Bevis på skapelse

Introduksjon

Denne studien mener jeg lever opp til hva den hevder, å sørge for vitenskapelige svar til det tidløse spørsmålet om opprinnelsen. Dette krever imidlertid at leseren har et åpent sinn. Ofte har folk et påskudd om et åpent sinn, men alt for mange i vår moderne og vitenskapelige tidsalder er ikke beredt til en gang å høre på siden til bibelsk skapelse.

I de senere år i USA har en sett appeller til rettsvesenet for å utelukke Intelligent Design (ID) som anti-vitenskap. Andre steder har regjeringen introdusert tiltak for å begrense lufting av alternativer til evolusjon i klasserommene på skolene. Lovforslag som har blitt vedtatt i Storbritannia sanksjonerer diskusjonen av ID og skapelseslæren innen religiøs utdannelse, så lenge “bevis-baserte” syn blir ekskludert – en kneblende ordre om det noensinne fantes en! Angivelig er tenåringer som studerer til avslutningseksamen for uerfarne til å være i stand til å evaluere skikkelig de konkurrerende synene om opprinnelsen. Å utsette unge mennesker for slik informasjon er bare beregnet å “forvirre deres påvirkelige hjerner”, eller så blir det sagt. Og dersom det ikke var alt, så blir vi på ny og på ny fortalt at evolusjon er en etablert vitenskapelig teori; at alternative synspunkter ikke er vitenskap og derfor er “med rette” forbudt.

Konsensus vitenskap?

De verdslige autoritetene, støttet av et forutinntatt og noen ganger løgnaktig media, verker etter å informere oss om at denne posisjonen er helt fornuftig fordi den representerer den etablerte vitenskapelige konsensus. Likevel er der, for de som er forberedt for å innse det, en massiv frakobling mellom oppførselen til disse “kreftene som er” og deres påstand om å være balansert og rettferdig og å ha et åpent sinn. Vitenskapens historie vitner om måten som, alt for ofte, en konsensus mentalitet har hindret betydelig fremgang på et eller annet område. Noen som er hyllet som store vitenskapsmenn i dag ble bare gitt deres oppmerksomhet etter sin død; mens de levde ble innsatsen deres belønnet med marginalisering og motstand i like mål. Gledelig nok har andre som har våget å utfordre dagens konsensus kommet med virkelige gjennombrudd som ble anerkjent i løpet av deres levetid, og på den måten ha vært i stand til å nyte frukten av deres arbeid.

På spørsmålet om opprinnelsen har det gjeldende paradigmet lenge vært det med molekyler-til-menneske evolusjon. De menn og kvinner av vitenskapen som har trosset konsensus oppfatningen og turd å stikke hodene sine opp over rekkverket fortjener vår applaus. Om det skulle være innen kosmologi og fysikk, geologi, biologi eller antropologi, så bringer arbeidet deres masse frukter. Beviset som de har samlet til støtte for skapelsen er emnet for denne studien.

Lengre enn Intelligent Design

Men vi skal ikke stoppe ved å skamløst erklære identiteten til den Designende Guddommeligheten som er ansvarlig for skapelsen – den uendelig intelligente Gud i Bibelen. For de som virkelig har et åpent sinn, så vil bevisene fra disse mange og varierte aspektene ved vitenskapen peke entydig mot Skaperen, Jesus Kristus. Det er trygt å anta at apostelen Paulus ville ha rost varmt flere vitenskapelige tiltak som blir gjort fra perspektivet til dette bibelske verdenssynet. Han lærte at egenskapene og kvalitetene til Skaperen har “vært synlig” slik at all naturalistisk filosofisk tankegang ville bli utilgivelig (Romerne 1:20).

Hva gjør det med teistiske evolusjonister som ettertrykkelig, til og med heftig, fordømmer Intelligent Design som uvitenskapelig? Guden deres ville virke litt annerledes enn deistenes gud, utestengt fra ansvaret av å ha designet det vi observerer, eller fra å ha gjort det på en intelligent måte. Skal vi alvorlig talt konkludere at de vil ha oss til å tro på en uintelligent skapelse av bare tilsynelatende design. Dette ville synes å være praktisk talt synonymt med doktrinen som lenge har blitt forfektet av den darwinske “høyestepresten” Richard Dawkins og andre evolusjonistiske entusiaster.

Hvor et åpent sinn burde føre oss

Denne studien utforsker informasjon fra et velde av kilder med det mål å dryppe sannhet inn i lesere med et åpent sinn. I vårt moralsk nedgraderte og økende ugudelige vestlige samfunn avslører disse intelligente svarene hvor krigen virkelig foregår. Skapelses-/evolusjonsdebatten, og allierte kontroverser over jordens alder, kan bli destillert ned til argumenter over autoritet. På den ene siden insisterer advokatene for moralsk relativisme at mennesket er sin egen autoritet, og at dette igjen er det ekte barnet av verdslig humanisme. På den andre siden flyter tradisjonell kristen moral og etikk jevnt fra en aksept av Bibelen som Guds autoritære Ord. Slike kristne verdier mangler en logisk forbindelse med konseptet av opprinnelsen som kommer fra det neodarwinistiske verdenssynet.

Over et og et halvt århundre har gått siden Darwin avslørte sin evolusjonære teori. Dersom han på noen måte var i stand til å se vår tid, så kan en lure på hva han ville tenke om hans moderland Storbritannia og andre land som med iver har omfavnet ideene hans. Seksuell løsaktighet, høye skilsmissetall, rekordhøy barnemishandling, oppløsning av familien og andre sosiale sykdommer har blitt normen. Kriminaliteten utsetter politiet for økende press slik at løsning av “småkriminalitet” (slik som biltyveri) blir i økende grad sett på som offerets ansvar. Verdens Helse Organisasjon (WHO) har uttrykket bekymring for at globalt er selvmord nå den nest høyeste årsaken til død for 15-29 år gamle mennesker, og regjeringen blir oppfordret til å løse problemet.

Det ville være over-forenklet å bebreide evolusjonistisk tro for alle disse sosiale sykdommene. Likevel har disse menneskene vært en betydelig bidragsyter. Generasjoner av mennesker har blitt opplært (fra en økende ung alder) at de er bare omorganisert damskum, og at der ikke er noe ansvar overfor en kjærlig Skapende Gud. Denne studien er en motgift til denne fordervelige løgnen. Måtte denne studien bli brukt på en fantastisk måte til å gi intelligente svar, til og med til å lede noen til troens frelse i vår stor Skaper og Frelser, Herren Jesus Kristus.

Del 1: Bevis på hva?

Crime Scene Investigation er ekstremt viktig. En dyktig detektiv kan bruke fingeravtrykk, DNA, klesfibre o.s.v. til å gjenskape den kriminelle handlingen og identifisere den skyldige. Rettssystemene våre er også avhengige ab\v beviser. Loven definerer bevis som “materielle objekter og verbale uttalelser som er tillatelige ved en rettssak”. I en mer generell forstand leder bevisene, når de er brukt ordentlig, til rett konklusjon eller en dom som bringer en til sannheten.

I debatten om opphav leder bevisene til en av to konklusjoner: evolusjon eller skapelse. Disse to grunnleggende synene er helt motstridende og ingen vil bli enige om en middelvei. På en annen side er evolusjon mer avhengig av ren tilfeldighet som virkemiddelet som materien og energien over tid har satt sammen til levende systemer med all sin ufattelige kompleksitet. Den evolusjonære prosessen, blir vi fortalt, krever milliarder etter milliarder av år. skapelsen stoler til kontrast på “mekanismen” til en utenforliggende intelligens som vi definerer som Skaperen, den Ene som skapte et univers med orden og design fra ingenting. Denne modellen trenger ikke uendelig med tid.

Evolusjon/skapelses debatten sentrerer seg om hendelser i fortiden. Det er en forespørsel som søker å oppdage og sette sammen beviser, akkurat som i C.S.I. I begge tilfeller vil de samlede bevisene introdusere spor som hjelper oss å forstå hva som har skjedd i fortiden. Akkurat som i en rettssal kan bevisene som blir brukt i debatten om opprinnelsen være både verbal og materiell. Bevisene må være kvalifiserte og ha integritet slik at de kan brukes av de som er i en posisjon til å komme med en dom. Fordi der er en fare for at den endelige dommen kan være feilaktig dersom den bygger feilaktige beviser, så må bevisene som legges fram være høyest pålitelige slik at konklusjonen kan være overbevisende for dem som undersøker bevisene med et åpent sinn.

Bevisene blir brukt på begge sider. I debatten om opphavet så er både skapelsen og evolusjonen avhengig av de samme fysiske bevisene for å bevise sitt syn. Debatten om opphav er unik fordi det forsøker å forklare en hendelse som bare har skjedd en gang. Derfor avhenger de historiske dataene av spor om hva som har skjedd. Bevis fra steiner, bein, stjerner og levende systemer blir fortolket for å forstå hva som har skjedd i fortiden.

Anskaffelsen, behandlingen og analysen av bevis er alltid underlagt fei, og siden intet menneske var tilstede for å observere livets opprinnelse finnes det intet verbalt bevis for hvordan alt ble til. Hvordan kunne vi observere “the big bang” eller se med egne øyne at Gud skapte universet? Den eneste måten å forstå disse en-gangs hendelsene i fortiden er ved å bla gjennom bevisene som er igjen – som en detektiv på et åsted.

Her er noen viktige ideer å huske på mens du vurderer bevisene:

Begge sidene bruker bevis.
Vi er begrenset i vår mulighet til å vurdere beviset. Vi er avgrensede, forutinntatte, syndige og ute av stand til å gjenbesøke fortiden for å bevitne hva som skjedde i begynnelsen.
Skapelse/evolusjon debatten er en historisk undersøkelse som utforsker materiale og verbalt bevis. De materielle bevisene inkluderer: a. Fossilene b. Geologiske formasjoner c. kompleksiteten i levende systemer d. biologiske molekyl strukturer/DNA e. astronomiske objektet f. lys fra astronomiske objekter
Det verbale beviset som finnes i 1 Mosebok i Bibelen, Guds Ord.

Hvorfor leder det samme beviset til motsatte konklusjoner?

Talsmenn for evolusjon og skapelse bruker de samme bevisene. Hvorfor det? Når et fossilisert dinosaurbein blir oppdaget vil evolusjonisten med en gang tolke det som et resultat av eoner av år med lidelse og død som til slutt førte til dinosaurenes utryddelse. Kreasjonisten, derimot, tolker det fossilbeviset som en verdensomfattende flom som skapte kjemiske og fysiske forhold for fossile formasjoner. Dette mønsteret bli gjentatt gang etter gang mens det samme beviset fører til motstridende konklusjoner. Beviset er oppnådd ved grundig omsorg og behandlet med de samme vitenskapelige verktøyene. Nøyaktige mål blir gjort og analysert; likevel finner en to vidt forskjellige konklusjoner ved enden av oppdagelsesprosessen.

Grunnen for dette er at begge sidene tilnærmer seg beviset med motsatte forutsetninger. Når beviset blir presentert i en rettsal er målet å produsere en dom om skyld eller uskyld. Advokatene på hver side entrer rettssalen med forutbestemte meninger. Statsadvokaten går for en dom som sier den anklagede er skyldig. Forsvaret bygger også en sak for uskyldighet med å bruke det samme beviset. Det er viktig å innse at både statsadvokaten og forsvareren kommer til rettssalen med forutbestemte meninger. De legger de samme dataene til grunn.

På samme måte ser forsvarerne av evolusjon og skapelse på dataene med sin partiskhet. Kreasjonistene, som bruker Guds Ord til å etablere sin antagelser om livets opphav, kommer til dramatisk forskjellige konklusjoner enn de som forkaster Bibelen som en oppskrivning av fortiden. Motstridende antagelser produserer alltid motstridende konklusjoner. Ta en titt på antagelsene som begge sider bringer med seg til spørsmålet om opphav:

Skapelse: Evolusjon:

Forutbestemt orden Kaos

Utenforstående intelligens Intern selvordning

Seks dager Millioner av år

Katastrofe hendelse Langsom og gradvis forandring

I Badlands National Park, i den sørvestlige delen av South Dakota, finnes verdens rikeste fossile senger som evolusjonistene tildeler oligocen epoken. Evolusjonistene som studerer disse fossil sengene konkluderer at over 12 millioner år siden skjedde det en pattedyr evolusjon. De tilnærmer seg disse fossil plassene med den oppfatningen at evolusjon er et faktum, og derfor kommer de til en konklusjon at alle de forskjellige fossiliserte formene ble til ved hjelp av prosesser med gradvis forandring over millioner av år. Med det samme fossile beviset som evolusjonistene bruker kommer kreasjonistene til en helt forskjellig konklusjon. De finner bevis for forskjellige typer med pattedyr og at formålet med steinlagene og fossilene var forårsaket av en slags katastrofal hendelse, slik som en verdensomfattende oversvømmelse. Nok en gang finner vi to motstridende konklusjoner fra samme bevis. Alt avhenger av den enkeltes forutsetninger, eller verdenssyn.

Badlands National Park, South Dakota

VERDENSSYN I KRIG

Evolusjon/skapelse debatten har eksistert i mange. Den blusset opp i det 19. århundre etter Charles Darwins “Artenes Opprinnelse” som raskt ble populær i England og spredde seg utover Europa. Mange tror at Darwin oppdaget evolusjonen. I virkeligheten kan røttene spores tilbake til den prehistoriske konfrontasjonen mellom menneskene og Skaperen. Ifølge Henry Morris, en vitenskapsmann og forfatter som ble av mange sett på som far til den moderne skapelsesbevegelsen, som kom Darwin på scenen i akkurat det riktige historiske øyeblikket til å gi starte en bevegelse som virkelig var en fornyelse av en eldgammel ide:

“Men faktum er at han i virkeligheten bare fungerte som en katalysator for vekkelse av en gammel hedenskhet, og kom akkurat på riktig tid i historien til å realisere et opprør mot Gud som mange i det vestlige Europa hadde forberedt seg på i over et århundre.” (Jonathan Wells, Icons of Evolution: Science and Myth, 20001)

Siden Darwin har evolusjonen gradvis overtatt den vestlige kulturen. I dag har den slått rot i alle de viktigste akademiske retningene. Dessverre har noen menigheter bestemt seg å følge evolusjonen i en eller annen form, antakelig uten å forstå evolusjonens ateistiske forutsetning. Kirker godtar evolusjon fordi den ankommer menighetene utkledd som vitenskapelig autoritet, men faktum er at det er en bevegelse hvor hovedmålet er å kvitte seg med Gud. Evolusjonen har fått slik aksept i høyere utdanning at den er betraktet av mange eliter innen utdannelse og i mediene som det eneste intellektuelle valget. Den har blitt et verdenssyn.

Et verdenssyn kan defineres som en ramme for å forstå virkeligheten. Det er det settet med grunnleggende trosoppfatninger som filtrerer kunnskapen, bestemmelsene som blir gjort, verdiene som blir lagt til grunn, og prioritetene om blir gjort. Hvert eneste menneske, ung eller gammel, har et verdenssyn innebygget. Det er oppfostret i barndommen og voksenheten og blir dypere forankret med alderen. Verdenssyn kan imidlertid forandres dramatisk når for eksempel et individ bli født på ny og blir, som Bibelen sier det, “en ny skapning i Kristus”. De som møter Kristus og binder seg til Guds Ord opplever en forvandling som ofte forandrer verdenssynet deres radikalt.

