Her starter jeg en liten gjennomgang av Hebreerne, en fantastisk bok som jeg kanskje burde ha skrevet en hel bok om. Istedenfor forsøker jeg å komme med høydepunktene her i denne lille studien. Jeg håper at denne studien kan være til hjelp for deg som er interessert i å forstå Bibelen bedre.

–

Introduksjonen

“1 Mange ganger og på mange måter har Gud i tidligere tider talt til fedrene gjennom profetene. 2 Men nå, i disse siste dager, har han talt til oss gjennom Sønnen. Ham har Gud innsatt som arving over alle ting, for ved ham skapte han verden. 3 Han er utstrålingen av Guds herlighet og bildet av hans vesen, og han bærer alt ved sitt mektige ord. Da han hadde fullført renselsen for våre synder, satte han seg ved Majestetens høyre hånd i det høye. 4 Slik ble han mye større enn englene, for det navnet han har fått i arv, er så mye større enn deres.

5 For aldri har Gud sagt til noen engel: Du er min Sønn, jeg har født deg i dag. Eller, som det også står: Jeg vil være far for ham, og han skal være sønn for meg. 6 Og når han på nytt fører den førstefødte inn i verden, sier han: Alle Guds engler skal tilbe ham. 7 Om englene sier han: Han gjør sine engler til vinder, sine tjenere til flammende ild.

8 Men om Sønnen: Din trone, Gud, står til evig tid, din herskerstav er rettferdighetens septer. 9 Du har elsket rettferd og hatet urett. Derfor har Gud, din Gud, salvet deg og ikke dine venner med gledens olje.

10 Og videre: Du, Herre, grunnla jorden i begynnelsen, og himmelen er et verk av dine hender. 11 De skal gå til grunne, men du består. De skal alle eldes som klær. 12 Du ruller dem sammen som en kappe, de skiftes ut som klær. Men du er den samme, dine år tar aldri slutt.

13 Men aldri har han sagt til noen engel: Sett deg ved min høyre hånd til jeg får lagt dine fiender som skammel for dine føtter.

14 Er ikke alle englene ånder i Guds tjeneste, som sendes ut for å hjelpe dem som skal arve frelsen?“

Hebreerne 1

Når han ble spurt om hvem som skrev Hebreerne, svarte kirkefaren Origen “Bare Gud vet hvem som skrev dette brevet.” Selv i dag kan vi ikke si med sikkerhet hvem som skrev denne epistelen. Mange teologer mistenker at stilen og teologien i brevet tilsier at det kan ha vært en fra Paulus sine sirkler som har skrevet det, selv om de fleste utelukker Paulus selv som forfatter av dette brevet. Paulus identifiserte seg selv i alle brevene som bærer hans navn, men Hebreerne sier ikke hvem forfatteren er. Noen tror at det kunne ha vært Timoteus som er forfatteren, andre sier Apollos eller Peter. Vi vet rett og slett ikke.

Boken nevner ikke hedninger i det hele tatt, så det antas at den ble skrevet til troende jøder. Vi vet at det jødiske samfunnet brevet ble skrevet til hadde blitt evangelisert til av noen som har hørt Jesus tale, trolig en eller flere av apostlene (2:3-4). Det kan virke som om denne memigheten har blitt stiftet kort tid etter Jesu himmelfart. Men brevet nevner også ikke-troende, som må ha vært en del av det jødiske samfunnet her. Disse ville ikke ha hatt mulighet til å høre fra Mesteren selv, men fra andre som hadde hørt Ham. De ville på denne tiden ikke ha hatt noen av skriftene fra Nye Testamentet enda.

Det kan se ut som om denne boken hadde tre hovedmålgrupper. Først var det de hebraiske kristne. Så har vi de hebraiske ikke-kristne som var intellektuelt overbevist om at Jesus var Messias. En tredje gruppe var hebraiske ikke-kristne som ikke var overbist om at Jesus virkelig var Guds Sønn.

Hebreerne handler mye om Den nye pakten – profetert av Jeremia (Jeremia 31:33) – hvor Jesus er mellommannen vår til Gud (Hebreerne 8:6). Denne nye pakten er bedre enn de gamle paktene, og Kristus er vår øversteprest, noe som gjør at vi alle kan komme direkte til Gud i Jesu navn uten å gå via en prest. Vi kaller dette “alle troendes prestedømme”. De gamle syndofrene i Gamle Testamentet kunne ikke tilfredsstille Gud, men Jesus var det perfekte offerlam som kunne fjerne enhver synd.

KAPITTEL 1

Første kapittel av denne boken starter med en presentasjon av bokens hovedperson – Jesus Kristus. Det forklares at Jesus er Guds Sønn, og at Han ikke bare er en engel. Englene er Guds tjenere som gjør hva Han ber dem om. Jesus er en del av treenigheten, med samme karaktertrekk og formål som Faderen og den Hellige Ånd, men bare på Sin egen måte. Faderen gjør det helt klart i 1:8 at tronen tilhører Jesus, og Han blir også kalt “salvet” i 1:9. Egnlene blir på deres side beskrevet som “tjenende ånder” i 1:14.

Når forfatteren sier “Du, Herre, grunnla jorden i begynnelsen, og himmelen er et verk av dine hender” (1:10) så snakker han fremdeles om Jesus. Det blir her sagt at Jesus var tilstede allerede under skapelsen, og at Han var aktiv under skapelsesprosessen. Om du går til 1 Mosebok 1:1-3, så finner du hele treenigheten tilstede her. Gud Fader skapte jorden, den Hellige Ånd svevde over vannene, og så kom Guds Ord – og dette er et bilde på Jesus. Johannes 1:1 sier at “I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.” Jesus er “Logos” – “Ordet“.

Det sies klart at det fysiske som er skapt i verden vil til slutt gå til grunne. Ingenting vare evig, foruten Guds Ord. Gud er evig, og Han vil alltid eksistere. En av våre store synder i dag er at vi tilber skaperverket, ikke Skaperen. Vi trenger et riktig fokus i livene våre. Vi må husker på at “det synlige tar slutt, det usynlige er evig” (2 Korinterbrev 4:18). Vi må foksere på åndelige verdier som varer evig.

1:13 gir oss et blikk mot fremtiden da Kristus skal herske over hele jorden fra Jerusalem i 1000 år. (Jeg anbefaler at du ser videoserien (Jesu andre bergpreken” på videobloggen min dinosaurmannen.wordpress.com for litt eskatologi. På denne bloggen kan du også studere litt mer om endetiden under tittelen Eskatologi: Pre-bortrykkelse teorien) Dette er hva vi kaller Tusenårsriket, og det er profetert om av Jesus selv i denne talen (Matteus 24-25).

Refleksjon:

Les gjennom 1 kapittel igjen og legg merke til hvordan Jesus blir beskrevet. Dette er den samme Jesus som vil vandle sammen med deg i livet ditt i dag. Tenk på hvilket privilegium det er å ha Jesus som din venn og din Gud!

–

Tragedien av å overse frelsen

“1 Derfor må vi desto mer gi akt på det vi har hørt, så vi ikke driver bort fra det. 2 For når det ordet som var talt gjennom engler, var gyldig, så hvert lovbrudd og all ulydighet fikk sin fortjente straff, 3 hvordan skal da vi slippe unna hvis vi ikke bryr oss om en frelse som er så mye større? Den ble først forkynt av Herren og siden stadfestet for oss av dem som hadde hørt ham. 4 Også Gud har gitt sitt vitnesbyrd, gjennom tegn og under og mange slags mektige gjerninger og ved å dele ut Den hellige ånds gaver etter sin vilje.”

Hebreerne 2:1-4

Der hersker ingen tvil i mitt sinn at helvete er fullt av mennesker som ikke aktivt har stått i opposisjon mot Gud eller Hans Sønn, Jesus Kristus. Mange her i Norge tror de er okay og vil ende opp i himmelen fordi de i bunn og grunn er gode mennesker. Men vi må gi akt på det vi har hørt. “8 For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. 9 Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv. 10 For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem” (Efeserne 2:8-10).

Har du ikke hørt at veien til helvete er brolagt med gode intensjoner? Men vi er alle syndere, ingen av oss kan klare å betale tilbake vår enorme gjeld til Gud. Men Jesus har betalt prisen for oss. I 2:3 finner vi en advarsel til de som var intellektuelt overbevist om at Jesus var Messias – Frelseren som skulle komme, Israels redningsmann og trøster.

Vi finner i disse versene tre grunner til å motta Kristus som vår personlige Frelser. Første grunnen er rett og slett Kristi karakter. Jesus gjorde alt som Gamle Testamentet profeterte, som f. eks. i Jesaja 61:1-2 hvor det står “1 Herren Guds ånd er over meg, for Herren har salvet meg. Han har sendt meg for å forkynne et godt budskap for hjelpeløse, for å forbinde dem som har et knust hjerte, rope ut frihet for dem som er i fangenskap, og frigjøring for dem som er bundet, 2 for å rope ut et nådens år fra Herren og en hevnens dag fra vår Gud, for å trøste alle som sørger.” Igjen, her er Jesu første komme (som barn i Betlehem) blandet med Hans andre komme (når Han oppretter 1000-års riket.

Den andre grunnen til å motta Kristus er sikkerheten om kommende dom. I 2:2 leser vi her “For når det ordet som var talt gjennom engler, var gyldig…”men det greske ordet her, “ei“, betyr “dersom” – “For dersom ordet som var talt gjennom engler…” Konsekvensene av at Guds Ord er sant og kan stoles på, er at der vil komme en dom over dem som ikke tror – det vil si, tar imot evangeliet. Som 2:3 sier finnes det ingen vei som redder oss fra Guds dom.

Den tredje og siste grunnen til å motta Kristus er Guds egen bekreftelse. Gud har gitt Sine vitnesbyrd, og det er opp til oss om vi ønsker å gjøre hva Han oppfordrer oss til å gjøre. Å tro på Gud vil si å følge Hans ledelse i livene våre, å ha tillit til til at Herren Gud vil kunne ta vare på oss, og leve etter Hans perfekte vilje. Og ikke glem at kjærligheten er drivstoffet til troen som får tannhjulene til å gå rundt, likesom drivstoffet til en bil får en bil til å fungere, samme om det er bensin, diesel, strømm eller gass.

Refleksjon:

Jesus er mer enn bare “en venn”, Han er Hellig Gud! Gir vi Ham den oppmerksomheten, æren og prioriteringen som Han ønsker i våre liv?

–

Menneskenes fortapte skjebne gjenoppdaget

“5 For det er ikke under engler Gud har lagt den kommende verden som vi taler om. 6 Dette er det en som har vitnet om et sted: Hva er et menneske – at du husker på det, en menneskesønn – at du tar deg av ham? 7 En kort tid har du stilt ham lavere enn engler. Men du har kronet ham med herlighet og ære,

8 alt har du lagt under hans føtter. Da Gud la alt under [ham], da var ingen ting unntatt; alt skulle underlegges ham. Ennå kan vi ikke se at alt er lagt under ham. 9 Men Jesus, som for en kort tid var stilt lavere enn englene, ham ser vi nå kronet med herlighet og ære fordi han led døden. Slik skulle han ved Guds nåde smake døden for alle.”

Hebreerne 2:5-9

Etter at forfatteren av boken har kommet med sin advarsel om at vi ikke må overse frelsen, kommer han med flere grunnleggende opplysninger om den åndelige virkelighet. Først presenterer han en fantastisk sannhet om englenes rang i forhold til Kristus: englene er under Jesus i rang. Vi visste kanskje dette, men forfatteren av Hebreerne slår dette fast. Jesus er 100% Gud, og Han er over alle skapte ting, inkludert englene.

Det andre vi ser i dagens tekst er at englene er over menneskene. Jesus var over englene ettersom Han er evig Gud og alltid har eksistert, men Jesus ble gjort til menneske da Han ble født i Betlehem, og dermed ble Han lavere enn englene ettersom Han måtte gi opp mye av herligheten Sin for å bli menneske. Før hadde Han vært allestedsnærværende (Gud er alle steder), men dette var noe Han måtte gi opp da Han ble menneske. Som Gud var Han allvitende, men som menneske vokste Han i visdon (Lukas 2:40) og hadde ikke kunnskap om absolutt alt (se Markus 13:32). Nå som Jesus har dradd tilbake til himmelen, er Han allvitende igjen.

Så sier forfatteren at Gud har lagt alt under Jesu føtter. Vi ser mange steder i Skriften at det hintes mot Tusenårsriket hvor Jesus vil herske over hele verden fra Jerusalrm i 1000 år. Dette er fremdeles fremtidig! Det har ikke skjedd enda! Men Jesus snakket om at Guds rike er inni oss. Han sa: “Guds rike kommer ikke på en slik måte at en kan se det med øynene. Ingen vil kunne si: ‘Se her er det’ eller: ‘Der er det’. For Guds rike er midt iblant dere” (Lukas 17:20-21). Dette betyr ikke at Tusenårsriket vil være usynlig, det betyr at alle vi som tror på Jesus har en del i Guds åndelige rike. Vi kan ikke se det eller ta på det, men det er virkelig for oss som tror.

Den helige Gud og syndige mennesker hører ikke sammen, likevel ønsker Gud at alle folk skal få del i Hans herlighet. Det var for denne grunn, Guds store kjærlighet som beskrevet i Johannes 3:16, at Faderen sendte Sin Sønn til jorden. Bare som et pefekt menneske – det f¨perfekte offerlam – kunne Han bane vei for oss like til himmelen. Vi kan ikke se Jesu fulle kraft enda – men det vio komme. Den ydmyke og barmhjertige Jesus som kom første gamg i en stall vil komme tilbake i skyene som den store Dommeren som vil etablere Sitt styre over hele jorden!

Refleksjon:

Tenk – hvor fantastisk det er at den allmektoge Gud døe for deg! For en kjærlighet Han må ha for oss! Har du tatt imot Hans nådegave? Om du har det, så har du blitt helliggjort. Ikke for hva du har gjort, men for hva Han har gjort. Klarer du bruke denne sannheten i livet ditt mot synden?

–

Vår perfekte Frelser

“9 Men Jesus, som for en kort tid var stilt lavere enn englene, ham ser vi nå kronet med herlighet og ære fordi han led døden. Slik skulle han ved Guds nåde smake døden for alle.10 Gud ville føre mange barn til herlighet. For ham og ved ham er alle ting. Da måtte han la frelsens opphavsmann nå fullendelsen gjennom lidelser. 11 Han som helliggjør, og de som blir helliggjort, kommer alle fra den ene. Derfor skammer ikke Sønnen seg over å kalle dem søsken.

12 Han sier: Jeg vil forkynne ditt navn for mine brødre, midt i forsamlingen vil jeg lovprise deg. 13 Og igjen: Jeg vil sette min lit til ham. Og enda et sted: Se, jeg og barna som Gud har gitt meg.

14 Siden barna er av kjøtt og blod, måtte også han fullt ut bli som dem. Slik skulle han ved sin død gjøre ende på ham som har dødens makt, det er djevelen, 15 og befri dem som av frykt for døden var i slaveri gjennom hele livet. 16 Det er jo ikke engler han tar seg av. Nei, han tar seg av Abrahams ætt. 17 Derfor måtte han på alle måter bli lik sine søsken, så han kunne være en barmhjertig og trofast øversteprest for Gud og sone folkets synder. 18 Fordi han selv led og ble fristet, kan han hjelpe dem som blir fristet.”

Hebreerne 2:9-18

Det kan synes urettferdig, men Jesus – som var perfkt og uten synd, den Ene som ikke fortjente å dø – Han var den som måtte dø for syndene våre. Bare et perfekt offer var godt nok til å tilfredsstille en perfekt Gud. Derfor ble Han en kort stund stilt lavere enn englene i Sin menneskeform. På grunn av Jesu forsonende død ville vi som tror kunne komme til “herligheten” (2:10), en beskrivelse av evigheten sammen med Jesus som venter alle oss som tror.

Her finner vi at Jesus, vår stedfortreder, har lidd døden på våre vegne. Jesus var villig til å bli ydmyket, ikke bare gjennom inkarnasjonen som menneske hvor Han var villig til å gi opp Sin trone i himmelen, men Han led ydmykelse da Han ble hånet, spyttet på, pisket og korsfestet. Alt dette var Han villig til å lide på grunn av Hans store kjærlighet for oss syndere. Fordi Han var villig til å lide døden for oss, kan vi ha samfunn med Gud, og tilbringe evigheten sammen med Ham.

Tenk at Jesus kaller oss søsken! Hvor stort er ikke det? Som helliggjorte syndere – vasket ren i Jesu blod – kan vi kalle Jesus vår Bror. Og åndelig sett er vi barn av Gud Fader, adoptert inn i Hans åndelige familie. Og adoptivbarn har flere lovmessige rettigheter en biologiske barn. Vi har fått del i en fantastisk arv fordi vi er Guds barn. Vi er enten Guds barn eller Satans barn, åndelig sett finnes det ikke flere valg. Og vi blir bare Guds barn gjennom å ta imot Jesu frelse og bli personlige kristne.

