Teorien om bortrykkelse før trengselstiden

Det er tre hovedteorier om når bortrykkelsen skal finne sted. I Pre-bortrykkelses teorien tror man at Jesus skal hente menigheten hjem før trengselstiden. I Midt-bortrykkelses teorien tror man at menigheten blir rykket opp etter 3,5 år av trengselstiden. I Post-bortrykkelse teorien tror man at menigheten først blir rykket opp til himmelen etter de 7 årene av trengselstiden er ferdige. Her kan du lese om hvorfor jeg – og de aller fleste kristne jeg har møtt – tror at Kristus skal komme tilbake før trengselstiden for å hente til seg menigheten.

—

Basis for Pre-bortrykkelses teorien

Denne teorien hviler på en bokstavelig fortolkning av Skriftene. Det ligger ingen billedlig fortolkning med individuell forståelse. Jeg skriver konrt og godt hva Skriften sier – rent bokstavelig. En mer allegorisk fortolkning vil bare skape kaos. Det er selvsagt tider når Bibelen bruker billedlige uttrykk, men da skal de skikkelig forklares – og oftest forklarer Bibelen selv best hva som står i den.

Denne teorien hviler på en dispensasjonell fortolkning av Skriftene. Det er essensielt å forstå at Gud handler forskjellig med menneskene til forskjellige tider. Det er imidlertid alltid troen som frelser, og enkelte ting – slik som Guds natur – forandre seg aldri.

Et tredje viktig element er at menigheten og Israel er to forskjellige grupper som Gud har to forskjellige planer for. Menigheten er et mysterium, særlig i Gamle Testamentet. Israel er Guds utvalgte folk som forkastet Messias. Mysteriet må fullføres før Gud kan gjenoppta Hans plan med Israel og ferdiggjøre den. 

Etterpå følger det hovedargumentene for Pre-bortrykkelses teorien, inndelt i mindre deler. Det vil ta tid å poste disse, men jeg håper at det vil komme (i alle fall) ukentlige poster her på denne siden. Det er et komplisert emne, og du som leser vil ikke kunne danne deg et komplett bilde før siste posten er kommet. Be om at Den Hellige Ånd vil være med deg når du leser disse postene. Han kan bringe visdom til oss alle når vi ber Ham…

—

Del 1: Den bokstavelige fortolknings metoden

Det blir fritt innrømmet fra amillennialister at hoveddisputen mellom premillennialistene og dem er hvordan profetiene skal tolkes. Allis sier: “Spørsmålet om bokstavelig versus billedlig fortolkning er, derfor, er et som må møtes helt i begynnelsen” (Oswald T. Allis, Prophecy and the Church, side 17 – min oversettelse). Han innrømmer at dersom den bokstavelige metoden av fortolkning fra Skriftene er riktig metode for tolkning, så er premillennialisme det riktige resultatet. Da ser vi doktrinen om at  Kristi andre komme skjer før tusenårsriket, når Han skal innføre et bokstavelig rike som er resultatet av profetier både i Gamle Testamentet og Nye Testamentet.

Det er derfor bare naturlig at samme grunnleggende metode for fortolkning må brukes når det gjelder spørsmålet om bortrykkelsen. Det ville være høyst ulogisk å bygge et premillenielt system på en bokstavelig metode, og så forlate denne metoden når det gjelder andre relaterte spørsmål. Det kan lett sees at den bokstavelige fortolknings metoden krever bortrykkelse av menigheten før trengselstiden.

Tilhengere av Post-bortrykkelses teorien må enten fortolke Johannes åpenbaring historisk, noe som hovedsakelige er en åndeliggjøringsmetode, eller betrakte den som om den fremdeles er i framtiden, men “åndeliggjøre” bort bokstaveligheten i hendelsene i et forsøk på å harmonisere disse hendelsene med andre skriftsteder i lys av denne fortolkningen. Begge krenker prinsippet av bokstavelig fortolkning.

Tilhengere av Midt-bortrykkeles teorien vil bruke den bokstavelige fortolknings metoden til den siste halvdelen av den syttiende uken, men “åndeliggjøre” hendelsene i den første halvdelen for å tillate menigheten å gå gjennom den.

Dette er, igjen, grunnleggende ukonsekvent. Der kan ikke være en metode for å etablere premillennialisme, og en annen fortolknings metode brukt for å tolke løftene om bortrykkelse. Den bokstavelige fortolknings metoden vil, dersom den blir brukt konsekvent, ikke lede til noen annen konklusjon enn at menigheten (kirken) vil bli bortrykket før starten av den syttiende uken.

Det burde nevnes i forbifarten at denne metoden ikke leder inn i ultradispesajonisme, for det systemet er ikke utveksten fra bruk av større bokstavelighet, men er heller basert på eksegetiske betraktninger.

—

Del 2: Den 70. ukens natur

Der er en rekke forskjellige ord som brukes både i Gamle Testamentet og Nye Testamentet for å beskrive perioden som vi kaller Den 70 uken, som, når vi legger dem sammen, gir oss den essensielle naturen eller karakteren til denne perioden: 

1. vrede (Johannes åpenbaring 6:16-17, 11:18, 14:19, 15:1, 7, 16:1, 19, 1 Tessalonikerbrev 1:9-10, 5:9, Sefanja 1:15, 18)

2. dom (Johannes åpenbaring 14:7, 15:4, 16:5-7, 19:2)

3. harme (Jesaja 26:20-21, 34:1-3)

4. straff (Jesaja 24:20-21)

5. prøvelsens tid (Johannes åpenbaring 3:10)

6. trengselstid (Jeremia 30:7)

7. ødeleggelse (Joel 1:15)

8. mørke (Joel 2:2, Sefanja 1:14-18, Amos 5:18)

Det må bemerkes at disse referansene beskriver perioden i sin helhet, ikke bare en del av den, slik at hele perioden blir karakterisert på denne måten. Når det gjelder naturen av trengselen (selv om en begrenser dettil siste halvdel av uken) så sier Noman B. Harrison:

“La oss få det klart i vårt sinn trengselens natur, at dette er guddommelig “vrede” (11:18, 14:8, 10, 19, 15:1, 7, 16:1, 19)* og guddommelig dom (14:7, 15:4, 16:7, 17:1, 18:1,0, 19:2). Vi vet at vår velsignede Herre bar Guds vrede for oss samt Hans dom; derfor vil de som er i Ham “ikke komme til dom“. Antitesen i 1 Tessalonikerbrev 5:9 en avgjørende bevis: “For Gud har ikke bestemt oss til vrede, men til å vinne frelse ved vår Herre Jesus Kristus.”  Vrede for andre, men frelse for oss ved opprykkelsen, “enten vi våker eller sover” (5:10).

(Norman B. Harrison, The End, side 120 – min oversettelse)

* legg merke til at han utelater Johannes åpenbaring 6:16, 17

—

Del 3: Den 70. ukens omfang

Der er ingen tvil om at denne perioden vil se Guds vrede øst ut over hele jorden. Johannes åpenbaring 3:10, Jesaja 34:2, 24:1, 4-5, 16-17, 18-21, samt mange andre skriftsteder, gjør dette veldig klart. Og likevel er denne perioden, når hele jorden er i fokus, spesielt sett i forhold til Israel. Jeremia 30:7, som kaller denne perioden “en trengselstid for Jakob“, fastslår dette.

Hendelsene i den syttiende uken er “Herrens dag” eller “Jehovas dag.” Bruken av dette navnet på guddommen understreker Guds særegne forhold til den nasjonen. Når denne perioden blir forutsett i Daniel 9, så sier Gud til profeten: “Sytti uker er bestemt for ditt folk og din hellige by” (9:24). Hele denne perioden har således en spesiell referanse til Daniels folk, Israel, og Daniels hellige by, Jerusalem.

For så vidt er det mange skriftsteder i Nye Testamentet, slik som Efeserne 3:1-6 og Kolosserne 1:25-27, som gjør det klart at kirken – eller menigheten – er et mysterium, og at dens natur som en kropp er oppbygget både av jøder og hedninger, var ikke åpenbart i Gamle Testamentet. Menigheten (kirken) kunne ikke ha vært i søkelyset i dette denne eller andre profetier i Gamle Testamentet.

