad beskriver er virkelig – ingen skuespillere trengs her. Bildad beskriver helvete!

Bildad begynner talen sin, som de andre vennene også ofte gjorde, med å fortelle Job hvor irriterende han oppfatter ham (18:1-4). Men så sier han noe som forbauser oss: “Skulle jorden legges øde for din skyld, og klippen flytte seg?” (18:4).

I Bibelen er klippen eller jorden et bilde på stabiliteten i verden. Den forteller om et sted med orden (i kontrast til det kaotiske havet), en verden hvor det er et definitivt rett eller galt. Bildaf antar at dette må bety at dårlige ting bare skjer med dårlige mennesker. Han tror at Job, når han protesterer at han ikke er et dårlig menneske, ber for at et unntak skal gjøres til universets mralske struktur – og Bildad synes dette er skandaløst!

I resten av tale (vers 5-21) underviser Bildad Job om “stedet” hvor de onde hører til. Det er en skremmene beskrivelse, men den viktigste tingen vi legger merke til er at hver del av denne beskrivelseb også beskriver Jobs situasjon!

Dette stedet er veldig mørkt (18:5-6), slik Jobs liv også er nå (se 17:13). Den onde blir brakt hit som et fanget dyr når Gud, jegeren. fanger dem (18:7-10), akkurat som Gud har jaktet eller forfulgt Job (10:16). Dette stedet er veldig skremmende (18:11-14), et sted hvor “Redslene omringer ham” og en mann “føres til redslenes konge“, akkurat som Job blir skekkslagen av Gud (9:34). Det er dette som skjer når folk forsvinner fra livet og håpet i denne verden i all evighet (18:15-20). “Slik,” konkluderer Bildad, “går det med onde menneskers bolig… stedet til den som ikke kjenner Gud” (18:21).

Job trenger å trekke sine egne konklusjoner. Dersom erfaringene hans samstemmer med denne beskrivelsen av hva som skjer med folk som ikke kjenner Gud, så må han være en slik person. Job trenger å angre seg raskt dersom han skal ha noe håp. Dette er Bildads budskap.

Bildads beskrivelse av helvete er skremmende nøyaktig, og alt er sant. Problemet er at Job er uten skyld og et godt menneske som frykter Gud og vender seg fra ondskap (1:1, 8, 2:3).

Spørsmål:

• Var Jesus ond fordi Han måtte lide på korset?
• Hvordan led Jesus et helvete for oss?
• Hvem kan du be for som går gjennom lidelser i dag?

–

Del 18: Rettferdiggjort av Gud

“1 Da tok Job til orde og sa:

2 Hvor lenge vil dere plage meg og knuse meg med ord? 3 Det er tiende gang dere håner meg og uten skam går løs på meg. 4 Har jeg virkelig feilet, så må jeg selv leve med feilen. 5 Vil dere heve dere over meg, så vis at min vanære er fortjent! 6 Men vit at Gud gjør meg urett når han spenner sitt garn omkring meg.

7 Jeg roper om vold uten å bli hørt. Jeg skriker om hjelp, men det finnes ingen rett. 8 Han stenger min vei, jeg når ikke fram. Han legger mine stier i mørke. 9 Min ære tar han fra meg, river kronen av mitt hode. 10 Han bryter meg helt ned, jeg må gå bort. Mitt håp rykker han opp som et tre.

11 Hans vrede flammer mot meg, han regner meg som sin motstander. 12 Nå kommer alle hans tropper, de marsjerer mot meg og omringer mitt telt.

13 Mine brødre holder seg på avstand, mine kjenninger er som fremmede. 14 Mine nærmeste er borte, de som kjente meg, har glemt meg. 15 Husfolk og tjenestejenter regner meg som en fremmed; en utlending er jeg i deres øyne.16 Roper jeg på tjeneren, svarer han ikke; jeg må be ham ydmykt om hjelp. 17 Min ånde er ekkel for min kone, jeg vekker avsky hos mine egne barn. 18 Selv guttunger forakter meg. Når jeg reiser meg, taler de mot meg. 19 Mine fortrolige venner viser avsky, de jeg elsker, vender seg mot meg. 20 Jeg er ikke annet enn skinn og bein, tannløs må jeg berge meg.

21 Spar meg, ja, spar meg, mine venner! For Guds hånd har rørt ved meg. 22 Hvorfor jager dere meg slik også Gud gjør? Blir dere aldri mette av mitt kjøtt?

23 Om bare mine ord ble skrevet ned, om de ble ført inn i en bokrull, 24 formet med griffel av jern og med bly, risset i stein for alltid! 25 Jeg vet at min gjenløser lever. Som den siste skal han stå fram i støvet. 26 Når huden er revet av meg og kjøttet er borte, skal jeg se Gud. 27 Mine øyne ser, det er jeg som får se ham,,ikke en fremmed. Mitt indre fortæres av lengsel! 28 Dere sier: «La oss jage ham. Årsaken finnes hos ham.» 29 Frykt heller selv for sverdet; for sverdet brenner mot urett, og dere skal få kjenne at det finnes en dom.”

Job 19:1-29

Mange av oss har erfart begeistringen av å lytte til Händels Messias med de fantastiske ordene “Jeg vet at min Gjenløser lever” fulgt av “og nå er jo Kristus reist opp fra de døde” (fra 1 Korinterbrev 15:20). Og det er helt riktig at vi burde være begeitret over dette. I dag leser vi disse ordene som Job uttalte århundrer før Kristus ble født i Betlehem.

Bildad har anklaget Job (implisitt) av å være en mann som er under Guds rettferdige dom. Job sier seg nå enig i at han er under Guds dom – men han utfordrer anklagen om at han fortjener det. Vennene hans har brukt hans “vanære” imot ham (19:5) – det vil si, de har dedusert fra Jobs ydmykelse at han må ha vært en ikke-angrende synder.

I vers 1-12 beskriver Job erfaringene hans som om Gud har overfalt ham på gaten. “Vold!” skriker han, men ingen hører på ham eller hjelper ham (19:7). Gud river ham ned og angriper ham med bølge etter bølge av troppene Hans.

I vers 13-20 flytter Job fokus fra Gud ettersom angriperne av hans elendighet har isolert ham. Famile, venner, tjenere og til og med konen hans har forlatt ham. Dette er et ekko av ensomhetens helvete. I vers 21-22 roper han ut at vennene hans må ha medlidenhet fordi Gud forfølger ham.

Så forandrer han tone. I vers 23-24 lengter Job etter at noen ville skrive ned hans forsvar på en permanent måte, slik at ingen kan viske det ut. Han ønsker at verden skal vite at han er uskyldig. Med overraskende klarhet i troen sier han: “Jeg vet at min gjenløser lever” (19:25).

Denne Gjenløseren kan ikke være noen annen enn Gud selv. På en eller annen måte vet Job at Gud vil stå opp for ham, mot Guds vrede. Og han vil se Ham (19:25-27).

Gud Fader gjorde dette for den uskyldige Jesus: Han rettferdiggjorde Ham, som vi vet fra oppstandelsen (“Men nå er jo Kristus reist opp fra de døde“, 1 Korinterbrev 15:20). Og Gud vil gjenløse alle som tilhører Jesus.

Job konkluderer med et advarende ord til vennene hans (19:28-29). De trenger å bli påminnet om at der vil komme en dom. Når Job blir rettferdiggjort, vil de bli fordømt, med mindre de agrer på den feilaktige måten de har behandlet ham (se 42:7-9).

Spørsmål:

• Hvor ensom tror du at Job må ha følt seg?
• Hvor ensom tror du Jesus må ha følt Seg?
• Hvordan kan Jobs og Jesu ensomhet hjelpe deg?

–

Del 19: Syndens søte kløe

“1 Da tok Sofar fra Naama til orde og sa:

2 Igjen og igjen får jeg opprivende tanker, de gjør meg urolig. 3 Vel må jeg lytte til refs og hån, men min forstands kraft gir meg svar. 4 Du vet at slik har det alltid vært, helt siden mennesket ble satt på jorden; 5 de urettferdige jubler en kort tid, den ugudelige gleder seg et øyeblikk. 6 Om hans hovmod hever seg himmelhøyt og hodet når til skyene, 7 går han likevel til grunne som skitt. De som så ham, spør: «Hvor er han?» 8 Som en drøm flyr han bort, de finner ham ikke. Han forsvinner som et syn om natten. 9 Øyet som så, ser ham ikke lenger, han er ikke på sitt hjemsted. 10 Barna hans må søke godvilje hos fattige; med egne hender må han gi rikdommen tilbake. 11 Ungdomskraften som fylte beina, hviler nå med ham i støvet.

12 Ondskapen er søt i hans munn, han gjemmer den under tungen. 13 Han smatter på den uten å svelge, trykker den mot ganen. 14 Men maten omdannes i magen, blir ormegift i hans indre. 15 Rikdommen han slukte, kaster han opp. Gud driver den ut av magen. 16 Han suger slangegift, hoggormens tunge dreper ham. 17 Aldri får han se bekker eller elver som flyter med honning og rømme. 18 Maten han har strevd for, vil ut, han får den ikke ned. Han har ingen glede av rikdommen han vant. 19 For han knuste fattige og lot dem ligge, han røvet til seg hus han ikke hadde bygd. 20 Han finner ingen ro i sitt indre; han kan ikke redde det han har så kjært. 21 Ingen ting unnslipper fråtsingen, derfor varer ikke hans velstand. 22 I hans store overflod blir det trangt, ulykken rammer, med full kraft. 23 For riktig å fylle magen hans sender Gud sin brennende vrede og lar det regne over ham med kjøtt.

24 Han flykter fra våpen av jern, men såres av en bronsebue. 25 Han trekker pilen ut av ryggen, drar den blanke spissen ut av galleblæren. Redsel kommer over ham. 26 Stummende mørke skjuler ham. En ild som ingen puster til, fortærer ham. Ulykken rammer dem som er igjen i hans telt. 27 Himmelen avdekker hans skyld, jorden reiser seg mot ham.m28 Avlingen han fikk i hus, føres bort, skylles vekk på Guds vredesdag. 29 Slik er skjebnen et urettferdig menneske får av Gud, arven som Gud har bestemt.”

Job 20:1-29

Mange av oss husker hvordan Den Hvite Heksen gir Edmund turkish delight for å lokke ham til å bedra Aslan i den berømte boken Løven, Heksen og Garderobeskapet. Det smakte søtt, men var gift for hjertet hans.

På samme måte prtretterer nå Sofar ondskap som søtt i munnen men dødelig med sin påvirkning. På noen måter er Sofars tale i Job 20 litt lik Bildads tale i Job 18. Mesteparten av den består av en levende beskrivelse av Guds straff over de onde. Som med Bildads tale, er likhetene til Jobs egne erfaringer veldig sterke – igjen noe som indikerer at Job må være en ond mann.