Et kreasjonistisk verdenssyn starter med troen på Gud, Skaperen av alle ting. Det er sentrert rundt Guds inspirerte Ord som gir en fortelling om begynnelsen av universet og menneskeheten. Det gir oss også den tidlige historien til menneskeheten i de første elleve kapitlene av 1 Mosebok. Det karakteriserer skapelsen som “overmåte godt” i 1 Mosebok 1. I 1 Mosebok 3 beskriver den også syndefallet og de konsekvensene som blir observert i en verden satt under Guds forbannelse. 1 Mosebok inneholder en stor dom i kapittel 6, den verdensomfattende flommen som produserer virkningene som gjorde at verden ble slik den fremstår i dag. Etableringen av forskjellige nasjoner med unike språk og kulturer er beskrevet i 1 Mosebok 10-11. Hendelsene som er oppskrevet i 1 Mosebok 1-11 danner det kreasjonistiske verdenssynet og viser menneskenes ansvarliggjøring overfor Skaperen deres.

Det evolusjonistiske verdenssynet, derimot, har ingen plass for Gud. Evolusjonistene ser på universet som selvskapt, med evig materie og energi. Noen evolusjonister anerkjenner Gud som den store initiativtakeren som, etter å ha startet tid, rom og materie, trådte til siden for å la naturlovene ta over. I det evolusjonistiske verdenssynet er mennesket i kontroll over sin egen skjebne og er hovedsakelig god – det siste en ide som sterkt avviker fra det kristne synet på at menneskene er frafallne, syndige skapninger som bare kan bli frelst gjennom Guds nåde. Det evolusjonistiske verdenssynet har ingen moralske absolutter fordi ting er trodd å forandre seg med tiden ettersom evolusjonen går videre. Ifølge det kristne verdenssynet, derimot, er moralske absolutter en del av virkelighetens struktur som er skapt av Gud.

Kreasjonistisk verdenssyn Evolusjonistisk verdenssyn

Basert på Guds Ord Basert på menneskers ord

Skaper/Utenforliggende intelligens Ukjente interne prosesser

Absolutthet Relativisme

Ansvarlig overfor Gud Ansvarlig overfor menneskene

ER EVOLUSJONE ET VITENSKAPELIG FATUM?

Hverdagen vår dreier seg rundt vitenskap og teknologi. Bilene vi kjører, maten vi spiser, og vitaminene vi tar er et resultat av anvendelse av et vitenskapelig prinsipp. Akkurat som vitenskapen er viktig i hverdagen, så settet den grunnleggende prinsipper hvor bevis innhentes, analyseres og sendt videre.

Vitenskap er en prosess hvor vi anskaffer oss kunnskap fra empiriske data. Disse dataene kommer fra det vi observerer og tilegner oss med sansene våre. Vitenskap er en systematisk studie av verden rundt oss, basert på observasjoner, klassifiseringer og beskrivelser som kan føre oss til eksperimentell undersøkelse og teoretiske forklaringer. Både deduktiv og induktiv argumentering blir brukt i den vitenskapelige prosess. The National Academy of Science, i Teaching about Evolution and the Nature of Science, begrenser vitenskapens aktiviteter til empiriske bevis, og sier: “Forklaringer som ikke kan baseres på empiriske beviser er ikke en del av vitenskapen”.

Gyldig vitenskap må ha integritet, pålitelighet og være troverdig. Hvordan kan du komme til en sann konklusjon dersom de eksperimentelle dataene er forfalsket? Testing og måling er også viktige hjelpemidler for bekreftelse. Når vitenskapelig forskning rapporteres i de vitenskapelige tidsskriftene, så burde det bli skrevet ned slik at eksperimentelle prosedyrer kan bli repetert, siden repetisjon er et annet hjelpemiddel for bekreftelse.

Vitenskap avhenger av observasjon, fakta, hypoteser, teorier of lover. Disse kan kort defineres som følgende:

Observasjoner: Beskrivelse eller oppmåling hva som sanses.

Fakta: Basert på gjentatte observasjoner som kan bekreftes.

Hypotese: En generell forklaring som kan testes slik at slutninger og konklusjoner kan forklares.

Teori: En generell forklaring inn i hvilke fakta og eksperimentelle konklusjoner som kan bli innlemmet, og på den måten å tillate forutsigelsene som blir gjort.

Lov: En funksjonell generalisering som har bestått tidens utprøvelser og kan stoles på til å gjøre nøyaktige forutsigelser.

Kreasjonistene og evolusjonistene utfører vitenskap på samme måte – med et viktig unntak. Kreasjonistiske vitenskapsmenn bringer sine antagelser inn i undersøkelsene, basert på Guds Ord, at menneskene er avgrensede og feilbarlige og trenger åpenbaringene som er nedskrevet i Guds Ord. Sammen med evolusjonistene er kreasjonistene enige om viktigheten av fagfellevurdering og selrettelse ved bruk av den vitenskapelige prosessen detaljert overfor. Men der de to leirene strides er at kreasjonistene tar den absolutte sannheten i Guds Ord med i sine vitenskapelige bestrebelser.

Vitenskap, per definisjon, undersøker den naturlige verden. Den er ikke et verdenssyn. Alene er vitenskapen en nøytral mekanisme som gir oss hjelpemidler til å anskaffe og undersøke bevis. Både kreasjonistene og evolusjonistene avhenger av vitenskapen for å anskaffe, analysere og videreformidle data for å bygge opp fungerende modeller som kan støtte teoriene og lovene. Læreboken Biologi påpeker:

“Vitenskapens råmaterialer er observasjonene våre av det naturlige universets fenomener. Vitenskapen – til forskjell fra kunst, religion eller filosofi – er begrenset til det som er observerbart og målbart og på denne måten røft kategorisert som materialistisk.” (Helena Curtis og N. Sue Barnes, Biology, 1989)

Men mens vitenskape er opptatt med naturlige objekter ekskluderer ikke det andre realiteter. Vitenskapen er et hjelpemiddel som gir et glimt av sannhet. Den er begrenset fordi den ignorerer menneskenes indre ånd, motivasjon og mål. Den feiler desperat i å definere indre kvaliteter, slik som sannferdighet, gavmildhet og kjærlighet. Menneskenes åndelige natur – oppbevaringsstedet av hans tro, overbevisning og verdenssyn – er ikke mottakelig for vitenskapelig undersøkelse. Vitenskapens realitet er bare den materielle verden. Den er ikke kompetent til å oppnå konklusjoner om rikene utenfor.

Vitenskap er derimot ikke naturalisme. Naturalisme er et trossystem som hevder at all sannhet kan finnes bare gjennom empiriske data – ved undersøkelse av det materielle universet. Naturalisme eliminerer Gud, Bibelen, og den åndelige naturen innen menneskene. Naturalismen kan bli klassifisert som et verdenssyn, fordi det er rammen for å forstå virkeligheten som oppstår ikke fra observasjon men fra en priori overbevisning om hva som er virkelighet (det materielle universet) og hva som ikke er virkelighet (Gud). Naturalismen er den filosofiske forankringen for evolusjonen – en som evolusjonen antar men ikke kan bevise. Det forsøker den heller ikke å gjøre. Istedenfor er maturalismen enkelt og greit adoptert uten bevis eller argumenter, som det selvfølgelige rette verdenssynet.

Evolusjonistene klamrer seg utholdent til dette trossystemet fordi det er så nødvendig og tiltalende for ideen om oppadgående og gradvis forandring fra atomer og molekyler til komplekse og levende systemer. Naturalisme støtter evolusjonistens ide om tilfeldige mekanismer, uten en plan eller utvendig intelligens, sammensatt i virkeligheten. Den eliminerer Guds handlinger og er implisitt ateistisk.

“Naturalismen fornekter ikke bare spesifikt Guds eksistens, men den benekter at en overnaturlig skapning kan på noen måte påvirke naturlige hendelser, som evolusjon, eller kommunisere med naturlige skapninger som oss selv. Vitenskapelig naturalisme slår fast det samme poenget ved å starte med antagelsen at vitenskapen, som bare studerer det naturlige, er vår eneste pålitelige vei til kunnskap. En Gud kan aldri gjøre noe som kan gjøre en forskjell, og en vi ikke kan ha noen pålitelig informasjon om, kan ikke ha noen viktighet for oss.” (Philip E. Johnson, Darwin on trial, 1991)

Evolusjon forkledd som vitenskap promoterer religionen naturalisme, en ide som, når den blir benyttet, har ført til forferdelig smerte, lidelse og død av millioner, noe som jeg vil komme tilbake til senere.

Hovedideene

For å oppsummere, så er det viktig å huske følgende om evolusjonære forutsetninger. For det første antar evolusjonen langsom og gradvis forandring over ufattelige ioner – millioner av år for liv og milliarder av år for det himmelske universet. Mange forskjellige forklaringer, uten konsensus, blir gitt for å forklare hvordan denne prosessen fant sted. For det andre antar evolusjonistene at den organiserende kraften for liv er innvendig og avhenger av tilfeldige hendelser – en forutsetning som eliminerer en hvilken som helst utvendig intelligent skaperkraft. For det tredje avviser evolusjonen intelligens og antar tilfeldige handlinger til å være mekanismen som er ansvarlig for materiell virkelighet – en filosofisk forutsetning som ikke er sluttet på grunnlag av empiriske beviser. Evolusjon er derfor en irrasjonell tro. Den antar tilfeldige handlinger, ikke design, til å være det styrende prinsippet av virkeligheten, et syn som igjen ikke har harde empiriske data som støtter det.

Hoved premisset for skapelsen er at alle levende og ikke-levende systemer har deres opprinnelse fra en utvendig kilde med ubegrenset intelligens. Dene ubegrensede intelligensen blir referert til som Kristus Skaperen, den ene som talte alt til eksistens. Lange tidsperioder er ikke påkrevd. Skapelsens hendelser er nedskrevet i Bibelen i 1 Mosebok. Det fysiske beviset indikerer at kosmos er resultatet av en intelligent designer og planlegger. Skapelsen er igjen en unik hendelse som ikke kan gjentas og derfor ikke kan bli observert i nåtiden. Til slutt er skapelsen en rasjonell tro, fordi den avhenger av en intelligent Skaper, som forutsetter eksistensen av en Skaper Gud.

ER VITENSKAPEN FORENELIG MED BIBELEN?

Det er en populær oppfattelse at vitenskapen og Bibelen er i konflikt med hverandre. Ryktet om krig mellom Bibelen og vitenskapen kan bli sporet til Thomas Huxley, en apologist for evolusjonen, som levde på slutten av det 19. århundre og ble kjent som “Darwins bulldog” og hjalp og velte den kristne dominansen som kristendommen hadde på denne tiden. Men Huxley, og en lang rekke etterfølgere som har fortsatt med Huxleys ondskapsfulle feiloppfattelse om tro og fornuft, er på kollisjonskurs med historiens fakta.

Thomas Huxley

Sannheten er at vitenskapen og kristendommen hadde et godt forhold til hverandre fra 1500 til sent på 1800-tallet. De tidlige pionerene innen vitenskapen hadde ingen vanskeligheter med å tro på Gud som deres Skaper og Frelser. De trodde på en Gud som hadde ubegrenset kraft og var kilde til all intelligens. Arbeidet som Hans hender hadde utført var verdt å bli studert, og å gjøre dette var å gi ære til Ham. Salme 111:2 forteller oss “Store er Herrens gjerninger, søkt av alle dem som har lyst til dem.” Gud bekrefter skapelsen i 1 Mosebok 1 ved å kalle det “godt” fem ganger i løpet av skapelsesuken. Til slutt, når skapelsen var ferdig, kom Han med sin endelige dom; “overmåte godt“.

Francis Bacon

Francis Bacon, som ofte blir ansett som den vitenskapelige metoden, sa:

“Dersom man tar materien i betraktning, så er Naturlig Filosofi (studiet av naturen) etter Guds Ord den sikreste medisinen for overtro, og den mest godtatte næringen til Troen. Og så gis hun med rette til Religionen som den mest trofaste tjenestepike; den ene manifestasjonen av Guds vilje, den andre Hans kraft.” (Francis Bacon, Novum Organum, 1620)

De tidlige vitenskapsmennene visste at ved å utføre grundig forskning på et bestemt område, så ville de utføre det storeKulturelle Mandatet, ta herredømme over Guds skapelse som beordret i 1 Mosebok 1:28. Dette blir demonstrert av noen få eksempler fra store vitenskapsmenn som også trodde på Gud. Henry Morris, i Men of Science: Men of God, lister opp over 40 store vitenskapsmenn som var bekjennende kristne som trodde på Guds hellige autoritet. Blant dem er:

Johannes Kepler (1571-1630), en astronom berømt for sitt utfyllende arbeid om planetenes bevegelse. Han sa:

“Jeg takker Deg, Skaper Gud, for at Du har gitt meg denne gleden i skaperverket Ditt, og jeg gleder meg i Dine henders arbeid. Se at jeg har gjort ferdig det arbeidet jeg har blitt kalt til. Jeg har brukt alle de talentene som Du har lånt til min ånd.” (Nancy R. Pearcey og Charles B. Thaxton, The Soul of Science, 1994)

Blaise Pascal (1623-1662), en stor filosof og matematiker som bli antatt å være far til vitenskapen om hydrolikk. Han utviklet prinsippene for barometeret. Pascals berømte innsats demonstrerer hans engasjement til kristendommen. Innsatsen hans illustrerer at kristen tro er et vinn-vinn forslag. Dersom en kristen dør og der ikke finnes noen Gud, har han “ikke mistet noe”. Men dersom en kristen dør og der finnes en Gud, himmel og helvete, så har ham oppnådd alt mens “hans skeptiske venn har mistet alt i helvete.”

Robert Boyle (1627-1691) blir sett på som far til fysisk kjemi, med hans grunnleggende arbeid på gassenes mekaniske funksjon, hvorfra han laget sin berømte “Boyles lov”. Hans eksperimentelle tilnærming overfor gasser la grunnlaget for teorien om atomer. Boyle av en hengiven kristen som hadde stor interesse for misjon og apologetikk. Han var berømt for forelesningene hans hvor han promoterte skapelsen som Guds fininnstilte klokke, “hvor alle ting er så dyktig sammensatt at når motoren en gang ble satt i gang, så fortsatte alt i henhold til tømmermannens første design.”

John Ray (1627-1705), en botanist som introduserte den første definisjonen av artene som å være en reproduksjon. Definisjonen hans, at foreldre produserer avkom med samme kjennetegn, er nær den moderne definisjonen. Han ble motivert av 1 Mosebok 1 som snakker om “planter som sår seg… hvert etter sitt slag” (1 Mosebok 1:11). Han skrev The Wisdom of God Manifested in the Works of the Creation, som hadde stor påvirkning og “argumenterte at levende ting er så komplekse og så fantastisk designet at de må være skapelsen av en overlegent intelligent Skaper.”

Isaac Newton (1642-1727), kjent som en av de største vitenskapsmenn gjennom tidene, utviklet loven om universell gravitasjon, lover om bevegelse, og beregninger inn i en gren av matematikken. Han produserte en partikkelteori for å forklare hvordan lyset blir utsendt og bygde det første reflekterende teleskopet. Newton forstod at skapelsen kom fra Gud, og hans hovedmotivasjon var å promotere en tro på Gud som Skaperen. Newton bidro mye til grunnlaget for vitenskapen og trodde at Gud var den ultimate årsaken.