Gjennom døden på Golgata – og oppstandelsen 3 dager senere – har Jesus vunnet over Satan og døden selv. Paulus skrev: “Den siste fienden som blir tilintetgjort, er døden” (1 Korinterbrev 15:26). Jesus var den første som seiret over døden, og vi som tror på Ham vil alle følge etter Ham. Jesus er blitt vår øversteprest – vårt mellomledd mellom oss og Gud Fader. Dette er en tittel som er gitt til Jesus, og vi finner den nevnt mange ganger i Hebreerne.

Jesus er ikke bare en som sympatiserer med oss fordi Han vet fra erfaring hvordan der er å være menneske, Han er Den som elsker oss mer enn noen annen. Dersom du har et problem, hvem går du da til? Hvorfor ikke gå tikl Jesus, vår Øversteprest som elsker oss mer enn selve livet. Han kjenner til lidelse og død. Hans lidelse for deg var trolig mye verre enn noen lidelse du noen gang har hatt. Han har sagt at vi må komme til Ham og legge fra oss det som tynger, og så vil Han gi oss sårt etterlengtet hvile. “28 Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. 29 Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel. 30 For mitt åk er godt og min byrde lett»” (Matteus 11:28-30).

Refleksjon:

Går du til Jesus med alt som tynger deg ned? Han vil hjelpe deg å bære børen din!

–

Jesus – større enn Moses

“1 Derfor, hellige søsken, dere som har fått del i det himmelske kallet, se på Jesus, den utsending og øversteprest som vi bekjenner. 2 Han var trofast mot den som innsatte ham, slik Moses var trofast i [hele] Guds hus. 3 Men Jesus ble verdig til å få større ære enn Moses, slik den som bygger et hus, får større ære enn huset. 4 Et hus må jo alltid være bygd av noen, men Gud er den som har bygd alt. 5 Moses var trofast som tjener i hele Guds hus, for å vitne om det som en gang skulle forkynnes. 6 Men som sønn er Kristus satt til å styre hans hus. Og hans hus er vi, så sant vi holder fast på frimodigheten og det håpet som vi er stolte av.”

Hebreerne 3:1-6

De første 6 versene av dette kapittelet presenterer doktrinen som formaningen i resten av kapittelet bygger på. Derfor er det viktig å forstå hva forfatteren sier her. Det er vanskelig for oss i dag å forstå hvor viktig Moses var for jødene på denne tiden. Han ble satt høyest av alle jødene som hadde levd til da. Gud hadde beskyttet ham på mirakuløst vis som baby, og Han hadde personlig sørget for begravelsen hans. Han var en som Gud snakket til ansikt-til-ansikt, og han var Guds redskap til å utføre mange mirakler – ikke bare de ti plagene i Egypt, men alle miraklene i ødemarken også. Når jødene snakket om de første fem bøkene i Bibelen – Torahen – så kalte de dem oftest for “Moseloven”. Dette var ikke bare de 10 bud, men mange bud, påbud og regler som Gud ga jødene gjennom Moses. Noen trodde faktisk at Moses var større enn englene. Det var viktig for forfatteren av Hebreerne å slå fast at Jesus var større enn Moses!

I 3:1 slår forfatteren fast at Jesus var “den utsending og øversteprest som vi bekjenner” i den forstand at vi bekjenner Jesus som selveste Gud. Den greske teksten sier her “apostolos“, et ord vi som oftest oversetter som “apostel”. Jesus var en Apostel med stor “A”, og Han er fremdeles vår “Øversteprest“. At Jesus var en apostel betyr rett og slett at Han var “en utsending” – utsendt fra Gud Fader for å dø på korset for våre synder. Vi har alle del i “det himmelske kallet” som Gud har sendt oss.

Når forfatteren her sier “se på Jesus“, så er dette et godt råd for oss alle. Ofte tar vi øynene våre av Kristus, og da går det oftest dårlig. Både når det gjelder vår psykiske og pndelige helse er det viktig å fokusere på Jesus – holde øynene våre der så lenge som mulig. Da Jesus gikk på vannet og Peter gikk Ham i møte, gikk det bra så lnge Peter hoødt blikket sitt på Jesus, men så snart vi tar blikket av Jesus, så begynner vi allwe å synke.

Når vi kommer til 3:4 finner vi at Jesus bygger et hus. Vi har en uvabe av å tilbe skaperverket istedenfor Skaperen, og her i 3:3 snakker forfstteren om at den som har bygget huset (Gud) fortjener større ære enn selve huset. Vi kjenner godt til Jesus som en som bygger. I Johannes 14:2-3 leser vi “2 I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? 3 Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er.“

Vi må huske på at Moses var en tjener i Guds hus, men Jesus er Den som styrer hele huset (3:5-6). Alt skal ha sin riktige plass, og Jesus skal være høyere enn Moses. Hans hus er jo Hans rike – åndelig rike i dag, og et fysisk rike i fremtiden. Velvitende om at Jesus er på toppen – der Han fortjener å være – så kan vi ha stor frimodighet og stort håp om at alt vil være bra. Gud er på trinen – selv i dag!

Refleksjon:

Som troende er vi en del av Guds hus – eller Guds rike, om du vil. Vi har blitt kalt til å være trofaste, slik som Moses ble. Er vi aktivt en del av Hans hus?

–

Ikke gjør hjertene harde

“7 Derfor, som Den hellige ånd sier: I dag, om dere hører hans røst, 8 så gjør ikke hjertene harde som under opprøret, den dagen de utfordret meg i ørkenen. 9 Der utfordret fedrene deres meg, de satte meg på prøve, enda de hadde sett mine gjerninger 10 i førti år. Derfor fikk jeg avsky for denne slekten og sa: De farer alltid vill i sitt hjerte, de kjenner ikke mine veier. 11 Så sverget jeg i min vrede: Aldri skal de komme inn til min hvile!

12 Se til, søsken, at ingen av dere blir onde og vantro i hjertet og faller fra den levende Gud. 13 Dere skal heller oppmuntre hverandre hver dag, så lenge det heter «i dag», så ingen av dere skal la seg bedra av synden og bli forherdet. 14 Vi har jo del i Kristus, så sant vi helt til det siste holder fast på det grunnlaget vi hadde i begynnelsen.

15 Når det heter: I dag, om dere hører hans røst, så gjør ikke hjertene harde, som under opprøret,

16 hvem var det da som hørte, men likevel gjorde opprør? Var det ikke alle de som dro ut av Egypt, ledet av Moses? 17 Og hvem var det han hadde avsky for i førti år? Var det ikke dem som syndet og ble liggende som lik i ørkenen? 18 Ja, hvem var det eden gjaldt da han sverget at de ikke skulle komme inn til hans hvile? Var det ikke de ulydige? 19 Vi ser altså at det var vantro som førte til at de ikke kunne komme inn.”

Hebreerne 3:7-19

Det første verset her er faktisk Guds eget vitnemål om at Hans Ord, Bibelen, er inspirert av Ham. Når det står at vi skal høre på den Hellige Ånd menes det at vi skal lese Hans Ord og følge det. Paulus skriver i 2 Timoteus 3:16-17: “16 Hver bok i Skriften er innblåst av Gud og nyttig til opplæring, tilrettevisning, veiledning og oppdragelse i rettferd, 17 så det mennesket som tilhører Gud, kan være fullt utrustet til all god gjerning.” Å lese eller høre på Guds Ord settes her som en motsetning til å gjøre hjertene harde og gjøre opprør mot Gud.

Nok en gang går vi tilbake til Moses sine dager. Når vi leser om israelittene og deres vandring gjennom ødemarken, assossierer vi ofte denne tiden med folkets opprør mot Gud. De klaget og anklaget, furtet og var sinte. Stakkars Moses kom mellom barken og veden – noe jeg personlig kan relatere til. Jødene testet og utfordret Gud utallige ganger i løpet av de 40 årene i ødemarke, så det var ikke rart at Gud selv kalte israelittene “et stivnakket folk“, og dette var allerede i 2 Mosebok 32:9! Tenk at Gud tenkte at jødene ikke skulle komme inn til Hans hvile (3:11), men Moses trådte inn på deres vegne og apellerte til Guds nådefulle natur.

Jeg finner det interessant at det står “Se til, søsken, at ingen av dere blir onde og vantro i hjertet og faller fra den levende Gud” (3:12). Det er bare ett av flere eksempler på hvor spekkfull denne boken er av doktriner som har med frelsen å gjøre. Personlig tror jeg at unge barn er uskyldige. Dersom ufødte barn eller små barn dør, så tror jeg de går rett til Gud. Vi snakker om noe vi kaller “age of accountability” på engelsk. At der er en tid i et menneskes liv når en slutter å være uskyldig, men må ta ansvar for sin åndelige tilhørighet selv. For noen kommer denne dagen aldri, for andre kommer den tidlig. Det passer med denne uttalelsen at vi “blir onde” først når denne uskyldigheten er over. På denne måten kan en si at vi “faller fra den levende Gud” – men dette er kompleks teologi som vi ikke skal dvele over mer. Vi må fokusere på å “oppmuntre hverandre hver dag” (3:13) og tenke positivt.

Når forfatteren skriver “Vi har jo del i Kristus” (3:14) så gjelder dette nok både ham og de fleste av leserne hans. Alle som har tatt imot Kristus som sin personlige Frelser har del i Ham. Dette er becis på at forfatteren var frelst, og trolig de fleste av leserne av brevet. Det grunnlaget de hadde i begynnelsen var trolig evangeliet om Jesu død og oppstandelse. Det at de fortsetter i denne troen er et bevis på deres genuine tro. Selv om dette trolig ble skrevet før evangeliene, så er der naturlig å anta at de hadde hørt det orale budskap om Jesus Kristus, og at dette var grunnen til at de fikk Kristus mer forklart i dette brevet.

Når vi leser om israelittenes opprør i ødemarken, så bør vi lære av dette. Forfatteren oppfordrer oss til å være forsiktige slik at ikke vi også gjør hjertene våre harde. Vi har også blitt gitt løfter om fremtiden, selv om jødenes fremtid er litt andreledes enn vår fremtid. Israelittene gikk mot Det lovede land. I fremtiden er de blitt lovet et kongedømme. Vi som kristne venter på Jesu andre komme. Selv enn hva fremtiden har for oss, så er det viktig å følge Gud – og å tenke positivt. Vi må lytte til forfatterens advarsel i dagens tekst og lytte til Guds Ord – til Herrens stemme.

Refleksjon:

Lytter vi når Gud snakker til oss – både gjennom Hans Ord og Hans Ånd? Av og til velger vi å ignorere Gud. Er det noen ganger du gjør hjertet ditt hardt når Gud forsøker å snakke til deg?

–

Å ankomme Guds hvile

“1 La oss altså være på vakt så det ikke skal vise seg at noen av dere blir liggende etter, siden løftet om å komme inn til Guds hvile fortsatt gjelder. 2 For det gode budskapet er forkynt både for oss og for dem. Men ordet disse hørte, ble til ingen nytte, fordi de ikke ble ett i troen sammen med dem som hørte det. 3 Og det er vi som tror, som går inn til hvilen. For han sa: Så sverget jeg i min vrede: Aldri skal de komme inn til min hvile! Guds gjerninger var riktignok fullført da verdens grunnvoll var lagt. 4 For et sted har han sagt om den sjuende dagen: Så hvilte Gud på den sjuende dag fra alle sine gjerninger.

5 Men her sier han: Aldri skal de komme inn til min hvile! 6 Altså står det fortsatt igjen at noen skal komme inn til hvilen. For de som først fikk det gode budskapet, kom ikke inn på grunn av ulydighet. 7 Derfor fastsetter han på nytt en dag: «i dag», når han lang tid etter gjennom David sier dette som vi alt har nevnt: I dag, om dere hører hans røst, så gjør ikke hjertene harde.

8 For hvis Josva hadde ført dem til hvilen, ville ikke Gud senere ha talt om en annen dag. 9 Altså er det fremdeles en sabbatshvile i vente for Guds folk. 10 Den som kommer inn til hans hvile, får jo hvile fra sine gjerninger, slik Gud hvilte fra sine. 11 La oss derfor ivre etter å komme inn til denne hvilen, så ingen faller fra på grunn av samme slags ulydighet.“

Hebreerne 4:1-11

Vi blir fortalt at “det er vi som tror, som går inn til hvilen” (4:3), og da er det viktig at vi vet hva “hvilen” er for noe. Det greske ordet “katapausis” har en gunnleggende betydning som er “slutt på arbeid eller noen form for handling”. Du slutter hva du gjør akkurat nå. Handling, arbeid og anstrengelse er over. Men dette er ikke vanlig hvile, det er Guds perfekte hvile i fri nåde. Det betyr å ikke bekymre seg, men stole på Gud. Mange kan ikke finne hvile mentalt eller følelsesmessig firdi de blir så lett irritert. Det er vanskelig å gjøre slik som man sier på engeslk: “Let go, and let God”. Det betyr å bare gi alt over til Gud og stole på at Han vil være med deg og gjøre deg trygg, samt ta Seg av på dine behov.

Å gå inn til Guds hvile kan bety å ha fred med Gud – noe vi har gjennom frelsen – eller det kan bety å ha fred i Gud – som er å stole på Gud og ha full tillit til Ham. Det kan være frihet fra skyldfølelse, bekymring over tidligere synder og lovmessige krav om gjerninger. Når vi enter Guds hvile betyr det at vi lener oss helt til Gud og stoler på at Han vil ta Seg av alt som er nødvendig. Guds hvile kan også ha en fremtidig betydning når all vår gjerning er over og vi kan være sammen med Jesus i våre nye kropper.

Som 4:1 sier, så er Guds hvile noe som ligger der foran oss og er tilgjengelig for alle. Gud inviterer oss til å komme til Ham slik at Han kan gi oss denne hvilen – noe vi ofte kaller “Guds fred”. Guds fred er mer en mental instilling i livet hvor vi fokuserer på Gud og holder oss så nær Ham som mulig. Gud vil gjerne gi oss Hans fred, Hans glede, Hans rike, Hans nåde o.s.v. Alt vi trenger å gjøre er å ta imot dette – og vi gjør dette ved å holde vårt fokus på Ham.

Gud sier imidlertid at de som gjør hjertene sine harde (vi har sett eksemplet med israelittene de 40 år i ødemarken) vil ikke få del i denne hvilen. De har ikke tatt imot ordene fra Gud, og da vil de ikke kunne bli frelst, ei heller få del i Guds perfekte hvile i deres liv. Men Gud er trofast og kjærlig. De som tar imot Ham vil Han aldri vise bort.

Så hva finner vi i denne åndelige hvilen vi leser om her? Først finner vi en personlig tro. Dette er det første kravet for frelse sett med menneskelige øyne. Høre evangeliet er essensielt, men det er ikke nok. De gamle israelittene hørte Guds budskap om hvile, men det hjalp dem ikke ettersom de ikke aksepterete det. De stolte ikke på Gud som ga dem de gode nyhetene. Det gjør oss ikke noe godt dersom vi ikke tror det vi hører. Når vi godtar Guds budskap blir vi forrent gjennom troen.

Etter at Gud hadde skapt verden, så hvilte Han (4:4). Jeg tror ikke dette var fordi Han var trett og trengte hvile, men Han gjorde dette som et bilde på den 7 dager lange uken, hvorav menneskene trenger minst en hviledag. “For på seks dager laget Herren himmelen og jorden, havet og alt som er i dem; men den sjuende dagen hvilte han. Derfor velsignet Herren sabbatsdagen og helliget den” (2 Mosebok 20:11). Jødene har Sabbaten på lørdagen, vi har Herrens dag på søndagen. Men Gud visste at vi trengte hvile, og Han forsøker igjen og igjen å hjelpe oss til å få den hvilen vi trenger.

Så hvordan kan vi beskrive denne hvilen Gud har for oss? Jeg har tre svar: For det første er det en åndelig hvile. Vi vil aldri ha komplett fysisk fred rundt oss. Livet går opp og ned. Stormer skyller over oss. Josva ledet ikke israelittene til en fysisk hvile (4:8), men den sees i sammenheng med Guds hvile (4:9-10) – og den var åndelig. For det andre var det en hvile for Israel. Hvilen kom først til Israel, slik frelsen kom først tilo Israel, men den har siden også kommet til oss hedninger (Romerne 1:16). Til slutt er dette en hvile for fremtiden. Da Johannes skrev Johannes åpenbaring på øye Patmos, skrev han: “Fra himmelen hørte jeg nå en røst som sa: «Skriv: Salige er de døde som fra nå av dør i Herren.» «Ja», svarer Ånden, «de skal få hvile fra sitt strev, for deres gjerninger følger med dem.»” Når livene våre er over, kan vi virkelig finne hvile.

Refleksjon:

Opplever du Guds hvile i ditt liv? Hvis ikke, hva tror du at du må forandre i livet ditt for å kunne oppleve dette?

–

Guds Ord ser oss

“12 For Guds ord er levende og virkekraftig og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom til det kløver sjel og ånd, marg og bein, og dømmer hjertets tanker og planer. 13 Ingen skapning er skjult for ham. Alt ligger åpent og nakent for øynene på ham som vi skal stå til regnskap for.”

