Første Mosebok

GENESIS – OPPHAVETS BOK

Den første boken i Bibelen heter på norsk “første mosebok” fordi Moses har blitt dedikert forfatterskap av de første fem bøkene som er oppskrevet der. Det er Martin Luther som er kjent for å ha gitt dette navnet. Men det er ikke den eldste boken som finnes i Bibelen. Det er Jobs bok, en bok vi antar ble skrevet i Abrahams dager, noe som var flere år før Moses.

På engelsk heter boken “Genesis“, noe som kan oversettes som “opphav” eller “opprinnelse”. Det er her hele historien om Gud og mennesker begynner. Den tyske kommentatoren H. C. Leupold bruker det tyske ordet “uranfang” om Bibelens begynnelse. Det handler her ikke bare om opphavet vårt, men uropphavet vårt. Det var her tiden startet. Det fantes ikke noe før dette punktet i historien. Vi tenker ofte på tiden som en lang, rett linje som går fra A (fødsel) til B (død). Derfor kan det være vanskelig å tenke seg at det ikke fantes noe før begynnelsen. Til sammenlikning er evighetssymbolet en sirkel (eller et åtte-tall) som har hverken begynnelse eller ende. Slik er Gud. Han er ikke budet av tiden. Han satte i gang tiden i begynnelsen som vi leser om i 1. Mosebok.

I denne omtalte bok (1. Mosebok) finner vi historiens fundament. Vi finner opphavet til universet, til orden og kompleksitet, til solsystemet, til atmosfæren og hydrosfæren, til livet, til menneskets opprinnelse, til ekteskapet, til det onde, til språk, til styresett, til kultur, til nasjoner til religion og til det utvalgte folk, Israel. Boken er sådan et fundament for all sann historie, sann vitenskap og sann filosofi.

Det må også understrekes at 1. Mosebok er den viktigste boken i hele Bibelen. Bibelens aller første vers sier “I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden.” Dette verset står som en port ved inngangen til De Hellige Skrifter. Dersom vi kan tro eller godta dette som sannhet, da vil vi ikke ha noen problemer med å tro noe annet som står skrevet i denne fantastiske Boken. Dersom vi ikke tror eller godtar det som står i vers 1, så vil vi likeledes ha problemer med å tro på syndefloden, jomfrufødselen, oppstandelsen og mange andre sentrale Skriftsteder som vi finner i Bibelen. Vår tro blir testet allerede i Bibelens første vers.

Bibelen er også en bok som besvarer de store eksistensielle spørsmålene som vi har i livet. Hvem er vi? Hvor kommer vi fra? Hvor går vi hen når vi dør? Mange har gått rundt i dette livet og spurt seg gang på gang disse spørsmålene som er samlet under ”Hva er meningen med livet?” En tro på Bibelen vil gi alle disse svarene. Gud skapte hele den vakre verden for oss, kronverket av skapelsen Hans, som ble skapt i Hans bilde og til Hans ære.

FOFATTERSKAP

Hvem var det som skrev 1. Mosebok? Det finnes tre hovedteorier om hvem som har skrevet denne boken. Vi vet at Boken er gitt oss av Gud. 2. Peter 1:21 sier “For aldri er noe profetord brakt fram ved menneskers vilje, men de hellige Guds menn talte drevet av Den Hellige Ånd.” Videre leser vi i 2. Timoteus 3:16: “Hele Skriften er inspirert av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet.” Så hvem er de hellige menn det snakkes om.

1. FORSKJELLIGE MENN ETTER MOSES

De fleste liberale teologer og kommentatorer sammen med noen konservative har fulgt teorien om at flere ukjente forfattere og redaktører fra Hesekia til Esra samlet og redigerte flere gamle legender og tradisjoner som ble overført oralt fra Israels forfedre, men også fra egypter, babylonere og andre. Dette er kalt “dokumentar hypotesen” og har blitt brukt om flere bøker enn bare 1. Mosebok. Den blir også kalt “J, E, D, P hypotesen” hvor bokstavene står for de antatte forfatterne av de respektive porsjonene. “Jehova dokumentet” er antatt å være datert til 850 F.Kr. og ble markert med navnet Jehova. “Elohist dokumentet” omtrent 750 F.Kr. ble markert med navnet Elohim, “Deuteronomist dokumentet” var trodd å være en videre redigering av de to første, datert til ca 620 F.Kr. og inneholdt mesteparten av 5. Mosebok, og til slutt det “Prestaktige dokumentet” som representerer de antatte revisjonene av en gruppe jødiske prester rundt ca. år 500 F.Kr.

De som tror på denne ideen har forsøkt å rettferdiggjøre forskjellene i språk og stil, referanser til skikker og kulturer og andre interne bevis som syntes for dem å gi en grunn til dette lappeteppet av bokens sammensetning. Disse kritikerne hevdet at litt av 1. Mosebok, spesielt de første 11 kapitlene, hadde kommet fra mytene til de eldgamle babylonerne. Deres kritikk var ment å lage rom for evolusjon i Skriftene, men teorien har blitt grundig motsagt av moderne arkeologiske utgravninger. Det kan nevnes at det er slått fast av flere at skriftspråk eksisterte lenge før Moses, i følge Ralph Linton kunne en finne skriftspråk for 5000-6000 år siden i Egyp, Mesopotamia og Indus dalen. Det er derfor ikke nødvendivis at alt var oralt overført, som i denne teorien.

2. MOSES

De fleste konservative skriftlærde har akseptert at 1. Mosebok ble skrevet av Moses. Dette har vært den generelle oppfatningen, og det er også derfor at vi, etter Luthers inflytelse, her kaller de første fem bøkene i Bibelen for Mosebøker. Det har også vært tradisjonen innenfor jødiske skriftlærde og de kristne forfedrene våre at Moses skrev disse bøkene. Alle de fem bøkene ble av jødene kalt “Toraen“, eller “Loven etter Moses“. Det var også et syn som Jesus selv hadde. I Lukas 24:27 og 44 leser vi: “Og Han (Jesus) begynte fra Moses og fra alle profetene og utla for dem i alle Skriftene det som var skrevet om Ham.”, “Så sa Han (Jesus) til dem: Dette er mine ord, som jeg talte til dere mens jeg ennå var hos dere, at alt det som måtte oppfylles som er skrevet om meg i Mose lov og profetene og salmene.”

Dersom vi kan anta at Moses var ansvarlig for 1. Mosebok slik den har kommet ned til oss, så gjenstår det likevel spørsmålet hvordan han har fått den og ført den videre. Det er tre muligheter: (a) han mottok det som direkte åpenbaring fra Gud, eller i form av hørbare ord som Gud dikterte ham og han skrev ut, eller han fikk visjoner om store hendelser i fortiden som han skrev ned selv guidet av Den Hellige Ånd, (b) han mottok alt ved oral tradisjon som har blitt sendt videre fra far til sønn, som han skrev ned guidet av Den Hellige Ånd, eller (c) han tok faktiske skrevne oppskrivninger fra fortiden, samlet dem, og så satte dem sammen i en sluttform guidet av Den Hellige Ånd.

Hvilken som helst av disse metodene kan ha blitt brukt uten at det tar vekk Guds hånd i det hele. Det må likevel sier at de første to metodene ikke har noen begrunnelse i Skriften. Visjoner og åpenbaringer synes bare å være forbundet med fremtidige profetier som for eksempel i Daniel, Esekiel og Johannes åpenbaring. Den direkte metoden av diktering ser ut til å være forbundet med lover som eksempelvis De Ti Bud og 3. Mosebok.

Det er også viktig at 1. Mosebok er blitt sitert fra minst 200 ganger i Nye Testamentet, og selv om Moses er nevnt flere ganger, så står det faktisk ikke at han er forfatteren av 1. Mosebok spesifikt. Derimot finnes det grunnlag for å si at han er forfatteren for de andre fire Mosebøkene.

3. SAMMENDRAG AV PATRIARK OPPSKRIVNINGER

Det fører oss til den siste av teoriene som jeg faktisk tror er den rette. Denne teorien påstår at Moses samlet og redigerte tidligere nedskrivninger som har blitt gitt videre fra far til sønn vie listen og patriarker som er oppskrevet i 1. Mosebok. Det vil si at Adam, Noah, Sem, Tera og andre faktisk skrev ned individuelle nedskrivninger av hendelsene som skjedde i sin egen levetid, om det som de hadde direkte kjennskap til. Disse nedskrivningene ble så tatt vare på til Moses fikk dem. Så ble han ledet av Den Hellige Ånd til å velge ut hva som var relevant til å ta med i Bibelen, og så la han til sine egne redigerende kommentarer og bandt sammen de forskjellige delene.

Jeg er klar over at mange vil reagere på denne teorien. Flere vil si at Adam ikke kunne skrive. Vet du nå det så sikkert? Da Adam ble skapt av Gud var han ingen idiot, ingen huleboer som måtte finne opp ilden. I 1. Mosebok kan du lese om alle yrkene som allerede eksisterte før syndefloden. Dette var intelligente mennesker! Les hva som står i 1. Mosebok 5:1. Der står det “Dette er boken om Adams ætt“. Det hebraiske ordet “toledoth” er også oversatt “historien” i 1. Mosebok 2:4. Er det så utenkelig at Adam, som kanskje brukte en større del av hjernen enn det vi bruker, kunne skrive og skrev ned det viktigste av det som skjedde i hans liv? Ikke undervurder Adam og Guds skapelse. Adam var perfekt til han falt i synd. Hvem kan vite hva han var i stand til.

FORTOLKING AV 1. MOSEBOK

For å vite hvordan en skal fortolke det som står i 1. Mosebok er det viktig å slå fast hvordan Gud ga Bibelen (inkl. 1: Mosebok) til menneskene. En mer fullstendig forklaring på hvordan Ordet kom fra Gud til menneskene kan leses under “Hvordan Bibelen ble til” under emnet “Manuskriptet fra verdensrommet” her på bloggen. Under lister jeg opp de seks forskjellige teoriene på hvordan man tror at Bibelen er inspirert, d.v.s. inspirasjonsteoriene:

1. Den “Naturlige” Teorien
Denne teorien sier at menneskene ble inspirert på samme måte som Shakespeare var inspirert. Med andre ord kan en si at den lille gnisten av overnaturlig inspirasjon som finnes i menneskene brant litt ekstra hos forfatterne av Bibelen. Dette blir kontant motsagt av apostelen Peter.

“For dere vet først og fremst dette, at intet profetord i Skriften er gitt til egen tydning. For aldri er noe profetord brakt fram ved menneskers vilje, men de hellige Guds menn talte drevet av den Hellige Ånd.”
(1 Peter 1:20-21)

De talte ikke sine egne ord, men det Gud ville de skulle si.

2. Den “Mekaniske” Teorien
Denne teorien sier at Gud dikterte ord for ord på en tørr og monoton måte hva forfatterne av Bibelen skulle skrive ned. Det må her nevnes at Bibelen er en stor kjærlighetsfortelling, og kjærligheten er absolutt ikke tørr, kjedelig og monoton – eller mekanisk for den skyld. Den Hellige Ånd har i så måte aldri overgått forfatterens eget vokabular. Til tross for store forskjeller i språkbruken, så er legen Lukas ord like inspirert som Johannes ord som inneholder mer hverdagslig tale. Ikke glem Paulus ord i 2 Timoteus 3:16:

“Hele Skriften er inspirert av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet,”

Bibelens forfattere var ikke maskiner.

3. “Innholds” Teorien
Denne teorien sier at bare hovedtanken i et avsnitt eller et kapittel er inspirert. Denne tanken blir umiddelbart benektet av flere skriftsteder i Bibelen:

“For sannelig sier jeg dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel i loven forgå, før det er skjedd alt sammen.” (Matteus 5:18)

“Dette er Davids siste ord: Så sier David, Isais sønn, så sier mannen som høyt var satt, Jakobs salvede og Israels liflige sanger: Herrens Ånd taler gjennom meg, og hans ord er på min tunge.”
(2 Samuel 23:1-2)

4. Den “delvise” Teorien
Denne teorien sier at bare enkelte deler av Bibelen er inspirerte av Gud. Mange moderne filosofer støtter denne teorien, noe som kan gi rom for mange og varierte tolkninger av Skriften. Problemet med denne teorien er innlysende, og illustreres med denne lille anekdoten:

“En biskop var kjent for å tro på at Bibelen bare er inspirert litt her og litt der. Når han ble spurt om han hadde noen autoritet for en slik påstand, så siterte han Hebreerne 1:1, som sier at Gud snakket til menneskene på mange forskjellige måter, noe som han mente betydde at noen skriftsteder var “mer inspirert enn andre”.
Biskopen ble flau da en legmann spurte: “Hvordan vet du at Hebreerne 1:1 som du bygger argumentet ditt på er et av de inspirerte versene?”

5. “Bare Åndelige” Teorien
Denne teorien sier at Bibelen bare kan stoles på når det gjelder åndelige ting, men er ikke pålitelig når det gjelder historiske hendelser, vitenskapelige påstander eller lignende. Dette er motsagt av Jesus selv i Johannes 3:12:

“Når jeg har talt til dere om de jordiske ting, og dere ikke tror, hvordan kan dere da tro dersom jeg taler til dere om himmelske?”

6. “Direkte Verbale” Teorien
Denne teorien sier at hele Skriften, og hvert eneste ord, ble direkte inspirert av Gud. Dette er den eneste teorien som kan stemme og forsvares i Bibelen. Dersom denne teorien ikke er rett, kan vi ikke bruke Bibelen som Guds autoritet og inspirerte ord. La oss se på noen skriftsteder som snakker om denne metoden:

“Men Jesus svarte og sa: Det står skrevet: Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn.” (Matteus 4:4)

“Hele Skriften er inspirert av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet, for at Guds menneske kan være fullkomment, satt i stand til all god gjerning.” (2 Timoteus 3:16-17)

“Og dette forkynner vi, ikke med ord som menneskelig visdom har lært oss, men med ord vi har lært av Ånden. Vi tolker åndelige ting
med åndelige ord.” (1 Korinterne 2:13)

“For de ord som du ga meg, har jeg gitt dem. Og de har tatt imot dem og kjent i sannhet at jeg er utgått fra deg. Og de har trodd at du har utsendt meg.” (Johannes 17:8)

“Det er Ånden som gjør levende, kjødet gagner ikke noe. De ord jeg har talte til dere, er ånd og liv.” (Johannes 6:63)

—

Konklusjon:

Den sjette og siste teorien er den eneste som kan benyttes dersom en skal tro på en Hellig Skrift som er helt inspirert av Gud. Det er på denne måten jeg velger å se 1. Mosebok i denne studien. Alle ord blir tolket som det ordet som er nedskrevet i de originale Hebraiske skriftene. Jeg benytter også det som er kalt “loven av første gangs referanse” innen hebraiske skrifter som sier at første gangen et ord brukes må det ha den originale betydningen av ordet før du kan bruke det som et bilde eller en allegori. For eksempel må du vite hva en “drage” er før du kan bruke den som et bilde av Satan.

Ingen annen fortolkning kan i mine øyne være riktig ettersom en mer allegorisk metode å tolke Skriften på vil kunne bety hva som helst. Noen av mine egne synspunkter kan kanskje virke overraskende på noen, men de vil begrunnes. Jeg har også studert 1. Mosebok fra 1979 (med varierende intensitet), og de som kjenner meg vet at det er min favorittbok i Bibelen.

Jeg håper denne studien kan være til hjelp og bringe lys til noen sjeler.

VIKTIGHETEN AV VERS 1

I vår moderne tid er det mange som ikke tror på de første elleve kapitlene i Bibelen (1. Mosebok 1-11). De kan ikke tro på disse kapitlene fordi de gir en annen historie om verdens begynnelse enn den de har hørt på skolen, på TV, i blader og aviser, og i filmer.

Som tidligere sagt, når vi leser 1. Mosebok 1:1 så blir vi testet åndelig. Tror vi at det hele startet med at Gud skapte himmelen og jorden? Mange sier nei. Det går imot det som ateister og evolusjonister tror på. Ofte blir vi fortalt at evolusjonen er “bevist”, og at vi som tror på skapelsen ikke forstår eller godtar evolusjonen. Strengt tatt er evolusjon ikke en teori en gang. En teori er noe man kan teste gang på gang. Du kan ikke teste noe som har skjedd i fortiden. Selv om du kunne klare å produsere liv i et laboratorium (har ikke skjedd ennå), så beviser ikke det at dette har skjedd i fortiden. Vitenskapelig sett er evolusjons-teorien bare en hypotese, men en populær en sådan.

Men viser ikke vitenskapelige tester at jorden er milliarder av år gammel? Et stort flertall tror dette og hevder dette, men det kan ikke bevises vitenskapelig. La meg illustrere det med denne historien her: En evolusjonist og en kreasjonist stod og så utover Grand Canyons. Da utbryter evolusjonisten “Wow! Er du klar over hvor lite vann og hvor mye tid det tok å lage Grand Canyon?” Kreasjonisten stirrer en stund til. Så utbryter han “Wow! Er du klar over hvor mye vann og hvor lite tid det tok å lage Grand Canyon?” Beviset er det samme, men de to mennene hadde to forskjellige fortolkninger av materialet. Evolusjonisten støtter seg på antakelser som går ut ifra at det tar lang tid å lage daler, ofte ved langsomme isbreer som ruller frem og tilbake over landskapet. Kreasjonisten støtter seg på forståelsen av en ung jord. Han vil ganske sikkert peke på Mount St. Helens hvor nye daler og et mini Grand Canyon ble dannet på veldig kort tid – mens vitenskapsmenn så på.

Det er mye jeg kunne si om dette emnet. Det er tilstrekkelig å si at jeg er en kreasjonist og tror bokstavelig på Bibelen. Jeg tror også at det er mange vitenskapelige funn som støtter teorien om en ung jord. Min studie av 1. Mosebok bygger imidlertid på en bokstavelig fortolkning av den hebraiske teksten som jeg her skriver ned translitterert (med våre bokstaver) ettersom hverken jeg eller dere er helt stå i det hebraiske alfabetet.

Henry M. Morris skriver i sin innledning til 1. Mosebok 1 om viktigheten av 1. Mosebok 1:1. Der står som kjent “I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden.” Morris sier at dette har stor betydning for oss.

Det motsier ateisme fordi Gud skapte jorden.
Det motsier panteisme fordi Gud er oversanselig overfor det som Han har skapt.
Det motsier polyteisme fordi en Gud skapte himmelen og jorden.
Det motsier materialisme fordi materien hadde en begynnelse.
Det motsier dualisme fordi Gud var alene da Han skapte.
Det motsier humanisme fordi Gud, ikke mennesker, er den ultimate realiteten.
Det motsier evolusjonisme fordi Gud skapte verden.

Med alt dette i boks er det på tide å starte med 1. Mosebok 1:1…

KAPITTEL 1

vers 1

“I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden.”

1 Mosebok 1:1

De første ordene som er skrevet på hebraisk i 1 Mosebok 1:1 er translitterert som “Bereshith“. Translitterert betyr ganske enkelt at vi ikke bruker det hebraiske alfabetet ettersom det ikke er så mange som kan lese det, men vårt vanlige alfabet med samme ordlyd. “Bereshith” er sammensatt av to ord, “be” og “reshith“. Det betyr “i begynnelsen“. Alt har en begynnelse, også Bibelen. Som en ivrig Bibel-student allerede vet, så er ikke Gud bundet av tid. Han har alltid eksistert. Ikke bare det, men Han visste hvem de utvalgte som ville ta imot Jesu navn var allerede før Han la jordens grunnvoller. Vi tenker ofte på tiden som en lang strek som går fra A til Å. Guds evighet er mer som en sirkel eller et åtte-tall, uten start eller ende. Kan våre menneskelige hjerner forstå dette? Neppe! Men vi kan tro på det. Bibelens første vers begynner med at Gud setter i gang tidens klokke. I tomheten før dette var tiden unødvendig. Begynnelsen av selve tiden startet med Guds skaperverk. Som sagt, alt har en begynnelse. La oss gå videre…

Det andre ordet i vers 1 er det hebraiske ordet for Gud, nemlig “Elohim“. Således blir begynnelsen av vers 1 “I begynnelsen, Gud…” Dette kan stå som et billedlig eksempel om at Gud er selve begynnelsen, og vi burde starte det vi gjør i våre liv med Ham. Herren burde være det som er først i våre liv, det som er viktigst for oss og mest verdifullt. Jeg kan ikke hebraisk selv, men jeg leser flere bøker av folk som er godt belært i dette rike språket. De forteller meg at alle hebraiske ord som slutter på “-im” er flertallsord, og betyr minst tre. Følgelig er “Elohim” et ord som brukes på den treenige Gud, og inkluderer sådan Gud Faderen, Gud Sønnen, og Gud Den Hellige Ånd. Tenk deg det at Bibelens første vers inneholder navnet på den treenige Gud.

Det hebraiske ordet “bara” følger så etterpå. Det er oversatt som “skapte“. Dette ordet er bare brukt om Gud i skapelsesprosessen. Andre ord som er brukt senere er “formet” eller “lagde“, noe som betyr at det var allerede noe der som en kunne lage eller forme noe med. I Bibelens første vers skapte Gud himmelen og jorden ut av ingen ting, ex nihilo. Det Gud her skapte var ganske enkelt byggesteinene som Han trengte for å forme hele universet. Bare Gud kan skape noe ut fra ingen ting. Vi bruker ordet skape feilaktig når vi beskriver et nydelig maleri. Kunstneren skapte ikke ut av ingen ting. Han brukte et lerret, maling, pensler og hans talent som Gud har gitt ham. Legg merke til senere i skapelseshistorien at Gud former forskjellige ting av materialene Han allerede har skapt.

Det første Gud skapte var “himmelen” eller “shamayim“. Igjen finner vi et ord som slutter på “–im“. Den korrekte oversettelsen skulle derfor kanskje være “himlene” her i dette verset. Gud skapte først de tre himlene; den atmosfæriske himmelen, himmelrommet, og Guds bosted. Selv om sol, måne og stjerner ikke var skapt på dette tidspunkt ser det ut som om Herren gjorde alt klart for den videre dannelsen av både jord og himler. Noen kommentatorer bruker betegnelsene “ytre rom“, “indre rom” og “atmosfærisk rom“.

Gud skapte også “jorden“, eller “erets” som den heter på hebraisk. Dette refererer til universets materie, eller byggeklosser om du vil. Som tidliger nevnt var det ingen himmellegemer skapt på denne tiden. Jorden hadde ingen form (1 Mosebok 1:2), så dette verset må gjelde grunnleggende elementer av universets materie som senere skulle bli strukturerrt til jordkloden og andre himmellegemer. “Erets” blir også ofte oversatt “grunn” eller “land“. Ordet kan altså brukes generelt eller om et spesifikt stykke land. På grunn av det følgende verset i dette kapittelet er det åpenbart at det ikke snakker om eks. en nasjon eller et bestemt jordstykke.

Vers 2

“Og jorden var øde og tom, det var mørke over det store dyp, og Guds Ånd svevde over vannene.”

1 Mosebok 1:2

Det viktigste ordet i vers nummer to er et lite ord som vanligvis er ubetydelig. Det hebraiske ordet “waw” er oversatt “og“, og det er det første ordet i verset. Grunnen til at jeg synes det er så viktig er på grunn av noe som kalles “gap-teorien“. Her har kristne og ikke-kristne forsøkt å legge inn et gap i tid på millioner av år som skal gi rom for evolusjon og milliarder av år – noe som vil tillate lidelse og død lenge før Adam syndet i Edens hageog er fullstendig ubibelsk. Ordet “waw” binder vers en og vers to sammen og gir intet rom for en lang tidsperiode. Det er min påstand at Bibelen rent grammatisk ikke gir rom for en slik tolkning, og at dette simpelt hen kommer fra mennesker som ikke tror på Bibelen og ønsker å forene Bibelen med evolusjonsteorien. Det at Bibelen rent grammatisk forteller om en skapelsesuke på seks dager betyr ikke nødvendigvis at folk tror på den. Her i dette studiet forsøker jeg først og fremst å finne ut hva Bibelen sier. Dersom noe jeg sier er min egen oppfatning, skal jeg forsøke å understreke dette.

Vår oversettelse av Bibelen sier at “jorden var øde og tom“. De som tror på “gap-teorien” mener at “var” også kan oversettes “ble“. Dette vernet (“hayetha“) er ikke det ordet som vanligvis brukes for å markere en forandring av en tilstand. Selv om ordet kan enkelte ganger bli brukt for å introdusere en forandring, så blir det oversatt “var” i 98% av oversettelsene. Dersom en leser igjennom skapelsesberetningen i 1 Mosebok 1:1-2:3, så er det ingen ting i fortellingen som skulle tilsi at “hayetha” skulle oversettes som “ble“.

“Øde og tom” er det hebraiske uttrykket “tohu waw bohu“. Igjen vil de som tror på “gap-teorien” si at det burde oversettes “ruinert og øde” eller liknende for å gi inntrykk av en hellig kataklysmisk dom som skal ha kommet over jorden og har etterlatt jorden i kaos og ruin. De støtter denne teorien med at en hellig Gud ikke ville ha skapt et kaotisk univers. Jeg vil likevel påstå at en slik fortolkning er tvungen og unaturlig. Ordet “tohu” kan bety flere ting. Det forekommer 20 ganger i Gamle Testamentet og er oversatt på 10 forskjellige måter (“forfengelighet“, “forvirring“, “tomt sted“, “ingen ting” etc.) Den engelske King James oversetter dette uttrykket som “uten form og tom“. Riktig oversettelse av “tohu” kommer an på sammenhengen, og ettersom “bohu” betyr tomhet kan det se ut som om disse to ordene er et uttrykk av relaterte ord som utfyller hverandre. “Øde og tom” eller “formløs og tom” er begge beslektede uttrykk som ser ut til å beskrive at jorden bare var en formløs masse som ennå ikke hadde blitt formet av Gud. Det var byggesteinene til jorden og universet. Det at jorden var “tom” simpelt hen betyr at mennesker og dyr ikke var blitt skapt enda.

Videre finner vi at alt var badet i mørke. Gud hadde enda ikke skapt dag og natt. Selv om byggesteinene til universet var skapt, så hadde det enda ikke blitt tilført energi. Lys er en form for energi. Dette hadde ikke skjedd enda. Det er alltid mørkt der lyset ikke slipper til. Noen vil hevde at Gud er lys, og det er bibelsk nok. Vi snakker likevel her om det fysiske universet, og Gud sa selv at det var mørke over dypet. Gud er åndelig og befinner seg i en annen dimensjon. Det er ikke gitt at Hans lys vil lyse før Han har skapt det fysiske lyset. Vi må forholde oss til hva Bibelen sier og ikke anta det som ikke står skrevet. “Det store dyp” var altså badet i mørke. Ordet “dyp” (“tehom“) referere senere til sjøens vann. I begynnelsen hadde imidlertid ikke jorden noe form, og vannet og dypet må også ha vært spredd utover i kaos før Gud formet jorden. Det samme bildet er gitt i 2 Peter 3:5 hvor Peter skriver “Men når de påstår dette, overser de med vilje at det fra eldgammel tid var himler og en jord som ble til ved Guds ord, ut av vann og gjennom vann.”

Videre leser vi at “Guds Ånd svevde over vannene“. Her finner vi at “Elohim” har en “Ånd” (“ruach“). Ordet for “Ånd” er samme ordet som brukes som “vind” og “ånde” (pust). Sammenhengen bestemmer hva som er den korrekte betydningen i ethvert skriftsted. I 1 Mosebok 1:2 er det åpnebart at den skapende aktiviteten ikke krever en vind men Gud selv. Siden universet trenger å bli aktivert, så er det den personen av den tre-enige Gud som både er allestedsnærværende og enegivende som blir nevnt til å arbeide med skapelsen. Akkurat som Den Hellige Ånd gir oss kraft kunne Han også gi energi i skapelsesprosessen. Det står at Ånden “svevde over vannene“. Jeg har allerede kommentert at vannet var tilstede i denne kaotiske samlingen av byggesteiner. Når det står at Ånden “svevde” (“rachaph“) så er dette et ord man bare finner tre ganger i Gamle Testamentet. De andre stedene er det blitt oversatt “skjelver” (Jeremia 23:9) og “svever” (5 Mosebok 32:11). I rent vitenskaplig terminologi vil kanskje den beste oversettelsen være “vibrerte“. Dersom universet trengte å bli aktivert, så måtte det være en energigivende kraft tilstede. Dersom universet måtte settes i gang, må det være en pådriver. Det kan nevnes at energi i det ytre rom beveger seg i bølger – lys bølger, varme bølger, lyd bølger osv. Selv med tyngdekraften og elektromagnetiske krefter snakker vi om “felt” med aktivitet og bevegelse av bølger. Dette gir interessante assosiasjoner når Ånden svevde over “vannene“, et element hvor bølger som oftest finnes.

Vers 3

“Da sa Gud: Bli lys! Og det ble lys.

1 Mosebok 1:3

Selv om 1 Mosebok 1:1 rent grammatisk snakker om “Elohim“, den tre-enige Gud, så virker det klart at Gud Faderen var i “førersetet”, den åndelige enheten som vi kaller Gud. Gud har bare delt seg opp i tre deler fordi Han har forskjellige gjøremål som han må være i forskjellige former for å kunne utføre.

Flere kommentatorer sier at vi ser Gud Faderen i 1:1, Gud Den Hellige Ånd i 1:2, og Gud Sønnen i 1:3. I dette verset snakker Gud. Vel, Jesus Kristus, den menneskelige og kroppslige delen av tre-enigheten, blir ofte kalt “Ordet” (gresk “Logos“) eksempelvis i Johannes 1:1. “I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.” Ordet er i overført betydning Guds budskap til oss. Hans gave til menneskeheten. Mange er ikke klar over at Jesus eksisterte før Han be født i Betlehem. Han var evig Gud sammen med de andre to delene av tre-enigheten. Gud Faderen er en åndelig enhet (ikke en skapning fordi Han aldri har blitt skapt). Den Hellige Ånd er akkurat hva navnet sier; en ånd – selv om Han også har personlige trekk og f. eks. har følelser. Ingen av disse kunne gå sammen med Adam i hagen eller spise brødet som Abraham og Sara hadde laget til Ham.

Når ordet ble talt av Gud, var det et ord fullt av kraft. “Himlene er skapt ved Herrens ord, og all deres hær ved Hans munns åndepust. For Han talte, og det skjedde. Han bød, og det stod der.” (Salme 33:6,9) Når Gud snakker er det kraft i Hans ord. Hans ord vender aldri tomt tilbake. Når Gud snakker kan mirakler skje, og det ser vi bevis på, både under skapelseshistorien og under Jesu virke her på jorden.

Det første Gud skapte var lyset. Gud selv er lys. Ja, Jesus sa at Han var “verdens lys” da Han var her. Vi er gitt en oppgave om å være “verdens lys” nå som Jesus ikke er her lengre. Lyset står som et blide på alt som er godt. Lyset sloss mot mørket, det gode sloss mot det onde.

Det er imidlertid viktig å notere seg at det ikke var sollyset Gud skapte på dag 1. Gud hadde skapt jorden og himlene i begynnelsen, og nå slo Han på lyset – Sitt eget lys. Gud er ikke avhengig av en sol for å eksistere. Dessuten var ingen levende skapninger skapt enda, så solens varme og lys var ikke nødvendig på dette tidspunkt. Siden Gud er lys ville det ikke være vanskelig for Ham å skape lys med seg selv som lyskilde. Jeg vil diskutere teorien om 24 timers dager i skapelsesuken senere.

Vers 4

“Og Gud så at lyset var godt, og Gud skilte lyset fra mørket.”

1 Mosebok 1:4

Det burde ikke komme som noen overraskelse at det Gud har skapt var godt. Vi leste at Gud skapte lyset i Vers 3, og det gikk veldig bra. Lyset var godt, slik som alt Gud skapte i begynnelsen var godt. I Gud bor det ingenting ondt, bare godt. Alt som Han har skapt ver godt til mennesker og engler begynte å tukle med det.

Gud har også skapt mørket. I Jesaja 45:7 leser vi: “Det er jeg som er lysets opphav og mørkets skaper, som gir lykken og skaper ulykken. Jeg, Herren, gjør alt dette.” Betyr dette at Gud også er mørkets Gud og ønsker ulykke over oss? Absolutt ikke. Motsetninger finnes (lys vs mørke, godt vs ondt, høyt vs lavt). Det er dette vi kaller meta-etikk. Men det onde som skjer er ikke Guds vilje. Gud ønsker ikke mørke og ulykke. Det onde snek seg inn i Edens hage, og da menneskeheten falt i synd, spredde syndens virkning seg inn i hele skaperverket.

Der var i 1 Mosebok 1:4 både lys og mørke. Så leser vi at “Gud skilte lyset fra mørket“. Dette betyr ikke bare at Gud antakeligvis har fått jorden til å rotere, men at Han har gitt et mektig blide for oss. Lysets barn skal ikke ha noe å gjøre med mørket. Lyset viser hva som finnes i mørket. Når Jesus kom til verden som “verdens lys“, så viste Han oss elendige mennesker i all vår synd. Synden kan ikke fordra lyset. De liker å operere i mørket slik at ingen kan se hva de gjør på. I 2 Korinterbrev 4:6 står det: “For denne verdens gud har forblindet de vantros sinn, så de ikke ser lyset fra evangeliet om Kristi herlighet, Han som er Guds bilde.” “Dette er dommen, at lyset er kommet til verden, og mennesket elsket mørket framfor lyset, for deres gjerninger var onde.” (Johannes 3:19)

Mørket er et bilde på synd i verden, og lyset kan ikke ha fellesskap med mørket. Vi ser i dagens vers at mørket ikke var fjernet helt, men det ble adskilt fra lyset. I Johannes åpenbaring blir vi fortalt at under den siste dommen vil sauene bli skilt fra geitene, det vil si lyset fra mørket – igjen. Gud ønsker ikke at vi skal leve i mørket eller bli kastet i ildsjøen når den siste dom kommer. Vi burde velge Ham (lyset) framfor den onde (mørket).

Vers 5

“Gud kalt lyset dag, mørket kalte Han natt. Og det ble aften, og det ble morgen første dagen.”

1 Mosebok 1:5

Mange forsøker å få skapelsesberetningen til å passe inn med evolusjonen ved å si at dagene i skapelsesuken var lange perioder på millioner av år. Dessverre løser ikke lange tidsperioder under skapelsen problemet til teistisk evolusjon eller progressiv skapelse ettersom begge de teoriene tillater lidelse og død før Adam syndet i Edens hage.

Rent grammatisk står det i 1 Mosebok at Gud skapte jorden og resten av universet på seks dager. Det er også en logisk regel innen hebraisk og annen tidlig litteratur at et ord må først ha en bokstavelig betydning før den kan brukes billedlig. Skapelsesberetningen sier klart at dette var dager, ettersom det ble aften og morgen, og det var dag og natt. Selv om solen ikke ble skapt før på dag fire, så finnes det ingen vesentlig grunn til ikke å tro på at dette var 24 timers dager. Mange tror at Gud ikke var i stand til å skape alt på seks dager. Personlig tror jeg at den Allmektige Gud kunne ha skapt alt på seks sekunder. Men Han brukte seks dager for et bilde for oss.

I 2 Mosebok 20:9-11 forklarer Gud at jorden og universet ble skapt på seks dager slik som vi skulle jobbe på seks dager. Akkurat som Herren hvilte fra alt Han hadde gjort på den syvende dagen, så burde vi også ha en hviledag i uken for å lade opp batteriene våre igjen. Alt Gud har gjort, er gjort for en grunn – og ingenting er tilfeldig. Mange peker på 2 Peter 3:8 hvor Peter skriver at “For Herren er en dag som tusen år, og tusen år som en dag,” Peter sier ikke at 1 dag = 1000 år. Han sier at Gud er ikke bundet eller begrenset av tiden, Han er større enn det.

Om 2 Mosebok 20 og 2 Peter 3 skulle kunne tolkes på denne måten, så skulle man kunne si at Gud jobbet 6000 år og hvilte i 1000 år som et bilde på at vi skulle gjøre det samme. Hæ??? Vi snakker om en 24 timer lang dag hvor vi ikke bare hadde dag og natt, men også aften og morgen. Hvorfor skulle en ha seks perioder på millioner eller milliarder av år for å få plass til skapelsen? Dette er bare noe menneskene har har funnet på for å forsøke å få den geologiske tidstabellen inn i skapelsesberetningen.

For meg er det godt å vite at flere og flere vitenskapsmenn nå tror på skapelsen istedenfor utviklingslæren. Selv trodde jeg på utviklingslæren til jeg begynte å lese og studere om den. Bibelen sier at Universet ble skapt på seks dager, både grammatisk og logisk sett. Det betyr ikke nødvendigvis at folk tror på hva Bibelen sier. Etter at 1 Mosebok 1 forklarte hva det hebraiske ordet “yom” betydde, nemlig “dag“, så kunne Bibelen senere snakke om “Herrens dag” og “lidelsens dag for Jakob” hvor “dag” betyr en lengre tidsperiode, fordi vi har fått forklart i 1 Mosebok 1:5 hva en bokstavelig dag er.

Bibelen sier at alt ble skapt på seks dager. Dersom du fortolker Bibelen på en allegorisk måte, så kan du få det til å bety hva som helst. Mitt syn på fortolkning av Bibelen er allerede diskutert i innlendingen til denne studien. Bibelen sier en ting! Om du vil godta det eller tro på det er opp til oss alle individuelt.

Vers 6

“Og Gud sa: La det bli en hvelving midt i vannene, og den skal skille vann fra vann.”

1 Mosebok 1:6

Dersom en leser skapelsesberetningen forsiktig, så kan det virke som om jorden var dekket av vann. Det tørre land kom ikke “til syne” før i vers 10. Jorden var dekket av vann, og “Guds Ånd svevet over vannene” (Vers 2). Jorden var likevel ikke helt flat, for der var “store dyp“.

Hva er så denne “hvelvingen” som Gud delte vannene med. Er det “himmelhvelvingen?” Ordet her er det hebraiske “raqia” som kan mest nøyaktig oversettes som “utspredd-tynnhet“. Roten av ordet betyr “å hamre” eller “å spre ut“, men i dette verset et ordet et substantiv. Det engelske ordet her, “firmament“, kommer fra den latinske Vulgata hvor det står “firmamentum“. Det taler om noe “fast” eller engelsk “firm” som skulle skille vannene.

Det er vel ingen tvil om dette må omhandle atmosfæren vår, om enn ikke en kuppel over jorden vår, så et stort hav av luft og gasser av forskjellige slag. Formålet med denne hvelvingen var å skille vann fra vann. Vi vet ikke med sikkerhet hvor mye vann som fantes oppsamlet i en gigantisk sky rundt jorden, men det var der “himlenes sluser” fantes som ble åpnet under syndefloden. Dette vannlaget, av noen kalt en “vannbaldakin“, skal ha dekket hele jorden og beskyttet jorden for skadelige ultrafiolette stråler. Flere tror at det var på denne måten at menneskene før syndefloden levde så lenge. Vanndampen rundt jorden skal ha skapt en såkalt “drivhus effekt” som, når det tørre land kom frem, ga en frodig vegetasjon globalt og beskyttet jorden. Det er derfor vi finner jungelliknende planter langt nede i isen rundt Nordpolen.

Mammutene spiste gress på Nordpolen på grunn av det beskyttende vannet Gud satte over himmelen. Dette var ikke en “drivhus effekt” slik som vi snakker om i dag. I skapelsens dager var det ingen is på polene.

Vi ser at Gud sa hva som skulle skapes. Han snakket ikke grammatiske ord som oss, men Han sa hva som skulle bli en realitet. Det er kraft i Guds Ord, og i neste vers ser vi at det Han sa skulle skje, det skjedde.

Vers 7

“Og Gud gjorde hvelvingen og skilte vannet som var under hvelvingen, fra vannet som er over hvelvingen. Og det ble slik.“

1 Mosebok 1:7

Odet “gjorde” her er det hebraiske ordet “asah“. Det betyr å lage eller forme noe. Gud bruker her åpenbart byggeblokkene som Han allerede har skapt fra intet til å bygge en hvelving. Guds Ord forårsaket handling – noe det alltid gjør. Ordene “bara” og “asah” blir brukt om hverandre i Bibelen, og har samme betydning.

Vi finner at Gud skilte vannet i to deler, det som var over hvelvingen og det som var under den. Det er Guds kraft som har skapt verden, og det er Guds kraft som opprettholder den – som gjør at verden fremdeles kan eksistere og at vi kan leve på jorden. Det var Guds kraft som gjorde at vannet kunne holde seg oppe over himmelhvelvingen og beskytte jorden.

Salomos ordspråk 8:27-29 sier: “Da Han bygde himmelen, var jeg der, da Han tegnet inn en hvelving over dypet, da Han festet skyene der oppe, da Han bandt avgrunnens l\klipper, da Han satte grense for havet, så vannet ikke skulle gå lengre enn Han bød, da Han la jordens grunnvoller –” Hvor stor og mektig er den Gud vi leser om i Bibelen!

Vi ser i dette verset frasen “Og det ble slik“. Gjennom hele skapelsesuken ser vi at alt skjedde slik som Gud ville, slik som Han befalte. Om vi bare kunne ta disse ordene til etterretning slik at vi gjør det Herren befaler. Hvor skjønt er det ikke å lese i Bibelen at Gud befalte menneskene å gjøre noe, og så stor det at de gjorde det? Måtte vi for alltid være lydige til Guds Ord.

Vers 8

“Og Gud kalte hvelvingen himmel. Og det ble aften, og det ble morgen, andre dagen.”

1 Mosebok 1:8

Det hebraiske ordet “qara” betyr å adressere noen eller noe ved navn. Gud ga hvelvingen Han hadde skapt navn, og Han kalte det “himmel“. Dette er et ord som er kjent for oss, og ingen av oss er vel i tvil om hva dette ordet betyr. Det at ordet “shamayim” er brukt her gjør at vi nok en gang har et ord som betyr “himlene” – et flertallsord som betyr minst tre. Likevel er ikke disse tre himlene de samme som i 1 Mosebok 1:1. Dette er benevningen som gjelder “hvelvingen” som Gud hadde laget for å skille vannene fra hverandre. Denne hvelvingen var ikke der i begynnelsen da Gud skapte “himmelen og jorden“. Dt kan virke forvirrende at dette ordet brukes i som forskjellige betydninger.

Et forslag på å gi en forklaring på bruken av et flertallsord om himmelen vår kan være at atmosfæren vår er inndelt i tre; følgelig troposfære, stratosfære og mesosfære. Det er ingen grunn til at vi ikke kan kalle denne “hvelvingen” for “himmelhvelvingen”. Gud vet alt, og da Han ga navn til “hvelvingen” kan dette ha vært med vilje.

Nok en gang ser vi at “det ble aften, og det ble morgen“. Første dagen skapte Han lyset, andre dagen delte Han vann fra vann ved å adskille det med en hvelving. Snart skulle neste dag, dag 3, komme…

Vers 9

“Og Gud sa: La vannet under himmelen samles på ett sted, og det tørre land komme til syne. Og det ble slik.”

1 Mosebok 1:9

Nok en gang taler Gud og får ting til å skje. “Vannet” her (“mayim“) er også et flertallsord som får oss til å tenke på verdenshavene. Likevel går det fram av sammenhengen at alt vannet under himmelen var samlet slik at det dekket over jordens overflate. Først i dette verset får Gud det tørre land til stige opp slik at det kom til syne strender og fast grunn. Vi ser igjen at Guds Ord er mektig og kan få hva som helst til å skje. Vi vet ikke sikkert hvilke mekanismer Gud brukte for å gjøre dette, og vi vet heller ikke om det som steg fram var ett stort super-kontinent. Det vi vet med sikkerhet er at jorden nå ikke ser ut som den gjorde da. Det vil jeg komme nærmere inn på senere. Det er imidlertid ikke tvil om at det må ha vært sterke krefter og ekstrem varme til stede.

Dette verset kunne ikke stå alene, men er avhengig av versene som står ovenfor. Gud kunne ikke gjøre noe med vannet under himmelen før Han hadde laget himmelen, noe som Han gjorde i verset før dette. Himmelen er også viktig for å kunne hjelpe med distribusjon av lys, som ble skapt på skapelsens første dag.

