David var en mann etter Guds hjerte, og han kom stadig tilbake til Herren etter at han hadde gjort noe syndig. Hans salmer er en uendelig skattekiste for oss og gir oss mange råd og mye trøst. Under denne tittelen vil jeg komme med andakter som er relatert til David og hvordan han møtte sine livskamper i Bibelen…
Din personlige Hyrde
“Da ropte Isai på Abinadab og lot ham tre fram for Samuel. Men Samuel sa: «Heller ikke ham har Herren utvalgt.»
Så lot Isai Sjamma tre fram; men Samuel sa: «Heller ikke ham har Herren utvalgt.» Slik lot Isai de sju sønnene tre fram for Samuel. Men Samuel sa til Isai: « Herren har ikke utvalgt noen av disse.»
Da spurte Samuel: «Var dette alle guttene dine?» «Nei», svarte Isai, «det er enda en igjen, den yngste. Han er ute og gjeter småfeet.» «Send bud etter ham!» sa Samuel. «Vi setter oss ikke til bords før han kommer.» Så sendte Isai bud etter ham. Han var rødkinnet, hadde vakre øyne og et godt utseende. Herren sa: «Reis deg og salv ham! For han er det.» Da tok Samuel hornet med olje og salvet ham midt blant brødrene hans. Fra den dagen kom Herrens ånd over David og var med ham siden. Så brøt Samuel opp og dro tilbake til Rama.“
1 Samuel 16:8-13
“Til korlederen. Etter Gittit. En salme av David.
Herre, vår herre, hvor herlig ditt navn er over hele jorden, du som har bredt ut din prakt over himmelen! Fra småbarns og spedbarns munn har du reist et vern mot dem som står deg imot, for å gjøre ende på fienden og hevneren.
Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingre, månen og stjernene som du har satt der, hva er da et menneske – at du husker på det, et menneskebarn – at du tar deg av det?
Du satte ham lite lavere enn Gud og kronet ham med herlighet og ære. Du gjorde ham til herre over dine henders verk, alt la du under hans føtter: småfe og storfe i samlet flokk, de ville dyrene på marken, fuglene under himmelen og fisken i havet, alt som ferdes på havets stier.
Herre, vår herre, hvor herlig ditt navn er over hele jorden!“
Salme 8
“En salme av David.
Herren er min hyrde, jeg mangler ikke noe.
Han lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til vann der jeg finner hvile. Han gir meg nytt liv. Han fører meg på rettferdighets stier for sitt navns skyld.
Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke noe ondt. For du er med meg. Din kjepp og din stav, de trøster meg.
Du dekker bord for meg like foran mine fiender. Du salver mitt hode med olje. Mitt beger renner over.
Bare godhet og miskunn skal følge meg alle mine dager, og jeg skal bo i Herrens hus gjennom alle tider.”
Salme 23
I generasjoner har Davids salmer tilbudt oss fred i en kaotisk verden. For mange av oss er Salme 23 kronjuvelen. Ved siden ar Fader vår er dette trolig det best kjente og mest elskede skriftstedet i Bibelen. Det er et skriftsted som er bra å lære utenatt. For dersom du virkelig kjenner Herren som din Hyrde, forandrer alt seg.
Selv enn hva du strever med i livet ditt akkurat nå, selv enn hvilke problemer og dilemmaer og umulige situasjoner du våknet opp til i morges, så husk dette: Den allmektige Skaperen av universet er din Hyrde!
La det synke inn hos deg en stund.
Jeg liker spesielt hvordan David sa “Herren er min Hyrde”. Han kunne ha sagt “Herren er en hyrde”, og det ville også ha vært sant. Herren er i sannhet en hyrde, men David gjorde det hele personlig og sa “Herren er min Hyrde, jeg mangler ikke noe” (Salme 23:1).
Da David skrev Salme 8 var han trolig ute på markene om natten med sauene sine og stirret opp på nattehimmelen: “Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingre, månen og stjernene som du har satt der, hva er da et menneske – at du husker på det, et menneskebarn – at du tar deg av det?” (Salme 8:3-4). Men Gud husker på oss. Han følger nøye med på enhver detalje i livet ditt.
David skrev senere i Salme 27:10 “Om far og mor forlater meg, vil Herren ta imot meg.” Faktisk tenkte Davids far, Isai, ikke på ham i det hele tatt da Samuel kom for å møte familien i 1 Samuel 16. Men David visste at selv om familien hans overså ham, så hadde han en personlig Hyrde som aldri gjorde det.
Gud ønsker å være Hyrden din i hele livet ditt.
Jeg kan ikke komme på noe i hele verden som er bedre enn det!
Gud, du er min Hyrde. Takk for at du bryr Deg om meg i hver enetste detalj av livet mitt! Amen!
–
Din Forsvarer og ditt Skjold
“Den som sitter i skjul hos Den høyeste og finner nattely i skyggen av Den veldige, han sier til Herren: «Min tilflukt og min borg, min Gud som jeg setter min lit til!»
Han berger deg fra fuglefangerens snare, fra pest som legger øde. Under hans vinger kan du søke ly, han dekker deg med sine fjær. Hans trofasthet er skjold og vern. Du skal ikke frykte for redsler i natten, for piler som flyr om dagen, for pest som farer fram i mørket, for plage som herjer ved middagstid. Om tusen faller ved din side, ti tusen ved din høyre hånd, blir du ikke rammet. Du skal bare følge det med øynene og se at de skyldige får sin lønn.
«Du, Herre, er min tilflukt.» Den høyeste har du gjort til din bolig. Det skal ikke hende deg noe vondt, ingen plage skal komme nær ditt telt. For han skal gi englene sine befaling om å bevare deg på alle dine veier. De skal bære deg på hendene så du ikke støter foten mot noen stein. Du skal tråkke på løve og slange og trampe på ungløve og orm.
«Jeg berger ham når han holder seg til meg, jeg verner ham, for han kjenner mitt navn. Når han kaller på meg, svarer jeg, jeg er med ham i nøden, jeg frir ham ut og gir ham ære. Jeg metter ham med et langt liv
og lar ham se min frelse.»“
Salme 91
“Vær ikke redd, du lille flokk! For det er deres Fars gode vilje å gi dere riket.”
Lukas 12:32
“Dette har jeg sagt dere for at dere skal ha fred i meg. I verden har dere trengsler. Men vær frimodige, jeg har seiret over verden!»“
Johannes 16:33
Når vi hører ordet hyrde forestiller vi oss kanskje en idyllisk scene med en hyrde i grønt gress med ville blomster som vokter sine luftige, ullhvite sauer. Men en hyrde er mer lik en mektig kriger og beskytter.
David gir oss et glimt av en hyrdes rolle da han meldte seg frivilig for å kjempe mot Goliat. Han forklarte til kong Saul: “Din tjener har gjett småfeet for sin far. Kom det da en løve eller en bjørn og tok et fe fra flokken, sprang jeg etter den, slo den og rev feet ut av gapet på den. Og reiste den seg mot meg, grep jeg den i manken og slo den i hjel. Både løve og bjørn har din tjener felt, og det skal gå denne uomskårne filisteren som dem; for han har hånt den levende Guds hær” (1 Samuel 17:34-36).
Dette er tøft. Han høres ut som en ninja som forsvarer dyrene sine.
1 Samuel forteller oss at steinen som han slynget mot Goliat sank inn i skallen på kjempen. Den spratt ikke av det harde hodet hans eller hjelmen hand, den borret seg inn som et geværskudd. Folk som regner ut slike ting sier at en person som er dyktig med en slynge kan få en stein til å fly i 160 til 240 km i timen. David var en utrolig hardbarket hyrde. Ikke rart at Gud sa han var Hans hyrde.
I Salme 91 understreker salmisten den fantastiske sannheten at Gud er vår beskytter: “Du skal ikke frykte for redsler i natten, for piler som flyr om dagen, for pest som farer fram i mørket, for plage som herjer ved middagstid” (91:5-6).
Når du først åpner øynene dine om morgenen, er Herren din beskytter. Når hodet ditt treffer puten om kvelden, er Herren din beskytter og ditt skjold.
Forresten forteller Bibelen at Gud elsker å ta vare på oss. Jesus sa: “Vær ikke redd, du lille flokk! For det er deres Fars gode vilje å gi dere riket” (Lukas 12:32). Betyr dette at intet ubehagelig vil skje med oss noensinne? Selvsagt ikke! Jesus, Den gode Hyrden, minner oss på at vi vil få vanskeligheter i dette livet. Men så gir Han oss det ultimate håpet at Han vil sannelig overvinne fiendene våre: “Men vær frimodige, jeg har seiret over verden!” (Johannes 16:33).
Gode Hyrde, jeg ber i dag om en større oppmerksomhet for Ditt nærvær med meg som min Forsvarer og Beskytter. Takk for at Du alltid er klar for å kjempe for meg! Amen!
–
Din trøst i tider med frykt
“Av David.
Herren er mitt lys og min frelse, hvem skulle jeg være redd for? Herren er mitt livs vern, hvem skulle jeg frykte?
Når voldsmenn og fiender nærmer seg for å sluke meg, da snubler de og faller selv.
Om en hær vil beleire meg, er mitt hjerte uten frykt. Om krigen truer, er jeg likevel trygg.
Én ting ber jeg Herren om, dette ønsker jeg: å få bo i Herrens hus alle mine dager, så jeg kan se Herrens skjønnhet og være i hans tempel.
Han gjemmer meg i sin hytte på den onde dagen. Han skjuler meg i sitt telt og løfter meg opp på klippen.
Nå rager mitt hode høyt over fienden omkring meg. Med jubel vil jeg bære fram offer i hans telt. Jeg vil synge og spille for Herren.
Hør, Herre! Jeg roper høyt. Vær meg nådig og svar meg! Jeg minnes at du har sagt: «Dere skal søke mitt ansikt.» Ditt ansikt søker jeg, Herre. Skjul ikke ansiktet for meg! Vis ikke din tjener bort i vrede, du som har vært min hjelp. Gud, min frelser, forkast meg ikke og forlat meg ikke. Om far og mor forlater meg, vil Herren ta imot meg.
Herre, lær meg din vei og før meg på jevne stier, for jeg er omgitt av fiender. Gi meg ikke over til grådige fiender! For falske vitner står opp mot meg, menn som truer med vold.
Men jeg vet at jeg skal se Herrens godhet i de levendes land. Sett ditt håp til Herren! Vær frimodig og sterk, ja, sett ditt håp til Herren!”
Salme 27
“Ditt ord er en lykt for min fot og et lys for min sti.“
Salme 119:105
“Hvert ord fra Gud er renset. Han er et skjold for dem som tar sin tilflukt til ham.”
Salomos ordspråk 30:5
Det kan hende at vi møter løver, bjørber eller kjemper i livene våre, men vi møter en gigantisk frykt: frykten for å feile. En skremmende rapport fra eb lege forteller om en sønn eller en datter som har “gått seg vill”. De fleste av oss foreldre ville heller ha møtt en ildsint bjørn enn å ha et femiliemedlem som knuser hjertene våre.
David stod mange ganger overfor intens frykt i livet sitt, og han var ikke flau over å innrømme det eller skrive om det, slik som han gjorde i Salme 27.