“Vi gjør rede for at Guds Skrifter er den mest sublime filosofi. Jeg finner flere sikre kjennemerker til ekthet i Bibelen enn i noen blasfemisk historie i det hele tatt.”

Carl Linnaeus (1707-1778) oppdaget biologisk taksonomi, som er et klassifiseringssystem som fremdeles er i bruk i dag. Han klassifiserte levende organismer, brukte arter som den grunnleggende enheten, basert på den bibelske ideen om at organismer ikke forandrer seg over tid. Han var en engasjert kreasjonist som trodde at Guds skaperverk var god og stabil. Linnaeus var på riktig spor, og selv om han i begynnelsen forvirret “arter” med “slag”, så innså han senere at flere “arter” kunne tilhøre et enkelt “slag”. Han skrev essayer om naturlig teologi som støtte til ideen om at mennesket kan ære Gud ved å studere Hans skaperverk.

Å SE PÅ BEVISENE MED ET ÅPENT SINN

Der er overveldende vitnesbyrd fra dem som har tilnærmet seg bevisene med et åpent sinn og, som et resultat av det, har begynt å stille spørsmålstegn ved naturalismens verdenssyn. Samme hvilket perspektiv de har brukt når de har studert bevisene, om det er på molekylnivå eller ved å stirre på himmellegemene, så har de oppdaget bevis på en plan og en design. Når de satte seg selv fri fra lenkene til naturalismens religion og fulgt beviset, så har evolusjonene mekanismer blitt forlatt. Både den bibelske kreasjonist bevegelsen og den moderne Intelligent Design bevegelsen har vervet vitenskapsmenn som utfordrer, med noe suksess, hele den evolusjonære tesen.

Der mangler ikke overbevisende beviser på å lede en til dommen om at Gud er Skaperen. I Romerne 1 slår Paulus fast at beviset for Guds skaperverk “ligger åpnet for dem” (vers 19) og at dette “har vært synlig fra verdens skapelse av” (vers 20). Dette indikerer at Gud avslører noe om seg selv gjennom skaperverket. Beviset om Gud fra naturen av er faktisk så overbevisende at folk er “uten unnskyldning” for å fornekte Gud (vers 20). Skiftene bekrefter at et syn på beviset uten naturalismens slaveri frir menneskene til å se Gud Skaperen.

Dette er ikke nok. Gud Skaperen er også Gud Frelseren. Apostelen Johannes åpner opp evangeliet sitt med ordene “I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.” Johannes evangelium begynner akkurat som 1 Mosebok 1:1 med ordene “I begynnelsen“. I 1 Mosebok 1:3 sier Gud “Det bli lys“. I Johannes er ikke bare Ordet Skaperen, men Ordet ble kjød – Jesus Kristus, kilden til liv og lys, den Ene som gir evig liv. 1 Mosebok 1 og Johannes 1 demonstrerer en sammenheng mellom Gud Skaperen og Gud (Jesus Kristus) Frelseren. Undersøkelsen av beviset for skapelsen skulle ikke bare få oss til å gjenkjenne Gud som Skaperen, men også bringe den ærlige undersøkeren til et personlig forhold med Kristus som Frelseren, livet og lyset i denne verden.

Universell gravitasjon (to legemer tiltrekker hverandre)

Boyles lov (forholdet mellom gass press og volum)Charles lov (forholdet mellom gass temperatur og volum)

Ideell gass lov (gass temperatur, volum og trykk)Coulombs lov (spenninger, avstand mellom to objekter)

Hookes lov (fjæring og kraft)

Keplers lov (loven om planetenes bane)

Snells lov (loven om brytning av lys)

Ohms lov (elektrisk lov om volt, forsterkere og motstand)

De termodynamiske lovene (universelle lover om energi og materie)

Lover foreslår at der finnes en lovgiver – en designer eller skaper av universet. Sir Isaac Newton, den største vitenskapsmannen som noensinne har levd, var en kreasjonist som tenkte på Gud som den hellige urmakeren. Akkurat som en fin mekanisk klokke er alle komponentene i skapelsen designet til å fungere i harmoni med de andre delene. Dette mønsteret av intrikat koordinasjon i kosmos peker mot en skaper, en som designet universet. Newton utviklet så Loven om Universell gravitasjon, observerte bevegelsene av planetene rundt solen, og konkluderte:

“Dette vakreste systemet av sol, planeter og kometer kunne bare komme ut fra rådet og dominasjonen av en intelligent og mektig vesen.” (Nancy R. Pearcey og Charles B. Thaxton, The Soul of Science, 1994)

Vitenskapens lover er ensartet, universelle og uforanderlige – og derfor forutsigbare. En vitenskapelig lov er sann selv om den benyttes på jorden eller hvor som helst i rommet. For eksempel, Newtons lov om bevegelse fungerer ikke bare her på jorden, men også på månen eller en stjerne. Samme hvor du er i universet, så forutsier Newtons andre lov om bevegelse at når en kraft benyttes, så vil en forutsigbar bevegelse følge. Vitenskapens lover er derfor universelle, repeterbare, forutsigbare, underlagt matematiske uttrykk, og bevis på orden i skapelsen.

VITENSKAPENS TO STORE LOVER

Av alle de vitenskapelige lovene er det de termodynamiske lovene som er viktigst, spesielt de første to. Disse lovene kan brukes til de mest enorme objektene i universet eller til små usynlige partikler. De er sanne for materien eller energien eller begge to. En stor variasjon av forhold kan benyttes, og resultatet vil alltid bli det samme. Disse to termodynamiske lovene påvirker nesten hver eneste gren innen vitenskapen. De ble formelt oppdaget for rundt 200 år siden under eksperimenter med varme og dens bevegelse.

Ordet for “termodynamisk” kommer fra de greske ordene “therme” (varme) og “dynamis” (kraft eller energi). Energi kan ikke bli sett og har ingen masse. Du kan bare observere virkningene den har. Du kan ikke se elektrisitet, men du kan se effekten den har når lynet slår ned på jorden. Der er forskjellige typer energi – mekanisk, kjemisk, elektrisk, magnetisk, kjernefysisk, varme og lys. Det mest fantastiske fenomenet funnet under utviklingen av dampmotoren under den industrielle revolusjonen er at varmeenergi kan bli transportert inn i mekaniske og andre typer energi (unntatt kjernefysisk energi). Dette ga ny forståelse om hvordan alle typer energi kan bli overført fra en form til en annen. Ettersom undersøkelsene fortsatte, ble det formet bestemte forutsigbare mønster. Matematiske forhold ble oppdaget, og ga fødsel til de mest grunnleggende vitenskapelige lovene – de termodynamiske lovene. Disse lovene ble utviklet av den ypperlige vitenskapsmannen Lord William Thomson Kelvin (1824-1907), en hengiven kristen og kreasjonist, hvis høyde som vitenskapsmann er lik den av Newton. Lord Kelvin gav flerfoldige bidrag til vitenskapen, inkludert mange oppfinnelser. Han hadde 21 æresdoktortitler. Det kommer ikke som noen overraskelse at han oppdaget disse vitale universelle lovene, grunnet troen hans om at skapelsen kom fra en evig, elskende, intelligent Gud.

Lord William Thomson Kelvin

Den første termodynamiske loven hevder at mengden av energi og materie forblir konstant. Materie og energi kan forandre form fra eb form til en annen, men vil alltid bli bevart. Materie og energi kan ikke bli skapt eller ødelagt. Einstein viste at de kunne omdannes til hverandre med hans berømte E=mc2. Denne loven er kalt loven om konservering av masse/energi.

Den andre termodynamiske loven sier at energi og materie har en universell tendens til å gå mot uorden, en prosess kjent som øking av entropi. Universet går nedover i alle former. Organisering, dersom den får være i fred, blir til disorganisering. Energi må tilføres systemet for å øke orden og minske entropien.

1 MOSEBOK OG DE TO STORE LOVENE

De første to termodynamiske lovene er grunnleggende for vitenskapen fordi de omhandler de grunnleggende emnene i det materielle universet – materie og energi. De gjelder for alle levende og ikke-levende systemer.

Konservering(bevaring) av energi og materie, og det faktum at et systems energi og materie naturlig går nedover, har store implikasjoner.

Vi vet fra den første loven at materie og energi er forutsigbart og konstant. Energien som går inn vil alltid samsvare energien som kommer ut. På den andre siden betyr den andre termodynamiske loven at det som går ut av brukbar energi er mindre enn det som kom inn; resten av energien blir sløst bort til varme. Så arbeid er påkrevd for å holde et system gående. Dette kan være urovekkende. Maskiner blir slitte, levende systemer falmer til slutt og dør, inkludert mennesker. Til og med himmelske legemer slites bort. Når en tar et skritt tilbake for å evaluere disse lovene og deres påvirkning på universet, så oppstår det naturlig nok et spørsmål om hvordan de ble til. Akkurat som alle lover foreslår en lovgiver, så må de fremragende termodynamiske lovene ha kommet fra Guds hånd. Det er irrasjonelt å tro at disse universelle lovene eksisterer uten et fundament og for ingen grunn.

Det finnes bare et intelligent alternativ: Gud.1 Mosebok forteller oss at Gud ferdigstilte skapelsen på seks dager: “Så var himmelen og jorden fullført, med hele sin hær” 1 Mosebok 2:1). All materie og energi, jorden og stjernene, alle typer levende skapninger, inkludert menneskene, ble skapt og gjort ferdige. Det komplette og ferdige arbeidet i skapelsen indikerer at alle komponentene var på plass. Ingenting gjenstod som skulle bli lagt til eller tatt bort. Massen/energien kunne forandre form, men aldri bli ødelagt, slik som vi ser i de termodynamiske lovene. Det som Gud skapte den først uken er alt vi har nå, og alt vi noensinne kommer til å ha.

Guds forbannelse etter syndefallet hvilte ikke bare på menneskeheten på grunn av hans synd, men påvirket menneskenes herredømme over jorden. Gud fortalte Adam at “Fordi du lød din hustrus røst og åt av treet som jeg forbød deg å ete av, skal jorden være forbannet for din skyld” (3:17). Dette blir gjentatt av Paulus i Nye Testamentet hvor han sa “Skapningen ble jo lagt under forgjengelighet” og at “skapningen skal bli frigjort fra trelldommen under forgjengeligheten” (Romerne 8:20-21).

Jeg tror at den andre termodynamiske loven ble satt i gang av Gud det øyeblikket Han skapte materie og energi, fordi det gir muligheter for muligheter for overføring av energi og materie. Vannfordamping, for eksempel, følger den andre loven fordi vannmolekyler har en tendens til å bli mer uordnet ettersom fordampning foregår. Som du kan forestille deg er dette viktig på mange måter. Hvordan kunne du vaske of tørke klær dersom det ikke skjedde noen fordampning? En av de viktigste tingene med den andre loven er overførsel av varme energi fra en varm, høyenergi miljø til et kaldt, lavenergi miljø. Liv og nesten alle ikke-levende systemer trenger varme overføring eller energi bevegelse for å eksistere. Den enkle handlingen å gå avhenger av friksjon, som er en anvendelse av den andre loven. Forbrenning betyr nedbrytningen av komplekse molekyler i mat til enklere molekyler som kroppen kan rekonstituere, og likevel er dette enda et eksempel på den andre loven i praksis.

Likevel, når Gud forbannet skapelsen, inkludert menneskeheten, kan Han ha fjernet litt av Hans opprettholdende innflytelse, og for første gang i historien ha tillatt den andre loven å ha en ødeleggende innflytelse. Forbannelsen på jorden og på universet har produsert dramatiske og katastrofale forandringer.

DE TERMODYNAMISKE LOVENE OG SKAPELSEN

Når Gud skapte alt på “seks dager” (2 Mosebok 20:11) skapte Han de fantastiske, intrikate designede systemene i universet fra ingenting. Disse kompleks skapte systemene, som er for mange til å telle, fra små mikroskopiske organismer til makrokosmiske himmelske legemer, er alle underlagt de samme universelle lovene om forfall. Hvor kom dette forfallet fra? Nok en gang, fra en engangshendelse som må ha hatt sitt opphav utenfor universet. Det må ha kommet fra Gud.

For å summere, så indikerer de to termodynamiske lovene nødvendigheten av en kraft utenfor de kjente nåværende prosessene for å først ha fått alt det originale til å eksistere. Noe utenfor og over det komplekse rom, tid, energi, materie er påkrevd for å ha startet det hele; men fri fra det. Det vil si, de termodynamiske lovene kan fortelle oss at en absolutt skapelse er nødvendig.

De termodynamiske lovene representerer en alvorlig utfordring til evolusjonen, som antar en oppadgående bevegelse fra enkle, oppløste partikler til komplekse levende systemer over ioner av tid. De observerte lovene viser de følgende problemene for evolusjonen. For det første, som den første loven sier, kan ikke naturlige prosesser legge til ny materie/energi til universet; hvor kom all materien og energien fra? For det andre, systemet går mot uorden – ikke mot økning av orden. Så hvorfor har vi et slikt ordnet univers?

Problemet evolusjonen står overfor ligger virkelig i hvordan en komplisert organisme kan ha blitt bygd fra dens rudimentære (grunnleggende) deler. Små molekyler måtte ha satt seg selv sammen til en enkelt celle. Den cellen måtte så a reprodusert (formert) seg selv og forandre seg inntil kombinasjonen av celler bandt seg sammen til å danne mer kompliserte organismer, noe som til slutt ledet til mennesker. Men monteringen av alle disse levende systemene er ekstremt komplisert og kunne ikke ha skjedd av seg selv. En utenforstående intelligens kunne bringe orden til systemet. Men molekyler-til-menneske evolusjon mangler en mekanisme som kan overvinne loven om forfall. (Som vi skal se senere er den foreslåtte mekanismen med mutasjon og naturlig utvelgelse utilstrekkelig til å reversere denne tendensen som går mot kaos.) Dette er et alvorlig problem for evolusjonen.

“WHEN YOU WISH UPON A STAR”

Debatten om opprinnelsen er ikke bare begrenset til levende ting, men involverer også hele kosmos. Evolusjon, basert på naturalisme, forsøker å ekskludere helt ideen om en Gud. Den antar at naturalistiske krefter forklarer hvordan stjernene, solen, jorden og månen ble til. Evolusjonistene hengir seg i spekulasjoner når de søker å forklare stjerner, galakser, planeter og organisk evolusjon. Selvsagt har evolusjonen – som forsøker å forklare en gangs hendelser uten noe empirisk data til støtte for teorien – aldri blitt observert. Alle former for kosmologi er teoretisk av natur, fordi ingen av dem kan bli testet. Hver type evolusjon nevnt ovenfor har mange teorier foreslått som det ikke finnes noen konsensus for.

Bilde av Melkeveien

Himmelske legemer avgir lys og andre strålende energier, slik som radiobølger, fra verdensrommet som kan bli observert over lange distanser. Der er utenkelige avstander mellom stjerneobjektene. Den stjernen som er nærmest solsystemet vårt er Alpha Centauri. Den er 4,3 lysår vekke, som tilsvarer 40,7 billioner kilometer, en enorm distanse for en nabo å være. Disse enorme avstandene blir bare multiplisert når vi ser på vår egen Melkevei galakse som består av 100 milliarder stjerner. Den videste delen av Melkeveien måler 120,000 lysår, som er 1,1 kvadrillioner kilometer.