Vannet ble nå samlet på “ett sted” slik at “det tørre land” kunne komme til syne, eller bokstavelig “det tørre”. “Hayyabbashah“, som er ordet brukt her, blir av noen kommentatorer oversatt som “kontinenter”. men er vanligvis bare oversatt som “tørr jord”. Det er meget trolig at dette bare var ett super-kontinent som ble oppdelt enten under syndeflommen eller i Pelegs dager da jorden ble delt opp (vil bli tatt opp under 1 Mosebok 10:25).

Igjen ser vi at det Gud ønsket og befalte, det skjedde. Så langt i verdenshistorien var alt fullkomment.

Vers 10

“Og Gud kalte det tørre land jord, vannet som var samlet, kalte Han hav. Og Gud så at det var godt.”

1 Mosebok 1:10

Ordet Gud brukte for “jord” er “erets“, det samme som blir brukt i 1 Mosebok 1:1 da Han skapte jordkloden. Den tørre jorden var hele tiden der, men i begynnelsen var den dekket med vann. “Hav” er ordet “yam” som bokstavelig talt betyr “å brøle”, ett bilde på opprørt hav som velter seg innover land med stor kraft. Det kan i utgangspunktet brukes både over store hav, men også om store elver og fosser. Ut fra sammenhengen her er det imidlertid åpenbart at det brukes om havet generelt.

Nok en gang ser vi en naturlig progresjon i skapelsesforløpet, og det at vi har tørr jord og hav gjør at vi automatisk antar at denne tørre jorden og havene er de samme vi ser i dag. En nøye gransking av Skriftene forklarer at dette ikke er tilfelle.

Som alltid, når Gud lager noe, så var det Han hadde gjort godt. Denne lille kommentaren finner vi syv ganger under skapelseshistorien, og tallet syv er ett bilde på fullkommenhet. Tallet syv går igjen gjennom hele Bibelen. En fullstendig uke består av syv dager, Litt senere fikk Noa syv dagers varsel om hva som skulle skje. Senere i Mosebøkene finner vi at de hadde syn lamper og syv usyrede brød som skulle nytes i syv dager. Om vi går til Bibelens siste bok, Johannes åpenbaring, finner vi at det ble sendt syv brev til syv menigheter, og de hadde syv lysestaker, syv basuner, syv segl og syv stjerner, bare for å nevne noen av gangene tallet syv blir brukt.

Vers 11

“Og Gud sa: Jorden skal la gress spire fram, og planter som sår seg, og frukttrær som bærer frukt med frø i, på jorden, hvert etter sitt slag. Og det ble slik.”

1 Mosebok 1:11

Det kan her virke som om Gud befalte jorden å produsere gresset, buskene og trærne – vegetasjonen som vi finner her på kloden vår. “Hvert etter sitt slag” betyr at allerede her er loven om arv inne i bildet. Et epletre produserer epler, ikke pærer, og når et nytt epletre plantes, så vokser det heller ikke bananer på det.

Da Herren talte denne gangen var det utrolige kompliserte systemer som ble iverksatt. Det er ikke bare menneskenes DNA som er fullt av informasjon, men også planter og trær har viktig informasjon om arv inni seg. Selv om vi tenker på planter og trær som “levende”, så er det her snakk om kjemiske prosesser istedenfor intellektuell og bevisst tankegang som ved menneskene.

Ordet som er oversatt som “frukttrær” her betyr faktisk “greiner” og kan brukes om alle typer med busker, om det vokser frukt på dem eller ikke. Det er meget viktig at plantene som ble produsert her hadde “frø i“, slik at de kunne reprodusere seg. Frasen “hvert etter sitt slag” er brukt ti ganger i dette kapittelet og har en utrolig viktig betydning. Dette understrekes i 1 Korinterbrev 15:38-39 hvor det står: “Og det du sår, er ikke det legemet som skal bli, men et nakent korn – om det nå er av hvete eller av et annet slag. Men Gud gir det et legeme slik Han vil, hvert frøslag får sitt eget legeme.”

Enda en gang ser vi at “det ble slik” som Gud ville. Så lenge Gud har kontroll, så blir det slik Han ønsker. I Skapelsesberetningen understreker Gud hele veien at alt har blitt slik Han har forutsett og planlagt det.

Vers 12

“Jorden lot gress gro fram, planter som sår seg, hevert av sitt slag, og trær som bærer frukt med frø i, hvert etter sitt slag. Og Gud så at det var godt.

1 Mosebok 1:12

Når dette verset sier at “jorden lot gress gro fram“, så bygger det på oversettelsen av det hebraiske ordet “yatsa“. Roten av ordet betyr “å gå”, og det er et verb som forårsaker handling. Det blir ofte oversatt som “bringe frem”, “produsere”, “styre”, “bryte opp”, “bære fram” o.s.v. Det viktige her er at det er jorden som produserte alle vekstene på jorden, og derfor kan jeg ikke støtte teorien om at gresset, buskene og trærne ble skapt fullt ferdige. Dette gjør det ikke til noe mindre mirakel i mine øyne, ettersom alt dette vokste fram på en dag. De viktigste er at det som Gud sa, det skjedde.

Nok en gang blir det understreket at alle vekstene i planteriket må følge sine arvelover. For mer om dette kan du lese kommentarene under “Vers 11“. Det er ikke bare dyr og mennesker som er underlagt denne fysiske loven, men også planter, busker og trær. Som en kuriositet kan jeg nevne at almetreet har intet mindre enn 1.584.000.000 frø den kan sende fra seg. Dette er intet mindre enn ett av Guds mirakler!

For tredje gang leser vi at “ Gud så at det var godt“, en fortsettende bekreftelse at alt Gud lager er bra. Gud opprettholder skapelsen den dag i dag slik at vi kan få nyte den.

Vers 13

“Og det ble aften, og det ble morgen, tredje dagen.”

1 Mosebok 1:13

Det vi har lest om i de to foregående versene var skapelsens dag nummer tre. Vi vet nok en gang at dette var vanlige dager ettersom det ble morgen og det ble kveld. Noen lurer kanskje på hvorfor det ser ut som om den tredje dagen skulle til å starte. Det er nok fordi at jødenes dag startet kl 6 på kvelden (klokken 18 om du vil), mens våre dager starter om morgenen. Dette er informasjon som er viktig å ta i betraktning når en leser om tider i Bibelen. For eksempel spiller det stor rolle når en forsøker å finne ut når Jesus døde på korset og stod opp igjen fra graven. Da må en i tillegg til klokkeslettene også ta hensyn til to forskjellige sabbater som skjedde i de dagene.

Også, når vi ser på Herrens skaperverk, er det viktig å huske at Jesus var til stede under hele skapelsesprosessen, og ingenting ble til uten Ham (se Salomos ordspråk 8:23-36). Måtte vi alltid lytte til Ham og glede Ham.

Det hevdes at enkelte at disse dagene ikke kan være bokstavelige dager ettersom solen (og månen og stjernene) ikke ble skapt før dag fire. Likevel er utrykket “tredje dagen” brukt utallige ganger i Det gamle testamentet, og det har alltid blitt brukt om bokstavelige dager. For mer om lengden på skapelsesdagene kan du alltid se på kommentarene under “Vers 5“. Det er ingen tvil om at Bibelen hevder både bokstavelig, grammatisk og logisk at jorden ble skapt på seks dager, men det betyr nødvendigvis ikke at vi tror på det. Ellers anbefaler jeg at du leser “Fortolkningen av 1 Mosebok”.

Vers 14

“Og Gud sa: Det bli lys på himmelhvelvingen til å skille mellom dagen og natten. De skal være til tegn som fastsetter tider og dager og år.”

1 Mosebok 1:14

I dette verset taler Gud nok en gang, og Han sier at det skal komme lys på himmelen. Han sier også at disse lysene har et spesielt formål; de skal skille mellom dagen og natten, og i tillegg skal de fastsette tider, dager og år. Det hebraiske ordet “ma’owr“, oversatt som “lys“, betyr ganske enkelt “lyskilder”. Det er et flertallsord, men det sier ikke hvor mange lys det er snakk om her. Ordet refererer til alle lysene på himmelen, ikke bare solen og månen, men også stjernene. Samme ordet betyr også “lysekrone” eller “sterkt lys” og kan også brukes om lys som henger oppunder taket inne i et hus. De spesifikke lysene er ikke nevnt i dette verset, bare formålet med dem.

En av stjernenes oppgaver er å fortelle oss (års)tider, dager (som på en kalender) og år. De kunne også brukes til navigering både på sjø og land.

Selv om Gud skapte lyset i vers 3, så er disse lysene ikke de samme. Lyset i Vers 3 var “owr“, ofte oversatt som “dagslys”. Selv om disse lysene ikke var de samme, så synes det klart at “dagen og natten” var de samme i dette verset som i de foregående. Dagene var like, men lyskilden var forskjellig. Dette får oss til å tenke på Johannes åpenbaring 22:5 hvor det står “Natt skal ikke være mer, og de trenger ikke lys av lampe og lys av sol, for Gud Herren skal lyse over dem.” Det synes klart at lyset både i 1 Mosebok 1:3 og ikke er solen, men en annen lyskilde. Gud selv er lyset! Jesus selv sa at Han var verdens lys (Johannes 8:12 og 9:5). Det er tydelig at solen, månen og stjernene ikke er de eneste lyskildene vi har.

Vers 15

“Og de skal være til lys på himmelhvelvingen og lyse over jorden. Og det ble slik.”

1 Mosebok 1:15-18

Her finner vi flertallsordet for “lys“, noe som gjør det klart at vi snakker om de lysene som ble skapt på dag fire istedenfor dag en. Disse lysene skulle være til å lyse på “himmelhvelvingen“, eller “shamayim“, altså himlene. Ettersom de skulle lyse både på jorden og på himmelen var det naturlig at de var høyt over det som vi kaller himmelen. Dersom en forestiller seg “himmelhvelvingen! som en beskyttende kuppel over jorden, virker det fornuftig at solen skinte på den, men fuglene fløy under den (vers 20).

Det er en tanke at Gud er hevet høyt over hele skapelsen. Akkurat som disse lysene var hevet høyt over jorden, er Gud også hevet høyt over oss. Gud ønsker å løfte oss opp også, slik at vi kan bli verdens lys. Når vi blir lys for Herren kan andre se lyset i oss. Vi kan ikke løfte oss selv opp, men Gud kan gjøre det! Ingen ting er umulig for Gud.

Som alltid skjedde det som Gud sa. Guds Ord er mektig. Da Jesus talte stilnet stormen. Da Jesus talte stod Lazarus opp fra de døde. Da Jesus talte ble mennesker helbredet og onde ånder flyktet bort. Når Gud taler skjer det mange, store under!

Vers 16

“Og Gud gjorde de to store lys, det største til å råde over dagen, det mindre til å råde over natten, og stjernene.”

1 Mosebok 1:16

Aller først på denne nye dagen laget Gud de to store lysene på himmelen. Det er ikke konkretisert hvordan Han gjorde dette, men Han har trolig nok en gang brukt byggematerialene Han skapte i begynnelsen til å forme himmellegemene. Han nevner ikke solen og månen ved navn, men det er åpenbart at det er disse Han mener. Solen er lyskilden vår om dagen, og den er livsviktig for at livet på jorden i dag skal kunne eksistere. Gud kan imidlertid sørge for at liv kan eksistere uten solen dersom Han ønsker det. Han skapte tross alt gress, busker og trær før han skapte solen og månen. Månen er også utrolig viktig for oss, og den påvirker blant annet tidevannet her på jorden.

Noen har kritisert skapelsesberetningen her for å kalle månen ett stort lys. Flere av planetene i solsystemet vårt er større enn månen, ja, til og med større enn jorden. Det er imidlertid viktig å forstå at vi ser månen her fra jorden. Vi sier ofte at “solen står opp” og “solen går ned” selv om vi vet at det er jorden som står stille. og at det er jorden som går i bane rundt solen. Dette er bare vanlige uttalelser for oss fordi vi ser og fortolker hele universet fra vårt eget ståsted og med våre egne, individuelle øyne. Dette gjør det ikke feilaktig, det er bare vinklet fra vårt synspunkt.

Et annet punkt her er at disse to lysene var satt på himmelhvelvingen for å skinne over jorden. Solen gjør dette med utrolig styrke. Månen er også i stand til å lyse effektiv opp jorden på nattestid når himmelen er skyfri. Derfor er disse to lysene de viktigste for oss og nevnes på denne måten i dette verset. Andre planter og stjerner er nok større enn månen, men de er ikke i stand til å “råde over natten” på en effektiv måte.

Stjernene er også utrolig viktige i skapelsesberetningen, og dette skal vi se nærmere på i neste vers. Når Gud sier at “alle morgenstjerner jublet, og alle Guds sønner ropte av fryd” (Job 38:7) så ser vi hvor entusiastiske vi burde være når vi leser om skapelsen av slike fantastiske og store ting.

Vers 17

“Og Gud satte dem på himmelhvelvingen til å lyse over jorden.”

1 Mosebok 1:17

Igjen blir det gjort klart at formålet med lysene som ble skapt på dag fire var å lyse over jorden. Gud selv satte dem på himmelhvelvingen, bokstavelig alt “himlene”, som diskutert tidligere. Det synes imidlertid at de to store lysene – solen og månen – har en klarere oppgave enn stjernene. Stjernene, med sine komplekse sammensetninger, er brukbare for navigasjon om natten dersom man følger ett stjernekart.

Ett problem kommentatorene har vært opptatt av er det som kalles “fjernt stjernelys”. Vitenskapen har fortalt oss at lyset fra stjernene tar mange lysår før de kommer helt ned til jorden. Derfor at man antar at de stjernene man ser på stjernehimmelen kan ha dødd ut for tusenvis av år siden. Det første forslaget for å forklare dette ligger i ordet “satte” i det overforstående verset. Dersom Gud satte eller plasserte stjernene på himmelen, så kan Han ha gjort det med jorden som utgangspunkt. Stjernelyset ville på den måten ha vært nær jorden før Gud strakte ut sine uendelige armer og plasserte dem der de er i dag.

En annen teori er at da Gud skapte stjernene og hele universet, så skapte Han det helt komplett og ferdig – med et allerede eksisterende stjernelys som om de alltid hadde vært der. Dette prinsippet brukes også på andre steder i skapelsesberetningen, men er ikke alltid korrekt. Dette er imidlertid et av stedene de kan være riktig.

Når du ser for deg en Gud som plukker opp en stjerne i hånden sin og plasserer den på himmelen, så begynner du å forstå hvor stor og mektig vår Gud er.

Vers 18

“til å råde om dagen og om natten, og å skille lyset fra mørket. Og Gud så at det var godt.”

1 Mosebok 1:18

Nok en gang blir det poengtert hvilket formål lysene på himmelen hadde. De skulle råde, herske, dominere “dagen og om natten“. Og det gjør lysene på himmelen. Solen gir oss dagslyset og månen gir oss lys om natten. Lysets evige oppgave er “å skille lyset fra mørket“. Solen, månen og stjernene er sterke manifestasjoner av Guds visdom, kraft og godhet, og Gud selv er lys. Lyset skal ikke ha noe med mørket å gjøre, og må derfor skilles fra mørket. Mørkets makter er onde, og mørke får vi når lyset ikke er tilstede, men har veket bort. Guds lys avslører hvem vi er og hva vi gjør. Våre syndefulle gjerninger tåler ikke å komme fram i lyset.

“Så sier Herren, som satte solen til å lyse om dagen og lover for månen og stjernene, så de lyser om natte, -han som opprører havet så dets bølger bruser – Herren hærskarenes Gud er Hans navn:” (Jeremia 31:35).

Våre døgn er inndelt i dag, hvor det er ment at vi skal arbeide, og natt, hvor det er ment at vi skal hvile. Menneskene trenger søvn hver natt. Dersom vi ikke får sove, så vil vi bli syke og ikke klare å fungere mentalt. Vi er avhengige av døgnets syklus.

Selv om stjernene ikke er tildelt noen stor rolle i skapelsesberetningen, så er vi i dag klar over hvor fantastiske de der både i størrelse og innhold. Gud så at alle de lysene Han hadde skapt var “godt“, det vil si “godt”, “vakkert”, “pent” og flere andre positivt beskrivende ord.

Vers 19

“Og det ble aften, og det ble morgen, fjerde dagen.”

1 Mosebok 1:19

Det er, som alltid, mange gjentakelser i Bibelen. Enkelte fraser går igjen og igjen. Nok en gang kan en registrere at “ det ble aften, og det ble morgen“, ett bilde på den jødiske kalenderen hvor dagen begynner klokken 18 på kvelden. derfor blir det “aften” og “morgen” istedenfor “morgen” og “aften” som vi ville ha sagt. Det antas at dette ville være “solnedgang” og “soloppgang” etter skapelsen av solen og månen.

Selv om den jødiske dagen startet ved solnedgang, så var morgenen fremdeles en viktig tid. Flere steder finner vi at man stod opp tidlig om morgenen for å gjøre noe, og Gud befalte også ofte Hans etterfølgere om å stå opp tidlig på morgenen. Faktisk er Guds bilde på en mann som elsker Ham en som “grunner på Hans lov dag og natt” (Salme 1:2).

Det vi har lest om her var den fjerde dagen. Ettersom solen ble skapt denne dagen er det usikkert om det var solen som stod opp ved dagens begynnelse. Starten av det jødiske døgnet, som begynte ved solnedgang dagen før, var definitivt ikke solen, men den andre lyskilden som Gud skapte på skapelsens første dag. De nye lysene som Gud skapte denne dagen vil dominere vår verden helt til Gud kommer tilbake for å dømme levende og døde. En gang i fremtiden vil Gud være lyset vårt, ikke solen og månen (Johannes åpenbaring 22:5).

Vers 20

“Og Gud sa: La vannet vrimle med et mylder av levende skapninger, og la fugler fly over jorden, under himmelhvelvingen.”

1 Mosebok 1:20

Gud sa at “vannene” i flertall skulle “vrimle“, det vil si vri seg og sno seg, yre eller fylles med “et mylder” eller “en sverm” “av levende skapninger“. Evolusjonen vil ha det til at encellede dyr og amøber var de første skapningene i havet, men det går frem av dette verset at alt livet i havet ble skapt på denne dagen. Dette er også første gangen Bibelen nevner “nephesh” som flest ganger blir oversatt “liv”. Det betyr bokstavelig en “pustende” skapning, selv om det også brukes om fisk og andre skapninger som bor i havet. Ordet brukes også om menneskets “sjel” senere da Adam ble levende.

Gud skapte også her fuglene som skulle “fugler fly over jorden” på “himlenes ansikt”. Dette er en mer poetisk strofe enn hva vi leser i den norske Bibelen. Det synes også klart at dette gjelder absolutt alle fugletyper som Gud har skapt. Fuglene “vrimlet” sikkert like mye som livet i havet gjorde.

Det kan også nevnes at det i en dråpe vann finnes så mye som 30,000 levende organismer, noe som ikke bare viser hvor rikt havet er på liv, men også hvor stor Skaperen er. En suter legger 1000 egg, og en karpe legger 20,000 egg. En gjennomsnitts torsk legger 9,384,000 egg. Dess mer vi undersøker det, dess mer ser vi hvor rikt havet er på levende liv.

Det kan også nevnes, som en kuriositet, at fuglene som skulle fly fram og tilbake på himmelen, også var formet av jorden (1 Mosebok 2:19) slik som Gud også gjorde med Adam (1 Mosebok 2:7).

Vers 21

“Og Gud skapte de store sjødyrene og alt levende som rører seg, som vrimler i vannet, hvert etter sitt slag, og hver vinget fugl etter sitt slag. Og Gud så det var godt.”

1 Mosebok 1:21

I dette verset forklarer Gud i mer detalj om skapelsen av alt livet i havet og på himmelen. Gud skapte alt levende, alt som vrimler, i havet. Alt ble skapt “etter sitt slag“, noe som poengterer at Gud skapte forskjellige dyreslag, noe som er en videre definisjon enn “arter” som vi ofte bruker i daglig tale. Alle artene ble ikke skapt i begynnelsen, men utviklet seg fra “dyreslagene”. For eksempel er det ikke stor forskjell på en ulv og en hund, og det er ikke feil å tro at alle hunderaser kommer fra en stamfar. Likevel er det stor forskjell på hunder og katter, og kattene kunne ikke ha kommet fra en ulv. Det er et helt annet “dyreslag”.

Det står at Gud skapte “de store sjødyrene“. På engelsk står det “store hvaler”, noe som selvsagt er store dyr som lever i havet. På hebraisk bruker Moses ordet “tanniyn“, et ord som betyr “stort monster” eller “drage”. Dette ordet brukes om skremmende skapninger og kan lett ha bitt oversatt feil i flere oversettelser. Oversettelser som “sjø-orm” og “sjakal” eller “slange” kan nok debatteres. At dette ordet kan brukes om forskjellige “sjø-monster” er absolutt troverdig. Nyere kommentatorer tror at “tanniyn” ofte oversatt til “drage”, er et ord som brukes om dinosaurer som levde i havet. Da King James Bibelen ble oversatt på 1600-tallet var ordet “dinosaur” ikke oppfunnet enda, så det ble selvsagt ikke brukt. Før Sir Owen oppfant ordet “dinosaur” (forferdelig øgle) i 1842 brukte man ordet “drage” om disse antatt forhistoriske dyrene. Job nevner også noen skapninger som man i dag tror var dinosaurer, nemlig Behemot og Leviatan (Job 40). Gud skapte både små og store fisker, hvaler og dinosaurer denne dagen.

Gud skapte også mange dyr som er kalt “fugler”. Dette verset nevner for første gang at de har vinger, men disse skapningene var vidt forskjellige fra livet i havet. Dette omfattet også trolig fugler som ikke kunne fly, men som likevel hadde vinger; eksempelvis kalkuner, strutser og høns.

Vi kan ikke bare konkludere med at “Gud så det var godt“, noe som er blitt et gjentagende mantra i skapelsesfortellingen på dette punktet, men Jesus understreket at Gud bryr seg om alle små fugler (Matteus 10:29).

Vers 22

“Gud velsignet dem og sa: Vær fruktbare og bli mange og fyll vannet i havet, og fuglene bli mange på jorden!”

1 Mosebok 1:22

Det står at “Gud velsignet” dyrene i havet og fuglene på jorden. Det hebraiske ordet “barek” betyr bokstavelig å bøye seg ned for noe eller noen eller “å knele”. Det brukes ofte om tilbedelse av Gud eller høyere makter som konger og keisere. Det er en måte å gjøre ære på noen eller velsigne noen. Det minner oss om 1 Mosebok 8:17 hvor Gud sier til Noah: “Alt levende som er hos deg, av alt kjød, fugl og fe og alt kryp som rører seg på jorden – før det ut med deg! Det skal vrimle av dem på jorden, de skal være fruktbare og formere seg på jorden.”

Alt livet i havet og fuglene på himmelen skulle være “fruktbare“, det vil si at de skulle produsere frukter etter den type skapning de var. De skulle “øke” i antall – “bli mange” og fylle opp havet og himmelen. Dette er første gang Bibelen nevner en velsignelse. Det å være fruktbar er en velsignelse i seg selv, både for mennesker og dyr. Som vi allerede har sett er Gud glad i alle skapningene sine, også dyrene. De har ikke samme stilling som menneskene – rosinen i pølsa under skapelsen – men Han viser omsorg for dyrene sine, og Han ønsker å ta godt vare på dem. De skal ikke drepes uten at det er en god grunn for det.

Det er ingen tvil om at det er Guds ønske at jorden skal være full av liv. Uttrykket “vær fruktbare og bli mange” blir bare brukt noen få ganger i Bibelen og har en spesiell betydning. Det er en positiv tone som skal bringe glede ved å vite at livet går videre og øker i antall.

Vers 23

“Og det ble aften, og det ble morgen, femte dagen.”

1 Mosebok 1:23

Nok en gang finner vi den naturlige rytmen av natt og dag, ett døgn på 24 timer. Vi kommer her til slutten av den femte dagen. Det kan virke litt forvirrende for enkelte om denne uttalelsen kommer etter den nevnte dag, eller før – som en innledning til den startende dagen. Vi sier at lyset var skapt på Dag 1 av skapelsesuken, og det gjør den femte dagen til dagen da havet og himmelen ble fullt av liv.

For å få mer utfyllende kommentarer til dette verset vil det være bra å se tilbake til kommentarene til versene 5, 8, 13 og 19. Det er samme språkbruken her, og dette har allerede blitt kommentert..

Et annet moment man kan ta med seg er den logiske oppbyggingen av skapelsesukens dager. Dag 1 ble lyset skapt, Dag 4 ble himmellegemene til og fylte himmelen. På Dag 2 ble vannet skilt fra vannet, og på Dag 5 ble havet fylt med yrende liv. På Dag 3 ble landjorden til, og på Dag 6 ble det tørre land fylt med yrende liv. Det er her en tydelig orden og progresjon dersom man setter disse dagene opp i to kolonner og sammenlikner dem. Gud er en ordenens Gud, og gjør alt i henhold til en plan og ett bestem formål.

Vers 24

“Og Gud sa: Jorden skal la levende skapninger gå fram, her efter sitt slag: Fe og kryp og jordens ville dyr, hvert etter sitt slag. Og det ble slik.”

1 Mosebok 1:23

Det er bare naturlig at det etter skapelsen av liv i havet og i luften at der også skulle skapes dyr som skulle leve på fast jord. Det er interessant at Gud sa at jorden skulle la levende skapninger gå fram – eller “forårsake dem til å gå frem”. Disse dyrene var “levende skapninger” – det vil si skapninger som pustet og levde på landjorden. Dette inkluderte amfibier, reptiler, pattedyr og insekter.

I skapelseshistorien er dyrene på landjorda inndelt i tre grupper. “Behemah“, her oversatt som “fe“, kan også oversettes som “kveg”. Roten av det hebraiske ordet betyr “å være stum”, noe som beskriver disse dyrene som stumme beist. Vi vet at dyr ikke er stumme, selv om de ikke kan snakke slik som menneskene kan. Trolig er poenget at disse dyrene har blitt temmet og derfor ikke er brølende villdyr lenger. Det er mulig at “behemah” er ment å bety ville dyr, men “husdyr” er en mer passende oversettelse.

Den andre gruppen av dyr som nevnes i dette verset, er “remes” som kommer fra roten av et ord som betyr “å bevege seg lett rundt” eller “å gli rundt”. “Kryp” eller “krypdyr” ser ut til å nesten dekke denne beskrivelsen, men det er nok litt for snevert begrep, for det dekker ikke større skapninger som eksempelvis reptiler. “Reptiler” er heller ikke bra nok oversettelse, for det gir ikke rom for de mindre skapningene. En kan gjerne konkludere med at dette hebraiske ordet omhandler både store og små skapninger som har korte ben og derfor ser ut som å vege seg lett eller gli rundt på bakken.

Den tredje hovedgruppen av skapninger som nevnes i det overstående verset, er “jordens ville dyr“ eller “chayyath ha’arets” på hebraisk. Dette kommer fra roten som betyr “å leve” for disse dyrene er ville på grunn av deres vitale energi og aktivitet. Så blir “jordens” lagt til disse skapningene fordi de har frihet til å bevege seg rundt på jorden. En må huske på at dyrene før syndefallet alle var vennlige og planteetende, og at selv løver og tigre var ufarlige og gresset sammen med lammene. Alle land-dinosaurene ville også på dette tidspunkt ha spist gress.

Planeten vår er helt unik sammenliknet med andre planeter. Ethvert spadetak vi tar inneholder et mylder av liv, noe en ikke finner på andre planeter – selv ikke exo planeter. Dette er selvsagt fordi Gud jar skapt alt liv på planeten vår, og mesteparten av disse skapelsene ble til på Dag 6 i skapelsesuken.

Som tidligere ser vi at det ble slik som Gud hadde sagt. Herren Gud har all makt i himmel og på jord, og Han kan gjøre som Han vil. Det Han gjør er ikke bare bra, men perfekt.

Vers 25

“Og Gud gjorde de ville dyr på jorden, hver etter sitt slag, kveget etter sitt slag, alt jordens kryp etter sitt slag. Og Gud så at det var godt.”

1 Mosebok 1:25

Det at det her står at Gud “gjorde” de ville dyrene på jorden er et viktig poeng. Det hebraiske ordet “asah” er forskjellig fra “bara” som betyr å skape noe fra ingenting. Det indikerer at Gud brukte byggematerialene som Han allerede hadde skapt for å “forme” eller “lage” dyrene som ble skapt på Dag 5 – og da bruker jeg ordet “skapt” selv om det grammatisk sett ikke er riktig. “Formet” ville kanskje ha vært en bedre oversettelse her.

Her finner vi “de ville dyr“, “kveget” og “alt jordens kryp” som de tre gruppene med dyr som ble til på denne dagen – samme antall som vi ser i det foregående verset. De hebraiske ordene på disse dyregruppene er de samme som i Vers 24, men ett ord er forandret. “Jorden” var i Vers 24 ordet “erets“, som er det samme ordet som brukes om jorden i Vers 1 da jorden ble skapt. I dette verset er ordet for “jorden” det hebraiske ordet “adamah” som betyr en rødbrun farget jord, et uttrykk som beskriver dekket av toppjord som blir funnet der “bakken” dekker steinlag.

Som i det foregående verset ser vi at alle skapningene ble lagd “etter sitt slag“. Dette er diskutert under Vers 21 og er utrolig viktig å slå fast. Det finnes som kjent forskjellige dyreslag og dyrearter. Alle dyrene hører til i en familie og kan pare seg med andre dyr innen samme familie, men ikke utenfor familien. I de få tilfellene det har forekommet paring mellom forskjellige dyrearter har resultatet blitt foster som ikke har vært levedyktige. Alt som Herren Gud gjør, følger en plan og en logikk. Alle planter og dyr formerer seg eller forplanter seg “hver etter sitt slag“.

Til slutt ser vi nok en gang at alt som Gud gjorde var godt. Ingen gjør det bedre enn Herren! Jorden ble fylt med yrende liv, og alt var perfekt.

Vers 26

“Da sa Gud: La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår liknelse. De skal råde over havets fisker og over himmelens fugler, over feet og over all jorden, og over hvert kryp som rører seg på jorden.”

1 Mosebok 1:26

Når Gud snakker igjen, er det igjen en tale av makt og autoritet. Det som synes litt rart her er at Gud ser ut til å snakke med seg selv. “La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår liknelse.”Her er det klart at vi ser treenigheten som samtaler med seg selv. Ordet for Gud her er jo tross alt “Elohim” som ender på “-im” og betyr minst tre. Vi ser her et nytt bevis på Faderen, Sønnen og den Hellige Ånd tilstede under skapelsesuken.

Hva betyr det så å være skapt i “Guds bilde” (Vers 27)? “Bilde” er det hebraiske ordet “tselem” som betyr “å skjære” eller “kutte ut”. Vi kan selvsagt ikke si at vi har fysisk likhet med Gud, slik som enkelte har gjort. Moses selv, som forfatter av denne historien, har gjerne ikke selv forstått hva han skrev heller. Vi så i de første versene av 1 Mosebok 1 at alle de tre personlighetene i Guddommen var til stede under skapelsen. Faderen talte, Ordet (Kristus) gikk ut, og Gud Ånd svevde over vannene, og var også aktiv under skapelsesprosessen. Hebreerne 1:10 sier at “Du, Herre, la i begynnelsen jordens grunnvoll, og himlene er dine henders verk.” Hvem er så “Du” i dette verset? Jo, det viser tilbake mot Hebreerne 1:8 hvor det står “Men om Sønnen sier han:” Versene som følger gjelder også Sønnen, så vi ser allerede tidlig i Bibelen at Gud er en treenig Gud – tre personer i en. Dette kan ikke fullt ut forståes, men en kan akseptere det i tro. Det kan bla dt annet illustreres med et egg som også har tre deler: skall, hvite og blomme. Jeg, og mange kommentatorer med meg, tror at når Gud skapte menneskene i Hans eget bilde, så betyr det at vi også har tre deler: kropp, sjel og ånd. Dette synes å være en vanlig akseptert lær i Nye Testamentets tid, bland annet siden Paulus hilste de troende i Tessalonika med “må deres ånd, sjel og legeme bevares fullkomne, ulastelige ved vår Herre Jesu Kristi komme!” (1 Tessalonikerbrev 5:23).

Forholdene mellom disse delene av et menneske er et helt studium i seg selv, men for å summere det kort opp: 1. Legemet er kroppen vår som vi bruker for å sanse de fysiske tingene rundt oss. Når vi dør, går kroppen i oppløsning eller blir kremert. Sjelen og ånden lever videre. Når de som tror på Gud og har akseptert Jesus som Frelser rykkes opp fra graven vil de få himmelske, perfekte, nye legemer. Les 1 Korinterbrev 15:40 + 50-58. 2. Sjelen er vår personlighet og kommer fra det greske ordet “psykhe”. Det blir satt sammen med bevissthet, fornuft og følelser, og dette er hva som gjør deg til deg. Enkelte religioner tror på sjelevandring; at sjelen kan bli gjenfødt i nye kropper. Dette er ikke hva Bibelen lærer, men det er et komplisert studie. Sjelen går til himmelen eller helvete etter livet her på jorden. 3. Ånden er den delen som er ødelagt inne i menneskene. Adam og Eva syndet, og straks døde den åndelige delen inni dem. På grunn av arvesynden er vi alle født med en ødelagt åndelig del inni oss. Dette får oss til å søke etter ting vi kan fylle dette tomrommet med, men den åndelige delen av menneskene kan bare bli reparert når en blir født på ny som en kristen. Da vil den åndelige delen inni oss bli reparert slik at vi igjen kan ha samfunn med Gud i ånd og sannhet.

Noen tror at Gud snakket om englene da Han sa “la oss gjøre mennesker i vårt bilde“. Det finnes imidlertid ikke noe bibelsk bevis for at dette stemmer, og dette ville heller ikke stemme med Vers 27. Dessuten skulle det ikke være noe problem med å betrakte Gud i flertall ettersom “Elohim“, som tidligere nevnt, er et flertallsord som betyr minst tre. Dette er nok et bevis for den treenige Gud som vi tror på.

Denne treenige Gud hadde bestemt seg imellom å skape mennesket før tiden begynte. Lammet hadde blitt ofret allerede før verdens grunnvoll ble lagt; og navnene til de hellige hadde også blitt skrevet i Livsens Bok før verdens grunnvoll ble lagt; og Gud hadde kalt de som skulle bli frelst ved Hans nåde før verdens grunnvoll ble lagt (1 Peter 1:20, Johannes åpenbaring 17:8, 2 Timoteus 1:9). Menneskene er ikke bare skapt etter en bestemt plan og et bestemt formål som Gud har kommet opp med, men Gud har også laget menneskene etter et mønster av Ham selv.

Det er viktig å slå fast at mennesket ikke bare simpelt hen er et annet, mer komplisert dyr. Ingen av dyrene ble skapt i Guds bilde, selv om Guds storhet absolutt kan observeres i hele skaperverket. Bare mennesket ble skapt i Guds bilde og har muligheten til å ha fellesskap med Gud når den åndelige delen i mennesket er aktivert. Mange tror at dyr kan komme til himmelen, men dyr kan ikke bli frelst. Det er imidlertid beskrevet at løven og lammet skal gresse sammen, men dette er i tusenårsriket. Det er meget trolig at det er dyr på den nye jorden som skal komme etter dommen ved Den Hvite Tronen ettersom Edens hage er vårt bilde på evigheten. Det er imidlertid bare mennesker som blir rykket opp til himmelen ved Jesu andre komme.

Til slutt må det nevnes at menneskene skulle “råde over havets fisker og over himmelens fugler, over feet og over all jorden, og over hvert kryp som rører seg på jorden“. Bibelen forteller oss at jorden og alt som er på den er skapt for vår glede de er gitt til oss (Vers 29) slik at det kunne være til føde for menneskene. De første menneskene var imidlertid vegetarianere, og først etter syndefloden sa Gud at vi kunne spise kjøtt (1 Mosebok 9:3). 2 Korinterbrev 4:4 forteller oss at Satan nå er denne verdens gud, og verden er i dag styrt og underlagt ham. Det var derfor Satan kunne tilby Jesus verden da Han ble fristet i Matteus 4:8-9. Ved slutten av denne tiden vi lever i, så vil Gud kreve tilbake hele jorden. Han vil skape en ny himmel og en ny jord, og de hellige skal styre på jorden, slik som formålet var i begynnelsen.

Vers 27

“Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte ham dem.”

1 Mosebok 1:27

Dette verset henger sammen med det foregående verset. I Vers 26 sa Gud at det skulle skje, og i Vers 27 skjedde det! Gud taler igjen med kraft og autoritet, og akkurat det som Han har skjedd skal skje, går i oppfyllelse. Guds diktat blir gjort virkelig ved et trefoldig parallelt moment i denne uttalelsen. Dette er en fortelling som inneholder glede over den ære som er gitt til mennesket som skapning. Intet kunne være større enn å ha blitt skapt i Guds eget bilde. Dette var rosinen i pølsa, kirsebæret på toppen av kaka, selve kronverket på Guds skapelsesprosess.

Ordet “skapte” er her brukt hele tre ganger, og dette er en viktig observasjon. Det hebraiske ordet “bara” betyr å skape noe som ikke har eksistert tidligere, og ble også brukt i Vers 1. Å skape levende skapninger som har liv og sjel har aldri blitt gjort av menneskene, og historier som “Frankenstein” er rene oppdiktede historier. Den trefoldige bruken av “skapte” gir oss et bilde på at det er den treeenige Gud som har utført denne jobben som Skaper. Hele Bibelen er skrevet med ett formål, og det er nok ikke tilfeldig at vi ser dette i Guds Ord. Til tross for at “Gud” her er “Elohim“, ett ord som beskriver den treeenige Gud, så er bruken av “han” i det selvsamme verset ett entallsord. Dette illustrerer for oss at Herren Gud både er en treenig Gud og “bare en Gud” på samme tid. Konseptet med treenigheten, tre-i-en, er vanskelig å forstå, men enkelt å illustrere. Ett egg er også tre-i-en: det har skall, eggehvite og eggeplomme. Disse tre delene er helt klart forskjellige, markerte deler av helheten, men det hele er likevel bare ett egg. Selv om ordet “treenighet” ikke finnes i Bibelen, så er læren om treenigheten implisert flere steder i Skriften. Paulus hilste ofte menighetene med et ønske om at den treenige Gud skulle være med dem (eks. 2 Korinterbrev 13:13).

Først skrev Moses at “Gud skapte mennesket“. Ordet her var “adam” som ikke bare var Adams navn, men også betydde “menneske” eller “menneskeheten” som en generell omtale. Senere, i verset, brukte han ordene “mann og kvinne“, eller “zakar” og “naqebah“, som betyr mer spesifikt ett menneske som var hannkjønn og ett som var hunnkjønn. Dette var ikke bare fordi at en måtte ha en mann og en kvinne for å få avkom, men det var Guds innføring av ekteskapet som en institusjon; en mann og en kvinne som skulle forenes i hellig ekteskap. Mer om dette emnet senere.

Der er en dyp og mystisk sannhet her som er umulig å forstå fullt ut, og det er nok derfor at det finnes flere meninger om akkurat dette. Mennesket ble ikke bare gitt en ånd, men det ble gitt en sjel. Når mennesket blir gitt en “ruarch“, så betyr dette både “ånd” og “vind” eller “pust”. Dette er noe som både mennesker og dyr har. Men bare menneskene er skapt i Guds bilde. Vi har en evig ånd som har etiske og moralske egenskaper. Mennesket har — som englene, de onde åndene og Herren selv — en evig ånd, mens et dyrs ånd ser ut til å slutte å eksisterer når kroppen deres dør, og de blir til støv igjen (Predikanten 3:19).

Johannes 4:24 forteller oss at Gud er ånd, så hvordan kan vi være skapt i Hans bilde? Selv om dette er sant, så har Herren Gud flere egenskaper som vi også har. Gud kan se (1 Mosebok 16:13), høre (Salme 94:9), lukte (1 Mosebok 8:21), berøre (1 Mosebok 32:32) og snakke (2 Peter 1:18). Selv om Faderen ikke har ører, øyne, hender og bein (og definitivt ikke vinger), så blir Gud til menneskeskikkelse i form av Jesus Kristus — og Han eksisterte også under skapelsesprosessen. Vi vet dette fra skriftsteder som Hebreerne 1:2. Vi vil igjen komme inn på hva man kaller “en pre-Betlehem åpenbaring av Kristus” ved senere anledninger. Selv om det ikke er helt åpenbart hva Gud mente da Han “skapte mennesket i sitt bilde“, så er teorien om at vi også består av tre deler (kropp, sjel og ånd) trolig den beste. Det at vi er istand til å forstå tid or rom på en spesiell måte, har ett verbalt språk, og har muligheten til å tro på Gud, gjør at vi er meget forskjellige fra dyrene på planeten vår. Vi er i stand til å tro på Gud og ha samfunn med Ham. Dette kan ikke sies om andre skapninger på jorden.

Vers 28

“Og Gud velsignet dem og sa til dem: Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden, legg den under dere og råd over havets fisker og himmelens fugler og over alt levende som rører seg på jorden.”

1 Mosebok 1:28

I begynnelsen av dette verset står det at Gud velsignet Adam og Eva. Ordet kommer fra det hebraiske ordet “barak” som betyr å bøye kne for noen. Det har mange forskjellige betydninger, men mest vanlig er å gi noen velsignelse. Oftest brukes det om når noen bøyer kne for Herren og gir Ham all ære. Her er det Gud som gir ære eller velsignelse til menneskene. Gud markerte at Adam og Eva var under Hans spesielle beskyttelse, og at Han videre ønsket at de skulle formere seg og bli mange, slik at etterkommerne ville fylle hele jorden. Det har alltid vært Guds plan at menneskene skulle spre seg over hele kloden, noe som igjen ble veldig aktuelt etter syndefloden (9:1) og etter tårnet i Babel (11:9). Det kan være på sin plass her — under dette verset — å minne leseren om at dette skjedde før syndefallet. Menneskene var perfekte, uten sykdom og lidelse eller død, noe som først kom inn i verden etter at synden kom inn i Edens hage. Herren Gud velsignet det mest perfekte som Han hadde skapt, kronen på Hans eget verk.

Den engelske Bibelen har kommet under kritikk for å ha brukt ordene “replenish the earth” for “fyll jorden“. På engelsk kan “replenish” bety “å fylle på ny” — “re-fylle”. “Replenish” har blitt brukt 7 ganger i den engelske King James oversettelsen, og man kunne alle disse gangene ganske enkelt ha brukt “fylle” eller “fylt”. Det hebraiske ordet her er “male“. Det betyr “å fylle” eller “å være full av”. Selve ordet beskriver selve handlingen av å fylle noe, og skiller ikke mellom en første eller andre fylling. Man bruker ganske enkelt det ordet som passer best i sammenhengen. Dersom en sier at Adam og Eva skal fylle jorden på ny, så fortolker man noe som Bibelen ikke sier. Man legger for grunn at Gud har forsøkt å fylle jorden tidligere — før Adam og Eva — uten å lykkes med det, og at Han nå forsøker på ny. Gap-teorien er en slik teori, og det finnes også en teori som heter “ruin- og konstruksjonsteorien”, men begge disse er ren spekulasjon, og kan ikke bevises med Guds Ord. De brukes av mennesker som forsøker å forene skapelseslæren med evolusjonslæren, og er ikke bibelsk!

Gud sa så at Adam og Eva — og, i overført betydning, menneskeheten — skulle være fruktbare. Adam og Eva var de første menneskene på jorden, og fra dem ville alle folkeslag komme. “Han lot alle folkeslag av ett blod bo over hele jorderike, og han satte tider for dem og bestemme grensene mellom deres bosteder” (Apostlenes gjerninger 17:26). Det er fantastisk å tenke at vi i dag bor over hele jorden, til og med i forskjellige tidssoner. Vi finner alt dette i Bibelen. Herren vet om alt som har skjedd, som skjer i dag, og som vil skje i framtiden! Hvor mektig er ikke Guds Ord. “For Han talte, og det skjedde. Han bød, og det stod der” (Salme 33:9). Vi sier med salmisten: “Herre, hvor mange dine gjerninger er! Alle har du gjort med visdom, jorden er full av det du har skapt” (Salme 104:24).