Måten vi kan ovevinne frykten vår er å gjøre slik som David gjorde det – å erstatte frykten vår med tro. For frykt og tro passer ikke sammen. Når troen kommer inn, går frykten ut. Når frykten kommer inn, går troen ut. Så vi må alle bestemme oss for hvem du vil slippe inn gjennom døren din.
Selv når David flyktet for livet sitt, skrev han disse ordene på en papirrull:
Herren er mitt lys og min frelse,
hvem skulle jeg være redd for?
Herren er mitt livs vern,
hvem skulle jeg frykte?
Salme 27:1
Den samme himmelske Far som trøstet David trøster også oss i dag. Salme 119:105 sier: “Ditt ord er en lykt for min fot og et lys for min sti.” Glem hviskingen og tiskingen og truslene du hører i mørket og husk på hva du har hørt fra Guds Ord i dagens lys.
Salme 27 minner oss på å møte frykten vår med Guds styrke, ikke vår egen. Det hebraiske ordet for “styrke” snakker om et trygt sted, et befestet sted, et festningsverk. Herren er vårt trygge sted. Herren er vår tilflukt og vårt sterne tårn. Når problemene kommner, når farer truer, når sorgen faller over oss som en tornado fra himmeøen, så kan vi løpe inn i Hans kjærlige armer. For der er sannheten: Når du kommer til slutten av deg selv, så kommer du til hvor Gud begynner!
Gud, Du er styrken og festningsverket i livet mitt! Øk troen min i dag! Jeg bringer frykten min til Deg! Jeg stoler på at Du er min Hyrde! Amen!
–
Din Forsørger
“Du kan si i ditt hjerte: «Det er min egen kraft og min sterke hånd som har skaffet meg denne rikdommen.» Men husk Herren din Gud, for det er han som gir deg kraft til å vinne rikdom. Slik vil han stå ved pakten som han inngikk med dine fedre, slik han gjør også i dag.“
5 Mosebok 8:17-18
“Av David.
Herre, jeg løfter min sjel til deg.
Min Gud, til deg setter jeg min lit. La meg ikke bli til skamme, la ikke fienden fryde seg over meg!
For ingen som setter sitt håp til deg, skal bli til skamme, til skamme blir de troløse, med sine tomme hender.
Herre, la meg kjenne dine veier. Lær meg dine stier!
La meg få vandre i din sannhet, lær meg, for du er Gud, min frelser! Til deg setter jeg alltid mitt håp.
Herre, tenk på din barmhjertighet og kjærlighet, som er fra evig tid.
Tenk ikke på min ungdoms feiltrinn og synder! Tenk på meg i din miskunn, Herre, for du er god.
Herren er god og rettskaffen, derfor viser han syndere veien.
Han lar de hjelpeløse ferdes rett og lærer dem sin vei.
Alle Herrens stier er miskunn og troskap mot dem som holder hans pakt og hans bud.
For ditt navns skyld, Herre, tilgi min synd, for den er stor!
Hver den som frykter Herren, lærer av ham den vei han skal velge.
Selv skal han leve i lykke, og hans ætt skal arve landet.
Herren taler fortrolig med dem som frykter ham, han gjør dem kjent med sin pakt.
Mine øyne er alltid vendt mot Herren, for han drar mine føtter ut av garnet.
Vend deg til meg og vær meg nådig, for jeg er ensom og hjelpeløs.
Ta bort det som tynger mitt hjerte, før meg ut av mine trengsler! Se min nød og mitt strev og tilgi all min synd!
Se mine fiender, de er mange. De hater meg med et nådeløst hat.
Bevar mitt liv og berg meg, la meg ikke bli til skamme, for jeg søker tilflukt hos deg!
La uskyld og rettsinn verne meg, for jeg setter mitt håp til deg! Gud, fri Israel ut fra alle deres trengsler!“
Salme 25
“La ikke kjærlighet til penger styre livet, men nøy dere med det dere har. For Gud har sagt: Jeg svikter deg ikke og forlater deg ikke.”
Hebreerne 13:5
Det første verset i Salme 23 sier: “Herren er min hyrde, jeg mangler ikke noe.” David anerkjente at Hyrden hans også er Forsørgeren hans.
Sauer er hovedsakelig hjelpeløse. De trenger at hyrden tar vare på dem, Stemmer ikke det med oss også? Selv vår evne til å være en stor entrepenør eller lur investor eller en som jobber hardt kommer fra Gud.
Skriften gir ikke plass for tvil. 5 Mosebok 8:18 sier: “Men husk Herren din Gud, for det er han som gir deg kraft til å vinne rikdom.” Apotelen Paulus var litt mer spissfinding: “Hvem har satt deg høyere enn andre? Hva annet har du enn det du har fått? Og har du fått noe, hvorfor skryter du som om det ikke var en gave?” (1 Korinterbrev 4:7).
Alt du har er en gave fra Gud. Pengene dine, familien din, ditt neste åndedrag!
En dag vil vi, med mindre Jesus kommer tilbake først, komme til enden av reisen vår. Det øyeblikket mellom himmel og jord, mellom tiden og evigheten, så vil du huske – mec uberegnelig glede – “Herren er min hyrde, jeg mangler ikke noe.” Og du vil også si “jeg skal bo i Herrens hus gjennom alle tider” (Salme 23:6).
Gjør Herren til din Hyrde! Det er den beste måten å leve dette livet på, og det er hemmeligheten til tilfredshet!
Paulus skriver i Filipperne 4:11-13: “Jeg sier ikke dette fordi jeg led nød, for jeg har lært å klare meg med det jeg har. Jeg vet hva det er å ha det trangt, og hva det er å ha overflod. I alt og i alle ting er jeg innviet, å være mett og å være sulten, å ha overflod og å lide nød. Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk.”
Tilfredshet burde være kjennerket på enhver gudfryktig person. Men ikke misforstå: Tilfredshet i livet kommer ikke fra hva du har, det kommer fra hvem du kjenner. Hebreerne 13:5 sier: “La ikke kjærlighet til penger styre livet, men nøy dere med det dere har. For Gud har sagt: Jeg svikter deg ikke og forlater deg ikke.” Det er å forsørge noen!
Gud, min Forsørger – alt jeg har i livet er en gave fra Deg! Jeg ber om at jeg vil søke etter ting som ikke er jordiske og vil opphøre, men etter sann tilfredshet fra Deg, som aldri vil forlate meg! Amen!
–
Din Guide gjennom dalen
“Av David.
Velsign Herren, min sjel! Alt som i meg er, velsign hans hellige navn. Velsign Herren, min sjel! Glem ikke alt det gode han gjør.
Han tilgir all din skyld og leger alle dine sykdommer. Han frir ditt liv fra graven og kroner deg med barmhjertighet og kjærlighet.
Han metter ditt liv med det gode, du blir ung igjen som ørnen. Herren skaper rettferd, han lar alle undertrykte få sin rett.
Han kunngjorde sine veier for Moses, sine gjerninger for Israels folk. Barmhjertig og nådig er Herren, sen til vrede og rik på miskunn.
Han anklager ikke for alltid og er ikke for evig harm. Han gjør ikke gjengjeld for våre synder, han lønner oss ikke etter vår skyld.
Så høy som himmelen er over jorden, så veldig er hans miskunn over dem som frykter ham. Så langt som øst er fra vest, tar han syndene våre bort fra oss.
Som en far er barmhjertig mot sine barn, er Herren barmhjertig mot dem som frykter ham. For han vet hvordan vi er skapt, han husker at vi er støv.
Dagene mennesket får, er som gress, det blomstrer som blomsten på marken. Når vinden farer over den, er den borte, stedet den sto på, vet ikke lenger av den.
Men Herrens miskunn er fra evighet til evighet over dem som frykter ham. Hans rettferd når til barnebarn, til dem som holder hans pakt og husker hans bud, så de følger dem.
Herren har reist sin trone i himmelen, han rår som konge over alt. Velsign Herren, dere hans engler, dere sterke helter som lydige setter hans ord i verk. Velsign Herren, alle hans hærskarer, dere tjenere som setter hans vilje i verk. Velsign Herren, alle hans skapninger, overalt hvor han rår. Velsign Herren, min sjel!“
Advertisement
Privacy Settings
Salme 103
“Til korlederen. Av David. En salme.
Herre, du ransaker meg og du vet – du vet om jeg sitter eller står, på lang avstand kjenner du mine tanker. Om jeg går eller ligger, ser du det, du kjenner alle mine veier. Før jeg har et ord på tungen, Herre, kjenner du det fullt ut. Bakfra og forfra omgir du meg, du har lagt din hånd på meg. Det er et under jeg ikke forstår, det er så høyt at jeg ikke kan fatte det.
Hvor skulle jeg gå fra din pust, hvor kunne jeg flykte fra ditt ansikt? Stiger jeg opp til himmelen, er du der, legger jeg meg i dødsriket, er du der. Tar jeg soloppgangens vinger og slår meg ned der havet ender, da fører din hånd meg også der, din høyre hånd holder meg fast. Jeg kan si: «La mørket skjule meg og lyset omkring meg bli natt.» Men mørket er ikke mørkt for deg, natten er lys som dagen, mørket er som lyset.
For du har skapt mine nyrer, du har vevd meg i mors liv. Jeg takker deg for at jeg er så underfullt laget. Underfulle er dine verk, det vet jeg godt. Knoklene mine var ikke skjult for deg da jeg ble laget på hemmelig vis og vevd dypt i jorden. Dine øyne så meg da jeg var et foster. Alle dager er skrevet opp i din bok, de fikk form før én av dem var kommet. Dine tanker, Gud, er dyrebare for meg, summen av dem er ufattelig! Teller jeg dem, er de talløse som sand, blir jeg ferdig, er jeg ennå hos deg.
Gud, om du ville drepe den lovløse, om drapsmennene vek fra meg! De taler svikefullt om deg, dine fiender sverger falskt. Herre, jeg hater dem som hater deg, og avskyr dem som står deg imot! Jeg hater dem med et grenseløst hat, de er blitt mine fiender. Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte, prøv meg og kjenn mine tanker! Se om jeg følger avguders vei, og led meg på evighetens vei!“
Salme 139
“Igjen talte Jesus til folket og sa: «Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys.»“
Johannes 8:12
Er du i en dal akkurat nå, en tid med tap og sorg? Da han ble salvet til å bli konge, møtte David umiddelbart motstand fra kong Saul som gjorde det hans viktigste oppdrag å ta livet av David. I de neste 15 årene ble David en flyktning. Selv etter at David endelig ble konge, vendte sønnen hans seg mot ham og forsøkte å drepe ham. Nok en gang måtte Isais sønn dra inn i ødemarken og bli jaktet på som et villdyr.
Men som David oppdaget vokser ikke den åndelige frukten på fjelltoppene, den vokser langt nede i dalene. Noen av de viktigste leksjonene du lærer som kristen kommer ikke i de gode tidene. De kommer i de vanskelige tidene. Men du kan stole på at Gud vil være din Guide hvet skritt fremover.