De store avstandene i verdensrommet får jorden til å virke helt ubetydelig. Hubble teleskopet som går i bane rundt jorden gir oss ideelle forhold til å observere lys og annen stråling i verdensrommet, men det har fremdeles problemet med lange avstander. Universet består av utallige stjerner som okkuperer utenkelige rom. De kan bare studeres fra en spekulativ, nesten urealistisk posisjon.

Det er ikke rart at området for kosmologi ikke har noen andre steder å gå enn området for spekulasjon. Uten empirisk data er dette ikke sann vitenskap. Dette blir eksemplifisert ved uttrykk som “mørk materie” og “mørk energi”, konsepter som er nødvendige for evolusjonistisk kosmologi, for å få ting til å utvide seg og bevege seg i universet. Problemet er imidlertid at de ikke kan bli observert per dags dato, så kosmologene utarbeider nye instrumenter i håp om å finne disse skjulte entitetene. For kosmologen er det et flaut faktum at disse uobserverbare og ubekreftede “mørke tingene” dekker 95% av universet. Bare 5% er observerbart og kan bli bekreftet.

David Cline adresserte dette problemet i Scientific American:“Universet rundt oss er ikke hva det ser ut til å være… Bevegelsene av denne synlige materien avslører at det er vrakgods på en usynlig sjø av ukjent materiale. Vi vet lite om denne sjøen. Terminologien vi bruker for å beskrive dens komponenter, “mørk materie” og “mørk energi”, tjener hovedsakelig som uttrykk for vår uvitenhet.” (David Cline, The Search For Dark Matter, 2003)

STORT SMELL ELLER STOR KOLAPS

Big Bang er den populariserte versjonen av evolusjonær kosmologi. Den hevder at materie, energi og rom alle ble komprimert mange milliarder ganger mindre enn et proton og så eksploderte av en eller annen ubestemt grunn for å skape et utvidende univers, som fortsetter å spre seg utover i dag. Der er rundt 50 teorier foreslått av kosmologer for å forklare “det store smellet”, og alle disse er matematiske modeller. Hvorfor så mange teorier? Det er åpenbart at det er lenge før de bestemmer seg.

Dersom Big Bang teorien er sann, som presentert av kosmologene, så må de ha et vitenskapelig grunnlag å stå på. Å foreslå at universet ble til ved en stor eksplosjon har langtrekkende implikasjoner som påvirker hvert eneste menneske. For at kosmisk evolusjonsteorier skal kunne bli akseptert må spørsmålene under bli besvart, ikke bare med spekulative teorier eller kreative matematiske formler, men med harde empiriske beviser.

Hva forårsaker at materiens partikler til å smelte sammen til himmellegemer? Dette grunnleggende spørsmålet må besvares. Dersom “det store smellet” forårsaket at materie og energi delte seg og beveget seg utover med utrolig fart, så må etter en viss tid materien smelte sammen og komme sammen. Forklaringen som blir tilbudt er at der forekommer en avkjøling som får partiklene til å senke farten og klumpe seg sammen. Problemet er imidlertid at disse himmellegemene beveger seg i relativt høy fart bort fra hverandre. Der finnes intet empirisk bevis som støtter stjerneformasjonsteorien som bli foreslått av evolusjonære kosmologer. Ingen stjerne eller galakse har noen gang blitt observert å dannes i verdensrommet fra stjernegass. Som Harvard astrofysikeren, Abraham Loeb, uttalte: “Sannheten er at vi ikke forstår stjerneformasjonen på et grunnleggende nivå.” (Abraham Loeb sitert i Marcus Chown, Let There Be Light, 1998)
Kan en eksplosjon produsere orden? Den andre termodynamiske loven, som nevnt ovenfor, har en tendens til å bringe systemer til uorden. Kosmos er ikke fritatt fra den andre loven. Når en observerer universet er den andre loven synlig over alt. Solen bærer sakte nedover, stjernene brenner ut, jo, de eksploderer til og med. Det er åpenbart at den andre termodynamiske loven er her for å bli. Big Bang motsier den andre loven fordi den krever at universet som helhet kommer til orden over tid. Det er riktig at den andre loven tillater at orden kan øke i et område så lenge et annet område blir mer tilfeldig. Men siden det ikke finnes noen området utenfor universet (ved definisjon), så må kosmos bli mer og mer uorden over tid. Å tro noe annet er omtrent som å tro at en atom-bombe sluppet på et fjell vil danne pene bunker med jord istedenfor total ødeleggelse. Hva vi observerer i universet er direkte i opposisjon til den forventningen evolusjonære kosmologer har. Vi observerer et forfallende univers som over alt er nedadgående. Evolusjonær kosmologi trosser denne store vitenskapelige loven.
Hva eksisterte før “the Big Bang”? Mens noen sier at materie og energi er evige og alltid til stede, så gjenstår spørsmålet: Hvor kom alt fra? Det må ha kommet fra en utvendig kilde. Hvordan startet det? Igjen er svaret at en utenforstående kilde satte det i gang. Alt som kan observeres har en begynnelse og en ende. Materie og energi er intet unntak. Begynnelsen kom fra en utenforstående kilde: Gud.
Er utvidelsen av universet observerbart? Røde skift – bevegelsen av lys som kommer fra objekter i himmelrommet i det røde enden av spekteret – er ansett som bevis på utvidelse av universet. Der finnes imidlertid rundt 50 modeller for utvidelsesprosessen. Der er forvirring og lite konsensus på dette området. Det er ikke overraskende. Når alt kommer til alt, så har vi å gjøre med et gigantisk univers og en veldig begrenset referanseramme. Der finnes ingen åpenbare svar på dette tidspunkt, bare kreativ spekulasjon. Dette blir illustrert ved kosmologiens konsept av begynnelsen – det som har fått terminologien “kosmisk egg”. Uten å noensinne ha blitt observert tar den kosmiske eggideen for opprinnelsen av universet bakover i tid og krymper all materien ned til mange milliarder ganger mindre enn et enkelt proton. Ideen om at all materien og energien kunne ha blitt samlet på ett sted er slående for fantasien og har selvsagt ikke noen empirisk funksjon. Likevel finnes det matematiske modeller som avbilder den presise fraksjonen av et sekund når dette skal ha funnet sted. Det blir presentert som vitenskapelig faktum og trenger å bli utfordret.

“I BEGYNNELSEN SKAPTE GUD…”

Big Bang kosmologien trosser Guds Ord. 1 Mosebok 1:1 og Hebreerne 11:3 indikerer sammen at Gud skapte alle universets komponenter fra intet. Vi vet at den Gud som skapte universet er den totale summen av rasjonalitet og logikk. The Bing Bang, derimot, benekter rasjonalitet og lenge aksepterte vitenskapelige prinsipper. Den demonstrerer at evolusjon er basert på en overraskende og utrolig tro. Faktaene støtter ikke disse langtrekkende påstandene.Alle de himmelske legemene ble til på skapelsens fjerde dag, ifølge historien i 1 Mosebok. Det hebraiske ordet for lys, “maor“, betyr lysende lys, eller skinnende lys. Det var på den fjerde dagen at de kjernefysiske ovnene til stjernene begynte å brenne, og produserte varme og stråling for hele universet. Det første lyset var ikke fra stjernene; det var fra Gud. Først når Gud sa “La det bli lys“, så ble det lys (1 Mosebok 1:3).

Lys er en del av det elektromagnetiske spektrum, som inkluderer gammastråler, røntgenstråler, ultrafiolett, ultrarødt, mikrobølger og radiobølger. Når det første lyset kom til universet, så ble det ledsaget av disse andre formene. Skaperen, Jesus Kristus, som talte lyset til eksistens, ville senere, mens Han vandret på jorden, relatere lys med evig liv. Han sa “Jeg er verdens lys. Den som følger meg vil ikke gå i mørke, men vil ha livets lys” (Johannes 8:12).De milliardene på milliardene av stjerner i kosmos er en majestetisk utstilling. Hva er formålet med alle disse stjernene og himmellegemene? Skriftene påpeker helt klart at formålet med skapelsen av stjernene på den fjerde dagen var å “være til tegn som fastsetter tider og dager og år” (1 Mosebok 1:14). En stor astronomisk klokke som aldri feiler ble dannet av Gud i himmelrommet slik at vi skulle ha herredømme og holde orden over Guds skaperverk.

Vi har ikke bare et ur som markerer sesonger, dager og år, men som Gud sa har vi et “tegn” som minner oss om Hans evige tilstedeværelse – en som er markert i himmelrommet som virker uendelig i størrelse of rom. Kosmos er fylt med bevis på Guds ære og suverenitet. Det er et tegn til menneskene for å minne dem på hans plass i tid og rom mens han sveiper himmelrommet med sine sofistikerte teleskoper. Vi blir ganske enkelt tvunget i kne når vi vet at det finnes en mye større enn oss som har skapt det fantastiske universet. Big Bang kosmologien er ikke vitenskap, men en tro som forsøker å fornekte Skaperen Hans rettmessige erkjennelse for Hans mest fantastiske tegn i universet.

“Løft blikket mot det høye og se: Hvem har skapt alt dette? Han som teller stjerners hær, ører dem ut og kaller dem alle ved navn. Hans kraft er så stor og hans styrke så veldig at ikke én skal mangle.”

Jesaja 40:26

Del 3: Bevis fra jorden

Planeten jorden

Hvordan jorden (og andre planeter) ble til er fremdeles et åpent spørsmål i evolusjonistiske sirkler. Evolusjonistene synes å være enige om at jorden ble formet for omtrent 4,6 milliarder år siden, med begynnelse som en veldig varm, gassaktig tilstand som etter hvert kjølte seg ned.

Kreasjonistene fastholder at jorden begynte med Skaperen som mirakuløst formet overflaten på den tredje dagen ved å dele land fra vann, slik som 1 Mosebok hevder:

“Gud sa: «Vannet under himmelen skal samle seg på ett sted! Det tørre landet skal komme til syne.» Og det ble slik. Gud kalte det tørre landet jord, og vannet som hadde samlet seg, kalte han hav. Og Gud så at det var godt.”

1 Mosebok 1:9-10

Evolusjonistene kritiserer kreasjonistene for hva de betrakter å være ufornuftig og uintelligent tro på Guds Ord. Kritikerne innser ikke at Guds Ord er Logos i Johannes 1:1, “intelligensen” i universet. 1 Mosebok 1:9-10 ovenfor demonstrerer dette. Det legger vekt på adskillelsen av land fra sjø, noe som kan også forståes som oppdeling av solide landmasser fra et vann medium i væskeform.

Kjemikere definerer formasjonen av krystaller som en prosess hvor saltet som blir oppløst i væskeform deler seg og former en solid krystall under bestemte forhold. Det er interessant å merke seg at granitt stein er laget av fire typer mineraler, hvert av dem med en unik krystallstruktur.

En kunne rent logisk foreslå at da Gud skilte land fra vann så ble det dannet massive, grunnleggende strukturer. Ingen vet det med sikkerhet, fordi ingen vet eksakt hvilke prosesser Gud brukte. Men forslaget at Gud brukte denne adskillelsen av solid materie fra væske virker mer vitenskapelig fornuftig enn evolusjonistenes varme gasser.

Prosessen som danner steiner og mineraler – delingen av solid materie fra vann -kan bli observert i dag. Steiner kommer fra jordens magma, som er smeltet væske inni jorden. Magma består av forskjellige typer metaller og oksygen forbindelser. Sammen med disse forbindelsene er det fanget vanndamp under enormt press og varme. For at magmaen skal kunne bli til stein må den nedkjøles på overflate. Magmaens varme forårsaker at steinen over smelter, noe som lar magmaen komme nærmere til overflaten. Magmaen kjøler seg ned før den bryter gjennom topplaget og danner krystallinsk hard stein. Granitt er et godt eksempel på denne steinformasjonen. En annen måte magma kommer til overflaten er gjennom en eksploderende vulkan. Magmaen kalles “lava” når den bryter gjennom jordens overflate. Den kommer ut av vulkanen sammen med store mengder damp, og så renner den nedover jordens overflate og begynner å kjøle seg ned mens den renner nedover og hardner til slutt. “Obsidia” er et eksempel på stein som blir dannet av lava.

Det er viktig å merke seg at fanget vanndamp hadde en viktig rolle i å lage krystallisk stein. Mineralene som ble formet gjennomgikk en komplisert prosess, kombinerte og rekombinerte for å danne en stabil kjemisk struktur. Ettersom mineralene kjølnet fortsatte adskillelsen av vann fra den solide materien, helt til forskjellige typer mineraler blandet seg og dannet de steinene vi kan observere i dag. Det er åpenbart i formasjonen av en grunnleggende steintype at der er adskillelse av vann og solid materie. Dette er et observert vitenskapelig faktum.

Når vi ser på jordens overflate – det massive utvendige skallet – så kan vi bare undre oss over den skapende kraften som har dannet det. Er dette resultatet av tilfeldige elementære kollisjoner som over millioner av år har dannet de steinene vi ser i dag? Eller er dette bevis på utførelsen av en intelligent designer? Ga Gud oss med vilje en modell på steindannelse i magmaen og lavaen som kunne føre til Han verden? Er prinsippet av adskillelse av vann fra solid materie, eller sjø fra land, et mer intelligent alternativ enn det vi blir undervist i i dag? Beviset taler klart og høylytt og peker mot en Skaper Gud.

HVA FORTELLER STEINENE OSS OM SYNDEFLODEN?

Steiner inneholder viktig bevis om jordens opprinnelse. Geologer klassifiserer steiner inn i tre grupper, basert på hvordan steinene blir dannet. Første typen er vulkansk stein, som blir dannet fra magma. Dersom magmaen når jordens overflate, så forandrer den seg til lava som spruter ut fra vulkanene. Når steinene treffer overflaten blir de utsatt for miljømessige faktorer slik som vind, regn og til og med katastrofale hendelser (som en verdensomspennende flom). Disse faktorene vil få steinene til å dele seg til små stykker som blir sementert sammen. Sement er laget av kjemikalier som, når de blir blandet sammen, hardner i løpet av en kort periode. Steiner som er laget av små frakturer eller sedimenter blir klassifisert som sedimentære steiner. Den tredje typen stein er metamorfiske steiner – steiner som har forandret seg drastisk til en helt ny kjemisk komposisjon. For eksempel har kalkstein blitt dannet til marmor når det blir utsatt for ekstrem varme og trykk.

Noen grunnleggende spørsmål dukker opp når man tar i betrakting prosessene som kreves for å danne disse tre steintypene. Svarene til den evolusjonistiske modellen har store huller i søket etter intelligente konklusjoner. Den katastrofale verdensomspennende flom-modellen tilbyr en mer rasjonell, sammenhengende ramme for å svare disse grunnleggende spørsmålene.