Hebreerne 4:12-13

Når en studerer Bibelen, kommer en ofte inn på emner som har med Ordet å gjøre – det være seg, åndelige liv og åndelig krigføring, Guds åpenbaring for menneskene, bevis for at Bibelen er Guds Ord o.s.v. I alle disse tilfellene er Hebreerne 4:12 sentralt. Tenk på hva som står her! Guds Ord er levende! Alle som har studert Guds Ord over tid har funnet at Bibelen er Guds levende Ord – du leser noe du har lest før, så oppdager du plutselig noe helt nytt. Du har vokst åndelig, og når du leser noe du kanskje har lest 10-20 ganger før, så dukker det opp noe helt nytt som du aldri før har lagt merke til. Dette er fordi Guds Ord er levende, og Gud bruker det til å gi deg åpenbaringer etterson du er klar for dem.

Så ser vi at Guds Ord er skarpt, skarpere enn noe tveegget sverd. Guds Ord har noen skarpe uttalelser, noen vil vi helst ikke snakke om. Jesus var klar i Sin tale, og sannheten kuttet noen dypt inn i sjelen til noen av tilhørerne – særlig fariseerne og de skriftlærde. Skriften dømmer handlingene våre derson de ikke ærer Gud, som forfatteren sier “dømmer hjertets tanker og planer” (4:12). Visste du at dersom du ikke inkluderer Gud i dine planer om fremtiden, så er du skrytende og arrogant? Tenker du at du klarer alt selv og ikke trenger Gud? Inkluder Gud i planene dine, så vil det gå deg vel.

4:12 sier at Guds Ord er et sverd som kan kløyve sjel og ånd. Hva menes med dette? Menneskene består av tre deler i følge Bibelen: kropp, sjel og ånd. Kroppen er bare vårt fysiske “skall”, og dette er hva vi legger bak oss når vi dør. Sjelen blir av mange definert som personligheten vår. Det er det bevisste – alt vi sanser kommer inn og påvirker sjelen vår. Når vi dør, lever sjelen videre. Noen tror at sjelen kan bli født igjen og igjen – dette er reinkarnasjon. Bibelen lærer ikke dette! Ånden er den delen av mennesket som kan kommunisere med Gud, oppleve Gud, tilbe Gud. Etter at Adam syndet, dukket det opp noe som vi kaller “arvesynd”. Dette betyr at vi alle blir født som syndere, og den åndelige delen av mennesket er dødt, ødelagt, brutt sammen, uvirksomt. Men når vi blir frelst – “født på ny” – så blir denne delen av menneskene levende igjen. Vi kan ha samvær med Gud igjen, slik som Adam hadde i Edens hage før syndefallet.

Guds Ord er, som sagt, skarpere enn noe tveegget sverd. Et tveegget sverd er skarpt på begge sider. Vi kan bruke Guds Ord som et tveegget sverd – både til forsvar og angrep. En god kunnskap til Skriften vil føre til at du kan forsvare troen din, og du vil også kunne angripe fienden – djevelen og hans engler. Når det gjelder at “det kløver sjel og ånd“, så er det flere teorier her. Emnet er stort, og jeg vil ikke gå i detalj her. Noen leser dette som å kløyve sjelen fra ånden, andre sier at sjel og ånd blir kløyvet fra kroppen. Samme hvordan man tolker dette, så er det åpenbart at Guds Ord er skarpt nok til å dele “marg og bein” – her åpenbart “marg” fra “bein”. Dette er hvor skarpt dette sverdet er dersom vi sliper det – og vi må også lære å svinge det.

Til slutt står det at “Ingen skapning er skjult for ham” (4:13). Faktisk er det intet som er sjult for Gud – Han vet jo hvor mange hårstrå vi har (Matteus 10:30), og der er ingen plasser vi kan sjule oss for Ham (Salme 139). I dag er vi heldige nok til å ha MR maskiner, CT, EEG og EKG – flere måter leger kan se inni kroppen vår for å finne ut hva som er årsaken til smertene våre. Dette kunne man ikke se i gamle dager. Her knyttes Guds allvitenhet til Guds Ord og Guds hvile. Når vi ser oss selv og verden gjennom Guds øyne, så kan vi se åndelige saannheter. Dette kan hjelpe oss å se om det er noe som hindrer oss å komme inn til Guds hvile. Og Guds Ord er ikke bare Bibelen, det er også Jesus Kristus (Johannes 1:11-5).

Refleksjon:

Vi kan ikke lese og forstå Bibelen uten at Jesus er med oss og gjennom den Hellige Ånd. Hvordan kan du oppleve Guds hvile gjennom å bruke Guds Ord i livet ditt?

–

Vår store Øversteprest

“14 Siden vi har en stor øversteprest som har gått inn gjennom himlene, Jesus, Guds Sønn, så la oss holde fast ved bekjennelsen! 15 For vi har ikke en øversteprest som ikke kan lide med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd. 16 La oss derfor frimodig tre fram for nådens trone, så vi kan finne barmhjertighet og finne nåde som gir hjelp i rette tid.”

Hebreerne 4:14-16

Et hovedtema i denne boken er at Jesus er vår Øversteprest. Hva vi leseci dagens tekst er et positivt budskap: Jesus er vår Øversteprest, og Han vet hva det betyr å være menneske. Her er ingen svovelprediant, men et budskap om å “finne barmhjertighet og finne nåde som gir hjelp i rette tid” (4:16). Vi leser også om frimodighet, et nytt konsept i Nye Testamentet, basert på Guds kjærlighet og nåde. I Gamle Testamentet måtte prestene holde alle regler og bud til punkt og prikke, ellers ville Gud straffe dem.

Gjennom hele Gamle Testamentet leser vi om at menneskene måtte ofre sonoffer eller takkoffer til Gud. Ja, selv Kain og Abel ofret til Gud i 1 Mosebok 4. Vi ser at Abel ofret et godt offer, av de førstefødte lammene – et blodoffer som kan rense syndene for den som ofrer (Hebreerne 9:22). Men Kain ofret fra markens grøde, et offer som Gud ikke så i velvilje til (1 Mosebok 4:5). Men på denne tiden var blodofferet trolig ikke et klart krav. Hebreerne 11:4 sier: “I tro bar Abel fram for Gud et bedre offer enn Kain. Fordi Abel trodde, fikk han vitnesbyrd om at han var rettferdig, det vitnet Gud om da han ofret.” Det vil si at det var Abels innstilling som var riktig, mens Kain manglet riktig innstilling – og tro på Gud.

Men da Moseloven kom, fikk menneskene klare regler om ofringer til Gud, og prestene fra Levis stamme var praktisk talt glorifiserte slaktere. Særlig ved påske rant blodet i store strømmer fra tempelet ettersom det var så mange dyr som skulle ofres. Men øverstepresten var den eneste som kunne gå inn i det aller helligste. En gang i året, ved Yom Kippur, gikk øverstepresten inn i det aller helligste – det inderste kammeret i tabernaklet eller tempelet – for å ofre et årlig syndoffer for hele nasjonen Israel (les gjerne 3 Mosebok 16). Dette måtte gjøres årlig, ettersom offer av dyreblod bare kan gi delvis rebselse for synden. Jesus – vår nye Øversteprest – var imidlertid det perfekte offer som tok vekk all synd.

Det at Jesus har blitt vår Øversteprest betyr at vi ikke trenger en prest som mellommann mellom oss og Gud. Vi kan gå direkte til Gud i bønn når vi ber i Jesu navn. Før måtte en gå til presten og be presten gå til Gud på dine vegne. Det levittiske presteskapet er en saga blott – en ordning som hører hjemme i Gamle Testamentet. Jesus kunne ta på Seg denne rollen fordi Han var syndfri og et perfekt offer uten skade eller lyte. Bare Jesus kunne være det perfekte “offerlam” – som ble ofret på korset på Golgata.

Forfatteren av Hebreerne forklarer til leseren at vi har en ny og bedre øversteprest i Jesus Kristus. Dette er ikke bare fordi Han er perfekt, eller fordi Han er mellomleddet mellom oss og Gud Fader (se også Johannes 14:6), men fordi Han vet hvordan det er å leve her på jorden. Han var riktignok feilfri og uten synd, men Han “kan lide med oss i vår svakhet” (4:15). Blandt annet Jesaja 53:4-5 beskriver hvordan Han led som menneske: “Sannelig, våre sykdommer tok han, våre smerter bar han. Vi tenkte: Han er rammet, slått av Gud og plaget. Men han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder. Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet.”

Refleksjon:

Tror du at Jesus vet hvordan du føler deg?

–

Kristus: Den perfekte Prest

“1 En øversteprest blir alltid valgt ut blant mennesker og innsatt for å gjøre tjeneste for Gud på vegne av mennesker. Han skal bære fram gaver og offer for synder. 2 Han kan vise mildhet mot dem som er uvitende og farer vill, fordi han selv er underlagt svakhet 3 og derfor må bære fram syndoffer også for seg selv, ikke bare for folket. 4 Ingen tiltar seg denne verdigheten selv, men han blir kalt av Gud, slik som Aron. 5 På samme måte har heller ikke Kristus gitt seg selv den ære å være øversteprest. Han fikk den av Gud, som sa til ham:

Du er min Sønn, jeg har født deg i dag. 6 Slik sier han også et annet sted: Du skal til evig tid være prest av samme slag som Melkisedek.

7 Da Jesus levde som menneske, bar han fram bønner og nødrop, med høye skrik og tårer, til ham som kunne frelse ham fra døden, og han ble bønnhørt fordi han var gudfryktig. 8 Enda han var Sønn, lærte han lydighet ved å lide. 9 Da han hadde nådd fullendelsen, ble han opphav til evig frelse for alle dem som adlyder ham, 10 han som av Gud ble kalt øversteprest av samme slag som Melkisedek.“

Hebreerne 5:1-10

Når en jøde snakker med noen om religionen deres, så er ett av de første og største spørsmålene de ønsker å sille “Hvem er din øversteprest? Hvem er mellomleddet mellom deg og Gud? Hvem utfører syndoffer for deg?” En kristen ville selvsagt ha forklart: “Jeg har en perfekt Øversteprest som er Messias Herren, Jesus Kristus!” Dette ville blitt etterfult av forklaringen om at Jesus var perfekt og uten synd, og når Han døde på korset var dette det perfekte offerlam som en gang for alle fjernet alle syndene dine.

Det kan ikke understrekes nok at Jesus er den perfekte Øverstepresten. Med Kristi oppofring på korset er det ikke lengre behov for tempelet lenger, og det levittiske presteskapet har ikke lengre noen funksjon som mellommann mellom Gud og menneskene. Da Jesus døde, ble forhenget i tempelet revet i to, fra topp til bunn. Det er fordi Gud selv fjernet skillet mellom Gud og mennesker så snart det perfelte Påskelammet var ofret.

De første 4 versene i kapittel 5 nevner kvalifikasjonene for en jødisk øversteprest. De skulle være utnevnt av Gud blandt menn. Han måtte ikke bare være en mann, men en Guds mann. Det vil si at han måtte følge Guds Ord, i Gamle Testamentet: Guds Lov. Han måtte ha sympati for andre, noe som vil være kjennemerket for en god prest. Han skulle bære frem gaver og sonmoffer til Gud på de andres vegne. Dette er en utrolig viktig oppgave! Han måtte heller ikke glemme å gi offer for seg selv, og dette gjorde prestene gjerne før de ofret for andre mennesker.

5:5-6 forteller oss at Jesus ikke Selv valgte å bli vår Øversteprest. Som de levittiske prestene, mottok Han et kall til dette embedet. Faderen sier til Sønnen: “Du er min Sønn, jeg har født deg i dag” (5:5). Dette er et sitat fra Salme 2:7, og jødene visste at dette handlet om Messias. Selv om Jesus var den hellige Sønnen til Faderen, så brukte Han ikke denne posisjonen til å gi Seg selv ære. Jesus sa: “Hvis jeg ærer meg selv, er min ære ingenting verdt. Men det er min Far som gir meg ære, han som dere kaller deres Gud” (Johannes 8:54). Jesus var ydmyk da Han kom til jorden som menneske, født i en stall.

Men så sier Gud også: “Du skal til evig tid være prest av samme slag som Melkisedek” (5:6). Jeg vil komme tilbake til Melkisedek under kapittel 7, men jeg føler at jeg må si noe om denne personen her også. Melkisedek var en konge-prest som levde på Abrahams tid, som vi egentlig kjenner lite til. Han var konge av Salem (det eldgamle navnet for Jerusalem) og var prest for den sanne Gud (1 Mosebok 14:18). Han levde mange århundrer før det aronske prestedømmet ble etablert, og presteskapet hans var uten ende (Hebreerne 7:3). Det aronske prestskapet startet på Moses sin tid og endte i år 70 e. Kr. da tempelet ble ødelagt. Melkisedek hadde defor et presteskap som var overlegent overfor det aronske på to måter: For det første: Melkisedek var en konge, Aron var ikke en konge. For det andre: Melkisedeks presteskap var evig, mens Arons var midlertidig. Melkisedeks presteskap er derfor et bedre bilde på Kristus enn Arons presteskap.

De siste versene viser hvordan Jesus hadde sympati for dem Han er øversteprest for, et karaktertrekk som også gjalt for “vanlige” prester. Han lærte lydighet gjennom lidelsen Hans, og Han ble kilden til evig frelse for alle som adlyder Ham. Den evige frelsen hadde ikke vært mulig med mindre Jesus hadde sagt “Men la ikke min vilje skje, men din!” i Getsemane før korsfestelsen (Lukas 22:42).

Refleksjon:

Jesus har gitt oss et eksempel om å være lydige da Han adlød Faderen og gikk til korset. Er vi like lydige i våre liv?

–

Tragedien med å avvise full åpenbaring – Del 1

“11 Om dette har vi mye å si, men det er vanskelig å forklare siden dere er blitt så likegyldige til å høre. 12 Etter så lang tid burde dere selv være lærere, men dere trenger noen som på nytt kan lære dere det første og grunnleggende i Guds ord. Dere er blitt slike som trenger melk, ikke fast føde. 13 For den som lever av melk, er et spedbarn og forstår seg ikke på budskapet om rettferdighet. 14 Men fast føde er for de fullvoksne, de som ved å bruke sansene har øvd dem opp til å skjelne mellom godt og ondt.”

Hebreerne 5:11-14

Vi kommer nå inn i en del av Hebreerne hvor det kan være mange forskjellige syn eller fortolkninger, og noen av disse blir satt opp mot hverandre. En kan si at Hebreerne 5:11-6:12 hamdler om åndelig modenhet. Vi ser stadig kontraster mellom kristendommen og judaismen, og dette er forståelig da disse to er på mange måter vidt forskjellige. Denne første delen og den andre delen (6:1-8) tror jeg gjelder de ikke-troende, mens jeg tror at den tredje delen (6:9-12) gjelder de troende.

Det sentrale emnet i denne boken er Den nye paktens overlegenhet overfor Den gamle pakten, det vil si kristendommen overfor judaismen. Under dette hovedemnet finner vi flere underemner, som overlegenheten av det gamle prestedømmet under det nye prestedømmet, det nye offeret over de gamle ofrene, den nye Mellommannen over de gamle mellommennene, o.s.v.

5:11 sier “Om dette har vi mye å si, men det er vanskelig å forklare siden dere er blitt så likegyldige til å høre.” Men “hos” er et pronomen som på engelsk blir oversatt som “hvem”. Dette ordet ser ut til å peke tilbake til Melkisedek – og i den sammenheng synes “hvem” å passe bedre. Han har nettopp blitt nevnt (5:6 og 5:10), og da gir forfatteren hans tredje advarsel her. Det er vanskelig å forklare Melkisedek fordi mottakerne av dette brevet ikke er i stand til å forstå åndelige sannheter som kan være litt kompliserte.

Det kan virke som om forfatteren her er litt frustrert over at han på ny må forklare grunnleggende sannheter på ny, fordi leserne burde ha forstått disse for lenge siden og burde ha vært i stabd til å lære dette videre til andre. Alt han har skrevet så langt er grunnleggende sannhetede – troens grunnleggende sannheter – oppsummert med at Jesus var perfekt og ble kilden til frelse for alle som adlyder Ham.

Men her er vi! Forfatteren har kommet med en første advarsel i 2:1-4 om at de hadde oversett evangeliet, og den andre advarselen i 3:7-19 handler om at de gjorde hjertene sine harde til evangeliet. Den tredje advarselen har med åndelig modenhet å gjøre – faren ved å forbli i Den gamle pakten i Gamle Testamentet istedenfor Den nye pakten i Nye Testamentet som overgår Den gamle pakten.

Forfatteren sier at mottakerne av dette brevet er “blitt så likegyldige til å høre” (5:11). Det er ikke fiendtlighet til Guds Ord som er vårt største problem i vår moderne verden, men det er likegyldigheten. Forfatteren anklaget noen av mottakerne for å være likegyldig, og det er sannelig et av de største problemene i vår tid. Jesus selv sa i Johannes åpenbaring: “Jeg vet om dine gjerninger – du er verken kald eller varm. Om du bare var kald eller varm! Men du er lunken, ikke varm og ikke kald. Derfor skal jeg spytte deg ut av min munn” (Johannes åpenbaring 3:15-16). Likegyldigheten er verre enn fiendtlighet!