Siden menigheten (kirken) ikke så sin historiske begynnelse til etter Kristi død (Efeserne 5:25-26), til etter Kristi oppstandelse (Romerne 4:26, Kolosserne 3:1-3), til etter Kristi himmelfart (Efeserne 1:19-20), og til etter at Den Hellige Ånd kom ned på pinsedagen (Apostlenes gjerninger 2), kan menigheten ikke ha vært en del av de første sekstini ukene av denne profetien.

Siden menigheten ikke hadde noen del i de første sekstini ukene, som er relatert til Guds program for Israel, så kan den ikke ha noen del i den syttiende uken, som igjen er relatert til Guds program for Israel etter at det mystiske programmet for menigheten er blitt avsluttet.

I en utvidet behandling av hvert hoved skriftsted i Ordet på emnet om trengselstiden, hvor han forholder seg til skriftsteder som Matteus 24, Daniel 12, Markus 13, Jeremia 30 og Johannes åpenbaring 7, konkluderer William Kelly:

“synet som blir opprettholdt her følger en nøye undersøkelse av hver adskilte skriftsted om at Skriften gir om emnet den store trengselen. Jeg ville være takknemlig til enhver som kan vise meg andre skriftsteder som refererer til den; men jeg kjenner ikke til dem. Jeg krever at de… om de kan utpeke ett ord som antar en kristen eller kirken på jorden når den store trengselen ankommer? Har vi ikke sett at doktrinene fra Gamle Testamentet og Nye Testamentet – i Jeremia, i Daniel, i Jesu ord, og i skiftene til apostelen Johannes – det vil si at like før Herren kommer i herlighet, så vil det komme den siste tid med trengsel uten sidestykke for Israel, selv om Jakob skal bli reddet fra den; og der vil være… “den store trengselen,” hvor det vil dukke opp en mengde av hedninger; men at både Jakob og hedningene er helt adskilt fra de kristne og kirken. Når det gjelder de kristne, så er Herrens positive løfte at dem som har holdt ordet om Hans tålmodighet, vil Han holde utenfor prøvelsens time som snart skal komme over hele den bebodde verden, og prøve dem som bor på jorden” 

(William Kelly, Lectures on the Second Coming of the Lord Jesus Christ, side 186-237)

Det må bli konkludert sammen med forfatteren ovenfor at siden hvert skriftsted som omhandler trengselstiden omhandler Guds program med Israel, at omfanget – eller rekkevidden – av trengselstiden hindre menigheten fra å være en del av den.

—

Del 4: Den 70. ukens formål

Skriftene indikerer to hovedformål som skal oppnås i den syttiende uken:

1. Prøvelse av dem som bor på jorden

Det første formålet er uttalt i Johannes åpenbaring 3:10: “Fordi du har tatt vare på mitt ord om å holde ut, vil jeg bevare deg gjennom den tiden av prøvelser som skal komme over hele verden for å prøve dem som bor på jorden.” Bortsett fra spørsmålet som er involvert når det gjelder hvem som vil bli prøvet, er det flere andre punkter i dette verset.

(1) For det første ser vi at denne perioden betrakter “dem som bor på jorden” og ikke menigheten. Samme uttrykket blir brukt i Johannes åpenbaring 6:10, 11:10, 13:8, 12, 14, 14:6 og 17:8. Bruken av dette uttrykket gir oss ikke en geografisk beskrivelse, men heller en moralsk klassifisering. Thiessen skriver:

“Ordet ‘bor’ som brukes her (katoikeo) er et sterkt ord. Det brukes for å beskrive guddommens fylde som bodde inni Kristus (Kolosserne 2:9); det brukes om når Kristus tar permanent bolig i den troendes hjerte (Efeserne 3:17), og om demoner som returnerer for å ta absolutt besettelse av en mann (Matteus 12:45, Lukas 11:26). Det skal være adskilt fra ordet oikeo, som er et mer generelt uttrykk for å ‘bo’, og paroikeo, som bærer ideen om midlertidighet, ‘å oppholde seg’. Thayer bemerker at uttrykket katoikeo innebærer en ide om varighet. Derfor er dommen referert til i Johannes åpenbaring 3:10 rettet mot jord-boere på den tiden, mot dem som har slått seg ned på jorden som deres endelige hjem, som har identifisert seg selv med jordens handel og religion.”

(Henry Thiessen, Will the Church Pass Through the Tribulation? side 28-29 – min oversettelse)

Siden denne perioden er relatert til “dem som bor på jorden“, de som har slått seg ned for å bo der for alltid, kan dette ikke ha referanse til menigheten, som ville bli utsatt for de samme erfaringene dersom de var her.

(2) Den andre betraktningen som bør legges merke til her er bruken av infinitivet peirasai (å forsøke, teste) for å uttrykke et formål. Thayer definerer dette ordet, når Gud er subjektet, som “å påføre ondt på en for å vise hans karakter og standhaftigheten i troen hans.”* Siden Faderen aldri ser kirken, unntatt i Kristus, gjort perfekte i Ham, så har denne perioden ingen referanse til menigheten, for den sanne kirke trenger ikke å bli testet for å se om troen hennes er ekte.

* (Joseph Henry Thayer, Greek-English Lexicon of the New Testament, side 498)

—

2. Forberedelse av Israel

Det andre formålet til den syttiende uken er i relasjon til Israel. Malaki 4:5-6 står det: “Se, jeg sender profeten Elia til dere før Herrens dag kommer, den store og skremmende. Han skal vende fedrenes hjerter til barna og barnas hjerter til fedrene, så jeg ikke skal komme og slå landet med bann.“

Profeten slår fast at Elias tjeneste var et arbeid for å forberede folket dor Kongen som snart skulle komme. I Lukas 1:17 blir det lovet Sakarja at sønnen han fikk “gå i forveien for Herren med samme ånd og kraft som Elia” og utføre denne tjenesten og “gjøre i stand for Herren et vel forberedt folk.” Vedrørende Elias komme, som skulle være et tegn for Israel, sier Herren: 

“Elia kommer først og setter alt i rette stand. Men hvordan kan det da stå skrevet om Menneskesønnen at han skal lide mye og bli foraktet? Jo, jeg sier dere: Elia er allerede kommet, og de gjorde med ham som de ville, slik det står skrevet om ham” (Markus 9:12-13).

Herren viste disiplene at døperen Johannes hadde denne tjenesten som bestod i å forberede folkene for Ham. Og for å fjerne all tvil, er ordene i Matteus 11:14 avgjørende: “Og om dere vil ta imot det: Han er den Elia som skulle komme.”

Johannes virke var å forberede nasjonen for Kongens komme. Det kan bare konkluderes med at Elias, som skulle komme før den store og forferdelige Herrens Dag, bare kunne ha hatt en oppgave: å forberede en rest i Israel for Herrens komme. Det er åpenbart at ingen slik tjeneste er nødvendig for menigheten fra naturens side er uten flekk og lyte eller noe slikt, men er hellig og uten skavanker.

Disse to formålene, testing av jord-boerne og forberedelsen av Israel for Kongen, ikke har noe med kirken å gjøre. Der er bevis som støtter at menigheten ikke vil være tilstede på jorden i den syttiende uken.

—

Del 5: Den 70. ukens enhet

Det burde observeres gjennom de tre foregående punktene at hele den syttiende uken er i fokus når den blir beskrevet og forutsagt i profetiene. Selv om alle ville si seg enige, på basis av Daniel 9:27, Matteus 24:15 og Johannes åpenbaring 13, at uken er inndelt i to deler på tre og et halvt år hver, så er naturen og karakteren til uken ett – noe som gjennomsyrer begge delene fullstendig

Det blir umulig å tillate kirkens eksistens i denne uken som en enhet, og det blir like umulig å adoptere den posisjonen at menighetens  – selv om den er fritatt fra en del av den syttiende uken – kan være i første delen av denne uken, ettersom den har samme natur gjennom hele uken.

Umuligheten av inkludering av menigheten i den første halvdelen gjør det like umulig å inkludere den i første halvdelen, for selv om Skriften deler uken i to, gjør den ingen forskjell på naturen og karakteren i de to delene.