Hvordan blir sedimentære steiner harde? Sedimentære steiner trenger vann for å sementere de små partiklene av sedimenter sammen. Hvor kom vannet fra? Evolusjonistene løser dette dilemmaet ved å vifte med den magiske tryllestokken med “tid”. De insisterer at sedimentene bli vasket inn i elver, vann og sjøer før de faller til jorden og samler seg i lag. Etter mange år hardner disse sedimentene, og de som ligger på bunnen hardner først. Problemet med denne teorien er at der er senger med sedimentære steiner over alt på toppen av jordskorpen. Flesteparten av de store fjellkjedene er laget av sedimentære steiner. Hvordan samlet alle disse steinene seg og ble sementert sammen for å danne skyhøye fjell? Det logiske svaret er en verdensomspennende flom.
Finnes der et alternativ til tiden som mekanisme for steinformasjoner? Ja! Steinformasjoner kan forklares ved hjelp av to prosesser, komprimering (sammenpressing) og sementering, hvorav begge kan ha skjedd innen ett år etter at vannet under syndeflommen begynte å trekke seg tilbake. Globalt flomvann ville ha samlet store mengder med sedimenter. Når flomvannet roet seg ville sedimentene ha begynt å falle ut. Ved begynnelsen før vannet begynte å fordampe, ville der ha vært stort press på de laveste lagene. Kreasjonist geologen John Morris forklarer dette som en “pannekakeeffekt”. “Når et pannekakelag med sedimenter blir dekket av andre pannekaker, så blir sandkornene presset nærmere sammen, noe som presser vannet ut. Komprimering er første skritt i å omdanne sedimentene til sedimentære steiner, men bare det første skrittet” (John Morris, The Geology Book, 2000). Det andre skrittet er sementering. Limet som hardner steinen blir generert ved det varme vannet og mineraler produsert ved virkningene av flommen. Det tar ikke lang tid før steinen hardnes i lag. Lagene som blir observert er faktiske strata av sedimenter som kalles, som John Morris sier det, “pannekaker”. Denne prosessen trenger ikke å ta lang tid. Husk at å lage sedimentære steiner er som å lage sement. For å lage sement trenger du de rette ingrediensene og de rette forholdene. Vannet ville ha vært varmt og dypt ved en anledning, noe som ville gi vannet den nødvendige energien for komprimetering. Den verdensomfattende vannflommodellen besørger passende mengde vann og sedimenter som trenges for å bygge de tykke “pannekakelagene” for fjellene vi ser i dag. Det er et mer intelligent alternativ.
Hva forårsaket det massive trykket og varmen som er nødvendig for å danne metamorfiske steiner? Varmen og presset som er nødvendig for å lage den store mengden metamorfiske steiner i jordens overflate er ikke til stede i dag. Kilden til energien som kunne gjøre dette må være enorm og kan per i dag ikke observeres noe sted på jorden i dag. En katastrofal flom, slik som beskrevet i 1 Mosebok 6-9, kunne ha produsert kraften som var nødvendig for å skape metamorfisk stein i den størrelsen vi observerer nå.
Hvorfor finnes det fossiler i overflod på hvert eneste kontinent? Fossiler er spor av planter og dyreliv som har eksistert i fortiden og blir funnet i sedimentære steiner. Kreasjonistene tror at fossilene ble deponert under den globale flommen, en åpenbar kilde til vannet som trengtes både for komprimering og sementering. Det finnes billionvis av fossiler, og dette foreslår en rask, katastrofal hendelse som begravet dem før forfall og dekomposisjon kunne skje. Steinene måtte ved en anledning ha vært myk eller hatt væskefom for å kunne dekke dem og begrave dem uten å skade dem. Avstøpninger av tusenvis av fisk har blitt funnet i sedimentære lag. Dersom disse fiskene hadde lagt på bunnen utsatt for elementene, så ville de ha gått i oppløsning hurtig. Fiskebein og skjell hardnes ikke… de prer seg. Likevel finnes det fossiliserte avstøpninger som inneholder bein og til og med fiskeskjell, som om noen tok et bilde og bygde det inn i steinen. En kunne ha måttet konkludere at disse fossilene, som observert i dag, måtte ha vært resultatet av en katastrofal hendelse som ville forårsake hurtig begravelse. Fossilene peker mot en verdensomfattende flom.

Fossil fisk

DEN GEOLOGISKE KOLONNEN OG MEDFØLGENDE PROBLEMER

Den geologiske kolonnen er en populær timeplan som brukes til å datere forskjellige lag ved bruk av fossiler. Geologene har funnet at klassifisering av steiner ved å sammenlikne fossiler i alle deler av verden er et verdifullt redskap. Deler av den historiske geologiske oppskrivningen gjøres ved bruk av indeks fossiler som strekker seg over 570 millioner år. Teoretiak sett er hele den geologiske oppskrivingen rundt to milliarder åt. Disse indeks fossilene har bestemte kjennetegn. De fleste kommer fra harde sjøskjell materialer. Av alle millionene av fossiler, så er 95% av dem fra havet. Indeks fossiler må oppfylle flere kriterier. De må:

Finnes over vise områder
Være unike og gjenkjennelige av karakter
Være av en organisme som levde i kort tid
Finnes i overflod i steinlag.

Fossiler, generelt sett, blir distribuert etter slag, slik som følgende:

95% grunnvanns virvelløse dyr, hovedsakelig skalldyr
4,75% alger og planter
0,238% insekter og gjenværende virvelløse dyr
0,013% fisk, amfibier, reptiler , fugler og pattedyr

EN ORDNET SEKVENS?

Ammonitt fossil

Teorien om den geologiske søylen går ut på at kompleksiteten av fossilene i bakken vil øke ettersom man klatrer oppover kolonnen mot jordens overflate. Dersom du skulle grave et hull ville du, ifølge den geologiske kolonnen, en ordnet progresjon av fossiler med de enkleste på bunnen od de mest avanserte på toppen. Teorien hevder at suksessive lag er merket med indeks fossiler. Det er viktig å merke seg at sedimentære lag, steinene hvor alle fossiler finnes, kan ikke dateres direkte ved radioisotopiske daterings metoder; istedenfor blir disse steinene ofte datert ved bruk av indeks fossiler.

Dersom du skulle finne et indeks fossil, ville du kunne bestemme dens alder ved å lokalisere den på et diagram av den geologiske søylen, og å se hvilken alder som har blitt tilegnet det steinlaget. Men hvordan ble aldrene på laget og deres indeks fossiler opprinnelig bestemt? Alderen deres ble bestemt basert på forutsetninger om at steinlag ble deponert langsomt og gradvis , og at fossilene representerer en suksesjon av livsformer over millioner av år. Selvsagt hevder evolusjonistene at denne sekvensen av fossiler er en oppskrivning av evolusjon.

Selv om det stemmer at der finnes en generell orden til fossilene, så presenterer lærebøkenes avbildning av den geologiske kolonnen et alt for ordnet bilde. Faktum er at mange fossiler er ute av sekvensen ifølge de evolusjonære forventningene, slik at det firbeinte landdyret som dukker opp 18 millioner år tidligere enn Tiktaalik, fisken som evolusjonistene hevder akkurat begynte å utvikle bein. I tillegg forsvinner organismer som Wollemi-grantreet fra fossilene i tid som strekker seg over millioner av år, selv om de er fremdeles i live i dag. Det er vanlig at vitenskapsmenn av i dag oppdager fossiliserte skapninger i steiner som de tidligere trodde var for gamle eller for unge til å inneholde dem.

Grand Canyon fjellag

Dessuten finnes det ikke en komplett geologisk kolonne noe sted i verden. Der finnes bare seksjoner av dem på forskjellige steder i verden. En av de mest imponerende fjellformasjonene er Grand Canyon. Der er flere geologiske lag som representerer Paleozoikun era avslørt i dalen. Selv med det største hullet i bakken på hele jordklode, Grand Canyon, er de geologiske formasjonene, når det blir sammenliknet med den komplette søylen, forferdelig ukomplett

Den omfattende forskningen til John Woodmorappe, som har analysert data fra hele jorden rundt på den geologiske søylen, har ført ham til følgende konklusjon:

“Siden bare en liten prosent av jordens overflate adlyder til og med en signifikant del av den geologiske søylen, så blir det en altomspennende øvelse av enorme spesielle bønnfallinger og fantasi for det evolusjonæruniforme paradigmet om å opprettholde at der noensinne var geologiske perioder. Påstanden om at de har funnet sted for å danne et kontinuum av stein/liv/tis av to biokronologiske “løklag” (den geologiske sølen) jorden over er derfor en fantastisk og fantasifullt påfunn” (John Woodmorappe, Studies in Flood Geology, 1999).

Flere geologiske utfordringer

Konseptet med den geologiske søylen avhenger også av antakelser om at lange tidsperioder har gått mellom hvert lag. John Morris, geolog og president ved ICR (instituttet for skapelsesforskning) legger merke til beviser i boken sin , The Young Earth (revidert 2007) som motsier denne påstanden og peker mot en hurtig deponering av steinmaterialer ved en katastrofal hendelse.

Riple fossiler

Overflate egenskaper. Rippelmerker, regndråper og dyrespor er funnet på sedimentære steiner. Disse avtrykkene må ha hatt de rette forholdene til å hardne. Steinmaterialet var tydeligvis mykt nok til å lage avtrykk, men hadde kapasitet til å hardne hurtig.
Bioturbasjon. Biologisk aktivitet på toppen av overflaten kan lett ødelegge den interne strukturen av sedimentære steinlag. Jorden har alltid vært biologisk aktiv, og derfor burde alle lagringseffektene være ugyldig. Dette er ikke tilfelle. Det er et bestemt pannekakelag i den geologiske arkivet, noe som demonstrerer at det har vært liten eller ingen biologisk aktivitet. Lagene har funnet sted katastrofalt.
Mangel på jordsmonn. Dersom hvert lag representerer en langtidsperiode, så ville aktiviteten på jorden av levende og ikke-levende krefter ha produsert vær, vannerosjon og kjemisk forringing. Biologiske interaksjoner med jorden ville ha formet et jordsmonn. Jordsmonnet underbygger alle levende systemer. Lagene med stein har ingen fossiliserte beviser om et tidligere eksistens og organisk jord. Der er lag på lag med stein og ingen konkrete beviser på entydige eldgamle jordsmonn horisonter. En måtte ha konkludert at nedleggingen av disse steinlagene var en engangshendelse, ikke flere tidsperioder som varer millioner av år, slik som evolusjonistene foreslår for den geologiske søylen.
Deformering av myke sedimenter. De sedimentære lagene er deformert enkelte steder. Disse lagene bøyer seg som bølger eller vrir seg nedover eller oppover. Hvordan kan hard, skjør stein bøye seg uten å brekke? Ifølge flom-modellen var der varme og sedimenter som falt ut under flommen, noe som ga en lag-effekt. Sedimentene var myke og kunne formes lett under begynnelsen av denne prosessen. De la seg ned gradvis og hardnet slik vi ser dem i dag.
Polystrate (flerlags-) fossiler. Man har funnet flere eksempler på at trær har blitt hardnet og passerer gjennom flere steinlag i fossilene. Disse steintrærne er nedfelt vertikalt i lagene av den geologiske søylen, angivelig over tusenvis eller millionvis av år. Dette er dårlige nyheter for evolusjonistene. Kreasjonistene har forklart dette vitenskapelig ved å bruke flom-modellen og vise at den katastrofale kraften til flomvannet og bevegelsen av jordens overflate forskjøv trærne. Når sedimentene begynte å falle, og dannet lag av steiner, så gjorde de tunge, ubalanserte trærne det samme. De landet vertikalt i sedimentene. Når jorden begynte å dreneres, ble de sedimentære lagene hardnet i lag og omringet treet og gjorde det til et geologisk fenomen.

FOSSILER OG EVOLUSJON

I teorien burde fossilene være en ypperlig kilde med beviser for evolusjonen. Gitt påstanden om at der er registreringen av hundre millionvis av år med evolusjonær forandring burde det vise eksempler på utviklingen av alle artene på hvert eneste stadium av den evolusjonære prosessen. Faktum er at det gjør den ikke. Det er en forlegenhet for evolusjonen. Over århundrer har paleontologer innrømmet at fossilene er mangelfulle fra et evolusjonistisk perspektiv.

Evolusjonstreet som er foreslått burde bli underbygget med faktiske fossile beviser. Når vi evaluerer det som er blitt funnet, må en kunne konkludere med at det skapet er tomt. Millioner på millioner av fossiler har blitt samlet opp til nå, men sammenliknbart få fossiler er blitt lagt frem for å vise en overgangsform, det vil si, fossiler av organismer i et mellomstadium av utviklingen mellom trinn på den evolusjonære stigen. Videre er disse fossilene ofte fragmenter og åpen for mange fortolkninger. Deres status som mellomstadium er basert på høyst tvilsomme krav, ofte disputert av andre evolusjonære vitenskapsmenn.

I virkeligheten støtter fossilene ideen om adskilte og forskjellige typer, akkurat som i 1 Mosebok 1:24 “Gud sa: «Jorden skal bære fram alle slags levende skapninger: fe, kryp og ville dyr av alle slag!» Og det ble slik.”

Dr. Tom Kemp, kurator ved den zoologiske samlingen ved Oxford Museum of Natural History, skrev:

“Som det nå er godt kjent, så synes de fleste fossilene å dukke opp med en gang, vedstå i noen millioner år så og si uforandret, bare for så å plutselig forsvinne” (Tom Kemp, A fresh Look at the Fossil Record, 1985).

Den avdøde Stephen Jay Gould, en Harvard paleontolog, sa:

“Evolusjonstrærne som pryder lærebøkene våre har data bare ved tippene og knutepunktene av greinene sine; resten hviler i slutninger, hvor ufornuftige de enn måtte virke, ikke fra beviser i fossiler.

Den ekstreme rariteten av mellomstadier i fossilene vedvarer som forretningshemmeligheter innen paleontologi – vi ser oss selv som de eneste sanne studentene av livets historie, likevel bevarer vi vår nedskrivelse av evolusjonen ved naturlig utvelgelse, vi anser våre data så dårlige at vi aldri ser den samme prosessen vi hevder å studere.

Historien om de fleste fossilartene inkluderer to egenskaper som er spesielt inkonsekvent med gradualisme: 1) Stasis – de fleste artene viser ingen forandring i en bestemt retning under deres tid på jorden. De dukker opp blant fossilene og ser ganske like ut når de forsvinner; morfologisk forandring er vanligvis begrenset og uten retning; 2) Plutselig tilsynekomst – i en hvilket som helst lokalt område dukker ikke en art opp gradvis ved en jevn transformering av forfedrene; den dukker plutselig opp “fullt formet” (Stephen Jay Gould, Evolution’s Erratic Pace, 1977).

Del 4: Bevis fra livet

Øyestikker fossil

Darwin innså at fossilene, slik som de eksisterte, hadde alvorlige problemer. Han innrømmet at dataene, som de var da, ga et argument mot evolusjon. Det var Darwins håp at fortsatt leting etter fossiler ville avsløre klarere en uavbrutt rekkefølge av livsformer fra enkle til komplekse.

I løpet av Darwins levetid ble de rikeste funnene av noen av de eldste fossilfunnene noensinne oppdaget i Cambria (det klassiske navnet for Wales). Det blir kalt “Den kambriske eksplosjonen”. På grunn av dens plass i den geologiske kolonnen burde man bare ha funnet de enkleste livsformene i det kambriske laget. I følge teorien skulle steinen i dette laget inneholde fossiler som skulle gi oss innsyn til de aller første stadiene av evolusjon. Overraskelse! Det de fant var helt uventet! Paleontologene oppdaget hva de kalte “utbrudd” av livsformer som dukker opp plutselig og representerte hovedgruppene av dyrene med sine radikalt forskjellige kroppsplaner. Det forvirret den evolusjonære tankegangen fordi de største distinksjonene mellom livsformene dukket opp først før de mindre variasjonene.