Jeg elsker det David skrev i Salme 23:4: “Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke noe ondt. For du er med meg. Din kjepp og din stav, de trøster meg.” Han sa ikke “Selv om jeg kollapser i dødsskyggens dal” eller “Selv når jeg kryper gjennom dødssyggebs dal”. David sa “Jeg vandrer gjennom dette sammen med Hyrden min. Jeg vil fortsette å vandre, og jeg vil ikke gi opp!”
Du vil lomme deg gjennom denne dalen. Fortsett å vandre sammen med Hyrden din! Det var det som fikk David gjennom alle disse forferdelige årene på flukt. Han var ikke alene. Han hadde den beste Følgesvennen noen kunne ha i livet og hinsides livet.
Det samme gjelder deg!
Når du leser dette, trenger du kanskje rn ny sjanse! En av Davids dypeste daler var da han begikk utroskap med Batseba. Likevel innrømte han synden sin og agret seg fremfor Gud da han ble konfrontert med den.
Dersom dalen du befinner deg i er et resultat av egen synd, så vit at Gud fremdeles er din Hyrde og din Guide. Løp til Ham! Fortell Ham alt! Aksepter Hans totale og komplette tilgivelse! Vår fantastiske Herre vet hvordan å bruke våre avbrutte ender i livshistoriene våre til noe godt, og for Hans ære. Som David skrev: “Så langt som øst er fra vest, tar han syndene våre bort fra oss” (Salme 103:12).
Herre, selv om jeg vandrer gjennom en dal, så vil jeg ikke frykte, for Du er ved min side! Amen!
–
Ærens spill
“Se på dere selv, søsken, dere som ble kalt: ikke mange vise etter menneskelige mål og ikke mange med makt eller av fornem slekt. Men det som i verdens øyne er dårskap, det utvalgte Gud for å gjøre de vise til skamme, og det som i verdens øyne er svakt, det utvalgte Gud for å gjøre det sterke til skamme. Ja, det som i verdens øyne står lavt, det som blir foraktet, det som ikke er noe, det utvalgte Gud for å gjøre til intet det som er noe, for at ingen mennesker skal ha noe å være stolt av overfor Gud. Dere er hans verk i Kristus Jesus, han som er blitt vår visdom fra Gud, vår rettferdighet, helliggjørelse og forløsning, for at den som er stolt, skal være stolt av Herren, slik det står skrevet.”
1 Korinterbrev 1:26-31
“Jeg er Herren, det er mitt navn. Min ære gir jeg ikke til andre, min lovsang ikke til gudebilder.“
Jesaja 42:8
“Så sier Herren: Den vise skal ikke være stolt av sin visdom, den sterke skal ikke være stolt av sin styrke, den rike skal ikke være stolt av sin rikdom. Men den som vil være stolt av noe, skal være stolt av dette: at han har forstand og kjenner meg. For jeg er Herren, som viser miskunn, rett og rettferd på jorden. Ja, slik vil jeg ha det, sier Herren.”
Jeremia 9:23-24
Ære! Det er et ord som du vil lese mye om i andaktene fremover. Det kan føles vanskelig å definere, men vi har alle en følelse om hva det betyr. Vi vet alle hvordan det ser ut når noen lever for sin egen ære, slik som kong Saul. Det ender eldri godt! Og vi har hørt budet om å leve for Guds ære, men hva betyr nå egentlig det?
Guds ære er den endeløse undringen over alt som gjør Ham til hva Han er. Det er Hans skjønnhet, Hans storhet, Hans hellighet utstilt i alt Han gjør. Og ingen viser Guds ære mer enn Gud selv. Ikke fordi Han er selvopptatt, men fordi Han er hellig, satt til side, helt unik, helt i Sin egen klasse. Og likevel ønsker denne hellige Gud, i all Sin ære, å ha et forhold til oss.
Dette er hvorfor Paulus i 1 Korinterbok minner oss på at vi ikke kan rose oss av visdom, styrke eller bragder, men bare i Herren. Dette er hvorfor Jermia advarer om ikke å ha ære i rikdom, kraft eller styrke, men i å kjenne Herren. Dette er hvorfor Jesaja skrev ned at Gud sa: “Min ære gir jeg ikke til andre” (Jesaja 42:8). Gud vil dele Sin kjærlighet, Sin fred, til og med Hans kraft. Men Han vil ikke dele æren Sin.
Dette er hvor stiene til Saul og David skilte lag. Saul grep etter sin egen ære og mistet kongeriket. David søkte Guds ære og fikk Guds hjerte. Han var en Gud kunne bruke. saul var en Gud trakk Seg tilbake fra.
Fordi David husket hva han var skapt for: å ære Gud. Vi ble skapt for å ære Gud. Og når vi søker etter, tjener, elsker, tilber og adlyder Ham, så finner vi vår dypeste tilfredsstillelse. Å ære Gud er simpelt henn å gjenkjenne Ham for hvem Han er og reflektere den dsannheten til dem som er rundt oss, slik at vi blir fylt og at andre kan finne hva sjelene deres leter etter.
Det mest kjærlige Gud kan gjøre er å opprettholde æren Sin. Og det viseste vi kan gjøre er å stoppe å jage etter vår egen ære, og, som Paulus sier, begynne å skryte over Ham.
Refleksjon:
Hvor i livet ditt blir du fristet til å jage etter din egen ære istedenfor Guds, og hvordan kan du legge ned denne jakten?
–
Hjertesjekk
“Men nå skal ditt kongedømme ikke stå ved lag. Herren har søkt seg ut en mann etter sitt hjerte og kalt ham til fyrste over sitt folk. For du har ikke holdt det Herren bød deg.»“
1 Samuel 13:14
“Men Herren sa til Samuel: «Se ikke på hans utseende og høye vekst, for jeg har forkastet ham. Her gjelder ikke det som mennesker ser. For mennesker ser det som øynene ser, men Herren ser på hjertet.»“
1 Samuel 16:7
“Så ba de om en konge, og Gud ga dem Saul, sønn av Kisj, en mann av Benjamins stamme, og han var konge i førti år. Gud avsatte ham og oppreiste David til konge over dem. Han fikk dette vitnesbyrdet av Gud: ‘Jeg har funnet David, Isais sønn, en mann etter mitt hjerte, en som skal utføre alt det jeg vil.’“
Apostlenes gjerninger 13:21-22
Dersom du har tilbrakt en god del tid ved stranden kan du ha sett noen som vandrer rundt med en metalldetektor som langsomt glir over sanden. For disse menneskene er ikke skatten de søker bølgenes kollisjon eller solnedgangens skjønnhet, men heller det som er begravet under sanden. De søker i håp om å finne noe verdifullt. Har du norensinne undret deg over hva Gud søker etter? Hva som er en skatt for Ham?
Skriften forteller oss det er hjertet som fanger interessen Hans. Det er som flammen for møllen. Det som er en skatt for Gud, er at du lyster etter Ham med en tro som stoler på at Han har kontroll. At Han er god. At Han kan kan stoles på fodri Han er full av nåde, selv når – eller spesielt når – vi har falt. Dette vises i hjertene som gjør hva Gud sier. Som kommer tilbake til Gud når de feiler. Og som lovpriser Gud for hvem Han er og hva Han har gjort,
Det er hva David hadde. Dette er hvorfor Gud valgte ham. Det er også hvorfor Gud vil velge deg. Ikke fordi du er perfekt eller best i alt, men fordi du er Hans.
Refleksjon:
Dersom Gud undersøkte gjertet ditt i dag, hva ville Han finne?
–
Han er oppmerksom på deg
“Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingre, månen og stjernene som du har satt der, hva er da et menneske – at du husker på det, et menneskebarn – at du tar deg av det?
Du satte ham lite lavere enn Gud og kronet ham med herlighet og ære. Du gjorde ham til herre over dine henders verk, alt la du under hans føtter: småfe og storfe i samlet flokk, de ville dyrene på marken, fuglene under himmelen og fisken i havet, alt som ferdes på havets stier.
Herre, vår herre, hvor herlig ditt navn er over hele jorden!“
Salme 8:4-10
Da Saul var ulydig mot Gud, var det fordi han fryktet folket mer enn han stolte på Gud. Han glemte at den samme Gud som utnevnte ham var oppmerksom på ham. David mistet aldri den ippmerksomheten. Når han ser på stjernene undres han “hva er da et menneske – at du husker på det, et menneskebarn – at du tar deg av det?” (Salme 8:5).
Lydighet er lettere når du husker at Gud bryr Seg om deg. Han kjenner til frykten din, snodighetene dine, usikkerheten din og drømmene dine. Han har ikke oversett en eneste detalj i livet ditt. Å være oppmerksom betyr at Guds tanker er fylt med deg.
Når vi trekker oss tilbake fra lydighet, så er det ofte fordi vi ikke stoler på at Gud ønsker vårt beste. Men Hans ære og dittt gode er ikke noen konflikt – de er koblet sammen. Det som er for Guds ære vil alltid være for ditt gode!
Frykten for mennesker vil få deg til å inngå kompromisser. Guds oppmerksomhet vil gjøre deg modig.
Refleksjon:
Hvilket område av lydighet har du stått imot, og hvordan kan huske Guds oppmerksomhet gi deg mot?
–
Trygghet i Hans nærhet
“Den som sitter i skjul hos Den høyeste og finner nattely i skyggen av Den veldige, han sier til Herren: «Min tilflukt og min borg, min Gud som jeg setter min lit til!»
Han berger deg fra fuglefangerens snare, fra pest som legger øde. Under hans vinger kan du søke ly, han dekker deg med sine fjær. Hans trofasthet er skjold og vern. Du skal ikke frykte for redsler i natten, for piler som flyr om dagen, for pest som farer fram i mørket, for plage som herjer ved middagstid. Om tusen faller ved din side, ti tusen ved din høyre hånd, blir du ikke rammet. Du skal bare følge det med øynene og se at de skyldige får sin lønn.
«Du, Herre, er min tilflukt.» Den høyeste har du gjort til din bolig. Det skal ikke hende deg noe vondt, ingen plage skal komme nær ditt telt. For han skal gi englene sine befaling om å bevare deg på alle dine veier. De skal bære deg på hendene så du ikke støter foten mot noen stein. Du skal tråkke på løve og slange og trampe på ungløve og orm.
«Jeg berger ham når han holder seg til meg, jeg verner ham, for han kjenner mitt navn. Når han kaller på meg, svarer jeg, jeg er med ham i nøden, jeg frir ham ut og gir ham ære. Jeg metter ham med et langt liv
og lar ham se min frelse.»“
Salme 91
“Til korlederen. Av Herrens tjener David, som sa fram ordene i denne sangen for Herren da Herren hadde berget ham fra alle hans fiender og fra Saul. Han sa:
Herre, du min styrke, jeg har deg kjær. Herren er mitt berg og min borg og min befrier, min Gud er klippen der jeg søker tilflukt. Han er mitt skjold og min frelse, min styrke og mitt vern. Jeg ropte til Herren, han som får lovsang, og jeg ble frelst fra mine fiender.“
Salme 18:1-3
Hvor er din tro som virker? Ikke hvor du sier at du stoler, men hvor du går når ryggen din er mot veggen. Det du stoler på når du ikke helt vet hva du skal gjøre. Hvor går du når alt virker fortapt? Det er hvor dun virkelige tillit er.