—

Del 6: Kirkens natur

En må observere nøye bestemte forskjeller mellom kirken og Israel som bli klart framstilt i Skriftene, men ofte neglisjert når det gjelder framtiden.

1. Der er en forskjell mellom den bekjennende menighet og nasjonen Israel.

Det burde bli observert at den bekjennende kirke er sammensatt av dem som som gir en trosbekjennelse i Kristus. For noen er denne bekjennelsen basert på realitet og for andre igjen er den ikke basert på noen realitet i det hele tatt. Den siste gruppen vil gå gjennom trengselstiden, for Johannes åpenbaring 2:22 indikerer klart at den ufrelste menigheten vil erfare denne vreden.

Medlemskap i gruppen kalt Israel er basert på fysisk fødsel, og alle i denne gruppen er ikke frelst slik at de vil være med i bortrykkelsen.  De som er i live ved bortrykkelsen vil, sammen med dem som ikke er med i nevnte bortrykkelse (den bekjennende kirke), gå igjennom denne perioden med vrede.

2. Der er en forskjell mellom den sanne kirke og den bekjennende kirke.

Den sanne kirke eller menighet er sammensatt av alle dem som i denne tidsalderen har mottatt Kristus som Frelser. Opp imot dem har vi den bekjennende kirken eller menigheten som består av dem som sier de har mottatt Kristus uten faktisk å ha mottatt Ham. Bare den sanne kirke vl ta del i bortrykkelsen.

3. Der er en forskjell mellom den sanne kirke og det sanne eller åndelige Israel.

Før pinsedagen var det frelste individer, men det var ingen kirke, og de var del av det åndelige Israel, ikke kirken. Etter pinsedagen og opp til bortrykkelsen finner vi at kirken er Hans kropp, men intet åndelig Israel. Etter bortrykkelsen finner vi ingen kirke, men et sant eller åndelig Israel igjen.

—

Bortrykkelsen vil ikke fjerne alle som har kommet med en bekjennelse på at en tror på Kristus, men bare dem som har blitt født på ny og mottatt Hans lov. Den ikke-troende delen av den synlige kirken vil, sammen med de ikke-troende i nasjonen Israel, gå inn i trengsels perioden.

Siden kirken er kroppen som Kristus er hodet av (Efeserne 1:22, 5:23, Kolosserne 1:18), bruden som Kristus er brudgommen til (1 Korinterbrev 11:2, Efeserne 5:23), formålet med Hans kjærlighet (Efeserne 5:25), greinen som Han er roten og stammen til (Johannes 15:5), bygningen som Han er grunnstein og fundament til (1 Korinterbrev 3:9, Efeserne 2:19-22), så eksisterer det en enhet og et samhold mellom den troende og Herren. Den troende er ikke lengre adskilt fra Ham, men brakt inn i en enhet sammen med Ham. 

Dersom kirken er her i den syttiende uken, så er den underlagt vrede, dom og indignasjon som karakteriserer denne tidsperioden, og på grunn av sin enhet med Kristus ville dette også bety at Han er underlagt de samme elementene. Dette er umulig i henhold til 1 Johannes 4:17, for Han kan ikke bli lagt under dommen igjen.

I den grad kirken har blitt gjort perfekt og fridd fra all dom (Romerne 8:1, Johannes 5:24, 1 Johannes 4:17), lover Gud at den ikke igjen kan bli underlagt ny dom ettersom Kristi død da ikke ville ha den effekten som ble lovet. Hvem vil våge å påstå at Kristi død feilte å oppnå sitt formål?

Selv om medlemmene kan være eksperimentelt uperfekte og i behov for ekstra renselse, så har likevel kirken – som er Hans kropp – en perfekt posisjon i Kristus og er perfekte i Ham. Naturen av testingen i den syttiende uken er, som uttalt i Johannes åpenbaring 3:10, ikke for å bringe individer til å bli renset, men for å vise forringelsen og behovet til det ufrelste hjertet. Kirkens natur hindrer en slik testing.

Igjen Johannes åpenbaring 13:7 gjør det klart at alle som er i den syttiende uken blir brakt inn til underkastelse under Dyret, og gjennom ham til Satan, som gir Dyret hans kraft. Dersom kirken i denne perioden skulle bli underlagt Satan, så ville enten Kristus miste sin plass som Hodet, eller så ville Han bli underlagt Satans autoritet akkurat som kirken. Noe slikt er utenkelig. Derfor konkluderes det med at kirkens natur og fullkommenheten i dens frelse hindrer den å være i den syttiende uken.

—

Del 7: Konseptet om kirken som et mysterium

Nært beslektet med den foregående delen av dette studiet er konseptet som blir gitt oss i Nye Testamentet om at kirken/menigheten er et mysterium. Det var ikke noe mysterium at Gud ville forberede frelse for jødene, eller at hedningene ville bli velsignet i frelsen.

Det faktum at Gud skulle forene jøder og hedninger i samme “kropp” ble aldri avslørt i Gamle Testamentet og danner mysteriet som Paulus snakker om i Efeserne 3:1-7, Romerne 16:25-27, Kolosserne 1:26-29. Hele dette mysterie-programmet ble ikke avslørt før jødene som nasjon hadde avvist Kristus som Messias. Det var etter avvisningen i Matteus 12:23-24 at Herren først kom med profetien om den kommende kirken/menigheten i Matteus 16:18. Det er etter avvisningen av korset at menigheten har sin begynnelse i Apostlenes gjerninger 2*.

Det var etter den endelige avvisningen av Israel at Gud kalte ut Paulus tilå være apostelen til hedningene gjennom hvem naturen av dette mysteriet ble åpenbart. Kirken/menigheten blir manifestert som en avbrytelse av Guds program for Israel, og ble ikke til før Israels avvisning av tilbudet om Riket (se video “Fader Vår 4: Guds rike” her på bloggen for forståelse av betydningen Guds Rike). 

Det må rent logisk følge at dette mysterie-programmet må selv bli avsluttet før Gud på ny kan handle med nasjonen Israel, slik som Han tidligere har vist at Han vil gjøre. 

Mysterie-programmet, som var så tydelig da det startet opp, vil absolutt være adskilt ved sin avslutning. Dette programmet må bli avsluttet før Gud gjenopptar og kulminerer Hans program for Israel. Dette mysterie-konseptet om menigheten gjør før-trengsel teorien en nødvendighet.

—

* Det er flere teorier og meninger om når kirken ble startet, men dette er ikke tema for denne studien. Historisk sett er det lite tid som skiller disse teoriene. Dette kan muligens være et emne for en annen studie en annen gang.

—

Del 8: Distinksjoner mellom Israel og kirken

Lewis Sperry Shafer har fremsatt 24 kontraster mellom Israel og kirken som bestemt viser oss at disse to gruppene kan forenes til en, men at de må adskilles som to separate enheter som Gud handler med i henhold til ett spesielt program. Disse kontrastene er listet her:

(1) Omfanget av bibelsk åpenbaring: Israel – nesten 4/5 av Bibelen; Kirken – omtrent 1/5 av Bibelen.

(2) Det guddommelige formål: Israel – jordiske løfter i pakter; Kirken – himmelske løfter i evangeliet.

(3) Abrahams etterkommere: Israel – de fysiske etterkommerne, noen av dem er åndelige etterkommere; Kirken – åndelige etterkommere.

(4) Fødsel: Israel – fysisk fødsel gir fellesskap med Gud; Kirken – åndelig fødsel gir fellesskap med Gud.

(5) Overhode: Israel – Abraham; Kirken – Kristus.

(6) Pakter: Israel – Abrahams pakt og alle paktene deretter: Kirken – indirekte relatert til Abrahams pakt, og så Den nye pakt.

(7) Nasjonalitet: Israel – Israel, en nasjon; Kirken – fra alle nasjoner.

(8) Guddommelig handlemåte: Israel – nasjonal og individuell; Kirken – bare individer.

(9) Dispensasjoner: Israel – sett i alle tidsaldre fra Abraham: Kirken – bare den nåværende tidsalder.

(10) Tjeneste: Israel – ingen misjonær virksomhet og intet evangelium å preke; Kirken – et oppdrag å utføre.

(11) Kristi død: Israel – nasjonalt skyldig, skal bli frelst av den; Kirken – komplett frelst av den nå.