Sofar fokuserer først på hvordan nytelse som onde mennesker har er kortvarig. Du må forståd, sier han til Job, at “de urettferdige jubler en kort tid,den ugudelige gleder seg et øyeblikk” (20:5). Den onde mannen ler kanskje, men han vil ikke le sist! Han kan nyte suksessfull stolthet, slik at “hodet når til skyene” (20:6). Sofar hinter til og med at han kan ha blitt “største blant folkene i øst” (1:3). Men det vil ikke ta lang tid før Gud tar ham ned (som han har gjort med Job), og han vil ganske enkelt forsvinne fra dette livet (20:5-11).

Så, i vers 12-19, blir fokuset flyttet til et bilde av ondskap som smaker søtt men blir surt og viser seg å være giftig (20:12-14). Det synes kanskje gøy å undertrykke de fattige og overta hus, men gleden vil ikke vare (20:19-22). Det vil faktisk føre Guds brennende vrede, noe den onde ikke kan unnslippe (20:23-25).

Hvordan taler disse beskrivelsene av helvete til oss i dag? For det første forteller de oss, på veldig levende og minneverdig måte, hvordan helvete vil være.Helvete vil være like forferdelig som Sofar beskriver det, og Bilbad beskriver det i Job 18. Vi trenger snarest å proklamere evangeliet til en verden som er på vei mot helvete.

For det andre hjelper de oss til å forstå – ikke bare Jobs smerte, men litt om hva det kostet Jesus å holde ut Guds vrede mot synderne, for Jesus utholdt det selv om Han ikke fortjente det, slik som Job før Ham.

For det tredje blir vi kalt til å dele Jesu lidelser på en slags måte (Romerne 8:17), og derfor også Jobs lidelser. Når vi gjør dette, vil vi ikke bli forbløffet.

Spørsmål:

• Hvordan tror du Job 20 er en riktig beskrivelse av helvete?
• Vet du om en bror eller søster i troen som lider i dag?
• Hvordan kan du hjelpe dem som lider?

–

Del 20: Gode ting skjer med onde mennesker

“1 Da tok Job til orde og sa:

2 Hør etter hva jeg sier, la det være trøsten dere gir. 3 Bær over med meg mens jeg snakker; når jeg har talt, kan dere spotte. 4 Klager jeg over mennesket? Har jeg ikke da grunn til å være utålmodig? 5 Se på meg! Bli forferdet! Hold dere for munnen! 6 For når jeg tenker tilbake, blir jeg skremt og skjelver over hele kroppen.

7 Hvorfor får de urettferdige leve, bli gamle og rike? 8 Barna er trygge hos dem, de ser etterkommere vokse opp. 9 Huset har fred for redsler. Gud bruker ikke stokken på dem. 10 Oksens paring slår ikke feil, og kua kalver i rett tid. 11 De slipper guttunger ut som sauer, barna danser i glede. 12 De synger til tromme og lyre og jubler til fløytetoner. 13 De nyter sine dager i lykke og går til dødsriket uten smerte. 14 Men til Gud sier de: «Gå fra oss! Vi har ikke lyst til å kjenne din vei. 15 Hvem er Den veldige, hvorfor skal vi tjene ham? Hva får vi igjen for å påkalle ham?»

16 Ingen har lykken i sin egen hånd. La urettferdiges råd være fjernt fra meg!

17 Hvor ofte slukner lampen til de urettferdige? Kommer vel ulykke over dem, smerten han deler ut i sin vrede? 18 Blir de som strå i vinden, som agner stormen feier bort? 19 Sparer Gud straffen til barna? Han gir igjen så det kjennes, 20 lar skyldneren se sin undergang med egne øyne og drikke Den veldiges vrede. 21 For hva bryr vel han seg om etterslekten når hans tid er ute?

22 Men hvem kan belære Gud, han som dømmer de høyeste? 23 Den ene dør i sin velmakt, fullstendig sorgløs og rolig, 24 med bøtter fulle av melk, knokler med saftig marg. 25 Den andre dør med bittert sinn og har aldri smakt det gode. 26 Begge må ligge i støvet, dekket av makk.

27 Jeg kjenner tankene deres, planene dere pønsker ut mot meg. 28 For dere spør: «Hvor er vel stormannens hus? Hvor er vel teltet der de lovløse bodde?» 29 Har dere ikke spurt de veifarende? Har dere ikke forstått det de varsler? 30 For på ulykkens dag blir den onde spart, på vredens dag blir han berget. 31 Hvem stiller ham til ansvar for hans livsferd, hvem krever ham for det han har gjort? 32 Nei, han blir båret til graven, og ved gravkammeret holder de vakt. 33 Han hviler mykt i dalens mold. Alle vil følge etter, og en talløs mengde har gått foran. 34 Hvordan kan dere trøste meg med tomhet og svare meg med svik?“

Job 21:1-34

Lever du et godt liv? For lenge siden var det en komi-serie på TV som het The Good Life (Det Gode Livet). Det var et ordspill med ordet “godt” som kan bety moralsk godhet (som motstening av ondskap) eller behagelig (som motsetning av ubehagelig).

Jobs trøstere er sikker på at disse to alltid hører sammen. De troe at en mann som lever et moralsk godt liv vil ha et behagelig liv, og at lidelse alltid er bevis på et umoralsk og ondsinnet levesett. Fra Jobs lidelser summerer de opp at Job må være ondskapsfull.

Job møter dem nå direkte. Han demonstrerer med kaftful posei at mange onde mennesker nyter behagelige liv. Mye godt skjer med onde mennesker. “Hvorfor får de urettferdige leve, bli gamle og rike?” spør han (21:7). Han maler et bilde av deres lykkelige familier, deres trygge hjem, deres velstående gårder, gleden og festene deres og de fredfulle måten de dør på (21:7-13).

Så, ifølge Jobs såkalte trøstere, må de være gode mennesker. Velsignelsene deres må være bevis på deres moralske godhet. Men, sier Job, dette stemmer absolutt ikke! Lytt til deres egne ord (21:14-15). De demonstrerer ved det de sier at de ikke bryr seg noe om Gud. De ønsker bare at Gud vil la dem være i fred.

Selvsagt innrømmer Job at noen onde mennesker blir straffet. Men ikke mange. I 21:17-21 spør han hvor ofte dette skjer. For det meste unnslipper folk katastrofer og lever lange og lykkelige liv. Alle dør, og omde er onde eller gode ser ut til å gjøre veldig lite forskjell om de har hatt gode liv eller ei (21:22-26).

Job utfordrer hans blinde trøstere til å komme seg mer ut, og spørre “de veifarende” (21:29) – de som faktisk ser på verden slik den er – og hva de har funnet ut. De vil oppdage at systemet deres ikke fungerer. Selv i begravelsene sine blir de onde menneskene æret (21:32-33).

Job konkluderer med å irettesette vennene sine for deres “tomhet” og “svik” (21:34). Dersom gode ting skjer med onde mennesker, er det ikke da mulig at onde ting kan skje med gode mennesker, noe som faktisk har skjedd med Job?

Spørsmål:

• Kjenner du noen onde mennesker som lever gode liv?
• Hvordan tror du Gud straffer onde mennesker?
• Hvem kjenner du av troende mennesker som har det vanskelig?
• Hvordan kan du hjelpe dem?

–

Del 21: Elifas angriper direkte

“1 Da tok Elifas fra Teman til orde og sa:

2 Kan vel en mann hjelpe Gud? Nei, den kloke hjelper bare seg selv. 3 Har Den veldige glede av din rettferd? Tjener han på at du er hel i din ferd? 4 Er det for gudsfrykten din han anklager deg og stevner deg for retten? 5 Er ikke ondskapen din stor og skylden uten ende? 6 Du tok pant fra brødrene dine uten grunn, dro av dem deres siste plagg. 7 Den utmattede nektet du vann, du holdt brød tilbake fra den sultne. 8 Landet tilhørte den sterke, den fornemme fikk bo der. 9 Enker sendte du tomhendt bort, du knuste styrken til de farløse.

10 Der ikke ondskapen din stor og skylden uten ende?. 11 Eller ser du ikke mørket, vannmassene som kommer over deg? 12 Er ikke Gud høyt i himmelen? Se de øverste stjernene, hvor langt oppe de er! 13 Du sier: «Hva vet vel Gud? Kan han dømme gjennom tett tåke? 14 Skyer dekker så han ikke ser der han vandrer over himmelbuen.» 15 Vil du følge den gamle stien som ugjerningsmenn gikk, 16 de som ble revet for tidlig bort da flommen vasket vekk grunnvollen deres? 17 De hadde sagt til Gud: «Gå fra oss! Hva gjør vel Den veldige for oss?» 18 Men han hadde fylt husene deres med alt godt. La de urettferdiges planer være fjernt fra meg! 19 De rettferdige så det og jublet, de uskyldige spottet: 20 «Der forsvinner motstanderne våre, og ilden fortærer restene.»

21 Forlik deg med ham og slutt fred, så får du alt godt tilbake. 22 Ta imot rettledning fra hans munn, legg deg talen hans på hjertet. 23 Vend tilbake til Den veldige, så får du oppreisning. Hold urett borte fra teltet ditt! 24 Kast gullet ditt i støvet, ditt Ofir-gull blant steiner i bekken, 25 så skal Den veldige være gull for deg, ja, det fineste sølv. 26 Du har din glede i Den veldige. Du løfter ansiktet mot Gud. 27 Du ber til ham, og han hører deg. Du innfrir dine løfter. 28 Det du bestemmer deg for, skal lykkes. Lys skal stråle over dine veier. 29 Når det går nedover, skal du si: «Opp!» Han frelser dem som slår øynene ned. 30 Han berger også den som ikke er uskyldig; ved dine rene hender blir han berget.”

Job 22:1-30

Der jeg bor er de fleste menneskene lite villige til å konfrontere noen rett på. Vi foretrekker å hinte eller å snakke “rundt grøten” istedenfor å si rett ut at noen tar feil. Der har vært ganske my “rundt grøten” snakk mellom Job og hans såkalte trøstere. For eksempel, når Buldad beskriver helvetes redsler (Job 18), overlater ham til Job å finne sammenhengen med hans egne erfaringer å trekke slutningene om at han, Job, må være en uangrende synder. Men i dagens tekst kommer Elifas ut med et direkte angrep på Job!

Job 22:2-4 er ikke så lett å forstå. Elifas sier at ingenting vi gjør kan påvirke Gud, på den måten at en er forutinntatt over måten Han behandler oss. Tanken er at Guds behanfling av oss er 100% konsistent, og det avhenger heelt på vår oppførelse. Der er ingen unntak: gode ting skjer konsistent med gode mennesker, og onde ting skjer med onde mennesker.