Mottakerne av dette brevet trenger å bli opplært igjen i grunnleggende, åndelige sannheter (5:12). De forstod ikke deres egen ABC om troen. Dette kan gjelde folk som hevder de er kristne, inkludert flere teologer. De kjenner Skriften og det bibelske språket godt, men de vet ikke – aksepterer ikke – hva dette betyr På grunn av tiden de har tilbrakt i Ordet, burde de være full av visdom og undervise andre disipler. Men de har ikke en gang forstått det mest grunnleggende i Bibelen. De har studert Bibelen i årevis – kanskje til og med flere tiår – men de kjenner ikke Jesus Kristus.

De som kontinuerlig lever på åndelig melk vil ikke kunne vokse åndelig, men forblir en som “er et spedbarn og forstår seg ikke på budskapet om rettferdighet” (5:13). Et viktig poeng her: En baby kommer ikke av seg selv for å få melk, men foreldrene gir barnet melken. Samme her med disse “spedbarna” – de blir matet malk fra Ordet, men gjør ikke noe aktivt for å få det. Dette spedbarnet vil ikke forstå Skriftene eller vokse åndelig. De er ute av stand til å fortære fast føde, det vil si, forstå åndelige ting.

Fast føde er for den “fullvoksne” (5:14) står det – eller “modne” om du vil. “Teleios” betyr noe som er komplett, som med forskjellige typer arbeid, vekst, mental eller moralsk karakter. En kristen – troende – vil vokse åndelig og bli mer og mer moden ettersom tiden går. Guds Ord vil ikke komme tomt tilbake, men vil oppnå det Gud ønsker i oss – det vil få oss til å vokse, og Gud vil kunne bruke oss. Dette står i full kontrast til dem denne advarselen gjelder – de har ingen vekst og ingen forståelse.

Refleksjon:

Kan du spise fast føde i ditt åndelige liv? Har du åndelig vekst i livet ditt? Bare full overgivelse til Gud vil gi deg den åndelige forstanden du trenger!

–

Tragedien med å avvise full åpenbaring – Del 2

“1 Derfor skal vi nå gå videre fra det første vi lærte om Kristus, fram mot full modenhet. Vi vil ikke på nytt legge grunnvollen med omvendelse fra døde gjerninger og tro på Gud, 2 med undervisning om renselsesbad og håndspåleggelse, om de dødes oppstandelse og om evig dom. 3 Slik skal vi gå videre, om Gud vil.

4 Når noen en gang er blitt opplyst og har smakt den himmelske gave og fått del i Den hellige ånd, 5 har smakt Guds gode ord og den kommende verdens krefter, 6 og så faller fra, da er det umulig å fornye dem så de igjen vender om. De korsfester Guds Sønn på nytt og gjør ham til spott. 7 Når en åker drikker regnet som stadig faller på den, og bærer grøde til nytte for dem som dyrker den, får den velsignelse fra Gud. 8 Men bærer den torn og tistel, er den til ingen nytte. Forbannelsen er ikke langt borte, og det ender med at åkeren blir svidd av.”

Hebreerne 6:1-8

Folk kan gå til kirken i årevis og høre evangeliet uten å ta det helt imot eller forplikte seg til noe som helst. Dette tror jeg er den type mennesker vi leser om her. Forfatteren snakker til mennesker som har hørt budskapet om Jesus Kristus uten å ha gjort noe med dette personlig. Disse menneskene kan ha tilpasset seg en type “kristendom” uten å ha tatt imot Kristus som sin personlige Frelser. Høres dette utrolig ut? Sjekk gjerne videoene mine om de ti jomfruene i Matteus 25. Under serien “Jesu andre Bergpreken” forklarer jeg at 5 av de 10 jomfruene var en del av menigheten som kalte seg kristne, men de manglet olje i lampene sine og kunne ikke dra med bryllupsfølget som skulle til brullupsfesten. Disse 5 jomfruene sa de var kristne, men når alt kom til alt var de ikke klare til å dra inn til bryllupsfesten.

Oppfordringen av å gå videre fra det første og gå videre til modenhet er egentlig de samme. De må forlate båndene som binder dem til Den gamle pakten i judaismen og omfavne Jesus Kristus som deres Frelser. De burde gjøre det umiddelbart, uten å nøle mer. Modenheten som frelsen bringer er ingen prosess, den er et umiddelbart mirakel.

Å “gå videre” (6:1) er det greske “aphemi” som betyr “å legge bak seg, se bort fra, forsake, legge til side, forlate, utelate, sende bort eller gi opp”. Så la oss legge bak oss Den gamle pakten men sin lære om Kristus og få et levende forhold til Jesus som gir oss modenhet. I 1 Korinterbrev 7 bruker Paulus ordet “aphemi” om en kristen mann som sender bort sin utroende kone (skilsmisse). Skilsmisse er total adskillelse i ekteskapet, komplett avslutning av forholdet dem imellom. Når en forstår dette, vil det trolig være lettere å forstå 6:1-3.

De neste versene er vers som har blitt brukt for å vise at en kan miste frelsen. Faktisk sier den ikke noe om frelsen i det hele tatt. La oss se på de fem tingene som nevnes her. For det første står det at de har blitt “opplyst“. Dette betyr at de har blitt intellektuelt opplyst om bibelsk og åndelig sannhet. I Septuaginten (den greske oversettelsen av Gamle Testamentet) blir det greske ordet “photizo” flere ganger oversatt som “å gi lys gjennom kunnskap eller lære”. Det betyr å være mentalt klar over noe, å bli instruert, men sier ingenting om en persons respons til det som har blitt fortalt dem – om de har trodd eller avvist kunnskapen de er har hørt.

For det andre står det de “har smakt den himmelske gave“. Den himmelske gave kan være flere ting. Den Hellige Ånd er nevnt som en himmelsk gave, men Han nevnes etterpå, så det er trolig ikke Ham forfatteren snakker om. Den største himmelske gaven vi vet om, er vår Herre og Frelser Jesus Kristus. Men legg merke til at de har smakt litt av Ham, de har ikke tatt imot Ham, ikke festet fordi de hadde fått del i Hans frelse. At de “smakte” den himmelske gaven betyr at de bare hadde smakt – tatt en liten sipp av det levende vannet, ikke drukket helt av det. Jeg vet flere som har smakt på Guds nærvær i en menighet et sted, men aldri tatt inn Guds frelse ved å drikke fullt ut.

For det tredje finner vi at de har “fått del i Den hellige ånd“. Det greske “metochos” har med assosiasjon og gjøre, ikke eiderskap av noe. Disse menneskene var til stede når den Hellige Ånd var til stede. Ordet er det samme som brukes om fiskere som er “medfiskere” – det vil si, de blir identifisert på grunn av at de jobber med andre fiskere (Lukas 5:7). Med andre ord brukes dette ordet om mennesker som har vært tilstede når den Hellige Ånd har vært tilstede og virket blandt folk. I 2:4 ser vi at disse menneskene hadde hørt Ordet forkynt og sett (til og med deltatt) i flere undere og tegn, mirakler og den Hellige Ånds gaver. Bibelen neber aldri at menneskene som er frelst er assosiert med dem, Den sier at Han lever inni dem! Dette er en viktig forskjell!

For det fjerde leser vi at de “har smakt Guds gode ord“. Dette betyr heller ikke at de er frelste. Kommentarene under de andre punktene gjelder også her. De hørte Ordet forkynt. Ikke noe nytt her.

Det femte og siste elementet i 6:4-5 er at de har smakt “den kommende verdens krefter“. Den kommende verden er det fremtidige Guds rike. Vi snakker om Det Messianske riket – aka Tusenårsriket hvor Jesus skal herske over hele jorden fra Jerusalem i 1000 år (se Johannes åpenbaring 20:4). Disse jødene hadde sett samme type mirakler som man vil oppleve i Det Messianske riket. De har sett det og fått en smak av det. Og dess mer de har sett og smakt, dess mer har skyldfølelsen deres vokst. Tenk hvor stor denne skyldfølelsen vil være når de endelig står for Guds hvite trone for å bli dømt for hva de har gitt opp og sagt nei til.

Til slutt finner vi en fjerde advarsel som er kjernen i 6:1-8: Dere har fått smakt hvor god Gud er, nå bør dere ta skrittet fullt ut og komme til Ham, for deresom dere ikke gjør det og vender dere bort fra Herren, så vil dere aldri komme tilbake til bekjennelse overfor Gud! Mange tror at denne advarselen er ment til kristne, men når vi ser at det gjelder ikke-troende jøder som nesten er omvendt, så forstår vi den bedre. Bibelen sier klart at du ikke kan miste frelsen når du først har blitt frelst og overgitt ditt hjerte til Kristus, men disse jødene hadde ikke kommet så lang enda.

6:7-8 avslutter denne delen med en illustrasjon på denne sannheten vi nettopp har gjennomgått. Jeg håper du ser betydningen og likheten her.

Refleksjon:

Går du på møter i en kristen menighet? Det gjør deg ikke mer til en kristen enn du blir en bil av å gå inn i en garasje! Å bli en personlig kristen betyr at du tror på at Jesus har stått opp fra de døde og at Han var det perfekte syndoffer som kunne betale dine synder. Vi må bekjenne syndene våre og la Ham være Herre i våre liv. Det er hvordan du blir en kristen! Er du en kristen?

–

Tragedien med å avvise full åpenbaring – Del 3

“9 Men når det gjelder dere, mine kjære, er vi overbevist om at det står bedre til, og at dere er på frelsens vei, selv om vi taler som vi gjør. 10 For Gud er ikke urettferdig så han glemmer det dere har gjort, og den kjærlighet dere har vist hans navn ved å tjene de hellige, nå som før. 11 Vi ønsker bare at hver og en av dere helt til det siste må vise like stor iver etter å bevare håpets fulle overbevisning. 12 Da må dere ikke være likegyldige, men ha dem til forbilde som på grunn av tro og utholdenhet arver det som Gud har lovet.”

Hebreerne 6:9-12

Etter alvorlige advarsler til disse jødene som ikke har tatt skrittet helt ut og tatt imot Kristus, så kommer det en kjærlig appell. “Vi” er nok de troende som alle håper, i kjærlighet (“agapetos” er ordet for “kjære“, noe som indikere at de har agape-kjærlighet for disse jødene), at de som har fått føle Gud vil omvende seg og bli kristne. “At dere er på frelsens vei” betyr nok, som vi tidligere har sett, at de nesten har tatt imot frelsen, men enten er vi frelst eller ikke. Det er umulig å være litt frelst.

Gud vet hvem som virkelig er Hans, og Han glemmer ikke sine egne eller det de har gjort for Ham. Når vi leser at de har tjent “de hellige”, så betyr dette at disse, som ikke har tatt imot frelsen enda, har tjent de som virkelig er frelst. Nøkkelen til sann kristen tjeneste er å ha en brennende kjærlighet for Herren. Alle kristne burde være attraktive og kjærlige, men alle er ikke dette. Vi tjener først og fremst Gud, men vi skal også tjene våre medkristne. “‘Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.’ Dette er det største og første budet. Men det andre er like stort: ‘Du skal elske din neste som deg selv‘” (Matteus 22:37-39).

I 6:11 snakker forfstteren igjen til de ikke-troende. De har nok (som med jomfruene i Matteus 25) identifisert seg som kristne, men har ikke tatt skrittet fullt ut, og er i umiddelbar fare for å falle tilbake til judaismen og miste muligheten til frelse. “Se disse sanne troende,” sier han til dem. “Jeg ønsker dere skal bli like ivrige som dem, og ha like stor ovebevisning som dem!” “Spoude” på gresk indikerer at en er ivrig og at noe haster. Å komme til Kristus er ikke en lang prosess som foregår i årevis, men bare krever en rask handling i tro. Frelsen er en umiddelbar opplevelse som ikke burde utsettes.

Igjen nevnes at de ikke må være likegyldige. Som tidligere sagt er fiendskap mot Gud bedre enn likegyldighet, og vår tid er full av likegyldighet. “Hvorfor skulle jeg bry meg?” “Det spiller ingen rolle for meg!” “Jesus var sikket en okay person, men hva har det med meg å gjøre?” Vi har det så godt i dette landet vårt (Norge) at vi ikke trenger Gud på samme måte som når vi mangler ting i livet vårt. Først når helsen skranter, tenker vi på Gud. Mange ber til en Gud de ikke tror på. “Det kan ikke skade!” sier de. Det er dumskap å ikke sette sin lit til Gud! Når menneskene gjør opprør mot Gud, så ler Han av oss (Salme 2:1-4). Ikke vær likegyldig overfor en kjærlig Gud som vil gi deg evig liv!

Refleksjon:
Spiller det noen rolle for deg at Jesus døde på korset for deg – i ditt sted? Er du likegyldig til at universets Gud vil ha et personlig forhold til deg? Livet ditt kunne være så mye rikere dersom du tok imot Kristus som din Frelser!

–

Sikkerheten i Guds løfter

“13 Da Gud ga Abraham løftet, sverget han ved seg selv, for han hadde ingen større å sverge ved. 14 Han sa: Sannelig, jeg vil velsigne deg rikt og gjøre din ætt uendelig tallrik. 15 Og Abraham ventet tålmodig og fikk det Gud hadde lovet ham. 16 Mennesker sverger jo ved en som er større, og eden er en stadfestelse som gjør slutt på alle innvendinger. 17 Gud ville gjøre det helt klart for arvingene til løftet at hans beslutning var uforanderlig. Derfor gikk han også god for den med en ed. 18 Med løfte og ed, to ting som ikke kan forandres – og Gud kan ikke lyve – skulle vi ha en mektig trøst, vi som har søkt tilflukt ved å gripe det håpet som ligger foran oss. 19 Dette håpet er et trygt og fast anker for sjelen. Det når innenfor forhenget, 20 dit Jesus gikk inn som forløper for oss, han som til evig tid er blitt øversteprest av samme slag som Melkisedek.“

Hebreerne 6:13-20

“Fleip eller fakta?” Kanskje du husker dette TV programmet hvor to lag, begge på tre personer, skulle gjette hvilket utsagn, av tre utsagn, hva som faktisk var fakta. Det gikk i 1970, 1982, 1986 og 1991. Faktisk er det ofte vanskelig å se hva sannheten er. Satan, djevelen, blir kalt “løgnens far” i Johannes 8:44. Vi vet at vi ikke kan stole på ham! Det finnes til og med mennesker som man ville tro var ærlige, men så skuffer de oss. Det gjelder TV evangelisten som samlet inn millioner av dollar til evangelisering for så å forsvinne med alle pengene. Det kan være en som har forkynt Guds Ord i årevis, men så plutselig stikker av med en sekretær eller en annen kvinne i forsamlingen. “Verden vil bedras,” sa tryllekunstner Tore Torell for mange år siden på NrK, og vi ser dette rundt oss hele tiden med “fake news” og folk som forsøker å svindle pengene dine fra deg.

Som vi har sett, oppfordrer forfatteren av dette brevet jødene å legge jødedommen bak seg – det vil si, Den gamle pakten, eller Moseloven som vi ofte kaller den. Judaismen skulle droppes, og de skulle binde seg helt til Jesus Kristus i Den nye pakten. Gamle former, seremonier og ritualer skulle legges bort. Men, som Hebreerne 11 sier klart, så var det også troen som reddet menneskene i Gamle Testamentet. Faktisk er det troen som redder oss i alle de forskjellige tidshusholdningene. Det beste eksempelet er Abraham, som er far til alle som tror (Romerne 4:11, Galaterne 3:7). Og her er det Abraham som blir satt foran leserne som modellen på en troende.

Abraham var jødenes store stamfar. Guds løfter om jødenes fremtid ble gitt til Abhaham, og Gud lovet at etterkommerne hans skulle bli like mange som stjernene på himmelen, ja, som sanden på stranden. Dette var for å si at det ville være umulig å telle dem, så mange skulle de bli. Men Abraham måtte være tålmodig da han ventet på sin lovede sønn – Isak. “Og Abraham ventet tålmodig og fikk det Gud hadde lovet ham” (6:15). Tro er ofte forbundet med å vente, dette fordi Gud ikke jobber med samme kalender som vi gjør. Han tenker høyere tanker enn oss, og Han legger bedre planer enn hva vi gjør. “For mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke mine veier, sier Herren” (Jesaja 55:8).