Vi beundrer ikke bare skapelsens progresjon, slik som vi ser i Guds Ord, men også Hans perfekte evne til å tilpasse skaperverket til alt som er rundt det. Under skapelsesuken ser vi at Gud tar pauser innimellom for å beundre det Han har skapt. Han fikk skapt alt akkurat slik Han ønsket å skape det. Det var “godt” — til slutt, i Vers 31, var det “overmåte godt“. Alle planetene og stjernene var på sin tildelte plass, alle blomster, trær og busker vokste og trivde, all frukt og alle grønnsaker vokste frem slik at Adam og Eva kunne spise dem, og alle dyrene hadde funnet et sted de kunne trives — uten frykt for at noen skulle spise dem.

Igjen ser vi at menneskene skulle legge jorden under seg. “Kabash” betyr bokstavelig “å trakke ned”, altså “å trakke på”. Det er blitt brukt som “erobre”, “underkaste seg”, “krenke” og “bringe i trelldom”. Tanken er at en skal ha makt og herske over noe eller noen. Menneskene skal, ifølge dette verset, råde over alle jordens skapninger og vekster. Dette er ett annet moment som tilsier at menneskene ikke simpelt henn er et sofistikert dyr, men skapt i Guds bilde for å herske over jorden. “Du gjorde ham til hersker over dine henders verk, alt la du under hans føtter: Sauer og okser, alle sammen, ja, også markens ville dyr, himmelens fugler og havets fisker, alt som ferdes på havenes stier” (Salme 8:7-9). Det er mange som vil påstå at menneskene har misbrukt sin rolle som jordens forvalter. Vi har på flere måter misbrukt jorden og behandlet den dårlig. Det er bra at Herren i framtiden vil lage oss en ny jord (Johannes åpenbaring 21:1).

Vers 29

“Og Gud sa: Se, jeg har gitt dere alle planter som sår seg over hele jorden, og hvert tre med frukt som setter frø. Det skal være til føde for dere.“

1 Mosebok 1:29

Herren Gud sørger for alle sine. Formålet med plantene og trærne som Gud plantet i Edens hage, var å forsørge mat for sine favorittskapninger. Som salmisten sa i Salme 136:25: “han som gir føde til alt kjød – for hans miskunnhet varer til evig tid.” Dette impliserer at frukten og grønnsakene også var til å mate dyrene. Som tidligere nevnt, var alle på denne tiden planteetere – vegetarianere.

Det er to elementer som har spilt inn på dette faktum: For det første var det trolig mye mer næring i markens grøde før syndefloden skjedde. Det var ikke nødvendig for menneskene å ete kjøtt på denne tiden. For det andre var dette også før syndefallet. Det fantes ingen lidelse og død før synden kom inn i verden.

Ett av skriftstedene som indikerer at Herren bryr seg om dyrene, finner vi i boken til profeten Jonas. Da Jonas kom med sitt budskap til beboeren i Ninive om at Gud skulle ødelegge byen om 40 dager, så angret innbyggerne syndene sine. I bokens siste vers sier Gud: “Skulle jeg da ikke ha medynk med Ninive, den store byen, hvor det var mer enn tolv ganger ti tusen mennesker som ikke vet forskjell på høyre og venstre – og dertil en mengde dyr.” Salme 104:14 sier at Herren får gresset til å gro fram for at dyrene skal få mat. Gud tar vare på alle skapningene sine, og har lar det regne både på de rettferdige og de urettferdige (Matteus 5:45).

Menneskene ble først tillatt å spise kjøtt etter syndefloden (1 Mosebok 9:3). Vi vil se på dette når vi kommer til disse versene i Kapittel 9. Dette er en annen tid da jorden var blitt forbannet, noe som også må ha inkludert både grønnsaker og frukter som vokser ut av jorden.

Nå som vi ser hvordan Gud sørger for sine egne, at de skal ha mat å spise, kan vi ta med to skriftsteder fra Nye Testamentet om dette også. For det første, så lever vi i dag ikke bare av fysisk mat, men også av åndelig mat, slik at vi kan vokse både fysisk og åndelig (Matteus 4:4). Det andre poenget er at dersom vi tilhører Herren — er Guds barn — så skal vi ikke frykte for at vi skal sulte (Matteus 6:25). Herren vet at vi trenger føde, og Han vil sørge for at vi får det. Han har sørget for at det er nok mat til alle, f.o.m. 1 Mosebok 1:29. Det er nok mat til alle i verden i dag også, det er bare vi mennesker som ikke er flinke nok til å fordele maten.

Vers 30

“Og alle jordens dyr og alle himmelens fugler og alt som kryper på jorden, alt som har livsånde i seg, gir jeg alle grønne planter til føde. Og det ble slik.”

1 Mosebok 1:30

Herren Gud sørger for mat til alle dyrene, som vi var inne på i det foregående verset. Gud ga grønne planter — hovedsakelig gress og grønne blader — til mat for dyrene. Det vil si at løver og tigre, samt alle dinosaurene, spiste gress og grønne blader før syndefallet. Det er fantastisk å se at Gud ikke bare sørger for at Adam og Eva har mat å spise, men Han sørger for alle skapningene Han har skapt. Det er viktig å slå fast på ny at ingen fikk ov av Gud til å spise kjøtt før etter syndefloden (1 Mosebok 9:3).

Det er interessant å merke seg at dette verset bare gjelder landdyrene, “alt som har livsånde i seg“. Dette gjaldt ikke fiskene i havet. På samme måte var Noahs ark bare for landdyrene som pustet luft (se 1 Mosebok 6:17). Det betyr ikke at Gud ikke bryr seg med disse skapningene, men at de er godt sørget på en annen måte. Gud kan på mirakuløs måte holde i live hvem Han så skulle ønske.

Et fantastisk vers som illustrerer Herrens omtanke for alle skapninger er Matteus 6:26: “Se på fuglene under himmelen! Ikke sår de, ikke høster de, ikke samler de i hus, men deres Far i himmelen gir dem føde. Er ikke deres langt mer verd enn de?” Et annet vers er Salme 147:9. Der står det: “Dyrene gir han føde, ravnunger som skriker.” Gud Fader, som til og med mater fuglene, vil ta godt vare på dem som er Hans barn. Fiskene spiste trolig plankton. Noen protesterer og sier at dette vil bety død for levende organismer før syndefallet, men plankton er ikke mer levende enn gress og blader som vi i dag vet at puster. Det er imidlertid ikke snakk om intelligent liv her.

Menneskene ble senere satt til å ta vare på Edens hage, og måtte jobbe for føden. Etter syndefallet skulle de til og med jobbe med svette — dette indikerer hardt arbeid. Mange av dyrene måtte også jobbe for føden, ettersom de var underlagt menneskene. Igjen var dette i begynnelsen en ufarlig og harmonisk verden, hvor lammet gresset sammen med løven. Jesaja forteller om en tid hvor det skal bli slik igjen. “Da skal ulven bo sammen med lammet, og leoparden legge seg hos kjeet. Kalven og den unge løven og gjøfeet skal holde seg sammen, og en liten gutt skal gjete dem. Ku og bjørn skal beite sammen, og deres unger legger seg ned sammen. Løven skal ete halm som oksen” (Jesaja 11:6-7). Dette snakker om en tid etter Jesu andre komme, når Gud har opprettet sitt rike på jorden. Da vil verden igjen bli slik som den var før syndefallet.

Vers 31

“Og Gud så alt det han hadde gjort, og se, det var overmåte godt. Og det ble aften og det ble morgen, sjette dagen.”

1 Mosebok 1:31

Gud har tatt Seg noen pauser innimellom hvor Han har sett på hva Han har skapt og registrert at alt har blitt slik som Han ønsket. Nå, ved slutten av skapelsens sjette dag, har Han avsluttet verket Sitt. Han trekker seg fornøyd tilbake mens Han ser at alt er — ikke bare godt — men “overmåte godt“. Alt var riktig størrelse, naturen vokste fram gode vekster, alle ting hadde sin Skaperverket var absolutt perfekt før synden kom inn i verden.

Moses sier her med entusiasme at det ikke fantes noen feil i det arbeidet Gud hadde utført. Det er artig å merke seg at “Gud så det var godt” har blitt brukt syv ganger — syv er det et bilde på perfeksjon og fullkommenhet i Bibelen. En uke har syv dager, jødene har syv hellige høytider, i Hebreerne blir Jesus gitt syv titler, og i Johannes åpenbaring er tallet “syv” brukt hele 54 ganger; syv lamper, syv engler, syv menigheter, syv segl, syv basuner o.s.v. At Guds skaperverk var “overmåte godt” betyr at Han ikke skapte ondskap eller noe som helst som ikke var perfekt. Det er viktig fra et kreasjonistisk synspunkt å slå fast at lidelse og død — slik som evolusjonen tiksier — ikke eksisterte da Gud skapte jorden og alt på den. Fossilene vi finner på jorden er ikke bevis for en eldgammel jord. Fossiler dannes på jorden den dag i dag npr de rette forholdene er tilstede. Kreasjonistiske vitenskapsmenn jobber ut fra den teorien at mesteparten av fossilene ble dannet under vannflommen på Noahs tid, da forholdene var tilstede for dette. Syndefloden var en verdensomfattende kataklysme som forandret jordkloden på drastisk måte. Vi vil komme tilbake til dette når vi kommer til historien om Noah og Noahs ark.

Dette er en mektig og passende avslutning på kapittelet med selve skapelseshistorien. Det er en historie og en påstand som inneholder de mest intrikate sannheter i hele universet, og som utfordrer det menneskelige intellekt til å ta stilling til hele skapelsens opprinnelse. Mange finner at de ikke vil tro på en guddommelig makt som Skaper av verden ettersom de da må stå til rette for Ham. Selv om det er umulig å fullt ut forstå Herren og Hans tanker, men når vi leser om skapelsen lærer vi mye om universets Herre. Ånden avslører for oss store sannheter i Guds Ord, og begynnelsen av 1 Mosebok er intet unntak! Hva vi leser i begynnelsen av 1 Mosebok danner grunnlaget for troen vår og doktriner som etter hvert blir introdusert i Bibelen. Det er derfor essensielt hvordan vi forholder oss til ordene i dette kapittelet.

KAPITTEL 2

Vers 1

“Så ble himmelen og jorden fullført med hele sin hær.”

1 Mosebok 2:1

Etter en detaljert beskrivelse av det som skjedde i løpet av seks dager med Guds skapende Ord, så kommer det et tillegg før en går videre med menneskenes historie før syndefallet. Dette tillegget, som går fra 2:1 til og med 2:4a, er en slags oppsummering av hva som allerede har skjedd.

Først legger vi merke til at “himlene” ble fullført. “Shamayin” er, som tidligere nevnt, et flertallsord som betyr minst tre. Gud skapte først de tre himlene; den atmosfæriske himmelen, himmelrommet, og Guds bosted. Vi så dette i 1 Mosebok 1:1 og blir påminnet dette nok en gang her i 2:1. Dette er en utrolig viktig hendelse som er større enn hva våre s,å hjerner kan forstå. Det er en del av skapelsesberetningen som viser hvor utrolig stor og mektig Gud er.

Himlene ble “fullført med hele sin hær“. Dette betyr at vår sfæriske himmel ble skapt med alle sine sfærer og fugleliv. Himmelrommet ble skapt med sol, måne og stjerner, samt alle planeter og solsystemer som ikke er spesifikt nevnt i 1 Mosebok 1. Guds himmel ble også skapt med sin hær, noe som må inkludere alle englene som finnes der. Benevningen i 1:31, om at skaperverket var “overmåte godt“, betyr at på denne tiden hadde Satan enda ikke gjort opprør mot Gud og tatt med seg en tredjedel av englene — som ble til onde ånder, eller demoner om du vil.

Jorden ble også fullført med hele sin hær. Dette betyr alt liv i havet og på landjorden. Det inkluderer alt fra de minste småkrypene til de største dinosaurene. Dette er et utrolig mesterverk som Gud har skapt. Bare husk at et spadetak i jorden vil avsløre at det finnes utrolig masse yrende liv over alt på jorden. Ordet for “hær” er det hebraiske “tsaba” som betyr “en masse”, “en hær”, og brukes oftest om stjernemassene. Det er hvor vi får “Av Saba kom de konger tre” i julesangen vår, brukt om de vise menn som studerte stjernene og kunne spå framtiden ved dem. De var både astronomer og astrologer.

Et annet moment som en kan nevne er naturlovene. Selv om det ikke fantes lidelse og død før syndefallet, så er det meget trolig at de termodynamiske lovene allerede eksisterte. Dette fordi planeter og solsystemer synes å fungere etter disse lovene. Selv om varme blir til kulde, så er det på det rene at menneskene —- og kanskje også dyrene, men dette er ren spekulasjon — var skapte for å leve evig. Det var først etter at synden kom inn i verden at menneskene begynte å gå til grunne, slik som andre ting i naturen. Dersom syndefallet skjedde kort tid etter skapelsen, så er det ikke sikkert at noe i det hele tatt hadde begynt å dø eller gå i oppløsning enda.

Vers 2

“Gud fullførte på den sjuende dag det verk han hadde gjort, og han hvilte på den sjuende dag fra alt sitt verk som han hadde gjort.”

1 Mosebok 2:2

Det står at Herren Gud fullførte skaperverket på den syvende dagen. Vi har allerede konstatert at Han brukte seks aktive dager til å skape himmelen og jorden og alt som finnes der. Det hebraiske ordet “kalah” betyr at på den syvende dagen hadde Gud allerede oppnådd det Han ønsket å skape. Alt var ferdig! Det betyr ikke at Han fremdeles jobbet på den syvende dagen. Faktisk slår resten av verset fast at Herren ikke utførte noe mer arbeide på den syvende dagen.

Det står nemlig her i Vers 2 at “han hvilte på den sjuende dag fra alt sitt verk som han hadde gjort“. Ordet “hvilte” i grunnteksten er det hebraiske “shabath” — ordet vi får “sabbat” fra. Det betyr både å hvile, ta en pause, legge bort og å feire. Herren Gud tok ikke bare en velgortjent pause, men Han feiret alt Han hadde skapt. Gud hvilte ikke fordi Han var utkjørt av alt arbeidet Han hadde gjort. Han har all makt, og intet er for vanskelig for Ham (Jeremia 32:17).

Hvorfor skapte Gud alt på seks dager og hvilte på den syvende dagen? En allmektig Gud kunne ha skapt alt på seks millisekunder eller seks minutter — eller seks timer. Det var en grunn til at Han skapte jorden på seks dager og hvilte på den syvende dagen. Det var et eksempel for oss — for at vi skulle gjøre det samme.

I 2 Mosebok 20:8-11 står det: “Kom hviledagen i hu, så du holder den hellig! Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning. Men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. Da skal du ikke gjøre noe arbeid, hverken du selv eller din trell eller din trellkvinne, eller ditt fe eller den fremmede som er hos deg innefor dine porter. For på seks dager gjorde Herren himmelen og jorden, havwt og alt som i dem er, og han hvilte på den sjuende dagen. Derfor velsinet Herren sabbatsdagen og helliget den.“

Jødene feierer fremdeles sabbaten på den syvende dagen i uken — nemlig lørdagen. Tidligere kalendere har søndag som første dagen i uken. Det finnes fremdeles enkelte kalendere som har søndag som første dag i uken — jeg har selv hatt noen slike. Men vår kultur har søndag som den syvende dagen i uken, og vi kaller dette for vår hviledag. Jødene holder imidlertid fast på den gamle kalenderen. Siden dagen for jødene begynner ved solnedgang, så starter jødenes sabbat fredag kl 18:00 — eller ved solnedgang. De kristne begynte å tilbe Gud på den første dagen i uken —- som er vår søndag etter den gamle kalenderen (Apostlenes gjerninger 20:7).

For å klargjøre litt om ukedagene, så vet vi at i Norge starter uken med mandag. I land som USA, Canada og Brasil er søndag fremdeles første dagen i uken. Det gjør ikke det hele noe lettere at noen land i Midtøsten har lørdag som ukens første dag. Skapelsesberetningen gjør det klart at man skal jobbe seks dager før man får en dags hvile. Forskjellige kulturer praktiserer dette på forskjellig vis.

Vers 3

“Gud velsignet den sjuende dag og helliget den, for på den hvilte ham fra alt sitt verk, det Gud hadde skapt og gjort.”

1 Mosebok 2:3

Dette verset står i sammenheng med Vers 2. Det nye her i dette verset er at Herren velsinet og helliget denne dagen som markerte slutten på skapelsesuken og Guds fantastiske arbeid.

Først ser vi at Gud “velsinget den sjuende dag“. Her brukte Moses det hebraiske ordet “barak” — et ord som egentlig betyr å knele. Det blir brukt om folk som bøyer kne for en konge, og kan implisere både velsinelser og gratulasjoner eller på annen måte opphøye vedkommende. Gud bøyde ikke kne for skaperverket, men Han velsignet det og fant at det var “overmåte godt” (1:31). Det brukes i det hele tatt når en snakker godt om noen, og Gud snakket her godt om sabbaten. Den var meget viktig for Ham. Herren vet at vi trenger en pause hver uke, og at det ikke er bra for oss å kjøre på med arbeid uten søvn og hvile. Det var ikke Gud som trengte sabbaten, men oss mennesker.

Vi ser også at Herren Gud “helliget” den syvende dagen. Det hebraiske ordet “qadash” betyr å gjøre noe rent, eller å se noe som rent. Det kan brukes både seremonialt eller moralsk. Tanken her er at Gud satte denne dagen til side som en spesiell dag. Ingen annen dag ville være som sabbaten. Dette ville bli en spesiell dag hvor en kunne slappe av og tilbringe tid sammen med Herren. Slik som jødene avsluttet hver uke sammen med Gud, så starter vi hver uke med Gud. Det spiller egentlig ingen rolle hvilken dag vi gjør det på, så lenge vi passer på at vi gjør det.

Før vi forlater dette verset, la oss se på en utfordring som er involvert her. Er dette en faktisk og konkret presentasjon av det som skjedde, i riktig rekkefølge og på riktig måte. Eller er dette, som noen hevder, en billedlig fremstilling av skapelsen? La meg på ny nevne at de hellige Skriftene er klare både grammatisk og logisk så vel som historisk. Det er viktig å ha en riktig forståelse av hvordan alt i universet har blitt til. Dette danner grunnlaget for alt som kommer senere i Bibelen, og det kan ikke feies under en stol. Dersom en ved tro godtar at Herren var eneste øyenvitne til skapelsen, og at Han har åpenbart dette for Moses da han skrev Toraen (Mosebøkene), så vil alt det andre i Bibelen også falle på plass.

Paulus skriver i 1 Korinterbrev 14:33 at “Gud er ikke uordens Gud“. Alt som skjedde under skapelsen skjedde gradvis og ordentlig. Når Gud hadde skapt jorden — og himmelen — så hadde alt sin plass, sin funksjon, sitt formål. Gud gjør ingenting tilfeldig, men alt har sin spesielle årsak. Vi vet ikke med vår begrensede gjernekapasitet alltid hvorfor Gud gjør hva Han gjør, men det gjør Han. Herren har en plan med alt Han gjør!

Vers 4a

“Dette er historien om himmelen og jorden da de ble skapt.”

1 Mosebok 2:4a

Dersom du leser i Bibelen din, så vil du kunne registrere at det som står ovenfor bare er halve Vers 4. Dette er gjort med vilje ettersom Vers 4a peker tilbake mot det som allerede er skrevet. “Dette er historien om himmelen og jorden da de ble skapt” er overskriften til 1 Mosebok 1:1-2:3, bare at det står på slutten istedenfor på begynnelsen. Dette er hva vi nettopp har lest, skapelsesberetningen. Etter dette følger menneskehetens historie.

Da Bibelen ble skrevet hadde den verken kapittel eller vers. Noen av bøkene var også forskjellige, for eksempel var 1 Samuel og 2 Samuel en bok, 1 Kongebok og 2 Kongebok var en bok, og det samme gjalt også 1 og 2 Krønikebok. Først på 1200-tallet ble Bibelen inndelt i kapittel og vers. Den engelske Bibelen har til og med på noen steder en annen versinndeling enn den norske Bibelen, og det finnes noen kapitler som har forskjellig lengde i den engelske kontra den norske versjonen. Det er imidlertid viktig å vite at disse forskjellene er ikke så mange, og at inndelingen ikke var en del av de inspirerte orginalskriftene likevel.

Grunnen til at jeg personlig ville ha delt inn 2:4 i to vers, eventuelt startet Vers 5 med Vers 4b, er på grunn av det hebraiske ordet “toledoth” (eller “toladah“, avhengig av hvilken transliterasjon man bruker – det gamle hebraiske språket hadde som kjent ingen vokaler). Dette ordet brukes flere ganger i 1 Mosebok; 2:4, 5:1, 6:9, 10:1, 11:10, 11:27, 25:12, 25:19, 36:1, 36:9 og til slutt i 37:2. I den norske Bibelen blir ordet oversatt som “hisorien”, “boken”, “slekter”, “ettetavle” eller “ett“. I den engelske Bibelen (King James Version) blir det alltif oversatt “generations”. Ordet betyr “familiehistorie” eller “opphav”, med andre ord “historie om opphav” dersom en setter alt sammen.

Mange tror at “toledoth” eller “toladah” markerer betynnelsen av en historie, og vi skal se nærmere på dette etter hvert. Dette har fått enkelte til å uttale seg om at det finnes to skapelseshistorier i Bibelen, en i 1 Mosebok 1:1-2:3, og en i 1 Mosebok 2:4-25. Noen hevder også at de er skrevet at to forskjellige forfattere, selv om de fleste tradisjonelle kristne gir Moses æren av å ha skrevet alle Mosebøkene, og derfor har de fått de navnene de har i den norske Bibelen. Dersom en gir “toladah” en “tilbakevirkende kraft”, så kan man si at 1 Mosebok 2:4 sier at det som står skrevet tidligere er historien om universets opphav, og at 1 Mosebok 5:1 — neste gang ordet brukes — markerer det som ble skrevet tidligere som historien om Adams families opphav. Denne historien dekker så Adams historie fra 1 Mosebok 2:4b opp til 1 Mosebok 5:1. Dette er Adams historie, og berører bare skapelseshistorien indirekte. Den skal ikke erstatte den eller forandre den. Den omhandler ikke hele skapelsesprosessen, men bare det som er relevant for Adam og hans etterkommere.

Til slutt kan det nevnes at enkelte tror at “toladah” refererer til nedskrevne bøker, som i 1 Mosebok 5:1 hvor det står:”Dette er boken om Adams ett“. De som tror på evolusjon mener at språket har utviklet seg langsom, og at menneskene i urtiden ikke hadde lært seg å skrive. En tror at det først har skjedd i Mesopotamia rundt år 3000 f. Kr. Man tror også at det første skriftspråket var mye somboler og tegninger som forklarte forskjellige konsepter. Dette ville i så fall passe med de gamle ideene om at Bibelens historier ble verbalt fortalt videre fra generasjon til generasjon, ofte over et leirbål inne i en hule.

Denne forklaringen tar ikke hensyn til loven om at alt går fra orden til kaos, arme blir til kulde, og ting går etter hvert til grunne eller blir ubrukelige. Tenk at Gud hadde nettopp skapt menneskene, og de var i begynnelsen feilfrie. Tenk at de kanskje var mer intelligente enn oss, og kunne bruke mer av hjernen enn hva vi kan i dag. Tenk på at Adams etterkommere, som levde før syndefloden, kunne bygge byer (4:17), spilte harpe og fløyte (4:22), og lagde redskaper av kopper og jern (4:22). Tar man i betraktning menneskenes lange levetid på denne tiden, så kan vi se at Adam fikk oppleve alt dette. Vet vi så skråsikkert at de ikke hadde lært seg skrivekunsten?

En teori går ut på at Adam skrev ned noe av 1 Mosebok, og etterkommerne hans skrev ned andre manuskripter. Dersom de gjorde dette, og oberleverte dem til sine etterkommere, så kan Moses ha hatt noen grove manuskripter å jobbe ut ifra. Det er selvsagt ikke noe vi kan bevise per i dag, men det er en artig teori. Det viktigste er at Moses skrev ned omtrent alt vi leser i Mosebøkene — åpenbart med unntak av beskrivelsen av hans egen død. Dette kan Josva enkelt ha lagt til før han startet på sin egen bok. Mosen hadde nær kontakt med Herren Gud, og vi går ut ifra at Moses har blitt inspirert av Gud til å skrive akkurat det han skrev, ja han dikterte av og til Gud ordrett, og de ti bud skrev jo Israels Gud med sin egen finger.

Vers 4b-5

“På den tiden da Herren Gud gjorde jord og himmel, fantes det ennå ingen markens busk på jorden, og ingen plante på marken var ennå grodd fram, for Gud Herren hadde ikke latt det regne på jorden, og det var ikke et menneske til å dyrke marken.”

1 Mosebok 4b-5

For å se grunnen til at jeg har delt 2:4 i to deler, henviser jeg til det som står skrevet om “toledoth” eller “toladah” under Vers 4a. Slutten av Vers 4 vil bli forbigått i stillhet, ettersom dette bare er en bisetning som er innledelsen til Vers 5. Skapelseshistorien — med alle sine stadier — er nå tilbakelagt. Ettersom vi fortsetter med menneskehetens historie finner vi inidlertid flere interessante elementer som hjelper å kaste lys over den antediluviske verden (verden før den store vannflommen).

Denne nye historien starter før det var busker og planter på jorden. Det minner om den tomme og øde jorden vi så i 1 Mosebok 1:2. Dette er en totalt forskjellig verden fra det vi kan observere i dag. Vi ser at det ikke hadde regnet på jorden på denne tiden. Trolig har den hydrologiske sirkelen ikke oppstått til etter syndefloden ettersom jorden var beskyttet av en vannbaldakin, et lag med vann rundt jorden som beskyttet jorden mot ultrafiolette stråler. Trolig har dette —- med en preflom drivhuseffekt som vi ikke har i dag — både gitt et jevnt klima jorden rundt uten meteorologiske sirkler og værsystemer som vi har i dag. Et av resultatene var at det ikke regnet på jorden før syndefloden fant sted.

Vi legger også merke til at Adam og Eva ikke var skapt enda. Skapelsen av dem blir gitt i noen av de følgende versene, med mer detaljer enn hva vi fikk i 1 Mosebok 1. Dette betyr ikke at de motsier skapelseshistorien, men ganske enkelt forteller hvordan Gud formet menneskene. Fremdele vet vi ikke absolutt alt om dette, men vi vet nok til å tro på at Gud skapte det hele.

Vers 5 gir oss også den velkjente ordlyden “Herren Gud” — noe som følger oss når vi leser, særlig Gamle Testamentet. På hebraisk er dette “Jehova Elohim”, eller “Jahve Elohim” om du foretrekker det. Jehova betyr den selv-eksisterende eller evige Gud, det nasjonale navnet til Gud, vanligvis kalt “Herren” på norsk. Elohim, som vi har sett flere ganger, er et vanlig ord for “gud” og kan brukes om andre guder også. Det skrives som “Gud” på norsk, og er en påminnelse om at Gud er tre i ett, en treenig Gud —- Far, Sønn og Hellige Ånd.

Igjen er denne tomheten et bilde på hvor tomme vi er før Gud får mulighet til å gjøre noe med oss. Når vi slipper Gud inn i livene våre, så vokser det frem alle mulige slags vekster. Faderen gir oss Ordet, som er Kristus, og den Hellige Ånd gjør oss til levende åndelige skapninger som er Guds barn. Vi var åndelig døde før vi tok imot Kristus, så ble vi levende. Gud ønsker å gjøre oss alle levende i Ham, men vi må velge det selv.

Vers 6

“Men en tåke steg opp av jorden og vannet hele jordens overflate.”

1 Mosebok 2:6

Dette verset henger sammen med Vers 5 som sier at det ikke hadde regnet på jorden enda. Det er helt på det rene at dette er en vidt forskjellig verden fra det vi ser i dag. På norsk binder ordet “men” sammen disse to versene, og logikken tilsier at de hører sammen ettersom de omhandler samme tema. Det står at “en tåke steg opp av jorden og vannet hele jordens overflate“. Dette er bare et kort vers, men hva betyr det egentlig.

Noen kommentatorer hevder at Moses her ganske enkelt beskriver det hydrologiske sirkelen; vannet fordamper fra havet når solen varmer det opp, det stiger opp i hydrosfæren hvor vannet kjøles ned og blir til skyer, før skyene kommer innn over land og slipper vannet ned igjen på jorden, til det på ny renner ut i havet, og sirkelen gjennopptas. Denne prosessen er nøye beskrevet i Job 36:27-28, boken som kanskje er den eldste i Bibelen, skrevet før Moses ble født. Mennesker som eksempelvis Aristoteles hadde ikke forstått denne fantastiske sannheten. Faktum er at selv om ideen om at regnet fylte opp vannet i havet går tilbake til år 1580, så ble ikke den hydrologiske sikelen en dokumentert vitenskapelig hypotese før Bernard Palissy kom med den i det 16. århundre. Det at Bibelen beksriver dette er intet mer enn fantastisk.

Men hva med verset ovenfor? Er dette en beskrivelse av den hydrologiske sirkelen? Isåfall er den meget mangelfull. Det hebraiske ordet for “tåke” er “ed“, og det betyr riktignok “tåke” eller “dis”. Trolig har forandringen av temperatur mellom dag og natt vært nok til å lage en tåke eller dis fra vannet som fantes på denne tiden via kondensering. Det antas at dette skjedde etter at Herren hadde delt havet fra det tørre land, og at dette var en jordklode som på dette tidspunkt ennå ikke hadde planter, busker og trær. Som tidligere antatt var det på denne en jevn, behagelig temperatur over hele jorden — også de stedene vi i dag kaller Nordpolen og Sørpolen. Dette er noe som kreasjonistiske vitenskapsmenn antar kom på slutten av vannflommen, det vil si syndefloden.

Selv om det ikke hadde regnet på jorden på dette tidspunkt, så er det åpenbart at denne “disen” eller “tåken” som steg opp fra jorden var nok til å vanne jordens overflate og gjøre den fuktig. Dette har gjort jorden klar til at den kunne bringe frem vekster av alle slag. Rekkefølgen av skapelsesprosessen ser ut til å være andreledes her enn i 1 Mosebok 1, men det er bare fordi fokuset her var på menneskenes historie og ikke på skapelsen sådann. Skapelsen er allerede forklart. Her får vi menneskets historie, fortalt fra et menneskes synspunkt. Mennesket var skapt på den sjette dagen, etter alt det grønne som innebar vekster av alle slag. Dette har allerede blitt fastslått! Nå ser det ut som om menneskene ble skapt før de grønne vekstene, men dette er ikke tilfelle. Vi ser at jordoverflaten var blitt frodig og næringsrik før Adam og Eva kom på banen.

Vers 7

“Gud Herren formet mennesket av jordens støv, og blåste livets ånde i hans nese, og mennesket ble til en levende sjel.”

1 Mosebok 2:7

I 1 Mosebok 1 står det ikke forklart hvordan Gud laget mennesket, bare at Han skapte det. Det står imidlertid at Han skapte både mann og kvinne. I dette verset får vi litt mere informasjon, og det er både nyttige og interessante ord vi leser.

Verset åpner med tittelen “Jehova Elohim”, en mektig og beskrivende tittel for Gud. En allmektige Gud er hovedpersonen i hele Bibelen, ikke bare her under skapelsen. Gud er evig og har alltid vært tilstede. Men da Han skapte universet, så skapte Han også rom og materie, og selve tiden ble skapt da Herren begynte å skape.

Gud “formet mennesket av jordens støv“, leser vi her. “Formet” er det hebraiske ordet “yatsar“. Det betyr å klemme til en form, og brukes for eksempel om en pottemaker som former sitt verk. Dette er forskjellig fra ordet “bara” som er oversatt “skape“. Herren bruker her universets byggeklosser, som Han allerede har skapt, og former det til hva Han ønsker å lage. Gud kan lage hva som helst dersom Han ønsker det. Her brukte Han jordens kjemiske sammensetning; nitrogen, oksygen, kalsium o.s.v. Det første mennesket på jorden var virkelig “av jorden”.

Gud formet mennesket, og ordet her for “mennesket” er “adam“. Det kan synes rart, men navnet som Adam fikk var også det samme ordet som betyr menneske generelt sett, og det brukes av og til om menneskeheten sådan. Adam ble formet “av jordens støv“, og det hebraiske ordet “aphar” kan bety både støv, jord, leire, gjørme, mørtel eller pulver. Hva enn som er det spesifikke ordet, så er på det rene at Gud Herren tok en neve med det som lå på jordoverflaten for å lage Adam. Dette vil bety at Adam ikke ble født, og derfor ikke hadde noen navle. Eva ville heller ikke ha hatt noen navle.

Dette kan vi også gjøre i laboratorier —- vi kan samle sammen alle universets byggeklosser, men vi kan ikke skape liv på kunstig måte. Gud kunne lage liv! Han “blåste livets ånde” i nesen til Adam. Adam var bare en livløs skikkelse til Herren blåste liv i ham. Gud pustet, og selv om vi ikke vet akkurat hvordan dette foregikk, så vet vi at Adam ble levende! Vi vet ikke hvor hardt Gud blåste eller hvor lenge, men mrakelet Adam skjedde akkurat slik som Gud planla det. Når vi ved livets slutt sir opp ånden, så sier Herren: “Støv er du, og til støv skal du vende tilbake” (1 Mosebok 3:19).

Til slutt i verset ser vi at Adam ble til en levende sjel. Ordet for “sjel” er ordet “nephesh”. Som tidligere kommentert, betyr dette en pustende skapning. Det kan brukes både bokstavelig og abstrakt, og det brukes ofte om mye mer en bare en levende skapning. Det brukes også om sjelen, noe som er mer inviklet å forstå. Dette brukes ofte om personlighet og individualitet, og dette har både mennesker og dyr. Det er imidlertid den åndelige delen av mennesket som gjør at vi kan ha fellesskap med med Gud, den tredje delen av vår menneskeige treenighet.

Noen sammenlikner Guds pusting på Adam med Guds pusting på oss. Når vi blir kristne, kommer den Hellige Ånd inn i oss, og dette kan sees som at Gud puster Ånden inn i oss. Før Gud kom inn i oss, var vi åndelig døde skapninger. Da Gud blåste liv i oss, ble vi til levende sjeler åndelig sett, og vårt nye liv i Kristus kunne begynne. Vi er her, ved Guds nåde, blitt født på nytt.

Vers 8

“Så plantet Gud Herren en hage i Eden, i Østen. Der satte han mennesket som han hadde formet”

1 Mosebok 2:8

Nok en gang starter verset med “Gud Herren“, eller “Jehova Elohim“. Det kan se ut som om Gud plantet hagen for Adam etter Han hadde skapt ham. Dette betyr ike at Herren ikke på denne tiden hadde skapt blomster og trær generelt på jorden før dette. Husk på at 1 Mosebok 2 ikke nødvendigvis er kronologisk, men er sett fra menneskenes synspunkt, og det er meget trolig at Gud skapte Eden etter at Han hadde skapt mennesket. Om Herren hadde skapt hagen før Han skapte menneskene, så ville ikke dette være noe problem. Det viktige er at Herren Gud plantet Edens hage for menneskene.

Stedet Gud laget for Adam var ikke noe palass eller noe elfenbenshus, men en hage. Det hebraiske ordet for “hage” er “gan” som betyr en inngjerdet hage. Det vites ikke hvor stor dennew hagen var, men det var åpenbart at Adam skulle være hages gartner (2:15). Vi er ofte imponert av gamle og fantastiske byggverk, men Adams tak var selve himmelen. Gulvet hans var den frodige jorden som Herren hadde skapt, og alt var fullt av liv. Han hvilte trolig under trærne i hagen, og dette var også trolig hans spisestue og soverom. Vi kan si hva vi vil om naturen rundt oss, men vi må være enige om at den er fantastisk og forbausende. I en verden uten regn ville det ikke ha vært noe problem å sove under stjernehimmelen.

Denne hagen som Herren hadde plantet, hadde alt Adam og Eva trengte. Den var et vitnesbyrd av Guds visdom og kraft. Det er, som tidligere sagt, mulig at Gud plantet hagen på skapelsens tredje dag, da Han skapte planter, trær og busker. Det må ha vært et vakkert sted for Adam og Eva å bo i. I menneskets urtid var de troskyldige, uten feil eller lyte. De levde i fredelig samfunn med alle jordens skapelser — til og med dinosaurene, elefantene og mammutene. Tigre og løver var også fredelige på denne tiden. Menneskene var lykkelige, og de levde i nært fellesskap med Herren selv.

Ordet “Eden” impliserer en fantastisk lyst og glede som blir tilfredsstilt. I Septuaginten — den greske oversettelsen av Gamle Testamentet — står det Gud plantet et “paradis” i Eden. Dette er meget interessant ettersom den uskyldige perfektheten vi finner i Edens hage er identisk med den perfektheten vi finner i Paradiset som kommer etter at denne tidshusholdningen er over. Når Gud har dømt alle mennesker, så skal løven og lammet spise gress sammen, akkurat som i Edens hage. Evigheten som vi troende venter på er identisk med hvordan det var i Edens hage, og derfor er det viktig å studere de versene som omtaler dette fantastiske stedet.

Allerede her blir scenen for 1 Mosebok 3 satt opp. Alt som blir skrevet opp av Moses om hagen fører oss til å forstå Guds aktivitet som Skaper og Guddom. Denne “innhengningen” av en hage stemmer forbløffende med den orientalske ideen av en hage. Dette paradiset er et begrep som har blitt lånt av perserne av de greske oversetterne. Det har et bilde av en kongelig park, et sted med utsøkt skjønnhet som reflekterer Guds omtanke for sine skapninger — menneskene.

Dette verset er på en måte et sammendrag av det som vi ser ytterligere beskrevet i de følgende versene. Mange har lurt på hvor Edens hage har vært lokalisert. Noen har registrert ordet “qedem” som ofte blir oversatt som “østover” eller “i Østen“. Ordet kan imidlertid oversettes på mange flere måter i tillegg til det som har med “øst” å gjøre, eksempelvis “foran”, “før”, “i antikken” og “evig”. Andre har festet seg ved navnene på de fire elvene som renner gjennom Eden (2:10-14). Ettersom to av disse elvene er kalt “Eufrat” og “Tigris”, så tror mange at Eden var lokalisert i Mesopotamia — sivilisasjonens vugge.

Det er imidlertid to problemer med denne teorien. For det første finner vi ikke noe spor av de andre to elvene på dagens kart. For det andre vil den store vannflommen i Noahs dager ha forandret jordens utseende så mye at verden etter syndefloden var vidt forsjellig fra den verden som var før vannflommen. Det at vi i dag fremdeles har to elver som heter “Eufrat” og “Tigris” bare betyr at de har brukt om igjen to av de tidligere navnene — kanskje fordi de elvene har minnet om de gamle elvene med samme navn.

Faktum er at vi vet ikke i dag hvor Edens hage har befunnet seg. Vi ser fra dette verset et bevis på Guds store kjærlighet for skapelsene Sine, og at Han skapte et paradis for menneskene på Adams tid, og Han vil igjen skape et paradis for oss i framtiden.

Vers 9

“Og Gud Herren lot alle slags trær vokse opp av jorden, prektige å se på og gode til å ete av, også livets tre midt i hagen, og treet med kunnskap om godt og ondt.”

1 Mosebok 2:9

Selv om ordlyden i vår norske Bibel er litt anderledes enn den hebraiske grunnteksten, så er dette bare fordi man har byttet om på rekkerølgen av de hebraiske ordene slik at setningene skal høres bedre ut. Det er også vanlig å legge til enkelte ord for å få en bedre flyt i teksten. I den engelske King James versjonen er de ordene som er lagt til i kursiv slik at de skal være lette å se. Dette har nan ikke gjort på norsk.

Vi har allerede sett at Gud plantet en hage i Eden (Vers 8). I dette verset får vi fortalt at “Herren lot alle slags trær vokse opp av jorden”. På hebraisk står det noe slik som “ut av jorden formet Gud Herren å vokse hvert tre”. “Ut av” betyr at noe er en del av noe. Trærne var en del av jorden hvor røttene var, slik at trærne vokste ut av jorden. Røtter er viktige både for trær og mennesker. Et tre kan ikke leve uten at røttene er godt festet og finner næring. Vi kristne kan ikke fungere uten at vi har røtter som er festet til Herren, og Han gir oss den åndelige maten vi trenger for å leve.

Trærne vokste opp “av jorden“, eller av “adamah“. Adams navn var en translitterering av ordet for “jord” ettersom han var kommet fra jorden — eller støvet . Ordet her kan bety både land, jord og grunn, men siden det på denne tiden ikke var noen nasjoner på jorden, så er nok dette bare en benevning for jordsmonnet hvor alle levende trær vokste ut fra. Disse trærne “vokste” ut av jorden. Ordet som betyr “å vokse” her kan også oversettes som “å blomstre”. Det er ingen tvil om at dette var vakre trær. Alt som Gud skaper er vakkert. Når Herren skaper noe i oss, så er det også vakkert.

I den norske Bibelen står det at Gud lot “alle slags trær” vokse opp. Ordet “ets” betyr et sterkt og solid tre. H.C- Leupold sier at den habraiske grunnteksten her bruker “kol ‘ets“, noe som kan brukes om trær som en helhet, mye sterkere enn bare ett sterkt tre. Det kan brukes om “alle typer trær”, og når Gud skaper Sitt mesterverk, så skaper Han stor variasjon. tenk hvor stor variasjon Gud har skapt når Han lagde menneskene. Herren er et mangfoldets Gud.

Disse trærne var “prektige å se på og gode å ete av”. Trær er vakre å se på, særlig når de er i full blomst og har frukt på trærne. Trærne Gud plantet i dens hage var både vakre og delikate, og frukten på dem var både velsmakende og næringsrike. Hvor avhengige Adam og Eva var av disse fruktene for å overleve er ikke helt klart, men ettersom de første menneskene ikke var ment å dø, så er det absolutt mulig at denne frukten bare eksisterte for Adam og Evas nytelse. Dette er imidlertid ikke slått fast bastant i Skriften, men er en teori som kan passe sammen med de andre elementene vi ser i 1 Mosebok.

Midt i hagen stod også “livets tre“. Det er på det rene at denne frukten ville ha vært i stand til å få til og med vanlige, kjødelige, døende mennesker til å leve evig (3:22), særlig dersom den ble spist jevnlig. Det er en kuriositet at Adam og Eva ble ikke forbudt å sete av dette treet mens de var i Edens hage.Vi vet ikke akkurat hvordan denne frukten var istand til å gi mennesker evig liv, men vi vet at dette treet vil finnes på ny i Nye Jerusalem (Johannes åpenbaring 22:2). Forskerne har ingen forklaring på hvilke kjemikalier som eventuelt kan stoppe aldringsprosessen, men siden det er Gud som skaper alt liv, så er Han absolutt i stand til å påvirke livene våre enten direkte eller indirekte — alt etter hva Han selv ønsker. Det er intet i Bibelen som tilsier at dette bare er et symbol. Om det hadde vært det, ville det neppe ha vært noen grunn til å jage Adam og Eva ut av Edens hage. Vi, som har en bokstavelig metode når det gjelder å fortolke Bibelen. må anta at dette var et virkelig tre, og at vi vil se det igjen etter Jesu andre komme.

Noen har fortolket “livets tre” til å bety et tre som har medisinske egenskaper som har som formål å forhindre at kroppen skulle dø og bli til støv igjen. “Livet” det her var snakk om kan her neppe ha vært evig liv, slik som en får inntrykk av i 1 Mosebok 3:22 og Johannes åpenbaring 22:2. Jorden har flere vekster, både planter, busker og trær som produserer urter og frukt som har en helbredende effekt, men at det bare var snakk om et tre med medisin vil være å forringe Guds Ord og betydningen av treets tilstedeværelse både i Edens hage og i Nye Jerusalem.