I 22:5 ser Elifas Job i øynnene og sier: “Er ikke ondskapen din stor og skylden uten ende?” Dette er sterk kost! Job, du er langt fra from og rettskaffen – du er en forferdelig synder! I vers 6-9 utdyper Elifas Jobs antatte synder: han har brukt sin store makt (22:8), utnyttet folk som er svakere enn ham selv, slik som mange mektige menn gjør. “Er ikke ondskapen din stor og skylden uten ende?” sier han (22:10). Elifas har intet bevis som ville bli godkjent i en retssal, men Jobs forferdelige lidelser beviser for ham at Job må være en forferdelig synder. Hvor feil han tar!

I 22:12-20 insisterer Elifas Elifas, på linje med hva Bildad og Sofar også har sagt, at Gud kan se Jobs synder, enn hvor mye han skulle forsøke å skjule dem, og Gud vil straffe ham for dem. I hans forrige tale hadde Job hevdet at folk som sier “Gå fra oss!” til Gud ofte blir velstående (21:14) – men Elifas benekter dette.

Og så, i 22:21-30, avslutter Elifas talen sin med en vakker og lidenskapelig oppfordring til Job om å angre. Dersom Job ville angre (ordene “vend tilbake” i vers 23 betyr å “angre”), så kan det være at Gud vil gjenopprette ham og velsigne ham. Det er en vakker og bibelsk oppfordring… hva er så galt med den? Alt! Job lider ikke fordi han ikke angrer, vi vet fra Job 1-2 at Job lider fordi han er “en from og rettskaffen mann som fryktet Gud og unngikk alt ondt” (Job 1:1). Disse uskyldige lidelsene når sine oppfyllelser i Kristi kors og oversvømmer idag ut til de ufortjente lidelsene blant Kristi etterfølgere som lider sammen med Ham.

Spørsmål:

• Forventer du at en trofast kristen skal bli velstående?
• Hvorfor lider vi som kristne i dag, og hvordan?
• Hva gjør du når du lider?

–

Del 22: Den usynlige Gud

“1 Da tok Job til orde og sa:

2 Fortsatt er min klage trassig, selv om jeg demper mine stønn med hard hånd. 3 Om jeg bare kunne finne ham, tre inn i hans tronsal, 4 da ville jeg legge fram min sak for ham, fylle munnen med motbevis. 5 Da kunne jeg få vite hva han ville svare, og forstå hva han vil si meg. 6 Ville han bruke sin store makt i saken mot meg? Å nei, han ville nok høre på meg. 7 Så drøftet jeg saken oppriktig med ham, og dommeren satte meg fri for alltid.

8 Går jeg mot øst, er han ikke der, går jeg mot vest, merker jeg ham ikke. 9 Arbeider han i nord, vet jeg det ikke, og snur han mot sør, ser jeg det ikke. 10 Men han kjenner den veien jeg fulgte. Prøver han meg, kommer jeg ut som gull. 11 Føttene mine gikk i hans spor, jeg fulgte hans vei og vek ikke av. 12 Jeg brøt ikke budene fra hans lepper, ordene fra hans munn gjemte jeg i mitt indre.

13 Han er den eneste, hvem kan hindre ham? Det han har lyst til, det gjør han. 14 Han fullfører det han har fastsatt for meg, og har mer av samme slag i sinne. 15 Derfor frykter jeg for å møte ham. Jeg tenker etter og blir skrekkslagen. 16 Gud gjør meg motløs, Den veldige skremmer meg. 17 Men jeg tier ikke i møte med mørket, når belgmørket dekker meg.”

Job 23:1-17

Det er noe skremmende med usynlighet. I oppdiktede historier, når folk kan gjøre seg selv usynlige, gir det dem stor kraft. Du kan ikke se hvor de er, hvor de gpr, eller hva de gjør. Her, i denne sanne historien, er Gud usynlig og Job vettskremt.

Og likevel selv i frykten sin, lengter Job etter den store og usynlige Gud. I dagens tekst ser vi på Jobs svar til Elifas.

Dette svaret har to sider. På den ene siden (Job 23) lengter Job etter dagen da han, og alle som er rettferdiggjort ved tro, vil stå rettferdige foran Gud. På den andre siden (Job 24) lengter han etter den siste dommen over de syndige. På en måte ber han som vi gjør i Fader Vår, “La viljen din skje på jorden slik som i himmelen” (Matteus 6:9-13).

I Job 23:1-7 sier Job at han lengter etter å “finne” den usynlige Gud og føre saken sin frem for Ham. Han tror at dagen vil komme da han, sammen med alle som er rettferdige, vil være i stand, som han sier: “drøftet jeg saken oppriktig med ham, og dommeren satte meg fri for alltid” (23:7) – av Gud som dommeren. Og likevel er Gud usynlig (23:8-9), og hvor enn Job ser, kan han ikke finne Ham!

Men Job er likevel sikker på at han vet ikke hvilken vei Gud tar (som vi så i kapittel 1-2 hører ikke Job hva som finner sted i himmelen) , men Gud “kjenner den veien jeg fulgte” (23:10).

Gud vet at Job vandrer med en ren samvittighet, at hans “føtter” (det er hans oppførsel) følger tett til Guds veier, og at han ikke har gått fra Guds påbud (23:11-12). Så Job er sikker på at “Prøver han meg, kommer jeg ut som gull” (23:10). Job vet at i dette livet vil alle typer ondskap skje med rettferdige og rettskafne troende. Men han stoler på den dagen vil komme da Guds vilje på jorden vil være som i himmelen, og alle sanne troende vil be rettferdiggjort for alltid.

I 23:13-17 sier Job hvor skremt han er for den store, allmektige, usynlige Gud. Likevel er han selvsikker, og denne selvsikkerheten er ikke noe grunnt. Han “tier ikke” (23:17) selv om der er både ærefrykt og skrekk i hjertet hana ettersom han tenker på den siste dommen.

Spørsmål:

• Hvordan forholder du deg til tanker om døden?
• Hvordan tror du det vil være å stå foran Guds trone?
• Har du lengtet etter å se Gud og kjenne Ham på en dyp måte?

–

Del 23: Gjøre galt riktig

“1 Når tidens gang ikke er skjult for Den veldige, hvorfor får ikke de som kjenner ham, se hans dager?

2 Folk flytter grensesteiner. De stjeler småfe og sender dem på beite. 3 Farløses esel henter de. De tar pant i enkers okser. 4 De tvinger fattigfolk av veien, de hjelpeløse i landet må gjemme seg. 5 Som villesler i ørkenen går de til sin gjerning. De jakter på bytte i ødemarken, mat for sine barn. 6 De sanker aks på åkrene, etterhøst på de urettferdiges vinmarker, 7 nakne mot natten, uten klær og uten vern mot kulden. 8 Regnet i fjellet gjør dem våte. Uten ly trykker de seg mot klippen.

9 Noen river farløse barn fra mors bryst. De krever pant av fattige, 10 av dem som går omkring uten klær, de som sultne må bære på kornbånd. 11 De presser olje mellom trerekkene, de tråkker vinpressen, men tørster. 12 Fra byen lyder stønn av døende, sårede skriker om hjelp. Men Gud bryr seg ikke om deres bønn.

13 Andre gjør opprør mot lyset. De kjenner ikke lysets veier, holder seg ikke til lysets stier. 14 En morder står opp før solen, han dreper fattige og hjelpeløse, om natten er han som en tyv. 15 Horkarens øyne vokter på skumringen: «Ingen ser meg», sier han og dekker ansiktet til. 16 I mørket bryter de seg inn i hus. Om dagen stenger de seg inne: De vil ikke vite av lyset. 17 For dem er dødsskygge som en morgen. De kjenner til dødsskyggens skremsler.

18 De forsvinner som krusninger på vann. Deres arvelodd i landet er forbannet, ingen tar veien til vinmarkene deres. 19 Tørke og hete tar snøvannet bort, dødsriket sluker dem som synder. 20 Morslivet glemmer dem, makken fortærer dem, ingen minnes dem mer. Uretten knekkes som et tre. 21 De var onde mot den barnløse, hun som ikke fødte, og de gjorde ikke godt mot enker. 22 Gud river de sterke bort med sin styrke. Når han reiser seg, er ingen sikker for sitt liv. 23 Han gir dem trygghet og støtte, men hans øyne følger deres veier. 24 En stund er de opphøyd, så er det slutt. De bøyes som alle andre og visner, blir skåret som modne aks.

25 Er det ikke slik? Hvem kan si at jeg lyver? Hvem gjør mine ord til intet?“

Job 24:1-25

Når en fotballspiller begår en ulovlighet og hverken dommeren eller linjemannen blåser i fløyten, så vil det andre laget ofte samle seg rundt dommeren og gestikulere sint. “Så du ikke hva han gjorde? Hvorfor gir du ham ikke et rødt kort eller i det midte et straffespark til oss?”

Vi er kjent med den typen indignasjon, lengtingen etter at noe galt skal bli gjort riktig. Dette er hva Job uttrykker på et dypere nivå i Job 24. Vennene hans har gjentatte ganger insistert at Gud straffer syndere, uten unntak og hurtig. Dette er hvorfor, sier de, at Jobs lidelser er et klart bevis på at han må være en slik synder. Men nei, svarer Job, det er ikke så lett.

24:1 stiller spørsmålet som er emnet i dette kapittelet: “Når tidens gang ikke er skjult for Den veldige, hvorfor får ikke de som kjenner ham, se hans dager?” Gud burde komme å dømme, men det gjør Han ikke – hvorfor ikke? Dette er Jobs spørsmål.

I 24:2-12 beskriver Job på en rørende måte både forbrytelsene og – spesielt – smerten til ofrene av disse forbrytelsene. I 24:2-4 flyttet folk på grensesteiner, stjeler sauer og verdifulle gårdsdyr, og tvinger fattige mennesker og enker ut i nød. Det er et scenario som er kjent i hver eneste tidsperiode av menneskenes historie.

Men se på ofrene (24:5-8)! Disse fattige menneskene er trunget til å finne seg for på øde steder.I dag ser vi at slike folk søker gjennom søppeldunger i byene. De onde har strålende vingårder (24:6), men dersom du ser nøye vil du se de fattige, desperate menneskene som søker der.

Disse ofrene er fratatt skikkelige klær og tilholdssted (24:7-8). Hvorfor handler ikke Gud? Fokk snapper barn og bruker dem som slaver (24:9). Lytt til stønnene fra disse ofrene, såret og døende av de ustraffede onde menneskene som undertrykker dem (24:10-12). Hvorfor kommer ikke Gud for å dømme og bringe rettferdighet? Dette er Jobs spørsmål.

I 24:13-17 fortsetter katalogiseringen med mord, tyveri og utroskap – og de finner alle sted om natten. Disse menneskene gjør dagen om til natt, og reverserer Guds orden i skaperverket. Hvorfor kommer ikke Gud for å dømme? Dette er Jobs spørsmål.