Så hvilken type tro hadde så Abraham? Abraham – i begynnelsen het han Abram – ble oppdradd som en hedning. Han var en etterkommer av Sem, en av Noahs tre sønner, men i mange generasjoner hadde familien hans tlbedt falske guder. Han vokste opp i Ur, en eldgammel kaldeisk by i Mesopotamia. Gud snakket til ham og ba ham først å gå til Haran og så til Kanaan. “I tro var Abraham lydig da han ble kalt, så han dro ut til et land som han skulle få i arv. Han dro av sted uten å vite hvor han kom” (Hebreerne 11:8). Uten noen annen garanti enn Guds ord som garanti for at han ville komme frem, trodde Abram Gud og gikk. Gud lovet at Han ville gi Abram landet Kanaan til hm og etterfølgerne hans, og at gjennom ham ville hele verden bli velsignet (1 Mosebon 12:1-3) – en profeti om Jesus og Hans frelsesverk.

Når Gud ga et løfte til Abram, sverget Han ved Seg selv, ettersom det ikke fantes noe høyere en kunne sverge ved. Ingen i hele univserset er større enn Gud, og grunnen til at Han ikke kan lyve er at Han oppfant sannheten. På grunn av personligheten Hans er det umulig for Ham å lyve. Han har ikke kapasitet til å lyve. Som universets Skaper er det Han som bestemmer hva som er sant og hva som er en løgn. Vi mennesker har ikke samme mulighet. De hebraiske leserne som gjenkjente sannheten i evangeliet, som hadde sett miraklene gjort ved disiplene, var fremdeles redd for å gi slipp på judaismen. Den Hellige Ånd oppmuntrer dem og forsikrer dem at de kan stole på Gud og gjøre hva Han sier.

Abrahamspakten er en god studie! Dette er den pakten Gud gjorde med Abraham da Han gjorde ham til den første hebreer – stamfar til jødene. Gud kommer med flere løfter til Abraham – “Gud ville gjøre det helt klart for arvingene til løftet at hans beslutning var uforanderlig” (6:17). Med andre ord er denne pakten en avtale som Gud har gjort med Abraham og hans etterkommere. Gud lover flere ting, og dette er betingelsesløst. Gud har sagt det skal skje, så det vil skje, samme hva vi sier eller gjør. Det finnes flere pakter i Gamle Testamentet, men bare en i Nye Testamentet. Dette er ting som Gud har bestemt, løfter Han har gitt til Sine etterfølgere. Til forskjell har Gud også gitt flere løfter, men disse har ofte betingelser heftet til dem. “Dersom du gjør som Jeg sier, vil Jeg velsigne deg, men dersom du ikke gjør som Jeg sier, vil Jeg straffe deg!” Et eksempel på et slikt løfte finner du i Jesaja 1:19-20.

Dette kapitlet avslutter med håp. “Dette håpet er et trygt og fast anker for sjelen,” sier forfatteren. Som kristne har vi et håp om fremtiden, håpet om den endelige frelsen. Sant nok er vi frelst allerede, men frelsen har tre forskjellige stadier: Først blir vi frelst fra alle syndene våre. Så arbeider vi på frelsen, noe som ikke betyr at vi må arbeide for frelsen, men at vi gjennomgår en prosess hvor vi tilstrever oss det ferfekte – vi jobber mot den perfekte og syndfrie personen vi burde være. Den fremtidige frelsen er når vi er ferdig med dette livet på jorden og vi endelig kan få våre nye, perfekte kropper og være helt syndfri (ærlighet vil tilsi at vi ikke har ankommet dette stadium enda). Jesus nådde helt inn – forbi forhenget til Det aller helligste – og der er Han vår øversteprest. Han er vår øversteprest for alltid, samme som tidligere nevnte Mekisedek. Som sagt vil jeg komme tilbake til Melkisedek under kapittel 7.

Refleksjon:

Hvilken type tro har du? Kunne du ha vært like tålmodig som Abraham da han ventet på at den lovede sønnen hans skulle bli født? Og kan folk stole på at du forteller sannheten? Tenk på hvordan du tenker en kristen burde være og oppføre seg. Er du også slik?

–

Melkisedek: En type av Kristus

“1 Denne Melkisedek var konge i Salem og prest for Gud, Den høyeste. Han kom og møtte Abraham og velsignet ham da Abraham vendte tilbake etter seieren over kongene, 2 og Abraham ga ham tiende av alt. Han er for det første Melkisedek, navnet betyr «rettferdighetens konge», og dernest er han konge i Salem, det vil si fredens konge. 3 Han er uten far og uten mor og har ingen ættetavle. Hans dager har ingen begynnelse, og livet hans tar ikke slutt. Slik er han lik Guds Sønn; han er og blir prest for alltid.

4 Se hvor stor han er, denne mannen som Abraham, patriarken, ga tiende av det beste krigsbyttet. 5 De av Levis sønner som blir prester, skal etter loven ta tiende av folket, altså av sine søsken, enda de også nedstammer fra Abraham. 6 Men Melkisedek, som ikke er av deres ætt, tok tiende av Abraham og velsignet ham som hadde fått Guds løfter. 7 Nå kan ingen benekte at den som blir velsignet, står lavere enn den som velsigner. 8 Ellers er det dødelige mennesker som mottar tiende, men her er det en som får det vitnesbyrdet at han lever. 9 Ja, i og med Abraham har Levi, han som ellers mottar tiende, på sett og vis selv gitt tiende. 10 For ennå ufødt var han i sin stamfar da Melkisedek gikk i møte med ham.”

Hebreerne 7:1-10

Før vi går inn i disse versene om Mekisedek, la meg først slå fast at dette er for dere som er modne kristne. I en bibelsk studie, når snakker om “typer” når vi snakker om en person fra Gamle Testamentet som virker eller seremonielt har en motpart, en antitype, i Nye Testamentet. “Typen” er historisk, virkelig og fra Gud til tross for at den er uperfekt og midlertidig. Bronseslangen som Gud befalte Moses å reise opp som en standar (4 Mosebok 21:8) var et eksempel på Kristus da Han ble løftet opp på korset (Johannes 3:14). Offerlammet i Gamle Testament var en type av Guds Lam, Jesus Kristus, som ble ofret for hele verden (Johannes 1:29, Johannes åpenbaring 5:6, 8), o.s.v.

Melkisedek er også en type av Kristus. Vi har veldig lite informasjon om ham i Bibelen, men vi finner ham i 1 Mosebok 14, Salme 110 og Hebreerne 5-7, men mest detaljert informasjon er her i 7:1-3. Hebreerne 7 er hovedfokuset i denne boken. Det omhandler den viktigste delen av judaismen – presteskapet! Intet offer kunne bli gitt unntatt av en prest, og ingen tilgivelse kunne bli gitt uten at det foregikk syndoffer. Lydighet til Loven var veldig viktig, men ofringene var enda viktigere.

Melkisedek ble først introdusert i kapittel 5 , men før forfatteren kunne forklare viktigheten av denne eldgamle prestekongen, så ga han en advarsel til de umodne jødene som ikke kunne akseptere Kristus som deres Frelser (5:11-6:20). Ved slutten av den vakre oppmuntringen til de troende om deres sikkerhet i frelsen, som følger etter advarselen, så blir Jesus igjen kalt en “øversteprest av samme slag som Melkisedek” (6:20). Nå kommer vi igjen tilbake til denne unike presten.

Noen tror at Mekisedek var en engel som tok menneskeform på Abrahams tid. Men presteskapet hadde en menneskelig, ikke engleaktig, funksjon (5:1). Andre tror han er Jesus selv som inntok menneskeskikkelse før Han ble født i Betlehem (jeg vil ikke gå mer inn på Teofania – pre-Betlehem manifestasjon av Kristus – her). Men i 7:3 betyr det greske ordet “aphomoioo” betry at Melkisedek ble “gjort lik” Guds Sønn, ikke at han var Guds Sønn. Jeg tror at Melkisedek var en historisk person som var et menneske hvis presteskap var en type av Kristus, en mann som Gud brukte som et bilde på Jesus Kristus. Det er imidlertid flere forskjellige syn her, og det er vanskelig å være bombastisk.

7:1-2 er et kort sammendrag av historien i 1 Mosebok 14. Det forteller at Melkisedek var “konge i Salem“, et eldgammelt navn for Jerusalem. Videre var han en “prest for Gud“. Han velsginet Abraham etter at patriarken vant over den undertrykkende kong Kedor-Laomer og hans tre allierte konger, og i retur ofret Abraham tiende av krigsbyttet sitt til Melkisedek. Melkisedeks tittel betyr “fredens konge” (Salem er fra samme rotordet som shalom).

Før vi ser på Melkisedeks presteskap, la oss kort summere opp det levittiske presteskapet. Hele Levis stamme var dedikerte av Gud til prestetjeneste. Selv om alle prestene var levitter, så var ikke alle levitter prester. Faktisk måtte de også stamme fra Aron, Moses bror. De levittene som ikke vr prester, tjente prestene – trolig som sangere, musikkere, tjenere i tempelet o.s.v. Presteskapet var nasjonalt, og prestejenesten deres var ikke under kongen, men alle andre sider av livet deres var det. En levitt kunne ikke bli konge. De ble satt til side som førstefruktene til Gud for deres spesielle prestetjeneste (se 4 Mosebok 8:14-16). Ofringen som prestene gjorde var midlertidige, inkludert syndofferet som ble gjort av øverstepresten på soningsdagen i det aller helligste. De ga bare midlertidig tilgivelse, og måtte gjentas igjen og igjen. Presteskapet var også arvelig. De tjente som prester fra de var 25 år gammel til de ble 50 år, så var tjenesten over (4 Mosebok 8:24-25).

La oss så se litt Melkisedeks presteskap. For det første hadde Mekisedek et universelt presteskap. De levittiske prestene var nasjonale prester som tjente Gud (Jehova/Jahve) i Israel, men Melkisedek tjente “den allmektige Gud” (“hupsistos theos“), den Gud som herker over hele univserset. Selv om dette ikke er fastslått, så er det implisert. Her er det ikke Guds navn som Israels Gud – det navnet jødene ikke trurde å si – som brukes, men et navn for Gud som sier at Gud eier både himmel og jord og er over alle nasjonale eller alle dispensasjonelle skiller. “Han var prest for Gud, Den høyeste” står det i 1 Mosebok 14:18. Her er det den velkjente tittelen “el elyown” som brukes. Det essensielle her er at Jesus ikke bare var jødenes Messias, men hele verdens Messias.

For det andre var Mekisedek en konge, og vi vet allerede at levittiske prester ikke kunne bli konger.Melkisedeks universelle presteskap og kongelige embete typifiserer Jesu frelserskap og herredømme som en perfekt Prest og en perfekt Konge. Når Sakarja snakker om Messias siere han: “ja, han skal bygge Herrens tempel, han skal vinne høyhet og sitte og herske på sin trone. Også en prest skal ha sin trone. Mellom de to skal det råde fred” (Sakarja 6:13), noe som gir Jesus rollen både sok prest og konge.

For det tredje var Melkisedeks presteskap rettferdig og fredfylt. Dette var ikke en beskrivelse en kunne gi om jødene da det levittiske presteskapet tjente dem. Formålet med det aronske presteskapet var å oppnå rettferdighet for folket gjennom syndoffer, men dette fungerte aldri helt. Gud æret syndofferet som synderen kom med, men det var aldri noen varig løsning. Melkisedek har blitt gitt en tittel som “konge av fred og rettferdighet”. “Konge av Salem” betyr “fredens konge” of “Melkisedek” (av hebraisk “Malkiy-Tsedeq“)betyr “konge av rettferdighet”. Rettferdighet og fred er bare to av flere beskrivende adjektiver som beskriver Messias. Som det står i Salme 85:11: “Miskunn og sannhet skal møte hverandre, rettferd og fred skal kysse hverandre.”

For det fjerde var Melkisedeks presteskap personlig, ikke arvelig. Vi vet at det aronske presteskapet gikk i arv fra far til sønn, derfor poengterer forfatteren av Hebreerne: “Han er uten far og uten mor og har ingen ættetavle. Hans dager har ingen begynnelse, og livet hans tar ikke slutt” (7:3). Dette betyr ikke at han ikke kom fra noe sted. Det betyr ganske enkelt at Gamle Testamentet ikke sier noe om hvor eller hvem han kom fra. Interessant nok kan det greske ordet “agenealogetos” – oversatt “har ingen ættetavle” – ikke finnes noe annet sted i Skriften, ja, faktisk ikke i noen andre greske skrifter. Andre steder ville dette ordet ikke ha hatt noen virkelig betydning. Melkisedek kan ikke sammenliknes med andre prester. Han var, så de sier på engelsk, “one in a million” – ja faktisk, den eneste av sitt slag. Dette fordi det bare finnes en Messias – Han er også Den eneste av Sitt slag.

For det femte var Melkisedeks presteskap evig. “Slik er han lik Guds Sønn; han er og blir prest for alltid” (7:3). Det står ikke at Melkisedek var Guds Sønn, det stå at han var “lik Guds Sønn” – en “type” av Kristus, Den sanne Messias. Det betyr heller ikke at Melkisedek levde for alltid (elsv om alle troende skal leve for alltid), men at Jesus er vår Prest for alltid. Levittiske prester tjente bare fra 25 til 50, det vil si en tjenestetid på 25 år. Faktisk er også hele det levittiske presteskapet utdatert ettersom det har kommet noe som er mye bedre. Jesus – Messias – er vår øversteprest for alltid.

Det blir gjort et poeng her av at braham ga tiende til Melkisedek. Om du går til en kristen menighet har du kanskje hørt at vi skal gi tiende – 10% – av alt det vi tjener til Gud. Jeg vil ikke forsøke å forklare eller forsvare denne praksisen her. Men Abraham er den første vi leser om i Bibelen som ga tiende til Gud. Kain og Abel – og mange andre – ofret til Gud, men det står ikke om de ga 10%. Trolig ga de enda mer! Abraha “ga tiende av det beste krigsbyttet” (7:4), ikke bare det som Loven krevde, men det beste som han hadde fått i krigsbytte. På grunn av Abrahams lovlydighet, så velsignet Mekisedek ham (7:6). Ellers blir det gjort et nummer av at “han som ellers mottar tiende, på sett og vis selv gitt tiende” (7:9), og dette er rett og slett av Levi (enda ufødt) vanligvis er den som mottar tienden, men her er det Levi (gjennom Abraham, deres stamfar) som gir tiende.

Refleksjon:

Tanken på at Abraham ga tiende til Mekisedek fordi Melkisedek var Guds prest, allerede før Moses og Moseloven er forbausende. Hva tenker du om ditt forhold til tienden og de hellige gaver som vi bør gi til Gud?

–

Jesus – Den ovelegne Presten – Del 1

“11 Dersom fullendelsen kunne nås gjennom det levittiske prestedømmet, som folket var bundet til ved loven, hvorfor måtte det da komme en prest av et annet slag, en som kalles prest av samme slag som Melkisedek og ikke som Aron? 12 Når prestedømmet blir forandret, er det nødvendig at også loven blir forandret. 13 For han det er tale om her, hørte til en annen stamme, og ingen fra den stammen har gjort tjeneste ved alteret. 14 Det er velkjent at vår Herre stammer fra Juda, og Moses har aldri sagt noe om prester fra den stammen.

15 Alt dette blir enda tydeligere når det står fram en annen prest, som er lik Melkisedek. 16 Han er ikke blitt prest gjennom en lov som krever en bestemt avstamning, men gjennom kraften i et uforgjengelig liv. 17 Han får jo dette vitnesbyrdet: Du skal til evig tid være prest av samme slag som Melkisedek. 18 Dermed blir et eldre bud opphevet fordi det er svakt og unyttig. 19 Loven førte jo ikke noe fram til fullendelse. Men nå kommer noe bedre, et håp som gjør at vi kan komme Gud nær.”

Hebreerne 7:11-19

Det viktigste i dagens tekst er at “vi kan komme Gud nær” (7:19). Guds største ønske er at vi mennesker øsker å komme nær til Ham, og dette er essensielt for kristendommen. Vi får våre største åndelige opplevelser når vi er nær Gud. Det er fantastisk at vi kan komme nær Ham og komme foran Hans trone – frimodig! Noen ser bar Jesus som et middel til frelse og personlig glede. De tror de er frelst og er ganske fornøyde med tilværelsen sin. De ser etter sikkerhet og lykke. Andre ser deres kristne liv som et fortsettende og voksende forhold med Gud gjennom studie av og lydighet mot Hans Ord.

I judaismen kom menneskene også til Gud, men det var alltid et slør mellom menneskene og Gud. Bare i Den nye pakten er full adgang mulig. Bare ved Jesu blod og Hans prestelige forbønn, basert på Hans offer på Golgata, ble adgangen til Gud åpnet. Dette emnet dukker stadig opp i Hebreerne. Hebrerne 7:11-19 skal vise oss at Den gamle pakten ikke brakte oss helt til Gud, men Den nye pakten gjør dette.

7:11 foreteller leseren at at det perfekte ikke kommer gjennom det levittiske presteskapet. Formålet med presteskapet var å forene menneskene til Gud gjennom offer for syndene deres. Men dette presteskapet kunne bare gi et bilde – eller en type om du vil – av den faktiske gjenforeningen. Fordi det ikke var perfekt, kunne det ikke gi adgang til Gud. 7:19 snakker om at Loven ikke var i stand til å gjøre menneskene perfekte, og går så videre til å si spesifikt at denne mangelen på perfeksjon, dette feiltrinnet, ikke kunne bringe mennesker nær til Gud. Målet for Det aronske presteskapet og Moseloven var ar de skulle bringe mennesker nær til Gud. De klarte ikke å oppfylle dette målet på den måten at de ikke kunne stå alene uten å ta del i Kristi presteskap.