Mye av det samme som er sagt om “livets tre” kan sies når det gjelder “treet til kunnskap om godt og ondt”. Ifølge verset ovenfor var dette treet også plantet i Edens hage. Vi vet fra 1 Mosebok 3:6 at frukten på dette treet så fristende ut nok til at Eva ønsket å spise av det. Det vites ikke om frukten på dette treet hadde en slags gift eller kjemikalie som ville forandre hjernen på en skadelig måte. Noen hevder at dette treet har en allegorisk betydning, noe som er en unnskyldning til å få Skriften til å bety hva som helst som en ønsker at den skal si. Vi vil senere se på effekten av at Adam og Eva spiste av dette treet. Vi vet at Satan, “den gamle slangen” (Johannes åpenbaring 20:2), fortalte flere løgner om resultatet av å spise denne frukten. Og — bare for å ha nevnt det — det står ikke noe sted i Bibelen at dette var et eple! Vi vet ikke hvordan denne frukten så ut, og vi vil heller aldri få se den.

Vers 10

“En elv rant ut fra Eden for å vanne hagen, og siden delte den seg i fire hovedstrømmer.”

1 Mosebok 2:10

For å vanne Eden hadde Herren laget en elv der. Selv om det hebraiske “nahar” kan bety alt fra en bekk til en stor elv eller en flod, så er det helt på det rene at dette må ha vært en elv av betydelig størrelse dersom den skulle bli til fire andre elver. Det var altså ikke bare damp eller tåke som vannet jorden på denne tiden, men Gud brukte også elver for irrigasjon.

Siden elven er det viktigste i dette verset, så er den nevnt først. Grammatikken forteller oss at elven rant kontinuerlig og har derfor den betydning at den simpelt henn “rant ut” tidligere, men fortsatte å gjøre dette. Noen mener at dette betyr at denne elven fortsatt eksisterer i dag, men dette gjalt på den tiden Adam og Eva var i hagen. Vi finner ingen elv i dag som passer med denne beskrivelsen i 1 Mosebok 2.

Dette med at elven rant ut “fra Eden” betyr at denne elven oppstod i dette området. Det var en kilde hvor elven startet, og denne kilden var i Eden. Når det på norsk står “siden” står det mer korrekt i den engelske Bibelen “leaving there” – altså når den forlot Eden, så ble den til “fire hovedstrømmer” – bokstavelig talt “fire hoder”. Dette indikerte at disse fire elvene, som senere blir nevnt ved navn, alle hadde sitt utspring i den første elven. De som har forsøkt å finne Edens hage og dens elver i dag, peker til fire elver som kommer fra samme fjellkjede; en fjellkjede som strekker seg fra Armenia og ned til Midtøsten. Men disse fire elvene har ikke sitt utspring fra samme elv, så det passer ikke med hva dette verset sier.

Det er viktig å henvise tilbake til Vers 5 hvor det står at det ikke hadde regnet på jorden opp til dette tidspunktet. Det var alstå ikke regn som var kilden til denne elven som senere ble til fire elver. Dette må ha krevd masser av vann. Dersom Tigris og Eufrates per i dag skulle likne elvene med samme navn i Eden, så må det ha vært en stor vannkilde. Mest trolig kom dette vannet opp fra bakken i form av en underjordisk vannkilde som kan ha liknet en stor fontene. Gud, som skapte hele universet, ville ikke ha noen som helst problemer med å forsørge en stor vannkilde til disse elvene. Dette må ha vært en vannkilde som forsynte elvene kontinuerlig med vann.

Vers 11

“Navnet på den første er Pison. Det er den som renner omkring hele landet Havila, der det er gull.”

1 Mosebok 2:11

Kjennemerket til den første av disse fire elvene bar navnet “Pison” – eller “Piyshown” translitterert. Vi får vite at denne elven “omringer” en del av landet som blir kalt “Havila” – “Chaiylah” translitterert. Selve ordet “Havila” betyr, i følge enkelte kommentatorer, “sand-land”. Dette landet har tydeligvis en type metall som har en gulaktig farge – mest trolig ekte gull, men i alle fall noe som var gullfarget. Det hevdes – av eksperter på emnet – at gull ofte finnes i områder hvor det finnes mye sand.

Noen hveder at “Pison” er identisk med “Phasis -” eller “Rioni-elva” som er den største elven i vestre delen av Georgia. Den har sin opprinnelse i Kaukasus og renner renner vestover mot Svartehavet. Grekerne klate elva “Phasis”, mens ordet “Rioni” først ble brukt av Hesiod i år 1340. Hesiod var den greske forfatteren som også brakte oss sagnet om Pandoras boks. Elva er 327 km lang, og kan ikke sammenliknes f.eks. Eufrat elva som er 2.800 km lang eller Tigris som er 1.850 km lang. Detr er imidlertid ingen gramatiske eller logiske grunner til at “Pison” skulle være identisk med “Rioni”. Dette er en teori som er ytterst hypotetisk og helt umulig å bevis. Det er mye mer trolig at elva “Pison” eksisterte før vannflommen som fant sted i Noahs dager. Dette var en verdenskatastrofe som forandret jordens utseende katastrofalt, og denne vannflommen medførte at geografiske kjennemerker fra før flommen fant sted ville være totalt forsvunnet, begravet eller utvisket da folmmen var ferdig. For mer om syndefloden, les kommentarer som kommer under 1 Mosebok 6-9.

Det samme som er sagt om elva “Pison” overfor kan også sies om landet “Havila“. Disse landene vi leser om før syndefloden eksiaterer ikke i dag, og kan ikke finnes arkeologisk. En kan imidlertid vise til at jorden tidligere var for det meste dekket med grønn vegetasjon. Det er derfor vi finner mammuter med gress i magen fanget i isen oppe nær Nordpolen. En mammut var “hurtigfrosset” med gress fremdeles i munnen. Dette betyr at temperaturen ved Nordpolen forandret seg hurtig – katastrofalt hurtig. Kreasjonistiske vitenskapsmenn mener at den kataklysmiske vannflommen dramatisk og hurtig forandret jordens temperatur slik at polene frøs hurtig til – under vannflommen i Noahs dager. Som sagt, mer om dette senere.

Dersom det er riktig at “Havila” betyr “sand-land”, så er det mulig at ikke hele jorden var grønn. Elva “Pison” kan da ikke ha vært i selve Edens hage som var grønn og frodig. “Chaiylah” er imidlertid et ord som bygger på et annet ord som betyr “sirkulær”. Det passer med at elven “omringet” landskapet der den rant. Ettersom vi ikke vet hvor dette var, kan vi ikke uttale oss bombastisk om dette stedet eller denne elva i dag.

Vers 12

“Gullet i dette landet er godt. Der er bdellium og onyks-sten.”

1 Mosebok 2:12

Dette verset åpner opp med det habraiske ordet “zahab” som også var i Vers 11. Det blir vanligvis oversatt som “gull” men betyr bokstavelig “noe som skinner”. Det brukes altså om gullets gule farge, og kan også brukes om noe som skinner som om det er gull. Vi går ut ifra her at det snakker om virkelig gull, ettersom det ikke hadde vært nødvendig for Moses å skrive at det var noen form for falsk gull i dette området. Moses brukte mye gull i hans tid, særlig til byggingen av tabernaklet, og han ville nok selv ikke ha godtatt noe som ikke var ekte gull. Det blir da også understreket at “gullet i dette landet” var “godt” slik at det må ha gitt glede til dem som bodde i dette området. Befolkningseksplosjonen som skjedde før den store vannflommen indikerer at dette området sikkert har vært bebodd, selv om det skulle ha vært et område med mye sand (se Vers 11).

Videre leser vi at der fantes “badolach” eller “bedolach” i Havila. Ordet bygger på “badal” som betyr “i biter”. Vanligste oversettelse er “bdellium” eller “amber”. Bdellium er et semi-transparent balsam-gummi harpiks ekstrahert Commiphora wightii fra India (også kalt falsk myrra), og fra Commiphora africana trær som vokser i Etiopia, Eritrea og sub- Sahara Afrika. Ifølge Plinius kom den beste kvaliteten fra Bactria (i dag Afghanistan). Andre navngitte kilder for harpiksen er India, Arabia, Media og Babylon. Amber er fossilert treharpiks som har blitt verdsatt for sin farge og naturlige skjønnhet siden neolittisk tid. Mye verdsatt fra antikken til i dag som edelsten, rav er laget til en rekke dekorative gjenstander. Amber brukes i smykker . Det har også blitt brukt som et helbredende middel i folkemedisin. Det er fra disse forklaringene lite trolig at det her er snakk om amber, men bdellium – slik som den norske Bibelen sier. De første menneskene på jorden var ikke uintelligente neandertalere, men smarte mennesker som blandt annet kunne bygge byer (1 Mosebok 4:17) og dette verset indikerer at de kunne utvikle gull og bdellium. Hvorfor nevne disse vakre tingene som gull, bdellium og onyks dersom de ikke visste hva de skulle gjøre med dem? Selv om det er en myte at menneskene bare bruker 10% av hjernen, så er det helt på det rene at vi ikke utnytter den nok. Tenk om Adam og de første menneskene – like etter skapelsen – var i stand til å bruke mer av hjernen enn det vi gjør? Det er absolutt en brukbar teori. Kroppen vår blir dårligere når vi blir gamle, vi er ikke like fruktbare som vi var før – ting går i oppløsning og blir til kaos. Dette er bare registrering av naturens lover – spesielt de termodynamiske lovene.

Til slutt nevner Moses “shoham” steinen i Havila. Dette ordet stammer trolig fra et verb som betyr “å forvelle” eller “å blanche”. Det er når man gjør noe lysere i fargen. Ordet brukes om edelstener, trolig beryl eller onyks. “Onyks” (fra gresk ὄνυξ, onyx, opprinnelig betydning «klo, fingernegl») er en type halvedelsten. Den er en variant av mineralet kalsedon og kjennetegnes ved at den består av lag som er varierende farget, alt fra elfenbenshvit til brunt. Ofte ser vi for oss en lysegrønn stein når vi tenker onyks, men de har altså mange forskjellige farger. “Shaoam” handler sikkert mer om selve bearbeidingen av steinene enn hvordan de faktisk så ut.

Det kan nevnes som en kuriosietet at Moses sammenliknet mannaen i ødemarken med bdellium (4 Mosebok 11:7). Han var altså personlig kjent med dette materialet – sikkert både fra sin tid i palasset, og når de samlet inn edelstener og verdisaker til tabernaklet. Det er interessant å merke seg dette lille verset. Det antyder at de som levde før syndefloden ikke bare visste hvordan å lage smykker og elde metaller, men de likte sikkert å pynte seg med dem også. Dersom de ikke gjorde det, ville det ikke være noen grunn til å ta med dette verset i Bibelen. Menneskene har alltid vært forfengelige, både i dagens samfunn og før vannflommen kom over jorden.

Vers 13

“Navnet på den andre elven er Gihon. Det er den som renner omkring hele landet Kus.”

1 Mosebok 2:13

Når vi går løs på Vers 13 blir vi tilskuere til stor forvirring blandt dem som kommenterer Bibelen. Vi finner at den andre av de tidligere nevnte fire elver heter “Gihon” – eller “Giychon“. Denne elven “omringer” ett land som kalles “Kus” på norsk – eller “Kush” på originalspråket hebraisk. I den engelske KJV Bibelen blir landet kalt “Etiopia”. Noen kommentatorer gjør dette enda mer forvirrende ved å si at dette ikke er “Etiopia” i Afrika, men i Asia, og at “Kush” var sønnen til Ham og far til Nimrod. Disse kommentatorene går imidlertid forbi i stillhet det faktum at Kus dro til Etiopia etter syndefloden fant sted, og at dette ikke nødvendigvis var identisk med landet som eksisterte før den store vannflommen. Dersom ett land het “Kus” før vannflommen, så kan landet Kus dro til ha liknet dette landet. Det er også mulig at selv om elven forsvant under Noahs flom, så er landområdet på samme sted, bare at det først fikk navn og ble befolket etter flommen.

Når det gjelder elva “Gihon” så har man to teorier om hvilken elv det kan være i dag. Noen tror at det er tale om “Araxes” (“Araks” i dagens språk) – den er stor elv i Transkaukasie og Det armeniske høylkand. Den er 1072 km lang og har et nedslagsfelt på 102 000 km². Så utgjør den grensen mellom den aserbajdsjanske enklaven Nakhitsjevan og Iran og deretter mellom Armenia og Iran. Deretter snur Araks mot nordøst og danner grensen mellom Iran og Aserbajsdjan Ved Imisli renner den inn i Aserbajdsjan og munner til slutt ut i Kura – en annen elv i Kaukasus. Andre – deriblandt historikeren Josefus – har forsøkt å identifisere “Gihon” som elva Nilen. Nilen er ei elv i Afrika, og anses i alminnelighet som verdens lengste elv, selv om noen hevder at Amazonas er lengre. Fra Voctoriasjøens utløp er Nilen 5 760 km. Nilens fulle lengde har vært oppgitt til mellom 6 300 og 7 200 km, avhengig av hvilket oppslagsverk som konsulteres. En ekspedisjon i 2006 målte Nilens lengde til 6 719 km, basert på det de mente var den lengste tilløpselva, Kagera, som har utspring i fjellene i Rwanda. Nilen er meget kjent fra Bibelen, særlig gjelder dette da jødene var slaver i Egyptens land, hvor elva løper ut i Middelhavet. Det er imdlertid ingen beviser på at noen av disse to elvene er identisk med “Gihon” i 1 Mosebok 2:13. Akkurat som den tidligere nevnte elva i Vers 11 – “Pioson” – har hverken Nilen eller Araks ett felles opphav sammen med Pison, Eufrat og Tigris fra en elv som renner gjennom Edens hage. Les også tidligere kommentarer og senere kommentarer om syndeflodens ødeleggende effekt på verden før flommen – noe som ville gjøre jordens overflate totalt forandret og uigjenkjennelig. Kreasjonistiske vitenskapsmenn anntar at man brukte om igjen noen av navnene før vannflommen enten fordi man likte navnene, eller fordi dagens Eufrat og Tigris liknet på elvene som eksisterte før den verdensomfattende vannflommen i Noahs dager.

Et ord som blir brukt på ny i dette verset – og som også blir brukt i Vers 11 – er ordet “cabab” på hebraisk. Det er dette ordet som betyr “å sirkle rundt”, “omringe” eller – som i den norske Bibelen her – “renne omkring”. Det er noe som går rundt i en sirkel. Dette nevbes spesielt med disse to elvene i Vers 11 og Vers 13. Det kan synes som om disse elvene går i store buer, og at Herren har dannet disse med det spesielle formål å vanne landområdene som de rant igjennom. Denne verden ble altså ødelagt, både ifølge kreasjonistiske vitenskapsmenn og Bibelen. 2 Peter 3:6 sier: “Ved dette gikk den daværende verden under, da den ble oversvømmet av vann.” Edens hage forsvant i flommen, og vi må anta at det samme gjaldt disse elvene vi leser om i 1 Mosebok 2.

Vers 14

“Navnet på den tredje elven er Hiddekel. Det er den som renner øst for Assur. Den fjerde elven er Frat.”

1 Mosebok 2:14

I dette verset blir vi fortalt navnene til de to siste elvene som er sagt å ha sitt utløp fra elven som renner gjennom Edens hage. Den tredje elven er “Hiddekel” – translitterert som “Chiddekel” – og den fjerde er “Frat” – eller “Parat” på hebraisk. I den antediluviske (før-flom) verden er det ikke nevnt at disse elvene på noe sted kom sammen, bare at de hadde samme startpunkt i Eden. Dette stemmer ikke med den geografien vi ser i verden i dag.

“Hiddekel” er nevnt to ganger i Bibelen; først i verset ovenfor, så i Daniel 10:4. Den er sagt å være identisk med “Tigris” som også går til “Assur” – eller “Assyria”. På grunn av Daniels nedskrivninger kan vi si med ganske stor sikkerhet at det er snakk om den samme elva. Tigris er den østenforgående elva i Mesopotamis (betyr: “landet mellom elvene”). Den har sin opprinnelse i Det armeniske høylandet hvor den renner sørover gjennom den syriske og arabiske ørkenen, og tømmer seg i Den persiske gulf. Den måler 1.850 km, og i vår tid møter den Eufrat elva i Sør Irak, nær Al-Qurna, hvor de to elvene lager en stor flod. Dette finner vi ikke når det gjelder Tigris før vannflommen.

“Frat” er en kortere versjon av “Eufrat” – eller “Euphrates” på engelsk. Eufrat er den lengste og viktigste elva i det vestlige Asia. Navnet på elven er tilpasset fra gammel-persisk (Afratu), men har mange forskjellige versjoner på forskjellige språk. Elva starter i Tyrkia, og renner nedover til den møter Tigris lengre nede. Elva er 2.800 km lang, og har også vært historisk viktig for “landet mellom elvene” – Mesopotamia. Det at elvene møtes før de renner ut i havet er ikke nevnt i 1 Mosebok, trolig fordi dette ikke var samme elvene vi leser om her. I 1 Mosebok 2 hadde elvene samme utspring, og det ser vi heller ikke i dag. Dersom elvene før den store vannflommen virkelig hadde disse navnene, så kan de ganske enkelt ha blitt brukt på ny dersom de likte navnene eller så noen elver som minnet dem om de originale elvene. For mer informasjon om hvordan jorden totalt forandret utseende etter vannflommen, se kommentarene til syndefloden i Noahs dager.

Skapelseshistorien ble skrevet som fortid – det hadde allerede skjedd. Når vi leser om alle de fire elvene her i 1 Mosebok 2, så er det i presens – nåtid. Dette er en av tingene som har fått Dr. Henry M. Morris i sin bok om 1 Mosebok til å hevde at Adam kanskje skrev ned dette før syndefloden fant sted. Det er ingen ting som tilsier at menneskene før vannflommen var uintelligente. Se kommentarene under Vers 4a for ytterligere informasjon om dette. Moses kan ha hatt korte manuskripter som han brukte til å hjelpe seg da han skrev ned Mosebøkene. Vi vil senere se at “toledoth” dukker opp igjen, og teorien om at antediluviske (før-flom) mennesker kunne skrive, er en interessant ide som vi ikke kan simpelt henn avføye. Vi kan imidlertid ikke bevise den heller – den består som det den er; en teori.

Vers 15

“Og Herren Gud tok mennesket og satte ham i Edens hage til å dyrke og vokte den.”

1 Mosebok 2:15

Dette verset starter med “Jehova Elohim” som de to først ordene på originalspråket. “Jehova” eller “Jahve” er den selveksisterende og evige Gud, og er det nasjonale navnet til Herren på hebraisk. Som tidligere nevnt, er de lærde ikke enige om hvordan dette navnet skal uttales. Det bygger på hva vi kaller “tetragrammaton” – det vil si bokstavene “JHWH”. Det finnes, som tidligere nevnt, ingen vokaler i det gamle hebraiske språket som Gamle Testamentet er skrevet på. Dette gjør at noen sier “Jehova” og andre sier “Jahve”. Noe som ytterligere har gjort denne diskusjonen vanskelig, er at jødene selv – etter det andre eller tredje århundre før Kristus, eller fra så tidlig som 2500 f.Kr.) – har betraktet det som en synd å uttale Guds nasjonale og hellige navn, og de erstattet det med “Adonai” (som betyr “min Gud”). Jødenes – og senere katolikkene – nektet å bruke tetragrammaton, og de navnene som var sett i forbindelse med disse, og oversatte eksempelvis disse fire bokstavene med “Jeg er” (2 Mosebok 3:14), et forsøk på å forklare at den allmektige Gud har alltid vært og vil alltid være – Han er uendelig og evig, både fra før tidenes opphav og til evig tid.

“Elohim” er, som tidligere nevnt, ett ord som beskriver en treenig Gud. Det kan oversettes som “den levende Gud”, og er vanlig gjennom hele Gamle Testamentet. Ordet “El” betyr “Gud” og blir brukt om både Bibelens Gud og alle de andre gudene i de andre verdensreligionene. Det er således ett generelt ord som snakker om alle typer guder. Det hebraiske ordet blir “eloah” i flertall, men i Bibelen brukes “-im” endelsen spesielt obverfor den treenige Gud i Bibelen, ettersom hebraiske ord som ender på “-im” betyr minst tre. Vi var også inne på dette under 1 Mosebok 1:1.

“Yanach” betyr “å sette inn” eller “kaste ned” – på en eller annen måte tillate en person å være på akkurat det stedet. Det er nesten som om en blir “plantet” der. Vel, Herren Gud “plantet” Adam (“mennesket” her er jo da også ordet “adam“) i Edens hage. Ikke glem at dette var en hage Gud hadde plantet spesielt for menneskene – Adam og Eva. Den må ha vært full av gode frukter som de kunne spise av. Den var uten tvil perfekt for dem å bo i – her ville alle deres behov kunne bli dekket.

Men Gud skapte ikke menneskene for å bare drive dank. Adam ble satt i Edens hage for å “dyrke og vokte den“. Det første ordet som betyr “å arbeide” eller “å tjene” kan også brukes som “å dyrke” eller “plante”, noe som er helt på sin plass siden dette beskriver Adams oppgaver i en hage. Ordet for å “vokte” betyr bokstavelig talt “å bygge en hekk rundt”. Det gir assoaiasjoner med Tornerose som – da hun sov – ble beskyttet av en tornehekk som gikk rundt området. Selv om historien om Tornerose bare er et eventyr, så gir det et ganske passende bilde av hva dette ordet betyr. Det har aldri vært Guds intensjon at menneskene bare skulle late seg. Denne første arbeidsoppgaven er imidlertid helt forskjellig fra hva Herren forventet da Han straffet Adam i 1 Mosebok 3:17 etter hva vi kaller Syndefallet. Mer om dette senere. Arbeidet i dette verset var lett og ble ikke oppfattet som noen byrde. Det indikerer også at menneskene skal jobbe lett på den nye jorden som Gud vil lage etter tusenårsriket og den store trengselen som vi leser om i Johannes åpenbaring.

I 1 Mosebok 1:28 sa Gud til menneskene at de skulle fylle jorden og legge den under seg. Gud sa “Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden, legg den under dere og råd over havets fisker og himmelens fugler og over alt levende som rører seg på jorden.” Dette var intet lite ansvar. Vi kommer i hu dette verset når vi leser at Adam har til oppgave å “vokte” hagen. Vi vil igjen bli minnet om dette når Herren etter vannflommen sier “De er gitt i deres hånd” (1 Mosebok 9:2) når menneskenes bestemmelse over jorden blir gjentatt til Noah og hans etterkommere. Adam hadde blitt skapt i Guds bilde og ble gitt oppgaven å herske over og beskytte alt som levde på jorden. Adam skulle utføre denne oppgaven fra sitt hovedkvarter i Edens hage i perfekte omstendigheter. Vi snakker ofte om Paradis på kord – Adam bodde der! Men “hver den som har fått mye betrodd, av ham skal dess mer fordres” (Lukas 12:48). Dette var intet problem så lenge Adam var perfekt både fysisk, mentalt og åndelig. 1 Mosebok 3 vil forandre denne perfekte skapningen drastisk!

Vers 16

“Og Gud Herren bød mennesket: Av hvert tre i hagen kan du fritt ete,”

1 Mosebok 2:16

Nok en gang finner vi ordlyden “Gud Herren“, som er “Jehova Elohim“. Disse navnene er diskutert flere ganger, senest i Vers 15. Vi finner i dette verset at Gud “bød mennesket“. Mennesket det er snakk om her, er Adam – etterson Eva først blir laget av Gud i Vers 21 og Vers 22 av samme kapittel som vi er i nå. Det hebraiske ordet “tsavah” betyr “å konstituere”eller “å pålegge seg”. Det betyr at Herren her kommer med et pålegg, eller et “bud” til Adam. Han hadde ikke mange å forholde seg til – faktisk er forbudet i Vers 17 det eneste forbudet vi finner i Edens hage. Men Gud starter med å si at Adam kan fritt ete av alle trærne i hagen. Setningen er, som vi vel vet, ikke ferdig i dette verset, men det har likevel en viktig begynnelse. Bare tenk på hva det innebar! Tenk hvor mange frukttrær Gud må ha skapt for at Adam – og senere Eva – skulle ha det beste av alt! Det er helt sikkert at de ikke manglet noe som helst. Slik er det når Gud tar vare på oss – vi mangler ikke noen ting essensielt!

En ville tro at både Adam og Eva ville vært fornøyd med alle trærne Gud hadde skapt for dem, som de kunne spise av. Originalversjonen her kan tolkes slik at de kunne ikke bare “spise fritt” som på grunn av valg av type frukt, men spise opp all frukten. Ordet for “fritt” kan også oversettes som “å brenne opp” – det vil si å konsumere absolutt alt – i Adam og Evas tilfelle; spise opp all frukten. Selvsagt er det ingen grunntil å anta at Adam og Eva skulle spise rubbel og bit av frukten som var i hagen, men de hadde lov til å gjøre det dersom de ønsket det eller var i stand til det. Trolig var det alt for mye frukt i haven til at de kunne gjøre dette, men de hadde lov av Herren til å forsøke.

Et tre som ikke nevnes i Vers 16 eller Vers 17 er “livets tre“. I Johannes åpenbaring 22:2 finner vi igjen “livets tre“. Det står at “livets tre, som bærer frukt tolv ganger og gir sin frukt i hver måned. Og bladene på treet tjener til helse for folkeslagene.” Selv om dette ikke er en studie av Johannes åpenbaring, så er vi opptatt av selve treet som var i Edens hage. Vi legger merke til at Adam og Eva aldri blir gitt noe forbud mot å spise av “livets tre”, så de må ha hatt lov til å spise av det. Vi vet ikke om de noensinne spiste av dette treet – men 1 Mosebok 3:22 synes å antyde at de ikke hadde spist av det. Det må ha vært et fantastisk tre, og vi må anta at det har hatt tolv typer frukt på greinene sine – slik som i Johannes åpenbaring. Noen tror at at dette treet bare bar frukt tolv ganger i året, mens andre – etter nøysomme studier av originalteksten på gresk – mener at det produserte tolv typer frukt på samme tid. Tenk deg ett tre som har tolv forskjellige frukter på det! Det må ha vært litt av et syn! Og Gud forbød dem ikke å spise av dette treet i Vers 17!

Vers 17

“men treet til kunnskap om godt og ondt, må du ikke ete av, for den dag du eter av det, skal du visselig dø.”

1 Mosebok 2:17

Her finner vi resten av setningen som startet i Vers 16. Vi har allerede rørt litt ved det i det foregående verset da vi så på alt som Adam – og Eva – kunne spise. Det overforstående verset er utrolig viktig å forstå, ettersom det vil kaste et forklaringens lys på det som skjedde i 1 Mosebok 3 – etter syndefallet.

Hva var “treet til kunnskap om godt og ondt“? Det er imidlertid viktig for meg å slå fast – som nevnt under innledningen til dette studiet – hvordan å fortolke Bibelen. Jeg tror at den eneste måten å forstå de hellige Skriftene, er å ta dem for hva de sier – studere ord for ord, og finne betydningen av den grammatiske og logiske forklaringen i lys av dette. 1 Mosebok 1-11 er inge allegori – vi kan ikke bare komme med alle mulige slags forklaringer på hva vi tror de skrevne ordene kan implisere, men ta Bibelens sannhet ord for ord. “Hele Skriften er inspirert av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet” (2 Timoteus 3:16), og dette gjelder også 1 Mosebok 1-11. En kan diskutere i all evighet om frukten inneholdt kunnskapen om godt og ondt, eller om det onde rett og slett var selve lysten etter frukten. Synd er, per definisjon, å bryte Guds bud. Noen hevder at så snart Eva lystet etter frukten på dette treet, så hadde hun syndet. Vi kan i alle fall si med sikkerhet at frukten i seg selv ikke kan ha vært ond, ettersom alt Gud hadde skapt var “overmåte godt“, eller “veldig godt” (1 Mosebok 1:31). Det kan imidlertid hevdes at øynene deres ble åpnet så snart de hadde spist frukten (1 Mosebok 3:7), så enten har frukten forårsaket dette, eller Gud har stått bak dette på en eller annen måte.

Det kan virke rart at Adam og Eva hadde lov til så mye, men bare hadde en liten restriksjon. Likevel var det akkurat denne restriksjonen som ville teste menneskenes lydighet. Menneskene ble skapt med fri vilje, og her åpnet Gud muligheten til at Adam og Eva enten kunne velge å adlyde Ham, eller gå imot Hans vilje. Herren hadde gitt dem et vakkert hjem i Edens hage med massevis av god mat – alt som de kunne trenge. Men Gud har alltid ønsket at vi mennesker av fri vilje skal velge å følge Ham. Han skapte ikke roboter, men mennesker med fri vilje. Herren var det nærmeste Adam og Eva hadde til en far, og de måtte velge om de skulle være lydige til Ham.

Ettersom å spise av frukten på dette treet hadde blitt spesifikt forbudt av Gud, vil dette trolig bety at å bryte dette forbudet ville resultere i synd og trolig medføre at Gud selv ville gi menneskene en reell kunnskap om det onde. Tross alt kan “synd” bli definert som avvisning av Guds vilje. Ulydighet til Guds Ord er sådann deltakelse i syndig aktivitet, og eksperimentering med det onde. Adam kjente allerede til det gode. Det ble representert gjennom Gud mens de vandret gjennom Edens hage sammen. Alt Adam kjente til før syndefallet hadde vært godhet. Adam burde nok ha adlydt Herrens Ord ganske enkelt på grunn av kjærlighet og lydighet, men slik skulle det ikke gå.

Så kommer vi til versets avslutning: “den dag du eter av det, skal du visselig dø“. Vi skal komme tilbake til dette når vi ser på selve syndefallet, men det er nødvendig å nevne hva som menes her. Ordene i Bibelen er klar: Adam blir advart om at han skal dø dersom han eter av frukten på treet til kunnskap om godt og ondt. Ordet “dø” kan ha både en bokstavelig og en billedlig betydning. Jeg vil hevde at det betyr begge deler! Vi vet at Adam ikke falt død om da han spiste av frukten, så hva mente egentlig Gud da Han sa at Adam skullec dø? For det første døde Adam åndelig på denne dagen. Som tidligere nevnt, betsår et menneske av tre deler: kropp, sjel og ånd. Da Adam ble skapt, var alle disse tre delene i perfekt tilstand. Så syndet Adam! Da døde Adam åndelig! Forbindelsen mellom Adam og Gud ble brutt, og han måtte bort fra Guds nærvær. Adam ble til et menneske som trengte frelse før han kunne komme til Gud, slik som oss, etter at han syndet. Alle mennesker blir født med en defekt åndelig del. Når vi tar imot Jesus som frelser, blir vi født på ny, og den åndelige delen av oss blir “aktivert”. Vi kan på ny ha samfunn med Herren, men uten å bli født på ny, kan vi ikke oppleve dette. Da Adam syndet, døde han åndelig – umiddelbart!

Den andre måten Adam døde på, var fysisk. Nei, han falt ikke død om, men han begynte å dø – litt etter litt. Adam ble skapt perfekt – og Guds advarsel om at dam skulle dø, må bety at det i utgangspunktet ikke var meningen at han skulle dø. Guds skapelse – mennesket – var ikke ment å dø. På samme måte tror vi at alle vi som tror på Jesus aldri skal dø. Jo, noen av oss vil nok dø før vi ser Kristus komme tilbake undser Hans andre komme, men når vi kommer til endetiden, lover Gud oss at vi skal leve evig sammen med Ham – akkurat slik som dam kunne gjort dersom han ikke hadde syndet. Adam levde et langt liv – 930 år om vi skal tro Bibelen. Dette synes utrolig lenge, men sammenliknet med evigheten er det meget kort. Bibelen forteller oss at folk levde kortere og kortere liv – både Abraham og Moses ble 120 år gamle. For mer om de lange livene vi leser om i Bibelen, så vil jeg henvise til senere kommentarer når vi kommer til folk som Metusalah (1 Mosebok 5:27).

Vers 18

“Så sa Gud Herren: Det er ikke godt for mennesket å være alene. Jeg vil gjøre ham en medhjelp som er hans like.”

1 Mosebok 2:18

Som ofte ellers i Gamle Testamentet ser vi Guds navn som “Jehova Elohim“. Dette verset starter også med disse titlene. Se tidligere kommentarer om disse navnene, senest under Vers 15 her i dette kapittelet. Her står det, translitterert fra hebraisk, at “Jehova Elohim sa...” Når Herren Gud snakker er det lurt for oss å lytte til hva Han sier. Herrens Ord er sannhet, og hva Han sier er alltid viktig. Vi kan alltid lære noe fra ordene som Gud sier til oss, og derfor er hele Bibelen viktig for oss.

Her sier Gud: “Det er ikke godt for mennesket å være alene.” Det er ikke bra at “adam” skal være eller forbli. Faktisk står ikke ordet “alene” i grunnteksten, men det er et ord som er lagt til for at ordlyden skal bli bedre og ha bedre flyt. Ordet “hayah” kommer fra et ord som betyr “å eksistere”, og det synes åpenbart at Adam ikke var skapt for å “eksistere” på egen hånd. Menneskene er sosiale vesener som trenger å være sammewn med andre mennesker. Vitenskapelige (og filosofiske) undersøkelser viser hvor skadelig det kan være når mennesker lever alene uten samhandling med andre. Adam var ikke helt alene i begynnelsen, ettersom han før syndefallet hadde et nært samfunn med Gud. Det er også et viktig element at Adam var avhengig av en kvinne for å kunne “være fruktbar og bli mange”, slik som Gud hadde sagt i 1 Mosebok 1:28. Vi ser i dette verset Guds plan for menneskene ta form. Vi kan videre trekke den konklusjon at det ikke ser ut som at sølibat er Guds plan eller vilje for menneskene. Kristne som trekker seg tilbake i et kloster for å meditere og skjerme seg fra verde, er ikke i stand til å oppfylle Guds vilje om å “fylle jorden” og spre evangeliet til jordens ende (jfr. Matteus 28:18-20).

Gud sier videre: “Jeg vil gjøre ham en medhjelp som er hans like.” Herren ville “gjøre“. “lage” eller “utpeke” en som kan være en medhjelper for Adam. “Ezer” betyr simpelt henn en “hjelp” eller “støtte”. De fleste menn vil kunne nikke anerkjennende til disse ordene – kvinnen er til stor hjelp for mannen. Ofte er hun hans “bedre halvdel” – hans eksterne hard-disk som hjelper ham når hukommelsen hans feiler. Det sies i spøk at bak enhver suksessfull mann, står en utkjørt kvinne. Forholdet mellom mann og kvinne er utrolig viktig, og vi kan lære om det her i Bibelen. Gud hadde flere grunner til å skape kvinnen, og hun er utrolig viktig for menneskeheten. Dette kommer bedre frem i Vers 24 hvor ekteskapet blir inviet som en institusjon. Ekteskapet er den eneste måten som menneskene kan oppleve seksuelle relasjoner med andre mennesker. Når sex foregår utenfor et ekteskap, er det ifølge Gud en synd. Hebreerne 13:4 sier: “La ekteskapet holdes i ære av alle, og ektesengen være usmittet! For Gud skal dømme dem som driver hor og bryter ekteskapet.”

Det er viktig å legge merke til at Gud sier at kvinnen skal være mannens “like“. Dette kommer fra en videre utbrodering av ordene “ezer kegegdo” som andre kommentatorer har kommet med under oversettelsen av dette ordet. Kvinnen ble ikke skapt for å være underlagt mannen, ei heller å dominere over mannen. Både mann og kvinne er hverandres “like“, og de er to jevnbyrdige – like mye verd, og like viktige. De som sier at kristendommen undetrykker kvinner har ikke forstått Bibelens lære på dette punktet. Mannen har sine plikter overfor kvinnen i ekteskapet på samme måte som kvinnen har sine plikter ovefor mannen. Dersom mannen tråkker på kvinnen, så har han brutt Herrens bud som Paulus skrev i Efeserne 5:25: “elsk konene deres, slik Kristus elsket kirken og ga seg selv for den“. Ingen kan elske høyere enn dette! Mer om dette under Vers 21.

Selv om Guds skaperverk var “overmåte godt“, så var mannen ikke komplett. De som tror på utviklingslæren har ingen forklaring på hvordan mann og kvinne har blitt tilfeldig utviklet over millioner av år. Alle dyrene hadde blitt skapt som hun og han (1 Mosebok 6:19), men opp til dette punkt i historien var mannen alene. Mennesket var opp til dette punktet alene, og det måtte Gud ordne. Herren hadde personlig formet mannen kropp, og nå ville Han forme kvinnens kropp. Han ville gjøre dette på en så symbolsk måte at hverken mannen eller kvinnen ville noen sinne glemme det. Ikke glem at menneskene er kronen i juvelen på Guds skaperverk, og Han tok seg spesielt av denne delen av skaperverket. Både mann og kvinne kan skryte av at Herren Gud har formet dem – og Han gjør det Han gjør meget bra! Mann og kvinne er perfekte når de er sammen!

Vers 19

“Gud Herren hadde formet av jord alle markens dyr og alle himmelens fugler. Han førte dem til mennesket for å se hva han ville kalle dem. Det navnet mennesket gav hver levende skapning, det skulle den ha.”

1 Mosebok 2:19

“Jehova Elohim” er ikke det første ordet i grunnteksten, men intet er viktigere enn “Gud Herren“. Du kan lese mer om disse navnene i tidligere kommentarer om dem, senest i Vers 15. Det er Gud som snakker, skaper, former og utfører all handlingen så langt i 1 Mosebok. Dette verset starter også med Herren og Hans store gjerninger. Han tok fra jorden når Han skapte dyrene. “Adamah” på hebraisk gir et bilde av et rødt jordsmonn, jød jord som vi kan se flere steder på jorden i dag. “Formingen” er “å klemme til form”, det vil si at Herren med sine egne hender formet dyrene lik en pottemaker former sine krukker. Forskjellen er at et dyr er mye vanskeligere å forme enn en krukke. Bare den allmektige Gud kan ta jorden og lage noe levende av den. Han skapte også fuglene på samme måte. Begynnelsen av dette verset gir oss innsyn og mer detralj om hvordan Gud utførte skapelsen. Husk at hva vi leser her ikke er den kronologiske rekkefølgen av hva som skjedde – den ser vi i 1 Mosebok 1. Menneskenes historie, som starter i 1 Mosebok 2:4b. og har en annen forståelse av verdenshistorien. Se Vers 4b-5 for mer informasjon om fortåelsen av ordet “toledoth” som er seesensielt i forhold til dette.

Vi ser videre at Gud førte alle dyrene til Adam for å se hva han ville kalle dem. Ordet for “kalle” er “qara” – et ord som betyr “å rope ut” til noen. Det er ganske åpenbart at dersom du roper ut til noen, så må du vite hva du skal rope. Noen går så langt at de oversetter “qara” som “å kalle ut til ved navn”. Selv om dette er en mye mer deskriptiv oversettelse enn en generell oversettelse, så er den ganske passende her. Gud ville se hva Adam ville rope ut dersom han måtte rope til dyrene. Dette passer med det hebraiske ordets betydning, og er den mest logiske forståelsen av dette ordets bruk.

Videre står det at Adam “ropte ut” til hver “levende skapning“. “Chay” kan brukes om all type liv, samme hva det er. “Nephesh” betyr “pustende skapning”, altså snakker vi her om alle typer liv som puster luft – de samme typer skapninger som Noah skulle ha med seg på arken flere år senere. Ordet som er oversatt “den” er også ordet for “ham”, “hun” eller “det”. Det var et substantiv i tredje person, og brukes om et generelt dyr i denne sammenhengen. Det siste ordet i verset, “shem“, er oversatt som “ha” i vår norske Bibel. Det brukes om en “betegnelse”, et “merke” eller “induviualitet”. Det var akkurat det som skjedde her: dyrene fikk sine personlige navn, kjennemerker eller betegnelser. Alle disse tre oversettelsene passer bra her!

Det at Gud brakte dyrene Han hadde skapt til Adam blir kalt “en pedagogisk enhet” av H. C. Leupold, og han sier videre ar dette var Guds måte å vekke opp mennesket til bevissthet om at dam ikke hadde en like, slik som alle dyrene hadde. En slik oppmerksomhet ville ha gjort Adam mye mer takknemlig over dannelsen av Eva. Han ser imidlertid en begrensning i at Moses her snakker om “markens dyr” og ikke hele “jordens dyr” slik som i 1 Mosebok 1:24. Noen kommentatorer har også understreket at når Gud brakte dyrene til Adam var dette en form for underkastelse – dyrene møtte Adam som skulle herske over dem, og Adam skulle også gi individuelle navn til alle dyrene, utvilsomt slik at de skulle vite hvem han ropte på når han ville se dem. Adam må ha vært ganske lik en storbonde som ga navn til alle dyrene sine, bare at Adam måtte sikkert gi navn til mange flere enn en hvilken som helst bonde.

Som vi har vært innom allerede ovenfor, så finnes det dem som kritiserer 1 Mosebok 2 og mener at dette er en ny og anderledes skapelseshistorie. Legg derfor merke til at det her sier at Herren “hadde formet“, altså var dette fortid og er ikke noe problem når det gjelder skapelseshistoriens kronologi. Dette gjaldt både dyrene på landjorda og fuglene i luften. Ettersom alle dyrene på det tørre land ble skapt samme dag som Adam, så er det både trolig og logisk at Gud skapte landdyrene før han skapte mennesket – ettersom mennesket var skapt i Guds bilde og var skapelsens høydepunkt – rosinen i pølsa, om du vil. Vers 19 er ikke noe problem for den kronologiske skapelseshistorien i 1 Mosebok 1.

Vers 20

“Så gav mennesket navn til alt feet, til himmelens fugler og de ville dyr. Men for seg selv fant mennesket ingen medhjelp som var hans like.”

1 Mosebok 2:20

Som vi ser, er dette verset meget likt det foregående verset. I Vers 19 stod det at Gud førte dyrene til Adam slik at han skulle gi dem nav, og i Vers 20 leser vi nå at Adam ga dem navnene. “Mennesket” er identisk med “Adam“. Som vi har sett tidligere, er det hebraiske ordet for “menneske” “adam“. Det står i verset ovenfor, som det gjorde i det foregående verset, at Adam “ropte ut” til dyrene, da med sine nye navn. Til forskjell fra det foregående verset, skriver her Moses ordet “bahemah” et ord som er oversatt “fe” eller “storfe”. Selve ordet betyr et “stort, stumt dyr”, oftest brukt om “husdyr” som menneskene hadde hjemme hos seg selv. Disse dyrene står i kontrast til “de ville dyr” – ordet vi så på under siste verset, som betyr “levende” eller “pustende skapning”, og kan således brukes om alle dyr under solen som puster luft. Men der er ett ord til som er lagt til disse “ville dyrene” – et ord vi ikke ser spesifikt i den norske oversettelsen. Ordet “sadeh” betyr “å spre ut”, “sletter”, “land” eller “jord”. Det er vel dette som i den norske oversettelsen er oversatt som “ville dyr“, men det er intet belegg for å kalle disse dyrene “ville”. Det fantes ingen død før syndefallet, løven kunne gresse sammen med lammet, og dette er slik det vil bli på ny i endetiden etter at trengselsperioden er ferdig, slik som beskrevet blandt andre steder i Esaias 65:25. En mer riktig oversettelse ville være lik den engelske King James som bruker beskrivelsen “slettedyr” eller “markens dyr” (“beast of the field”). Det er ganske enkelt en samlebetegnelse for de dyrene som levde fritt, og ikke var “husdyr”.

Det at Gud lot mennesket (Adam) gi navn til dyrene, viser at Herren hadde gitt ham en god og velfungerende hjerne. Mange har lurt på om de første menneskene var i stand til å bruke mer av hjernen enn det vi er i stand til å gjøre i dag. Vi vet at menneskenes evne til å formere seg blir dårligere og dårligere, det blir flere og flere medfødte sykdommer ettersom tiden går. Alt går fra orden til kaos, slik som de termonynamiske lovene sier om energien i universet. Adam og Evas etterkommere kunne fritt gifte seg med hverandre, men på Moses tid kom det lover om at en ikke lengre kunne gifte seg med nære slektninger – også kalt “innavl” – fordi det på denne tiden var skadelig å gjøre dette. På Adam og Evas tid hadde de intet valg når det gjaldt “innavl” – og det var heller ikke skadelig. Dette er ett av momentene som har gjort at vitenskapsmenn har lurt på om Adam – som var skapt til å leve evig – har hatt en bedre fungerende kropp – og hjerne – enn etterkommerne. Han var helt klart intellektuelt i stand til å gi navn til alle fuglene og dyrene her i Vers 20.