“Er jeg trygg?” er et av de viktigste og vanligste spørsmålene til en menneskesjel. Salmisten ønsker at du vet at der finnes et trgygt sted du kan oppholde deg på. Likevel synes hva forfatteren beskriver i Salme 91 alt annet enn trygt. Der er fuglefeller, mareritt, piler som flyr over hodene, pest, ødeleggelse, men likevel er de trygge. Hvordan har dette seg? Det handler om hvor de har satt sin tillit, hvor de har bestemt seg for å løpe, hvem de velger å være avhengige av.
De stolte ikke på seg selv, en substans, en person, eller en forsørgelse – men på alle tidsaldres Beskytter, Gud den allmektige. Har Gud din tillit? Du vet at om Han kan dette eller ikke er ikke avhengig av hva du bekjenner, men på hva du gjør. Der er trygghet i Hans nærvær, og du kan stole på at Han alltid vil være sannferdig.
Refleksjon:
Hvor løper du på instinkt når livet virker utrygt?
–
Gud kjenner deg
“Til korlederen. Av David. En salme.
Herre, du ransaker meg og du vet – du vet om jeg sitter eller står, på lang avstand kjenner du mine tanker. Om jeg går eller ligger, ser du det, du kjenner alle mine veier. Før jeg har et ord på tungen, Herre, kjenner du det fullt ut. Bakfra og forfra omgir du meg, du har lagt din hånd på meg. Det er et under jeg ikke forstår, det er så høyt at jeg ikke kan fatte det.“
Salme 139:1-6
Det er både noe ømt og noe skrekkelig med å være kjent fullt ut. Skrekkelig fordi vi ofte tenker at dersom folk så hva vi tenkte, hver usikkerhet, hvert motiv, ville de da fremdeles elske oss? Ømt fordi dypt nede higer vi etter å være kjent fullt ut, men likevel elsket fullt ut.
David skriver: “Herre, du ransaker meg og du vet” (Salme 139:1). Gud skummer ikke bare overflaten av livet ditt. Han kjenner deg – Han vet – hva som trigger deg, tårene dine, prøvelsene dine, seirene dine, tapene dine og lastene dine, tvilen din og drømmen din, løgnene du tror om det selv og løgnene du forteller til andre for å dekke over dem.
Gud visste alt om David, og likevel trekker ikke David seg tilbake. Han sier denne kunnskapen er “et under jeg ikke forstår” (139:6). Hvorfor det? Fordi Gud vet alt om ham, og likevel velger Han David. Han kaller ham fremdeles. Han jakter fremdeles etter ham. Det at Gud vet alt om deg er ikke et våpen som vil fordømme deg. Det er kilde til forsikring. Han kjenner deg helt og holdent – fullt ut – noe som betyr at ingentinbg vil overraske Ham.
Den Ene som kjenner deg best elsker deg mest. Og det er fundamentet til frihet. Du trenger ikke prestere for å bli akseptert eller gjemme deg for å bli elsket. Du kan hvile i den visshet at Gud virkelig ser deg – hele deg – og Han går ikke fra deg.
Refleksjon:
Lever du som om Guds fullstendige kjennskap til deg er en trussel eller en trøst?
–
Gud er med deg
“Hvor skulle jeg gå fra din pust, hvor kunne jeg flykte fra ditt ansikt? Stiger jeg opp til himmelen, er du der, legger jeg meg i dødsriket, er du der. Tar jeg soloppgangens vinger og slår meg ned der havet ender, da fører din hånd meg også der, din høyre hånd holder meg fast. Jeg kan si: «La mørket skjule meg og lyset omkring meg bli natt.» Men mørket er ikke mørkt for deg, natten er lys som dagen, mørket er som lyset.”
Salme 139:7-12
Dersom du leker gjemsel med en smårolling så vil du se at de holder hendene over øyne sine og antar at de er usynlige. Det er morsomt når et barn gjør det, men ikke fullt så morsomt når vi gjør dette overfor Gud. Vi dekker oss selv i skam og håper at Han ikke kan se hva vi ser i speilet.
David tilstår: “Hvor skulle jeg gå fra din pust, hvor kunne jeg flykte fra ditt ansikt?” (Salme 139:7). Svaret er ingen steder! Ikke i den høyeste himmel eller dypeste grav. Ikke den mørkeste natt eller den mest borthjemte hemmelighet. Selv der – spesielt der – er Gud med deg!
Dette er både ydmykende og helbredende. Ydmykende, fordi det betyr at ingen synd er skult. Helbredende, fordi det betyr at ingen sår er oversett. Guds nærvær fordamper ikke i dine feils hete. Han er Emmanuel, Gud med oss. Hans nærhet er ikke skjør eller basert på våre prestasjoner. Den er grunnfestet i Hans løfte til oss.
Du føler deg kanskje usett. Du føler deg kanskje alene. Men troen erklærer hva følelsene ikke kan: du er aldri utenfor Hans rekkevidde! Mørket kan føles kvelende, men David sier at for Gud er “natten… lys som dagen” (139:12). Så husk at akkurat som Gud var med David, er Gud med deg!
Refleksjon:
Hvor strever du mest med å tro at Gud er med deg akkurat nå?
–
Mitt skjulested
“Du er mitt skjulested, du verner meg mot nød, med frelsesjubel omgir du meg.“
Salme 32:7
“Han sa så til dem: «Gå og spis fete retter og drikk søt vin, og send mat som gaver til dem som ikke har noe! For denne dagen er hellig for vår Herre. Vær ikke bedrøvet! For gleden i Herren er deres styrke.»“
Nehemja 8:10
“Du lærer meg livets vei, hos deg er glede i overflod, fryd uten ende ved din høyre hånd.“
Salme 16:11
David skriver “Du er mitt skjulested, du verner meg mot nød, med frelsesjubel omgir du meg” (Salme 32:7). Å gjemme seg kam høres ut som svakhet, men når vi gjemmer oss i Gud er det visdom.
Vi gjemmer oss alle ett eller annet sted. Noen gjemmer seg i sksess, og håper at det de har opnådd vil insulere dem. Noen gjemmer seg i substanser som nummer smerte. Noen gjemmer seg i skam, og trekker seg tilbake fra andre. Men David oppdaget et enda bedre gjemmested: Guds nærvær!
Styrke betyr ikke at en ikke gjemmer seg, det er å gjemme seg på riktig sted. For i Herrens nærvær er det glede. Og Herrens glede er din styrke! Når du gjemmer deg i Ham, så kommer du ikke ut svakere.Du kommer ut syngende! Dette er hvorfor David, krigerkongen, også var en tilbeder. Gjemmestedet hans ble fylleplassen hans.
Du blir ikke sterkere ved å stramme hardere. Du blir sterkere ved å forbli dypere. Guds nærvær beskytter deg ikke bare, det fyller deg, fornyer deg og redefinerer deg!
Refleksjon:
Hvor har du gjemt deg i det siste, og hvordan ville det se ut å gjøre Gud til ditt sanne gjemmested?
–
Gud lagde deg
“For du har skapt mine nyrer, du har vevd meg i mors liv. Jeg takker deg for at jeg er så underfullt laget. Underfulle er dine verk, det vet jeg godt. Knoklene mine var ikke skjult for deg da jeg ble laget på hemmelig vis og vevd dypt i jorden. Dine øyne så meg da jeg var et foster. Alle dager er skrevet opp i din bok, de fikk form før én av dem var kommet. Dine tanker, Gud, er dyrebare for meg, summen av dem er ufattelig! Teller jeg dem, er de talløse som sand, blir jeg ferdig, er jeg ennå hos deg.
Gud, om du ville drepe den lovløse, om drapsmennene vek fra meg! De taler svikefullt om deg, dine fiender sverger falskt. Herre, jeg hater dem som hater deg, og avskyr dem som står deg imot! Jeg hater dem med et grenseløst hat, de er blitt mine fiender. Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte, prøv meg og kjenn mine tanker!“
139:13-23
Davids under spilles ut i Salme 139:13-14: “du har vevd meg i mors liv. Jeg takker deg for at jeg er så underfullt laget.” Den Ene som satte stjernene i bane er Den samme som sydde dsammen DNAet ditt!
Du er ingen feiltagelse. Du er ikke generisk. Du er er håndlaget. Skapt med intensjon. Formet med forsyn. oe som inkluderer dine særegenheter, dine gaver, dine kamper – ingen er bortkastet i Guds plan.
Og fordi Han har laget deg, så fryder Han Seg i deg. Ikke instagramversjonen av deg. Ikke den fremtidige, rensede og perfekte utgaven av deg. Deg! Akkurat nå! Den type kjærlighet er avvæpnende. Men den er også disiplinerende. Fordi den Gud som lagde deg elsker deg for mye til å la deg drive inn i ødeleggelsen. Dette er hvorfor David avslutter denne salmen med å si “Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte, prøv meg og kjenn mine tanker!” (139:23).
Når du vet at Skaperen også er din Far, trenger du ikke å bevise at du er verdifull. Du kan ganske enkelt vandre i vissheten om at du er det.
Refleksjon:
Hvilken del av deg strever med å se at du er “så underfullt laget”?
–
Du kan gå til sengs
“I fred vil jeg legge meg ned og sove. For du, Herre, du alene lar meg hvile trygt.”
Salme 4:9
“Se, han blunder ikke og sover ikke, Israels vokter.“
Salme 121:4
Søvnen er utrolig viktig – det er en av de mest ømfindtlige tingene vi gjør. Når du lukker øynene om nattet, gir du fra deg kontrollen. Du kan ikke utkjempe kamper, løse problemer, eller holve vakt. Du bare hviler deg.
Dette er hvorfor Favids ord er så bemerkelsesverdige. Denne mannen levde med konstante trusler – fra ville dyr som hyrde, fra Sauls sjalusi som ung kriger, fra Iraels fiender som konge. Likevel kunne David med sikkerhet si “I fred vil jeg legge meg ned og sove” (Salme 4:9). Freden hans kom ikke fra låste dører, sterke hærer eller perfekte omstendigheter. Freden hans kom fra å ite at Herren var hans sikkerhet.
Advertisement
Privacy Settings
Vi tror ofte at freden vil komme når alt rundt oss endelig roer seg ned – når regningene er betalt, konflikten er løst, eller fremtiden virker sikker. Men sann fred er ikke fravær av problemer. Det er Guds nærvær!
I kveld kan du hvile – ikke fori livet er enkelt, men fordi Gud er trofast. Han sover ikke slik at du kan sove.
Refleksjon:
Hvilke bekymringer trenger du å gi til Gud slik at du faktisk kan få hvile deg?
–
Formet på markene
“Da spurte Samuel: «Var dette alle guttene dine?» «Nei», svarte Isai, «det er enda en igjen, den yngste. Han er ute og gjeter småfeet.» «Send bud etter ham!» sa Samuel. «Vi setter oss ikke til bords før han kommer.» Så sendte Isai bud etter ham. Han var rødkinnet, hadde vakre øyne og et godt utseende. Herren sa: «Reis deg og salv ham! For han er det.» Da tok Samuel hornet med olje og salvet ham midt blant brødrene hans. Fra den dagen kom Herrens ånd over David og var med ham siden. Så brøt Samuel opp og dro tilbake til Rama.“
1 Samuel 16:11-13
Da Samuel kom til Isaius hus for å salve en ny konge, så var ikke David invitert til å være med en gang. Brødrene hans stod stramt på linje, men David var forlatt på markene. Oversett av mennesker, men ikke av Gud.