(12) Faderen: Israel- Gud var Far til nasjonen; Kirken – vi har Gud som Far individuelt.

(13) Kristus: Israel – Messias, Emmanuel, Kinge; Kirken – Frelser, Herre, Brudgom.

(14) Den Hellige Ånd: Israel – kom over noen midlertidig; Kirken – bor inni alle.

(15) Styre-prinsippet: Israel – Moseloven; Kirken – nådens system.

(16) Guddommelig aktivering: Israel – ingen; Kirken – den iboende Hellige Ånd.

(17) To avskjedstaler: Israel – Bergprekenen; Kirken – Det øvre roms diskursen.

(18) Løftet om Kristi retur: Israel – i kraft og herlighet; Kirken – for å ta oss til Ham selv.

(19) Stilling: Israel – en tjener; Kirken – familiemedlemmer.

(20) Kristi jordisk styre: Israel – underlagte; Kirken – medherskere.

(21) Presteskap: Israel – hadde presteskap; Kirken – er et presteskap.

(22) Ekteskap: Israel – utro kone; Kirken – bruden.

(23) Dom: Israel – må møte dom; Kirken – fri fra all dom.

(24) Stilling i evigheten: Israel – ånder av rettferdige mennesker gjort perfekte på den nye jorden; Kirken – kirken av den Førstefødte i himmelen.

(Lewis Sperry Chafer, Systematic Theology, IV, side 47-53)

Disse klare kontrastene, som viser et skille mellom Israel og kirken, gjør det umulig å identifisere de to i ett og samme program, noe som er nødvendig dersom menigheten skal gå gjennom den syttiende uken. Disse distinksjonene gir videre støtte til før-bortrykkelses teorien.

—

Del 9: Doktrinen om umiddelbarhet

Mange tegn ble gitt til nasjonen Israel som ville finne sted før Jesu andre komme, slik at nasjonen kunne leve i forventning til når tiden av Hans komme skulle finne sted. Selv om Israel ikke kunne vite verken dagen eller timen da Herren vill komme, kunne de vite at forløsningen nærmet seg gjennom å observere oppfyllelsen av disse tegnene.

Til kirken ble det ikke gitt slike tegn. Kirken, eller menigheten. ble fortalt at de skulle leve i lys av Hans umiddelbare  komme, da Han ville ta dem til Seg (Johannes 14:2-3, Apostlenes gjerninger 1:11, 1 Korinterbrev 15:51-52, Filipperne 3:20, Kolosserne 3:4, 1 Tessalonikerbrev 1:10, 1 Timoteus 6:14, Jakob 5:8, 1 Peter 3:3-4).

Slike skriftsteder som 1 Tessalonikerbrev 5:6, Titus 3:12 og Johannes åpenbaring 3:3 advarer den troende at de må speide etter Herren Selv, ikke for tegnene som ville gå forut for Hans komme. Det er sant at hendelsene i den syttiende uken vil kaste en skygge før bortrykkelsen, men den troendes oppmerksomhet blir alltid styrt mot Kristus, aldri til disse varslene.

Doktrinen om umiddelbarhet, eller “komme når som helst”, er ikke en ny doktrine hos Darby, slik som noen påstår, selv om han klargjorde, systematiserte og populariserte den. En slik tro om umiddelbarhet markerte premillennialisme til de tidlige kirkefedrene også, i tillegg til dem som skrev Nye Testamentet. I denne forbindelse sier Thiessen:

“… de holdt ikke bare det premillenniale synet om Kristi komme, men de anså også det komme som umiddelbart. Herren hadde lært dem å forvente Hans tilbakekomst når som helst, så de så etter Hans komme på deres tid. Ikke bare det, men de lærte også at Hans personlige tilbakekomst var umiddelbar. Bare alexandrerne motsatte seg denne sannheten; men disse fedrene avviste også andre fundamentale doktriner. Vi kan derfor si at at den tidlige kirke levde i konstant venting på av deres Herre, og de var derfor ikke interessert i muligheten av en trengsels periode i framtiden”

(Henry Thiessen, Will the Church Pass Through the Tribulation? side 15 – min oversettelse)

Selv om eskatologien til den tidlige kirke ikke var helt klar på dette punktet, for det emnet var ikke et tema de tenkte mye på, likevel er bevisene klare om at de trodde på en umiddelbar tilbakekomst av Kristus. Samme synet kan sees i skriftene til reformatorene, selv om de hadde forskjellig syn på eskatologiske spørsmål. Chafer siterer noen av reformatorene for å vise at de trodde på en umiddelbar tilbakekomst av Kristus.

“… Luther skrev, ‘Jeg tror at alle tegnene som går forut for de siste dager allerede har dukket opp. La oss ikke tenke at Kristi komme er langt vekke; la oss se opp med hodene oppløftet; la oss vente på vår Gjenløsers komme med lengsel og glade sinn’… Calvin erklærer også… ‘Skriftlig uniformitet påbyr oss å se med forventning dor Kristi komme.’ Til dette kan vi legge til ordene til John Knox: ‘Herren Jesus vil komme tilbake, og det med hast Hva var dette annet enn å reformere hele jordens ansikt, som aldri var eller vil bli, til den rettmessige Konge og Dommer dukker opp for å gjenopprette alle ting,’ På samme måte, Latimers ord: ‘Alle de ypperlige og lærde menn som, uten tvil, Gud har sendt inn i verden i disse sene dager for å gi verden advarsel, forstå ut fra Skriftene at de siste dager ikke kan være langt borte. Kanskje de vil komm i min levetid, så gammel som jeg er, eller på i barns levetid’…

(Lewis Sperry Chafer, Systematic Theology, IV, side 278-279)

Doktrinen av umiddelbarhet forbyr kirkens deltakelse i enhver del av den syttiende uken. Mengden av tegn gitt til Israel for å gi dem forventning ville da også ha vært for menigheten, og da ville menigheten ikke sett etter Kristus før disse tegnene hadde blitt oppfylt. Det faktum at ingen tegn ble gitt til kirken/menigheten, men at den er beordret å speide etter Kristus, utelater dens deltakelse i den syttiende uken.

—

Del 10: Den som holder igjen i 2 Tessalonikerbrev 2

De kristne i Tessaloniki var bekymret for at bortrykkelsen allerede hadde funnet sted, og at de befant seg i Herrens Dag. Forfølelsene som de hadde lidd, som er referert til i 2 Tessalonikerbrev 1, hadde gitt dem grunn for å ta denne feilaktige antakelsen, 

Paulus skriver til dem for å vise dem at noe slikt var umulig. Først viser han dem i 2:3 at Herrens Dag ikke kunne finne sted før det hadde funnet sted et frafall. (“La ingen villede dere på noen måte! For først må frafallet komme og den lovløse vise seg, han som er fortapelsens sønn”.)

Om dette frafallet er et frafall fra troen eller en bortgang av de troende på jorden, er allerede nevnt i 2:1 (“Når det gjelder vår Herre Jesu Kristi komme og det at vi skal samles hos ham, ber vi dere,”)

For det andre åpenbarer han her at det skal komme et syndens menneske, kalt “den lovløse“, som er videre beskrevet i Johannes åpenbaring 13. Pauls argument i 2:7 (“Lovløsheten virker allerede med sin kraft”) var at syndens mysterium allerede var virksomt på hans tid – dvs. det lovløse systemet som ville kulminere i personen til den lovløse hadde allerede vist seg – likevel kunne denne lovløse ikke manifestere seg før den som holder igjen kunne bli tatt bort (“For han som ennå holder igjen, må først bli ryddet av veien”).

Med andre ord vil noe eller noen som hindrer Satans plan og formål fra å finne sted vil fortsette å virke til denne blir fjernet (“For han som ennå holder igjen, må først bli ryddet av veien. Da skal den lovløse åpenbare seg, han som Herren Jesus skal utrydde med pusten fra sin munn og tilintetgjøre den dagen han kommer i herlighet“, 2:7-8).

Forklaringen på hvem det er som holder igjen, som eks. regjeringer, loven og den usynlige kirken, er ikke tilstrekkelig, for alle disse vil fortsette på en eller annen måte etter at den lovløse har manifestert seg. Selv om dette for det meste er et eksegetisk spørsmål, ser det ut som at den eneste som kunne holde igjen på denne måten, er Den Hellige Ånd. Dette problemet vil jeg ta opp senere.