Noen har stilt seg spørsmålet om hvordan Adam var i stand til å gi alle dyrene et navn. Hvorfor heter en katt en katt? Hvorfor heter en løve en løve? Dette er en fruktløs diskusjon! Det vi må slå fast er at Adam var intelligent nok til å utføre denne oppgaven. Jeg har tidligere spøkt fra talerstolen om at Gud stilte Adam spørsmålet “Hvorfor ga du dette dyret navnet kenguru?” Adam svar var “Fordi han ser ut som en kenguru!” Å finne årsaker til hvorfor dyrene heter det de heter er fruktløst og nytteløst! Adam ga navn til dyrene! Dette er hva Bibelen sier, og vi godtar dette i tro når vi leser Guds fantastiske og feilfrie Ord!

Til slutt i verset stod det at “for seg selv fant mennesket ingen medhjelp som var hans like.” Adam hadde sett alle dyrene og gitt dem navn. Ingen av disse dyrene ble funnet verdige til å være menneskets “hjelper”. Vi sier ofte at hunden er “menneskets beste venn”, men vår “like” er det ingen dyr som er. Alle dyrene må ha vært minst to av hver art, ellers kunne de ikke ha reprodusert seg videre. Dette må Adam ha lagt merke til, og han har her kanskje følt savnet av en “make” som kunne hjelpe ham og gjøre ham komplett.

Herren hadde sikkert spesifikke grunner for å få Adam til å gi navn til dyrene. For det første ser Adam selv behovet for en hjelper – en like som kan være til støtte og hjelp og selskap, samt produsere avkom når den tiden ville komme. For det andre måtte Adam lære å bruke stemmen sin når han ga dyrene navn. Dette ville hjelpe ham til å bli et sosislt vesen som ville kunne samhandle med den nye partneren hans. Som mange menn vet, så er kommunikasjon essensielt for å ha et godt forhold til konene deres.

Vi kan forestille oss at dyrene gikk forbi Adam mens han ga dem sine respektive navn. Vi vet ikke hvilket språk han brukte eller hvilken grunn som lå til rette for navnene som han ga, men det er et faktum at han ga dem sine navn. Ham hadde nylig blitt skapt en perfekt skapning av en perfekt Gud, og Adam må ha vært en meget intelligent mann. Han må ha lagt merke til sin “ensomhet” når han betraktet alle dyrene. Det er tindrende klart Adam ikke hadde blitt utviklet fra disse dyrene, men at dyrene var meget forskjellige fra ham selv. Bibelens skapelseshistorie og menneskelige historie gir intet grunnlag for utviklingslæren. Det er også tindrende klart at dette fant sted før Herren så at alt var “overmåte godt” i 1 Mosebok 1:31. Faktisk sier Bibelen i 1 Mosebok 1:27 at Gud hadde skapt både “mann og kvinne“, så det overforstående verset skjedde klart før skapelsesuken var ferdig. Hva vi leser nå, er hvordan denne skapelsen skjedde.

Vers 21

“Da lot Gud Herren en dyp søvn komme over mennesket, og mens han sov, tok han et av hans ribben og fylte igjen med kjøtt.”

1 Mosebok 2:21

Nok en gang starter et Bibel-vers med de to ordene “Jehova Elohim“. Se kommentarer for begynnelsen av 1 Mosebok 1 og Vers 15 av 1 Mosebok 2. Ettersom 1 Mosebok er “opprinnelsens bok” hvor vi ser ikke bare begynnelsen av universet og menneskenes historie, men også Gud-gitte institusjoner som ekteskap. Det er Herren Gud som har skapt alt, og i de første kapitlene av Bibelen er det naturlig at Guds navn blir ofte nevnt, ettersom det er Han som har laget alt det vakre vi ser i verden. Dette verset har gitt grobunn for misforståelser og myter, og jeg vil forsøke å diskutere noen av disse uten å miste synet av Guds sanne og ufeilbarlige Ord.

Det første vi leser, er at Gud lot en dyp søvn komme over Adam. Som tidligere sagt, er “mennesket” i 1 Mosebok det henraiske ordet “adam“. Det betyr ikke at Adam var mer verd enn Eva, eller at menn er mer verd enn kvinner. Ordet “mennesket” brukes her før kvinnen var blitt skapt, og Asam var det eneste “mennesket” på denne tiden. Selve ordet “adam” betyr “menneske” og brukes om det første mennesket på jorden. Navnet kommer fra det hebraiske ordet “adamah” som betyr “land” eller “jord”, ofte med en rød farge. Dette ordet er utgangspunktet for ordet “menneske” ettersom Adam ble laget fra jordens støv – eller “av jord”, som vi sier ved begravelser. Det vil være å gå for langt å påstå at Adam var rødhåret på grunn av disse hebraiske ordene. Rent vitenskapelig – for at Adam og Eva skulle ha mulgheter for å produsere etterkommere med helt lys til helt mørk hud – må ha hatt en mellom-farge som var brunaktig. Det er eneste måten at Adam og Evas etterkommere ville ha arvestoffer til alle variasjonene vi finner av hudfarge i dag.

Den dype søvnen vi finner i dette verset bygger på to hebraiske ord. Det første betyr “å falle” eller “å kaste ned”, men kan også ha mange andre oversettelsesmuligheter. Det andre er et ord som betyr “slapphet”, “apati”, “trense” eller som her: “dyp søvn“. Noen har foreslått at Adam konm i en trense, slik som profetene i Gamle Testamentet ofte kom i da Gud ga dem syner eller åpenbaringer. Med tanke på hva Herren Gud skulle gjøre med Adam, er det trolig at denne dype søvnen var lik en narkose før en opersjon på et sykehus. Dersom noen skulle ta ut ett av ribbena dine, ville du absolutt ha fortrukket å få full narkose. Det var trolig dette Gud ga Adam. Adam “sov” da Gud foretok denne operasjonen. Selv om ordet for “søvn” også kan bety “død”, så er det klart at Adams død vil ikke passe med hva Bibelen lærer om at det ikke fantes død i verden før syndefallet (jfr. Romerne 5:12-14).

Vi leser videre at God tok “et av hans ribben og fylte igjen med kjøtt.” Dette var alså operasjonen som Adam måtte sove dypt for. Gud tok ut ett av ribbena til Adam. Ordet “tsela” beskriver buen som finnes i ribbeinet, og kan brukes både konkret om ett ribben, eller billedlig. Det er her helt klart at det er en konkret betydning ordet brukes i her. Gud skulle ikke ta noe billedlig ut av Adam, men ett konkret, fysisk ribben. Dette ribbenet skulle Han fylle med kjøtt. Selv om ordet “basar” oftest betyr “ferskt kjøtt”, så er det trrolig mer korrekt å oversette det som”kroppen”. Siste delen av Vers 21 blir da “tok han et av hans robben og lukket igjen kroppen”. Denne oversettelsen likner mer en moderne operasjon på et sykehus enn å “fylle noen med kjøtt” – ord som høres horrible ut for oss i dag. Der finnes gode grunner til å tro at “lukkingen” (“cagar” på hebraisk betyr “å lukke”, “stenge inne” eller “reparere”) ikke gjelder Eva, men avslutningen av Adams operasjon.

Dr. Henry Morris mener at “ribben” er en dårlig oversettelse, og at det istedenfor burde oversettes som “side”. Han sier at “tsela” bare blir oversatt som “ribben” her i dette verset, men ellers – i minst tyve av tilfellene – er oversatt som “side”. Dette bruker han for å si at kvinnen er ikke er tatt fra Adams bein – og kan tråkkes på – eller fra hoder – til å dominere mannen – men fra hans side, ettersom hun er hans like. Selv om implikasjonen her er viktig – og Bibelen ellers nevner at Eva sulle være Adams “like” (Vers 20) – så er det en uvant tanke at Eva er laget av Adams side, ikke bare hans “ribben“. Det kan også nevnes her at kvinner ikke har flere ribbebn enn menn – eller menn et ribben mindre enn kvinner. Det var bare Adams ribben som ble tatt ut – alle andre mennesker er født med tolv ribben.

Vers 22

“Og Gud Herren bygde av det ribben han hadde tatt av mannen, en kvinne, og førte henne til mannen.”

1 Mosebok 2:22

Som mange andre vers, starter også dette verset med navnene “Jehova Elohim“. Disse ordene er kommentert i begynnelsen av 1 Mosebok 1, og senest under 1 Mosebok 2:15. Dette verset står i forbindelse med både det foregående verset og de neste to versene. Sammen danner disse versene en helhet om forholdet mellom mann og kvinne, og hvordan kvinnen ble til. Det er viktig – igjen – å understreke at kvinnen ble skapt som mannen hjelper og like. Hverken mannen eller kvinnen var viktigere enn den andre, og de hørte sammen skulder ved skulder.

Gud sier her at Han “bygde av det ribben han hadde tatt av mannen“. Ordet for “ribben” kan også oversettes som side”, et ord som beskriver noe som er “buet” – som eksempelvis et ribben. Jeg har nevnt Dr. John Morris sitt syn på denne oversettelsen under Vers 21, men jeg velger her å benytte “ribben” som den best passende oversettelsen her i dette tilfellet. Dersom Gud hadde operert bort hele siden på Adam, må dette ha ført til mangfoldige komplikasjoner for jordens første menneske. Det virker bedre som kommentert i Vers 21 – at Gud ga Adam bedøvelse, tok ut et ribben, og lukket ham igjen. Dette har et naturlig og logisk hendelsesforløp som virker mye trolig. Adam kan lett ha levd komfortabelt med bare elleve ribben, men ville hatt store problemer med å fungere uten en hel side.

Av dette ribbenet “bygde” Gud et annet menneske – kvinnen. Ordet for “bygde” er det hebraiske ordet “banah“, et ord som betyr “å bygge” eller “å lage”, til og med “å reparere”. Ordet brukes også om Kain bygget en by i 1 Mosbok 4:17. det blir også brukt om da Noah bygget et alter for Gud (1 Mosebok 8:20) og da folkene bygget tårnet i Babel (1 Mosebok 11:5). Det er helt klart at det er en presidens i Bibelen om å oversette dette ordet som “å bygge”. Gud bygget Eva ved å bruke ribbenet Han hadde tatt fra operasjonen på Adam. Resultate ble “en kvinne” – “ishshah“. Der er ingen uenighet om akkurat denne oversettelsen i Bibelen. Det er, for oss i dag, også interessant at dette hebraiske ordet også kan oversettes som “kone“, men loven om førstegangsbenevnelse – det at et ord må gies en bokstavelig og konkret betydning før den brukes billedlig eller allegorisk – støtter også oversettelsen som “kvinne” her. Man kan jo si at begge betydningene kan brukes i dette verset, selv om ekteskapet synes å bli innviet i Vers 24. Der er imidlertid rom for å si at ekteskapet ble instituert her i Vers 22 ettersom Gud “førte henne til mannen.” De var – som i et ekteskap – en mann og en kvinne, ført sammen av Gud selv.

Det som er viktig å ta med seg fra disse versene – om “byggingen” av kvinnen – er at mannen og kvinnen i Edens hage var likeverdige. Gud tok, som tidligere nevnt, et ribben fra mannen side når Han bygget kvinnen – fra mannen side, slik at hun skulle stå ved hans side. Adam ble “formet” mens Eva ble “bygget“. Dette insinuerer en mer detaljert plan over kvinnen skapelse – hun var skapt med ett bestemt formål: å væremannens hjelper og like. Mer om denne unionen under Vers 24, Når Adam våknet opp fra søvnen, og Eva var ferdig bygget, så førte Gud dem sammen. Mann og kvinne hører sammen, og de utfyller hverandre.

Vers 23

“Da sa mannen: Denne gang er det ben av mine ben og kjøtt av mitt kjøtt. Hun skal kalles manninne, for av mannen er hun tatt.”

1 Mosebok 2:23

Hva var det Adam sa? “Mannen” her er ordet “adam” på hebraisk, opp til nå oversatt som “menneske“. I den engelske King James står det her “Adam” – mennneskets navn. Det er ikke ordet som ble oversatt som “mann” i 1 Mosebok 1:27. Det er imidlettid ingen tvil om at det er Adam det var snakk om her. Dette er et stort øyeblikk, for det er første gangen at et menneske sier noe i Bibelen. Alltid når noe skjer for første gang i Bibelen, er det noe viktig som skjer – og som stor betydning for hva som skjer senere. Omtrent hele verset er fylt av hva Adam sa. Det står heller ikke hvem han sa det til. Det kan ha vært til “Jehova Elohim” eller til Eva.

Men hva sa han? Hva betyr det med “denne gang“? Hadde noe liknende skjedd tidligere? Var ikke dette en ny og unik hendelse i det nye skaperverket? På engelsk sier Adam: “Dette er nå bein av mine bein…” Finnes det i det hele tatt grunnlag for den norske oversettelsen her? 2011 oversettelsen sier “Nå er det bein av mine bein…” slik som den engelske oversettelsen fra 1600-tallet, bare med ordene i forskjellig rekkefølge. Det første ordet Adam sier på hebraisk er “zo’th“. Det betyr “dette”, “herved” eller “på samme måte”. Det neste ordet er “pa’am” som betyr “nå”, med den billedlige forklaringen som når en hammer slår på ambolten. For å unngå komplikasjoner og hentydninger som ikke hører hjemme her, så er det best å gå for den enkleste oversettelsen. Dersom den enkleste og mest direkte oversettelsen virker fornuftig, så er den ganske sikkert det. Der er ikke noe behov for å finne tusen andre mulige oversettelser og vri og vende på alt når det enkleste oversettelsen virker fornuftig. Adam sier sikert: “Dette er nå ben av mine ben.” Hvorfor gjøre det vanskeligere?

Ordet for “ben” – som brukes to ganger etter hverandre her i grunnteksten – er det hebraiske ordet “etsem“. Det betyr hovedsaklig et “sterkt ben”, men kan i enkelte tilfeller bety “kropp” eller “styrke”. Dette ordet henviser til “ribbenet” i det foregående verset, og da passer “ben” best. I tillegg nevnet Adam at kvinnen var “kjøtt av mitt kjøtt“. Ordet “basar” har vi vært inne på tidligere. Det betyr både “kjød”, “person” og “kropp”, men Gud tok ikke en hel kropp fra Adam under opersjonen i Vers 21. Det blir derfor her at “basar” her brukes om både “kjøtt” og flesk som ble brukt til å lage kvinnen.

Adam gir videre et uttrykk av denne ideen – om at kvinnen er tatt fra mannen – med å gi henne ett navn av klasse som merker henne som å være høyt over andre skapninger som han – Adam – har gitt navn til allerede. Det Adam gjør her er et ordspill som vanligvis ikke kommer frem i den norske oversettelsen. Det er derfor 1988 oversettelsen her bruker ordet “manninne” – et ord sammen satt av “mann” og “-inne”. 2011 oversettelsen sier “kvinne” som er riktig oversettelse, men ikke får frem samme ordspillet som på hebraisk – eller engelsk for den saks skyld. På hebraisk er “mann” ordet “iysh”, mens ordet for kvinne er “ishshah”. Husk at dette er translitterasjoner – det vil si hvordan en forsøker å skrive et hebraisk ord med det latinske alfabetet. På engelsk står det “man” og woman” i dette verset, og det gir et bedre bilde av orspillet enn “mann” og “kvinne” på norsk. Tanken med hele ordspillet her er at forfatteren (Moses) forsøker å gi prominens til det mest intime slektsskapet til disse to skapningene, og å uttrykke dette ved et slektskap ved hjelp av lyd. Dette betyr at ordet “kvinne” er tatt fra et rot-ord som betyr “mann”.

Mange bruker dette skriftstedet for å vise at fordi kvinnen er tatt fra mannen, så er mannen viktigere og høyere, mer verdifull om du vil, enn kvinnen. Dette er et misbruk ac Bibelen som Gud har gitt oss. Dette verset handler om hvor viktig og spesiell skapelsen av kvinnen var. Eva ble tatt av Adams side, og mann og kvinne var fra starten av ment å være likeverdige, like viktige og like spesielle. Ingen ble skapt for å dominere den andre. Guds skaperverk var perfekt – og det gjaldt i særdeleshet den første mannen og kvinnen på jorden! Hvor fantastisk er Skaperen som har skapt alle ting i hele universet! For en fabelaktig jobb Han gjorde!

Vers 24

“Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og bli hos sin hustru, og de skal være ett kjød.”

1 Mosebok 2:24

Vers 24 er et viktig vers for uendelig mange mennesker. Her ble ektskapet innstiftet som en institusjon – av Gud selv. Dette verset har enorm stor betydning, selv for oss som lever i vår moderne tidsalder. Jesus selv henviser til disse ordene i Matteus 19:4-6. Slik var det første ekteskapet i historien – slik burde alle ekteskap være i fremtiden: en mann og en kvinne, gjort til ett kjød gjennom ektaskap framfor Gud selv.

Mannen her i dette verset er ikke “adam”, men “iysh” – ordet vi så for “mannen” i Vers 23. Dette er for å understreke at det her ikke er snakk om et hvilket som helst menneske, men ett “hannkjønn”. Denne mannen skal “forlate sin far og sin mor“. Selvsagt kunne ikke Adam gjøre dette, men her hvor ekstekapet ble stoftet som en institusjon, så ble alle de kommene ektemenn og koner instruert om hva som er rett og riktig. “Far” her er ordet “ab” som betyr en bokstavelig og umiddelbar farsskikkelse. Den kan også brukes om en billedlig far – som en patriark eller en sjef – men før et ord kan ha en billedlig betydning, må den – ifølge loven om første benevning – ha en boksatvelig betydning før den kan bli brukt billedlig. Ettersom dette er første gang dette ordet brukes, er det her snakk om en bokstavelig og konkret “far“. Akkurat det samme kan sies om ordet “em” som betyr en bokstavelig og konkret “mor“.

Når to mennesker skal gifte seg, er det viktig at de får mulighet til å “vokse sammen” – lære seg å leve med ett annet manneske på en intim måte. Derfor er det ikke bra når nygifte bor hos en av foreldrene deres. Dette gir ofte en kilde til konflikt mellom foreldre eller svigerforeldre og barn. Dette kan også lett forplante seg til en konflikt mellom mann og kone. I en hverden hvor cirka 50% av ekteskapene går i stykker, så kan et nygig\ft par klare seg uten en slik utfordring. Selv om det kan være gode grunner for at en ønsker å bo hos foreldrene – oftest økonomiske grunner – så er dette ikke en måte som nygifte kan lære uavhengighet på eller utvikle forholdet deres på en positiv måte. Derfor står det at mannen skal “forlate sin far og sin mor og bli hos sin hustru“, og dette burde også gjelde konen også. Det er vanskelig å flytte ut hjemmefra og starte et liv som voksen, men det er veldig nødvendig – særlig for nygifte. Ordet for å “bli hos” her betyr “å klynge seg til” eller “fange ved å forfølge”. Ektemannen må følge etter sin kone og klynge seg til henne. Begge disse ordspillene beskriver det nære forholdet mellom mann og kone. Ordet for “hustru” er det samme som ble oversatt “kvinne” i det foregående verset. En mann og en kvinne – ført sammen av Herren selv.

Til slutt står det at “de skal være ett kjød.” De skal være “forent” som “ett kjød“. Disse ordene kan forståes på en tofoldig måte. For det første skal de bli betraktet som en kropp. I et slikt nært forhold vil begge bli såret når noe skjer med en av dem. De skal ikke ha individuelle rettigheter, privileier, ønsker eller behov, alt de gjør, gjør de sammen som om de var ett mennekse – en kropp. De deler alt, både gleder og sorger – de bygger hverandre opp og støtter hverandre. De er ett legeme – helt til en av dem dør. For det andre er de en seksuell union som resulterer i reproduksjon: det at slekt skal følge slekt. Videre studier i Bibelen vil vise at ekteskapet mellom en mann og en kvinne er eneste akspeterte form for seksuell aktivitet som Gud tillater. Til og med mange kirkesamfunn i dag har gått bort fra denne læren, og godtar at seksuell aktivitet blir utført selv når det ikke innebærer en mann og en kvinne som er gifte med hverandre – og flere prester og forstandere har blitt ansatt selv om de ikke oppfyller disse kravene.

Integriteten og varigheten av hjemmet er av så stor viktighet at Gud har gjort det hele klart fra begynnelsen av. Ekteskapet ble instiftet, og skulle vare til døden. Men det er slik med ekteskapet som med de andre aktivitetene som menneskene utfører: de finner en måte å forvrenge Guds rene Ord på! “Gud skapte mennesket som det skulle være, men de har mange underlige ting for seg” (Predikeren 7:29). Flerkoneri, medhustruer, lette skilsmisser, utroskap, promiskuitet, homofili, nekrofili, bestialsadisme… listen er utrolig lang over ting som Herren ikke godtar, men ofte kaller “vederstyggelighet“…

Det er sant at flere av Bibelens “helter” brøt noen av disse intensjonene som Gud nedla her. Abraham hadde flere koner, David hadde flere koner, og Salomo hadde 1000 koner og konkubiner (medhustruer). Gud ser ut til å ha tillatt dette – trolig fordi disse personene var påvirket av en kultur som ikke fryktet Bibelens Gud – og Herren har da fokusert på hva som har bodd inni hjertet til disse personene. Selv om ting har akselerert utrolig mye i vår levetid, så er det fremdeles troen som frelser et menneske. Vi får håpe at Herren ser noe godt i hjertene til mange av dem som hevder å være kristne uten å ville følge Bibelens lære. Det er Gud som sksl dømme, ikke oss” Vi registrerer derimot at Gud har her lagt ned en blåkopi av hvordan et ekteskap – og deriblandt også seksuelle relasjoner – skal fungere.

Vers 25

“De var nakne, både Adam og hans hustru, men skammet seg ikke.”

1 Mosebok 2:25

1 Mosebok 2 slutter med et vers som er både naturlig og unaturlig på samme tid. Det er blandt annet dette verset som har vært med å gi navn til tidsperioden mellom skapelsen og syndefallet – vi kaller denne tiden for “uskyldighetens tidsperiode”. Selv om Gud er den samme, både før, nå og til evig tid, så handler Han forskjellig med menneskene til forskjellige tider. Vi oppererer ofte med åtte tidsepoker som vi kaller “tidshusholdninger”. Disse tidsepokene har alle sin slutt når noe dramatisk og stort skjer. Den første, som tidligere nevnt, startet ved skapelsen og endte da Adam og Eva syndet og ble kastet ut av Edens hage. Den andre “tidshusholdninger” kalles “samvittighetens tidsperiode” og slutter ved syndefloden i Noahs dager. Den tredje “tidshusholdningen” kalles “menneskestyrets tidsperiode” og slutter ved tårnet i Babel. Den fjerde “tidshusholdningen”, “Løftenes tidsperiode” startet med løftene til Abraham og endte med fangenskapet i Egypt. Så kom “lovens tidsperiode” da Gud ga loven til Moses. Denne perioden gjaldt helt til Jesus døde på korset – da startet “nådens tidsperiode”, den “tidshusholdningen” vi lever i per i dag. Denne tidsperioden skal, ifølge Bibelen, vare til noe som kalles “trengselstiden” – en periode på syv år når menigheten skal rykkes bort fra jorden og jorden skal fylles med lidelse. Denne tidsperioden skal erstattes med “tusenårsriket”, og den vil ende med Guds store dom ved den hvite trone. Etter dette kommer en periode med en ny himmel og en ny jord, hvor de som tror på Gud vil kunne leve for evig – på samme måte som i Edens hage. Det er viktig å nevne, imidlertid, at det finnes forskjellige fortolkninger av de fremtidige tidshusholdningene. Noen tror at “tusenårsriket” ikke er reelt, andre tror at Krist andre komme er i midten av, eller på slutten av, trengselsperioden, men jeg har skrevet ned her hva jeg tror om fremtiden. Mine grunner for min fortolkning av fremtiden er alene basert på Bibelens tekster, men det vil bli for langt og innviklet å presentere dem her. Det måtte isåfall bli i en annen studie eller en annen bok.

La oss nå komme tilbake til teksten i verset ovenfor. Første ordet er “begge” eller “to” etterfulgt av “naken“. Det hebraiske ordet for “naken” er “arown” som kan bety helt eller delvis naken. Sammenhengen i historien gjør at total og komplett nakenhet er det eneste som virker logisk i dette verset. Adam og Eva var totalt nakne, men de hadde blitt skapt slik og reagerte derfor ikke på dette. Ordet “buwsh” betyr “å blekne” – det er ideen om “å skamme seg” eller “bli forbauset”. For oss i dag kan det synes rart at Adam og Eva ikke visste at de var nakne, men ingen av dyrene hadde klær på seg, og derfor hadde ikke de det heller. Kreasjonistiske vitenskapsmenn forteller oss at temperaturen på denne tiden har vært behagelig rundt hele jorden på denne tiden (inkludert på polene), så Adam og Eva trengte trolig ikke klær på grunn av kulde. På en annen side var Adam og Eva mann og kone og burde ikke være sjenert overfor hverandre. Historien videre forteller oss imidlertid at dette var ikke grunnen til at de ikke skammet seg.

Det er essensielt å forstå at dette var en verden av uskyldighet. Der fantes ingen synd, ingenting var skittent eller syndig, ingen hadde gjort noe galt, alt var bare fryd om gammen. Der var ingen lidelse eller død, og Adam og Eva hadde direkte adgang til Gud i Edens hage som Han hadde laget for dem. Riktignok er Bibelen sparsom med opplysninger av denne tidsperioden, men skriftsteder andre steder i Bibelen er med å kaste lys over denne tiden. Men vi vet ikke sikkert hva Herren har sagt til Adam og Eva – faktisk ser vi ikke Gud snakke til Eva før etter syndefallet. Men Eva siterte til slangen hva Gud hadde sagt i 1 Mosebok 3:2-3 om ikke å spise frukten på treet med kunnskap om godt og ondt. Vi kan ikke vite med sikkerhet om Herren bare sa dette til Adam og fikk ham til å gi budskapet videre til Eva, eller om Han sa det direkte til Eva. Vi vet heller ikke hvor lenge Adam og Eva var i Edens hage. Vi vet at uten synd kunne begge to ha samfunn med Herren i hagen. Dette var en tid så forskjellig fra vår egen at det kan være vanskelig å forstå den.

Vi kaller ofte Edens hage for “et paradis”, og med rette. Adam og Eva hadde nettopp giftet seg, de var blitt “ett kjød” – og de komplimenterte hverandre på en perfekt måte, både fysisk, psykisk og åndelig. De følte ingen skam fordi de ikke hadde gjort noe de burde skamme seg for. De var alene, og trengte ikke være sjenert overfor andre mennesker, og deres fysiske forskjeller var skapt av Gud med Guds formål om at menneskene skulle fylle jorden. Det ville, på dette tidspunktet, være unaturlig å føle skam eller sjenerthet. De var fremdeles uskyldige, uten dårlig samvittighet eller moralsk skyldfølelse. Denne uskyldigheten og rene samvittigheten ville imidlertid ikke vare evig.

KAPITTEL 3

Vers 1

“Men slangen var listigere enn alle dyr på marken som Gud Herren hadde gjort, og den sa til kvinnen: Har Gud virkelig sagt: Dere skal ikke ete av noe tre i hagen?

1 Mosebok 3:1

Når vi starter på kapittel 3 av 1 Mosebok, så ser vi flere utfordringer i det første verset. Vi skal se på hva Bibelen sier, og forsøke å forklare hva dette kan bety. Det er ikke til å stikke under en stol at 1 Mosebok 3 gir oss mye hodebry – og hovedgrunnen til dette er en snakkende slange. Det første ordet i grunnteksten, som vi finner i dette verset, er ordet “nachash” som betyr “slange”. Selve ordet beskriver den hvislende lyden som slanger lager. Denne “slangen” var “listigere enn alle dyr på marken som Herren Gud hadde gjort.” Ordet for “listigere” betyr “lur” – men på en negstiv måte – “listig”, “utspekulert” og muligens “ondsinnet”. Dette ordet som beskriver slangen er en total helomvending fra den uskyld og renhet vi finner hos Adam og Eva ved slutten av det forgående kapittelet. Slangen ble sammenliknet med “alle dyr på marken“, et genrelt ord som inkluderer alle levende skapninger som levde “på marken“. Alle disse dyrene hadde “Gud Herren… gjort“. For nærmere beskrivelse av Guds navn “Jehova Elohim“, se kommentaterene til begynnelsen av 1 Mosebok 1 samt 2:15. Gud “gjorde” disse dyrene, et orde som betyr “å gjøre” eller “å lage” på hvilken som helst måte.

Det som nå skjer, er kilden til utfordringene med å oversette og fortolke dette verset. Slangen snakket til Eva! “Den” – altså slangen – “sa til kvinnen“. Ordet for “sa” er det hebraiske ordet “amar” som kan oversettes som “å si” (brukt med stor bredde), “å svare”, “å skryte”, “å utnevne”, “å utfordre”, “å kommandrere”, “å love” og “å kreve” – bare for å nevne noen av mulighetene. Alle disse mulighetene innebærer at en fysisk snakker til den som er mottaker av slangens oppmerksomhet, og dette er “kvinnen” – eller Eva – skjønt, på denne tiden hadde ikke hun fått navnet sitt enda. Hun er “ishshah” – kvinnen som ble skapt for å gjøre mannen komplett i det foregående kapittelet. Det første slangen sier er “aph“. Dette er et lite ord som vi ikke ser på norsk. I den engelske King James står det “Yea” – dette er et ord som starter en samtale, som “ja”, “altså” eller “nå”. En nordmann ville gjerne ha sagt “du?” Spørsmålet til slangen er om “Elohim” har “sagt” at de ikke kan “ete av noe tre i hagen”. Ordet “ete” betyr egentlig “spise opp alt”, noe som Gud faktisk sa at Adam kunne gjøre i 1 Mosebok 2:16. Slangen la til ordene “tre” og “hagen” – ordet som kan bety en inngjerdet hage. Det står aldri nevnt at Eden hadde noe gjerde rundt den, men Vers 24 av dette kapittelet ser ut som at det var vei inn til Edens hage.

Vi sluttet kapittel 2 med en fjelltopp – alt var perfekt – alt var uskyldig. I dette kapittelet åpner vi med flere spørsmål som: Hvem var slangen? Hilken type slange var dette? Hvorfor forsøkte den å lure Adam og Eva? Og ikke minst: Hvordan har det seg at den kunne snakke? Spørsmålene er mange og kompliserte, og svarene til dem krever at en kjenner til hele Bibelen og kan bruke den til å gi svarene vi søker. “Skriften tolker skriften” er ett av mine mantra – som jeg har plukket opp fra personer som har hatt en stor og positiv infyltelse på min forståelse av Den hellige Skrift. Nå som vi har sett på hva teksten sier, er det på tide å forsøke å svare disse spørsmålene. Bibelen er klar: den påstår at et dyr – som vi antar er en slange – snakket til Eva. Er det mulig å forstå dette på et intellektuekt nivå?

Hvem var denne slangen? Bibelen din har kanskje – som min – en stjerne som leder oss til en kommentsr som sier at slangen var “Satan”. Henvisningen her går til Johannes åpenbaring 12:9 hvor vi leser: “Den store drage ble kastet ned, den gamle slange, han som kalles djevelen og Satan, han som forfører hele verden. Han ble kastet ned på jorden, og hans engler ble kastet ned med ham.” “Den gamle slange” her er en guddommelig forklaring på hvem slangen i 1 Mosebok 3:1 er. Vi ser videre i dette verset at Satan blir kalt “han som forfører hele verden”. Dette er Satans natur – han ønsker å føre menneskene ut i synd, få dem til å tvile på Gud, eller – dersom vi likevel tror – villede oss slik at vi ikke kan vokse som kristne eller være effektive vitner for Kristus. Han gjør det samme her med Eva i verset ovenfor. For å lese mer om Satans nstur abefaler jeg at du leser Jesaja 14:12-20 og Esekiel 28:12-19. Djevelen – Satan, Lucifer – har mange navn, men dette er en annen studie som vi ikke skal følge videre her. Vi bare slår fast at “slangen” som er nevnt i 1 Mosebok 3:1 er samme person som djevelen – eller Satan.

Vi vet ikke når Gud skapte englene (ordet betyr også “budbringere”), men de var sikkert skapt ganske tidlig ettersom de hadde forskjellige funksjoner og stillinger rundt Guds trone. Satan ble også “skapt” ifølge Esekiel 28:13, og vi vet at det store opprøret i himmelen – mellom Guds engler og Lucifers engeler – må ha funnet sted før 1 Mosebok 3:1 ettersom Satan her er i full gang med sitt evige opprør mot Herren på jorden. Vi vet at en tredjedel av englene ble kastet til jorden sammen med Lucifer når han falt (Johannes åpenbaring 12:4). Vi ser her at Satan forsøker å få Eva til også å gjøre opprør mot Herren Gud. Som den slue skapningen han er, setter han spørsmåltegn ved hva Gud har sagt. “Har Gud virkelig sagt”? Når vi setter spørsmålstegn ved Guds Ord, så får vi problemer. Vi må alle lære å høre på Gud Ord, og ikke lytte til alle som kritiserer og setter spørsmål ved det. Satan forsøker alltid å få oss til å tvile på det Gud har sagt, og lyver villig for å villede oss.

Selv om dette ikke er en studie om demoner ellervonde ånder, så er det helt på det rene at åndelige skapninger er istand til å bo i eller “besette” både mennesker og dyr. Lukas 8:33 sier: “Da for de onde åndene ut av mannen og inn i svinene. Og hele flokken styrtet utfor stupet, ned i sjøen og druknet.” Det ville vært enkelt for Satan å ta kontroll over slangen, selv om det er uvisst om slangen på noen måte har samarbeidet om dette. Der har vært mye spes\kulasjon over om slangen kan ha vært i stand til å reise seg opp ettersom det originale ordet for “slange” kan ha indikert “skinnende, oppreist skapning”. Dette kan være en mulighet etter forbannelsen som blir gitt slangen i Vers14, noe som dømte slangen til å krype på sin buk og ete støv resten av livet. Vi vil komme tilbake til forbannelsene på grunn av syndefallet senere.

Besettelse kan forklare hvordan slangen var i stand til å snakke til Eva. Der finnes intet grunnlag for å si at Edens hage var som ett fysisk Narnia hvor alle dyrene kunne snakke. Burde Eva ha reagert når hun hørte slangen snakke? I en uskyldighetens tidsperiode har hun sikkert ikke satt noen spørsmålstegn ved dette. Der er imidlertid en annen teori som kan nevnes her er at en kunne kommunisere uten verbalt språk. La meg si det slik: Hilket språk tror du vi vil snakke i himmelen? Vårt verbale språk er bare forsøk på å finne ord som kan beskrive det vi tenker. Hva om vi kunne sende tankene våre til hverandre slik at andre kunne forstå pressis hva vi ønsket å si? Dersom dette er mulig i evigheten som skal komme, kunne det ikke ha vært mulig i Edens hage også – pardiset hvor alt var perfekt? Det er en teori som er verdt å nevne.

Dr. Henry Morris kommer med den teorien om at slangen i den opprinnelige skapelsen var en vakker, stående dyr med muligheten til å snakke med menneskene. Han mener at en slik fortolkning ville i det minste gjøre disse versene lettere å forstå. Videre finnes det grunnlag for å si at mange ting ved både mennesker og dyr ble forandret etter syndefallet, og etter Morris sin teori kan slangen ha blitt drastisk forandret på grunn av forbannelsen senere i kapittelet. Morris er imidlertid ikke dogmatisk på noen måte – særlig når det gjelder skriftsteder som er vanskelige å forstå. Vi kan ha flere teorier, så kan vi velge hvilken teori vi personlig tror er den riktige. En bokstavelig fortolkning av Bibelen gjør imidlertid at flere allegoriske teorier må forkastes. Teorien om at dyrene før syndefallet kunne kommunisere direkte med menneskene er ikke umulig – dersom Gud ønsket dette, kunne Han absolutt ha skapt det. Det er mulig – ikke sikkert – at Gud kunne ha tatt vekk en slik kommunikasjonsmåte etter syndefallet.

Samme hva en tror om dyrenes evner til å kommunisere med mennesker, eller om slangen hadde bein som senere ble tatt vekk, eller om slangen stod oppreist i Edens hage – så er det helt på det rene at det er bibelsk grunnlag for å si at slangen her er Lucifer – Satan. Djevelen kom for å friste menneskene, og første trinn i å lede menneskene bort fra Gud, er ved å stille spørsmål om Guds hellige Ord. “Har Gud virkelig sagt…?” Ja, Gud har virkelig sagt det Han har sagt – i Sitt Ord – og vi er lure dersom vi lytter til Herren og følger det som Hand Ord sier.

Vers 2

“Kvinnen sa til slangen: Vi kan ete av frukten på trærne i hagen,”

1 Mosebok 3:2

Vers 2 i kapittel 3 er bare begynnelsen av setningen som fortsetter i Vers 3. Vers ble ikke inndelt før på 1500-tallet, og en kan lure på hvorfor de gjorde dette verset så lite. I begynnelsen var det hverken kapitler eller vers. Dette verset er første gangen vi ser kvinnen snakke. “Kvinnen” er igjen det hebraiske ordet “ishshah“, ordet Adam ga til kvinnen – ordspillet som viser at kvinnen var tatt fra mannen og som viser hvor stor verdi Adam satte på sin nye hjelper (se også kommentarene til 1 Mosebok 2:3). Hun “sa” – eller snakket – på samme måte som slangen snakket i det foregående verset. Mottakeren av budskapet var “slangen” – helt naturlig siden han nettopp hadde stilt Eva et spørsmål i Vers 1.

Eva sa til slangen: “Vi kan ete av frukten på trærne i hagen”. Ordet for “ete” er igjen ordet “akal“. Det viktige her er ikke bare at dette betyr “å spise” både konkret og billedlig, men det kan bety “å spise opp alt”. Dette er ett godt bilde på Guds rike omsorg for de første menneskene på jorden, før syndefallet. De kunne spise så mye de ville – fra hele hagen – til de ble mer enn mett. Restriksjonene er i det neste verset, men av alle trærne var det bare ett tre de var forbudt å spise av. Mer om det under neste vers.

Evas svar til slangen synes ganske blåøyd eller godtroende, men det er viktig å slå fast at hun aldri før hadde blir fristet eller lurt, og dette har vært en stor ulempe for jordens første kvinnelige representant. Den slue slangen forsøkte på en selvsagt måte å utnytte dette fullt ut. På dette tidlige tidspunktet hersket det en empirisk kunnskap om Guds godhet mot menneskene. Hele skapelsen hadde hva H. L. Leupold kaller “en sterk symfoni av protest mot enhver mistanke mot Guds gode vilje for menneskene”. Når Eva her sier hva Gud hadde sagt til Adam tidligere, så vet vi ikke om Ada haddee gitt dette videre til Eva, eller om Herren også hadde sagt dette direkte til henne.

Evas respons til slangen var selvsagt at han tok feil. Gud hadde tross alt tillatt Adam og Eva til fritt å spise så mye de ville av alle trærne i hagen ( med ett unntak. Fristeren ga selvsagt ikke opp lett, og Eva fortsatte å svare Satan i neste vers.

Vers 3

“men om frukten på det treet som er midt i hagen, har Gud sagt: Dere skal ikke ete av den og ikke røre den, for da dør dere.”

1 Mosebok 3:3

Her fortsetter setningen som startet i det foregående verset. Eva hadde svart slangen om Guds rike gave av masse frukt og bær, samt urter og andre vekster som kan brukes til mat i Edens hage. Så kommer det alvorlige advarselen i Vers 3. Første ord her er “pariy” som er oversatt “frukten” – et ord som bokstavelig beskriver det som vokser på en grein. For å unngå noen forvirring, nevnet ordet “treet” etterpå, slik at en vet at dette ikke er snakk om en liten busk. Det er et orde som beskriver fastheten i treet, og kan også brukes om planker. Ettersom det ikke vokser frukt fra planker eller trepinner, så må riktig oversettelse her være treet i sitt naturlige element. Dette “treet” var “midt i hagen“, dette var “i midten” eller “i sentrum” av “hagen” – et ord som ofte brukes om en inngjerdet hage. Som vi tidligere har fundert på, så vet vi ikke om Edens hage hadde noe gjerde – det var trolig ikke nødvendig. Men Vers 24 antyder at det kan ha vært en “vei” inn til hagen, men mer om det senere. Så finner vi at “Elohim” – Elohim er grammatikalsk

flertallsubstantiv for «guder» eller «guddommer» i bibelsk hebraisk. Jeg har tidligere hevdet at “-im” endingene på hebraisk betyr tre eller fler, og at dette er et navn for den tre-enige Gud. Samtidig brukes dette som navn på Gud – som er en Gud og ikke flere. Dette er en diskusjon for en annen tid. “Elohim” hadde “sagt” en advarsel til Adam og Eva. I Guds advarsel var det tydeligvis mer informasjon enn hva vi har sett før, men vi vet fremdeles ikke om Gud har sagt dette til både Adam og Eva eller bare en av dem.

Hva var så Guds budskap til Adam og Eva? “Dere skal ikke ete av den (treet som er midt i hagen) og ikke røre den, for da dør dere.” Dette er en alvorlig advarsel! De skulle ikke “ete” – samme ord som i Vers 2 – eller “røre” denne frukten på treet. Det hebraiske ordet “naga” betyr “å legge hånden på” noe, eller “å rekke hånden ut” etter noe. Når det gjelder syndefulle ting skal vi hverken spise av den, eller rekke hånden ut etter den. Det ender aldri godt! Den ultimate advarselen var “for da dør dere.” De to ordene “pen” og “muwth” betyr henholdsvis “å fjerne” og “å drepe”. Når “pen” blir brukt som adverb, kan det bety “med mindre” eller “at… ikke”. Det ser ut til å være tilfellet her, ettersom “å dø” eller “å drepe” er hoved verbet i denne bisetningen. Det er stor enighet kommentsatorer imellom at dette har vært en alvorlig advarsel fra Herren om at de vil dø dersom de så mye som rører ved denne frukten.

Ettersom vi ser noen ekstra opplysninger her enn hva vi så Herren ga til Adam (1 Mosebok 2:17), så er det noen kommentatorer som lurer på om Eva la til biten om at de ikke engang skulle røre ved frukten på treet. Vi vet fra dette verset at det er snakk om treet med kunnskap om god og ondt, og vi ser at Gud hadde advart om at de ville dø dersom de spiste av frukten. Det er imidlertid viktig å slå fast at selv om vi kan slå fast med sikkerhet det som står nedskrevet her i Bibelen, så er det mange ting som vi rett og slett ikke blir fortalt. Vi blir ikke fortalt når englene ble skapt, vi ble ikke fortalt alt Gud sa til Adam og Eva, og vi blir ikke fortalt ar Herren noen gang fortalte Adam at han måtte ofre et dyr til Ham for å sone sin synd. Vi vet faktisk ikke om Dam ble ombendt til Herren i det hele tatt. Men når det står i Bibelen at menneksnene ikke skulle røre ved frukten, så kan vi ikke avfeie det som oppspinn fra Eva, men ta til betraktning at dette kan muligens stemme.

Dette verset kan sammenliknes med 1 Mosebok 2:17. Vi så der på at Adam ikke falt død om da han spiste frukten på treet, men at han begynte å dø. Mennesket var skapt for å leve evig – nå som synden ville komme inn i verden kom også lidelse og død. Adams celler i kroppen begynte å dø på den dagen han spiste av frukten. Før dette hadde det ikke fantes lidelse eller død, men alt var “overmåte godt“. Døden var, som vi ser i verset ovenfor, et resultat av at synden hadde kommet inn i verden. Vi så også på det at Adam ville dø åndelig. Mennesket er skapt med en åndelig del som gjør oss istand til å ha samfunn med Gud. Da synden kom, døde denne delen i mennesket. Vi blir alle født i dag med vår åndelige del i en død tilstand, og først npr vi blir “født på ny” (som Jesus sa til Nikodemus i Johannes 3), bli den åndelige delen av oss levende igjen, og vi kan igjen kommunisere og ha fellesskap med Ham.