Det er lett å forstå resten av kapittelet (24:18-25). Job er trolig enig med vennene hans om at der vil komme en dom. Men han er uenig om at dommen alltid kommer med en gang. Nå, sier han, må vi vente. Og i mellomtiden er der mye urettferdighet.

Spørsmål:

• Når skal alle syndere bli straffet til slutt?
• Synes du ikke-troende lever for gode liv?
• Hvordan forklarer du lidelsene i ditt eget liv?

–

Del 24: Bildas pinlige stillhet

“1 Da tok Bildad fra Sjuah til orde og sa:

2 Gud har velde og volder skrekk, han skaper fred i sin høye himmel. 3 Kan noen telle hans hærflokker? Går ikke hans lys opp over alle? 4 Kan et menneske være rettferdig for Gud, kan den som er født av en kvinne, være ren? 5 Selv månen skinner ikke klart, stjernene er ikke rene i hans øyne. 6 Langt mindre menneskekrypet, mennesket – denne makken.”

Job 25:1-6

Har du noen gang begynt å snakke for så å falt bort i keitet stillhet når du gikk tom for ting du kunne si? Det er pinlig: du gir først uttrykk for at du er overtalende og veltalende, men så ender du opp med å stamming.

Bildad er slik i dagens tekst. Hans tredje og siste tale i Job 25 er overraskende kort. Den er egentlig patetisk. På en måte demonstrerer den konkursen av trøsternes ryddige systemforståelse.

Bildad sier ikke så mye, men la oss se på hva han faktisk sier. I 25:2-3 begynner han pompøst om Guds storhet og makt. Gud har “velde” og inspirerer til “skrekk” som gir en ærefølelse overfor Gud. Han hersker “ i sin høye himmel“, noe som omtaler Hans “tilholdssted” hvor Han hersker over hele universet – høyt over menneskenes mulighet for å utfordre Ham. Han har slike store hærer at du ikke kan telle dem. Hans makt som Skaper påvirker alle: der er intet hjørne i universet som kan påstå at de er utenfor Guds kraft.

Så langt er alt bra. Job ville si seg enig i dette, og alle andre troende også.

Men så, i 25:4, repeterer Bildad hva Elifas allerede har sagt flere ganger (4:17, 15:14-16): fordi Gu er så fantastisk stor er det logisk at intet jordisk menneske kan noen gang håpe på å bli “rettferdig” (ha rett) eller “ren“. Det vil da si at, på en arrogant måte – ifølge Bildad – ønsker å stå fremfor Gud og bli rettferdiggjort (23:1-7), så jager han etter månen. Ingen dødelig kan håpe på dette, og det er skandaløst og stolt å tro at du kan gjøre dette. Når alt kommer til alt, så er selv ikke månen og stjernene rene i Guds øyne (25:5-6). Ingen dødelig kan noensinne være mer enn et kryp og en makk!

Og så kommer dissse ordene om verdens visdom fra disse “trøsterene” til å stoppe opp. Der er intet evangelium her. En Gud som er suveren er sant. Dødelige som aksepterer vår skjøre dødelighet er vise. Men med mindre Gud kan forsørge en Mellommann som kan la Job stå i Guds nærvær, så finnes der intet evangelium. Bare når Jobs ufortjente lidelser som en foreskygging av Kristi kors kan vi se håp for oss dødelige mennesker…

Spørsmål:

• Hvordan vil du beskive Guds storhet som Bildad snakker om?
• Hva betyr det for deg å ha Jesus som Mellommann?
• Hva er riktig og hva er feil i Jobs trøsteres taler?

–

Del 25: Jobs sarkastiske svar

“1 Da tok Job til orde og sa:

2 Ja, du er god hjelp for en maktesløs mann, en reddende arm for den kraftløse! 3 Hvilke råd du gir den som mangler visdom, hvilken innsikt du bringer ham! 4 Hvem lærte deg å tale? Hvem kommer den fra, den pusten som går ut fra deg?

5 Dødningene skjelver, vannet der nede og de som bor der. 6 Nakent ligger dødsriket for Gud, avgrunnen er uten dekke. 7 Han har spent nordhimmelen ut over det øde rom, hengt jorden opp over ingenting. 8 Han binder vannet i skyene, men skylaget revner ikke. 9 Han skjuler sin trone, brer skyer rundt den. 10 Rundt havet trekker han en grense; himmelranden skiller lys fra mørke. 11 Himmelsøylene vakler, skremt av hans trussel. 12 Med sin kraft har han rørt havet opp, med sin klokskap knust Rahab. 13 Vinden hans blåser himmelen klar. Hans hånd sårer den flyktende slangen.

14 Se, alt dette er bare randen av hans vei; det er som å høre en hvisking. Men når hans makt tordner, hvem kan da forstå det?“

Job 26:1-14

Har du noensinne måtte irettesette en venn ved å bruke bitende sarkasme? Å si noe dypt sårende for å komme gjennom til ham eller henne? Noe som: “Å, du er en så god venn for meg. Jeg setter virkelig pris på dine omsorgsrike og snille ord” – når virkeligheten er at hun eller han har vært slemme og uten forståelse. Job er nødt til å gjøre dette i denne delen av Skriften, Dette er hans siste tale i de tre syklusene av taler.

Job starter med bitter sarkasme (26:2-4), som jeg parafrasere (omskrive) slik: “Jeg er så svak og ynkelig, og du har hjulpet meg så mye! Jeg hadde ingen visdom, og du har virkelig hjulpet meg å forstå. Jeg kan ikke forestille meg den fantastiske kilden du har for dine vise og forstående ord.” (Eller ikke!).

I 26:5-13 synger Job jublende og Guds suverenitet. Dett overrasker oss gjerne, men en av kjenntegnene ved Jobs taler er at han er inkonsekvent. Vennene hans er konsistente – systemet deres er klart, men i konsistensen deres tar de konsistent feil. Job, derimot, strever mens han håndterer dype og smertefulle ting, selv om han hånterer dette i tro, og fra tid til tid dukker troen hans opp med en fantastisk klarhet.

I 26:5-6 lovpriser Job Gud, og sirer at selv når du må dra til dødsriket, det fjerneste, mørkeste og villeste hjørnet i universet, så er alt “nakent for Gud” – selv der. Gud ser alt, Han vet alt, Han hersker over alt. Selv ødeleggelsen (refererer til Abaddon i hebraisk, senere Apollyon i gresk, engelen i den bunnløse avgrunnen i Johannes åpenbaring 9:11) er under Guds åsyn og kontroll.

I 26:7-10 beskrives det poetisk hvordan Gud er suveren over hele verden. Og likevel – og her er det Job går hinsides det ordnede systemet til vennene han – så har Gud makt til å få skaperverket til å skjelve i en type moralsk jordskjelv (26:11). Dette er hva som skjer i Jobs liv, og det når sitt klimaks når den uskyldige Jesus dør og jorden skjelver (Matteus 27:51).

Job 26:12s “Rahab” er den samme som “den flyktende slangen” i 26:13. Dette er eventyrbokmosteret som søker etter å motstå Skaperen. På en måte er dette Satan selv. Og likevel er Gud suveren. Intet, absolutt intet, er utenfor Hans kontroll.

i 26:14 går Job enda lengre i hans lovprisning av Gud. Han har sunget Guds kontroll over hele universet, fysisk og åndelig. Og likevel er dette “bare randen av hans vei“. For der er mer i Guds uutgrunnelige visdom enn vi kan se foreløpig….

Spørsmål:

• Har du brukt sarkasme mot en bror eller søster i Kristus en gang?
• Når tror du dette er okay å gjøre?
• Hva tenker du er hendelser som får verden til å skjelve?

–

Del 26: En fiende av Job er en fiende av Gud

“1 Job fortsatte med sin visdomstale og sa:

2 Så sant Gud lever, han som nekter meg retten, Den veldige, han som gjør meg bitter: 3 Så lenge det er livsånde i meg, pust fra Gud i min nese, 4 skal mine lepper ikke tale urett og tungen ikke bære fram svik. 5 Fri meg fra å gi dere rett! Jeg er uskyldig, det står jeg ved til jeg dør. 6 Jeg holder fast på min rettferd og slipper ikke. Hjertet fordømmer ingen av mine dager. 7 La min fiende stå som skyldig, min motstander som urettferdig!

8 Hvilket håp har den ugudelige av det han har vunnet, når Gud gjør ende på hans liv? 9 Hører Gud hans klagerop når trengsler kommer over ham? 10 Har han sin glede i Den veldige? Roper han sent og tidlig på Gud? 11 Jeg vil lære dere om Guds hånd og ikke skjule hva Den veldige har tenkt. 12 Dere har jo sett det, alle sammen, så hvorfor dette tomme snakket?

13 Slik er den delen en lovløs får av Gud, arven som voldsmannen får fra Den veldige: 14 Har han mange barn, faller de for sverd, etterkommerne får ikke mette seg med brød. 15 De som overlever, går i død og grav, og ingen enke holder sørgehøytid. 16 Han dynger opp sølv som støv og samler seg klær som leire; 17 han samler, men rettferdige kler seg, uskyldige deler sølvet. 18 Det huset han bygger, er som en møll, som løvhytten vaktmannen lager. 19 Han legger seg rik, men det varer ikke: Han slår øynene opp, og alt er borte. 20 Redsler når ham igjen som vannmasser, om natten fører stormen ham vekk. 21 Østavinden løfter ham og fører ham bort, feier ham av sted, 22 kaster seg over ham uten skånsel, den er så voldsom at han må rømme. 23 Vinden slår hendene sammen og plystrer ham hånlig bort fra hans sted.“

Job 27:1-23

Har du noensinne sett en scene hvor noe blir det motsatte av ha\va det først så ut som det ville bli? Da fangen jesus står foran dommeren Pontius Pilatus ser det ut som om Jesus er i fare og at Pilatus har makten. På et nivå er dette akkurat hva som skjer: Pilatus har makten til å dømme Jesus til døden på korset. Likevel finnes der en dypere realitet, hvor Jesus vil sitte og dømme Pilatus som vil stå fordømt.

På en liknende måte ser vi i Job 27 en ironisk reversering av rollene. Igjen og igjen har Jobs “venner” beskrevet Guds dom over den onde på måter som gjengies i Jobs lidelser. De ovarlater til Job å trekke konklusjoner om at han må være en ond mann som trenger å agre seg og bekjenne syndene sine. Nå vil Job gi tilbake med samme mynt.

Ordene “Job fortsatte med sin visdomstale” (27:1) introduserer hver av Jobs oppsummerende taler (først i Job 27-28, så i 29-31). I Job 27 snakker han til alle tre av vennene hans (legg merke til “dere… alle sammen” i 27:12).