Det er imidlertid indikert her at så lenge Den Hellige Ånd er med kirken, som er Hans tempel, så vil det utholdende arbeidet fortsette, og syndens menneske kan ikke bli åpenbart. Det er bare når menigheten, tempelet, blir fjernet at denne gjenholdende virksomheten opphører, og lovløsheten kan produsere den lovløse

Det burde bli lagt merke til at Den Hellige Ånd ikke slutter Sitt virke etter at menigheten blir fjernet, og Han slutter heller ikke å være allestedsnærværende, etter at kirken fjernes, men den gjenholdende tjenesten opphører.

Derfor vil arbeidet til den som holder igjen fortsette så lenge Hans tempel er på jorden, og dette må avsluttes før den lovløse kan bli åpenbart. Dette krever en bortrykkelse før trengsels periode, for Daniel 9:27 avslører at den lovløse vil bli manifestert ved denne ukens begynnelse (“I én uke skal han stadfeste en pakt med de mange, etter en halv uke gjør han slutt på slaktoffer og grødeoffer. På motbydelighetens vinger kommer han som ødelegger, helt til utslettelsen som er fastsatt, strømmer ned over ødeleggeren selv“).

—

Del 11: Behovet for et intervall

 Ordet apatesis (å møte) blir brukt i Apostlenes gjerninger 28:15 med  tanken “å møte for å returnere med”. Det blir ofte argumentert med at samme ordet, brukt i 1 Tessalonikerbrev 4:17, har samme ide og at kirken derfor må bli bortrykket for å returnere umiddelbart og øyeblikkelig med Herren til jorden, noe som benekter og umuliggjør et intervall mellom bortrykkelsen og returen. Det er ikke bare at det greske ordet ikke krever en slik fortolkning, men bestemte hendelser som er forutsagt for kirken etter dens borttagelse gjør en slik fortolkning umulig. Disse hendelsene er: (1) Kristi dommer sete, (2) presentasjonen av kirken til Kristus, og (3) Lammets bryllup.

1. Skriftsteder som 2 Korinterbrev 5:9, 1 Korinterbrev 3:11-16, Johannes åpenbaring 4:4, 19:8, 14 viser at menigheten har blitt gjennomsøkt når det gjelder dens belønning når Kristus kommer tilbake. Det er umulig å forestille seg at denne hendelsen foregår uten at der går noe tid, et intervall, her.

2. Kirken skal bli presentert som en gave fra Faderen til Sønnen. Scofield skriver:

“Dette er tiden for vår Herres øverste glede – fullbyrdelsen av alt Hans forløsende arbeid. ‘Dere menn, elsk konene deres, slik Kristus elsket kirken og ga seg selv for den, for å gjøre den hellig og rense den med badet i vann, i kraft av et ord. Slik ville han selv føre kirken fram for seg i herlighet, uten den minste flekk eller rynke. Hellig og uten feil skulle den være‘ (Efeserne 5:25-27). ‘Han som har makt til å bevare dere fra fall og føre dere fram for sin herlighet, jublende og uten feil‘ (Judas 24).”

(C.I. Scofield, Will the Church Pass Through the Great Tribulation, side 13 – min oversettelse)

3. I Johannes åpenbaring 19:7-9 blir det avslørt at fullbyrdelsen av unionen mellom Kristus og kirken skjer før Jesu andre komme. I mange skriftsteder, slik som Matteus 25:1-13, 22:1-14, og Lukas 12:35-41, blir Kongen sett i rollen som Brudgommen ved Hans komme, noe som indikerer at et bryllup har funnet sted. Denne hendelse krever imidlertid at det går litt tid og bringer synet om at bortrykkelsen og åpenbaringen ikke kan skje samtidig. Selv om det ikke blir indikert her, så er det nødvendig at det er en tidsperiode for at dette skal stemme.

—

Del 12: Skillet mellom bortrykkelsen og Jesu andre komme

Der finnes flere kontraster som kan trekkes mellom bortrykkelsen og Jesu andre komme som viser at de ikke blir sett som synonymer i Skriften. Det faktum at det er to forskjellige programmer ser en best i kontrastene opptegnet i to av Bibelens hendelser.

(1) Forvandlingen (bortrykkelsen) innebærer fjerningen av alle troende, mens Jesu andre komme innebærer åpenbaringen eller manifestasjonen av Sønnen.

(2) Forvandlingen beskriver de hellige (troende) som rykkes opp i luften, mens Jesu andra komme beskriver at Jesus kommer til jorden.

(3) Forvandlingen beskriver at Kristus kommer for å hente Sin brud, mens i Jesu andre komme kommer Han tilbake sammen med bruden.

(4) Forvandlingen  resulterer i at kirken (menigheten) blir fjernet og trengselstiden starter, mens Jesu andre komme resulterer i etableringen av tusenårsriket.

(5) Forvandlingen er umiddelbar, men før Jesu andre komme kommer det flere ting som må oppfylles.

(6) Forvandlingen har et trøstende budskap, mens Jesu andre komme har et budskap om dom.

(7) Forvandlingen er relatert til programmet for kirken (menigheten), mens Jesu andre komme er relatert til programmet for Israel og verden.

(8) Forvandlingen er et mysterium, mens Jesu andre komme er forutsagt både i Gamle Testamentet og Nye Testamentet.

(9) Forvandlingen fører til at de troende dømt (eller belønnet), og Jesu andre komme fører til at hedningene og Israel blir dømt.

(10) Forvandlingen forandrer ikke skaperverket, mens Jesu andre komme innebærer forandringer på skaperverket.

(11) Forvandlingen berører ikke hedningene, mens i Jesu andre komme blir hedningene dømt.

(12) Forvandlingen berører ikke jødenes pakter med Herren, mens i Jesu andre komme blir alle Israels pakter oppfylt.

(13) Forvandlingen har ingen bestemt relasjon til Guds program relatert til ondskap, mens i Jesu andre komme blir ondskapen dømt.

(14) Forvandlingen blir sagt å finne sted før vredens dag, mens Jesu andre komme etterfølger den.

(15) Forvandlingen er bare for de troende, mens Jesu andre komme påvirker alle mennesker.

(16) Forvandlingen av kirken (menigheten) bringer en forventning av at “Herren er nær” (Efeserne 4:5), mens Jesu andre komme bringer Israel en forventning av at “evangeliet om riket” (Matteus 24:14) skal nå hele jorden.

(17) Forvandlingen bringer forventningen om at kirken (menigheten) skal bli ført inn for Herrens nærhet, mens Jesu andre komme bringer en forventning av at Israel skal bli ført inn i riket.

Disse, og andre kontraster som kunne nevnes, støtter påstanden om at disse to hendelsene er to forskjellige programmer som ikke kan forenes til en og samme hendelse.

(W. E. Blackstone, Jesus Is Coming, side 75-80 – min oversettelse)

—

Del 13: De 24 eldre

I Johannes åpenbaring 4:4 blir Johannes gitt et syn av 24 eldre som sitter på troner, kledd i hvitt, kronet med gullkroner, i himmelen framfor Gud. Flere svar har blitt gitt til spørsmålet om identiteten til disse 24. Noen, fordi de er forbundet ned de 24 levende skapningene i denne boken, isisterer at de er engler. Dette synes som et forsøk på å unngå implikasjonen av å gjøre en bokstavelig identifisering fordi det er imot deres trossystem.

Det som blir sagt om de 24 eldre kan ikke være sant om engler, for engler er ikke kronet med seierskroner (stephanos) mottat som belønning, og de er heller ikke plassert på troner (thronos) som handler om kongelig verdighet og privilegium, og engler blir heller ikke kledd i hvitt som et resultat av dom.