I Evas forsøk på å korregere slangens spørsmål, så avslørte hun at den alvorlige advarselen som Herren hadde gitt dem – at de skulle dø dersom de spiste av frukten til treet med kunnskap om godt og ondt. Hun både la til og trakk ifra det vi tidligere har lest – med forbehold om at Gud ikke hadde sagt dette på ny med flere detaljer. Dersom det var Eva som la til det om å “røre” frukten, så har hun gjort Gud mindre generøs og mer krevende enn Han var i utgangspunktet. Dersom Eva har forandret Guds Ord her, så er dette et alvorlig feilskjær. Bibelen er full om advarsler om dette, senest i Johannes åpenbaring 22:18-19.

Fristelse er et emne som vi ikke kommer utenom her – selv om det kommer mer i versene som følger. Vi ser at dette er en del av mennekets natur. Dwrsom du sier til et barn: “Du kan fritt ete av alle kakene i spisskammeret, men kakeboksen på øverste hylle kan du ikke spise, for dem skal jeg ha til et besøk i morgen,” så vil barnet naturligvis ønske kakeboksen på øverste hylle. Vi kan ete alle fruktene i hagen, men ikke av ett spesielt tre! Selvsgat vil vi ønske å spise av det treet. Det er som bror Hare sa til bror Bjørn i en berømt barnehistorie: “Gjør hva som helst med meg, bare ikke kast meg inn i tornebuskene!” Selvsagt kastet bjørnen ham inn i tornebuskene, hvor haren var trygg for å bli forfulgt vider. Vi kan krangle (eller diskutere) om når menneskene syndet – var det da de bet i frukten, eller var det da de så at frukten så deilig ut, og ble fylt av lysten av å spise den.

Og en annen ting: Vi sier ofte at frukten på treet var et eple. Det står ikke i Bibelen hvilken frukt dette var. Trolig var det en helt spesiell frukt som bare fantes på dette treet, og vi vil trolig aldri få se denne frukten igjen.

Vers 4

“Da sa slangen til kvinnen: Dere kommer slett ikke til å dø!”

1 Mosebok 3:4

Vi vet ikke sikkert om Eva var økonomisk med sannheten i det foregående verset, men vi vet at dette verset klart inneholder Bibelens første løgn. Satan er ikke bare en løgner, men han er “løgnens far” (Johannes 8:44). Det var han som fant opp løgnen, og her forteller han den første av mange løgner. “Slangen” – “nachash” er, som tidligere sagt, et orde som beskriver slangen hvesing, men det har andre implikasjoner også (“skinnende, oppreist skapning” som nevnt under Vers 1). Denne “slangen” “snakket” – “amar” som tidligere brukt om både Adam, Eva og slangen. Slangen henvendte seg nok en gang til “ishshah” – “kvinnen” som tidligere i dette kapittelet. Noen mener at slangen henvendte seg til kvinnen fordi det var lettere å lure henne enn mannen. Dette er imidlertid bare spekulasjoner som ikke kan bevises fra Bibelen.

Slangens budskap til Eva var “Dere kommer slett ikke til å dø!” Slangen bruker ordet “muwth” to ganger – ordet som betyr “å dø” eller “å drepe”. Grunnen til at det blir brukt to ganger ligger til rette for bruken av “slett ikke” – som en understreking eller fremhevelse av verbet, som er “å dø”. I 1930-oversettelsen står det “visselig” – altså undetrekes det at det er “helt sikkert” at Adam og Eva ikke skal dø dersom de spiser av den nevnte frukten. Gud sier “Dere skal dø…”, Satan svarer “Dere skal sannlig ikke dø…”. Løgnens far er så gjennomst\yret med løgn at han forsøker til og med å gjøre Gud til en løgner. Påstanden til slangen her er meget sterk! For det negative, som i de fleste tilfeller hvor det absolutte infinitivet som ledsager det avgrensede verbet står vanligvis mellom infinitivet og verbet, står her ettertrykkelig først, noe som gir trykket vi foreslår i Bibelens oversettelse.

Gud seier “Du skal dø.” Satan sier “Du skal slett ikke dø.” Dette er “løgnens far” i aksjon (Johannes 8:44). Legg merke til at slangen ikke bare benekter det som Gud Herren sier, men forsterker benektingen med “slett ikke” – eller “visselig” i 1930 oversettelsen. Satan benekter ikke bare hva Gud har sagt, men han går videre med å si at Gud har visst dette hele tiden. Han såsr med andre ord tvil om Gud og Hans plan, Hans Ord og Hans påbud. Selv om det ikke står det direkte i verset her, så kaller Satan her Gud en løgner – indirekte. Vi vet at vi ikke skal lytte til når slangen forsøker å lure oss. Eva hadde dessverre ikke samme erfaring som vi har, men var uskyldig og forholdsvis lett å lure.

Vers 5

“Men Gud vet at den dagen dere eter av det, vil øynene deres åpnes, dere vil bli slik som Gud og kjenne godt og ondt.”

1 Mosebok 3:5

Dette verset starter med ordene “Gud vet” – eller “Elohim yada“. Den supreme, allvitende, allmektige og treeninge Gud vet alt. “Yada” betyr først og fremst å vite det vi ser, men kan også involvere de andre sansene også. Order kan oversettes på mange måter, som for eksempel “å være klar over”, “anerkjenne” og “erklære”. Gud er ikke bare Den som sitter inne med all kunnskapen, Han ber oss også om å lese Hans Ord for å få kunnskap og innsikt, slik at vi kan forsvare det vi tror på. Jakob 1:5 sier: “Men om noen av dere mangler visdom, da må han be til Gud – for Gud gir alle, villig og uten bebreidelse – og så skal han få den.” Legg til hva Peter sier i 1 Peter 3:15: “Vær alltid beredt til å forsvare dere for enhver som krever dere til regnskap for det håp som bor i dere!” Det er ikke bare at Gud vet alt, men vi burde også vite nok til å forsvare det vi tror på.

Dersom du ønsker å finne hvor i Bibelen det står at Gud er allvitende, så slå opp 1 Samuel 2:3. Der leser vi: “Tal ikke så mange høye ord! La ikke frekke ord gå ut av deres munn! For en allvitende Gud er Herren, og han prøver alle gjerninger.” Gud kjenner til ethvert hjerte (1 Kongebok 8:38-39) og i Jobs bok leser vi mye om også Guds visdom. “Om han (Gud) ville åpenbare deg visdmmens hemmeligheter, at det er dobbelt forstand i dem. Da måtte du nok innse, at noe av din misgjerning tilgir Gud deg! Kan du fatte Gud med din forstand? Eller kan du finne ut hvor Den Allmektige har sin grense? Guds visdom, himmelhøy er den. Hva kan du gjøre? Dypere enn dødsriket er den. Hva vet du? Lengre enn jorden er dens mål og bredere enn havet. Om Gud drar fram, om han setter i fengsel og sammenkaller retten, hvem kan da hindre ham?” (Job 11:6-10). Les ellers Job 28:20-28, 38:4-31, 33-38 og 39:1-5 for mer om Guds visdom.

Slangen vet at Herren vet alt, og at Guds visdom omfatter alt i Edens hage og utenfor. Han legger imidlertid onde intensjoner til Guds mange atributter – som om Gud ikke ønsket alt godt for Adam og Eva, men holdt tilbake noe som ville være for deres beste. Han sier: “den dagen dere eter av det, vil øynene deres åpnes, dere vil bli slik som Gud og kjenne godt og ondt.” Slangen presenterer dette som om dette skulle være noe positivt, og Adam og Eva var for uslyldige til å vite bedre. Den dagen – “yom” betyr “en “varm dag”, som når solen står høyest på himmelen. Dette er samme ordet som ble brukt om dagene i skapelsesuken i kapittel 1. “Eter” er igjen ordet som betyr “å spise opp” – noe som kan muligens indikere griskhet, særlig dersom vi ser på negative betydninger av ordet. Det står så at “øynene” deres skal “åpnes” – et orde som i tillegg til “å åpne” også betyr “å bli observant”, noe som absolutt passer i denne forbindelse. Man kan selvsagt stille seg spørsmålet om å ha åpne øyne eller være observant er så ille. Det er en uendelig diskusjon om det var frukten som var problemet, eller det at de spiste av frukten som var så galt. I vår moderne tid er oppmerksomhet og åpne øyne sett på som noe positivt. Det at mennreskene brøt Guds påbud er selvsagt problemet her, og verden ble drastisk forandret etter de syndet, både straks etter de hadde gjort udåden, og videre etter Gud kom med sin straff – forbannelsen for slangen, kvinnen og mannen.

De siste ordene i verset er utrolig viktige. “Dere vil bli slik som Gud og kjenne godt og ondt.” Vi ser ofte på det som sies om at de skulle bli istand til å “kjenne godt og ondt” – “kjenne” er samme ordet som vi så overfor, “yada”, som brukes om Guds allvitenhet. Det er ikke bare at de skulle “kjenne til godt og ondt” – “godhet og onskap” – “gleder og sorger” – men de skulle vli som “Elohim“: en allvitende Gud som aldri ville dø. Denne løgnen som slangen her kommer med, finner vi igjen i flere andre religioner og kulter: ders skal bli som guder, eller der skal rett og slett bli guder! Ebkelte trosretninger lærer at en kan utvikle seg til å bli guder – ja, til og med få hver sin planet de kan herske over. Disse falske religionene har alle sitt utspring fra slangen i Edens hage – som hadde frekkheten til å fortelle Adam og Eva at de kunne bli allvitende guder!

En kan legge merke til slangens slue antydninger – Gud har visste dette hele tiden! Han spiller på sjalusi for å lure Adam – og særlig Eva – til å spise av frukten og gå mot det som Gud hadde sagt. Det minner om hva Sata selv sa i Jesaja 14:13-14: “Til himmelen vil jeg stige opp, høyt over Guds stjerner vil jeg reise min trone. Jeg skal ta sete på tingfjellet i det ytterste nord. Jeg vil stige opp over skyenes topper, jeg vil gjøre meg lik Den Høyeste.” Ettersom Satans opprør i himmelen slo feil, så forsøker han nå å få menneskene til å gjøre opprør mot Herren også. Leupolds foreslår en oversettelse som sier “dere skal eksistere som guder”, med andre ord: “dere skal eksistere klassen av høyere skapningert.” Slangen lovet store fordeler for Eva dersom de spiste av frukten. Sannheten var at de ville “falle” i synd – og bli kastet ut av hagen.

Som en avsluttende kommentar til dette verset – og noen av de andre versene også – om aty sp snart vi begynner å lytte til djevelen – og vile på Guds Ord – så er det trøbbel i gjære. Når vi begynner å tvile på Guds gode intensjoner for oss, og Hans kjærlighet for oss, så er vi på avveier. Satan vil bedra oss dersom han kan – om han ikke kan få oss tiol å tvile på Gud, så vil han forsøke å skade vitensbyrdet vårt. La oss huske Peters advarsel i 1 Peter 5:8: “Vær edrue, våk! Deres motstander, djevelen, går omkring som en brølende løve og søker noen han kan oppsluke.” Selv når hanbruker listigere metoder, fprsøker han også å “oppsluke” oss.

Vers 6

“Kvinnen så nå at treet var godt å ete av, og at det var en lyst for øynene – et prektig tre, siden det kunne gi forstand. Så tok hun av frukten og åt. Hun gav også sin mann, som var med henne, og han åt.”

1 Mosebok 3:6

“Kvinnen” i dette verset, er nok en gang “ishshah“, ordet som var gitt Eva – den første kvinnen på jorden – som viste at hun var tatt fra mannen, og at hun var mannens spesielle hjelper. Kvinnen “så” – “ra’ah” – et ord som kan bety “å se” både konkret og billedlig. Siden objektet her er “treet“, så er det helt klart at det her er snakk om å se med fysiske øyner. “Treet” må naturligvis være “treet som er midt i hagen” (Vers 3), som vi vet er treet med kunnskap om godt og ondt, ettersom dette var det eneste treet Adam var blitt forbudt å ete av i 1 Mosebok 2:17. Kvinnen så “at treet var godt å ete av, og at det var en lyst for øynene.” Dette er en av de tre syndene nevnt av Johannes i 1 Johannes 2:16: “For alt som er i verden, kjødets lyst og øynenes lyst og hovmodig skryt av det en er og har, er ikke av Faderen, men av verden.” Alle syndene som finnes kan summeres opp i disse tre kategoriene, og Eva var skyldig i nummer to av disse tre.

Vi ser her en del av den syndige tankegangen vi finner når mennesker synder. Forslaget er at dette foregpr i syv stadier: 1) Du gir oppmerksomhet til fristeren. 2) Du glemmer Guds nåde (og hva Han har gitt oss). 3) Vi kaster blikket vårt på fristelsen. 4) Vi finner at vi ønsker at Gud ikke hadde forbudt fristelsen for oss. 5) Vi begynner å tvile på Guds Ord (fordi vi lyster ettet noe forbudt). 6) Vi tror på fristerens løgner. 7) Vi gir etter for fristelsen. Dette kan sees klart her i 1 Mosebok 3, men kan også brukes i de fleste tilfeller hvor vi gir etter for fristelsene som Satan – den store fristeren – forsøker å fange oss med.

Dette treet – og særlig dets frukt – ble kalt “et prektig tre”. Ordet “chamad” foreslår ikke bare for oss at treet var “vakkert” og “godt”, men det gir også tanken om å være “høyt elsket” og “sterkt lystet etter”. Det som en lystet etter finner vi i det neste ordet “sakal” som betyr “intelligent”. En av grunnene til at Eva lystet etter å spise av frukten, var at hun trodde på det hun var blitt fortalt om at frukten kunne gi kunnskap om godt og ondt. Hun antok kanskje at å spise av frukten ville gjøre henne vis, og at dette ville gjøre henne mer viktig og mer fremtredende i menneskenes historie. Tørsten etter kunnskap har lenge vært en av de rådende motivatorene i vårt samfunn også. Men det finnes god kunnskap og forbudt kunnskap. Skjult kunnskap kaller vi “okkult” kunnskap, og mye av denne er direkte skadelig for oss.

Vi ser at Evas lyst førte til handling. Hun tok av frukten og spiste den! Hun viste med sine handlinger at hun stolte mer på Satan enn hun stolte på Gud. Hun hadde allerde foretatt en vurdering av at treet var harmløst og at Guds advarsler ikke var så viktige. Dette verset sier klart at hun “konsumerte” frukten, hva den enn er. Menn Eva var ikke bare fornøyd med å spise av frukten selv. “Hun gav også sin mann, som var med henne, og han åt.” Vi vet ikke om Adam var i nærheten da slangen fristet Eva – han var trolig ikke det. Dersom han var tilstede, kunne han ha grepet inn og hindret henne i å spise av frukten. Eva trodde sikkert hun var snill når hun ga til mannen sin, og det kan være at folk i dag tror de også er snille når de ønsker å få Guds barn med i syndige aktiviteter. Siden Adam også spiste, kan vi trekke den konklusjonen at han ikke kunne hindre Eva i å spise av frukten. Dette viser – som en enkel øvelse kan bekrefte – at det er lettere å dra noen ned enn å dra noen opp. Dette er en av grunnene til at Paulus sier “Dra ikke i fremmed åk med vantro! For hva delaktighet har rettferd med urett? Eller hva samfunn har en troende med en vanntro?” (2 Korinterbrev 6:14). Dersom en kristen gifter seg med en ufrelst, er det større sjans for at den troende vil bli trukket ned i en syndig levestil enn at den troende vil trekke den ikke-troende opp. Ingenting er umulig for Gud, men det krever et veldig stort offer og et liv sammen med Kristus for å oppnå dette.

La oss huske i alt dette at de første foreldrene av menneskeheten – dem uten navler – var i en spesiell særstilling her i menneskehistoriens begynnelse. For det første var de gitten fantastisk kapasitet til å motta kunnskap. Dette kan ha vært en utfordring for dem. For det andre var all denne informasjonen innen deres rekkevidde. For det tredje var ingen klar hindring til et direkte konsept av forekommende sannhet. For det fjerde var kunnskapenes objekter tilgjengelige. For det femte hadde de en sterl tilbøyelighet for å tilegne seg kunnskap. For det sjette er det stor glede i å ha stor kunnskap. Mennesker er fra naturens side nysgjerrige skapninger, og de er også fra naturens side syndere.

Her blir bildet komplett: hver av kroppens funksjoner blir vridd fra sine naturlige formål til en stor forvirring om deres åndelige formål. Menneskene gir sin fulle tilslutning til synden som blir foreslått: de ser på frukte, de tar den, og de spiser den. Vi mennesker kan ikke lese hjertene, men vi kan se hvilke handlinger som kommer ut fra hjertet. Vi lar oss friste, som Eva – og vi blir med på syndige gjerninger, som Adam. Noen kunne kanskje være tilbøyelige til å tro at ting ville ha gått anderledes dersom slangen hadde forsøkt å friste Adam istedenfoir Eva, men med fri vilje gjorde menneskene hva de selv ønsket. Gud har gitt oss alle fri vilje, og Han vil at vi frivillig skal velge å følge Ham. Gud skapte ikke roboter, men uperfekte mennesker som kan velge om de vil motta Kristus, eller forkaste Ham. Alt uten et “ja” er et “nei”. “Kanskje” eller “senere” er fremdele et “nei”.

En gang i framtiden ville “Den andre Adam” komme inn i verden. Han ble også fristet, men Han mottstod fristelsene. “For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt i likhet med oss, men uten synd” (Hebreerne 5:15). Etter å ha fastet 40 dager i ødemarken, ble også Han fristet av Satan (Lukas 4). Han ble også fristet med mat da djevelen sa at Jesus kunne gjøre steinene om til brød. Vi forstår gjerne ikke hva som var så galt med å gjøre steiner til brød etter å ha fastet i 40 dager – Han må jo ha vært skribbsulten! Kanskje det viktigste her er å ikke gi inn for fienden, den gamle slangen. Dersom djevelen sier vi skal gjøre noe, så er det helt sikkert noe som ikke er bra. Snu deg vekk fra Satan! Stå din grunn mot Satan! Ta på deg Guds fulle rustning, og motstå ham! (Les Efeserne 6:11-18.)

Vers 7

“Da ble begges øyne åpnet, og de skjønte at de var nakne. Så flettet de sammen fikenblad og bandt dem om livet.”

1 Mosebok 3:7

Så kommer vi til verset som har brakt mye latter i utallige søndagsskolerom gjennom tidene. Adam og Eva så på hverandre og seg selv, og – hva for noe? Vi er jo nakne? Dette er morro for barna å høre på, men at uskyldighetens tidshusholdning var over er absolutt ikke noe å le av! Øynene til dem begge blå “åpnet” – det hebraiske ordet “paqack” betyr “å åpne sansene”, og brukes spesielt om øynene. I billedlig betydning betyr det “å være observant”, å legge merke til alt som er rundt dem. Som mennesker mottar vi tusenvis av impulser som hjernen vår skal behandle. Hjernen vår sorterer ut hva som er viktigst å fokusere på – en bil som kommer mot oss i full fart vil bli prioritert fremfor en hund som leker på gresset ved siden av. Hos mennesker med autisme finner en ofte at de har problemer med å fokusere oppmerksomheten sin på den som snakker til dem. Derfor har rom hvor en jobber med autister bare blanke vegger slik at en reuserer inntrykkene som kan ta vekk oppmerksomheten til autisten. Hvorfor nevner jeg dette? Jo, når du ser på verden med “åndelige øyne” ser du ofte andre ting enn når du ser verden med “fysiske øyne”. Vi har andre ting vi fokuserer på!

Ingen hadde fortalt at de var nakne – “de skjønte at de var nakne”. Det hebraiske ordet “yada” betyr “å forstå noe gjennom observasjon”. Bildet jeg får er et bilde av en vitenskapsmann som studerer noe, gjerne gjennom et mirkoskop, for så å trekke en konklusjon. Selvsagt kan dette ordet ha en stor variasjon av oversettelsesmuligheter, men dette er den som passer best her. På en eller annen måte så Adam og Eva noe de aldri hadde sett før. De hadde alltid vært nakne, men de hadde aldri lagt merke til dette før. De mistet sin uskyld, og falt til en tilstand av nødløshet (ekstrem fattigdom) og fare. Selv om øynene ble åpnet, ble tankene deres overskyet og evnen deres til å dømme ble forvirret. De hadde gitt opp det som i Guds øyne var godt og ærefullt, og det som var skamfullt ble nå ansett som attråverdig. Det hadde tidligere ikke vært nødvendig å ha klær – klimaet var fint og varmt, og de var et ektepar som Herren selv hadde spleiset sammen. Det er helt på det rene at når vi er syndere, så ser vi ting anderledes. Vi ser oss selv og andre gjennom syndens øyne – selv når vi forsøker å se ting gjennom åndelige øyne, så har vi flere utfordringer som gjør dette vanskelig for oss.

Begge to var skyldige og begge opplevde det samme resultatet. De spiste frukten og forventet et fantastisk resultat, og så . opplever de skam. De har fått en kjennskap til godt og ondt, men ikke som et resultat av å ha vært standhaftige i det gode, men fra syndens lavstående nivå, som et resultat av synd. Noen kommentatorer ser bare begrenset betyding her, som i overgangen fra barn/ungdom til voksen. Dette er urtolig dårlig og begrenset teologi. Vår gode Herre har åpenbart gitt oss en bokstavelig og forklarende hellig Skrift hvor vi kan se hvordan dette valget har ført til vår menneskelige tomhet og verdiløshet.

Vi leser videre “Så flettet de sammen fikenblad og bandt dem om livet.” Dette forteller oss om vår menneskelige trang til å dekke over vår synd når en gang iblandt innser at vi har gjort noe galt. Vi kan diskutere om bladene kom fra et fikentre eller et annet frukttre, men vi ser hvordan menneskets nye åndelige tilstand fjernet oss fra Gud og Hans vilje. Denne skammen er åpnbart sentrert rundt kjønnsorganene, og det finnes uten tvil dypere grunner i dette at mennesket instinktivt føler at selve menneskets fontene og likde til menneskelig liv er forurenset av synden. Slve handlingen om reproduksjon er farget av synden. Dersom dette bibelsk protreterte opphavet av skamfølelse blir akseptert som sannhet, så vil innvendingene fra antrolppologer om at skam heller er en utvekst av hemninger og kultur falle bort som sekulære og tilfeldige. Skriften går her til sakens røtter. Den eneste lysstrålen i verset er det faktum om hvor skammen blir følt, er ondskapsmannens sak ikke helt håpløs. Han er i det minste forbi følelsen av å gjøre noe galt. Guds prevensielle nåde tillter at disse følelsene kommer.

Slangen hadde lovet dem at de ville få kunnskap og bli som guder, med kunnskap om godt og ondt. Istedenfor innså de hva de hadde gjort og følte den store skammen som omringet dem. De var befalt at de skulle “fylle jorden” (1 Mosebok 1:28), og dette fundamentet i det menneskelige livet hadde nå blitt ødelagt på grunn av deres ulydighet, og de hadde blitt oppmerksom på deres nakenhet. Alle barna ville bli forurenset med opprørets frø, slik at deres skyldfølelse spesielt ble sentrert rundt kjønnsorganene deres. Resultatet var at de plutselig ønsket å skjule disse fra hverandre og fra Gud. I verset overnfor forsøkte man og skjule dem med fikenblader.

Til slutt kan vi la oss bli påminnet om at vår rettferdighet er som urene klesplagg. Jesaja skrev: “Vi ble som den urene alle sammen. All vår rettferdighet ble som et urent klesplagg. Som løvet visnet vi alle sammen, som vinden førte våre misgjerninger oss bort” (Jesaja 64:5). Vi kann ikke stå foran Herren før vi har ikledd oss Hans rettferdighet! “Jeg vil glede meg i Herren, min sjel skal fryde seg i min Gud. For han har kledd meg i frelsens drakt, i rettferdighetens kappe har han svøpt meg – lik brudgommen, som setter på seg en lue prektig som prestens, og lik bruden, som pryder seg med sine smykker” (Jesaja 61:10). Vi vil se at Herren laget nye “klær” til Adam og Eva senere. Vi må ikle oss Guds rettferdighet – Hans klær, ikke være egne klær. Det Gud har for oss er mye bedre enn hva vi selv kan stille opp med.

Vers 8

“Og de hørte Gud Herren som vandret i hagen da dagen var blitt sval. Og Adam og hans hustru skjulte seg for Gud Herrens åsyn mellom trærne i hagen.”

1 Mosebok 3:8

Det er noe som mangler her i begunnelsen av dette verset på norsk. Det begynner riktognok med at Adam og Eva hørte noe. De brukte hørselen sin som sikkert var perfekt på denne tiden. Vi kan ikke forvente at de første menneskene på jorden hadde noe problem med hørselen sin – Gud hadde jo skapt dem perfekte! Ordet som er oversatt “hørte”, betyr “å høre på en intelligent måte” – de forstod altså hva de hørte. Men hva var det de hørte? Den norske Bibelen forteller at “de hørte Gud Herren som vandret i hagen”. En titt på den engelske Bibelen – samt den hebraiske grunnteksten – avslører hva de hørte, noe som ikke er nevnt i den norske Bibelen. De hørte Guds stemme som ropte etter dem. Gud hadde ikke så tunge fotskritt at de kunne høre Ham langt bortefra, men de hærte “Guds stemme” – “qovl” betyr ett høyt rop eller en høy stemme. Det er mye mer naturlig å anta at de hørte Guds stemme som ropte på dem enn at de hørte Guds fottrinn. “Qowl” kan også bety en høy lyd, men som oftest betyr det ett rop eller en høy stemme. Vi ser også i Vers 9 hva Gud Herren ropte. Det ville også være naturlig at Herren ropte etter dem siden de hadde gjemt seg blandt trærne.

Det kan virke rart at Gud “vandret i hagen” sammen med Adam og Eva, men ettersom Gud er en ånd (Johannes 4:24), så er det mest trolig at dette er snakk om det vi kaller “en pre-Betlehem åpenbaring av Kristus”. Vi finner i Bibelen at Gud møtte mennesker i menneskeform. De så ikke bare Gud i visjoner, men de møtte Gud ansikt-til-ansikt, noe som vi vet er en umulighet. I 2 Mosebok 33:20 sier Gud til Moses: “intet menneske kan se meg og leve“. Dette er grunnen til at Gud har gjort seg selv til menneske og møtt med for eksempel Abraham. I 1 Mosebok 18:1 leser vi “Så åpenbarte Gud seg for ham i Mamres terebinte-lund, en gang han satt i teltåpningen midt på heteste dagen.” Abraham så ikke en ånd, men troe som så ut som tre menn. To av disse var nok engler, men den av dem blir av Bibelen beskrevet som “Herren“. Ettersom ingen kan se Den allmektige Gud og leve, så må dette ha vært Gud i menneskeform – det vil si en åpenbaring av Kristus før Han ble født i Betlehem. Vi vet at Kristus var tilstede under skapelsen (sammenlign Hebreerne 1:10 med 1:8), og Kristus er Gud inkarnert i menneskeform. Derfor er det mest troverdig at Han som gikk i hagen sammen med Adam og Eva også var Kristus, Guds Sønn. Det er lite trolig at en ånd gikk rundt omkring i hagen. Dersom den som Abraham tilba var en engel, ville den gitt besked om dette, slik som engelen Johannes møtte sa at Johannes ikke skulle “tilbe ham” i Johannes åpenbaring 22:8-9. Dette er ett stort emne å studere, men forhåpentligvis er denne lille innføringen om emnet nok til dette verset. For mer om Guds titler “Jehova Elohim” – se begynnelsen av 1 Mosebok 1:1 samt 2:15.

Vi ser videre at “dagen var blitt sval”. Bokstavelig finner vi her en “kjølende vind”, men det er meget mulig at denne vinden kom fordi dagen var på hell. En vind midt i dagens hete ville sikketrt ikke være nedkjølende og behagelig, slik som det hinter mot her. Det var da at “Adam og hans hustru skjulte seg for Gud Herrens åsyn mellom trærne i hagen.” Det er åpenbart at Adam og Eva, i sin søken etter intelligens, ikke hadde forståelse for det faktum at det ikke går ann å gjemme seg fra en all-vitende Gud. David skrev i Salme 139:7-10: “Hvor skal jeg gå fra din Ånd, og hvor skal jeg flykte fra ditt åsyn? Farer jeg opp til himmelen, så er du der. Og vil jeg rede mitt leie i døsriket, se, da er du der. Tar jeg morgenrødens vinger, og vil jeg bo ved havets ytterste grense, så fører også der din hånd meg, og din høyre hånd holder meg fast.” Gud Herren, som vandret i hagen, stilte ikke dette spørsmålet fordi Han ikek visste hvor Adam og Eva var. Han stiller alle spørsmålene i hans Ord for vår skyld, at vi skal lære noe av dem!

Adam og Eva gjemte seg da de hørte Guds stemme. Vi finner her to viktige elementer i menneskenes syndefulle opprør. Mangel på tiltro til Gud og frykt har her på synlig vis overtatt plassen som tro på Guds Ord og den sikkerhet Han kan tilby tidligere har hatt. Det nære fellesskapet med Herren er nå brutt, og vi ser at det er noe som hindrer den nærheten som Gud ønsker å ha med oss. Istedenfor å løpe til Gud, så løper nå Adam og Eva fra Ham. Fellesskap med den himmelske Far er ikke lengee deres høyeste ønske eller glede. Det blir avvist som noe som ikke er attråverdig lengre. For en stor skade og ødeleggelse forholdet mellom Gud og mennesker her har fått! Den intellekten som menneskene søkte er ikke lengre sentrert rundt Herren og åndelige ting, men er istedenfor rettet mot fysisk lyst og bringer den nye tanken i at en tilber skaperverket istedenfor Skaperen.

Ett åndelig poemg kan også gjøres av dette at de hørte Guds stemme. Når Gud taler til oss, kommer han med sannhet og veiledning som er for vårt beste. Han ønsker å lede oss til mat som metter og vann som tar vekk tørsten vår. Han ønsker å gi oss det som er godt for oss, som kan få oss til å vokse åndelig og komme nærmere Ham. Når vi flykter fra Guds stemme, så viser vi at vi ikke ønsker å lytte til Ham, ikke ønsker å følge Hans råd eller nærme oss Ham. For en trist dag det er når vi vender oss bort og hjemmer oss fra Herren.

Vers 9

“Da kalte Herren på Adam og sa til ham: Hvor er du?”

1 Mosebok 3:9

De første ordene i dette verset er “Jehova Elohim“, titlene på Gud som vi har sett på i begynnelsen av Kapittel 1 samt 2:15. Mange av versene begynner slik i den hebraiske grunnteksten, og her ser vi det fine eksempelet av å sette Gud først. Det er en applikask\jon av Ordet som ikke sies direkte, men passer godt sammen med rådene om å “søke Gud tidlig“, som i Salme 63:2 – og vi blir fotalt at vi skal oppdra barna våre med Guds Ord. Salomos ordspråk 22:6 sier: “Lær den unge den vei han skal gå! Så viker han ikke fra den når han bli gammel.” Til slutt kan vi minne oss selv om at vi skal søke Gud først i livene våre – før vi søker om råd fra andre steder. I Bergprekene sier Jesus: “Søk da først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt dette i tillegg!” (Matteus 6:33). Dersom vi setter Gud først, vil Han velsigne oss med alt vi trenger, og dena mere i tillegg til dette.

Verbene i dette verset beskriver begge hva Gud gjorde. For det første “kalte Herren på Adam” – dette betyr “å rope ut”, gjerne ved å bruke personens navn. Selv om enkelte Bibel-oversettelser har sagt – i 1 Mosebok 1:27 – så ser jeg ikke dette i grunnteksten eller i noen av de norske oversettelsene jeg har tilgang til. “Adam” er det hebraiske navnet for “menneske“, og vi finner at det hebraiske ordet “adam” er brukt vekselvis som “menneske” eller “Adam”. Dette har ingen praktisk betydning i begynnelsen av 1 Mosebok ettersom Adam var det første mennesket, og Eva blir alltid i begynnelsen omtalt som “kvinnen” eller “mannens hustru”. Eva får sitt navn av Adam først i 1 Mosebok 3:20, men det har også i begynnelsen vært klart hvem en snakker om, derfor har jeg brukt navnet hennes her i kommentarene til de første hendelsene i denne Bibelens første bok.

Vi finner også ut at Gud “sa” noe til Adam. Det hebraiske ordet, som betyr “å snakke” samt mange andre synonymer, er satt der som en inledning til hva Herren faktisk sa – rent verbalt. Det eneste ordet jeg finner på hebraisk her er ordet “ay“. Dette kan bety “hva”, “hvor”, “hvordan” og “hvorfor”. Det kan virke rart at de hebraiske ordene er så få og så sparsomme, men sammenhengen her gjør det åpenbart at Gud spurte Adam hvor han var. Som todligere nevnt (Vers 8), så spurte ikke HGud om dette fordi Han ikke visste hvor Adam – og Eva – var. Gud er all-vitende, som vi slo fast under det forrige verset. Nei, Gud ville åpenbart at Adam skulle høre Ham rope etter menneskene som var så lite intelligente at de trodde de kunne gjemme seg fra Herren.

Dette verset burde være aktuelt for oss i dag også. Gud går og leter etter oss fordi vi har gått fortapt i vår synd. Gud vet hvor vi er og hva vi gjør, men Han roper ut til oss med det håpet at vi vil svare Ham. Jesus sa: “For Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt” (Lukas 19:10). Til og med i Gamle Testamentet leser vi at Gud søker etter oss. “For så sier Herren Herren: Se, jeg kommer og vil spørre etter min hjord og se til den. Som en hyrde ser til sin hkord på den dagen han er iblandt sine spredte får, slik vil jeg se til mine får of redde dem fra alle steder hvor de blir spredt den dagen det var skyer og skodde” (Esekiel 34:11-12). Selv om dette siste skriftstedet åpenbart var om nasjonen Israel, så er det også åpenbart for oss at vi er alle bortkomne får, og Jesus – den gode hyrden (Johannes 10:14) – er kommet for å redde oss fra evig fortapelse. Vi vil gjøre lurt i å svare Herren når Han kaller på oss.

Vers 10

“Han svarte: Jeg hørte deg i hagen, og da ble jeg redd, fordi jeg var naken, og jeg gjemte meg.”

1 Mosebok 3:10

Når vi ser på dette verset i den norske Bibelen, så er besttår det av flere korte deler. Først finner vi at Adam svarte Guds kall. Adam svarte, snakket, ropte, samtalte med eller til Gud. Når Herren roper til oss, bør vi alle svare Ham. Adams sbar var imidlertid ikke et ønsket svar, men et svar som avslørte syndens entring inn i skaperverket. Når vi hører Jesus banke på vår hjertedør (Johannes åpenbaring 3:20), så må alle gi Ham et svar, men uheldigvis svarer de fleste”nei” til å slippe Jesus inn. Gud inviterer oss alltid til å ta imot Ham, Han sendte oss Jesus som vår største julegave noensinne, men vi syndige mennesker har som oftest takket nei til denne gaven.

Adam sa til Gud: “Jeg hørte deg i hagen”. Ifølge grunnteksten sa Adam faktisk “Jeg hørte din stemme i hagen”. Vi finner igjen ordet “qvol” som betyr å rope ut høyt. Adam hørte enkelt å grei at Gud ropte på ham. Igjen kan vi sammenligne med at Gud også roper etter oss i dag – Han ønsker å invitere oss til å ha fellesskap med Ham, men på Hans premisser. Vi ser også her at Gud var i hagen. Gud er alllstedsnærværende – det betyr at Han er alle steder (les gjerne om igjen Salme 139:7 ff). Han er også tilstede hvor du er, og Han roper ut til oss mens Han håper at vi vil høre Hans røst.

Så innrømmer Adam “da ble jeg redd”. Det hebraiske ordet “yare” betyr “å frykte” på en moralsk måte, “å bli skremt” på en måte slik at det knyter seg i magen. Det å frykte er for mange et komplisert emne. Gang på gang leser vi i Bibelen at engler eller frofeter sier “frykt ikke!” (eksempelvis engelen Gabriel i Lukas 1:13 og 30 og engelen til hyrdene på marken i 2:10). Så blir vi fortalt at vi skal frykte Gud (blandt annet av kong Salomo i Ordspråkene 9:10). Litt av forklaringen får vi i Matteus 10:28: “Frykt ikke for den som dreper legemet, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller for ham som kan ødelegge både sjel og legeme i helvete!” Den eneste frykten vi brurde ha, er at vi ikke skal bli frelst av Gud og få lov til å bli med på Lammets Bryllup i himmelen! Det som skjer her på jorden er på mange måter ubetydelig – det som teller er: Hvor skal du tilbringe evigheten? Dersom du ikke har tatt imot Jesus som din personlige Frelser, ja, da har du grunn til å være redd. Det synes tindrende klart at frykten som helhet er et resultat av synden.

Adam sier til God at grunnen til at han var redd, var at han var naken – dette til tross for at både Adam og Eva hadde sydd seg klær av fikenblader for å dekke det viktigste. Det kan virke som at dette ikke helt hadde lykkes for dem. Dette viser Adams hyklerske holdning til Gud ettersom skammen kom på grunn av at menneskene syndet og ikke adlød Guds eneste restriksjon. Vi ser klart at skammen Adam og Eva følte var syndens konsekvens. Både Adam og Eva hadde vist sin utakknemlighet overfor Herren ved å gjøre opprør mot Ham. De følte frykt og skam fordi de gadde lyttet til slangen og handlet mot Guds vilje. Sannelig kan det sies at vi er virkelig nakne når vi står der uten Guds velsignelse. Det at Adam sa han var naken var det samme som å innrømme hans skyld. Dette førte til at Adam og Eva gikk og gjemte seg – et bevis på skammen som synden hadde medført.

Innrømmelsen om at Adam ble redd da han hørte Guds stemme er det eneste sanne med denne uttalelsen. Frykten vokser ut fra synden og er dens naturlige følgesvenn, spesielt i relasjon til Gud. Men menneskenes forklaring om hva som forårsaket frykten var ikke ærlig. For mens samvittigheten hamrer i brystet hans om at denne frykten har grodd frem av hans ulydighet, så uttaler munnen hans en halv-sannhet om at det er fordi han er naken. En kan ikke unngå å undre seg hvilket vrak denne tidligere gode mannen har blitt. Skaden forårsaket av synd er nesten ufortåelig stor. Menneskets tunge kan knapt beskrive det, unntatt hvor vi finner de inspirerte uttalelsene som dem vi finner i dette kapittelet.

Mange av oss leser inn i denne situasjonen at Gud og m enneskene vandret gjennom hagen sammen, noe som både Gud og Adam og Eva trolig hadde sett frem til. En kan undres hvor lenge de vandret sammen før synden skar et skarpt skille mennom Gud og menneske. Dette er et bilde på det fellesskapet Gud ønsker å ha med oss – tenk å vandre sammen med Herren selv! Hvor trist det må ha vært for en kjærlig Gud at menneskene gjorde opprør mot Ham og så løp og gjemte seg for Ham. Noe slikt hadde aldri skjedd før, men nå hadde det kommet en stor hindring i veien. En siste ting – som er interessant å ta med her – er at vi skal ha på oss klær i himmelen. Les gjerbe Johannes åpenbaring 19:14 og 1:13.

Vers 11

“Da sa han: Hvem har sagt deg at du er naken? Har du ett av treet jeg forbød deg å ete av?”

1 Mosebok 3:11

Her er det Gud som snakker. Han har tidligere ropt ut etter Adam, og Adam har endelig svart Ham. Nå er det Gud som “svarer” det Adam har sagt – det er en replikk som kommer på grunn av det svaret Adam ga Ham i det foregående verset. Når vi sier noe til Gud kan vi forvente at Han svarer oss. Hvor snakksalige vi enn er, så vil Herren alltid få det siste ordet. I Filipperne 2:10-11 skriver Paulus: “...i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen og på jorden og under jorden. og hver tunge skal bekjenne at Kristus er Herre, til Gud Faders ære.” Sett dette sammen med Johannes åpenbaring 20:11-15 om dommen ved den store, hvite tronen. Gud skal absolutt ha siste ordet, og det må vi bare forholde oss til.

Gud spør Adam: “Hvem har sagt deg at du er naken?” Det vil si, hvordan visste Adam om nakenhet? Hvordan kom du til den persepsjonen som oppdaget din nakenhet? Hva har gjort at du ble skamfull og full av frykt? Hvordan har du kommet til denne konklusjonen? Gud foretar i dette verset og det neste verset en grundig utspørring av Adam, og ber ham forklare hvordan dette henger sammen. Igjen må det poengteres at Gud ikke stiller disse spørsmålene fordi Han ikke vet svarene. Han ønsker å få Adam til å tenke seg om og finne sammenhengen mellom nakenhet, skam, frykt og synd. Vi minnes igjen på at når vi ikke har Kristus i våre liv, så er vi alltid fattige og nakne.

Det neste resonnementet – som følger en logisk tankerekke fra Guds side – er at Adam har ett av treet med kunnskap om godt og ondt. Gud vet om alle syndene våre, men Han ønsker at vi også skal bli oppmerksom på dem. Gud ønsker ikke her bare at vi skal bli informert om syndene våre, men at vi skal bli ydmyke og bekjenne våre synder. Herren hadde – som Adam og Evas herre og eier – forbudt dem å spise av frukten på dette treet. Synden her virker åpenbar. Siden Adam hadde funnet ut dette av seg selv måtte han ha gjort noe som gjorde ham klar over hans situasjon. Så snart tankene hans var blitt ledet til å innse hva denne uttalelsen hans innebar, så kom dette åpenbare spørsmålet. Adam må ha innsett at han ikke hadde klart å lure Gud på noen som helst måte.

Da Adam nevnte nakenheten sin avslørte han sin synige ulydighet overfor Herren siden han ikke ville ha vært klar over at han var naken med mindre han hadde syndet. Gds direkte spørsmål må ha kommet som lyn fra klar himmel. Gud ga Adam her en mulighet til å be om tilgivelse, men Adam bet ikke på kroken. Det vites ikke om straffen ville ha vært mindre på noen som helst slags måte om Adam hadde bekjent syndene sine. Siden vi kjenner til Guds kjærlighet og nåde, så er det meget trolig at Han ville ha gjort dette. 1 Johannes 1:9 sier: “Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet.” Når vi innser at vi har syndet, gjør vi vel i å gå til Herren og bekjenne syndene våre, og ikke fortsette å synke i synden – slik som Adam gjorde. En liten løgn kan utvikle seg til flere store løgner og mange flere synder.

Vers 12

“Adam sa: Kvinnen som du gav meg til å være hos meg, hun gav meg av treet, og jeg åt.”

1 Mosebok 3:12

Etter Guds utspørring av Adam finner vi at Adam responderer – svarer – Herren. Vi får her ytterligere bevis på menneskets syndefall. Gud har talt, og Adam kan ikke unngå å svare på spørsmålene som Gud nettopp hat stilt ham. Selv enn hva Adam svarer, så vil han ikke klare å grave seg ut av hullet han befinner seg i. Han har ingen utvei, han må svare. Kong Salomo selv skrev i Ordspråkene 28:13 “Den som skjuler sine overtredelser, har ingen lykke. Men den som bekjenner dem og vender seg fra dem, finner miskunnhet.” Vi mennesker blir alltid gitt utallige muligheter til å gjøre opp for oss, og det gjelder også i høyeste grad Adam i dette verset. Men Adam grep ikke denne sjansen – som vi straks vil se.

Adam sier her: “Kvinnen som du gav meg til å være hos meg, hun gav meg av treet, og jeg åt.” Adam kommer med to unnskyldninger her – uten at noen av dem egentlig er en unnskyldning for Adams egne handlinger. For det første skylder Adam på Eva. “Kvinnen som du gav meg” viser tilbake mot 1 Mosebok 2:18 hvor Herren Gud sier til Adam at det ikke er bra for ham å være alene, men at han trengte “en medhjelp“. Det er akkurat denne medhjelperen han nå skylder på. “Hun gav meg av treet, og jeg åt” sier Adam. Det er riktig at Eva ga Adam frukten, men det var Adam som spiste den. Et ordtak sier at du kan lede en hest til vann, men du kan ikke tvinge den til å drikke. Adam tok selv en bit av frukten på det forbudte treet. Adam gjør noe veldig menneskelig som vi ofte ser i barn. Han sa “Det er ikke min feil! Det er Evas feil! Hun lurte meg til å spise!” Vi forsøker ofte å skyve skylden over på andre når vi blir avslørt. Paulus advarte oss i Romerne 2:1: “Derfor er du uten unnskyldning, du menneske, hvem du så er som dømmer. For idet du dømmer en annen, fordømmer du deg selv. Du som dømmer, gjør jo selv det samme.” Vi har alltid lettere for å se feil i andre enn oss selv (Matteus 7:3-5).