Videre leser vi om at “prestedømmet blir forandret” i 7:12. Denne forandringen er en god forandring. “Forandret” her er det greske “metatithemi” som betyr å sette inn en ting i steden for noe nnet. Akkurt som kristemdommen kommer fra judaismen – den erstatter faktisk judaismen. Siden det aronske presteskapet og Moseloven vr så nært knyttet sammen, så “er det nødvendig at også loven blir forandret“. “Loven” kan ha mnge betydninger, av og til betyr det Toraen (1-5 Mosebok) eller hele Gamle Testmentet. Der er helt på det rene at Det nye testamentet og kristendommen er en ny lov, men en lov som bygger på de gamle lovene, men er videreutviklet. Under Bergprekenen (Matteus 5-7) forklarer Jesus “Tro ikke at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle” (Matteus 5:17). Synden i Gamle Testamentet er fremdeles synd i Nye Testamentet, men Loven viser at vi ikke er perfekte og trenger den perfekte Jesus som vår Frelser.

Oppe på fjellet under transfigurasjonen i Markus 9 ble Peter lamslått da han så Moses og Elia snakke med Jesus at han utbrøt “Rabbi, det er godt at vi er her. La oss bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia” (9:5). Jesus svarte ham ikke, men “Da kom det en sky og skygget over dem, og det lød en røst fra skyen: «Dette er min Sønn, den elskede. Hør ham!» Og med ett, da de så seg omkring, så de ingen annen enn Jesus; bare han var hos dem” (9:7-8). Essenselt sa Gud til Peter, Jakob og Johannes og alle andre: “Ikke lytt påMoses og Elia. Dette er Min Sønn: hør bare på Ham!” Gud illustrerte at det gamle var forbi og det nye hadde ankommet.

La meg bare si noe kort om resten av versene. Vi leser om at “det står fram en annen prest” (Hebreerne 7:15). Det greske ordet som her er oversatt “står fram” er det greske ordet “anistemi” (stå opp), men dette ordet er en gresk mellomstemme som er refeksiv. Frasen kunne derfor oversettes som “en annen prest står fem av Seg selv”, noe som kvil være et bilde på jomfrufødselen til Jesus. Som Gud har Jesus oppdradd Seg selv gjennom å føde Seg selv, om du fostår hva jeg mener. For det andre ville Jesus, ved å stå frem av Seg selv, ikke ha hatt noe nedarvet presteskap eller historisk presteskap. Det er også et hint mot oppstandelsen på påskemorgen. I Apostelenes gjerninger 2:32 bruker Lukas ordet “anistemi” spesifikt om Jesu oppstandelse fra graven.

I 7:19 får vi igjen ordet om at vi trenger å komme nær Gud, og Den nye pakten er akkurat det som trengs for å oppnå dette. Det allmenne presteskapet til enhver troende betyr at vi alle kan få direkte adgang til Guds trone når vi ber gjennom Jesus – vår mellommann.

Refleksjon:

Vi kan når som helst komme foran Guds trone i bønn. Hvor hyppig benytter du deg av denne muligheten?

–

Jesus – Den ovelegne Presten – Del 2

“20 Dette har ikke skjedd uten ed. De andre ble prester uten ed, 21 men denne ble innsatt med ed av Gud, som sier: Herren har sverget og angrer det ikke: Du skal til evig tid være prest. 22 Derfor er den også så mye bedre, den pakten Jesus går god for.

23 Dessuten har det vært flere slike prester, for døden hindret dem i å fortsette. 24 Men Jesus har et prestedømme som ikke tar slutt, fordi han er og blir til evig tid. 25 Derfor kan han også fullt og helt frelse dem som kommer til Gud ved ham, fordi han alltid lever og går i forbønn for dem.

26 Ja, en slik øversteprest måtte vi ha: hellig, uten ondskap, ren, atskilt fra syndere og opphøyd over himlene. 27 Han trenger ikke, som andre øversteprester, å bære fram offer hver dag, først for sine egne synder og så for folkets. For offeret har han båret fram én gang for alle da han ofret seg selv. 28 De som loven innsetter til øversteprester, er svake mennesker. Men gjennom ordet som ble stadfestet med ed, og som kom senere enn loven, blir Sønnen innsatt, han som for evig har nådd fram til fullendelsen.“

Hebreerne 7:20-28

Her presenterer den Hellige Ånd (gjennom forfatteren) Jesus som en overlegen prest på tre måter: Han er garantien for en bedre pakt, Han er den evige Frelser, og Han er hellig og uten synd.

Gud sverget ikke til Aron at det presteskapet ville være evig. Han har ikke hintet om det en gang! Israelittene trodde gjerne at det ville være evig, men dette var ikke Guds plan. Eden her i dagens tekst er et løfte fra Gud. Han kan gi løfter som er betingede, og løfter som er ubetingede. Løftet om at dette nye presteskapet ville vare evig er selvsagt et ubetinget løfte fra Guds side. Dette er et løfte som ikke kan forandres av noen. Den gamle pakten var ikke dårlig, det var bare at En nye pakten var bedre. Den nye pakten var bedre fordi Den gamle pakten var ukomplett.

Det burde være unødvendig å forklare 7:23-25, men la meg si noen ord likevel. De levittiske prestene hadde et element som gjorde at de ikke kunne ha en evig prestetjeneste: de ødøde! Alle døde og måtte erstattes med en ny prest. Jesus har ikke disse begrensningene, Han lever evig! Det Jesus gjør varer også evig. Når Han frelser oss, så er det for evig og alltid. Frelsen er på grunn av hva Han har gjort, ikke hva vi har gjort. På den måten er frelsen ikke av gjerninger (se Efeserne 2:8-9) men av tro. Det er Kristus som kan gjøre det! Frelsen bringer oss nær til Gud ved å fjerne synden fra oss.

Vi blir igjen minnet på at Jesus er hellig og syndfri. Alle jordiske prester er syndere ettersom “alle har syndet” (Romerne 3:23). De måtte ofre syndoffer for seg selv før de kunne ofre syndoffer for de andre. Jesus ble beskrevet som “hellig, uten ondskap, ren, atskilt fra syndere og opphøyd over himlene” (Hebreerne 7:26) Han er vår perfekte øversteprest! Paulus sa “Dere er hans verk i Kristus Jesus, han som er blitt vår visdom fra Gud, vår rettferdighet, helliggjørelse og forløsning” (1 Korinterbrev 1:30), noe som betyr at når vi ikler oss Kristus, så ser vi også ut som hellige og syndfrie fremfor Gud ettersom når Faderen ser på oss, så ser Han Sønnen. Derfor blir troende i Bibelen ofte kalt “de hellige“.

Refleksjon:

Når Gud ser på oss, ser Han Jesus -hellig og uten lyte. Er dette måten vi lever våre liv på?

–

Den nye pakten – Del 1

“1 Hovedsaken i det vi taler om her, er dette: En slik øversteprest er det vi har, og han har satt seg på høyre side av Majestetens trone i himmelen. 2 Der gjør han tjeneste i helligdommen, den sanne telthelligdommen, som er reist av Herren selv og ikke av mennesker.

3 Hver øversteprest blir innsatt for å bære fram gaver og offer. Derfor må også Kristus ha noe å bære fram. 4 Hvis han hadde vært på jorden nå, hadde han ikke vært prest, for her er det andre som bærer fram offergavene etter loven. 5 Men de gjør tjeneste i en helligdom som bare er en etterligning og en skygge av den himmelske. Det ser vi av ordet Moses fikk fra Gud da han skulle reise telthelligdommen: Se til at du gjør alt etter det forbildet som ble vist deg på fjellet.

6 Men nå har Kristus fått en langt høyere prestetjeneste, siden han er mellommann for en pakt som er så mye bedre og hviler på bedre løfter. 7 Hvis det ikke hadde vært noe å utsette på den første pakten, hadde det ikke vært bruk for en annen.

8 Men Gud har noe å utsette på folket når han sier: Se, dager skal komme, sier Herren, da jeg oppretter en ny pakt med Israels hus og Judas hus, 9 ikke som den pakten jeg sluttet med fedrene deres den dagen jeg tok dem i hånden og førte dem ut av Egypt. For de ble ikke stående i min pakt, og jeg brydde meg ikke om dem, sier Herren. 10 Men dette er pakten jeg vil slutte med Israels hus i dager som kommer, sier Herren: Jeg vil legge mine lovbud i deres sinn og skrive dem i deres hjerte. Jeg skal være deres Gud, og de skal være mitt folk. 11 Da skal ingen lenger undervise sin landsmann eller sin bror og si: «Kjenn Herren!» For de skal alle kjenne meg, både små og store. 12 For i nåde vil jeg tilgi all uretten deres og ikke lenger huske syndene deres. 13 Når Gud taler om en ny pakt, har han dermed sagt at den første er foreldet. Og det som blir gammelt og foreldet, vil snart være borte.“

Hebreerne 8:1-13

Når forfatteren i 8.1 nevner “hovedsaken“, så betyr ikke dette at det er en oppsummering av boken, men at vi har kommet til den viktigste delen av det. Mye blir forklart her i dette brevet, ikke minst det vi trenger å vite om Melkisedek, men nå vender vi oss mot “hovedsaken” som er Den nye pakten.

Vi får ytterligere beskrivelser av øverstepresten vår, Jesus Kristus, som i dagens tekst har “har satt seg på høyre side av Majestetens trone i himmelen” (8:1). Det er godt for oss vite at vår øversteprest, advokat og forbeder sitter like ved siden av Faderen og presenterer saken vår. Høyresiden er en plass av ære, og Apostlenes gjerninger 7:55 sier at Stefanus kunne se at Jesus satt på Faderens høyre hånd. Troende har også blitt invitert til å herske sammen med Jesus i fremtiden – etter trengselsperioden (Johannes åpenbaring 3:21).

I 8:2 står det at “Der gjør han tjeneste i helligdommen“, og det forklares at dette ikke er en midlertidig helligdom, laget at menneskehender, men en evig helligdom skapt av Gud. Den guddommelige Kristus utfører en gudommelig tjeneste i en gudommelig helligdom. “Helligdommen” er “det helligste stedet” og “telthelligdommen” er “sant tabernakel” eller “sant telt”, et “telt” som Gud har satt opp, ikke menneskene. Vi ser at det Gud setter opp er evig, og det vi mennesker setter opp er midlertidig.

Prestens rolle er å gi offergaver til Herren. Dette har fått folk til å lure på om Jesus ikke har noe å gjøre på der Han sitter ved siden av Faderen. Det er sant at Jesu offer av Seg selv som Guds Lam var noe som skjedde en gang for alle, og Han trenger ikke dø igjen for oss. Men Hans forløste folks behov for å dedikere seg selv og hengi seg selv og takke og love Gud er ikke over. Gavene av lovprisning og takksigelse av Jesus fortsetter å tjene for oss foran Faderen.

Dersom tempelet fremdeles stod, så “hadde han ikke vært prest” (8:3), ettersom Jesus ikke var en øversteprest etter Det levittiske presteskapet. Jesus helbredet og utførte mirakler under Hans tid på jorden, men Han hevdet ikke å være en prest som tjente i tempelet. Han gikk aldri inn i Det aller helligste slik som øverstepresten i tempelet gjorde. Jesu presteskap er av en annen orden og blir beskrevet i Den nye pakten. Det første fysiske tabernaklet ble bygget av Moses i ødemarken, og var bygget etter instruksjonene som Gud ga ham, men det var midlertidig.

Jesu tjeneste er mye høyere ettersom Hans prestedømme er av en helt annen og høyere karakter. Og Han er ikke bare prest for Israel, Han er alle menneskers Mellommann på veien til Gud. Den nye pakten “er så mye bedre og hviler på bedre løfter” (8:6). Som Mellommann er Jesus ikke bare ett mellomledd mellom mennesker og Gud, Han er eneste veien til Faderen. Denne “mellommannen” er vårt bindeledd, en som bringer to parter sammen, en som mekler mellom to parter i en konflikt. Den nye pakten har ikke bare en bedre “mellommann”, men også har “bedre løfter“.

Den gamle pakter var, som sagt , ikke perpekt (8:7), og derfor var det nødvendig at Gud etablerte en ny pakt med menneskene. I 8:8 siterer forfatteren Guds tidligere løfte fra Gamle Testamentet om at Han i fremtiden ville lage en ny pakt (Jeremia 31:31-34). Noen av ordene her i Hebreerne 8 er direkte sitat av ordene i Jeremia 31.

Legg merke til noen av de beskrivende ordene om Den nye pakten: Den er ikke legalistisk (8:9), den er innvendig, ikke utvendig (8:10), den er personlig (8:11), den bringer total tilgivelse (8:12) og gjelder nå (8:13). Vi er ikke lengre bundet av Loven ettersom ingen mennesker kan holde alle 10 bud (f. eks. vi er alle løgnere). Gud ser på hjertet, ikke på gjerningene våre. Han ser på hvorfor vi gjør det vi gjør, ikke bare hva vi gjør. Han ønsker vår kjærlighet, ikke først og fremst vår lovlydighet. Om vi elsker Ham, vil vi ønske å følge Ham. Ved frelsen får vi total, full og komplett tilgivelse for alle synder vi vil begå i hele livet. Og denne nye pakten er allerede virksom. Den gamle pakten tilhører nå fortiden.

Refleksjon:

Troe du at du kan holde alle de 10 budene? Klarer du å holde Gud først i livet? Klarer du å ikke misbruke Guds navn? Klarer du alltid å være ærlig? Har du aldri stjålet noe? Har du virkelig aldri hatt lyst på noe som andre mennesker har hatt? Loven er vår tuktemester til frelsen. Vi trenger frelsen av nåde fordi vi ikke klarer å holde de 10 budene – og Bibelen har mye mer enn 10 bud, den har utallige lover og påbud.

–

Den nye pakten – Del 2

“1 Også den første pakten hadde sine forskrifter om gudstjeneste, og den hadde sin jordiske helligdom. 2 Det var reist et telt, og i det forreste rommet, som kalles Det hellige, var lysestaken og bordet og skuebrødene. 3 Bak det innerste forhenget var det et annet rom som kalles Det aller helligste. 4 Det hadde et røkelsesalter av gull og paktkisten som var kledd med gull over det hele. I kisten var en gullkrukke med manna, Arons stav som fikk friske skudd, og pakttavlene. 5 Over kisten var herlighetens kjeruber; de skygget over soningsstedet. Dette kan vi ikke gå nærmere inn på nå.

6 Slik var alt dette ordnet. I det forreste rommet går prestene stadig inn når de skal utføre tjenesten. 7 Men i det andre går øverstepresten inn alene og bare én gang om året, og aldri uten blod som han bærer fram for seg selv og for alle synder folket har gjort uten å vite det. 8 Dermed viser Den hellige ånd at veien inn i helligdommen ikke er blitt åpenbart så lenge det forreste rommet ennå står. 9 Dette er et bilde på den tiden som nå er. De bærer fram gaver og offer som ikke kan gjøre den som dyrker Gud, fullkommen når det gjelder samvittigheten. 10 Akkurat som reglene om mat og drikke og om alle slags renselser er dette bare ytre forskrifter. De skulle gjelde fram til tiden da den rette ordningen ble innført.

11 Men Kristus er kommet som øversteprest for alt det gode vi nå har. Han har gått igjennom det teltet som er større og mer fullkomment, og som ikke er laget av menneskehånd, det vil si: som ikke tilhører denne skapte verden. 12 Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen én gang for alle og kjøpte oss fri for evig. 13 Blodet av bukker og okser og asken av en kvige gjør hellig og ren i det ytre når det blir stenket på dem som er blitt urene. 14 Hvor mye mer skal ikke da Kristi blod rense samvittigheten vår fra døde gjerninger, så vi kan tjene den levende Gud. For Kristus har i kraft av en evig Ånd båret seg selv fram som et feilfritt offer for Gud.”

Hebreerne 9:1-15

Den første pakten var ikke verdiløs eller poengløs. Gud ga den til Hans folk, og gjennom den ble det beskrevet en spesiell type tilbedelse. Men den var midlertidig og jordisk, og selve “helligdommen” var også jordisk (9:1). I 9:2-5 får vi en kort beskrivelse av den gamle helligdommen. Hva vi leser her en god beskrivelse av tabernaklet slik som Moses fikk beskjed om å bygge det i ødemarken. Det synes snodig for meg, som en kreasjonist, at bare 2 kapitler er dedikert til skapelseshistorien mens rundt 50 kapitler går med for å breskrive tabernaklet (se spesielt 2 Mosebok 24-40). Dersom du ønsker å ta en vandring gjennom tabernaklet og se hvordan alle delene av tabernaklet er et bilde på Jesus, kan du kjøpe min bok “Moses Evangelium – en vandring gjennom tabernaklet” fra himmelbok.no eller fra amazon.com (eller andre som selger bøker).