Disse fossilene ble sagt å være fra det man kom til å kalle Den kambriske perioden – noe som gjorde dem 485 til 542 millioner år gammel. Steiner som blir tildelt Den kambriske perioden har også blitt funnet i Utah, Canada, Sibir, Grønland og Kina. På Darwins levetid (midt på 1800-tallet) trodde man at laget under Det kambriske laget var enda eldre og ikke inneholdt noen fossiler, fordi det ble trodd at varmen og trykket ovenfra ville ha ødelagt ethvert spor av liv. Denne pre-kambriske seksjonen inneholder mesteparten, rundt 88%, av Den geologiske kolonnen.

I nyere tid har der blitt gjort et forsøk på å skille Den pre-kambriske steinen inn i andre geologiske lag. Den ediakariske perioden blir påstått å være den som er like før Den kambriske perioden rent tidsmessig, og den er 542 til 635 millioner år gammel – en periode hvor fossiliserte myke organismer eller utdødde orm-liknende skapninger blir funnet. Der råder litt usikkerhet om hvilke fossiler som hører hjemme i Den ediakariske perioden. Noen som muligens tilhører dette steinlaget er ganske enkelt klatter. Den ediakariske perioden er innenfor Den proterozoiske eonen, som evolusjonistene har sagt er mellom 542 millioner år og 2,5 milliarder år. Fossiler som blir funnet i Den ptoterozoiske eonen er mikroskopiske organismer som inkluderer bakterier, sopp, alger o.s.v. Fossilene som blir funnet i denne eonen er veldig like dem vi ser i dag og kan bli funnet i alle de forskjellige lagene.

Kambriske fossiler inneholder alle de grunnleggende kroppstypene. Det er fordi de er så mange og dukker opp så brått i de geologiske dataene at dette funnet har blitt kalt Den kambriske eksplosjonen. Organismer fra hardtskallede muslinger til bløtdyr til utdødde trilobitter, og til og med fisk, har blitt oppdaget i dette laget. Denne store spredningen av organismer, alle funnet i samme lag, er et stort problem for den evolusjonære tesen om at langsom utvikling over eoner av tid har ført til alle livsformer som nå finnes.

Det store problemet

Fullt utformede fossiler som representerer mange typer dyr uten noen form for forstadier, representerer et kjempestort problem for evolusjonen. Darwins teori hevder at alle livsformer har utviklet seg fra enkle til komplekse, fra molekyler til mennesker. Men i Det kambriske laget, hvor man ville forvente å finne fossilbevis på lavere former – organismer fra et tidligere stadium av evolusjonen – så har man ikke funnet noen. Selv om man går ned til de dypere lagene, i Den proterozoiske eonen, så finnes der ingen fossiler som viser noen forbindelse til organismene som finnes i Den kambriske tiden. La meg nevne det en gang til: Den kambriske eksplosjonen kan ikke bli forklart ved hjelp av evolusjonsteorien, mens kreasjonistene tolker dette laget som fossilene av de skapningene som levde på bønnen av havet før Syndefloden.

Den fantastiske trilobitten

Trilobitt fossil

Trilobitter er utdødde dyr med myke kropper som en gang bevegde seg rundt på sjøbunnen og hadde liknende utseende som hesteskokrabben. De varierte i størrelse fra 3-10 cm og hadde ett ubøyelig skall delt av tre distinkte lapper, ett karakteristika de er oppnevnt etter- Det har blitt funnet noen få trilobittfossiler som er 72 cm lange. Disse skapningene er blitt funnet i det kambriske laget, sammen med mange andre forskjellige skapninger. Evolusjonistene blir opprømte over gamle fossiler, særlig trilobitten, fordi den er funnet i det kambriske laget og trodd å være rundt 500 millioner år gammel. En ville anta fra den evolusjonære teorien at trilobitten, gitt dens antatte alder og plass i den geologiske søylen, ville være enkel i formasjon. Det er ikke tilfelle!

Som alle andre levende systemer har trilobitten en iboende kompleksitet. En av de mest avslørende eksemplene på kompleksitet funnet i trilobitter er i aggregat øynene deres, en egenskap funnet i noen, men ikke alle, trilobitter. Dette veldig unike øyet har en øvre linse som er hardnet kalsitt, og en nedre linse som er designet til å rette opp strålemønsteret til ett fokalt punkt. Den har stenger i litt forskjellig posisjon fra hverandre, lik ett insekts sammensatte øye. Aggregatøyet blir også kalt schizokroal og er ett av de fineste optiske systemene som noen sinne er blitt designet.

Designen av det schizokroale øyet gjør det unikt blant øyner; kanskje til og med til det punktet at det er det beste optiske systemet i den biologiske verden. Denne designen synes å overgå trilobittens behov enormt. Opphavet til designen av det schizokroale øyet er ikke forstått av noen naturlig årsak. Istedenfor blir det forstått som å være forårsaket av en intelligent årsak (design-skapelse), gjennom en prosess som involverer en bemerkelsesverdig høy manipulerende evne. Blant tilgjengelige hypoteser er skapelse av Gud den mest fornuftige hypotesen for opphavet til trilobittens schizokorale kompleksitet.

FOSSILENES VIRKELIGE VITNESBYRD

Tilfeldigheter

Den evolusjonære hypotesen mener at enkle organismer vil forandre seg til mer komplekse former langsomt over tid. Av den grunn deler evolusjonistene inn fossilene i teoretiske perioder, slik som kambrisk og ediakaisk periode, for å vise fra fossilene livets fremgang oppover den evolusjonære skalaen Det fungerer ikke slik. Ettersom flere og flere fossiler blir funnet, så forsvinner disse teoretiske skillene. Fossiler fortsetter å dukke opp på feil sted, noe som foreslår at systemet trenger å forandres. Ettersom fossiler blir oppdaget, er det åpenbart at organismene ikke er enkle og at de utfordrer, ved sin uventede kompleksitet, de evolusjonære antakelsene om fossilene.

Levende fossiler

Levende fossiler er fossiler av planter og dyr som ikke er utdødd, men fremdeles eksisterer i dag. For eksempel eksisterer over 80% av alle insektene som har blitt funnet blant fossilene så langt tilbake som hva evolusjonistene forteller oss var 100 millioner år siden. Andre levende fossiler er:

Kamret Nautilus “Den forblir essensielt den samme som dens forfedre for over 180 millioner år siden… en levende forbindelse med fortiden.” National Geographic, januar 1976
Stikkedyr, fossilisert i rav, er datert 40 millioner år gammel
Kvastfinnefisker, trodd å ha blitt utryddet for 70 millioner år siden, ble funnet i live på 1930.tallet utenfor kysten av Madagaskar.

ENDA MER KOMPLISERT ENN DU ER KLAR OVER

Michael Behe, en frittalende biokjemiker, utfordrer grunnlaget som biologisk evolusjon hviler på. Med publikasjonen av Darwin’s Black Box i 1996 presenterte han en akademisk utfordring til tradisjonell darwiske tankegang. Som biokjemiker begynte han å stille spørsmålstegn ved hvordan små mikroorganismer kunne utvikle seg fra råe komponenter. Selv om han ikke er en bibelsk kreasjonist, så kom han til konklusjonen at, gitt de fine detaljene i disse levende systemene, kunne de ikke ha kommet fra noen kjente naturlige prosesser. Dette førte ham til det eneste alternative svaret: en utenforstående Intelligent Designer.

Biokjemien forklarer hvordan alle komponentdelene i ett levende system jobber sammen og hvordan molekylene oppfører seg sammen. Lysmikroskopet, presset til det ytterste, kan nå ned til en tiendedel av størrelsen til en bakteriecelle. Mange av substrukturene kunne ikke bli visualisert helt, og mange var fremdeles skjult. På 1950-tallet, med hjelp av det nye elekron-mikroskopet, fikk cellestruktur en helt ny betydning. Elektron-mikroskopet har kapasitet, ved hjelp av en elektronisk stråle, å forstørre ett objekt 500,000 ganger.

Med kapasiteten til å se cellen i slik utrolig detalj, ble mange flere subcellulære strukturer oppdaget. I boken sin reflekterer Behe på det faktum at hver av disse substruksjonene har sitt eget sett med biokjemiske instruksjoner. Slik detalj øker eksponensielt av cellens kompleksitet. Ett hundre år etter Darwin har den enkle cellen plutselig blitt mye mer komplisert, med utallige systemer viklet inn i hverandre for å bidra til det totale biologiske formålet av å opprettholde liv.

Molekylære maskiner

De molekylære maskinene i cellene er proteinene. Disse molekylære proteinmaskinene er det grunnleggende materialet som cellene er laget av. De sørger for struktur og samhandler kjemisk med andre molekyler og partikler i cellen. Proteiner er sammensatt av 100 eller flere aminosyreenheter tredd sammen i forskjellige sekvenser for å lage en lang kjede. En aminosyrekjede trenger hjelp fra en molekylær maskin kalt en chaperonin (fra “cheperone” på engelsk som betyr “ledsager”) slik at den kan på en god måte bli brettet til den tredimensjonale formen av et protein. Disse brettede proteinene har deres egen kompleksitet og er nyttige for spesielle funksjoner, som i bygging av strukturer eller kjemiske reaksjoner med andre molekyler.

Det er i detaljene at evolusjonen feiler så totalt. Den molekylære strukturen som proteiner blir dannet fra har alltid vært utfordrende. I dag fortsetter de å gi biokjemikerne nye åpenbaringer om hvordan levende systemer fungerer. Disse proteinene danner cellens forskjellige strukturer, noe som inkluderer en nukleus, mitokondrier, ribosom, vakuole og mye, mye mer.

Celler er mobile og beveger seg med hjelp av forskjellige proteinstrukturer. Bakterieceller beveger seg på forskjellige måter. En bevegende hale, kalt flagella, propellerer en type bakteriecelle. Denne halen er laget av forskjellige typer proteiner som fungerer akkurat som en roterende propell med en utrolig fart. Behe foreslår at flagellaens padlemekanisme er dannet av tre undestrukturer: paddelåren, rotoren og en motor. Bakteriens flagella er en fantastisk designet understruktur med følgende unike karakteristika:

Halen beveger seg med 100.000 rotasjiner per minutt
Beveger i to retninger: forover og bakover
Går i revers etter 1/4 omdreining
Syre (proton) drevet
Minst 40 operative deler
Roterende motor nedkjølt av vann

Bakterier under deling

Ureduserbar kompleksitet

Behe introduserte konseptet “ureduserbar kompleksitet” for å beskrive hva han fant i myriadene av mikrosystemer som alle fungerte sammen inni en celle. Han fant komponent deler så enkle som et enkelt molekyl synkronisert med andre molekyler, lik mekaniske tannhjul i et dyrt sveitsisk armbåndsur. Akkurat som uret ville stoppe dersom et av tannhjulene feilte, så ville et molekyl – dersom det ble forandret i et forseggjort biologisk system – resultere i at organismen døde. Med Behes egne ord:

“Ved ureduserbar kompleksitet mener jeg et enkelt system sammensatt av flere veltilpassede, samhandlende deler som bidrar til den grunnleggende funksjonen, og hvor fjerningen av noen av disse delene forårsaker at systemet effektivt slutter å fungere.”

Dette prinsippet om ureduserbar kompleksitet kan sees på ethvert nivå av den biologiske funksjonen – fra bakterier til celler til organer til organismer. Den enkle halen til encellede bakterier, som beskrevet ovenfor, har minst 40 bevegelige deler. Dersom bare en av disse delene ikke fungerte, ville halen slutte å virke. Uten halen kunne cellen ikke bevege seg, og uten bevegelse ville cellen dø på grunn av mangel på næringsstoffer.

Ingen plass for evolusjon

Ureduserbar kompleksitet er et mektig argument for design. For at et system skal fungere trenger man ikke bare alle delene, men man trenger også også et sett med instruksjoner om hvordan delene skal fungere sammen. For å sette sammen en ny gressklipper som tas ut av en emballasjen, så trenger du ikke bare alle delene, du trenger også veiledning (forhåpentligvis med mange illustrasjoner) for å kunne sette den sammen. Cellebygging er en mye mer komplisert oppgave enn å sette sammen en gressklipper. Delene og instruskjonsboken for cellen produserte ikke seg selv. De må ha kommet fra en guddommelig planlegger, Skaperen – Jesus Kristus.

Studien av biokjemi viser hvordan grunnleggende materialer i en celle eller et annet levende system fungerer sammen. Denne akademiske disiplinen fokuserer på livets detaljer og blir vanligvis undervist til høyere nivåer av uutdannede eller studenter på høyskole og universitetsnivå. Det er interessant å merke seg at evolusjon ikke har noen plass i denne disiplinen. Mange biokjemiske tekster ignorerer evolusjonen helt. Når den blir nevnt, er det bare forbipasserende. Den søker etter orden og design i levende systemer, en prosess som vil lede til en antakelse om at der finnes en intelligent Skaper – dersom vi har et åpent sinn. Dette er Behes endelige konklusjon:

“Enkelheten som en gang var forventet å være livets fundament har vist seg å være et fantom; istedenfor er systemene bestående av forferdelige, uforgjengelige kompleksiteter i cellene. Resultatet med realiseringen av at livet ble designet av intelligens er et sjokk for oss i det 20. århundre som blitt vant til å tenke på livet som et resultat av enkle naturlover.”

DNA fra en høyerestående kilde

Det var hovedoppslag over hele USA. “Livets genetiske kode er løst av vitenskapsmenn,” annonserte New York Times 27 juni i 2000. Dette markerte første gangen hele den menneskelige DNA koden – livets blåkopi – hadde blitt kartlagt. Dette enorme prosjektet, formelt kalt Det menneskelige genom-prosjektet, involverte hundrevis av vitenskapsmenn i en multimilliard-dollar eksperiment finansiert av medisinske forskningsbevilgninger fra flere land. De fant presise sekvenser i 3,2 milliarder kjemiske byggesteiner (forkortet med bokstavene A, T, C og G) i det menneskelige DNA. Alle typer fantastiske fordeler ble forutsagt ved denne oppdagelsen, inkludert en helbredelse av kreft.

Dessverre reagerte pressen for raskt. Nå viser det seg at vi har en lang vei å gå, med mange vanskelige hinder å overkomme. Det som egentlig ble avslørt tilsvarte fire bokstaver strukket ut i en sekvens av 3,2 milliarder basepar. Mye arbeid gjenstår for å forstå betydningen av disse bokstavene. Uttrykket “løse den genetiske koden” indikerer at vitenskapsmenn forstår hva koden betyr. Kartleggingen av all den menneskelige genetiske informasjonen er en stor bragd. Men å si at den er løst og forstått? Det er intet mer enn en oppblåst overdrivelse av pressen.

Vitenskapsmenn som tror på evolusjon konkluderte en gang at ut av de milliardene med biter av DNA basepar er faktisk bare 5% brukt. Foruten denne ekstremt lave prosenten ble resten merket som “junk DNA”, eller “evolusjonære rester”. Dette såkalte “DNA bosset” er noe vi ikke fullt ut forstår på nåværende tidspunkt, men ettersom forskningen fortsetter blir det avslørt flere opplysninger om deres genetiske funksjon. Kreasjonister argumenterer at “junk DNA” utfører viktige regulerende funksjoner, og kan ha blitt brukt til å muliggjøre er rast post-flom biologisk tilpassning.