Job starter med å insistere at han ikke har noe uoppklart med Gud (27:2-6). Selv om Gud har – av grunner Job ikke kan forstå – nektet ham “retten” (27:2), så vil han ikkre akseptere at vennene hadde rett til å anklage ham av ondhet. Han vil istedenfor insistere på hans uskyldighet og rettferdighet (27:5-6).

Når Jobs venner anklager ham gjentatte ganger om synder han ikke har begått, så gjør de seg selv til hans fiender. Og fordi de har satt seg imot Job, har de gjort seg sekv fiender av Gud. Dette er logikken av 27:7-10. Enhver fiebne av Job er en fiende av Gud, fordi Job tilhører Gud. På en liknende måte, århundrer senere, var det farlig å stå imot Jesus (som Job er et bilde av), så det er også farlig å skade mennesker som følger etter Jesus ettersom de også tilhører Gud.

I 27:11-23 beskriver Job “arven som voldsmannen får fra Den veldige” (27:13). Det er en forferdelig beskrivelse, ikke så ulikt bildene vennene hans har malt (for eksempel av Bildad i 18:5-21). Men nå har rollene blitt reversert her. Jobs venner beskrev den onde fordi de ønsket å vise at han, Job, var ond. Her beskriver Job den onde fordi de er onde når de angriper ham – derfor er de i stor fare.

Spørsmål:

• Hva tenker du disse versene har å bety for kristne som blir forfulgt i dag?
• Er du villig til å be for disse som gjør urett mot kristne?
• Har du en absolutt ren samvittighet framfor Gud, selv når alt går galt?

–

Del 27: Universets arkitektur

“1 Sølvet har sine gruver, gullet sitt sted hvor det vaskes ut. 2 Jern vinnes ut av jorden, og kobber smeltes ut av stein. 3 De gjør ende på mørket, i fjerne kroker finner de stein skjult i svart mørke. 4 De bryter sjakter langt fra der mennesker bor. På glemte steder, der ingen har satt sin fot, henger de og dingler, langt fra folk. 5 Jorden bringer fram føde, men i dypet eltes den rundt med ild. 6 I steinene der nede er safir, der finnes det også gullstøv. 7 Ingen rovfugl kjenner stien dit, den har ikke noe falkeøye sett. 8 Der trår ingen stolte rovdyr, ingen løve går på den. 9 Mennesket legger hånden på den harde steinen og endevender fjell fra grunnen. 10 De sprenger seg ganger i klippene, og øynene får se alle slags kostbarheter. 11 De stopper til vannårer og trekker det skjulte opp i lyset.

12 Men visdommen, hvor finnes den? Hvor har forstanden sitt bosted? 13 Mennesket vet ikke hva den er verdt. Den finnes ikke i de levendes land. 14 Dypet sier: «I meg er den ikke», og havet sier: «Den er ikke hos meg.» 15 Den kan ikke kjøpes for det fineste gull, prisen kan ikke veies i sølv; 16 den kan ikke betales i Ofir-gull, i kostbar onyks eller safir. 17 Den kan ikke måles i gull eller glass, ingen kan bytte den til seg for skåler av fineste gull. 18 Korall og bergkrystall kan ikke engang nevnes; å eie visdom er bedre enn perler. 19 Den kan ikke måles i topas fra Kusj, ikke betales med reneste gull.

20 Hvor kommer da visdommen fra? Hvor har forstanden sitt bosted? 21 Visdommen er skjult for hvert levende øye, gjemt for fuglene under himmelen. 22 Avgrunnen og døden sier: «Vi har bare hørt om den.» 23 Gud kjenner veien til visdommen. Han vet hvor den har sin bolig. 24 Han skuer til jordens ender, alt under himmelen kan han se. 25 Da han ga vinden vekt og lot vannet få det rette mål, 26 da han satte grense for regnet og fastla veier for lyn og torden, 27 da så han visdommen og målte den, stilte den opp og gransket den. 28 Så sa han til mennesket: Å frykte Herren, det er visdom, å vende seg bort fra det onde, det er forstand.“

Job 28:1-28

Har du noen gang lurt på hvordan mobilen din eller nettbrettet ditt fungerer? Når noe går galt med den, lengter du etter en ekspert som kommer til deg og forteller deg hva som foregår. Du ønsker å vite om hvordan den er laget, hvordan den er konstruert på innsiden. På et større nivå ønsker vi også å vite den underliggende arkitekturen av verdensrommet. Hvilke regler følger det? Vi kan se hva som skjer, men hvorfor skjer det? Vi lengter etter å vite hvorfor, spesielt når vi lider.

I Job 28 gir Job oss et fantastisk og tankeutfirdrende dikt. 28:1-11 handler om gruvedrift. Når vi leser gjennom diktet, blir vi invitert til å tenke to ting: For det første, graver vi etter verdier som gull, sølv, jern, kopper og edelstener? Gruvedrift er verde det på grunn av at belønningen er så berikende (28:6, 10).

For det andre, hvor vanskelig er det å finne disse belønningene? Gruvedrift er vanskelig og kostbart: gravere – spesielt i gamle tider – risikerte livene sine i mørket, langt bort fra hvor folk bodde, og dro til et sted hvor selv de skarpøyde rovfuglene ikke kunne se (28:3-4, 7-8).

Men hvorfor skrev Job dette diktet? Svar: fordi han ønsker å snakke om noe mer verdifulltenn gull og juveler – visdom, som er enda vanskeligere å finne. Dette er emnet på 28:12-22.

Visdom her betyr arkitekturen eller blåkopien av universet. Det inkluderer hva vi kaller vitenskapelige lover, som tyngdekraften, i tillegg til verdens moralske lover – hvordan gode gjerninger er relatert til velsignelser, og dårlige gjerninger til lidelse. Hvor kan svaret til disse store puslespillene bli funnet? Dette er spørsmålet i 28:12 og 20. Og svaret er: vi kan ikke håpe å finne det.

Men Gud har svarene (28:23-27). Han forteller dem ikke til oss, men Han vet dem. Vår oppgave er å frykte Ham med ærbødig, troende frykt og motstå det onde (28:28) – med andre ord, å gjøre hva Job har gjort hele tiden (1:1, 8, 2:3)! Vi kan ikke forvente å vite svarene, men vi skal vandre i kjærlig fellesskap med Gud, som kjenner til alle svarene.

Dette er hva Job gjør. Det ville bli hva Jesus gjorde på jorden. Og det er hva vi burde gjøre. Ettersom du møter utfordringene i hverdagen din, så ta deg ikke bare tid til å undre deg over hva som foregår i livet ditt, men spør deg selv hva det betyr å frykte Gud med kjærlig, ærbødig frykt, og vende seg fra det onde.

Spørsmål:

• Hva synes du er budskapet i Jobs dikt når det gjelder visdom?
• Troe du at vi kan forstå Guds visdom, blåkopien og arkitekturen av universet?
• Hvordan forstår du Job 28:28?

–

Del 28: Job som en stor leder

“1 Job fortsatte med sin visdomstale og sa:

2 Kunne jeg få det som i tidligere måneder, de dagene da Gud våket over meg, 3 da hans lampe skinte over mitt hode og jeg gikk gjennom mørket i hans lys, 4 slik jeg hadde det i mine velmaktsdager da Gud var min fortrolige i mitt telt, 5 da Den veldige fortsatt var med meg og barna mine var rundt meg, 6 da jeg vasset i rømme og bekker av olje rant fra berget hos meg.

7 Når jeg gikk ut til byporten og tok sete på torget, 8 trakk de unge seg tilbake så snart de så meg, og de gamle reiste seg og sto. 9 Høvdinger holdt ordene tilbake, la hånden over munnen. 10 Stormenns røster stilnet, tungen klistret seg til ganen. 11 Når de fikk høre om meg, priste de meg lykkelig. Hver den som så meg, talte lovord.

12 For jeg reddet den fattige som ropte om hjelp, den farløse som ingen hjelper hadde. 13 Den forkomne velsignet meg, jeg fikk enkens hjerte til å juble. 14 Rettferd var klærne jeg kledde meg i, rettsinn var som kappe og turban. 15 Jeg var øyne for den blinde og føtter for den lamme. 16 Jeg var far for de fattige og gransket saken for dem jeg ikke kjente. 17 Jeg knuste kjeven på dem som gjorde urett, og reddet byttet ut av gapet på dem.

18 Jeg sa: «Jeg får dø blant mine egne, mine dager blir tallrike som sandkorn. 19 Mine røtter når til vannet, og nattedugg hviler i greinene. 20 Min ære blir stadig fornyet, og buen i min hånd får ny spenst.»

21 De lyttet til meg og fikk håp, de tidde når jeg ga dem råd. 22 Når jeg hadde talt, tok ingen til motmæle; mine ord dryppet ned over dem. 23 De ventet på min tale som på regn, med munnen åpen som mot vårregn. 24 Når jeg smilte til dem, kunne de ikke tro det. De ville ikke slippe lyset fra mitt ansikt. 25 Jeg valgte vei for dem og satt som leder, tronet som en konge framfor hærflokken, som en trøster for de sørgende.“

Job 29:1-25

Se det for deg. En stor leder, en president eller en statsminister, kommer inn til regjeringen, Alle står opp. Ingen snakker. Halve setninger blir ikke avsluttet. Alle øynene er festet på denne store lederen når han setter seg. Hvorfor det? Er det fordi de er redd for ham, slik som de ville frykte en diktator? Det er mulig.

Men der er en annen mulighet. Noen ganer er respekten genuin. Den kommer fodri en hersker fortjener det. Jeg var bare ett år gammel da Sir Wnston Churchill ble begravet i 1965, men dette var en tid da selv de høye kranene på London ducklands bukket med hodet for den den berømte statslederen. Til tross for Churchills feil, så var han likevel en stor mann som har satt sitt preg på verdenshistorien – særlig Andre verdenskrig. Kisten hans lå åpen i tre dager i Westminster Hall slik at folket kunne si farvel til ham. Mange briter mener at de skylder ham stor takk for friheten som er kreditert hans store mot.

Job var en slik stor mann. Og gjennom hans storhet forventer han en enda større mann.

Job 29-31 er Jobs andre og siste oppsummerende tale. Ordene “Job fortsatte med sin visdomstale…” (29:1) introduserer denne talen, slik som de gjorde i den foregående (Job 27-28). Talen er delt inn i tre klare deler, som korresponderer med kapittel 29, 30 og 30. I kapittel 29 reflekterer Job på livet før katastrofene i kapittel 1 og 2. Der er minst to overraskelset om hva han satte mest pris på i de dagene.

Først, i 29:2-6, finner vi at han nå savner det han har mistetr, ikke så mye helsen og rikdommen, men gleden over hans fellesskap med Gud. Job husker “de dagene da Gud våket over meg” (29:1), “da Gud var min fortrolige i mitt telt” (29:4), og “da Den veldige fortsatt var med meg” (29:5). Mer enn velsignelsene hans, er det Gud han elsker.