Oljen til salvingen stromte over David mens han fremdeles luktet som markene. Før han holdt en harpe i hånden i kongens alass eller en slynge på slagmarken, så holdt han en hyrdestav i uklarheten. Det var hvor Gud formet ham. Dette var hvor sanger ble skrevet og motet ble smidd.
Vi ønsker ofte søkelyset uten ensomheten, kronen uten markene. Men Guds mønster er konsekvent: Han former konger og dronninger på bortgjemte steder før Han viser dem frem på offentlige steder. Salvingen begynner i det vanlige. Markene er hvor Gud trener hendene dine før slagene du ikke kan se enda.
Ikke forakt tiden din på markene. Dersom du er trofast med sauene, så ka Gud stole på deg med et kongerike.
Refleksjon:
Hvor kan Gud bruke din tid på markene med vanlig arbeid for å forberede deg til ekstraordinær påvirkning?
–
Noen ganger betyr salvelse at du er alene
“Da tok Samuel hornet med olje og salvet ham midt blant brødrene hans. Fra den dagen kom Herrens ånd over David og var med ham siden. Så brøt Samuel opp og dro tilbake til Rama.“
1 Samuel 16:13
“Tidlig neste morgen, mens det ennå var mørkt, sto Jesus opp, gikk ut og dro til et øde sted og ba der.”
Markus 1:35
Da Samuel salvet David, kom Herrens Ånd over ham. Du ville tro at det betydde umiddelbar oppløftelse. Istedenfor fant David seg tilbake pp markene – alene med sauene, alene med sangene sine, alene med Gud.
Salvelse katapulerer deg ikke alltid inn i folkemengdene. Ofte driver det deg inn i ensomhet. Jesus selv, nydåpt og fylt av Ånden, trakk Seg tilbake til ensomme steder for å be. Hvorfor det? Fordi salvingen er kultivert i hemmelighet før den blir vist frem offentlig.
“Å være salvet er å være alene.” Ikke for alltid, men for formasjon. Alene er hvor stoltheten blir skelt av, motivene blir renset, troen fordypet. Alene er hvor Gud lærer deg å lytte til Hans stemme før du blir tiltrodd Hans plattform.
Men ikke forakt uklarheten. Oljen drypper på bortgjemte steder før den strømmer på de høye stedene.
Refleksjon:
Kunne bortgjemmingen du nå føler være det selvsamme stedet Gud former salvelsen din?
–
Hyrdens forsørgelser
“Herren er min hyrde, jeg mangler ikke noe. Han lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til vann der jeg finner hvile. Han gir meg nytt liv. Han fører meg på rettferdighets stier for sitt navns skyld.”
Salme 23:1-3
Davids mot og tillit stammer fra hans kunnskap om hvem det er som holder det hele sammen. Det er ikke bare blind tro. I enhver hindring i livet hans, så har han sett at Gud har forsørget ham når han selv ikke kunne det. David starter Salme 23 med en erklæring om tilstrekkelighet. Han begynner ikke med mangel, men overflod. Å kalle Gud din Hyrde er å si: “Jeg blir tatt vare på. Jeg blir ledet. Jeg er gjenopprettet.” Tilfredshet finner en ikke ved å ha alt du ønsker, men ved å stole på at allerede har alt du trenger i Gud.
Legg merke til verbene: er, lar, leder, gir, fører. Gud er den som handler, ikke David. Hyrdens forsørgelse er ikke alltid prangende, den er ofte stille vann og grønne marker. Det betyr at hva du trenger ikke finnes i jaget ditt, men i Hans hender.
I en kultur med stress minner David oss på dette: Hyrden jager deg ikke med en pisk, Han leder deg med hviskingen Hans. Han gjør deg ikke utkjørt, Han gjenopprettet deg. Dersom du, som David, stoler på at Herren er din Hyrde, så kan du stole på at Han vil forsørge alt du trenger.
Refleksjon:
Hva ville du forandre dersom du virkelig trodde at du, med Gud som diun Hyrde, ikke mangeler noenting?
–
Dalen er ikke slutten
“Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke noe ondt. For du er med meg. Din kjepp og din stav, de trøster meg.”
Salme 23:4
Vi foretrekker at Hyrden bare leder oss til grønne enger, men dalene er også en del av turen. David sier ikke “Dersom jeg vandrer gjennom dødsskyggens dal..” men “Om jeg enn skulle vandre…” På gresk står det ingen ord før verbet “å gå”, så egentlig står det “vandrende i dødsskyggens dal”. Daler er ikke valgfrie. De er uunngåelige.
Men legg merke til dette:dalen er en skygge, og dalen er også en passasje. Skyggene virker store, men de kan ikke skade. Og dalene blir gått igjennom – ikke slått leir i for evig tid. Hyrden forlater deg ikke ved dalens kant – Han vandrer sammen med deg inni den
Davids mot kom ikke fra ønsketenkning. Det kom fra nærvær. Trygghet er ikke fravær av fare, men nærhet til Gud.
Refleksjon:
Hvor kan du ta feil og se dalen som en blindvei istedenfor en passasje sammen med Gud?
–
Overflod
“Du dekker bord for meg like foran mine fiender. Du salver mitt hode med olje. Mitt beger renner over. Bare godhet og miskunn skal følge meg alle mine dager, og jeg skal bo i Herrens hus gjennom alle tider.”
Salme 23:5-6
Gud forsørger oss ikke bare på grønne nger, Han forsørger oss i fiendtlige omstendigheter også. David sier at Gud dekker bord for oss i nægeten av fiendene våre. Dette betyr at der finnes velsignelser midt i kampens hete. David tjente en Gud som han trodde kunne gjøre mye mer enn hva han ba om eller forestilte seg.
I Guds rike er Guds velsignelser ikke en mangelvare, men en overfod. Hans godhet og nåde følger deg ikke motvillig, de jager hvileløst etter deg. Så du burde, akkurat som David, forvente en overflod av Guds godhet og nåde i livet ditt.
David visste hvordan det var å bli jaget av Saul. Men han visste enda bedre hvordan det var å bli jaget av Gud. Og den forfølgelsen endte ikke opp med tomhet, men med overflod.
Refleksjon:
Hvordan kan minnet om Guds (gode) forfølgelse av deg forandre måten du ser på kampene dine i dag?
–
Kampen om livet ditt
“Av David.
Herren er mitt lys og min frelse, hvem skulle jeg være redd for? Herren er mitt livs vern, hvem skulle jeg frykte?
Når voldsmenn og fiender nærmer seg for å sluke meg, da snubler de og faller selv.
Om en hær vil beleire meg, er mitt hjerte uten frykt. Om krigen truer, er jeg likevel trygg.
Én ting ber jeg Herren om, dette ønsker jeg: å få bo i Herrens hus alle mine dager, så jeg kan se Herrens skjønnhet og være i hans tempel.
Han gjemmer meg i sin hytte på den onde dagen. Han skjuler meg i sitt telt og løfter meg opp på klippen.
Nå rager mitt hode høyt over fienden omkring meg. Med jubel vil jeg bære fram offer i hans telt. Jeg vil synge og spille for Herren.
Hør, Herre! Jeg roper høyt. Vær meg nådig og svar meg! Jeg minnes at du har sagt: «Dere skal søke mitt ansikt.» Ditt ansikt søker jeg, Herre. Skjul ikke ansiktet for meg! Vis ikke din tjener bort i vrede, du som har vært min hjelp. Gud, min frelser, forkast meg ikke og forlat meg ikke. Om far og mor forlater meg, vil Herren ta imot meg.
Herre, lær meg din vei og før meg på jevne stier, for jeg er omgitt av fiender. Gi meg ikke over til grådige fiender! For falske vitner står opp mot meg, menn som truer med vold.
Men jeg vet at jeg skal se Herrens godhet i de levendes land. Sett ditt håp til Herren! Vær frimodig og sterk, ja, sett ditt håp til Herren!“
Salme 27
En av de vakreste tingene med Davids fortelling er at vi ikke bare får biografien hans i Gamle Testamentet, men vi får følelsene hans uttrykt i Salmene. Salme 27 er et kaftfullt portrett av hvordan det ser ut å ha tro på en Gud som handler om Hans ære og gi Ham hele hjertet ditt, selv når du er midt i en virkelig krig.
Ja, der er tillit uttrykket i åpningsverset, men vers to vekker en raskt opp til situasjonens dybde. Og på dette stedet, hva søker David etter mer enn noe annet? Å kommunisere med Gud!
Kunne det være at de største kampene du har i livet ikke er økonomiske, mentale, forholdsmessige eller fysiske, men faktisk åndelige? Kunne det være at fiendens mål er at du vil bli så nedtrådd i hjertet ditt av omstendighetene dine at du finner at du forlater den Ene du ble skapt for?
Jeg sier ikke at kampen du står i ikke er virkelig. Jeg sier ikke at der ikke finnes en virkelig verden med virkelige konsekvenser som påvirker oss. Men David sier at kampen – hva enn den er – ikke er kraftigere en den Gud som lover å gjemme deg.
Da du vokste opp, pleide din mor å gjemme småkaker på øverste hylle? De var ikke bare utenfor din rekkevidde, men ogspå gjerne utenfor din synsvidde. Dette er hva Gud lover deg i Salme 27, som David skriver ned. Å gjemme hjertet ditt høyt over fiendene dine. Det er et bilde av beskyttelse og omsorg. Det er ikke et bilde på et smertefritt liv. Det er et løfte om at der alltid vil være et sted hvor smerten din er trygg. For Gud er god! Kanpen i livet ditt handler ikke om å fikse situasjonen din. Kampen handler om å vente på Gud.
Refleksjon:
I din nåværnde kamp, fokuserer du mer på situasjonen eller på Gud – og søker Guds nærvær i siuasjonen?
–
Kampen er rigget
“Han stakk hånden ned i vesken og tok opp en stein. Den slynget han ut så den traff filisteren i pannen. Steinen gikk dypt inn i pannen hans, og han stupte med ansiktet mot jorden. Slik vant David over filisteren med slynge og stein. Han felte filisteren og slo ham i hjel, enda han ikke hadde noe sverd i hånden. David sprang bort til filisteren, tok sverdet hans og dro det ut av sliren og drepte ham. Så hogg han hodet av ham.”
1 Samuel 17:49-51
Da David trådte frem på slagmarken m ot Goliat, antok de fleste at han enten var arrogant eller uvitende. Hvordan kunne en gutt uten rustning, uten sverd og ingen krigserfaring vinne? Men David var ikke uforsiktig – han var resolutt. Han visste noe alle andre hadde gått glipp av: dette var til syvende og sist ikke hans kamp, det var Guds.