Umuligheten av dette synet argumenterer for det andre synet som ser disse som bortrykkede forløste mennesker, som er kledd i hvitt, kronet og plassert på troner i forbindelse med himmelens kongelige. Scofield presenterer bevis som støtter synet om at disse er representanter for kirken (menigheten). Han skriver:

“Fem ufeilbarlige kjennemerker identifiserer de eldre som representanter for kirken. De er:

(1) Deres posisjon. De er satt på troner “omkring” den regnbue omgitte sentrale tronen. Til kirken og bare til kirken av alle gruppene av forløste er lovet å sitte på troner sammen med Kristus (3:21). Kristus er ennå ikke satt på Sin egen trone på jorden, men disse kongelige som har blitt presentert feilfrie, med Herrens overstigende glede, må være sammen med Ham (Johannes 17:24, 1 Tessalonikerbrev 4:17).

(2) Antallet av disse representerende eldre, i en bok hvor tall er så stor del av symbolismen, er viktig. For 24 er antall kor det levittiske presteskapet var inndelt i (1 Krønikebok 24:1-19), og av alle gruppene av forløste er det bare kirken som er et presteskap (1 Peter 2:5-9, Johannes åpenbaring 1:6).

(3) Vitnesbyrdet til de eldre på tronene markerer dem som representanter for kirken: “De sang en ny sang: Verdig er du til å ta imot boken og bryte seglene på den. For du ble slaktet, og med ditt blod har du frikjøpt for Gud mennesker av alle stammer og tungemål, av alle folk og nasjoner. Du har gjort dem til et kongerike og til prester for vår Gud, og de skal herske som konger på jorden” (Johannes åpenbaring 5:9-10). Kirken, og bare kirken, kan vitne om dette.

(4) Eldste er en representerende stilling (Apostlenes gjerninger 15:2, 20:17).

(5) Den åndelige intelligensen til de eldre utpeker dem som delere av de mest intime guddommelige råd (f. eks. Johannes åpenbaring 5:5, 7:13). Og til dem blant de forløste skulle de råd bli kjentgjort om ikke til dem som Herren sa: “Jeg kaller dere ikke lenger tjenere… Jeg kaller dere venner” (Johannes 15:15).

De eldre er, symbolsk, kirken , og de sees i himmelen på stedet hvor Skriftene tildeler kirken før et segl blir åpnet eller et ve blir gitt, og før en ag Guds vredesskåler blir helt ut. Og alt som følger, opp til kapittel 20, blir kirken aldri nevnt på jorden.

(C. I. Scofield, Will the Church Pass Through the Great Tribulation, side 23-24 – min oversettelse)

Siden disse 24, ifølge Johannes åpenbaring 5:8, blir assosiert i et prestehandling, noe som aldri blir sagt om englene, så må de være troende-prester assosiert med Den Store Øverstepresten. Fordi Israel ikke er bortrykket før slutten av den syttiende uken, eller dømt eller belønnet til Herren kommer ifølge Jesaja 26:19-21 og Daniel 12:1-2, så må disse representantene av de hellige representere denne tidsalderen. 

Fordi de ikke blir sett bortrykket, i himmelen, dømt, belønnet, satt på troner i begynnelsen av den syttiende uken, så blir det konkludert at kirken (menigheten) må ha blitt bortrykket før den syttiende uken begynner. 

Dersom kirken (menigheten) ikke blir bortrykket og forvandlet her, som noen insisterer, og ikke før Johannes åpenbaring 20:4, hvordan kunne da kirken (menigheten) være i himmelen i Johannes åpenbaring 19:7-11? Videre studier vil bli viet dette spørsmålet. men slike betraktninger gir videre støtte til pre-bortrykkelses teorien…

—

Del 14: Problemet bak 1 Tessalonikerbrev 4:13-18

De kristne Tessaloniki var ikke uvitende om oppstandelsens faktum. Dette var en for godt etablert lære for at den trengte presentasjon eller forsvar. Det som fremkalte denne åpenbaringen fra Paulus til dem var deres misforståelse av forholdet mellom opprykkelsen og de kristne som var sovnet inn i Kristus under oppstandelsen.

Paulus skriver derfor ikke for å lære dem at det finnes en opprykkelse, men heller om det faktum at de levende ikke vil ha noen fordel overfor dem som allerede er døde i Kristus. Dersom tessalonikerne ville gå gjennom den syttiende uken ville de ha frydet seg over at noen av deres brødre og søstre ville gå glipp av denne perioden med lidelse og var sammen med Herren uten å erfare utøsingen av vrede.

Dersom menigheten skulle gå igjennom trengsels perioden ville det være bedre å være med Herren enn å vente på hendelsene i den syttiende uken. De ville lovprise Herren for at deres brødre og søstre ble spart disse hendelsene istedenfor å føle at de hadde mistet litt av Herrens velsignelser. Disse kristne trodde åpenbart at menigheten ikke ville gå igjennom den syttiende uken, og i deres forventning etter Kristi andre komme ha sørget for deres brødre og søstre som de trodde hadde mistet velsignelsene i denne hendelsen.

—

Del 15: Annonseringen av fred og trygghet

I 1 Tessalonikerbrev 5:3 forteller Paulus menigheten i Tessaloniki at Herrens Dag vil komme etter en annonsering om “Fred og ingen fare“. Denne falske sikkerheten vil lulle mange inn i en tilstand av sløvhet når det gjelder at Herrens Dag skal komme som en tyv. Denne annonseringen som har produsert denne sløvheten skjer før Herrens Dag.

Dersom menigheten var i den syttiende uken ville det ikke være noen mulighet for at et slikt budskap, under perioden da troende blir forfulgt av dyret i en uant grad, kunne bli forkynt og finne aksept slik at menneskene kunne bli lullet inn til selvtilfredshet.

Alle tegnene ville peke mot det faktum at de ikke var i en tid med “fred og ingen fare“. Det faktum at tilstedeværelsen av vrede, dom og mørke blir innledet med annonseringen av et slikt budskap indikerer at menigheten må bli bortrykket før denne perioden kan starte.

—

Del 16: Relasjonen mellom kirken og styresmaktene

Menighetene i Nye Testamentet blir instruert til å be for styresmaktene fordi de er ordinert av Gud, slik at de som er autoriteter kan bli frelst, og de kristne leve i fred som et resultat av dette. Slik er instruksjonen i 1 Timoteus 2:1-4. Videre skal menigheten være underordnet slike krefter ifølge 1 Peter 2:13-16, Titus 3:1, Romerne 13:1-7, fordi disse styresmaktene er Guds representanter som utfører Guds vilje.

Ifølge Johannes åpenbaring 13:4 er styresmaktene i den syttiende uken kontrollert av Satan og utfører hans vilje og formål i en manifestasjon av lovløshet. På grunn av forholdet mellom kirken og styresmaktene i denne tidsalderen, og på grunn av satanistisk kontroll av styresmaktene i den syttiende uken, så må kirken/menigheten bli fjernet før denne satanistiske styresmakten kan manifestere seg selv.

Menigheten kunne ikke underordne seg en slik styresmakt. Israel vil i den syttiende uken rettmessig nedkalle Guds dom over slike gudløse mennesker, og rope til Gud om at Han må stadfeste seg selv, slik som vi ser i de upåklagelige salmene. Dette er ikke menighetens tjeneste eller kirkens forhold til styresmaktene i denne tidsalderen.

—

Del 17: Stillheten om trengselstiden i brevene

Brevene til Jakob, 1 Peter og til dels 2 Tessalonikerbrev ble skrevet spesifikt på grunn av pågående forfølgelse av menighetene. Mange skriftsteder, slik som Johannes 15:18-25, 16:1-4, 1 Peter 2:19-25, 4:12, Jakob 1:2-4, 5:10-11, 2 Tessalonikerbrev 1:4-10, 2 Timoteus 3:10-14, 4:5 ble skrevet for å gi åpenbaring vedrørende forfølgelse, gi grunner til den, og gi hjelp og assistanse slik at troende kunne tåle den.

Tydeligvis hadde ikke forfatterne til brevene kunnskaper om at menighetene ville holde ut den syttiende uken, ellers ville de helt sikkert ha gitt hjelp og veiledning om hvordan de kunne møte den mest alvorlige forfølgelsen som menneskene noen sinne ville kjenne til, siden de var opptatt med å gi hjelp til forfølgelsene på deres tid.