For det andre bebreider Adam Gud selv for det som har skjedd. “Kvinnen som du gav meg til å være hos meg” inneholder beskyldningen om at dersom Gud ikke hadde gitt Eva til Adam, så ville han ikke ha kommet i trøbbel. Dette er å gi Gud skylden for synden som han selv hadde begått. Det vil være som om vi går til Gud og sier at dersom Han ikke hadde gitt oss fri vilje, så ville vi ikke ha syndet. Vi må lære oss å ta skylden for våre egne gjerninger. Adam sier her – mellom linjene – “Det var ikke jeg som plukket frukten av treet! Det var ikke min feil!” Selv om Eva ga Adam frukten, og selv om Gud ga Adam kvinnen, så unnskylder dette ikke at Adam spiste av frukten og forsøkte å skjule seg for Herren Gud.

Adam vet at han ikke har lurt Gud. Det at han levde i nært samfunn med Gud har nå forandret seg til at han står skafull som en lovbryter uten noe virkelig forsvar. Den dårlige unnskyldningen han gir gjør at vi rødmer på Adams vegne. Dette er en forklaring som viser mer bevis på Adams korrupsjon og forurensning av menneskenes natur gjennom synden hans. Det er en feig unnskyldning hvor han nekter å ta ansvar for sine egne handlinger, men istedenfor forøker å skyve dem over på andre. Det verste er at Adam bebreider Gud selv for hva som har skjedd. En kan si at Herrene utspørring har klart resultert at Adam har avslørt sin synd og sin uheldige og miserable forfatning.

Det kan imidlertid her være på sin plass å minne om at Gud alltid har en utsrakt hånd til oss. Han vinviterer oss til å komme til Ham slik at vi kan finne ut hva problemet er, og hvordan vi kan løse det. Gud henvender Seg til oss når Han gjennom Jesajas penn sier: “Kom og la oss gå i rette med heverandre, sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, og om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull” (Jesaja 1:18). La oss ikke gjøre som Adam, og forsøke å dekke over synden vå, men la oss komme framfor Herren og bekjenne våre synder framfor Ham – så vil Han tilgi oss og rense hjertene våre.

Vers 13

“Da sa Gud Herren til kvinnen: Hva er det du har gjort? Kvinnen svarte: Slangen dåret meg, og jeg åt.”

1 Mosebok 3:13

Vi finner her at “Jehova Elohim” henvender seg til kvinnen – det vil si Eva. Han har allerede henvendt seg til mannen – Adam. Gud skapte Adam først, så det var vel naturlig at Haan først henvendte seg der. Nå følger Herren opp hva Adam har sagt, uten at Adam på noen måte er blitt unnskyldt for sin synd. 2 Korinterbrev 5:10 sier: “vi skal alle åpenbares for Kristi domstol, for at enhver kan få igjen det som er skjedd ved legemet, etter det han gjorde, enten godt eller ondt.” Vi må alle svare for hva vi har gjort i livene våre, men vi skal ikke svare for andre sine synder. Adam må ikke svare for Evas synder, men for sine egne. Eva måtte ikke svare for Adams synder, men sine egne. Du må svare for dine synder, ikke for mine. Det at Gud henvender seg først til Adam betyr ikke at Eva er mindre verde eller mindre viktig. Det betyr bare at alt har sin orden, og alle har sitt å svare for.

Først sier Gud til Eva: “Hva er det du har gjort?” Legg merke til at Gud spør hva Eva har gjort, ikke hva Adam har gjort. Akkurat som Adam må svare for sine egne synder, må Eva nå svare for sine egne synder. Eva må også ha følt et visst ubegag over at Adam hadde skyldt på henne. Akkurat som med Adam, så fikk Eva muligheten til å bekjenne sine synder og gjøre opp for seg, men – som vi vil se – fulgte Eva Adams eksempel. Dette er en påminnelse for oss om at vi er andres eksempler – barba våres, andre i menigheten, og andre som vi kjenner – og vi burde leve riktig, slik at vi kan være gode eksempler for dem som lever rundt oss. Som noen har sagt: “Du er den eneste Bibelen noen vil lese!” og handlinger taler tydeligere enn ord!

Så sier Eva: “Slangen dåret meg, og jeg åt.” Det hebraiske ordet “nasha” betyr “å lede vill”. Det betyr “å forføre” og “å lure”, men ikke bare litt – det er å lure noen “trill rundt”. Ordet som er brukt i 1988 oversettelsen er “dåret” – et verb som blir satt i sammenheng med “en dåre” – som er substantivet. “Dåret” betyr – ifølge Det Norske Akademis Ordbok – “å være omtåket”. I den sammengheng er det “dåren” som er omtåket. Hvordan en enn snur og vender på disse ordene, så er det klart her at Eva gjorde det samme som Adam. Adam skyldte på Eva, og Eva skykdte på slangen. “Det er ikke min skyld, det er slangens skyld!” Det er slik en menneskelig reasksjon å skylde på noen andre. Intet er vår skyld, vi må finne noen andre som kan være skyld i det som har skjedd. Eva innrømmet faktisk at hun åt av treet, men hun sa at det var ikke hennes skyld, ettersom slangen forvirret henne. Selv om vi blir lurt, så er vi likevel ansvarlige for våre egne handlinger.

Selv om det var sant Eva ga til Adam, selv om det var sant at slangen ledet Eva vill, så tok ingen av dem fullt ansvar for hva de hadde gjort. Herrens spørsmål til Eva var ikke hva slangen hadde gjort, men hva hun hadde gjort. Dette “det” i Guds spørsmål peker mot ugjerningen og mot det faktum at det nesten er umulig å tro at en som hadde blitt vist så mange bevis på kjærlighet ville kaste bort slik kjærlighet og den troskapen som denne involverte. Unnvikelse kjennetegner både Adam og Eva. Sannheten bodde ikke lengre i dem. Eva visste hva hun hadde gjort, likevel anklger hun eksklusivt slangen med udåden. “Det var slangen – Slangen gjorde det!” All sann Gudsfrykt og kjærlighet for Herren som hennes Far har forlatt hennes hjerte, for ved å anklage slangen la hun indirekte skylden på Skaperen som hadde tillatt denne skapningen å krysse hennes sti. Denne anklagelsen og unnskyldningen fortjener intet svar. Menneskene kan aldri føre noe godt forsvar overfor Gud sp lenge en ikke tar i betraktning menneskets egne gjerninger. Noen mener at Guds “hva” blir besvart med et “hvorfor”, og det er å unngå Guds spørsmål.

Vers 14

“Da sa Gud Herren til slangen: Fordi du gjorde dette, skal du være forbannet framfor alt fe og framfor alle ville dyr. På buken skal du krype, og støv skal du ete alle ditt livs dager.”

1 Mosebok 3:14

“Jehova Elohim” snakket så til slangen – så han må fremdeles ha vært i nærheten. Dette er det første av to vers som forteller hva Gud sier til Satan i Edens hage. Dette første av disse to versene bringer i søkelyset noen meget interessante problemstillinger som vi egentlig ikke vet svaret på. Det som skjedde i Edens hage har passert for lenge siden, og vi har bare Bibelens få ord til å pusle sammen hva som skjedde og hvordan. Slangen er i særdeleshet en utspekulert skapning som det finnes flere myter om, og der er flere utfordringer når vi skal forsøke å forklare denne skapningens natur. Vi vet at han var ondsinnet og en løgner – og vi vet at han var Satan selv (Johannes åpenbaring 12:9). Dette danner litt av det grunnlaget vi kan vite med sikkerhet om slangen.

Gud sa til slangen: “Fordi du gjorde dette, skal du være forbannet.” Fordi slangen hadde løyet til Eva og lurt henne til å ta frukten fra det forbudte treet, så skulle han bli “arar” – et hebraisk ord som kan oversettes både som “henrettet” og “alvorlig forbannet”, ja, på en bitter måte. Dette er et meget alvorlig ord, og Guds dom over slangen var også alvorlig. Den ble virkelig forbannet på den mest alvorligste måte, og i neste vers ser vi også at den skulle “knuses”. Satan vil til slutt bli kastet i ildsjøen (Johannes åpenbaring 20:10). Dette vet han om, og han er derfor ganske desperat i sitt arbeid med å forføre menneskene (Johannes åpenbaring 12:12).

Slangen står åpenbart i en verre situasjon enn alle de andre dyrene på jorden. Gud sa den skulle “være forbannet framfor alt fe og framfor alle ville dyr.” “Bahema” er et hebraisk orde som antagelig betyr et “stumt dyr”. Det brukes om store husdyr som kveg eller hester – et samlebegrep for store dyr med fire ben, altså flokkdyr. Dette ordet blir sammenliknet med to ord som betyr “levende skapning” – altså en videre betegnelse for flere dyr – og “marken” – eller “utspredd flate – i overfort betydnig gjelder dette ville dyr. Slangen blir av Gud beskrevet som et ondsinnet og avskyelig dyr som det ikke fantes noen like til. Som vi så, ga Gud Adam og Eva en mulighet til å angre det de hadde gjort. Slangen fikk ingen slik mulighet, ettersom Gud visste at den var tvers igjennom ond.

Herren fortsetter så med forbannelsen over slangen. Så langt vi kan se, var dette en tofoldig forbannelse: en over Satan, og en over slangen for at den har tillatt Satan å bruke ham. Det kan virke rart at slangen ble forbannet dersom det var Satan som utførte den syndefulle handliingen, men vi geristrerer at begge blir tiltalt av Gud med hver sin forbannelse. Først sier Herren: “På buken skal du krype, og støv skal du ete alle ditt livs dager.” Dette gjaldt helt klart ikke Satan – den falne engelen vi leser om i Gamle Testamentet. Dette gjelder slangen som en av Guds skapninger. Dette at slangen blir forbannet til å krype på buken sin kan muligens indikere at den ikke gjorde det før forbannelsen ble gitt, men at den beveget seg i en oppreist stilling. Noen sagn og myter har gitt bein til slangen, selv om det ikke finnes noe godt bevis for dette i Bibelen. Enkelte mener at slangen tidligere også har hender som den kunne rense maten sin med, men at den nå ville “ete støv” eller annet som den kunne finne nede på bakken, Dette var en evig dom! Gud legger til “alle ditt livs dager” som tidsperspektivet på denne forbannelsen.

Guds hårde handling overfor slangen har to ovedgrunner: 1) Satan hadde allerede blitt dømt for opprøret mot Gud Fader selv i himmelen, og hans ondhet var derfor ingen hemmelighet for Gud. 2) Fordi Satan ikke skulle gies noe som helst håp om tilgivelse eller forsoning. Gud søkte ikke etter Satans sår, fordi det ikke kunne helbredes. Dommen over Satan kan av noen synes å være et lynnedslag mot slangekroppen som Satan benyttet til sin udåd. Slangen, som hadde blitt skapt til menneskenes nytelse, hadde nå blitt brukt til å skade dem. Gud fester sin dom over slangen som må lide – den eller dem som djevelen bruker må også ta del i djevelens straff. På denne måten må også kroppene til dem som ondskap utføres gjennom – de som er instrumenter for ondskap – oppleve en evig pine for sjelen sin. Til og med en okse som hadde drept noen måtte bli steinet ifølge 2 Mosebok 21:28-29. Dette er et sterkt bild på hvor høyt Herren hater synden.

Slangen var den tredje aktive faktoren under fristelsen. Men fordi den var styrt av en fallen engel – en ond ånd – var det ingen sjans for at denne kunne bli frelst, og dermed reddet. Selv om slangen her blir “forbannet framfor alt fe og framfor alle ville dyr”, så finner vi ingenbibelske bevis på at noen andre dyr er fordømt. Moses nevner i Moseloven flere dyr som er “urene“, men det er ikke nødvendigvis det samme som “forbannet“. Forbannelsens utstrekning burde ikke spres forbi hva omstendighetene tilsier. Vi vil se videre på dette under de neste versene. Det faktum at slangen fremdeles er under forbannelsen ser vi på en praktisk måte i dag ved at folk flest føler frykt og frastøt over for slanger som giftige og farlige skapninger. Deres stille, glidende framtoning gir de fleste en følelse av skrekk og gru, og dens vibrerende tunge er skjeldent sett som et godt tegn.

Når Gud sier at slangen skal ete støv i alle sine dager, så er det trolig ikke med tanke på hva enkelte arabere hevder – at enkelte ånder spiser støv på en bokstavelig måte. Andre sammenlikner det med å spise støv som å “slikke støv” (Mika 7:17, Jesaja 49:23, Salme 72:9). Dette er en handling av ydmykelse eller overvinnelse. Denne ydmykelsen skulle, som tidligere nevnt, gjelde “ alle ditt livs dager.” Slangen vil nok for alltid være en skapning som en forestiller seg det værste om. Men husk at flere av tingene som Gud sa til slangen var myntet på Satan, noe som en ser mye klarere i det neste verset.

Før vi går vider til neste vers, vil jeg bare nevne at 1 Mosebok 3:14-19 ofte blir kalt “Forbannelsen”, og er essensielt for oss å forstå slik at vi kan fatte hvordan tingenes tilstand er i dag. Noe kan være vanskelig å forstå, men en enkel, verbal fortolkning av Skriften gjør mane ting tindrende klare for oss. Verden vi lever i ville ikke ha vært slik den er dersom mennesket ikke hadde falt i synd. Syndefallet forandret hele universet slik at det som en gang var perfekt, nå blir beskrevet som “hele skapningen” som “sukker sammen og stønner sammen som i veer” (Romerne 8:22). Dette er vidt forskjellig fra det vi leste om i 1 Mosebok 1:31, og det hele startet her i 1 Mosebok 3.

Vers 15

“Og jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt. Hun skal knuse ditt hode, og du skal knuse hans hæl.”

1 Mosebok 3:15

I dette verset fortsetter Guds forbannnelse over slangen, men det er viktig å se at dette gjelder Satan mer enn den fysiske slangen. Gud sier “jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen.” Det hebaiske ordet for “sette” betyr “å plassere”, men kan også oversettes som flere – og mange – synonymer. Det Gud vil “sette” mellom “kvinnen” og slangen er “eybah” i grunnteksten. Ordet blir vanligvis oversatt som “fiendskap” eller “hat”. Dette ordet er et objekt, ikke et verb, og det brukes ikke om dyr generelt. Dets skriftlige bruk begrenser det, det er likt verb-roten sin, til fiendskap mellom personer eller moralsk ansvarlige agenter. Dette faktum, sammen med det som følger etterpå, utelater ideen om bare vanlig fiendtlighet, som ikke har samme hatet som dette hebraiske ordet innebærer, mellom mennesker og slanger. Den personlige fristeren blir enda mer tydelig ettersom verset fortsetter. Det fremhever også at det er Herren som ikke vil tillate at dette hatet dør henn – Han vil “plassere” eller “sette ned dette hatefulle fiendskapet. Gud ønsker at menneskene vil fortsette å føle hat overfor denne ondskapen, og Han vekker opp dette hatet selv. Han gjør dette først og fremst på kvinnens vegne. Vi kan imidlertid ikke påstå at Gud vekker Satan til å hate. Det ville gjøre Gud til skaper av det onde, og der er helt imot Guds natur. Derimot er menneskets “hat” av det onde en dyd. Kvinnen, som en faktor i dette fiendskapet, blir framhevet uten at mannen er nevnt fordi det var kvinnen som ble lurt, og fra henne skal den direkte gjengjeldelsen komme mot slangen. Det er en slags poetisk rettferdighet at det er den som slangen lurte som skal forårsake dens fall.

Noe av det vi har vært inne på ovenfor, er at dette fallet som kvinnen skal foårsake, er i framtiden. Det understekes her med ordene “mellom din ætt og hennes ætt.” Det var ikke Eva selv som skulle forårsake den ondes fall eller tilintetgjørelse, men vi får et inntrykk av at dette er fremtidig. Vi snakker om ordet “zera” som kan bety alt fra “barn” til “slekt”, og her ser ut til å gjelde “etterkommere”. Hatet mellom kvinnen og slangen – eller djevelen – skal gå videre fra slekt til slekt. Bi får her et bilde som gjelder alle kvinnens etterkommere, samt alle slangene som enda ikke har blitt klekket ut. Satab blir jo også kalt en far, men “løgnens far” i Johannes 8:44. Ettersom “zera” også kan oversettes som “frukter”, gir dette oss muligheter til å tolke dette i en videre sammenheng. Kvinnens “frukter” er greit nok, men slangens “frukter” kan enten gjelde alle englene – eller åndene – som følger etter ham, eller det kan bety de menneskene som følger etter ham. Det er imidletid helt på det rene at Satan selv er hoved,ålet for forbannelsen her i dette verset og i Vers 14.

Men vi er nødt til å se nærmere på “kvinnens ætt” likevel – og det er på grunn av setningen som står til slutt i dette verset. Det er utrolig viktig å vite hvem som skal utføre de neste handlingene i dette verset, og det får vi ved å se på denne terminologien. “Zera” må gjelde en gruppe med mennesker, en hel klasse med folk og brukes på en kollektiv måte. Hvem dette omhandler er utrolig viktig å avgjøre. Mange mener at dette er en profeti om Jesus Kristus – som ikke bare var en av Evas ætt, men også av Abrahams ætt, som en finner senere. Andre mener at dette skriftsedet ikke har noe med Kristus å gjøre, Det er imidlertid et viktig poeng at en senere kaller “kvinnens ætt” for “hun” (eller “han” i den engelske King James overdsettelsen). Dersom dette verset skulle refrere til at Kristus skulle straffe Satan eller forårsake Satans fall, så ville det synes veldig troverdig, men dersom en sier at Evas etterkommere – som en gruppe – skulle forårsake det samme, så vil det i mine øyne være vanskelig å forklare. En annen teori er at dette gjelder Maria, Jesu mor, men dette er vel et syn som den ksatolske kirken vil ha, og det ville nok ikke bli forsvart av de frie menighetene her i landet.

Men la oss så gå litt videre: Vi finner at kvinnens ætt “skal knuse ditt hode”. Egentlig betyr dette verbet “å gape over”, som å spise eller dekke over noe, men oversettes også som “å overvelde”, “å brekke”, “å knuse” eller “å skade”. Den trodisjonelle oversettelsen har vært “knuse” på norsk. Det brukes også i siste delen av verset hvor “du skal knuse hans hæl” – det vil si slangen skal “knuse” (samme ord på hebraisk) hælen til “kvinnens ætt”. Henry M. Morris ser sammenhengen mellom ordet “knuse” her i dette verset med at Jesus var “såret for våre overttredelser” (Jesaja 53:5) og mener at dette indikerer at Jesus er den som døde – den som Satan knuste, slik at vi kunne få evig liv. Jesus blir kalt “den andre Adam” (1 Korinterbrev 15:45). Han ble profetert blandt annet i Jesaja 7:14 hvor det står: “Derfor skal Herren selv gi dere et tegn: Se, en jomfru skal bli med barn, hun skal føde en sønn og gi ham navnet Immanuel.” Det var fordi Jesus var født av en jomfru – uten en kjødelig far, men overskygget av den Hellige ånd, og derfor uten synd – at Han kunne dø i vårt sted og åpne veien til Herren gjennom Ham. Når Satan tok livet av Kristus på Golgata, så trodde han nok at han hadde vunnet, men Jesus overvant døden, og på grunn av Ham kan vi leve evig. Hele grunnen til at vi kan få frelse og evig liv, er på grunn av at Jesus overvant døden – og Satan. Djevelen vil få sin evige straff i ildsjøen (Johannes åpenbaring 20:10), hans skjebne er for evig oppskrevet i Guds hellige Ord, og han er uten håp.

Det må nevnes at flere av dem som ikke vil godta en messianisk fortolkning av dette verset har stor utfordringer med dette skriftstedet. Leupold siterer Procksch som presterer å si at “kampen ender i uvagjort” og kommer med den tankerekken at siden “kvinnens ætt” og “slangen” begge “knuser hverandre”, så går begge i oppløsning – de tilintetgjør hverandre. De som bruker den engelske King James har i det vide og brede store problemer med denne fortolkningen På engelsk står det jo “the seed of the woman”, et uttrykk som kan oversettes som “kvinnens frø” eller “kvinnens sæd”. Dette blir fremhevet fordi kvinnen ikke har noe “sæd” eller noe “frø” ifølge forplantningslæren. Det er mannen som har dette! Dette lovede frøet vi finner her, forklarer Morris, ville en dag bli født av en menneskelig kvinne, men at Satan ble holdt i mørket vedrørende hvilken kvinne dette gjaldt eller når. Både Adam og Eva kan ha trodd at Gud her snakket om deres førstefødte sønn. Satan har fortsatt sine angrep mot alle hannkjønn som har blitt født i den lovede linjen av patriarler, særlig dem med spesiell profetisk betydning (eks. Noah, Abraham, Jakob, David) i tilfelle disse skulle vise seg å være dette lovede “frøet”. Morris, og mange med ham, hevder hårdnakket at dette “frøet” – eller “ætten” om du vil – snakker om Jesus Kristus, som i fremtiden vil ovevinne – eller “knuse” – djevelen.

La oss helt til slutt bare nevne to ord som synes å bli forbigått i denne diskusjonen. “Kvinnens ætt” skulle “knuse” slangens “hode“. Det er en naturlig forklaring at dersom du tråkker hardt på en slange, så vil resultatet bli at du knuser dens hode. Det er et helt ødeleggende resultat som kan sees i sammenheng med at Satan blir totalt utslettet i ildsjøen som vi ser i Johannes åpenbaring 20:10. Til sammenligning vil slangen “knuse hans hæl.” Hvem er så denne “han” det her er snakk om? Som sagt er det en utbredt oppfatning om at dette snakker om “kvinnens avkom” – “kvinnens ætt” eller “kvinnens frø” – som de fleste mener er Jesus Kristus. Slangen vil “knuse Jesu hæl” leser vi gjerne. Dette kan bety at slangen vi “stikke” eller “bite” Jesus, men uten å overvinne Ham. Som vi vet, døde Jesus på korset, men Han ble ikke overvunnet. Han stod opp igjen på den tredje dagen, og er fremdeles i live i dag, hvor Han sitter ved Faderens høyre hånd. Hebreerne 1:3 forteller oss at Han “satte seg ved Majestetens høyre hånd i det høye.” Jesus ble “knust” på den måten at Han led døden, men Jesus ble ikke værende i graven. Dersom denne fortolkningen av dette verset er riktig, så er det den første profetien om Jesus i Bibelen.

Vers 16

“Til kvinnen sa han: Jeg vil gjøre din møye stor i ditt svangerskap. Med smerte skal du føde dine barn. Til din mann skal din attrå stå, og han skal råde over deg.”

1 Mosebok 3:16

Gud er nå ferdig med dommen over slangen – eller Satan, om du vil. Nå vender Han seg mot kvinnen – Eva. Noen har sagt at hva Herren sa til Eva ikke var en fordømmelse, men de fleste vil nok ikke være enige i dette. Mamge kvinner ville nok stryke ut disse ordene som vi leser her om de kunne, men de er allerede sagt av Gud og nedskrevet i Hans hellige Ord. Dommen over kvinnen er for det meste et faktum som vi kan gjøre lite med, om vi enn skulle ønske det. Andre sider ved denne dommen ser vi at er i stor grad fjernet i vårt moderne samfunn, men ikke helt, og ikke alle steder i verden. Denne boka er ikke en diskusjon om Guds dommer er rette, men bare en studie og en kommentar om hva Guds ord egentlig sier,

Gud sier at Han vil “øke i mengde” – det vil si “forstørre” – “sorgen” eller “bekymringen” til kvinnen. “Møye” som brukes her i den norske 1988 oversettelsen, blir ofte brukt som “strev” eller “streben”, som betyr vanskelige tider. I2011 oversettelsen står det “strev“. Ordet på hebraisk betyr “bekymringer”, “fødsel” eller “smerte”, alle kan sees i forbindelse med fødselsrier og smertene ved en fødsel. Så nevner da også Moses ordet “svangerskap” som sees i forbindelse med denne smerten eller bekymringen. Betydingen synes klar – kvinnen skal “streve” og føle stor smerte når tiden kommer til fødselen. Det er viktig å undertreke at Adam og Eva på denne tiden enda ikke hadde fått noen barn, så dette gjaldt fremtiden. En del av forbannelsen over kvinnen – på grunn av at hun spiste av det forbudte treet – var altså smertefulle fødsler. Om en i dag forsøker å ta bort de andre forbannelsene over kvinnen i vårt moderne samfunn, så kan de ikke ta bort denne. Selv om en benytter seg av epidural, så er smerter likvel uunngåelig. Og problemet med epidural er at, når den gies for tidlig, så stopper den riene til den fødende. Helt smertefrie fødsler er helt umulig å ha. Men smertene under fødselen er absolutt verdt det. Johannes krev: “Når en kvinne skal føde, har hun sorg, fordi hennes time er kommet. Men når hun har født barnet, minnes hun ikke sin trengsel mer, i glede over at et menneske er født til verden” (Johannes 16:21).

Hva vi nettopp har sett på, passer godt med ordene “Med smerte skal du føde dine barn.” Ordet for “smerte” kommer fra et ord som betyr “jordkar” – som oftest oversatt som “smertefullt strev”. Dersom du ser på betydningen av det norske ordet “jordmor”, så finner vi at det betyr “å ta barnet fra et jordgulv og gi det til moren”. Jordmoren er personen som tar barnet imot på jordgulv og gir det til moren. I nyerer tid har en foreslått en forandring av denne tittelen fordi vi i våre dager har flere mannlige jordmødre. Obstetrisk sykepleier er blitt nevnt som et forslag i til ny tittel, men det er ikke mange som liker dette. Kanskje “jordmor” også kan være et bilde på at menneskene er kommet fra jorden – eller støvet – og skal ved døden returnere til jorden – eller støvet. Det er interessant, når vi ser hva dette ordet i Vers 16 kommer fra, at “jord” er et ord som absolutt har sammenheng med fødsler.

Så kommer det noe som mange kvinner i dag ikke liker, og som til og med mange menn ser på som en foreldet ting. Vi leser: “Til din mann skal din attrå stå, og han skal råde over deg.” Ordet “attrå” stammer fra et ord som betyr “å strekke seg etter noe” – det vil si “å lengte etter noe” eller å “lyste etter noe”. Noen kommentatorer trekker sammen smerten under fødselen med lysten etter mannen, og sier at kvinnene ikke klarer å unngå å bli gravide – og derfor føde barn – fordi de lyster etter menn. Dette kan være et mulig argument for denne tiden, men ikke nødvendigvis etter at at en oppfant prevensjon. Mange vil vel ikke se dette som et stort problem, men de har ofte store problemer med slutten av denne setningen: “han skal råde over deg.” Jeg har tidligere hevdet at mannen og kvinnen ble skapt som likeverdige på alle måter. Guds straff etter syndefallet har forandret på dette. Fordi kvinnen har latt seg lure av Satan, så mener Herren tydeligvis at hun trenger å bli “rådet over” av mannen. Dette er et skrifsted som blir misbrukt av mange menn i mange kulturer for å gjøre slaver av kvinnene. Mange kvinner er også sinna på Paulus som sa at kvinnen skulle underordne seg mannen (Efeserne 5:22), men mennene skal ikke bare underordne seg hverandre i Kristus (5:21), men han skal elske kvinnen slik som Kristus elsket menigheten og ga Seg selv for den (5:25). Dette er ingen liten ting som kreves av mannen, og dersom han mishandler kvinnen på noen som heslt slags måte, så handler han i strid med hva Bibelen sier.

Det kan virke ironisk at kvinnen søkte etter gelden over å spise en saftig og fristende forbuden frukt, men endt så opp med å finne både smerte og sorg – alt som er vanskelig å bæreIntet annet sted er “smerten” mer til stede enn under en fødsel. Når dens smertefulle karakter blir åpenbar, vil kvinnen normalt ikke ha søkt mer etter den, men vi vet at dette har blitt en smerte som blir ofte følt, noe som er en nødvendighet for at menneskerasen ikke skulle dø ut. Ethvert svangerskap ender på samme måte – med en smertefull fødsel. Det kan også synes ironisk at kvinnen, til tross for denne smerten, vil lyste etter den handlingen som resulterer i svangerskap. Det kan også synes ironisk for noen at kvinnen – som ble lovet å bli som en gud ac slangen – ville ende opp med å bli underlagt mannen og hans kontroll.

Den lange, triste menneskehistorien har bekreftet nøyaktigheten av denne profeyien. Kvinnens skjebne har, opp gjennom årene, blitt karakterisert som en av smerte i mange former – fysisk, mental, åndelig, og spesielt i forbindelse med barnefødsel. Generelt sett har mannen underlagt seg kvinnen med lite omsorg for hennes egne følelser og behov. Vi finner fremdeles i enkelte kulturer og religioner at slik underleggelse og ydmykelse har vært nesten universell, og inntil ganske nylig har dette også vært at mannen har hatt stor kontroll over livet og døden til kvinnene. Det er imidlertid viktig å huske at dette ikke var Guds originale plan for menn og kvinner. Les gjerne om igjeb kommentarene til 1 Mosbok 2:23-24. Faktum er at det er i vestlige land – som i stor grad har hatt kristne prinsipper i sine lover og sin kultur – at vi finner kvinnen som mer enn bare en dominert person. Skriftstedene overfor (om underordning) viser klaet at mannen skal elske sin kone, og det gjør en ikke ved å trampe på henne.

Vers 17

“Og til Adam sa han: Fordi du lød din hustrus røst og åt av treet som jeg forbød deg å ete av, skal jorden være forbannet for din skyld. Med møye skal du nære deg av den alle dine levedager.”

1 Mosebok 3:17

Gud har lyst forbannelse over slangen og kvinnen, og nå henvender Han seg til mannen. Selv om vi ikke vet hvem som har fortalt Eva om at de ikke skal ete av det forbudte treet. Som tidligere nevnt, kan dette ha vært Gud selnv, eller Adam kan ha fortalt Eva om hva Gud har sagt. Vi vet helt sikkert hva Herren har sagt til Adam, for det er nedskrevet her i Bibelen. Det er meget mulig at Eva har blitt fortalt det samme av Gud selv, men vi vet at i etterkant er det Adam som har blitt gitt skylden for syndefallet. Gud sa at jorden skulle “være forbannet for din skyld” – og Paulus skrev at “likesom synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden på grunn av synden, og døden slik trengte gjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle” (Romerne 5:12). Og han fortsetter: “Likesom en manns overtredelser ble til fordømmelse for alle mennesker, slik blir også en manns rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker (15:18). Vi kaller Adam “den første Adam” – og Kristus “den siste (eller andre) Adam” (1 Korinterbrev 15:45), avhengig av hvilken oversettelse en bruker. Bibelen legger altså skylden mest på Adam, og vi blir fortalt at vi får “arvesynden” eller mer riktig kalt “opprinnelig synd” – fra Adam, noe vi får beskrevet av Paulus i Romerne 5:12-19.

Først sier Gud at grunnen til at Adam blir straffet – han lyttet til Eva når hun inviterte ham til å spise av treet. “Lød” her betyr, som tidligere nevnt, å lytte på en intelligent måte – det betyr ganske enkelt at du forstår ordene du hører. Adam lyttet til Evas “høye rop” eller “kall”, noe som indikerer at Adam trolig ikke var tilstede da Eva først spiste av frukten, men ble ropt til av Eva at han måtte komme bort til henne og smake på frukten fra treet. Adam ble ikke lurt av slangen, men føyet seg etter sin kones oppfordring. Vanligvis er det bra for mannen å lytte til konen sin, men dette er ett unntak. Ett annet unntak er da Jobs kone sa til til Job: “Si Gud farvel og dø!” (eller “Forbann Gud og dø!” i andre oversettelser) (Job 2:9). Det var på grunn av at Adam lyttet til Eva at han spiste av det forbudte treet. Gud undertreker her at Han tidligere har forbudt Adam å spise av treet. Adam har – i Guds øyne – ingen som helst unnskyldning for hva han har gjort. Han har lyttet til sin hustru istedenfor å lytte til Gud.

Det er ingen tvil om Adams skyld her. Han har spist av treet som Gud hadde forbudt ham å spise av. Det er heller ingen tvil om vår synd heller. Guds Ord forteller oss at “alle har syndet og står uten ære for Gud” (Romerne 3:23). Jesus er det eneste mennesket som har levd uten synd. Peter beskriver Jesus slik: “han som ikke gjorde synd, og der ble ikke funnet svik i hans munn” (1 Peter 2:22). På grunn av at Jesus var uten synd, kunne Han dø i vårt sted slik at vi kunne få frelse.Paulus skriver: “Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud” (2 Korinterbrev 5:21). Dette var nødvendig for at vi skulle kunne bli gjenforent med Herren. Jorden ble forbannet på grunn av hva Adam hadde gjort, og Adam døde åndelig da han syndet. Alle mennesker etter Adam ble født som åndelig døde etter dette, uten å være istand til å ha samfunn med Gud. For at vi skulle kunne ha samfunn med Gud igjen, må vi bli født på nytt, slik Jesus sa til Nikodemus i Johannes 3:3. Når vi blir født på ny, starter vi et nytt liv – et åndelig liv hvor vi gjennom vår åndelige forbindelse med Herren kan ha samfunn med Ham. Jesus gjorde dette mulig for oss. Adams forbannelse er blitt vår, men Jesus Kristus kan fjerne forbannelsen over oss.”Så skal og Kristus, etter å være ofret en gang for å bortta manges synder, annen gang bli åpenbart, ikke for syndens skyld, men til frelse for dem som venter på ham” (Hebreerne 9:28).

Til slutt i verset leser vi: “Med møye skal du nære deg av den alle dine levedager.” Det hebraiske ordet for “møye” så vi også i Herrens forbannelse over kvinnen. Det betyr “bekymring” som for eksempel i “barsel” (barnefødsel) og “strevet”, “sorgen” eller “bkymringen” forbundet med dette. For mer utfyllelse forklaring om dette ordet kan du lese mer under Vers 16. Med denne bekymringen skal mannen “nære deg“, det vil si “spise”, av den forbannede jorden “alle dagene i ditt liv”. I all evighet vil mannen jobbe og streve tidlig og sent, vår, sommer og høst, gjennom all slags vær for å livnære seg med jordens grøde. Vi leser imidlertid mer om dette i Vers 19. Det kan imidlertid nevnes at værforholdene i den ante-diluviane (før-flom) tidsalder var mye mer behagelig enn vi ser i den verden som vi lever i nå. Men Adams enkle oppgave som overseer av Edens hage var over – og vi vil se at mannen fra nå av vil måtte arbeide mye hardere. Her tenker jeg på ordene til kong Salomo som skrev: “Men når jeg så på alt det som mine hender hadde gjort, og på den møye det hadde kostet meg, da så jeg at alt sammen var tommhet og jag etter vind. Det er ikke noen vinninbg å nå under solen” (Predikanten 2:11).

Straffen som ble lagt på manneb er på flere måter større, men det må også komme fram at en stor del av straffen, spesielt på slutten av verset, ser ut til å gjelde både kvinnen og mannen. Med andre ord, så kan de første hebraiske ordene i Vers 17 – “til Adam” – eller “la’adham” – betyr “til mannen” istedenfor “til Adam”. Igjen poengteres det at “adam” både betyr “menneske”, eller “mann”, samtidig som det eer Adams navn. En kan også se kontrasten med det foregående verset hvor det står “til kvinnen“. Dersom en ser på Vers 20 ser man at Adam gir Eva navn. Meb mannens straff passer hans ugjerning. Han skulle ha hersket over hagen og alt i den, men han lot seg istedenfor bli ledet vilol. Det var denne gjerningen som ville resultere i bekyringene vi tidligere har sett på. Jorden skulle gi sin grøde, men først etter at mannen har slitt og strevd i bekymring og strev. Arbeid blir en byrde, og arbeideren ender opp med å lengte etter å få sove (Predikanten 5:11) – og livet blir en evig, ond sirkel hvor en strever etter å skaffe mer mat og få endene til å møtes.

Vers 18

“Torner og tistler skal den bære for deg, og du skal ete av markens vekster”

1 Mosebok 3:18

I dette verset sier Gud at “torner og tistler” skal “vokse opp” eller “komme fram” fra jorden. At diisse nå skal vokse fram som et resultat av Adams synd indikerer at disse vekstene ikke har eksistert tidligere. Det vil ikke lengre bare vokse busker og trær med frukt samt grønnsaker på jordens overflate, men ugress og torner og tistler vil gjøre det mer vanskelig for bonden å produsere markens grøde. Forbannelsen over jorden er mye videre enn Adam kunne ha forestilt seg på forhånd. Alt dette er viktig for Adam og Eva ettersom de må leve av “markens vekster” som Gud har gitt dem. I bakkens forbannelse ser vi at tistler og urgess vanligvis vokser mye fortere enn de andre, nyttige vekstene som finnes. Som senere vers vil vise oss, må Adam og Eva jobbe utenfor Edens hage, og frodigheten i denne hagen har kanskje ikke vært like stor utenfor denne hagen som tross alt var spesielt forberedt for dem av Herren.

Dr. Henry M. Morris tror ikke at Gud her skapt eller lagde torner og tistler, men at Han trakk tilbake litt av Hans kraft som hadde produsert et “stødig nivå” med liv og orden, og at når Gud trakk tilbake litt av kraften Hans, så begynte ting å gå i oppløsning, noe som resulterte i uorden og død. Det kan sammrnliknes med at dyrene allerede var skapt med sterke og skarpe tenner og klør, men at de ikke brukte dem til noe annet enn å spise frukt. Husk at den perfekte verden vi så før syndefallet ikke inneholdt noe lidelse eller død, og løvene vil ha spist gress sammen med lammene. Det er også på sin plass her at enkelte dyr i dag fremdeles spiser grønt selv om de har skarpe tenner. Vi antar også at noen av de store dinosaurene også var planteetere, selv om de også var utstyrt med en imponerende tanngard. Om Gud skapte tornene og tistlene, eller Han bare “tillot” at andre plantevekster vokste mer fram, så er det i alle fall sikkert at Han forandret verden drastisk for menneskene.

Morris snakker også om at det en så her kunne ha vært mutasjoner i det genetiske materialet. Dersom du er en fan av sci fi, så vil du kanskje tenke at mutasjoner er spennende og muligens en del av evolusjonen. Vitenskapelig sett er nesten all muutasjoner skadelige, og fører ofte til stor skade eller død. Dersom forverrende mutasjoner forandret plantene, så kan det også virke mulig at liknende mutasjoner kunne skje i dyr. På samme måte som glatte, runde knopper kan ha mutert til torner i planter, så er det også mulig at tenner og negler designet for planteetende diet kan ha mutert seg tl huggtenner og klør som, sammen med en fortsatt forverring av næringsinnhol og proteininnhol i dietten, gradvus kan ha dannet en kjøttetende apetitt i bestemte dyr. Det er imidlertid viktig å poengtere at dette bare er en av flere teorier.

På samme tid som vi ser denne forandringen i jordens grøde, så antar vi at bakterier og andre mikroorganismer på denne tiden – som opprinnelig kan har vært skapt for å bevare jordsmonnet og vekstene – gjennomgikk en forandring som i enkelte tilfeller kunne være skadelige, eller i verste fall dødelige, for andre organismer som fikk dem inn i fordøyelsessystemet. Det kan være vanskelig å forstå akkurat hvordan alt dette har skjedd, rent vitenskapelig, men det er helt på det rene at syndefallet medførte gigantiske forandringer i den verden som de første menneskene på jorden levde i. Ved en dramatisk forandring av skaperverket ble menneskene nå utsatt for sykdommer og – til slutt – død. Alt dette fordi Adam og Eva spiste av den forbudte frukten.

Vers 19

“I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød, inntil du vender tilbake til jorden, for av den er du tatt. Støv er du, og til støv skal du vende tilbake.”

1 Mosebok 3:19

Gud fortsetter sin forbannelse over manne i dette verset. Egentlig står det at mannen skal “svette” i “nesen” eller “neseborene”, men å bruke “ansiktet” her synes mye bedre. Det gir imidlertid ikke bare et bilde av en mann som svetter i ansiktet, men det ser også ut som nesen renner også. Det er meget trolig at Adam ville svette over hele kroppen, men svette i ansiktet er det vi tørker hele tiden. Det at en svetter kan indikere at det enten er varmt vær ute, eller at en arbeider over en lengre tidsperiode. I Adams og mannens tilfelle er det sikert det siste. En kan imidlertid nevne at det er i ansiktet en først begynner å svette, dette fordi blodet blir sendt ekstra hurtig til hjernen, ofte fordi en bøyer seg ned, men mest på grunn av sterke handlinger av muskelen som igjen får blodlegemene rundt hodet til å svelle opp ved store strømninger av blod – fibrene slapper av, porene utvider seg, og svette eller serum renner ut. Dette er en veldig konkret måte at menneksene kan føle konsekvensene sv synden sin.

Når Gud her sier “I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød”, så er dette en måte å si at vi må jobbe for å kunne spise. Bibelen har flere advarsler om dem som er late, og ikke vil arbeide. Paulus skrev: “For alt mens vi var hos dere, gav vi dette påbud: Den som ikke vil arbeide, skal heller ikke ete” (2 Tessalonikerbrev 3:10). Dette kan imildertid snues rundt til å bli noe positivt: at den som arbeider har ett til å spise sin mat. Jesus sa til disipleme Han sendte ut i Matteus 10:10: “Ta ikke skreppe med på reisen, ikke ta kjortler, ikke sko eller stav. For arbeideren er sin føde verd.” Paulus skriver også: “For skriften sier: Du skal ikke sette muleband på en okse som tresker! – Og: Arbeideren er sinn lønn verd!” (1 Timoteus 5:18). I storfilmen “De Ti Bud” av Cecil B. DeMille (1956) raider Moses kornlagrene for å gi mer mat til slavene. Dette gjorde han slik at de jødiske slavene fikk mer styrke til å bygge ferdig byen Moses holdt på å opprette. Arbeid om mat har et nært forhold; dersom vi ikke spiser nok, vil vi ikke ha styrke til å jobbe hardt, men de som er late og ikke vil jobbe er en skam. Salomo hadde mye å si om lathet, eks. Ordspråkene 10:14, 12:11, 12:24, 13:14, 14:23, 19:15, 20:4.

Gud hadde sagt at den dagen de spiste av det forbudte treet, så ville de dø. Her er en versjon av hva presten sier under begravelsen, selv om vi kanskje er vant til å høre “Av jord er du tatt, til jord skal du bli!” Adam og Eva falt ikke døde om, men de gikk fra åå være udødelige til å bli dødelige. Fra nå av ville ting som varme, kulde, fuktighet og kald trekk påvirke helsen deres, og de ville kunne bli syke. Noen av disse forandringene er omtalt under Vers 18. Som en sentvirkende dødsdom blir Adam fortalt at han er skapt av støv, og han vil vende tilbake til støv når hans liv er over, tilbake til Gud som skapte ham. Når kroppen går i oppløsning, går den tilbake til byggeblokkene som hadde laget den. Det er åpenbart fra dette at Adam ikke var skapt for å dø, men ville levd evig dersom han ikke hadde syndet. Det å kunne leve evig er avhengig at vi lever i samsvar med Herrens vilje. De som gjør det, vil aldri i evighet dø! Sant nok vil vi som lever her i dag dø, men vi vil leve evig i oppstandelsen. Livets tre, som vi har sett på tidliger, vil sikkert ha en viktig rolle i å bevare menneskene for all evighet. Til syvende og sist er det Gud Herren som gir oss evig liv, hvordan Han enn vil utføre dette rent praktisk.

Memnneskene har blitt fortalt at de skal arbeide hardt – med blod, svette og tårer – noe som ikke vil gi seg før døden. Først når en begraves, vil en kunne slutte å jobbe og streve. Livet kan lett synes som “tomhet og jag etter vind” (Predikanten 1:14), og dette er – selv om vi ikke alltid er klar over det – en straff for synd. Kroppens skjebne blir fortalt i dette verset: “støv er du, og til støv skal du vende tilbake“. Dette er for mange et høytidelig ord hvis sannhet blir følt med overveldende styrke hver gang vi ser det oppfylt og hører disse ordene. Igjen er det essemsielt å huske at disse ordene gjaldt ikke bare Adam og Eva, men alle menneskene som ville bli født etter dem.