David hadde erfaring med Gud. Han husket løven. Han husket bjørnen. Han husket hver gang Gud hadde vært trofast tidligere, og han stolte på at denne kjempen ville gå samme vei. Mens alle andre målte Goliats størrelse, målte David Guds styrke. Dette er hvorfor han modig kunne tre frem.
Det handlet ikke om hell. Det handlet ikke en gang om ferdigheter. Det handlet om Guds ære, og resultatet var allerede avgjort. Kampen var rigget – ikke i Davids favør, men i Guds favør.
Du er kanskje midt i en kamp akkurat nå. Den er virkelig. Den er vanskelig. Men dersom kampen din er overgitt til Guds ære, , så tilhører seieren Ham. Slutt å forsøke å få Gud over på din side. Forsøk istedenfor å komme på Hans side.
Refleksjon:
Hvor i livet ditt trenger du å huske at kampen tilhører Herren?
–
Ikke bring kjødet til en åndelig kamp
“Og David la til: « Herren, som har berget meg fra løve og bjørn, han skal også berge meg fra denne filisteren.» Da sa Saul til David: «Gå, måtte Herren være med deg!»
Saul lot David få sine egne klær, satte en bronsehjelm på hodet hans og iførte ham en brynje. David bandt Sauls sverd utenpå klærne og forsøkte å gå, men forgjeves. For han hadde aldri prøvd det før. «Jeg greier ikke å gå med dette på meg», sa han til Saul, «jeg er ikke vant til det.» Så la han det av seg, og i stedet tok han staven sin i hånden, valgte seg ut fem glatte steiner fra elveleiet og puttet dem i gjetervesken som han bar over skulderen. Slyngen hadde han i hånden. Så gikk han fram mot filisteren.
Imens kom filisteren nærmere og nærmere David, og skjoldbæreren gikk foran ham. Da filisteren så fram for seg og fikk øye på David, fnyste han foraktelig av ham. For David var jo bare unggutten, rødkinnet og vakker å se til.
«Tror du jeg er en hund, siden du kommer mot meg med kjepper?» ropte filisteren til David. Og han forbannet David ved sine guder. «Kom hit til meg», sa han, «så skal jeg gi kjøttet ditt til fuglene under himmelen og dyrene på marken.» David svarte: «Du kommer mot meg med sverd, spyd og sabel, men jeg kommer mot deg i navnet til Herren over hærskarene, han som er Gud for Israels hær, han som du har hånt.“
1 Samuel 17:37-45
“For vel går vi fram på menneskelig vis, men vi kjemper ikke med menneskelige midler. Våre våpen er ikke fra mennesker, men har sin kraft fra Gud og kan legge festninger i grus. Vi river ned tankebygninger og alt stort og stolt som reiser seg mot kunnskapen om Gud. Vi tar hver tanke til fange under lydigheten mot Kristus. Og når dere har nådd fram til full lydighet, står vi klar til å straffe enhver ulydighet.”
2 Korinterbrev 10:3-6
“Jeriko var lukket og stengt for israelittene. Ingen gikk ut, og ingen gikk inn. Men Herren sa til Josva: «Se, jeg gir Jeriko med kongen og hans tapre krigere i dine hender. Dere skal omringe byen; alle krigerne skal gå rundt byen én gang. Det skal du gjøre i seks dager. Sju prester skal bære sju bukkehorn foran paktkisten. På den sjuende dagen skal dere gå sju ganger rundt byen, og prestene skal blåse i bukkehornene.
Når hornet lyder, når dere hører støtet fra bukkehornene, skal hele folket sette i et høyt rop. Da skal bymuren styrte sammen, så hver og en kan gå rett inn i byen.»
Josva, Nuns sønn, kalte prestene til seg og sa til dem: «Løft opp paktkisten. Sju prester skal bære sju bukkehorn foran Herrens kiste.» Til folket sa han: «Gå rundt byen! Krigerne skal gå foran Herrens kiste.» Da Josva hadde talt til folket, gikk de sju prestene som bar de sju bukkehornene, foran Herren og blåste i hornene, mens Herrens paktkiste fulgte etter dem.
Krigerne gikk foran prestene som blåste i hornene, og baktroppen fulgte etter kisten. De gikk, og hornene ljomet. Josva hadde befalt folket: «La det ikke høres krigsrop, gi ikke lyd fra dere og la ikke et ord komme fra munnen deres før den dagen jeg sier at dere skal rope! Da skal dere rope.» Så lot han Herrens paktkiste bli ført én gang rundt byen. Siden gikk de tilbake til leiren og overnattet der.
Neste morgen sto Josva tidlig opp, og prestene løftet opp Herrens kiste. De sju prestene som bar de sju bukkehornene, gikk foran Herrens kiste og blåste hele tiden i hornene. Krigerne gikk foran dem, baktroppen fulgte etter Herrens kiste, og hornene ljomet hele tiden. De gikk én gang rundt byen denne andre dagen og vendte så tilbake til leiren. Dette gjorde de i seks dager.
Den sjuende dagen sto de opp ved daggry og gikk på samme måten rundt byen, sju ganger. Det var bare den dagen de gikk sju ganger rundt byen. Den sjuende gangen prestene blåste i hornene, sa Josva til folket: «Rop! For Herren har gitt dere byen. Byen og alt som er i den, skal være bannlyst og tilfalle Herren. Bare den prostituerte Rahab skal få leve, hun og alle som er i huset hos henne, fordi hun skjulte mennene vi sendte ut. Pass dere for det som er bannlyst, så dere ikke fristes til å ta av det. For da blir også Israels leir bannlyst, og dere fører ulykke over den.
Alt sølv og gull og alle gjenstander av kobber og jern skal gjøres hellig for Herren og bringes til Herrens skattkammer.»
Folket ropte mens prestene blåste i bukkehornene. Så snart folket hørte lyden av hornene, satte de i et høyt rop. Muren styrtet sammen, og hver og en gikk rett inn i byen. Så inntok de byen. Alt som var i byen, både menn og kvinner, unge og gamle, storfe, småfe og esler, slo de med bann og hogg ned med sverd. Til de to mennene som hadde spionert i landet, sa Josva: «Gå inn i huset til den prostituerte kvinnen. Før henne ut sammen med alle som hører henne til, slik dere har lovet henne med ed.»
Da gikk de unge spionene og førte ut Rahab og hennes far og mor og brødre og alle som hørte henne til. Alle slektningene hennes førte de ut og lot dem få slå seg ned utenfor Israels leir. Men byen og alt som var i den, brente de opp. Bare sølvet og gullet og gjenstandene av kobber og jern la de i skattkammeret i Herrens hus. Den prostituerte Rahab, hennes familie og alle som hørte henne til, lot Josva leve. Hennes familie bor blant israelittene den dag i dag fordi hun skjulte mennene som Josva hadde sendt for å spionere i Jeriko.
Den gangen lot Josva folket avlegge denne eden: «Forbannet for Herrens ansikt er den som forsøker å bygge opp igjen denne byen, Jeriko. Når han legger grunnvollen, skal det koste ham den førstefødte, og når han reiser porten, skal han miste den yngste.» Og Herren var med Josva, og ryktet om ham spredte seg ut over hele landet.“
Josva 6
Kampen er rigget for at Gud skal få æren Sin, noe som slker når vi stoler på Ham til tross for omstendighetene våre og våre egne begrensinger. Men fpr å gjøre drt tndrende klart, vi er fremdeles i en kamp. Etter at Goliat falt, førte filistinerne fremdeles krig. Nå som du er i kampen, kjemp vel.
David kjempet ikke mot Goliat i en tradisjonell rustning fordy dette ikke var en tradisjonell kamp. Dette var en kamp for Guds ære. Så hva gjorde David? Han passet på at han fremmet og viste fren Guds ære.
Årgundrer tidligere stof israelittene ovefor et slag ove Jeriko. Men istedenfor å strategisere, så ba de til Gud, og Han ga dem spesielle instruksjoner om å marsjere rundt byen 6 dager, og på siste dagen marsjerte de 7 ganger rundt byen og ropte. Å krige denne veien var verken strategisk eller taktisk, men israelittene var lydige og tillitsfulle
Og dette er ditt virkelige våpen, tro. Tro som adlyder. Tro som tilber. ztro som har tillit. Tro som er forankret i den trofaste, Jesus. “For uten tro er det umulig å tilfredsstille Gud.”
David kjempet ikke bare mot Goliat, men mot alle filistinerbes tro. Han hadde tro om at Herren ville vinne krigen, og at hans rolle var å møte opp og kjempe som om han trodde at dette var sant.
Refleksjon:
Hvilken kamp i livet ditt trenger du å stoppe å kjempe i kjødet og begynne å kjeme i ånden?
Advertisement
Privacy Settings
–
Stjele, drepe og ødelegge
“Da filisteren begynte å bevege seg mot David igjen, sprang David raskt fram foran hæren for å møte ham. Han stakk hånden ned i vesken og tok opp en stein. Den slynget han ut så den traff filisteren i pannen. Steinen gikk dypt inn i pannen hans, og han stupte med ansiktet mot jorden. Slik vant David over filisteren med slynge og stein. Han felte filisteren og slo ham i hjel, enda han ikke hadde noe sverd i hånden. David sprang bort til filisteren, tok sverdet hans og dro det ut av sliren og drepte ham. Så hogg han hodet av ham.“
1 samuel 17:48-51
“Tyven kommer bare for å stjele, drepe og ødelegge. Jeg er kommet for at dere skal ha liv og overflod.“
Johannes 10:10
David er arketypen eller en skygge av den som skal komme. Han som er verd all lovprisning. Herren Jesus. Jesus vant ikke bare over en kjempe, Han beseiret døden selv. Poenget med denne historien er ikke ar vi herliggjør David, men at vi får et bilde av “den større David”. Den sanne salvede. Messias. Jesus Kristus.
Goliat mente ikke bare å drepe alle som kom mot ham i krigen, men for å plyndre israelitten og utrydde dem for alltid. Men David dukker opp med en stein i en slynge, og spå ble Goliat et offer for det han selv ønsket å gjøre.
En stein i hodet, så var Goliat drept. Men David hadde ikke noe sverd, så han tok Goliats sverd, Så løftet han sverdet høyt og hugget hodet av kjempen. Nå opplevde israelittene frihet fra kjempens trussel som et resultat av dette. Dette er et bilde av Jesus!
Advertisement
Privacy Settings
Jesus sier i Johannes 10:10 at fienden kommer for å stjele, drepe og ødelegge. Men Han (Jesus) hat kommet så vi kan ha liv, ja liv i overflod.
Fienden trodde at da Jesus blødde og døde på korset, så hadde han lykkes med å stjele, drepe og ødelegge Gud og Hand barn. Men det motsatte skjedde. 3 dager senere ble seinen fjernet og graven tom, og helvete hadde mistet nøklene sine. Og som et resultat av dette kan du oppleve livet slik du aldri har opplevd det før – fri fra dødens trussel. Og når Jesus kommer tilbake, kommer Han med et sverd i Sin munn for å totalt ødelegge fiendens verk.
Fatt mot! Dette er ikke bare Davids historie. Det kan være din historie, min historie. Historien er episk fordi den peker mot hva Gud har gjort og kan gjøre på dine vegne. Gled deg!