De ville ikke forberede for forfølgelsene som ville angå alle og så unngå den utøsende vreden hvor den troen de ville trenge spesiell hjelp og assistanse dersom han ville befinne seg i den. I denne forbindelse skriver Scofield:

“Det mangler ikke bare stavelser i Skriften som bekrefter at kirken vil gå inn i den store trengselen, men verken overkammerdiskursen (Johannes 13-17*), det nye løftet, eller epistlene (brevene*) som forklarer det løftet, så mye som nevner den store trengselen.”

“Ikke en eneste gang i denne store massen av inspirerte skrifter, skrevet spesielt for menighetene, er dette uttrykket funnet.”**

* mine forklaringer

** C. I. Scofield, “Will the Church Pass Through the Great Tribulation? side 11 – (min oversettelse)

I den grad forfølgelsene i denne tidsalder og vreden i den syttiende uken varierer i typer og karakter, ikke bare i intensitet, er det ikke nok å si at dersom en er forberedt for mindre vil man også være forberedt for større. Brevenes stillhet, som ville la kirken være uforberedt for trengselen, argumenterer for hennes totale fravær fra den perioden.

—

Del 18: Budskapet fra De To Vitnene

I Johannes åpenbaring 11:3 blir det sendt to spesielle utsendinger til Israel. Deres tjeneste blir fulgt av tegn som beviser den guddommelige opprinnelsen til deres budskap ifølge Gamle Testamentets profetiske bruk av tegn. Substansen i deres forkynnelse blir ikke avslørt, men dets innhold kan bli sett som foreslått gjennom budbringernes klær. De blir sagt å være kledd i sekkestrie (sakkos), som blir definert av Thayer som:

“et grovt tøy, et mørkt grovt stoff laget spesielt av dyrehår: et klede av likt materiale, klynger seg til personen lik en sekk, som ble brukt av folk som sørget, angret seg, bønnfalte… og også av dem som, lik de hebraiske profetene, levde et strengt liv.”

(Joseph Henry Theyer, Greek-English Lexicon of the New Testamenbt, side 498 – (min oversettelse)

Når vi sammenlikner tjenesten til Elias i 2 Kongebok 1:8 og den til døperen Johannes i Matteus 3:4, hvis tjenester var parallelle på den måten at de ble sendt til Israel i en tid med frafall for å kalle folket til omvendelse – når vi ser på tjenesten til disse to vitnene ser vi tegnet på deres budskap er det samme, kledd i klær av dyrehår, som var et tegn på nasjonal sorg og anger.

Det kan konkluderes, fra deres særegne klær, at de to vitnene annonserte det samme budskapet som Johannes gjorde, budskapet om omvendelse fordi Kongen kommer. Deres gode nyheter er “rikets evangelium” i Matteus 24:14. De forsømte ikke forkynnelsen av korset, for Johannes åpenbaring 7:14 og Sakarja 13:8-9 indikerer at forkynnelsen av rikets evangelium i den syttiende uken ledsages av forkynnelsen av korset.

Budskapet som ble gitt til menighetene var ett budskap av nåde. Menigheten har intet annet budskap. Det faktum at budskapet som blir annonsert er ett av dom, omvendelse, og forberedelse i påvente av den kommende Kongen indikerer at menigheten ikke lengre er til stede, for intet slikt budskap blir gitt til henne.

—

Del 19: Menighetenes skjebne

Ingen vil benekte at menighetene (kirken som helhet) har en himmelsk destinasjon. Alle hennes løfter og forventninger har en himmelsk karakter. Når vi studerer skjebnen (enden) til de frelste fra den syttiende uken finner vi at deres forventninger og løfter ikke er himmelske, men jordiske.

Matteus 25:34 gjør dette veldig klart. Dersom menighetene er på jorden under den syttiende uken ville alle som ble frelst under denne perioden være frelst til denne “kroppen”. Dersom bortrykkelsen ikke fant sted før slutten av den syttiende uken, og en del av de frelste gikk inn til en jordisk velsignelse og en annen del til en himmelsk velsignelse, så ville Kristi legeme bli delt og enheten ødelagt.

Dette kan bare indikere at de som blir frelst under den syttiende uken går inn i tusenårsriket mår ha blitt frelst etter at kirkens program har blitt avsluttet.

—

Del 20: Budskapet til Laodikea

I Johannes åpenbaring 3:14-22 gir Jesus et budskap til menigheten i Laodikea. Denne menigheten representerer den endelige formen til den bekjennende kirken, som blir avvist av Herren og kastet opp ut av Hans munn på grunn av uvirkeligheten i dens bekjennelse.

Dersom menigheten går inn i den syttiende uken i sin helhet, og ikke bare den bekjennende delen av den, så måtte det bli konkludert med at denne menigheten i Laodikea er bildet av den sanne kirke.

Flere ting er her åpenbare. Den sanne kirke ville ikke gå gjennom forfølgelsene i den syttiende uken og fremdeles være lunken for Herren. Forfølgelsene ville spre ilden og gjøre lunkenheten om til intens varme, ellers ville den slukke ilden helt.

Slik har forfølgelsens tjeneste alltid vært tidligere. Noe som er enda mer åpenbart, dersom dette representerer den sanne kirke, er at denne menigheten er spyttet ut av Herrens munn, komplett avvist av Ham. Dette kan bare bety at en kunne være en del av den sanne kirke og til slutt bli kastet helt ut av den. Dette er en umulighet!

Det eneste alternativet er å se at den sanne kirke ender med menigheten i Filadelfia, som ble fjernet fra jorden ifølge løftet i Johannes åpenbaring 3:10 før trengselstiden starter, og den falske bekjennende kirken, som er igjen etter at den ekte bekjennende kirken har blitt fjernet, blir etterlatt, avvist av Herren, og spyttet ut inn i den syttiende uken for å vise dens sanne natur slik at slike kan bli avvist av Herren på rettferdig vis.

—

Del 21: Hedningenes tid

I Lukas 21:24 indikerer Jesus at Jerusalem fortsatt vil være under hedningenes kontroll “helt til hedningenes tider er til ende.”

Sakarja 12:2 og 14:2-3 indikerer også at det ikke vil være før Jesu andre komme, når Dyrets hær blir overvunnet av Herren, at Han vil fullføre dette i Johannes åpenbaring 19:17-19. I Johannes åpenbaring 11:2, i parentesen mellom den sjette og syvende trompeten, er det også en referanse til hedningenes tid. Johannes hentyder at Jerusalem fremdeles er under fremmede nasjoners styre, og at fra begynnelsen av serien av dommer, som denne parentesen avbryter, til enden av det hedenske styret er tre og et halvt år av den syttiende uken.

Dette er en viktig observasjon fordi trompetene er, ifølge midt-bortrykkelses teorien, hendelser i de første tre og et halvt årene av den syttiende uken. Dersom deres syn var riktig, ville hedningenes tid opphøre i midten av den syttiende uken, eller i det minste før slutten av den syttiende uken, og Jerusalem ville ha blitt reddet av en eller annen hendelse eller person enn Jesus og Hans andre komme. Denne tidsplanen som blir nevnt i Johannes åpenbaring 11:2 gjør dette synet uholdbart.

—

Del 22: Den ventende resten ved Jesu andre komme

Skriftsteder Malaki 3:16, Esekiel 20:33-38, 37:11-28, Sakarja 13:8-9, Johannes åpenbaring 7:1-8, og mange andre, indikerer klart at når Herren skal komme tilbake, vil der være en troende rest i Israel som venter på Hans komme. Sammen med disse har vi skriftsteder som Matteus 25:31-40 og lignelser som Lukas 14:16-24 som viser at det vil være en mengde av troende sammen med hedningene som vil tro og vente på at Han skal komme tilbake.

For at Herren skal kunne oppfylle løftene i paktene med Abraham, David og Palestina, samt nye pakter ved Hans andre komme, er det nødvendig at der finnes en troende rest som Han kan herske over og som paktene kan bli oppfylt til. Der må også være en gruppe troende hedninger som kan motta – ved tro – godene til paktene under Hans styre.

Disse gruppene går inn i tusenårsriket i sine naturlige kropper, frelst, men uten å ha opplevd døden og oppstandelsen. Dersom menigheten var på jorden helt til Jesu retur til jorden, så ville disse frelste individene ha blitt frelst til en posisjon i menigheten, ville blitt rykket bort på dette tidspunktet, og følgelig ville det ikke ha vært noen frelst mennesker igjen på jorden.