Den andre overraskelsen kommer i 29:7-25. Da Job beskriver velsgnelsene sine, så er ikke fokuset hans på velstand eller gleder. De er på hans storhet som en leder som brakte velsignelser til folket habs. Han ble behandlet med respekt (29:7-10) fordi han “reddet den fattige som ropte om hjelp, den farløse som ingen hjelper hadde” (29:12), og så etter dem som var i nød (29:12-16), straffet undertrykkere (29:17) og trøste de sørgende (29:25). I denne storheten forventer Job en større konge som vil vandre i fellesskap med Faderen og bringe velsignelser til Sitt folk.

Job forventet naturlig et langt og smertefritt liv (29:18-20). Men dette skulle ikke skje. Og en av hovedpunktene av Jobs bok er å forstå hvorfor denne store og rettferdige mannen måtte lide.

Spørsmål:

• Hva er din beskrivelse av en stor mann?
• Hva er viktigst i livet ditt? Helsen din? Din økonomiske trygghet? Forholdet ditt til Gud? Hva er det?
• Vil du be Gud om at du vil bli mer lik Ham og at Han må være med deg både på gode og onde dager?

–

Del 29: De unges spott, spark og spytt

“1 Men nå ler de av meg, de som er yngre av år, med fedre som jeg nektet plass blant mine gjeterhunder: 2 «Hva nytte har jeg av hendene deres? De har mistet sin manndomskraft. 3 Nød og sult har gjort dem ufruktbare. De går og gnager på tørre moer som alt i går var øde og forlatt. 4 De plukker melde i krattet og spiser røtter av gyvelbusken. 5 De blir drevet ut av leiren, folk roper etter dem som etter en tyv. 6 I ville kløfter holder de til, i jordhuler og grotter. 7 De skriker som esler i krattet og klynger seg sammen mellom tistler, 8 barn av dårer, av folk uten navn, kjeppjaget ut av landet.»

9 Men nå er jeg spottevisen deres, det er meg de sladrer om. 10 De avskyr og unnviker meg, åpenlyst spytter de på meg. 11 Gud løsnet buestrengen min og knekket meg. Derfor er de uten hemninger når de møter meg. 12 Avkommet deres reiser seg på min høyre side, de spenner bein på meg og baner vei for ulykken. 13 De bryter opp min sti, de skor seg på min ulykke, de som selv ingen hjelper har. 14 De kommer som gjennom en vid revne, mellom ruiner velter de fram. 15 Redsler kaster seg over meg, de jager min ære som vinden, redningen blåser bort som en sky.

16 For nå er min livskraft tømt ut, og lidelsens dager har grepet meg. 17 Natten går gjennom marg og bein, verken gnager uten stans. 18 Med stor kraft gjennomsøker han klærne mine, hendene hans snører kjortelen om meg. 19 Så kaster han meg i søla, jeg er som støv og aske. 20 Jeg roper til deg om hjelp, men du svarer ikke. Jeg står der, og du bare ser på meg. 21 Du har snudd om og blitt grusom mot meg. Med din veldige hånd angriper du meg. 22 Du setter meg til å ri på stormen, braket gjør meg skjelven. 23 Jeg vet du fører meg i døden, til huset som samler alt levende.

24 Rekker ikke folk ut hånden når alt synker i grus? Roper de ikke om hjelp når de går under? 25 Gråt ikke jeg over dem som hadde tunge dager? Sørget jeg ikke over de fattige? 26 Jeg håpet på det gode, men det onde kom, jeg ventet på lys, og det ble mørke. 27 Det koker i meg, ustanselig. Jeg har møtt trengslenes dager. 28 Jeg går omkring i sorg, uten et gløtt av sol. Jeg trer fram i forsamlingen og roper om hjelp. 29 Jeg er blitt en bror av sjakaler, holder lag med strutser. 30 Huden er svart over hele meg, og knoklene brenner av hete. 31 Min lyre er stemt for sørgesang,
og fløyten gir lyd til gråt.“

Job 30:1-31

Vår felles venn er den siste romanen som Charles Dickens gjorde ferdig. Den inneholder noen særlig ondsinnede svindlere. Mr Riderhood er kanskje den verste. Det er ingenting forløsende ved denne forferdelig pengeutpresseren, morderen og svindleren. Han er helt forferdelig.

I neste delen av Jobs oppsummerende tale vil vi se ham bli behandlet verre enn en mann som Mr. Rdierhood fortjener. En mann som var, og fortjener å bli, den høyeste av de høye, synke så lavt at han blir den laveste av de lave.

Job 29 så tilbake mot en strålende fortid. Job 30 er fanget i en miserabel nåtid. Legg merke til “refrenget” “Men nå” (30:1, 9) og “For nå” (30:16) som originalt er de samme ordene. Job 30:1-8 beskriver folkene som nå ler av Job og gjør narr av ham. De er “yngre av år” (30:1) enn Job i en kultur som helt korrekt ærer sine eldre. Fokuset i vers 2-8 er ikke så mye på deres fattigdom som det er på deres moralske verdiløshet. Disse er ikke de dydig fattige, disse er de håpløse, arbeidsudyktige, lave menneskene (30:8), de som riktig nok blir oppbevart langt fra samfunnet. Og likevel blir Job behandlet verre enn dem!

I Job 30:9-15 hører vi at disse folkene synger frekke sanger om Jib, spytter på ham, sparker ham og skremmer ham. Og alt dett fordi, slik som de ser det, “Gud løsnet buestrengen min og knekket meg” (30:11). Job er behandlet som en gudsforlatt mann.

Stakkars Job vil rope ut til Gud i desperat bønn (30:20-23), men Gud vil ikke svare ham. Han roper etter hjelp (30:24), han gråter for andre, men gråten hans blir ikke hørt.

På en snodig måte er det nødvendig at denne store og gode mannen burde lide slik som han gjør. Vi som har lest de himmelske scenene i kapittel 1 og kapittel 2 vet at Jobs lidelse er nødvendig for å demostrere at troen hans er ekte. Men Job vet ikke dette, og vil kanskje ikke bli klar over dette før etter hans død. For ham er dette uforståelig. Beskrivelsene av lidelsene hans er smertelig tiriste. Han er så ensom, og har blitt en følgesvenn til sjakaler og strutser (hebraisk “tannyin” er vanligvis oversatt som “drage”, en tidlig beskrivelse for en dinosaur, og “ya’anah” burde nok oversettes som “ugle”) og gir et bilde om en som uler og gråter om natten (30:29), men ingen hører ham.

Og så ser vi Guds gode orden i skaperverket som blir snudd innvendig-ut og opp-ned. Vi kjenner til at disse lidelsene er et bilde på de kommende lidelsene til Kristus på korset, og at det de deler er karakteren til Kristi forsonende lidelse. Men for Job er dette et fengsel av tilstedeværende elendighet, og han sørger dypt og inderlig.

Spørsmål:

• Hva tenker du om de yngre menns behandling av Job?
• Hvilke likheter ser du her mellom Job og Jesus?
• Hvor mye er du villig til å lide for Jesus?

–

Del 30: Synder ikke begått

“1 Jeg gjorde en avtale med mine øyne at jeg ikke skulle se på noen jente. 2 Hvilken del fikk jeg ellers av Gud i himmelen, hvilken arv fra Den veldige i det høye? 3 Kommer ikke uhell til den som gjør urett, rammer ikke ulykke den som gjør ondt? 4 Ser ikke han min vei, teller han ikke hvert skritt?

5 Har jeg vandret i løgn? Har føttene hastet til svik? 6 La Gud veie meg på rettferds vekt, så vil han forstå at jeg er uskyldig. 7 Hvis mine skritt bøyde av fra veien, hvis hjertet fulgte øynenes flukt, hvis jeg fikk urenhet på hendene, 8 så la andre få spise det jeg har sådd, la mine spirer rykkes opp med roten. 9 Hvis mitt hjerte lot seg lokke av noen kvinne og jeg lå på lur ved min nestes dør, 10 så kan min kone male korn for en annen og andre få bøye seg ned over henne! 11 For det ville være ondskap, en urett som fortjener straff, 12 en ild som eter seg helt til avgrunnen, utrydder alt som vokser etter meg.

13 Har jeg krenket retten når jeg hadde sak med min slave eller slavekvinne, 14 hva skulle jeg da gjøre når Gud reiste seg? Når han forhørte meg, hva skulle jeg svare? 15 Han som laget meg i mors liv, har også laget den andre. Den samme dannet oss i morslivet.

16 Har jeg nektet fattige det de ønsket, slukket gløden i enkers øyne? 17 Spiste jeg alt brødet selv så ikke farløse fikk mat? 18 Nei, fra jeg var ung, har jeg vært som en far for dem, fra første stund tok jeg meg av enker.

19 Kunne jeg se folk bukke under fordi de ikke hadde klær, at den fattige manglet noe å kle seg med? 20 Velsignet han meg ikke for varm ull fra lammene mine?

21 Har jeg løftet hånden mot en farløs når jeg så at jeg fikk medhold i retten? 22 Da vil skulderen løsne fra nakken og armen gå ut av ledd. 23 For Guds ulykker skremmer meg, jeg kan ikke stå meg imot hans velde.

24 Har jeg satt min lit til gull, sagt til det edle metallet: «Jeg stoler på deg»?

25 Har jeg gledet meg fordi rikdommen økte, fordi jeg fikk hånd om så mye?

26 Har jeg, når solen strålte fram og månen steg i sin glans, 27 latt meg lokke i hemmelighet til å hilse dem med håndkyss? 28 Nei, det er en urett som fortjener straff; da ville jeg ha fornektet Gud i det høye.

29 Har jeg gledet meg over fiendens undergang, frydet meg når ulykken rammet ham? 30 Jeg lot ikke munnen synde slik at jeg forbannet noen og ønsket ham død. 31 De som bodde i mine telt, sa jo: «Alle mettes av kjøttet på hans bord.» 32 En innflytter overnattet aldri ute; døren min var alltid åpen.

33 Har jeg skjult min synd, slik folk gjør, gjemt min ugjerning ved barmen 34 fordi jeg fryktet mengden, var knust av forakt fra slektninger så jeg tidde og ikke gikk ut?

35 Om bare noen ville høre på meg! Se, her er min underskrift, la nå Den veldige svare meg! Om bare motparten min satte opp et skriv! 36 Da ville jeg bære det på skuldrene mine, binde det som en krans om hodet! 37 Jeg vil gjøre regnskap for alle mine skritt, tre fram for ham som en fyrste.