Refleksjon:
Hvordan kan det forandre måten du møter dagens kamper dersom du husker Jesus som “den større David”?
–
Bedre enn slaktoffer
“Da sa Samuel: «Har Herren sin glede i brennoffer og slaktoffer like mye som i lydighet mot Herrens ord? Nei, å adlyde er bedre enn slaktoffer, å lytte er bedre enn fett av værer. For trass er som spådomssynd, ulydighet er som avgudsdyrkelse. Fordi du har forkastet Herrens ord, har han forkastet deg som konge.»“
1 Samuel 15:22-23
“Salig er den som får sine lovbrudd tilgitt og sine synder skjult! Salig er det mennesket som Herren ikke tilregner skyld, som er uten svik i sin ånd.”
Salme 32:1-2
“Dagen etter ser han Jesus komme gående mot seg, og han sier: «Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd!“
Johannes 1:29
Da Saul syndet tenkte han at et slaktoffer kunne dekke over ulydigheten hans. Samuel konfronterte ham klart: “å adlyde er bedre enn slaktoffer, å lytte er bedre enn fett av værer. For trass er som spådomssynd, ulydighet er som avgudsdyrkelse” (1 Samuel 15:22-23). Saul hadde brukt slaktoffer som en forahandlingsbrikke med Gud, men Gud ønsket et overgitt hjerte.
Gjennom livet og styret hans, så lærte David godt denne leksjonen. Og selv om han synder, så forstår han angerens kraft. Han skriver “Salig er den som får sine lovbrudd tilgitt og sine synder skjult! Salig er det mennesket som Herren ikke tilregner skyld, som er uten svik i sin ånd.” (Salme 32:1-2). Davis visste hva Saul aldri forstod: Gud er ikke tilfreds med tomme ritualer, Han er tilfreds med ærlighet.
Men selv Davids slaktoffer kunne ikke rense ham helt. De kunne bare peke mot den dagen når tilgivelse ikke lengre ville komme gjennom ofring av dyr pået alter, men gjennom en Frelser på et kors. Dette er hvrfor døperen Johannes, da han så Jesus, utbrøt: “Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd!” (Johannes 1 :29). Jesus oppnådde det som Saul aldri kunne tjene seg til, og hva David bare kunne lengte etter. Han tok syndens vekt og fjernet den for alltid!
Her er de gode nyhetene: hvor Saul forsøkte å håndtere synden sin gjennom ritualer, knuste Jesus synden på korset. Hvor David stolte på Gud for nåde, ble Jesus nåde fullt ut. O på grunn av Ham kan du bli tilgitt og fri!
Refleksjon:
Hvor i livet ditt forsøker du fremdeles å “dekke over” synden med innsats eller ritualer, istedenfor å stole på hva Jesus allerede har gjort ferdig?
–
Mer enn en prestasjon
“Da sa Saul til Samuel: «Jeg har syndet, for jeg har brutt Herrens bud og dine ord. Jeg var redd folket og ga etter for dem. Men tilgi nå min synd og bli med meg tilbake, så jeg kan tilbe Herren.» Samuel svarte: «Jeg blir ikke med deg tilbake. For du har forkastet Herrens ord, og Herren har forkastet deg. Du skal ikke lenger være konge over Israel.» Han snudde seg og ville gå. Men Saul grep fatt i kanten på kappen hans, så den revnet. Da sa Samuel til ham: «I dag har Herren revet kongedømmet over Israel fra deg og gitt det til en annen, en som er bedre enn du. Han som er Israels ære, lyver ikke og angrer ikke. For han er ikke et menneske, en som angrer.» Saul svarte: «Jeg har syndet. Men vis meg likevel ære mens de eldste i mitt folk og hele Israel er til stede. Bli med meg tilbake så jeg kan tilbe Herren din Gud.» Da fulgte Samuel Saul tilbake, og Saul tilba Herren.”
1 Samuel 15:24-31
“Dette folket ærer meg med leppene, men hjertet er langt borte fra meg.“
Matteus 15:8
“Du har ikke glede i offer og gaver – du har åpnet mine ører – brennoffer og syndoffer krever du ikke. Da sa jeg: «Se, her kommer jeg. I bokrullen er det skrevet om meg. Min Gud, å gjøre din vilje gir meg glede, din lov er dypt i mitt indre.»“
Salme 40:7-9
Saul trodde at Gud kunne bli manipulert. Han ofret slaktoffer og sa åndelige ord, med håp om å komme tilbake i Guds gunst. Men Gud blir ikke imonert over tomme ritualer eller opptrent vokabular. Han søker etter hjertet.
David forstod dette. Han ba “Min Gud, å gjøre din vilje gir meg glede, din lov er dypt i mitt indre” (Salme 40:9). Lydigheten hans var ikke overførbar, den var forholdsmessig. Han presterte ikke for å imponere Gud, han adlød fordi han elsket Gud.Tilbedelse uten kjærlighet er bare bråk. Offer uten dedikasjon er bare teater. Gud ønsker ikke forestillingen, Han ønsker personen. Han ønsker deg!
Og nåt kjærligheten til Gud griper hjertet ditt, så er ikke lydigheten lengre noen plikt. Den blir en fryd.Lovprisningen frir deg langsomt. Overgivelsen kommer naturlig. Det er tilbedelse i ånd og sannhet!
Refleksjon:
Gir du Gud en forestilling, eller gir du Ham hjertet ditt?
–
Vær liten
“Salig er den som alltid frykter, ulykke rammer den som gjør hjertet hardt.”
Salomos ordspråk 28:14
“Dere unge skal underordne dere de eldste. Og alle skal dere være kledd i ydmykhet mot hverandre. For Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde. Ydmyk dere da under Guds mektige hånd, så han kan opphøye dere når tiden kommer.“
1 Peter 5:5-6
Da Sanuel først fant Saul, gjente han seg mellom bagasjen, nølende, og ydmyk. Men da han ble kronet, vokste stoltheten hans. Han glemte at tronen aldri var hans, men Guds. Stoltheten forherdet hjertet hans, og Gud satte Seg imot ham.
David, i kontrast, lærte å være liten. Ikke liten i skam, men liten i overgivelse. Ydmykhet er ikke å tenke mindre om seg selv, men tenke riktig om seg selv i lys av hvem Gud er. Når du ser Hans herlighet, er den eneste fornuftige responsen å bøye seg for Ham.
Peter minner oss på: “Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde” (1 Peter 5:5). Å bli kjempet mot av Gud er den mest skremmende realiteten i Skriften. Å bli løftet opp av Gud er det tryggeste.
Her er paradokset: dess høyere du går i Guds rike, dess lavere må stillingen din være. kroner er tryggest ved Jesu føtter. Det handler ikke om lav selvfølelse. Det handler om høy Gudsfølelse.
Refleksjon:
Hvordan inviterer Gud deg til å praktisere ydmykhet på en måte som flytter fokuset av deg selv og over på Ham?
–
Stoler du?
“Saul lot David få sine egne klær, satte en bronsehjelm på hodet hans og iførte ham en brynje. David bandt Sauls sverd utenpå klærne og forsøkte å gå, men forgjeves. For han hadde aldri prøvd det før. «Jeg greier ikke å gå med dette på meg», sa han til Saul, «jeg er ikke vant til det.» Så la han det av seg, og i stedet tok han staven sin i hånden, valgte seg ut fem glatte steiner fra elveleiet og puttet dem i gjetervesken som han bar over skulderen. Slyngen hadde han i hånden. Så gikk han fram mot filisteren.”
1 Samuel 17:38-40
Så du stoler på Gud, men stoler du på hvem Han har kalt deg til å bli? Da Saul forsøkte å ta rustningen sin på David, syntes dette logisk. Goliat var en kjempe, og David trengte beskyttelse. Men David innså straks at han ikke kunne gå med rustningen. Han nektet å sloss i en rustning som ikke passet ham.
Her er leksjonen: Gud har salvet deg. Ikke en versjon av deg som ser ut som noen andre. Ikke en kopi av en annens kall. Den virkelige deg! Han har skapt deg for ditt oppdrag som du har blitt kalt til, med de styrker og svakheter som din historie inneholder.
Vi kaster bort altfor mye tid med å ønske at vi hadde andre menneskers rustning. Men dersom deres måte var måten Gud ville gjøre det på, så hadde de allerede vært på den oppgaven. Han har ikke kalt deg til å være noens kopi. Han har kalt deg til å være en original.
David trengte ikke Sauls sverd, han trengte tro på Gud og en slynge i hånden sin. Det var nok. Og du er også nok.
Refleksjon:
Har du noen gang blitt fristet til å imitere noen andres kall istedenfor å vandre modig på egen hånd? Hvordan kan du stole på hvem Gud har kalt deg til å bli?
–
Vennskapets kraft
“Da David hadde snakket med Saul, ble Jonatan nær knyttet til David, og han fikk ham så kjær som sitt eget liv. Samme dag tok Saul David til seg og lot ham ikke mer få vende tilbake til sitt hjem. Jonatan sluttet en pakt med David fordi han hadde fått ham så kjær som sitt eget liv. Han tok av seg kappen han hadde på, og ga den til David sammen med stridsklærne og sverdet, buen og beltet.”
1 Samuel 18:1-4
“Jern kvesser jern, og det ene mennesket kvesser det andre.”
Salomos ordspråk 27:17
Der finnes intet bedre enn en god venn. Salomos ordspråk 27:17 sier: “Jern kvesser jern, og det ene mennesket kvesser det andre.” Den rette vennen vil kvesse din karakter og hjelpe deg å bli den du har blitt kalt til å bli.
Jonatan skulle bli arvingen til Sauls trone, men da han så David ble sjelen hans likevel “knyttet ” til ham. Istedenfor å konkurrere med Davids kall, støttet han det. Han tok av kappen sin, et symbol på hans eget kongedømme, og ga det til David. Det er et mekstig bilde på sant vennskap som vi får her.
Paktsvennskap er radikalt. Det betyr at en ikke blir truet av noen andres salvelse, talent eller kall, men invisterer i det kallet. Det betyr at din venns seire ikke er dine tap, men faktisk Guds herlighet som blir vist frem.
I en verden som er sulteforet med tilhørighet trenger alle en venn som ikke bare feirer seiren dine, men også bærer deg gjennomm de vanskelige tidene. Jonatan viser oss at sant vennskap ikke konkurrerer med Guds plan for deg, den dekker over den og bekrefter den.
I en kultur hvor vi sammenlikne hverandre er paktsvennskap et motkulturelt vitne. Finn deg noen gode venner som kan invistere i det Gud har plassert inni deg!
Refleksjon:
Har du en venn som Jonatan i livet ditt – og er du villig til å være en slik venn selv?
–
Når favorisering føles som en trussel
“Da ble Saul redd David; for Herren var med ham, men Saul hadde han veket fra. Derfor sendte Saul ham fra seg og satte ham til høvding over tusen mann. David førte hæren ut i kamp og hjem igjen. David lyktes med alle sine oppdrag, for Herren var med ham. Da Saul så at det gikk godt for David, ble han enda mer redd ham.”