I tabernaklet finner du “Det hellige” og “Det aller helligste”. Som vi leser i 9:6-7, kunne vanlige prester bare gå inn i “Det hellige” for å utføre de vanlige syndoffer for dem som hadde syndet mot Loven. “Det aller helligste” var det bare øverstepresten som kunne gå inn i for å ofre et årlig syndoffer for hele Israel. De forskjellige typer offer de ga er beskrevet i Moses Evangelium dersom noen skulle være intersserti å lese om dem. I Hebreerne er dette sett i sammenheng med Den gamle pakten hvor man ofret i det uendelige, bare for å komme tilbake neste uke for å ofre mer (det tar ikke lang tid før man synder igjen).

Når vi sammenlikner Den gamle pakten med Den nye pakten, så ser vi spesielt på øversteprestens spesielle offer. I tabernaklet i Gamle Testamentet startet øverstepresten Soningsdagen med å rense seg selv – han vasket seg selv på en rituell måte og tok på seg prestekappen sin, med brystplaten som viste at han bar hele folket (alle 12 stammene) nært hjertet sitt, og en “efod” som har bar på skuldrene sine. Trolig ville han ha ofret minst 22 forskjellige dyr før han kom til den store soningen som foregikk hvert år. Etter alle disse ofringene tok han av seg kappen og pynten og badet seg igjen før han tok på seg et linklede og gikk inn i Det aller helligste som et symbol på Kristus. Jesus trengte ikke å gå igjennom alt dette ettersom Han var Guds Sønn, og Han ofret livet Sitt en gang for alle for alle mennesker.

Som en illustrasjon på den gamle helligdommen og dens tjeneste (9:8-10), lærer den Hellige Ånd oss minst tre ting: For det første var tilbedelsen begrenset i Den gamle pakten. Der var ingen adgang til Gud foruten gjennom prestene. For det andre ønsket Ånden å lære at ofringen under Den gamle pakten var ufullkommen. De kunne aldri vite helt sikkert om de var blitt tilgitt. For det tredje lørte Ånden dem at Deb gamle pakten var midlertidig. Dette har jeg adressert tidligere. Selv om syndebiukken fant veien tilbake eller ikke, så var ofringene begrensede, utilstrekkelige og midlertidige.

Den nye pakten med Kristus som vår Øversteprest er mye bedre (9:11). Dette fordi Jesus er evig Gud, og Hans tjeneste er mye bedre enn den gamle øversteprestens. Hans helligdom er ikke laget av menneskehender, men er konstuert av den allmektige Gud. Det var ikke lengre blodet til geier og kalver som ga tilgivelse for syndene (9:12), men det var Jesu eget blod som sørget for det perkete offerlammet som kunne ta vekk alle verdend synder.

Selv om Den gamle pakten hadde sin funksjon, så er det åpenbart at Den nye pakten er mye bedre. Kristi nye pakt er mektig og perfekt, og vil oppnå dens formål. Den gamle var symbolsk og ga utvendig renselse, men Den nye ga renselse for hjertene. I Kristus er vi ikke bare rensede skapninger, men innløste, nye skapniner. “Nei, den som er i Kristus, er en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til!” (2 Korinterbrev 5:17).

Refleksjon:

Har du opplevd at du er en ny skapning i Kristus? Om du lever som du gjorde før du ble frelst, så ville jeg ha tenkt veldig nøye over dette…

–

Den nye pakten – Del 3

“15 Derfor er Kristus mellommann for en ny pakt. Han døde for å kjøpe oss fri fra lovbruddene under den første pakten, for at de som er kalt, skal få den evige arven som var lovet dem. 16 Når det foreligger et testamente, må det godtgjøres at den som har opprettet det, er død. 17 Testamentet trer i kraft først når opphavsmannen er død; det gjelder ikke så lenge han lever.

18 Derfor ble heller ikke den første pakten opprettet uten blod. 19 Da Moses hadde kunngjort for hele folket alle budene som står i loven, tok han blodet av kalvene [og bukkene], sammen med vann, skarlagenrød ull og isop, og stenket både på bokrullen og på hele folket 20 og sa: Dette er paktens blod; denne pakten har Gud fastsatt for dere. 21 På samme måte stenket han blod på teltet og på alle kar som ble brukt under gudstjenesten. 22 Etter loven blir jo nesten alt renset med blod, og uten at blod blir utøst, er det ingen som får tilgivelse.

23 De jordiske etterligningene av det som er i himmelen, må altså renses på denne måten. Men selve den himmelske helligdommen må renses ved offer som er bedre enn disse. 24 For Kristus gikk ikke inn i en helligdom som er gjort av menneskehånd og bare er et bilde av den sanne helligdommen. Han gikk inn i selve himmelen, og nå trer han fram for Guds ansikt for vår skyld. 25 Han gikk heller ikke inn dit for å bære fram seg selv som offer flere ganger, slik øverstepresten år etter år trer inn i helligdommen med blod som ikke er hans eget. 26 I så fall måtte han ha lidd mange ganger helt fra verdens grunnvoll ble lagt. Men nå har han åpenbart seg én gang for alle ved tidenes ende for å ta bort synden ved sitt offer. 27 Slik alle mennesker må dø én gang og siden komme for dommen, 28 slik er også Kristus ofret én gang for å bære syndene for de mange, og siden skal han for annen gang komme til syne, ikke for syndens skyld, men for å frelse dem som venter på ham.”

Hebreerne 9:15-28

“Derfor” i 9:15 peker tilbake på det som forfatteren nettopp har sagt – nemlig at Kristus, på grunn av Sin oppofrende død på korseter blitt “mellommann for en ny pakt” som er enda bedre enn den gamle. Guds standard er at den sjelen som synder må dø (Esekiel 18:4). Eneste måten vi kan nærme oss Gud er dersom vi soner et offer for synden vår. Under Den gamle pakten var dette de levittiske prestenes oppgave. Under Den nye pakten er dette tatt vare på av Jesus Kristus.

Det er mange som lurer på hvordan menneskene i Gamle Testamentet bled frelst. De ble frelst ved tro, akkurat som oss i dag. “Han (Kristus) døde for å kjøpe oss fri fra lovbruddene under den første pakten, for at de som er kalt, skal få den evige arven som var lovet dem” leser vi i Hebreerne 9:15. Selv Job visste at Jesus ville komme og dø som hans Gjemløser. I Job 19:25 sier Job: “Jeg vet at min gjenløser lever.” Kristus døde for alle syndene i hele verden – vi må bare ta imot gaven Hans til oss: frelse og evig liv.

Forfatteren av Hebreerne er veldig klar over at det eksiterer en slags blindsone her for jødene som følger Den gamle pakten. Derfor kommer han med tre grunner til hvorfor Messias måtte dø: et testament krever en død, tilgivelse krever blod, og dommen krevet en erstatter.

Som Hebreerne 9:16-17 sier, så krever det at noen er død før et testamente trer i kraft. Det greske ordet “didatheke” er oversatt “testamente” i den norske Bibelen, men som “covenant” (“pakt”) i den engelske. “Testamente” er nok den riktigste moderne oversettelsen. I Den gamle pakten var det dyr og dyrenes blod som ble ofret, og de måtte dø for at menneskene skulle få en (midlertidig) tilgivelse. I Den nye pakten måtte Kristus dø som det perfelte syndoffer for oss alle. Først når noen er død kan vi se funksjonen av en pakt. Gjennom Den nye pakten har vi fått en evig arv gjennom evif frelse og evig liv.

Det er her, i 9:22, at vi finner de kjente ordene: “uten at blod blir utøst, er det ingen som får tilgivelse.” Dette er noe som gjelder helt fra Moses sin tid og helt opp til vår tid. Den eneste forskjellen er at blodet i Gamle Testamenter var midlertidig, og blodet til Kristus varer evig. Noen sier at Abel fikk godkjent sitt offer i 1 Mosebok 4 fordi det inneholdt blod, ems Kain sitt offer, markens grøde, ikke gjorde det. Jeg skjønner tankegangen her, men de to brødrene levde i en annen tid – en annen tidshusholdning – hvor Gud handlet forskjellig med menneskene. Moseloven hadde ikke kommet enda, og det var lenge før Den gamle pakten ble innstiftet. Hebreerne 11:4 forteller oss at Abels offer ble godkjent fordi han hadde tro. Kain hadde ikke tro. Vi ser altså at det var troen som var avgjørende på denne tiden også, samme som i dag. Vi ofrer ikke blodoffer i dag, og det var heller ikke påkrevd før Moseloven innførte det.

Kristus gikk ikke inn i et jordisk aller helligste, men kom inn for Faderens trone i det himmelske aller helligste. Ettersom Kristus var det perfekte syndoffer – offerlammet som ble ofret til påsken – så var dette et offer som var en gang for alle. Tanken i 9:26 – “I så fall måtte han ha lidd mange ganger helt fra verdens grunnvoll ble lagt” – er helligbrøde. Denne tanken ville ment at Kristus ikke var det perfekte syndoffer. Jeg leste en gang en science fiction novelle om at Jesus dro fra planet til planet for å dø for alle typer skapninger. Dette er en forkastelig ide. Selv om den er original, så er den selvsagt rent oppspinn! Vi mennesker er bare på jorden – Tellus, om du vil – og Jesus trengte bare å dø en gang.

Når det gjelder dommen, så krever Gud at synden må straffes. Han er tross alt en hellig Gud. “Hellig” betyr bokstavelig “satt til side”. Når vi blir kalt hellig, så er dette fordi vi er satt til side av Gud for et spesielt formål – å være Hans ambassadører på jorden. Når vi sier at Gud er hellig, betyr dette at Han er i en klasse helt for Seg selv. Han er så høyt over oss at vi ikke kan fatte det. En hellig Gud kan ikke utstå synd – Han tåler ikke synd. Synden må straffes for at rettferdigheten kan skje. Under Den gamle pakten ble dyrene som ble ofret en erstatter – en stedfortreder – som led døden på menneskenes vegne. Under Den nye pakten er det Kristus som er vår stedfortreder. Han har tatt vår straff på Seg slik at vi kan få tilgivelse. Gud har vist oss nåde som vi ikke fortjener, og istedenfor at vi blir straffet for våre syndige gjerninger og tanker, så har Kristus trådt inn i vårt sted. Hver gang vi synder, så hamrer vi en ny spiker inn i korset Hans. Når vi blir frelst, ikler vi oss Kristus, slik at når Faderen ser på oss, så ser Han bare den perfekte Jesus Kristus. Romene 13:14 sier: “Men kle dere i Herren Jesus Kristus“. Det gjør vi når vi overgir oss til Ham og forsøker å imitere Ham i våre liv.

Refleksjon:

Hva betyr det for deg at Jesus døde for deg? Tenker du noen gang på hvor mye Jesus led for deg? Han har tatt din straff på Seg. Hvor ofte takker du Ham for dette?

–

Kristus, det perfekte offeret

“1 Loven inneholder bare en skygge av alt det gode som skulle komme, ikke det sanne bildet av tingene. Hvert år bæres det fram offer som stadig er de samme, men med disse makter ikke loven å gjøre dem som ofrer, fullkomne. 2 Ellers hadde de vel holdt opp med å bære fram offer? For hvis de som deltar i gudstjenesten, var blitt renset én gang for alle, ville de ikke lenger ha noen bevissthet om synd. 3 Men ofrene er hvert år en påminning om synd. 4 For blodet av okser og bukker kan umulig ta bort synder.

5 Derfor sier Kristus når han kommer inn i verden: Slaktoffer og offergave ville du ikke ha, men en kropp gjorde du i stand til meg; 6 brennoffer og syndoffer hadde du ingen glede i. 7 Da sa jeg: Se, her kommer jeg for å gjøre din vilje, Gud. I bokrullen er det skrevet om meg.

8 Først sier han: Slaktoffer og offergaver, brennoffer og syndoffer ville du ikke ha og hadde du ikke glede i, enda det er slike offer som bæres fram etter loven. 9 Deretter sier han: Se, her kommer jeg for å gjøre din vilje. Han opphever det første for å la det andre gjelde. 10 I kraft av denne viljen er vi blitt helliget ved at Jesu Kristi kropp ble båret fram som offer én gang for alle.

11 Alle prester står daglig og gjør tjeneste og bærer gang på gang fram de samme ofrene, som aldri kan ta bort synder. 12 Men Jesus har for alltid båret fram et eneste offer for synder og satt seg ved Guds høyre hånd. 13 Nå venter han bare på at hans fiender skal bli lagt som skammel for føttene hans. 14 For ved en eneste offergave har han for alltid gjort dem som helliges, fullkomne. 15 Også Den hellige ånd vitner for oss om dette. For først sier han: 16 Dette er pakten jeg vil slutte med dem i dager som kommer, sier Herren: Jeg vil legge mine lovbud i deres hjerte og skrive dem i deres sinn. 17 Og så: Jeg vil ikke lenger huske syndene deres og all deres urett. 18 Men der det er tilgivelse for syndene, trengs det ikke lenger noe offer for synd.“

Hebreerne 10:1-18

Det fortelles om en kirke i en engelsk landsby hvor kapellet hadde en bue hvor det stod: “Vi forkynner Kristus korsfestet.” I mange år ble Kristus forkynt som offeret på korset hvis blod frelste oss. Neste genrasjon fant korset gammeldags og frastltende, så de forkynte frelse gjennom å følge Kristi eksempel. Snart ble “korsfestet” fjernet fra buegangen, og der stod “Vi forkynner Jesus” der. Så bestemte menigheten seg for å ikke bare være bundet til Kristus og Bibelen, og så stod det “Vi forkynner” i buegangen. Dessverre viser det seg som om at Bibelens budskap blir mer og mer vannet ut ettersom tiden går videre.

Under Den gamle pakten var prestene travelt opptatt hele dagen. Under påsken ble det ofret minst 300.000 lam på en uke. Slaktingen var så voldsom at blodet rant ut av tempelet – foresten noe Jesus og følget Hans kanskje kunne se når de kom til Jerusalem for påskehøytiden. Til tross for hvor mange offer de gjorde, eller hvor ofte, så var det ikke nok.

De hellige i Gamle Testamentet ropt ut etter å få se God og være nær Ham. Den gamle pakten kunne ikke bringe den valige troende helt frem for Gud – de måtte alltid gå via en prest. Den kunne heller ikke “gjøre dem som ofrer, fullkomne” (10:1). Men det gamle prestesystemet var bare en skygge av det som skulle komme senere, nemlig Jesu perfekte blodoffer.

Grunnen til at folk måtte fortsette å ofre, er at de gamle syndofferene ikke var nok (10:2). Ordet “bevissthet” er “suneidesis“, også brukt i 9:9, 10:22 og 13:18 og blir oftest oversatt som “samvittighet”. Ordet har å gjøre med menneskets bevissthet om det som er feil i livet deres og deres følelse av skyldfølelse på grunn av det. Denne gudgitte delen av mennesket bygget inn i oss og forteller oss at vi har gjort noe galt. Samvittigheten er imidlertid ikke alltid pålitelig. Vi kan skade samvittigheten vår ved stadig å begå ting som vi ikke burde gjøre.

I 10:4 leser vi at “blodet av okser og bukker kan umulig ta bort synder.” Der var intet virkelig forhold mellom en person og dens synd, men det var bare en symbolsk handling. Det måtte være et feilfritt offer, og det kom i den inkarnerte Gud da Jesus døde i vårt sted på korset. Bare det perfekte offer – et menneske uten synd – det vil si Kristus – kunne virkelig ta bort synden.

Dette er ett av stedene vhor du kan lese at “brennoffer og syndoffer ville du ikke ha og hadde du ikke glede i” (10:6). Det er sant at når et troende menneske – aka Noah etter syndefloden – ofrer et brennoffer til Herren, så kan det bringe Ham glede på samme måte som vi kan bringe Ham glede når vi ærer Ham med våre liv. Her er det Den gamle pakten det gjelder. Det at et menneske ofrer et brennoffer er ikke like gledelig for Gud som når vi følger etter Han og ganske enkelt elsker Ham fordi at Han elsker oss.

Når vi leser “en kropp gjorde du i stand til meg” (10:5) så snakker forfatteren om grunnen til at Guds Sønn kom ned til jorden og ble født i en stall. Han kom for å lide og dø. Allerede før verdens grunnvoll ble lagt, hadde Gud lagt planer om hvordan menneskeheten kunne oppnå frelse for synden sin. Jesus var Faderebs gave til oss (Johannes 3:16) og Jesu livsoppgave var å dø på Golgata. Dette har alltid vært Guds plan. Når vi leser “her kommer jeg for å gjøre din vilje” (10:7), så er dette myntet på Jesu kvaler i Getsemane hvor Han sa “ikke som jeg vil, bare som du vil” (Matteus 26:39).

Så, i 10:9, leser vi “Han opphever det første for å la det andre gjelde.” Det vi leser om her er at Den gamle pakten er nå opphevet, avsluttet, uvirkbar, og erstattet av Den nye pakten som er mye bedre. Når alt kommer til alt, så har jo ikke Gud glede i den gamle typen syndoffer, så det har sluttet å fungere. Sant å si er den jo bare symbolsk og peker frem mot den perkefte Kristus og Hans perfekte syndoffer på våre vegne.