38 Hvis min åker skriker mot meg og alle plogfurene gråter, 39 har jeg spist åkerens kraft uten vederlag og blåst ut livet for jordeieren, 40 så la det komme opp torner i stedet for hvete og ugress i stedet for bygg!

Jobs tale er fullført.”

Job 31:1-40

Når en fotballspiller stuper og dommeren straffer ham med et rødt kort, så vil han ofte protestere og hevde han er uskyldig. Han vil vifte med hendene sine som om han sier “Hva? Hvor frekt det er å hevde att jeg vil jukse!”

Vi er vant til å være skeptiske når noen hevder de er uskyldige. Når folk sier !Jeg har rett, jeg fiortjener ikke dette,” så er vi naturlig skeptiske. Vi har sett for mange eksempler på at skyldige mennesker hevder å være uskyldige.

Men Job er et unntak. I denne siste delen av talen hans i Job 31 hører vi ham hwvde gjentatte ganger at han er uskyldig. Når vi leser om igjen Job 1:1, 8 og 2:3, og så ser framover mot Job 42:7 må vi huske på at Job virkelig er en rettferdig og ulastelig troende. Han er ikke uten synd, og hevder heller ikke å være dette. Men han er en tilgitt synder som vandrer gjennom livet sammen med Herren og en ren samvittighet.

Job starter med å omtale “en avtale med mine øyne at jeg ikke skulle se på noen jente” (31:1). Men det det står trolig for alle feilaktige typer begjær. Job er enig med at feilaktige lyster skal straffes. Men han vandrer med Gud “i lyset“, som Johannes sier det i 1 Johannes 1:7.

I Job 31:4-6 utfordrer Job Gud til å veie ham og frikjenne ham som “uskyldig“. Og så, i 31:7-34, kommer han med en katalog over typer synd som han kunne ha begått, men ikke begikk. Listen inkluderer ikke alle mulige typer synd, men den inneholder en god del. I hvert tilfelle sier Job slik som: dersom jeg hadde begått denne synden , så ville det vært riktig av Herren å straffe meg, fordi det ville ha vært feilaktig. Men faktum er at jeg ikke har gjort dette. Jobhevder gjentatte ganger at han er en rettferdig og rettskaffen mann.

Denne listen inkluderer uærlighet (31:7-8), utroskap (31:9-12), behandle laverestående mennesker urettferdig (31:13-15), ikke være generøs til folk som er i nød (31:16-20), bruke makten sin mot farløse – det vil si forsvarsløse (31:21-23), stole på rikdommen hans (31:24-25), tilbe skapte ting (31:26-28), være fornøyd når onde ting skjer mot finendene hans (31:29-30), ikke være gjestfrie mot reisende (31:31-32), og være en hykler (31:33-34).

I 31:35-37 utfordrer Job Gud modig for å vurdere hans tilfelle. Det er som om hans siste uttalelse har blitt skrevet opp, og nå signerer han det. Og ved å signere det, utfordrer han Gud til å frigjøre ham. Det er en ekstraordinær og modig gest. Vi, leserne, vil nå vente forventningsfulle på å høre hva Gud vil si.

Spørsmål:

• Hvordan ser du likheter mellom Job og Jesus?
• Hva tenker du om at Jesus var villig til å lide for oss?
• Lever du livet ditt i Guds lys, slik som Job gjorde? Hvordan?

–

Del 31: Gud snakker gjennom samvittighet og smerte

“1 Disse tre mennene sluttet å svare Job fordi han så seg selv som rettferdig. 2 Elihu, sønn av Barakel fra Bus, av Ram-slekten, ble da fylt av harme. Hans vrede flammet opp mot Job, som mente seg å være mer rettferdig enn Gud. 3 Også på de tre vennene var han sint fordi de ikke tok til motmæle, selv om de mente at Job var skyldig. 4 Elihu hadde ventet med å tale til Job fordi de andre var eldre enn han. 5 Men da Elihu så at det ikke fantes svar i de tre mennenes munn, ble han brennende harm. 6 Derfor tok Elihu, sønn av Barakel fra Bus, til orde og sa:

Jeg er ung av år, og dere er gamle. Derfor var jeg redd, våget ikke å si min mening til dere. 7 Jeg tenkte: «La alderen tale, la de mange år bære fram visdom!» 8 Men det er ånden som er i mennesket, Den veldiges pust, som bringer innsikt. 9 Det er ikke antall år som gir visdom, de gamle vet ikke alltid hva som er rett. 10 Derfor sier jeg: Hør på meg! Jeg vil også si min mening.

11 For jeg ventet mens dere talte, lyttet etter forstand mens dere lette etter ord. 12 Jeg hørte nøye på dere, men ingen har vist at Job tar feil, ingen har gitt ham svar på tiltale. 13 Si ikke: «Vi har funnet visdom hos ham. Bare Gud kan vinne over ham, ikke mennesker.» 14 For han har ennå ikke rettet sin tale til meg, og jeg skal ikke svare ham slik dere gjorde.

15 De er målløse og svarer ikke mer, ordene svikter dem. 16 Skulle jeg vente når de ikke taler, når de bare står der uten svar? 17 Også jeg må ha rett til å tale, jeg vil også si min mening. 18 For jeg fylles av ord, ånden i mitt bryst driver meg. 19 Mitt bryst er lik uåpnet vin, lik nyfylte skinnsekker som holder på å revne. 20 Jeg vil lette trykket ved å tale, åpne leppene og gi svar. 21 Jeg gjør ikke forskjell på folk, vil ikke smigre noen, 22 for smiger vet jeg ikke av. Ellers kunne min skaper snart rykke meg opp.”

Job 32:1-22

“1 Men hør på det jeg sier, Job, lytt til ordene mine. 2 Se, jeg åpner gapet, tungen taler i munnen. 3 Jeg taler av et oppriktig hjerte. Leppene snakker klart om det jeg vet. 4 Ånden fra Gud har laget meg, Den veldiges pust gir meg liv. 5 Svar meg om du kan! Tre fram og gjør rede for deg! 6 Se, for Gud er vi like, også jeg er formet av leire. 7 Redsel for meg skal ikke skremme deg, hånden min skal ikke tynge deg.

8 Du sa så jeg hørte det – klart sto ordene for meg: 9 «Jeg er ren og uten synd, plettfri er jeg, fri for skyld. 10 Men Gud har klagemål mot meg og holder meg for sin fiende. 11 Han setter mine føtter i blokken og vokter på alle mine stier.» 12 Jeg svarer: «Der har du ikke rett! For Gud er større enn mennesker.» 13 Hvorfor anklager du ham for ikke å svare på menneskers ord? 14 Gud taler én gang, så én gang til, men folk merker det ikke. 15 I en drøm, et syn om natten, når folk er falt i dyp søvn eller slumrer i sin seng, 16 åpner han deres ører og forsegler dem med formaning, 17 så mennesker skal slutte med det de gjør, og mannens hovmod bli borte. 18 Gud vil redde ham fra å gå i graven, berge hans liv fra sverdet. 19 Mannen tuktes med smerter på sitt leie, med en stadig kamp i knoklene. 20 Mat byr ham imot, han orker ikke lekre retter. 21 Kjøttet tæres bort så en ikke ser det. Knoklene, som en før ikke så, ligger bare. 22 Hans liv går mot graven, han nærmer seg dem som dreper.

23 Er det da en engel hos ham, en talsmann blant tusen, som kan fortelle mennesket hva som er rett, 24 så er han nådig og sier: «Fri ham fra å gå i graven! Jeg har fått løsepenger.» 25 Så blir kroppen sterkere enn da han var ung, han får ungdommens dager tilbake. 26 Han ber til Gud, som gleder seg over ham, med fryd ser han Guds ansikt, han som lar mennesket få igjen sin rettferd. 27 Han ser på mennesker og sier: «Jeg syndet, jeg krenket retten, men han gjengjeldte det ikke. 28 Han fridde meg fra å gå i graven. Jeg lever og ser lyset.»

29 Se, alt dette gjør Gud for mennesket, både to og tre ganger. 30 Han fører det opp av graven til strålende lys hos de levende. 31 Hør etter, Job, og lytt til meg! Vær stille, så jeg kan få tale! 32 Har du noe å si, så svar meg! Tal, jeg gir deg gjerne rett. 33 Men har du ingen svar, så lytt! Vær stille, så skal jeg lære deg visdom.“

Job 33:1-33

“Gud hvisker til oss i våre lyster, snakker til oss i vår samvittighet, men roper til oss i våre smerter: det er Hans megafon for å vekke opp en døv verden.” Slik skrev C. S. Lewis i The Problem of Pain (Lidelsens Problem på norsk). Og det er sant. Lidelse kan være Guds nåde for oss, for å bringe oss til vår fornuft.

Ideen kommer fra en lite kjent person i Jobs bok. Ved begynnelsen av Job 32 blir det introdusert en ung mann som heter Elihu (32:1-5). Elihu er sint fordi Job anklager Gud for å være urettferdig, og fordi Jobs tre venner har feilet med å overtale ham andreldes. Så Elihu begynner å svare Job.

Selv om mange kommentatorer tenker at Elihu er tvetydig, akkurat som Jobs tre venner, så finnes der gode grunner for å tenke at han faktisk er en pålitelig og profetisk stemme, en slags “oppvarming” før Gud Selv snakker fra Job 38 og utover. Elihu kommer med fire usvarte taler. Den første er i Job 32-33.

I 32:6-22 forklarer hvorfor han har bestemt seg for å snakke, til tross for at han er yngre enn de andre. Han er forferdet over at Gud har blitt anklaget for urettferdighet og at ingen har svart Job på denne anklagen. Så han begynner. I Job 33 gir han første delen av svaret hans. Først forsikrer han Job om at han ikke trenger å være redd for ham (33:1-7). Så summerer han opp hva Job har sagt (33:8-11). Så motsier han Jobs påstand om at Gud har nektet å snakke med ham (33:12-13). For “Gud taler én gang, så én gang til, men folk merker det ikke” (33:14). Spørsmålet er: Hvordan? Elihu gir to svar.

For det første snakker Gud gjennom noe som virker som om det er samvittigheten, som en mann med en dårlig samvittinghet som har en ond drøm (33:15-18).

For det andre snakker Gud gjennom smerte (33:19-28). Som noen “går mot graven” (33:28) ser Gud ut til å sende en type budbringer for å vise ham nåde, og gi en løsesum for ham, og gjeoprrette helsen hans og bringe ham tilbake til Gud (33:23-25). Det er ikke et lett skriftsted å forstå i detalj, men ideen synes å være dette: Gud bruker smerte for å bringe oss tilbake til Ham. På samme måte snakker Gud til Job for å kalle ham til Seg selv. Elihu knkluderer med å oppfordre Job til å lytte til hans budskap (33:29-33).