Nå har vi fremdeles store gap hvor kunnskap uteblir. For å illustrere dette enda mer har genetikerne nylig funnet at genene kan ha mer enn en en funksjon. For eksempel utvikler gener uten distal vedlegg til mus, kråkeboller, piggete ormer og fløyelsormer. De samme genene produserer forskjellige strukturer. Dette fenomenet blir studert intenst og er fremdeles et stort mysterium. Følgelig er den genetiske koden uhyre komplisert.

HVORDAN SER DNA UT?

DNA

James Watson, en amerikansk biolog, og Francis Crick, en britisk fysiker ved Cambridge, England, utarbeidet DNAets struktur i 1953. DNA er den fundamentale informasjonens lagringssystem til alt liv. Til slutt kontrollerer den mystiske kjemiske strukturen enhver levende organisme som er åpenbart til hele menneskeheten. Alt liv blir kontrollert av en enkel dobbel helix struktur. Dette er lik en nanoskala spiraltrapp hvor trappetrinnene blir dannet av fire kjemiske baser: Guanin (G), Cytosin (C), Adenin (A) og Tymin (T). “Trappetrinnene” binder sammen to tråder som kompromiterer alternative deoksyribose (en type sukker) og fosfat. Dette forklarer navnet “DNA”: denoksyribonucletinsyre (“deoxyribonucleic acid” på engelsk).

DNA molekylet er et meget langt, mikroskopisk tynn tråd som er bundet tett sammen. Når det løser seg opp, pakker det ut den doble helixen, og de to segmentene åpner seg opp og avslører en sekvens med de fire baseparene som er nevnt ovenfor. Siden molekylet er meget langt, bærer sekvensen av basepar en uhorvelig mengde med informasjon. Når begge sider av DNA molekylet åpnes, sender de fire basekodene instruksjoner fra cellekjernen for å bygge proteiner. Enkelheten av to basepar er fantastisk – sekvenseres utover et langt molekyl og har potensiale til å inneholde informasjonen som alt liv stammer fra.

Fantastiske egenskaper

DNA har ekstraordinære egenskaper, inkludert de følgende:

DNA er en veldig tynn glødetråd bare 0,000000002 m tykk i diameter.
DNA er så tynt at en tråd DNA som er langt nok til å nå solen bare vil veie et halvt gram.
DNAet i hver menneskecelle ville være omtrent 2 m langt om det ble strukket ut.
Dersom et menneskes hele DNA skulle bli strukket ut, ville det rekke 184 milliarder km. Dette er en utrolig lang molekylær tråd som ville nå til solen og tilbake, en distanse på 310 millioner km hele 596 ganger.
DNA som veier omtrent 1/15 av et frimerke inneholder all DNA nødvendig for å skape 5 milliarder mennesker.
Informasjonen i DNAet til hvert menneske ville fylle 850 bøker på Bibelens størrelse.

Hvordan blir informasjonen lagret?

Informasjon blir avledet fra rekkefølgen til de fire basene, eller kjemiske “bokstavene” dukker opp i. Men denne rekkefølgen er meningsløs med mindre den bli dekodet av flere dekoder-maskiner, inkludert ribosomet. Dette er et virkelig kylling-eller-egget problem: instruksjonene for å bygge disse dekoder-maskinene er i DNAet, men disse instruksjonene kan ikke bli dekodet uten allerede eksisterende dekoder-maskiner.

Koden produserer genetisk informasjon for at proteinene skal utføre arbeidet sitt, lage celler som kan forme planter, frosker, skilpadder, mennesker, eller ethvert levende system. Der er minst 50,000 forskjellige proteiner i levende systemer. I DNA er basefunksjonene i tre grupper. Informasjonskoden blir gitt i grupper med tre for å produsere aminosyrer, så binder de seg sammen, vanligvis i tusenvis, for å danne proteiner for levende systemer.

Intelligens-senteret til cellen er cellekjernen hvor man finnet DNA. DNA molekylet er betraktet som den beste informasjonsbæreren menneskene kjenner til. De små DNA molekylene er pakket tett sammen. For eksempel har E coli kromosomene 300,000 vendinger på 1 mm. DNAets informasjons-tetthet er svimlende 1,88 x 10 i 21. deler per kvadrat cm. Summen av all menneskelig kunnskap i alle bøker er 10 i 18. deler. Alle bibliotekene i hele verden kunne ikke inneholde sp mye informasjon i en kubikk cm med DNA.

Totalsummen av kunnskap som nå blir lagret i verdens biblioteker blir estimert å være 10 i 18. deler. Dersom denne informasjonen kunne bli lagret i DNA molekylene, ville en prosent av et knappenålshode være nok. Dersom vi, i motsatt tilfelle, skulle lagre denne informasjonen på mega chips, kunne vi stable et tårn høyere enn distansen mellom jorden og månen.

DNA: selv-replikasjon

DNAet er ikke bare en strålende informasjons-maskin, det har også fenomenale replikasjons-muligheter. Når alt kommer til alt er basisfunksjonen å overføre genetisk informasjon for å fortsette levende prosesser. Fordi cellene danner alle levende organismer er det ekstremt viktig at ingen informasjon går tapt under duplikasjons-prosessen. Cellene må, etter de har delt seg, ha identisk genetisk informasjon uten overføring av feil. For å replisere seg pakker DNA molekylet i bakteriene ut celler i en fart av 10,000 omdreininger per minutt.

Den kjemiske strukturen til basene sørger for midlene til å replisere informasjonen – ettersom en celle deler seg, og fra forelder til barn. Bokstave A på en tråd matcher alltid en T på den andre, og motsatt. Og G matcher alltid C. Så hver DNA-tråd kan bli kopiert for å danne en ny tråd som er analog til fotografisk negativ. Her trengs det i tillegg komplekse maskiner for å kopiere, særlig i DNA polymerasen (kjedreaksjonen). Dette er et høna-eller-egget problem: instruksene for å bygge et DNA er også lagret i DNA, men de kan ikke bli gitt videre til neste generasjon uten pre-eksisterende kopimaskiner.

Denne replikasjonen er også veldig presis, takket være feil-sjekkende maskiner:

Replikasjonen er så presis at den kan sammenliknes med 280 funksjonærer som kopierer hele Bibelen samtidig, hver av dem fra den som er før, med (i det minste) en enkelt bokstav omsatt feil i hele kopierings-prosessen.

Nok en gang står vi overfor et kyllingen-eller-egget problem: instruksjonene for å bygge en feil-sjekkende maskin blir lagret i DNAet. Men uten tidligere eksisterende sjekke-maskiner vil disse instruksjonene bli degraderte når DNAet bli replisert. Dette ville føre til være feil-sjekkings maskiner, som ville tillate ytterligere degradasjoner av instruksene og forårsake enda verre maskiner. Dette ville være en feil-katastrofe.

Bare fra en intelligent, utvendig kilde

DNAet inneholder informasjon som er oversatt til et program for å lage et spesifikt protein. Proteinet blir laget for å oppfylle et biologisk behov slik at det levende systemet kan fungere. Der er en molekylær overføring av informasjon fra DNA molekylet, som er programmert for å være klar over de totale behovene av hele det levende systemet. Biokjemikere har klassifisert denne fantastiske prosessen som “livets språk”. Det er åpenbart at informasjonssystemet for alt liv er et under. Faktum er at DNAet er designet med slik ultimat eksellense at det overgår alt menneskene har oppnådd og hva vi kan gjøre i framtiden. Mengden av informasjon lagret og måten det blir replisert på er intet annet enn et mirakel.

Koden avslører et språk som finnes i hvert gen. Kompleksiteten av dette språket overgår, som tidligere nevnt, all menneskelig kunnskap. Det kunne ikke ha kommet fra en materiell kilde. Det er klassifisert som et språk ikke så ulikt et computer språk. En ville betrakte det som latterlig å anta at computer programmer kom fra computerens chip. Ethvert computer språk ble laget av en utenforstående kilde. Språk bruker en høyere for for konseptuell intelligens.

Den avdøde Dr. Wilder Smith demonstrerte med en enkel illustrasjon den absurde naturen til den evolusjonære ideen om at livet kom fra inert materie. Han sammenliknet påstanden om at livet kunne bli produsert fra inert materie med ideen av en blank bok som selv produserte bokstaver på sidene sine. I dette tilfellet ville alle de 26 bokstavene i det engelske alfabetet bli tilfeldig sammensatt for å forme ord. Disse ordene ville så tilfeldig blande seg for å danne setninger som uttrykker komplette tanker. Denne tilfeldige prosessen ville fortsette til en paragraf ble dannet. Etter dette ville paragrafene tilfeldig kombineres for å lage kapitler, og til slutt ville en tilfeldig prosess produsere det endelige produktet, boken. Ikke veldig sannsynlig!

Det er åpenbart at bøker blir produsert av et utenforstående intelligens, og at språket brukes til å oversette informasjon. Men evolusjon kommer med det irrasjonelle argumentet at DNA koden kom fra tilfeldigheter. Dr. Smiths illustrasjon gjør det klart at DNA koden må oppstå fra en utenforliggende kilde som har en plan og vil bruke bokstavene for å gi oss ord eller proteiner. Disse proteinene kombinerer og former komplette setninger – eller celler. Disse cellene kombinerer og former paragrafer – eller vev. Disse vevene kommer sammen og former kapitler – eller organer. Og siste trinnet… disse organene kommer sammen for å forme boken – eller en organisme. Alle disse trinnene er programmerte av en utenforstående kilde, akkurat som en forfatter skriver en bok.

Der er ingen mann i hele universet som kunne komme opp med denne fantastiske og underbare designen for livet. Beviset er klart. Kompleksisteten av et ethvert levende system peker mot Gud. Der er skrevet i genene våre at der finnes en Gud… så vi er uten unnskyldning.

STATISTISK UMULIG!

Som nevnt ovenfor legger protein-molekylet til struktur og funksjon for enhver levende celle. Det er et langt molekyl som inneholder flere underenheter av molekyler, alle bundet sammen. Disse underenhet molekylene blir kalt aminosyrer og for det meste sammensatt av nitrogen. oksygen, hydrogen og karbon.

Der er 20 typer aminosyrer involvert i levende planter og dyr. Et typisk protein vil ha mellom 100 til 300 aminosyrer sammensatt i en bestemt sekvens. Disse aminosyrene gir proteinet dets form og dets potensial til å fungere som en grunnleggende enhet av celle-komponenter.

Det burde nevnes at 10 av 20 typer biologiske aminosyre-molekyler har et speilbilde. Akkurat som vår høyre hånd er et speilbilde av vår venstre hånd, har aminosyrene en høyre og venstre side av dere molekylære struktur. Dersom disse aminosyrene virkelig ble formet i en opprinnelig suppe, slik som de fleste evolusjonistene tror, så ville de være i en omtrent 50-50 blanding. Fantastisk nok er alle observerbare levende ting laget av venstrehendte aminosyrer.

Disse proteinene er kodet med informasjon basert på sekvensene av deres aminosyrer. Forskjellige sekvenser gir forskjellig informasjon som ett etter ett tillater proteinet å utføre forskjellige funksjoner. Dette fungerer fordi DNAet opererer med flere kodede språk. Den best kjente koden som virker på DNA er å lage proteiner: hver tre-bokstavs sekvens blir kalt kodon, fordi den koder for ett protein “bokstav” eller aminosyre, eller starter eller stopper produksjonen av proteinet som blir laget.

Sekvensen av aminosyren starter i cellens DNA. Fordi DNA starter prosessen, blir det veldig ofte kalt informasjonssenteret i cellen. Det store spørsmålet er: Hvor mottar DNA molekylet sin informasjon fra? Svaret er åpenbart – fra en utvendig kilde – en intelligent Skaper.

Det usannsynlige proteinet

Et enkelt protein må ha minst 100 aminosyrer bundet sammen i en satt sekvens. Der er 20 aminosyrer å velge fra, og, om en antar at de er tilgjengelige i antall, er sannsynligheten for formasjon av et protein-molekyl umulig. Sannsynligheten kommer til en svimlende sannsynlighet av 10 opphøyet i 115de. Det 1-tallet blir fulgt av 115 nuller. Dette nummeret, som er umulig å forestille seg, overgår helt de statistiske oddsene om at dette kunne skje. (Bordels lov hevder at enhver sannsynlighet over 1 av 10 opphøyet i 50de kan ikke skje.)

Der er en 50% sjanse at aminosyrer vil være høyre- eller venstrehendt. Alle protein-molekyler har venstrehendte aminosyrer. Dersom en eneste høyrehendt aminosyre blir lagt til, så ville dette være ekstremt giftig for et levende system, Med denne nye variabelen lagt til den overforstående kalkuleringen for statistisk sannsynlighet av formasjon av et protein, blir en konfrontert med et enda større problem. Gitt at kriteriet at alle de 100 aminosyrene ikke bare har en spesiell sekvens, men at de aller er venstrehendte, vil sannsynligheten om at dette skulle skje øke til 1 i 10 i 145te. Denne siste kalkuleringen demonstrerer på en overveldende måte det massive problemet evolusjonene har med å forandre inert materie til å forme ett protein. Den statistiske usannsynligheten for det neste trinnet, formasjonen av en enkel celle fra disse usannsynlige proteinene. er hinsides all forståelse.

Søke hjelp fra himlene

Når vi står overfor disse kalde, harde statistikkene, hvilken sjanse hadde evolusjonen? Francis Crick foreslo at selve livet kan sammenliknes med et “mirakel”.

“En ærlig mann, bevæpnet med all kunnskap som er tilgjengelig for oss nå, kunne bare uttale at på en måte synes livets opprinnelse å være nesten et mirakel, forholdene som ville tilfredsstilt at det skulle startes er så mange.”

Derfor ser noen evolusjonister oppover mor himmelen for å finne svar og kom opp med ideen “Rettet Panspermia”. Crick hjalp med å popularisere hypotesen om at en eller annen type utenomjordisk intelligens, hjulpet av en UFO, bar livets sporer til jorden. De fleste evolusjonister ser bare dette som en fantasi. I den virkelige verden håper mange at en asteroide eller en tur til Mars vil avsløre en livsform som kan ha kommet seg helt til jorden urørt og klar til å bli ruget ut.

Dette er imidlertid ikke bare uvitenskapelig, men det fjerner det selvsamme problemet til de urørlige rekkeviddene av et fjernt kosmos.

SLAG ETTER SITT SLAG

Forskere har, ved hjelp av genetisk oppdrett, forandret en fruktflue med to vinger til en fruktflue med fire vinger. De firevingede fruktfluene reproduserer konstant flere firevingede fruktfluer. Selv om dette er en ny type flue som har blitt til, så er det ikke ett nytt “slag”. Den muterte fruktfluen er fremdeles en fruktflue. Faktisk er fruktfluen med fire vinger en svekket form for fruktflue. Det nye settet med vinger hjelper ikke fluen til å fly, de kommer faktisk i veien. Dens mulighet for å fly er alvorlig svekket. Fordi den har blitt til på en selektiv måte i et laboratorium, vil denne typen flue ikke overleve uten hjelpende omsorg fra forskerne som laget dem. Dette er et dårlig eksempel på evolusjon ved hjelp av mutasjoner. Poenget er at mutasjoner alltid svekker en organisme, og forandrer den aldri til noe fundamentalt forskjellig. En fruktflue er fremdeles en fruktflue.