1 Samuel 18:12-15
Davids seire vokste og vokste. Sanger ble sunget om ham. Folkemengdene beundret ham. Og Sauls hjerte krympet med usikkerhet. Det som skulle ha vært en anledning for feiring ble en mulighet for sammenlikning. Istedenfor å se Guds favør over David som bevis på Hans overflod, så Saul det som en trussel mot hans egen posisjon.
Her er sannheten: når Gud øser Sin favør over noen andre, vil dette avsløre stillingen av ditt eget hjerte. Jonatan så på David og så en bror. Saul så på David og så en rival. Samme menn. To forskjellige responser.
Når du ser noen andre skinne, blir du bitter eller takknemlig? Konkrurrerer du eller samarbeider du? Dersom Gud virkelig eksisterer over alt, så er en annens velsignelse fra Gud ikke ditt tap. Det er bevis på Hans godhet!
Favør er ikke som en pai. Du går ikke tom for den. Der er nok favør fra Gud til å gi alle mennesker. Det eneste spørsmålet er om du vil glede deg over den eller avsky den når du ser den i livene til andre rundt deg.
Refleksjon:
Hvordan responderer du vanligvis når du ser Guds favør til noen andre?
–
Tillit i spenningen
“Stol på Herren av hele ditt hjerte, støtt deg ikke til din egen innsikt! Tenk på ham hvor du enn ferdes,så gjør han stiene dine jevne.“
Salomos ordspråk 3:5-6
“Men da Saul så at Herren var med David, og forsto at hans datter Mikal hadde ham kjær, ble han enda reddere David. Siden var Saul Davids fiende all sin dag.“
1 Samuel 18:28-29
“Saul sendte noen menn til Davids hus for å vokte på ham og drepe ham om morgenen. Men Mikal, Davids kone, varslet ham om det og sa: «Kommer du deg ikke i sikkerhet i natt, blir du drept i morgen.» Så firte Mikal David ned fra vinduet, og han flyktet og kom seg bort.”
1 Samuel 19:11-12
Noe med det aller vanskeliste med troen er at Gud skjelden viser deg hele kartet. Han gir deg trinn, ikke blåkopier. En lampe for beina dine, ikke en lystkaster mot fremtiden din. Men i gatet mellom det du kan se og det du håper på blir tilliten født.
David kjente godt til dette gapet. Han tjente i Sauls hus, giftet seg med Sauls datter Mikal, og ble også nær til Sauls sønn, Jonatan. Da Saul innså hvem David virkelig var, så oppslukte sjalusien ham. 1 Samuel 18:28-29 sier: “Men da Saul så at Herren var med David… Siden var Saul Davids fiende all sin dag.” Den samme husholdningen som David tjente ble husholdningen han måtte flykte fra for livet sitt.
Kan du forestille deg spenningen? Å være valgt av Gud, likevel bli jaktet på av kongen? Å elske konen din, men likevel bli tvunget til å la hemm\\nne bli igjen hjemme? Å tjene trofast, men likevel bli misforstått? Dette er den typen tåke hvor troen blir testet.
Tillit betyr ikke at spenningen forsvinner. Det betyr at du ikke lar spenningen drive deg bort fra Ham. Den aller modigste troen høres slik ut: “Gud, jeg forstår ikke dette, men jeg er fremdeles med Deg!” Sann tillit krever sann ærlighet. Å late som om du har det bra styker ikke troen din, den sulter den ut.
Gud er stor nok til å håndtere alle spørsmålene dine, frykten din, selv frustrasjonen din. Bring alt til Ham. Legg dem ved Hans føtter. Og når du gjør dette, så husk at Hans veier er høyere, Hans visdom er dypere, og Hans kjærlighet er sterkere enn du noensinne kan forestille deg.
Tro blir ikke bygget i pperfekt klarhet, den blir formet i tåken. Og når tåken løfter seg, kan du se at hvert skritt i tillit ble holdt i Hans hender.
Refleksjon:
Hvor i livet ditt er du fristet til å stole på den egen forstand istedenfor å stole på Gud?
–
Mot for ventingen
“Vær modige og sterke, alle dere som venter på Herren!“
Salme 31:25
Det er få ting som er vanskeligere enn å vente. Vi venter på gjennombrudd. Vi venter på helbredelse. Vi venter på at dører skal lukke seg opp i livene våre. David var ikke ukjent med venting. Han ble salvet til konge, og måtte vente i Sauls skygge. Etterson sjalusien vokste hos Saul måtte David vente enda lengre på tronen han var blitt lovet.
Men ventingen er ikke bortkastet når Gud er med i ventingen. Venting i klasserommet hvor mot er raffinert og tro smidd. Mot er ikke fravær av frykt, det er tilstedeværelse av tillit. David sier ikke vi skal skal fatte mot fordi ventingen er kort. Han sier vi skal fatte mot fordi Herren er verd å vente på.
Hvert øyeblikk du venter på Gud istedenfor å storme frem er en deklarasjon: “Jeg stoler mer på Hans timing enn min egen!” Venting betyr ikke nødvendigvis fravær av aktivitet, det betyr å nekte å gripe etter hva Gud allerede har lovet å gi.
Dess lengre du venter, dess mer ser du at ventingen ikke bare handler om hva du tror på, det handler om hvem du blir.
Refleksjon:
I din nåværende venting, hvordan inviterer Gud deg til å stole på Hans timing med mot istedenfor med kontroll?
–
Kan Gud stoles på?
“Slangen var listigere enn alle ville dyr som Herren Gud hadde laget. Den sa til kvinnen: «Har Gud virkelig sagt at dere ikke skal spise av noe tre i hagen?» Kvinnen sa til slangen: «Vi kan spise av frukten på trærne i hagen. Men om frukten på treet som står midt i hagen, har Gud sagt: Dere må ikke spise av den og ikke røre ved den; for da skal dere dø.» Da sa slangen til kvinnen: «Dere skal slett ikke dø! Men Gud vet at den dagen dere spiser av den, vil øynene deres bli åpnet, og dere vil bli som Gud og kjenne godt og ondt.» Nå fikk kvinnen se at treet var godt å spise av og en lyst for øyet – et forlokkende tre, siden det kunne gi innsikt. Så tok hun av frukten og spiste. Hun ga også til mannen sin, som var sammen med henne, og han spiste. Da ble øynene deres åpnet, og de skjønte at de var nakne. De flettet sammen fikenblader og bandt dem om livet. Da hørte de lyden av Herren Gud som vandret omkring i hagen i den svale kveldsbrisen. Og mannen og kvinnen gjemte seg for Herren Gud blant trærne i hagen. Men Herren Gud ropte på mannen og sa: «Hvor er du?» Han svarte: «Jeg hørte lyden av deg i hagen og ble redd fordi jeg er naken, og jeg gjemte meg.» Da sa han: «Hvem har fortalt deg at du er naken? Har du spist av det treet jeg forbød deg å spise av?»“
1 Mosebok 3:1-11
“Gud er ikke et menneske, så han lyver, et menneskebarn, så han skifter sinn. Gjør han ikke det han sier, holder han ikke det han lover?“
4 Mosebok 23:19
“Da sa Samuel til ham: «I dag har Herren revet kongedømmet over Israel fra deg og gitt det til en annen, en som er bedre enn du.”
1 Samuel 15:29
“Men jeg vet at jeg skal se Herrens godhet i de levendes land.“
Salme 27:13
Vi har sett litt på forskjellen mellom Saul og David i denne serien, og vi er ikke ferdig med det enda. I denne kreative beskrivelsen i 1 Samuel 15 ser vi at Saul ikke adlyder Guds påbud gitt gjennom Samuel, og dette hadde alvorlige konsekvenser. Samuel ville aldri mer se Saul før han døde. Han var i fullt opprør mot Gud.
Vi kan ofte gjøre det samme i våre liv. I Edens hage var Satans første taktikk å forvrenge Guds ord, forsøke å få Guds godhet til å se mistenkelig ut. Og han har fortsatt med dette.Fienden er ikke bare en anklager av folket, han anklager Gud selv! Anklagene hans slår oss fordi vi projiserer måter folk har feilet oss over på Gud, og overbeviser oss selv om at Gud ikke er anderledes enn et menneske.
Når dette skjer, skumper håpet inn. Bi slutter å tro at Gud er trofast, og vi gir opp når Hans veier ikke virker fornuftige for oss. S begynner vi å lete andre steder for å forsøke å fylle opp de behovene som bare Han kan fylle opp. 4 Mosebok 23:19 minner oss om dette: “Gud er ikke et menneske, så han lyver, et menneskebarn, så han skifter sinn. Gjør han ikke det han sier, holder han ikke det han lover?” Denne sannheten kommer igjen som et ekko omtrent 400 år senere i Samuels irettesettelse av Saul, Og senere i Davids liv, selv når han ble jaktet på og pressed, så kunne han likevel si: “Men jeg vet at jeg skal se Herrens godhet i de levendes land” (Salme 27:13).
Saul og hans hus kunne ikke se hva de hadde gått glipp av, og satte sin lit til seg selv istednfor til Gud. Men selv om tilliten deres svingte, så sluttet aldri Gud å være pålitelig.
Selv i disiplineringen Hans, selv i stillheten Hans, selv når planen Hans er skult fra oss, så kan vi stole på Ham. Guds Or er lyset som avslører løgner! Gud er ingen løgner! Så hold fast ved håpet, velvitende om at selv enn hva vi står overfor, så kan vi være sikre og ha tillit når vi ser Guds godhet, selv om vi ikke ser den med en gang.
Refleksjon:
Hvor blir du fristet til å tro at Gud har sviktet deg, og hvordan kan Hans Ord rette den løgnen?
–
Ordet i beina dine
“Jeg gjemmer ditt ord i hjertet så jeg ikke skal synde mot deg.“
Salme119:11
David bar ikke bare med seg en slynge, han bar med seg Skriften. Han svingte ikke bare et sverd, han svingre Guds Ord. Å “gjemme” noe betyr mer enn å lese det for inspirasjon. Det betyr å gjemme det dypt, lære det utenatt, marinere det, til det former dine instinkter.
Fristelsen mister sin kraft når hjertet ditt er legret med sannhet. Angsten løsner når sinnet ditt summer av løfter. Synden synker når Skriften eser seg opp. Guds Ord er ikke bare informasjon – det er et våpen, levende og aktivt.
Salvelsen har satt deg til siden, men Ordet gjemt i hjertet ditt vil opprettholde deg der. Denne andaktsserien ender her i dag, men kallet ditt ender ikke: åpne opp Bibelen din i morgen. Og dagen etter den, og dagen etter den. Fortsett å lagre Guds Ord i hjertet fitt, for det du lagrer i dag, vil holde deg oppe i morgen.
Refleksjon:
Hvilke skritt kan du ta den kommende uken for å lagre Guds Ord i dtt hjerte?
–
Som sagt, ikke slutt å lese Guds Ord. Finn gjerne en annen andaktsserie eller en annen studie på bloggene min, der er mange å velge fra nå. Jeg vil snart begynne en ny andaktsserie, så meld deg gjerne inn i Dagens Dose på Facebook slik at du kan få beskjed når jeg har postet nye andakter. Må du vokse i kunnskap og nærskap til Gud. Gud være med deg!
SLUTT
Lars Storaas Haukeland 