Hvem vil da vente på Kristi retur? Med hvem kunne Kristus bokstavelig oppfylle paktene som Han har gjort med Israel? Disse betraktningene gjør det nødvendig at menigheten rykkes bort før trengselen, slik at Gud kan kalle ut og bevare en rest under trengselen som løftene kan bli oppfylt i.

—

Del 23: De 144.000 forseglede fra Israel

Så lenge kirken er på jorden blir ingen frelst til et spesielt jødisk fellesskap. Alle som blir frelst blir frelst til en stilling i Kristi kropp, som indikert i Kolosserne 1:26-29, 3:11, Efeserne 2:14-22, 3:1-7.

Gjennom den syttiende uken må kirken være fraværende, for ut av de frelste restene av Israel forsegler Gud 144.000 jøder, 12.000 fra hver stamme ifølge Johannes åpenbaring 7:14.

Det faktum at Gud igjen handler med nasjonen Israel på et nasjonalt nivå, setter dem til side som nasjonale identiteter og sender dem som spesielle representanter til nasjonene istedenfor vitnene fra menighetene, hentyder at kirken ikke lengre finnes på jorden.

—

Del 24: Johannes åpenbarings kronologi

Når vi omhandler både midt-bortrykkelse teorien og post-bortrykkelses teorien må kronologien til Johannes åpenbaring undersøkes. Den nevnes her bare som videre beviser.

Kapittel 1-3 presenterer utviklingen av kirken i denne tidsalderen.

Kapittel 4-11 dekker hendelsene til hele den syttiende uken og ender med Jesu retur til jorden for å herske i 11:15-18. På den måten er seglene hendelsen av de første tre og et halvt årene, og trompetene hendelser i de siste tre og et halt årene.

Ifølge instruksjonene Johannes ga i Johannes 10:11, så er kapittel 19-19 et overblikk av den syttiende uken en gang til, denne gangen med tanke på å avsløre noen av skuespillerne på scenen i dette dramaet.

Denne kronologien gjør en midt-bortrykkelses teori til bortrykkelsen en umulighet, for den såkalte midt-bortrykkelsen i 11:15-18 blir sett som en post-bortrykkelses retur til jorden, ikke noen bortrykkelse i det hele tatt. Dette gir mer støttende bevis for standpunktet i pre-bortrykkelses teorien.

—

Del 25: Det sataniske angrepet

Ifølge Johannes åpenbaring 12 er målet for det sataniske angrepet i trengsels perioden “kvinnen” som produserte barnet. Siden dette barnet ble født “en gang skal styre alle folkeslag med jernstav” (12:5), kan dette bare referer til Kristus, den hvis rett det er å herske.

Salmisten bekrefter dette i fortolkningen av Salme 2:9, som helt klart er messiansk. Den som Kristus kom fra kan bare være Israel. Da Satan ble kastet ut av himmelen (12:9) står det “hans raseri er stort, for han vet at hans tid er kort” (12:12).

Kirken kan ikke være her da, for siden den er “Kristi legeme” og “Kristi brud” og tydeligvis er kostbar i Kristi øyne, så ville den ha vært gjenstand for satanisk angrep da som den har vært gjennom hele denne tidsalderen (Efeserne 6:12) dersom den hadde vært tilstede. Grunnen til at Satan vender seg mot Israel kan bare forklares ved menighetenes fravær fra denne scenen.

—

Del 26: Denne periodens frafall

Det komplette frafallet i denne perioden av den bekjennende kirken hindrer at den sanne kirken er tilstede i verden. Den eneste organiserte menigheten som nevnes i trengsels perioden er horens menighet (Johannes åpenbaring 17-18).

Dersom den sanne kirke var tilstede på jorden, siden den ikke nevnes her som adskilt fra denne frafalne menigheten, må den ha vært en del av frafallet. En slik konklusjon er umulig. De troende vitnene, omvendt under denne perioden, blir spesifikt sagt at de holdt seg fra å bli tilskitnet av dette frafalne systemer (Johannes åpenbaring 14). Siden menighetene ikke også nevnes som å ha holdt seg fraværende fra dette systemet, så må det konkluderes at de ikke er tilstede.

—

Del 27: Løftene til den sanne kirke

Der er bestemte skriftsteder som definitivt lover menigheten at de skal bli fjernet før den syttiende uken:

1. Johannes åpenbaring 3:10
   • “Fordi du har tatt vare på mitt ord om å holde ut, vil jeg bevare deg gjennom den tiden av prøvelser som skal komme over hele verden for å prøve dem som bor på jorden.”
   • Johannes bruker ordet “tereo“.
   • “å forårsake en til å bevare eller stå fast på noe”
   • brukt med “ek“: “ved å vokte for å forårsake en til å slippe unna i trygghet ut fra den”
   • dette betyr at Jesus lovde å fjerne oss fra situasjonen, ikke bevare oss gjennom den
   • “tiden” = “hora” som gjør dette til “fristelsens time”
   • Gud redder oss ikke bare fra prøvelsene, men fra hele denne “timen”
2. 1 Tessalonikerbrev 5:9
   • “For Gud har ikke bestemt oss til vrede, men til å vinne frelse ved vår Herre Jesus Kristus.”
   • kontrasten i dette skriftstedet er mellom lys og mørke, mellom vrede og frelse fra vrede
   • 1 Tessalonikerbrev 5:2 indikerer at denne vreden og mørket er Herrens Dag
   • sammenlikn med Joel 2:2, Sefanja 1:14-18 og Amos 5:18
   • sammenlikn med Johannes åpenbaringer 6:17, 11:18, 14:10, 19, 15:1, 7, 16:1, 19 vil beskrive vreden under Herrens Dag
   • Paulus sier i vers 9 at vår forventning og avtale er ikke til vrede og mørke, men til frelse
   • Vers 10 indikerer frelsens metode: å “leve sammen med ham“
3. 1 Tessalonikerbrev 1:9-10
   • “De forteller selv hvordan vi ble mottatt hos dere, og hvordan dere vendte om til Gud fra avgudene for å tjene den levende og sanne Gud og vente på hans Sønn fra himmelen, han som Gud reiste opp fra de døde, Jesus som redder oss fra vreden som kommer.“
   • igjen indikerer at vi ikke skal forvente vrede, men “vente på hans Sønn fra himmelen“
   • dette kunne ikke skje med mindre Sønnen ble åpenbart før den syttiende uken falt over jorden

—

Del 28: Typologiens avtale

Mens argumentet fra analogien er et svakt argument i seg selv, kan det likevel ikke være en sann fortolkning dersom læren går imot typologien. Skriften er full av typer som lærer at de som vandret i tro ble frelst fra dommer som ble sendt ut over de ikke-troende.

Slike typer blir sett i erfaringene til Noah og Rahab, men kanskje aller klarest i illustrasjonen i Lots liv. I 2 Peter 2:6-9 blir Lot kalt en rettferdig mann. Denne guddommelige kommentaren vil kaste lys over 1 Mosebok 19:22 hvor engelen søkte etter å skynde på Lots avreise med ordene “Skynd deg, flykt dit! For jeg kan ikke gjøre noe før du er kommet dit.”

Dersom tilstedeværelsen av en rettferdig mann hindret utøsingen av vrede ove Sodoma og Gomorra, hvor mye mer vil ikke menighetens tilstedeværelse hindre utøsingen av guddommelig vrede til etter hennes fjerning.

—

Avsluttende ord:

En rekke grunner har her blitt gitt for å tro på at bortrykkelsen fant sted før trengeselsperioden på jorden, også kalt den syttiende uken.

Noen av dem er særlig viktige og anvendelige også når det gjeler teorien om at bortrykkelsen fant sted midt i den syttiende uken.

Man bør huske på at det her ikke påståes at alle disse argumentene har like stor viktighet eller vekt. Pre-bortrykkelses teorien er ikke basert på noen av disse argumentene alene, men heller sett på som kulminerende beviser på at menigheten – eller kirken – vil bli fjernet ved bortrykkelse før Daniels syttiende uke starter…

Jeg håper dette vil bli til hjelp for noen der ute i eteren….

---