Elihu har rett, og hva han sier er dyptgående. Gud snakker virkelig til oss gjennom vår dårlige samvittighet, og Han bruker smerte for å bringe oss til troen. Selv om Job ikke er en angrende synder, så burde dette budskapet trøste ham.

Spørsmål:

• Har Gud brukt samvittigheten din for å kommunisere med deg?
• Når tror du Gud har snakket til deg gjennom smerte og lidelse?
• Klarer du å takke Ham for at Han bruker disse metodene?

–

Del 32: Gud handler i rettferdighet

“1 Elihu tok igjen til orde og sa:

2 Hør mine ord, dere vise! Lytt til meg, dere som har kunnskap! 3 Øret prøver jo ordene slik ganen smaker på maten. 4 Så la oss velge det som er rett, og sammen finne ut hva som er godt.

5 Job har sagt: «Jeg er rettferdig,Gud har satt min rett til side. 6 Jeg har rett, men blir tatt for en løgner. Jeg er uten synd, men en drepende pil har såret meg.» 7 Finnes det en mann som Job? Han fyller munnen med spott slik andre drikker vann. 8 Han reiser i følge med dem som gjør ondt, og ferdes med de urettferdige, 9 for han har sagt: «En mann har ingen nytte av å søke gunst hos Gud.»

10 Men dere forstandige, hør heller på meg: Det er langt fra Gud å være urettferdig, og fra Den veldige å gjøre ondt. 11 Han gir oss igjen for våre handlinger, gir lønn etter gjerning. 12 Sann mine ord: Gud gjør ikke urett, Den veldige fordreier ikke retten. 13 Hvem har gitt ham tilsyn med jorden, hvem har overlatt hele verden til ham? 14 Om han kun tenkte på seg selv og holdt ånden, pusten sin, tilbake, 15 da ville hver levende skapning dø og mennesket vende tilbake til støv. 16 Har du forstand, så hør dette! Lytt til det jeg sier! 17 Kan en som forakter retten, dømme andre? Dømmer du den skyldig som er mektig og rettferdig? 18 Vil noen kalle kongen en kjeltring, eller si: «skyldig» til stormenn?

19 Men Gud tar ikke hensyn til høvdinger, velger ikke rikfolk framfor fattige. De er alle et verk av hans hånd. 20 De dør i hast midt på natten, folk rystes og går til grunne. Selv mektige viker, men ikke for menneskehånd. 21 Guds øyne følger menneskets veier, hvert skritt ser han. 22 Ikke noe mørke, ingen dødsskygge kan skjule dem som gjør urett. 23 Han gir ikke lang frist før mennesket må møte i Guds rett. 24 Han knuser mektige uten forhør, setter andre i deres sted. 25 Han legger merke til det de gjør. En natt slår han dem over ende og knuser dem. 26 Han straffer dem som lovløse et sted der alle kan se. 27 For de vendte seg bort fra ham og ga ikke akt på hans veier. 28 Da nådde de fattiges rop til ham, han hørte skriket fra de hjelpeløse. 29 Om Gud tier, hvem kan dømme ham? Om han skjuler ansiktet, hvem kan se ham? Han er over hvert folkeslag og hvert menneske, 30 så ingen ugudelig får være konge og legge snarer for folket.

31 Har vel du sagt til Gud: «Jeg har avlagt en ed og vil ikke øve vold. 32 Og det jeg selv ikke ser, må du vise meg slik at jeg ikke fortsetter å synde.» 33 Skal Gud lønne deg som du ønsker når du avviser ham? Det er du som må velge, ikke jeg. Si det du vet! 34 Hver vis mann som hører på meg, ja, alle forstandige mennesker, vil si til meg: 35 «Job taler uten kunnskap, hans ord mangler mening. 36 La Job for alltid prøves, han svarer som en ugjerningsmann. 37 Han føyer lovbrudd til sin synd og spotter midt iblant oss, bruker store ord mot Gud.»“

Job 34:1-37

Når en astronaut sitter beltet fast i hans lille lugar på toppen av raketten, så vet han at sikkerheten hans er avhengig av integriteten til dem som har laget raketten. Om de har laget en god rakettt, så burde han lykkes og leve, men dersom de har kuttet i budsjettet og gjort uforsiktige feil, så vil raketten gå i oppløsning og han vil dø.

På en litt liknende måte er overlevelsen av hele kosmos avhengig av den Gud som skapte det. Om Gud, Skaperen, var urettferdig, så ville hele universet gå i oppløsning. Dette er hjertet av Elihus andre tale.

I Job34:1-15 snakker Elihu til et større publikum (bruker flertallsord). “Så la oss velge det som er rett, og sammen finne ut hva som er godt” (34:4) sier han. Job anklager Gud for å mishandle ham (34:5-6) og dette er skandaløst (34:7-9). Elihu instisterer at “Det er langt fra Gud å være urettferdig, og fra Den veldige å gjøre ondt” (34:10). “Gud gjør ikke urett” (34:12), slår han fast, fordi Han hersker over hele verden, og vi ville alle gå til grunne uten et spor dersom Gud ikke var rettferdig (34:13-15).

Så, fra vers 16 til slutten av kapittelet, snakker Elihu til Job personlig (bruker singulære ord). Han irettesetter Job for å foreslå at Den som hersker over verden kan gjøre noe feil (34:16-17). Tvert imot (34:18-30), så viser Gud ingen favoritisme (34:19), vet alt som skjer (34:21-24), og straffer folk for deres ondskap (34:25-30).

Job har benektet disse aksiomatiske sannhetene og må angre på de gale tingene han har sagt. Og Elihu har rett: Job har faktisk sagt noe feil om Gud, På slutten av Guds taler, vil han angre hva han har sagt (40:1-5, 42:1-6). Elihu kommer med et veldig dyptgående poeng som er helt riktig. Fordi Gud er Skaperen, må Han – Han ganske enkelt må – handle i rettferdighet. Ideen om at Gud faktisk kunne bøye reglene av rettferdighet ville sette selve bu\yggeklossene av kosmos i fare.

På slutten av boken innser vi paradokset: Job er en virkelig og uklanderlig troende (1:1, 8, 2:3), likevel har han også sagt noe som han ikke burde ha sagt, og som han trenger å bekjenne. Elihu er en stemme som vil begynne å forberede Job til å bekjenne sine synder. Han vil trenge å høre den større stemmen som tilhører Gud, men Elihu har en forberedende rolle her.

Spørsmål:

• Tror du at Gud kan gjøre feil?
• Hvordan tror en urettferdig Gud kunne ha påvirket skaperverket?
• Når tror du at du har feilaktig anklaget Gud for noe? Har du bekjent dette for Gud?

–

Del 33: Gud er så mye høyere enn oss

“1 Elihu tok igjen til orde og sa:

2 Tenker du at dette er rett, sier du at du er mer rettferdig enn Gud, 3 siden du spør: «Hva gagner det meg, hva hjelper det at jeg lar være å synde?» 4 Jeg skal svare deg og vennene dine: 5 Løft blikket mot himmelen og se, legg merke til hvor høyt skyene er over deg! 6 Hva gjør det vel Gud om du synder? Alle dine lovbrudd, hva betyr de for ham? 7 Og er du rettferdig, hva gir du da ham, hva kan han ta imot fra din hånd? 8 Din urett rammer dine medmennesker, bare mennesker har gagn av din rettferd.

9 Folk skriker under tung undertrykkelse, roper etter hjelp mot de mektige. 10 De spør ikke: «Hvor er Gud, han som skapte meg, og som lar lovsang lyde om natten, 11 som lærer oss mer enn dyrene på jorden, gjør oss klokere enn fuglene under himmelen?» 12 De roper, men får ikke svar når de møter ondskap og overmot.

13 Det er løgn at Gud ikke hører,at Den veldige ikke ser. 14 Selv når du sier at du ikke ser ham, ser han din sak. Bare vent på ham! 15 Men om nå Gud ikke straffer i vrede og ikke bryr seg om store ord, 16 da farer Job med tomt snakk, skjønner lite, men prater mye.“

Job 35:1-16

Ikke si at du vil gjøre Gud trist. Stakkars Gud føler Seg såret av hva du har gjort. Vi sier ofte slike ting. Men de tar ganske så feil, som vi vil se her!

I denne tredje talen hans, angriper Elihu noe Job har sagt eller implisert: “Hva gagner det meg, hva hjelper det at jeg lar være å synde?” (35:3). Jobhar begynt å spørre herlighetsevangeliets spørsmål: Dersom jeg er hellig og det ikke gjør meg noe godt, hva er da poenget med å være hellig? Elihu svarer dette på to robuste måter.

Først, i 35:5-8, inviterer han Job til å se opp mot himmelen, som er et bilde på Guds storhet. Gud er høyt over denne verden, så utrolig høyt. Han er så høyt over oss at dersom vi synder, så påvirker ikke dette Gud, vi “gjør” ikke noe mot Gud (35:6), vi kan ikke såre Gud eller skade Ham med syndene våre. På den andre siden, så påvirker det heller ikke Gud eller gir noe til Ham dersom vi er rettferdige, og vi kan heller ikke sette Gud i gjeld overfor oss (35:7). Det tekniske ordet er at Gud er transcendent (høyt over oss), ugjennomtrengelig (Ham kan ikke lide), og uforanderlig.

Elihu har rett. Gud er alle disse tingene. Det er derfor en stor feil å tenke at vi kan påvirke Gud gjennom hva vi gjør, og derfor forvente at Gud vil respondere ved å velsigne eller forbanne oss. Velsignelsen og forbannelsen fra Gud er et dypere emne en bare årsak og virkning.

For det andre, i 35:9-16, tar Elihu argumentet sitt et skritt videre. I 35:9-13 observerer han at folk lider av undertrykkelse over hele verden, og rope på en måte ut mot Gud (35:9). Men – og dette er poenget – de spør ikke vanligvis “Hvor er Gud, Skaperen min?” (35:10). Det vil si, de søker vanligvis ikke etter Gud i sine hjerter. De roper ut, men de ber egentlig ikke. Og dette er hvorfor Gud ikke svarer denne typen rop, deres bønnfalling er tom (35:12-13). I 35:14-16 anvender Elihu dette til Jobs situasjon. Grunnen til at Gud ikke har svart ham enda er fordi hans taler også er tomme (35:16).

Det ser ut som at Job har begynt å skli inn i en feiltatt lokikk om herlighetsevangeliet, og forventer at Gud vil høre ham, svare ham, og velsigne ham, på grunn av hans hellighet. Elihu gjør rett med å irettesette ham for denne typen av “enarmet banditt syn” på Gud.

Spørsmål:

• Hva forventer du at Gud vil gi deg dersom du ber?
• Hvorfor skal Gud gi deg hva du ber om?
• Hvilke rettigheter har vi overfor Gud? (et lure-spørsmål)

–

DENNE SIDEN ER FREMDELES UNDER KONSTRUKSJON