Dette offeret som Kristus har gjort for oss gjør oss hellige (10:10). Det at vi blir hellige betyr ikke at vi går og svever oppe i skyene fordi vi er så “hellige”. Ordet for “helliget” her betyr “å bli satt til side” – noe jeg tror har nevnt tidligere. Når vi blir frelst blir vi “satt til side” som Guds barn, ikke hellige fordi vi nødvendigvis oppfører oss så hellig, men fordi Jesu blod har vasket bort synden vår og gjort oss hellige – slik at vi har hva vi på engelsk kaller “a standing”, en tilstand som gjør at når Gud Fader ser på oss, ser Han bare Sønnen når Han ser på oss. Vår “standing” betyr at vi er frelst og helliggjort i Kristus, og i Ham er vi perfekte. Dette betyr imidlertid ikke at vi lever perfekte liv. Prakstisk sett jobber vi med å forsøke å leve så hellige liv som mulig. Helliggjøringsprosessen vil ikke være ferdig før vi kommer til himmelen.

Den nye pakten og Jesu perfekte offer kan gjøre noe Den gamle pakten ikke kunne: fjerne synden (10:12). Igjen er dette bare mulig fordi Jesus var Gud i menneskeform og levde et perfekt liv på jorden. Men alle vil ikke ta imot Jesus som deres personlige Frelser. 10:13 forteller oss “Nå venter han bare på at hans fiender skal bli lagt som skammel for føttene hans.” Hvor mye vi enn misliker tanken på et helvete, så snakket Jesus faktisk mer om helvete enn Han snakket om himmelen. Ikke alle ønsker å ta imot Jesu fantastiske gave som er evig frelse og evig liv. Noen vil, dessverre, alltid være Guds fiender.

Når Gud sier “Jeg vil legge mine lovbud i deres hjerte og skrive dem i deres sinn” (10:16), så er dette igjen en beskrivelse av hvordan Den gamle pakten var en utvendig handling, et symbolsk rituale som folk kunne observere. Under Den nye pakten skjer alt på innsiden av menneskene – Gud har flyttet inn i oss, vi er den Hellige Ånds tempel, og vi har en innvendig kamp mellom Det gamle mennesket (synden) og Det nye mennesket (styrt av Gud), av og til kalt Det indre mennesket og Det ytre mennesket.

Så sier forfatteren “Jeg vil ikke lenger huske syndene deres og all deres urett” (10:17). Dette er ett av Guds største løfter til oss troende. Vi husker ofte hva vi har gjort, og har problemer med skyldfølekse og oppgitthet. Gud lager inimdlertid ikke noen liste over syndene våre. Når vi har bekjent syndene våre, har Han glemt dem. Et annet vers i denne sammenheng er Salme 103:12. Her sier salmisten: “Så langt som øst er fra vest, tar han syndene våre bort fra oss.” For en velsignelse dette er for oss!

Refleksjon:

Benytter du deg av den adgangen du har til Gud? Hvordan føles det at alle syndene dine blir tilgitt når du blir frelst? Klarer du å glemme gamle synder slik at de ikke hindrer vekst i ditt åndelige liv?

–

Akseptere Kristus

“19 Så har vi da, søsken, frimodighet ved Jesu blod til å gå inn i helligdommen, 20 dit han har innviet en ny og levende vei for oss gjennom forhenget, som er hans kropp. 21 Og siden vi har en så stor prest over Guds hus, 22 så la oss komme fram med oppriktig hjerte og full visshet i troen, med hjertet renset for vond samvittighet og kroppen badet i rent vann.

23 La oss holde urokkelig fast ved bekjennelsen av håpet, for han som ga løftet, er trofast. 24 La oss ha omtanke for hverandre, så vi oppgløder hverandre til kjærlighet og gode gjerninger. 25 Og la oss ikke holde oss borte når menigheten vår samles, som noen har for vane. La oss heller oppmuntre hverandre, og det så mye mer som dere ser at dagen nærmer seg.”

Hebreerne 10:19-25

Når du har hørt evangeliet, har du bare to valg: tro og motta Kristus som din personlige Frelser, eller avvise Ham. Dagens tekst fortsetter å sankke til dem som har tatt det første valget og sagt “ja” til Kristus. En positiv respons resulterer i frelse. Apostelen Pauls gjør det klart i 1 Korinterbrev 13 at frelsen inneholder tro, håp og kjærlighet. Det er disse tre aspektene av frelsen som fokuseres på i disse versene.

På grunn av Jesu blod kan vi frimodig gå til Guds trone (10:19). “Søsken” omhandler alle de troende som har tatt imot Kristus. Vii kan gå inn i “helligdommen“, et ord som for jødene betyr Det aller helligste hvor bare øverstepresten kunne gå inn på Sonigsdagen. For oss betyr det vi kan komme foran Guds trone i bønn uten å gå via en prest. Det er i tro at vi kan nærme oss Gud, troen vi har fått på grunn av Jesu blod. Legg merke til at vi nærmer oss “med oppriktig hjerte” (10:22). Vi burde alle ha et rent og oppriktig hjerte uten noe uoppgjort synd som kan skape avstand fra Herrens nærvær.

Vi må også ha “full visshet i troen, med hjertet renset for vond samvittighet og kroppen badet i rent vann” (10:22). Full visshet i troen handler om å ha en god, sterk og frelsende tro. En tro som et sennepsfrø er nok (Matteus 17:20). Vi må også ha et rent hjerte. Vi må si som kong David i Salme 51:12, “Gud, skap i meg et rent hjerte“. Når det gjelder kroppen som blir badet i vann, så tror noen dette er et bilde på dåpen – neddykkelsesdåp av en kristen som med dåpen vitner til andre om at deres gamle liv er dør og begravet, og de har blitt reist opp til et nytt liv i Jesus Kristus. Jeg inkluderer imidlertid at det er andre som tror at dett snakker om renselsen vi finner i Titus 3:5: “Han frelste oss ved badet som gjenføder og fornyer ved Den hellige ånd,” altså at det omhandler selve frelsen og frelsesprosessen som til stadighet vasker oss rene når vi vender tilbake til Gud for tilgivelse. Her er en ide: kanskje begge teoriene er sanne?

Troen har tre krav som jeg vil forsøke å summere opp raskt. For det første må det være et følt behov – et behov for frelse. djevelen vet at Gud er virkelig, men vil aldri søke etter frelse. For det andre må troen vår ha innhold – den kan ikke være blind. “I tro forstår vi at verden er skapt ved Guds ord, og at det vi ser, har sitt opphav i det usynlige” (Hebreerne 11:3). For det tredje krever troen en hengivenhet – en hengivenhet til Gud som gjør at vi ønsker å følge etter Ham i alt Han sier til oss. Disse tre tingene må troen ha i en kristen.

Så sier forfatteren “La oss holde urokkelig fast ved bekjennelsen av håpet, for han som ga løftet, er trofast” (10:23). Den andre responsen til evangeliet er “håpet“, håpet som Gud gir oss for fremtiden. Dette er håpet som bygger på troen vår. Dette er et håp som den troende stoler på, fordi Jesus er trofast og aldri lyver. Jesus har fortalt oss om en fremtid i himmelen, en ny himmel og en ny jord, og en evighet sammen med Ham. Dette håper vi på i tro fordi det er Gud som har åpenbart dette til oss i Sitt Ord. Dette håpet for oss til å fortsette våre liv i tro.

10:24-25 handler om kjærligheten. Dette er det tredje kjennemerket på en positiv resons til evangeliet. Kjærligheten er bensinen og troen er bilen. Du kan ikke kjøre en bil uten bensin (eller drivstoff), og troen fungerer ikke uten kjærligheten. Det er derfor Paulus konkluderte “Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten” (1 Korinterbrev 13:13). “Dere ser at dagen nærmer seg” (Hebreerne 10:25) kan muligens referere til ødeleggelsen av tempelet i år 70 e. Kr. da all ofringen opphørte. Den gamle pakten kunne ikke fungere uten tempelet, som skulle bli ødelagt av Titus, trolig like etter den tiden da dette brevet ble skrevet.

Refleksjon:

Stoler du på Guds løfte? Er livet ditt kjennetgnet av kjærlighet? Hvordan kan du vise nestekjærlighet til andre som du møter?

–

Frafallet: avvisning av Kristus

“26 Fortsetter vi å synde med vitende og vilje etter at vi har lært sannheten å kjenne, da finnes det ikke lenger noe offer for synder. 27 Forferdelig er det vi da har i vente: Dommen og Guds brennende iver skal fortære dem som står ham imot. 28 Den som forkaster Moseloven, møter ingen barmhjertighet, men må dø på to eller tre vitners ord. 29 Hvor mye strengere straff synes dere ikke den fortjener som har trampet Guds Sønn under fot, vanhelliget paktens blod som han selv er blitt helliget ved, og spottet nådens Ånd? 30 Vi kjenner jo ham som har sagt: Straffen hører meg til, jeg skal gjengjelde. Og videre: Herren skal dømme sitt folk. 31 Det er forferdelig å falle i hendene på den levende Gud!

32 Men tenk nå tilbake på den første tiden, den gangen dere ble opplyst og siden holdt ut i de lidelsene dere måtte kjempe med. 33 Snart ble dere hånt og plaget for øynene på folk, snart gjorde dere felles sak med andre som måtte gjennomgå det samme. 34 Ja, dere led med dem som satt i fengsel, og fant dere med glede i at det dere eide, ble røvet fra dere. For dere visste at dere eier noe som er bedre, og som varer.

35 Kast ikke vekk frimodigheten! For den gir stor lønn. 36 Dere trenger utholdenhet, så dere kan gjøre Guds vilje og vinne det som er lovet.

37 For ennå er det bare en kort stund, så kommer han som skal komme, og han skal ikke drøye. 38 Min rettferdige skal leve ved tro; men trekker han seg unna, har min sjel ingen glede i ham. 39 Men vi er ikke av dem som vender seg bort og går under; vi er av dem som tror og berger sin sjel.”

Hebreerne 10:26-39

Dagens tekst kunne fått tittelen “Tragedien av å komme over det” fordi den handler om dem som har hørt evangeliet, har kommet ansikt-til-ansikt med Kristi ord, har omgått Hans menighet, men så gått bort. De kan ha kommet med et overfladisk ord om å være engasjerte for Kristus, og har sett ut som om de var frelste, men så har de kjølnet av når dedikasjonen til Jesus har vært for krevende. Dette er historien for de fem jomfruene i Matteus 25 som ikke hadde nok olje i lampene sine. (Se “Jesu andre Bergpreken” på videobloggen min for mer informasjon.)

Av de fem advarslene som blir gitt i Hebreerne er dette den mest alvorlige. Den tar for seg det man på engelsk kaller “apotacy”, det vil si at en faller fra troen. Har jeg ikke sagt at vi ikke kan miste troen? Jo, men dette er de som Skriften snakker om i 1 Johannes 2:19 når det står “De kom fra oss, men de var ikke av oss. Hadde de vært av oss, ville de blitt hos oss. Slik skulle det bli klart at ikke alle er av oss.” Der er noen som kommer velig nær å bli en kristen. Kanskje de ikke helt har forstått hva det innebærer. Kanskje de egentlig ikke har tatt det inn i hjertene sine. Kanskje de bare er hyklere. Men mange vil til og med ha gjort store undere i Guds navn, så vil Jesus si: “‘Jeg har aldri kjent dere. Bort fra meg, dere som gjør urett!” (Matteus 7:23).

Hva snakker vi om når vi sier “frafall fra troen”? Det greske ordet “apostasia” betyr “å forsake”, “vende seg fra ” eller “falle ifra”. Paulus ble feilaktig ankaget for å ha “falt ifra” Moses sin lære (Apostlenes gjerninger 21:21). Selv snakker Paulus om et stort “frafall” i 2 Tessalonikerbrev 2:3 der han sier: “La ingen villede dere på noen måte! For først må frafallet komme og den lovløse vise seg, han som er ødeleggelsens sønn.” Det betyr at noen ikke lenger tror eller fortsetter å følge en viss lære. Jesus snakket om disse personene i Lignelsen om ugresset i Matteus 13. Paulus sa at “frafall” ville være et kjenntegn på de siste tider (1 Timoteus 4:1-2).

I Hebreerne 10:26 ser vi kjennetegnene på frafallet. Det snakker om dem som “Fortsetter… å synde med vitende og vilje etter at vi har lært sannheten å kjenne.” Selv om de kjenner til sannheten som Gud har åpenbart, så velger de bevisst å synde, selv om de har hørt hva Gud tenker om synden. “Å kjenne” her er “epignosis“, ikke “gnosis“. “Gnosis” handler om generell åndelig kunnskap, mens “epignosis” handler om full forståelse. De vet hva dette hander om! De vet at de må ta et valg, og så tar det feil valg. De har “blitt opplyst og har smakt den himmelske gave og fått del i Den hellige ånd” som vi snakket om i 6:4, men ikke tatt det siste skrittet inn til Gud gjennom Kristus, men faller fra før de får tatt dette skrittet.

Disse frafalne avviser sannheten “med vitende og vilje“. De synder ikke lengre uvitende, men har blitt opplyst om Guds sannhet slik at de vet at de synder. Dette er som forskjellen mellom uaksomt drap og førstegradsmord. “Hekousios” betyr at det her er snakk om vane. De lever på denne måten. Det er ikke bare med vilje, men de har etablert et møster i livet rundt denne syndige levemåten.

Årsaken til frafallet fra troen er alltid viljestyrt tvil, eller mangel på tro. Noe som kan få en til å vende seg fra troen er forfølgelse, og den kristne er lovet at dersom han lever etter Guds vilje, så vil de oppleve dette. Noe annet er falske lærere – inkludert falske profeter og falske Messiaser. For mange er det vel rett og slett freistelser av forskjellig grad som lokker dem vekk. Andre forsømmer frelsen – som det står i 2:3. Dersom vi klynger oss til det gamle, så vil også dette føre til at vi faller fra. Vi må også huske å “ ikke holde oss borte når menigheten vår samles” (10:25) ettersom vi trenger å være sisiale og bli oppmuntret av hverandre.

Vers 26-31 snakker om resultatet av frafallet. 10:27 kommer med en alvorlig advarsel for dem som faller fra: “Forferdelig er det vi da har i vente: Dommen og Guds brennende iver skal fortære dem som står ham imot.” Frafallet resulterer i en hardere dom siden de vet hva de gjør når de synder. Den siste dommen blir flere steder henvist til i Nye Testamentet. Les gjerne Matteus 13:38-42 om dommer over ugresset.

Hebreerne 10:28-29 snakker om grader av straff. Når forfatteren sier: “Hvor mye strengere straff synes dere ikke den fortjener som har trampet Guds Sønn under fot, vanhelliget paktens blod som han selv er blitt helliget ved, og spottet nådens Ånd? ” (10:29), så indikerer dette at det finnes en strengere straff for noen mennesker enn for andre. Noen tror ikke at det finnes fforskjellige grader av straff etter dommens dag, men dette avviser denne teorien som feilaktig. De som fra avviser Faderen og Sønnen – begge to. De avviser også den Hellige Ånd. Dette er noe som Herren vil straffe hardt (10:30-31).

Når vi kommer til 10:32-34 er det åpenbart at forfatteren kjenner mottakerne av brevet, deres lidelser og plager, hån og robbing. Hvorfor skal de huske på disse lidelsene? Her mangler “fordi” i den norske teksten. Fordi: “Kast ikke vekk frimodigheten! For den gir stor lønn. Dere trenger utholdenhet, så dere kan gjøre Guds vilje og vinne det som er lovet” (10:35-36). Her snakker forfatteren åpnbart om at alt de har lidt burde ha ledet dem til Kristus. De trenger å “gjøre Guds vilje og vinne det som er lovet” (10:36), noe de altså ikke gjorde.

Til slutt hører vi at “rettferdige skal leve ved tro” (10:38), men legger så til “ men trekker han seg unna, har min sjel ingen glede i ham.” Dette er altså Guds oppgjør med dem som faller fra troen etter at de har kommet så nær, så nær.

Refleksjon:

Jeg sier dette ofte: “Jeg tro at Gud er virkelig. Du tror Han ikke er virkelig. Dersom jeg tar feil, så har jeg likevel hatt et godt og meningsfylt liv. Dersom du tar feil har du mistet evig frelse og evig liv.” Har du tenkt på hvor trist det er at folk kommer så nær Gud for så å vende seg bort fra Ham? Hva tror du Gud føler?

–

Hva tro er

“1 Troen er et pant på det vi håper, et bevis for det vi ikke ser. 2 For sin tro fikk de gamle godt vitnesbyrd. 3 I tro forstår vi at verden er skapt ved Guds ord, og at det vi ser, har sitt opphav i det usynlige.”

Hebreerne 11:1-3

–

DENNE SIDEN ER FREMDELES UNDER KONSTRUKSJON