Nyttige mutasjoner?

Sidgceller

Evolusjonistene kaller ofte sigdcelle blodmanglel et eksempel på nyttige mutasjoner fordi de som har dem har redusert sjanse for få malaria. Sigdcelleblodmangel stammer fra en mutasjon i hemoglobidmolekylet som finnes i de røde blodcellene oi kroppene våre. Denne muasjonen forvrenger den normale bikonkavet (konkav på begge sider) i formen til den røde blodcellen. For tiden påvirker denne sykdommen millioner av mennesker på verdensbasis, i USA alene er der rundt 70.000 tilfeller med sigdcelle blodmangel.

Sigdcelleblodmangel er en arvelig blodsykdom som er mest vanlig blant folk som stammer fra Afrika eller India, regioner hvor malaria utbrudd har tatt mange liv. De som har ett sigdcelle gen og ett sunt hemoglobid gen (som er heterogygot i dette tilfelle) har imidlertid sigdcelle symptomer som også har malaria motstand. Så siden mutant genet er nyttig for den som har det, så er det per definisjon en nyttig mutasjon. Dette er imidlertid irrelevant når det gjelder evolusjonsdiskusjonen.

Definitivt en defekt

Selv denne nyttige ceelemutasjonen er definitivt defekt. Der finnes ingen erstatning for den optimale bikonkave formen til et normalt hemoglobinmolekyl. Denne formen er tolerant til raske bevegelser og er designet perfekt for effektiv overføring av oksygen til enhver celle i kroppen vår.

Når det gjelder sigdcelleblodmangel (SCA), så produserer DNAet proteiner for å danne hemoglobinene i de røde blodcellene, og overfører faktisk en feilaktig kode. Denne feilen, eller genetiske defekten, produserer hemoglobinmolekyler som fester seg til hverandre når oksygenet blir frigjort til vevene. Det defekte hemoglobinmolekylet former lange, rigide lenker som totalt forvrenger formen til den røde blodcellen. Noen av disse forvrengte røde blodcellene danner faktisk en tydelig halvmåneform og ser ut som “sigder” – derav navnet “sigdceller”.

Disse forvrengte røde blodcellene vokser i størrelse og kan tette kapillærene, noe som begrenser overførselen av oksygen og forårsaker stor smerte til ekstremitetene (armer, bein) og gjennom kroppen, inkludert brysthulen. Det fører også til kortpustethet, infeksjoner, organisk skade, og – i alvorlige tilfeller – død. Det kan også legges til at den sigdformede røde blodcellen vil dø før tiden på grunn av deres store og ustablie form. En normal rød blodcelle vil vare i 120 dager mens en sigdcelle bare vil overleve 10 til 20 dager. Pasienter med denne sykdommen trenger ofte blodoverføringer for å erstatte deres tapte hemoglobin.

Men en person som er heterozygotisk med SCA genet har ikke vanligvis feilfoldingen som fører anemi (blodmangel). Men når malariaparasitten (plasmodium) invaderer en av blodcellene, får det hemoglobinet til å “sigde” og misforme blodcellen. Milten oppdager denne defekte cellen og ødelegger den sammen med parasitten.

Det er viktig å merke seg at dette har ingenting med evolusjon av mer komplekse egenskaper å gjøre.Istedenforer detr mer sammenliknbart til geriljakrig mot en invaderende hær: geriljaer ødelegger kanskje en bro som fienden skal krysse. Men selv om det er “nyttig” for landet å ødelegge fienden, så er landet bare en bro fattigere. På samme måte ødelegger personen malariaparasitten, men mister en blodcelle i prosessen.

Uansett, motstand mot malaria på bekostning av en farlig blodlidelse som fører til prematur død bekrefter ikke Darwins ide om at artene utvikler seg oppover over tid.

Nyttige mutasjoner “ekstremt sjelden”

Statistikker over mutasjoner som har akkumulert over flere tiår viser at det er få data som kan bygge en teori om at enolusjonær framgang finner sted ved hjelp av nyttige mutasjoner. For det første, som vist overfor, er de vanlige eksemplene på nyttige mutasjoner fremdeles destruktive. I tillegg introduserte den avdøde Motoo Kimura, en japanesisk matematisk biolog, i 1979 en statistisk metode for behandling av data om genetisk mutasjon. Han demonstrerte klart at de fleste muasjonene var nøytrale i deres effekt. Veldig få er dødelige, og ingen nyttige mutasjoner blir representert på hans grafiske presentasjin fordi antallet er så lavt at det ikke er mattematisk betydningsfullt. I følge J. C. Sandford, en genetiker fra Cornell universitetet med “gen-riflen”, er nyttige mutasjoner “utrolig sjeldne – alt for sjelden for å bygge genomer.”

Utviklingen av bakteriell motstand for antibiotika bli ofte foreslått av evolusjonister som nok et bevis på oppadgående evolusjonsprosesser gjennom nyttige mutasjoner. En nøye molekylanalyse viser det helt motsatte. Mutantkjeder på bakteriene viser at motstanden til antibiotikaen blir hindret på grunn av en forringelse av den genetiske informasjonen – noe som betyr at de er blitt mindre sunne over tid. “Klart sunnheten av noen mtantkjeder er redusert permanent (noe ganger dramtisk), og evolusjonistene har typisk ignorert slike effekter i deres iver for å promotere antibiotisk motstand som ‘evolusjon i en petriskål’,” ifølge mikrobiolog Dr. Kevin Anderson. Akkurat som med SCA overfor (sigdcellene) blir motstanden forårsaket av ødeleggelse av informasjon i mutasjonene, selv om de blir oppfattet som nyttige.

Statistisk betydningsløst

Dr. Jerry Bergman søkte etter uttrykket “nyttige mutasjoner” i to medisinske journal-databaser som inneholdt 18,8 millioner journaler. Selv om uttrykket “mutasjoner” dukket opp 453.732 ganger, så fant han bare uttrykket “nyttige mutasjoner” var bare 186 ganger, et statistisk uvesentlig laa (.041%), og dette stemmer med Kimuras statistiske analyse. Da Bergman forsket videre fant han at såkalte “nyttige mutasjoner” alltid involverte et tap av genetisk informasjon. Han konkluderte: “Det ble ikke funnet ett eneste klart eksempel på en voksende mutasjon med informasjon. Det ble konkludert med at molykulær biologiforskning viser at øking av informasjon i mutasjoner ikke har blitt dokumentert.”

Kanskje beste måte å summere overforbruket av evolusjonistenes blinde tro på “nyttige mutasjoner” er med Sandfords egne ord: “Til avslutning, mutasjoner viser seg å være overveldende skadelig, og selv når en kan bli klassifisert som nyttig på noen måte, så er den vanligvis en del av et alt i alt ødeleggelse og erosjon av informasjon.”

Ingen ny informasjon

Et grunnleggende informasjonsprinsipp må brytes for at evolusjonen kan erklæres som sann. For at en organisme skal utvikle seg oppover fra å være enkel til å bli kompleks, så må det forekomme en forøkning av genetisk informasjon. Når mutasjoner forekommer er der imidlertid en utveksling av informasjon eller feilinformasjon, men aldri en forøkning. Systemet er begrenset til hva det har, og derfor kan de ikke skape ny informasjon. Oftest fører utveksling av informasjon til tap av informasjon. Tapet av genetisk informasjon er samstemmende med den universelle loven av entropi.

Det kan bli observert at feil i den genetiske koden blir levert videre mellom generasjoner. Mutasjonsraten er alt for høy for å tillate evolusjon over millioner av år. Der er 100 til 300 feilstavelser av vår genetiske kode som blir levert videre fra en generasjon til den neste. Dette synes uviktig når vi tar i betraktning at det menneskelige genomet inneholder 3 milliarder bokstaver. Men menneskeheten består av 6 milliarder mennesker, noe som betyr 600 milliarder til 1,8 billioner genetiske feil per generasjon.

Genetisk last

Dersom en inkluderer andre typer mutasjoner, som slettinger, innsettinger, duplikasjoner, mitokondriske mutasjoner og andre, spå vil antallet individuelle mutasjoner være 1000 ganger mer for hver person og fol hele befolkningen. Som et resultat av dette er vår genetiske begavelse ødelagt. Dette fenomenet med akkumulasjon av mutasjoner best kalt “genetisk last”.

Ifølge Dr. Sandford er den rådende konsensus mellom genetister at menneskerasen er genetisk degenererende på grunn av hurtige mutasjoner og langsommere press for naturlig utvelgelse. Nedgangen i vår “friskhet” som art er tenkt som å finne sted, sier Sandford, på en rate av 1 eller 2% per generasjon.

En slik høy rate av forfall i de genetiske kodene passer ikke med de seks til syv millioner år det har tatt for mennesket å utvikle seg etter den evolusjonære modellen. Den passer best med den bibelske tidsrammen på 6.000 år. Dette tidsintervallet ble bestemt ved å bruke en bilogisk forfallskurve som ble konstruert ved å bruke raten til den genomiske utartingen.

Der er ikke nok tid for at evolusjonen kan finne sted med denne type genetisk degradering. Menneskreasen er underlagt frelre variabler av sykdom ettersom den “genetiske lasten” øker. Man vil måtte jobbe hardt mot entropiens lover for å holde seg i live. Genetisk forfall ekskluderer virkelig ideen om oppadstigende evolusjonær framgang hvor vi beveger oss fra små levende molekyler og organismer til mennesker.

Sjimpanse og menneske DNA

Det har blitt invistert mye tid, energi og penger for å utvikle avansert teknologi for å undersøke plante og dyre DNA. Mulighetene til å isolere komplette genetiske alfabetsekvenser vil uten tvil begynne å gi oss en bedre forståelse for den bio-molekylære prosessen. Evolusjonister står i døråpningen og venter nervøst på å hoppe inn og rope “Jeg fortalte deg at en langsom forandring av våre genetiske koder er hvordan menneskene ble til.”

Den 9 oktober 2006 viste Time en ungdomsapekatts ansikt like over skulderen til et spebarn, med den provoserende tittelen “Hvordan vi ble mennesker. Sjimpanser og mennesker deler nesten 99% av deres DNA. Nye oppdagelser avslører hvordan vi kan være så like – og likevel så forskjellige.”

Faktisk er påstanden om de 99% av genetisk likhet basert på utdatert og selektiv forskning. Den sanne sekvenslikheten er ukljent, men nyere studier har vist dramatiske forskjeller som river ned 1% myten. Men selv om forskjellen bare var 1%, ville dette bety at mennesker og aper er nesten like? Siden det er 3 milliarder bokstaver i vårt DNA, betyr dette 30 millioner forskjeller! Som en forfatter ved Smithsonian innrømmer: “bare noen få prosent blir oversatt til enorme, uoverkommelige gap mellom artene.”

Ingen vil si seg uenig etter et besøk til dyrehagen at sjimpanser likner oss mer enn andre dyr. De har høy intelligens og har ganske kompliserte sosiale systemer i dyreriket, men der er en virkelig forskjell mellom mennesker og andre primater. Fysiske likheter eksistrer gjerne, men forskjellene er så store at vi ville aldri tro at en ape var et menneske. Proporsjonene av armenes lengde, utseende av nakke, skalle, bekken, hender og myke vevstrukturer – inkludert leppene våre – skiller oss klart fra andre arter. Innvendig er proteinene våre 71% forskjellig fra en sjimpanses. Vi har 46 kromosomer, sjimpansen har 48, og våre Y kromosomer er vidt forskjellig.

Mer enn selve koden

Det viktigste poenget med sammenlikning mellom de genetiske sekvensene er ikke hvor like genene er, men hvordan genene opptrer eller blir utrykket. Selv liknende genesekvenser kan opptre veldig forskjellig på grunn av deres interaksjon med andre gener. Vårt fysiske utseende, for eksempel, blir kontrollert av bare noen få gener. Legden og formen av nesen vår, øyenbrynene, hudfargen, øynene og hårfargen etc. er alle modulerte, ikke av en hær med gener, men av kombinasjonen av veldig få gener som jobber i dynamisk harmoni. Dramatiske, fysiske forandringer trenger ikkenødvendigvis å ha blitt orkestrert av DNAet direkte.

Fysisk forandring uten DNA forskjell

Guiseppe Sermonti, en distingvert genetiker fra Italia, hevder at det trenger ikke å være DNAet alene som bestemmer naturen og strukturen av levende ting. Det er en svart boks mellom DNAet og de totale funksjonene og formålene til organismene. Sekulære evolusjonister, som antar at DNAet kan forklare evolusjonen, trenger å høre Sermontis advarsel: “Mitt syn er at problemet heller er hvordan organismen gjør bruk av DNAet, får det til å jobbe eller til å være stille, og hvordan det utvelger dets interesseområde. DNAet er ikke startpunktet.” Bare fordi vi finner det komplette genomet betyr ikke at vi forstår hvorda DNAet fungerer. Seremonti sier at vi fremdeles har store mysterier å undersøke for å kunne forstå hvordan DNAet bestemmer hvem vi er.

FELLES DESIGNER, IKKE FELLES STAMFAR

Evolusjonen hevder at organismer med liknende designer må stamme fra en felles stamfar. Dette argumentet kan bli utfordret med dette spørsmålet: “Betyr likhet at vi kommer fra samme stamfar, eller betyr det at vi ble skapt av samme Designer?” Den Designeren ville være mesterskaperen, som ville produsere en ultimat design for hver nisje i det fysiske og levde universet. Skaperen måtte være den perfekte designeren som vet alt og derfor valgte den ultimate designen som vet alt og derfor valgte den ultimate designen, en universell design som kunne brukes med den største effektivitet for å opprettholde alt liv. Beviset peker mot en storslått, intelligent Skaper.

For eksempel kan det være at du legger merke til at en bilforretning har et vidt spekter av biler. Hver bil har fire hjul, en motor, et ratt, og mange andre felles egenskaper. Lurte du noen gang på om en felles design betød at der ville være en felles avstamning? Med andre ord, utviklet bilene seg selv uten noen utenforstående hjelp? Dette er selvsagt latterlig, for vi vet at enorm intelligens kreves for å designe hver bilmodell. Selv om deres grunnleggende utseende var det samme, så hadde de unike kvaliteter som gjorde dem attraktive for potensielle kjøpere. Hver bilmodell startet med en planlagt design og en utenforstående, intelligent skaper.

Siden der finnes ultimate designer som fungerer for akkurat det formålet som de ble skapt for, så kan man forvente å bevitne repetitive mønster i universet. Dess mer repetitivt designet er, dess nærmere er det perfeksjon. Vi observerer for eksempel i naturen at mande dyr har tillegg – slik som armer eller fingre.

Betyr likhetene at vi kommer fra samme stamfar? Evolusjonen mener at alle organismer kommer fra en felles stamfar. Skapelsen mener at ting kommer fra en felles kilde, og er skapt av en Skaper som laget en ultimat design for universet… og alt som er i det.

“For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, troner og herskere, makter og åndskrefter – alt er skapt ved ham og til ham.”

Kolosserne 1:16

DENNE SIDEN ER FREMDELES UNDER KONSTRUKSJON