Det kan være på sin plass her å minne oss om at den andre (eller siste) Adam også var godt kjent med sorg. Jesaja beskriver Jesus slik: “Foraktet var han og forlatt av mennesker, en smertens mann, vel kjent med sykdom… Sannelig, våre sykdommer har han tatt på seg, og våre piner har han båret. Men vi aktet ham for plaget, slått av Gud og gjort elendig” (Jesaja 53:3-4). Grunnen til at vi trengte Jesus til å være vår andre (eller siste) Adam, var på grunn av hva den først Adam hadde gjort. Gud måtte også bringe Jesus til “dødens støv” (Salme 22:16).Jesus bar forbannelsen for oss da Han gikk til Golgata, og på grunn av det som Han gjorde der, så vil vi en dag kunne oppleve at der ikke mer skal være noen død, sorg, grår eller smerte lengre (Johannes åpenbaring 21:4, 22:3). Selv om denne forbannelsen ikke har blitt fjernet for oss i dag, så vil vil Jesus komme tilbake og rense og renovere jorden (se 2 Peter 3:10, Johannes åpenbaring 20:11, 21:1). Han har allerede betalt prisen for dette (1 Peter 1:18-20).

Vers 20

“Adam kalte sin hustru Eva, fordi hun er mor til alle som lever.”

1 Mosebok 3:20

Dette er et lite vers som er et mysterium for mange. Dersom vi ikke forstår ordene som er nedskrevet her, vil ikke kunne forstå verset. Hva i all verden har navnet “Eva” å gjøre med å være “mor til alle som lever“? Verset starter med “Adam” – et ord som vi vet både betyr “menneske” og oversettes både som “mannen” og “Adam” ettersom det er det samme ordet. Adam “kalte sin hustru Eva“. Å “kalle noen” her betyr “å ta imot noen” eller “å adressere noen”. Det er bildet av å ta et skritt framover for å hilse noen velkommen, og da ved å bruke navnet deres. Ordet for “hustru” er det habraiske “ishshah” – ordet som Adam hadde gitt henne tidligere, og som tidligere ble kalt “manninne” i 1988 oversettelsen. Dette ordet har vi sett på under det forrige kapittelet (1 Mosebok 2:23).

Så, hvilket navn har da Adam gitt “sin hustru“? “Eva” (“Chavvah” på hebraisk) betyr “liv-giver”. Dersom man leser i Septuaginta (den greske oversettelsen av Gamle Testamentet), så står det “Og Adam kalte sin kones navn liv, fordi hun var mor til alt levende“. Her blir orspillet mellom Evas navn og det å være alles mor mye mer tydlig enn på norsk. Kanskje vi brurde ha kalt Eva “Liv” istedenfor? Den greske oversettelsen gir oss i alle fall en mye bedre forståelse for hva som egentlig står i den hebraiske grunnteksten. “Chavvah” er et orde som betyr “liv” eller “å bringe liv”, mens “chay” – på slutten av verset – betyr “alt som er levende”. Eva er riktignok ikke mor til planter og dyr, men hun er stammor til alle som har blitt født etter henne – i all evighet.

Det står ikke nedskrevet hvorfor Adam gjorde dette. Vi ser to mulige årsaker til dette. For det første kan dette blitt gjort ved guddommelig instruksjon. På samme måte som Gud ga navn til Abraham og Sara, noe som forseglet pakten mellom Abraham og Herren, og var en forikring overfor dem at, selv om synden deres var uskyelig for Ham, så hadde Han ikke reversert hele velsignelsen Han hadde gitt dem. De skulle fremdeles forplante seg og fylle jorden. Det var også etn indirekte bekreftelse på denne ætten – eller “frøet” om du vil – som skulle knuse slangens hode. For det andre kan Adam gjort dette på egen hånd, en indikasjon på at Han tross alt godtok Guds Ord til ham og Eva. Dette var nok ikke noe som var gjort i trass, men som en ydmyk sikkerhet og avhengighet til Guds tidligere løfte.

Ettersom Eva ikke enda hadde noen barn når hun ble gitt tittelen “mor til alle som lever“, så er det meget trolig at denne uttalelsen fra Adam er forårsaket av Gud – nesten som en “profetisk” uttalelse. De trodde sikkert på Guds framtidige nåde og velsignelse, og at Evas “ætt” skulle knuse slangens hode. Bibelen sier klart at vi alle dør “i Adam” (1 Korinterbrev 15:22), og at det derfor ikke har vært noen mennesker før Adam og Eva. Det kom heller ikke flere mennesker på jorden før Eva begynte å føde barn. Det betviles at Adam og Eva var lenge i Edens hage før dette skjedde. Gud hadde sagt at de skulle “bli fruktbare… og fylle jorden” (1 Mosebok 1:28), og det tviles ikke at de ville sette i gang med dette ganske så snart. Selv om de her nettopp har blitt gitt en dødsdom (Vers 19), så ser de her frem mot et langt liv med flere barn som de må opprda. I Apostlenes gjerninger skriver Lukas at “Han (Gud) lot alle folkeslag av ett blod bo over hele jorderiket” (Apostlenes gjerninger 17:26), og dette er enda et skrifsted som undertreker at Eva er stammor til alle menneskene på jorden i dag. Til tross for mye straff og forbannnelser over både Adam og Eva, så er det velsignelser og nåde å spore også i deres liv.

Vers 21

“Og Gud Herren gjorde klær av skinn til Adam og hans hustru, og ikledde dem.”

1 Mosebok 3:21

Den norske ordlyden er litt andreledes enn hva grunnteksten sier, men det er bare fordi rekkefølgen på de hebraiske ordene ville virke unaturlig på vårt språk. Det første ordet er faktisk “Adam“. Som tidligere nevnt betyr “adam” både “menneke” og “rød jord”, noe som understreker at Adam var laget av støv eller jord. Trolig var det rød jord. Dette betyr ikke nødvendivis at Adam var rødhåret – faktisk tilsier genetikken at Adam trolig var middels brun (eller middels mørkhudet) med mørkt hår. Når man ser alle hudfargene som vi finner i dag, er det meget trolig at de første menneskene har vært noenlunde i midten av hudfargespekteret, noe som er en genetisk nødvendighet. At jorden var rød kan ha en annen billedlig betydning: blodet er rødt, og ingen kan leve uten blod. I 3 Mosebok skriver Moses: “For kjøttets sjel er i blodet, og jeg har gitt dere det på alteret for å gjøre soning for deres sjeler. For blodet er det som gjør soning, fordi sjelen er i det” (3 Mosebok 17:11). Faktisk blir menneskene fortalt at de ikke skal spise blod så langt tilbake som i 1 Mosebok 9:4-6. Blodet er ikke bare nøvendig for at vi mennesker skal leve, men det krevdes blod for at menneskenes synder skulle bli tilgitt. Først da Jesus ga Sitt blod for oss, så kunne vi legge vekk de utilstrekkelige ofringene fra Moselovens tid. “For med ett offer har han (Jesus) for alltid gjort den fullkomne som blir helliget” (Hebreerne 10:14).

Adam sees her sammen med Eva – hans kone, hustru, hjelper og make. Det var helt naturlig at de skulle være sammen – de var to sider av samme mynt. Ikke bare var de de første menneskene på jorden, men på dette tidspunkt var de de eneste menneskene på jorden. Adam var uten tvil den barskeste mannen på denne tiden, og Eva var den vakreste kvinnen. Ikke bare fordi at de var de eneste, men de var skapt på spesielt vis av Gud Herren selv. Det er ikke det minste rart at de holdt seg nær hverandre, og det var også naturlig at når den ene syndet, så fulgte den andre etter. Vi er alle lett påvirket av alle andre. Ord som “gruppepress” og “gruppepsykologi” er ord som beskriver noen av disse vanskelighetene vi får når andre mennesker – bevisst eller ubevisst – setter press på oss. En kan kanskje si at det på denne tiden ikke var så mye gruppepress, fordi det bare var to mennesker tilstede. Faktisk kan presset ha vært enda større. Dersom de falt i unåde hos den andre, så var det ingen andre å løpe til. Det at Adam fulgte etter Eva når det gjaldt å spise av frukten var egentlig ganske naturlig. Dessuten vet vi alt for godt hva som bor inne i oss mennesker.

Vi har tidligere sett nærmere på “Jehova Elohim“, så vi vil ikke diskutere disse to titlene for Herren her, uten at flere oversetter dette med “Den levende Gud”. Det er naturlig å introdusere Gud her. Vi har fått presentert Adam og hans hustru, og grunnen til at de er så interessante, er at Gud skapte dem. De er de eneste to menneskene som ikke har blitt født, og derfor ikke hadde en navle. Adam og Evas store interesse er i deres forhold til Gud. De gikk fra å vandre med Gud i hagen til å miste fellesskapet som de hadde med Ham. Vi vet faktisk ikke om Adam og Eva ble gjenforent med Herren – vi vet ikke om de har en del i evigheten sammen med Herren og de andre som fulgte etter Ham. Ingen av dem er nevnt i Berømmelsens Hall i Hebreerne 11 hvor troens største helter en nevnt. Der starter det med Abel, som var deres sønn. Faktiusk er den prostituerte Rahab med på denne fantastisk listen (11:31). Vi vil imidlertid se noen positive ting som er skrevet om Adam og Eva, men vi vet ikke om de hadde den rette innstillingen mot Gud etter Eden. Vi vet ikke om de sa som David: “Gud, skap i meg et rent hjerte, og forny en stadig ånd inne i meg!” (Salme 51:12). Gjennom alle tider har Gud lett etter kvinner og menn som har rene hjerter – men det er en hel studie alene.

Vi finner i det overforstående verset at Gud gjorde to ting for Adam og Eva: Han lagde klær av skinn, og Han kledde Adam og Eva med dem. Dette er en utrolig viktig ting som skjer her – mens Adam og Eva fremdeles er i Edens hage, stedet som Herren hadde forberedtt for dem å leve i. Det kan ikke uttrykkes klart nok at dette var en avgjørende handling av enorme porposjoner – at døden kom inn i det som hadde vært en perfekt verden uten sykdom, lidelse og død. Den eneste måten at Gud kunne lage klær av skinn, var ved å ta livet av dyrene som hadde skinnene. Og hvem har sagt at det var nok med ett dyr per menneske? Adam og Evas forsøk på å dekke over synden sin – med fikenblader – hadde ikke vært tilstrekkelig. Kunne du ha forestilt deg å gå rundt i klær av fikenblader? Det ville ikke være umulig at noen av bladene ville falle av når du gikk, og at de ikke helt dekket hva de skulle. Det ville være veldig upraktiske klær å ha på seg, men Adam og Eva visste ikke bedre. Gud måtte drepe noen dyr – spille deres blod – for å lage klær som ville dekke over synden deres. Selv om det ikke sies klart her, så er dette et kjempegodt bilde på Kristus. Jesus døde for oss slik at Hans blod kunne dekke over synden vår. Det er dette Paulus snakker om når han skriver: “Salige er de som har fått sine overtredelser tilgitt, og sine synder skult” (Romerne 4:7). Vi ser litt av det samme bildet i Johannes åpenbaring 7:9 hvor Johannes får se en stor folkeskare som er kledd i hvite kjortler. Diisse var dem som hadde “tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod” (7:14). De hadde ikledd seg hvite kjortler som et bilde på at de var ikledd Jesu frelse, noe som også hadde renset dem.

Leupold mener at Guds nye klær for Adam og Eva ikke bare viser deres utilstrekkelighet med å forsøke å dekke over synden seres, men også at Han ga Sin godkjenning av den følelsen av skam som de følte over deres nakenhet. Når synden først var ankommet verden, og syndens lyst med den, så er det bra at vi ikke gpr rundt omkring nakne. I tillegg har de fått klær som kanskje ville være bra for et hardere klima utenfor hagen, selv om det ikke ville være så store miljøforandringer som etter syndefloden i Noahs dager. Videre sier Leupold at Gud trolig ikke lagde klærne selv, men fortalte Adam hvordan han kunne lære hvordan å lage og behandle skinn-produkter. Dette må stå for Leupolds egen regning, ettersom det ikke står nevnt i Bibelen, men vi nevner her at dette er en teori som er lansert av nervnte forfatter. Det vil i mitt hode virke som en bedre allegori dersom Herren selv ville sørge for å dekke syndenbe deres – slik som vi også ser i Abrahams liv da han ble bedt om å ofre sin sønn Isak, og Abraham sa: “Gud vil selv utse for seg lammet til brennofferet, min sønn!” (1 Mosebok 22:8). Jeg tror begge disse skriftstedene er ett bilde på Jesu fremtidige død på Golgata.

Dr. Morrtis kommer med enda en tanke som jeg vil nevne her i denne diskusjonen. Han sier at dyrene som måtte bøte med livet for å dekke over Adam og Evas synd, kan ha vært to dyr som de begge kjente godt. Ja, det er mulig at det var to sauer, men ikke sikkert. I en hage som de bodde i, så kan dyrene der ha vært som kjæleldyr å regne. Dersom denne ideen stemmer, kan synden deres ha brakt dem stor sorg ved ofringen av deres venner. Adam og Eva lærte indirekte om den kommende Frelseren som ville bli deres “forsoning” (eller “tildekning”) og bare kunne bli gitt av Gud gjennom blodsutgytelse (les 3 Mosebok 17:11 ovenfor). Selv om vi ikke vet det med sikkerhet, så er det mulig at denne erfaringen også lærte dem at “kivnnens ætt” måtte til syvende og sist ofre opp Sitt eget blod i den forferdelige konflikten som ville finne sted før total forsoning kunne finne sted. I alle tilfelle ville de snart erfare realiteten av denne konflikten i den tragiske historien om deres to første sønner.

Vers 22

“Og Gud Herren sa: Se, mennesket er blitt som en av oss til å kjenne godt og ondt. Bare han nå ikke strekker ut sin hånd og tar av livets tre, og eter og lever evig!”

1 Mosebok 3:22

Verset som nå ligger foran oss er vers som reiser flere problemstillinger og utfordringer. Verset starter med “Jehova Elohim“, og når Herren snakker, er det alltid viktig å lytte til hva Han sier. Herrens Ord er lov og visdom til oppbyggelse og åndelig vekst. Ingen av ordene vi leser – som er fra Gud – er like inspiurerte, men alle er ikke like essensielle. Noe av det som er uvanlig her, er at Gud snakker med seg selv. Det betyr ikke at Han er blitt gammel og forvirret, men at en av Gids personligheter snakker til en annen. Gud er tross alt “en i tre” – det vi kaller en treenig Gud. Vi så litt av dette i 1 Mosebok 1:26 da Gus snakket om seg selv som “oss“. Vi så at selve navnet “Elohim” er et fletallsord som betyr minst tre, og vi så at Gud er tre personer samtidig som Han bare er en Gud. Likevel kan det være utfordrende å vite hva Herren mener når Han sier at “mennesket (adam) er blitt som en av oss“.

Det er blitt foreslått at en nærmere titt på den hebraiske ordlyden her vil være litt tl hjelp. Adam Clarke foreslår at ordet “hayah” ikke skal oversettes som “er blitt“, men “var”. Han nevner at den samaritanske teksten, den syriske versjonen, så vel som Septaginta (den greske oversetteldsen av Gamle Testamentet) har oversatt teksten med denne tiden. Clarke foreslår derfor her at Gud egentlig sa: “Se, mennesket VAR som en av oss”, i renhet og i visdom, og har nå fallt fra og blitt frastjålet sin elleganse, og at dette har ledet til “å kjenne godt og ondt”. En mer klassisk versjon er at mennesket – etter å ha spist av frukten – er lik Gud på den måten at det vet forskjellen mellom godt og ondt. Dette synes å passe historien i 1 Mosebok bedre. Jamieson, Fousset og Brown mener på sin side at Herren er ironisk når Han sier at mennesket er blitt som den treenige Gud, men at det likevel er utalt med dyp medfølelse. De synes teksten skulle være slik: “Se, hva som har skjedd (på grunn av synd) med mennesket som var som en av oss.” Her synes dette trekløveret innen Bibel-kommentstorer å være enige med Clark. Matthew Henry mener at dette ble sagt for å vekke opp Adam og Eva, og å ydmyke dem. Håpet skulle ifølge Henry være å få de første menneskene til å innse feilen sin og be om tilgivelse. Dette er en metode som Gud av og til bruker. Asaf sa: “La skam dekke deres ansikt, Herre, så de søker ditt navn” (Salme 83:17). Paulus sitt spørsmål i Romerne 6:20-21 dukker her frem i erindringen: “For da dere var syndens tjenere, var dere fri fra rettferdigheten. Hva slags frukt høstet dere så den gang? Slikt som dere skammer dere over, for det ender med død.”

Når Leupold ser Den hellige Treenighet utveksle råd seg imellom om menneskenes handlinger, ser han tristhet. Mennesket, sier Leupold, har oppnådd en slags parodi på gudlikhet. Dette resulterer i en guddommelig og hellig ironi. Intet i disse bemerkningene kunne på noe tidspunkt få det til å se ut som om Herren hadde funner det frafallne mennesket som et objekt for å lufte Hans fornøyelse. Siden menneskelig terminologi er utilstrekkelig for å beksrive guddommen, så vil kanske slike ord som sarkasme og ironi – over den relative anstendighet over en livlig debatt som fremdeles utkjempes om dette skriftstedet – i beste interesse bli unngått slik at vi unngår konflikt med ren medfølelse som uten tvil stempler nåden som virkelig guddommelig, mener Leupold. Han lanserer heller ordet “tristhet” som et beskruvende alternativ når en diskuterer dette verset. Når en sammenlikner “dere vil bli slik som Gud” (Vers 5) med “mennesket er blitt som en av oss” så kan det virke som om dette faktisk har skjedd, men menneskets “guddommelighet” er en trist og billig imitasjon av Gud.

Uttrykket “en som oss” kan ikke inkludere engler. Englene er ikke på samme nivå som Herren, men de er høyere oppe i hierarkiet en oss. Forfatteren av Hebreerne skrev. “Hva er et menneske, at du kommer ham i hu? Eller et menneskes sønn, at du ser til ham? For en kort tid stilte du ham lavere enn englene. Men med ære og herlighet kronte du ham” (Hebreerne 2:7). Gud og englene tilhører en høyere klasse av vesener. For det første er en slik planeringsprosess som putter Gud og skapte vesener i samme klasse prekær, og for det andre står uttrykket i 1:26 som en referanse til personene i Treenigheten i en helt annen klasse. Det hevdes imidletid av enkelte at avslørelsen i Skriften opp til dette punktet er for tynt til å la oss forstå dette verset klart, og vi innrømmer at de tidlugere trinnene i åpenbaringen ikke kan bli fullt ut forstått. Men ettersom Skriftsted forklarer Skriftsted kan vi selvsagt komme med flere teorier – og av og til bekrefte eller avkrefte teoriene våre. Det finnes ingen andre skriftsteder i Bibelen som tilsier at vi er guddommelige. Riktignok sier Asaf i Salme 82:6: “Dere er guder, dere er alle Den høyestes sønner.” I denne forbindelsen betyr “guder” – “å være lik Gud”, samme som ordet “kristen” betyr “å være lik Kristus”. Vi ER ikke guder, men vi likner Gud på den måten at vi følger Hans lov og Hans vilje. Det første budet lyder: “Du skal ikke ha andre guder foruten meg” (2 Mosebok 20:3, 5 Mosebok 5:6).

Til slutt i verset finner vi at Gud er bekymret for at Adam og Eva skal ete av livets tre og leve evig. Noen tror at å hindre dette var en handling av nåde – for å hindre en ny fristelse. Før hadde de lyttet til Satans fristende ord om treet med kunnskap om godt og ondt, og det er ikke helt utenkelig at han også kunne ha fristet dem til å lure døden ved å spise av livets tre. Andre, igjen, tenker at ordene har blitt uttalt ironisk, en spydighet fra Den høyeste, for å bryte opp den stakkars synderen for hans overtredelse, fordi det guddommelige forbudet om forventningen av å bli lik Gud og kjenne godt og ondt, og nå som han hadde mistet alt det gode Gud hadde planlagt for ham og bare får ondhet i dets sted, så kommer Herren med spydige ord om det mislykkede prosjektet hans. Men Gud er alltid den samme, og det kan være vanskelig å se at en elskende Gud som bryr seg om sine skapninger ville bruke sarkasme eller ironi når det omhandlet en forferdelig katasrofe – som syndefallet tross alt var – noe som ville resulterer i at Jesus måtte dø på korset for oss syndige mennesker.

Livets tre er også et symbol på det uendelige livet som ville bli belønnet menneskene på grunnn av deres lydighet. Nå som menneskene hadde feilet, og falt i synd, så hadde de forspilt sine rettigheter til å spise av dette treet. Kanskje ville de ha tenkt at å spise av dette treet ville gjenopprette det som de hadde mistet. De kan ha følt en skam soim de også følte et behov for å rette på. Salme 83:17 sier: “La skam dekke deres ansikt, Herre, så de søker ditt navn.” Vi vet at Adam og Eva følte skam, men det er usikkert i hvilken grad de har søkt Herren igjen for å gjøre opp for sin synd. Bibelen er rett og slett stille på dette området. Et annet bilde vi får her – hvor Gud og de første menneskene “skiller seg” – er at Adam og Eva går fra å være i Guds beskyttede hage til å være utenfor Guds beskyttende gjerder. Men mer om dette senere.

Man kan si at å hindre Adam og Eva å spise av treet var en nødvendighet før denne episoden om syndefallet kan bli ferdig behandlet. Vi lærer litt om dette treet fra dets navn og fra bemerkninger som blir gjort om det Det ser ut som om det hadde kraft til til å gi evig liv til dem som spiste av treet, ettersom de “lever evig“. Men siden intet tre, etter hva vi vet, kan ha slike egenskaper, så synes det best å anta – som Luther gjorde – at denne bemerkelsesverdige kraften var karakteristisk av treet, ikke av dets egne naturlige kvaliteter, men gjennom dyden av Guds Ords kraft, som gledet seg over å ordinere at dette skulle bli virkningen av å spise av frukten på dette treet. At mennesket i sin frafalne tilstand skulle tilegne seg kvalitetene av uforgjengelighet til sin synd herjede og synd beseirede elendighet. Han ville aldri ha vært istand til å riste av seg sin dødelige spole. Da kunne Paulus ikke ha skrevet: “Han (Jesus) skal forvandle vårt fornedringslegeme og gjøre det likt med sitt herlighetslegeme ved den kraft han har til også å legge alle ting under seg” (Filipperne 3:21).

Vers 23

“Så viste Gud Herren ham ut av Edens hage og satte ham til å dyrke jorden, som han var blitt tatt av.”

1 Mosebok 3:23

Dette verset starter, som så mange andre, med “Jehova Elohim“. Gud sender vekk Adam og Eva fra fra Edens hage. Dette verset er nært beslektet med Vers 22. Gud sender dem vekk for å hindre at de skal spise av livets tre. De henger sammen. Det foregående verset gir oss grunnen til handlingen i dette verset. Samme hva grunnen var til at Gud ikke ville menneskene skulle spise av livets tre, så er det her helt klart at grunnen til at Gud sendte dem ut av hagen, var slik at de ikke skulle spise av det nevnte treet. Dessuten var fellsskapet med Gud brutt da Adam og Eva syndet, og de kunne ikke være sammen mer. Gud er en kjærlig Gud som elsker oss alle. Beviset på dette finner vi i Johannes 3:16: “For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.” Vi ser litt av prblematikken i 4 Mosebok 14:18 hvor Moses skriver: “Herren er langmodig og rik på miskunn! Han forlater misgjerning og ovrertredelse. Men han lar ikke den skyldige være ustraffet.” Grunnen til dette er at Gud er en hellig Gud – i Johannes åpenbaring 4:8 ser vi at de fire livsvesnene roper natt og dag: “Hellig, hellig, hellig er Herren Gud, Den allmektige, han som var og som er og som kommer.” Vår synd og Guds hellighet kan bare bli forenet ved at vi tar imot Jesus som vår personlige Frelser. Til dette skjer, er vi adskilt fra Gud. Det at Gud kastet menneskene ut av Edens hage var en tydelig demonstrasjon av at der er ett skille mellom menneskene og Gud – og Jesus Kristus er broen som kan bringe oss sammen igjen.

Vi ser også at mennesket ble satt “til å dyrke jorden“. Der hebraiske ordet her betyr ikke bare at en jobber med jorden, men impliserer ar en er slave for jorden. Det gir et bilde av å være lenket til jorden, at vi er budnet til den, og vi er faktisk jordens slaver. Det er ikke jorden som “jobber” eller “arbeider” for oss, men det er vi som tjener den. Dette sees i sammenheng med at menneskene skal ete sitt brød i svette (Vers 19), noe som ikke kan sammenliknes med det arrbeidet som Adam gjorde i Edens hage i 1 Mosebok 2:15, en tid da det ikke var ttistler og torner – og ugress – på jorden, og de i tillegg bodde i en hage som Gud hadde forberedt spesielt for dem. Livet etter Guds straff (eller forbannelse) over mennesket gjorde også at det skulle være hardere arbeid for at mennesket skulle kunne brødfø seg. Den jorden som mennesket hadde blitt laget av, skulle nå – på en måte – være menneskets herre.

Det har blitt sagt at Gud var nødt til å “drive ut” menneskene fra Edens hage. Det kan se ut som at de, selv om de kan ha angret det de gjorde, var ekstremt motvillige til å forlate hjemmet deres for å dra ut til den harde og ukjente verden utenfor hagen. De kan ha fryktet at de aldri ville se Gud igjen, siden Hand “hjem” syntes å være i hagen. Dette kan ha gjort at de ble desperate etter å tilegne seg Hans fellesskap og beskyttelse. Det er helt på rene at å at menneskene nå ville måtte slite for å brødfø seg.

Steningsstrukturen i Vers 23 er litt foranbdret fra det som er vanlig. Direkte diskurs (diskusjon) fusjonerer til det som er den guddommelige planen – en effektiv måte å si at Gud utfører sitt formål. Handlingen med å plassere mennesket i hagen blir her beskrevet når Han “utviste” ham. Verbet “å sende” eller “utvise” er en god oversettelse. Det er imidlertid den mer generelle uttalelsen om det som skjedde. Dess mer beskrivende ord som brukes, som beskriver måten å gjøre d4t på, er gitt i Vers 24. Tanken om at arbeid vil bli menneskets eneste arbeid foreslår at det er noe uvelkomment og nedverdigende med det hele, når Gud snakker om jorden “som han er blitt tatt av”. Alle andre noble privilegier som mannen har hatt, er nå kansellerte, slik som å herske over jorden. Mannen står nå faktisk i tung trelldom til den samme jorden som han tidligere var herre over. Noen forsøker å gjøre dette verset til å hovedsakelig være det samme som Vers 24, men i realiteten er det to veldig forskjellige vers som forteller noe ganske forskjellig, selv om begge omhandler utkastelsen av hagen. Det første verset (Vers 23) beskriver det som skjer generelt, mens det andre (Vers 24) er mer spesiffikt.

Vers 24

“Han drev mennesket ut, og øst for Edens hage satte han kjerubene og det luende sverd som svingte hit og dit for å vokte veien til livets tre.”

1 Mosebok 3:24

Som vi var inne på under det foregående verset, så er dette verset litt mer beskrivende om hvordan Gud “viste” mennesket ut av hagen. “Mennesket” her er der hebraiske ordet “adam“, men det må ha involvert både Adam og Eva. Det kan være at Moses brukte uttrykket “adam” som å bety “menneskeheten” – altså alle menneksene som fantes på denne tiden, og det var som kjent bare to mennesker. Gud “drev mennesket ut“, og dette er mye strekere ord enn bare å “utvise” dem. Ordet “garash” betyr “å drive ut fra besittelse” og brukes om skilsmisse i et ekteskap. Det kan oversettes som “skilsmisse” og “fraskilt” når det brujes som substantiv istedenfor et verb, og det innebærer at en blir tvunget ut med makt. Adam og Eva fikk derfor intet valg her, men de ble regelrett kastet ut av hagen med makt.

Dette gir assosiasjoner til 1 Mosebok 1:4 hvor Herren Gud “skilte lyset fra mørket“. Jesus selv sa at “Jeg er verdens lys! Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket men ha livets lys” (Johannes 8:12). “Og lyset skinner i mørket, og mørket tok ikke imot det” (1:5). Vi ser flere likheter med at Gud skilte lyset fra mørket, og at Han skilte menneskene i verset ovenfor fra Seg selv. Lyset og mørket passer ikke sammen. Lyset jager bort mørket, og mørket er det helt motsatte fra lyset. 1 Johannes 1:5, 7 sier: “Gud er lys, og det er ikke noe mørke i ham”, “Men dersom vi vandrer i lysrt, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd.” Når vi kommer til Kristus og blir renset av Hans blod, så er det meningen at vi skal bli “verdens lys” (les Matteus 5:14-16 og se hva Jesus sa om dette under begprekenen). Vi kan ikke lese Vers 24 og 1Mosebok 1:4 uten å bli minnet på Paulus sitt spørsmål i 2 Korinterbrev 6:14: “Hva samfunn har lys med mørke?” Det er essensielt å innse at lysets barn er Guds barn, og mørkets barn er syndens slaver. Like naturlig som at lyset måtte skilles fra mørket, så er det naturlig at syndige mennesker ikke kan ha samfunn med Gud – med mindre de kommer til Ham via Kristus. Han er den eneste veien til Gud (Johannes 14:6).

Det neste vi ser er at Gud plasserte “kjerubene” for å vokte inngange til Edens hage. Hvem er så disse skapningene? Det hebraiske ordet “karuwb” er oversatt “kjerub” på norsk og “kjeubim” på engelsk (King James versjonen). Figurer som forestilte kjeruber, hørte med til utstyret i tabernaklet som jødene hadde med seg i ødemarken. På lokket av Paktens Ark var det to kjeruber av gull, én i hver ende, vendt mot hverandre, og hadde ansiktene bøyd nedover, som om de bad. Hver kjerub hadde to vinger som var utbredt oppover og skjermet lokket. (2 Mosebok 25:10–21; 37:7–9) På de indre teltdukene i tabernaklet og på forhenget som skilte Det hellige fra Det aller helligste, var det også brodert bilder av kjeruber (2 Mosebok 26:1,31; 36:8,35). Kjerubene var ikke framstilt som groteske figurer, eller som små barn, od de var alle kjerubene hadde manneskikkelse (man finner ingen kvinnelige engler i Bibelen). Salomos tempel hadde to store kjeruber laget av oliventre og belagt med gull, stående i Det aller helligste. Hver av dem var 4,5 m høy. I Esekiel er det beskrevet flere syn som skildrer kjeruber; blant annet et syn av et tempel, der vegger og dører var dekorert med utskårne kjeruber (Esekiel 41:17–20,23–25). I et annet syn så ledsager kjeruber Guds himmelvogn, og svarer på en måte til løpere. Selv om jødene hadde bilder av engler, så ble ikke disse englene tilbedt, i tråd med det andre bud om ikke å lage seg et bilde i den hensikt å tilbe det: «Du skal ikke gjøre deg noe utskåret bilde, eller noen avbildning av det som er oppe i himmelen, eller det som er nede på jorden, eller av det som er i vannet nednfpr jorden. Du skal ikke tilbe dem og ikke tjene dem!» (2 Mosebok 20:4,5) I Esekiel 28:12-19 blir det beskrevet en klagesang over kongen av Tyrus. Mange mener at denne sangen har en parallell til Satan I denne sangen står det bl.a. følgende: «Du var en salvet kjerub med dekkende vinger, og jeg satte deg på Guds hellige fjell. Der gikk du omkring blandt skinnende steiner. Usrsffelig var du i din ferd fra den dag du ble skapt, til det ble funnet urettferdighet hos deg. Ditt hjerte opphøyet seg for din skjønnhets skyld. Du ødela din visdom på grunn av din glans.» Dette får noen til å trekke den slutning at Satan – eller Lucifer om du vil – sannsynligvis var en kjerub før han gjorde opprør mot Gud.

Disse kjerubene – som en må kunne beskrive som åndelige skapninger, en type engler – ble plassert øst for Edens hage. Det kan nevnes som en kuriositet at de fleste kirker er bygget mot øst hvor en har korset og alteret, mens inngangen til kirken er i vest. I middelalderen stod presten vendt mot øst siden Jesus er antatt å komme tilbake fra øst. Dette sees gjerne i sammenheng med at Jesus skal komme tilbake øst for Jerusalem – på Oljeberget – og er ikke nødvendigvis ensbetydende med at Han kommer østfra for alle land. Kjerubene hadde også “luende sverd som svingte hit og dit“. Dette betyr at det var flammer på kjerubenes sverd, noe som sikkert må ha sett fryktinngytende ut for Adam og Eva. Noen kommentatorer mener til og med at flammene på disse sverdene er hva vi kaller “Shekinah” – som betyr “Guds guddommelig nærvør”. Det brukes blandt annet om Guds nærvær i tabernaklet da jødene på Moses tid vandret gjennom ørkenen i 40 år. Den viste seg som en flamme om natten og en røyksøule om dagen. Selvet ordet “shekinah” er imidlertid ikke brukt i originalteksten her, så det er bare en teori. Kjerubenes oppgave var “å vokte veiden til livets tre“. Gud forsikret seg om at Adam og Eva ikke var istand til å komme tilbale til Edens hage ved å sette Hans åndlige skapninger der med sverd i hånd.

Det var noe skammelig ved å bli jaget ut av hagen. Menneskene hadde først nytt godt av et velsignet fellesskap med Gud, så ble de strengt kastet ut. Plasseringen av kjerubene ved inngangen til hagen gjorde deres fordømmelse enda klarere fr dem, og det var umulig å komme seg inn i hagen igjen. Disse kjerubene var ikke noen hvem-som-helst, men hadde det store privilegium å være i Guds umiddelbare nærhet, og de assosieres spesielt med Guds dom. Et eksempel på dette er Davids omtale av kjeruber i Salme 18:11. Det er interessant å merke seg at Leupold mener at de luende sverdene ikke er i kjerubenes hånd. Han mener at det eneste kjerubene og flammene har felles, er at de sperrer veien til Edens hage. Han mener at flammene represnterer Guds vrede, og at disse sverdene – som også kan oversettes som “kuttende inntsrumenter” eller “tørke” – bare er en beskrivelse av flammene som kan ha beveget seg i sikk-sakk fornasjon. Dette er imidlertid ikke den vanlige fortolkningen av disse ordene, men er en interessant teori som kan være grei å ta med seg.

All spekualsjon om hvor lenge Edens hage eksiterrte etter sybdefallet er en håpløs affære. Trolig ble den ikke ødelagt før syndefloden kom over hele jorden i Noahs dager. Vi avslutter dette kapittelet i 1 Mosebok med et sukk over alt som gikk tapt på grunn av at synden kom inn i verden. Intet annet kapittel i Skriften viser oss på samme måte kilden til alt ondt i verden. Vi ser også at Gud flere ganger inviterer oss til å komme til Ham for å bekjenne våre synder, noe som Adam og Eva ikke ser ut til å ha benyttet seg av.

KAPITTEL 4

Vers 1

“Adam holdt seg til sin hustru Eva, og hun ble med barn og fødte Kain. Da sa hun: Jeg har fått en mann ved Herren.”

1 Mosebok 4:1

Når vi begynner Kapittel 4 er Adam og Eva utenfor Edens hage, og vi finner den fortsatte historien om de første menneskene på jorden. 2011-oversettelsen sier at “Adam var sammen med sin kvinne Eva” som begynnelsen på dette verset. Ordet “yada” betyr faktisk “å kjenne” ved å se på noe. Den engelske King James Bibelen bruker ordet “knew” – altså “visste” – noe som synes som en veldig rar oversettelse. Ordet brukes imidlertid om mange andre sanser i tillegg til å “å kjenne” eller “å se”. Det kan for eksempel bety “å oppdage” – noe som kan bety at Adam har “oppdaget” hvordan de kan føre slekten videre ved å føde barn. Vi vet ikke om Gud har gitt dem instruksjoner om forplantningslæren til dem, eller om de oppdaget dette mer tilfeldig. “Yada” står sammen med ordet “eth” som er et spesielt ord på hebraisk som vi ikke finner maken til på norsk eller engelsk. Det brukes om tid – enten vanlig tid eller tiden av en hendelse – en erfaring, eller en hendelse. Det har neppe noen spesiell innvirkning på ordet som står foran, i vårt tilfelle “yada“. Det hebraiske ordet oversatt “å kjenne” eller “å oppdage” brukes ofte innen hebraisk litteratur for å beskrive samleie mellom en mann og hans medhustru (konkubine). Det er også et ord som brukes ofte i Bibelen, men oftest om “å kjenne” som i “å vite” rent intellektuelt.

En av grunnene at vi skjønner hva oversettelsen av “yada” her er (foruten andre hebraiske skrifter) at resultatet var at Eva ble gravid. “Hun ble med barn, og fødte Kain.” Adam og Eva fikk mange barn (1 Mosebok 5:4), de fleste av dem er ikke nevnt ved navn. Vi går imidlertid ut fra at Kain var deres første barn. Vi vet hvordan det er selv – det første barnet er alltid ekstra spesielt, og vi tar mange bilder og videoer av det første barnet, Så blir det ofte færre og færre bilder jo flere barn en får. Vi går ut ifra at den første fødselen på jorden – og i menneskenes historie – er nevnt ved navn i Bibelen. “Kain” (translitterert som “Qayin“) betyr “å anskaffe” eller “å få” på hebraisk. Det samstemmer med hva Eva sa på slutten av verset: “Jeg har fått en mann ved Herren.”

Ordet på hebraisk for “fått” blir oftest oversatt som “opprettet”. I tillegg er dette ordet et ordspill på Kains navn, og kan derfor sees som “Jeg har fått anskaffet en mann ved Herren.” Eva innser at alle velsignelser kommer fra Gud, og at ethvert nyfødt barn er en Guds gave. Selv om oversettelsene av dette ordet varierer, så synes det å være en konsensus om at Eva trodde dette barnet var gitt henne av Gud. Det er også mange som antar at Eva trodde dette var den lovede Messias som ble hintet om i 1 Mosebok 3:15. Selv om navnet “Messias” ikke har blitt nevnt enda, så ventet nok Adam og Eva på etterkommeren som ville knuse slangens hode. Fødselen av Kain viser at Gud tross alt har velsignet Adam og Eva med å kunne produsere barn. Vi vet ikke hvor mange barn de hadde, men det kunne ha vært ganske mange. “Ved Herren” har av enkelte andre blitt oversatt “med Herrens velsignelse”. Dette var ingen jomfrufødsel, slik som en kan misforstå ut ifra den norske ordlyden her, men det er klart fra begynnelsen av dette verset at Adam var far til Kain.

Navnet Kain har også blitt assosiert med ordet “besittelse”. Kain var gitt til Eva og forårsaket stor glede, takknemlighet og forventning. Alle barn er en stor gave, og er viktige i oppbyggingen av en familie. Vi finner stor trøst når vi ser dem komme til oss fra Herrens hånd. Selv om Eva hadde født Kain med bekymringen og slitet som Herrens dom hadde gitt som konsekvenser av synd, så mistet hun ikke gleden over nåden i smertene sine. Gledene vi får, er ofte mer enn vi fortjener, og derfor må ikke klagene våre drukne takksigelsene våre. Som nevnt har flere kommentatorer antatt at Eva trodde at Kain var den lovede fra “hennes ætt” som ville vinne over Satan, og at hun derfor triumferte ved hans fødsel, slik som vi ser i slutten av dette verset. Dersom dette stemmer, så tok hun naturligvis feil, slik som Samuel også gjorde da han utbrøt: “Sannelig, Herrens salvede står her for Herren!” (1 Samuel 16:6). Hvem kan forutse fremtiden til barna våre når de blir født? Hvem vet hvilke store ting de vil oppnå i livene sine? Adam og Eva antok at Kain var en mann gitt dem fra Herren. De trodde at Kain var den lovede, mens han i realiteten var verdens første morder.

Det kan se ut som om det er Eva som har gitt Kain navn trenger ikke være noe problem. Bibelen hevder ikke klart når matriarkene begynte i dagene før flommen. Det er bare naturlig at mødrene av og til vil gi navn til sitt barn. Av og til ser vi at det er farens vilje som står sterkest. Vi ser imidlertid nok en gang at det synes å være Eva som gir barna navn i Vers 25. Eva var ikke bare takknemlig for barnet sitt, men slo også fast at Herren hadde gitt henne en mann. Selv om hun trolig trodde at Kain var “den lovede”, så ble han senere beskrevet som “av den onde” (1 Johannes 3:12). Vi vet intet om barndommen eller oppveksten til Kain utenom det som står om dem når han var gammel nok til å arbeide. Vi ser senere at han ble en bonde, noe som var forskjellig fra hans bror Abel. Vi finner også referanser til Kain i Nye Testamentet – som nevnt i 1 Johannes, og også i Hebreerne.

Vers 2

“Siden fødte hun Abel, hans bror. Abel ble sauegjeter, Kain ble jordbruker.”

1 Mosebok 4:2

Når vi fortsetter med Adam og Evas historie, ser vi at “siden” – eller bokstavelig talt “legge til” – så ble Abel født av Eva. Dette verset står meget nært til det foregående verset. Det hebraiske ordet “yasaph” er et like sterkt bindelegg som ordet “og” mellom 1 Mosebok 1:1 og 1:2. Eva fødte Kain – så “i tillegg” “fødte hun Abel, hans bror“. Disse to versene er begge korte og kunne ha stått sammen. Det minner oss om at Bibelen opprinnelig ikke ble skrevet som kapittel og vers, men at dette ble gjort i god tid etterpå. Abels navn på hebraisk er faktisk ikke “Abel” men “Hebel“. Ordet betyr “pust”, “damp” – eller i overført betydning “forgjengelighet”. Det gir inntrykk av en som bare kommer som et åndedrag for så å forsvinne for alltid. Noen har foreslått at Kain og Abel var tvillinger. Denne teorien har dukket opp på grunn av dette verset blir knyttet til det foregående verset med ordet nevnt ovenfor. Man leser da Skriften slik: Eva fødte først Kain og la til Abel like etterpå. Forskjellen på navnene til de to guttene – i tillegg til at det bare sies at Eva ga navn til Kain – gir grobunn for tanken om at Eva fødte tvillinger og øyeblikkelig ble forelsket med Kain (som vi ser i Vers 1) og ikke brydde seg like mye om Abel. Dette kan ikke bevises fra Bibelen, men er en fascinerende tanke. Dersom Eva utvalgte seg Kain istedenfor Abel kan dette ha gitt Abel en dårlig start i livet. Vi vet i dag at arv og miljø er utrolig viktig for barns oppvekst, og om denne teorien skulle stemme, kan det gi større forståelse av hvordan to brødre med samme foreldre kunne vokse opp så vidt forskjellig i personlighet.

Adam var i begynnelsen en gartner i Edens hage. Kain ble en jordbruker og fulgte i sin fars fotspor på samme måte som han var et levende eksempel på det forbannede mennesket som måtte streve for å tjene til livets opphold. Abel, derimot, hadde valgt et helt annet yrke. Han var gjeter og gjette sauer, akkurat som kong David – mannen etter Guds eget hjerte (1 Samuel 13:14 jfr. Apostlenes gjerninger 13:22). Ordet for “hyrde” betyr bokstavelig “en som mater flokken” og brukes derfor ofte om menighetsforstandere, pastorer og biskoper – bare for å nevne noen. Dette er et ord som billedlig beskriver Abel som en åndelig karakter. Det foreslås av enkelte at flokken også kan ha inneholdt geiter ettersom ordet for “sau” også er et kollektivt navn for små dyr som holder til på slettene. De to brødrene var like forskjellige i personlighet som de var i yrkesvalg.

Abel var imidlertid en av troens største helter – som nevnes i Bibelens “Hall of Fame” i Hebreerne 11. Han er faktisk den første av flere som blir nevnt av en rekke store personligheter gjennom hele Bibelens historie. “Ved tro bar Abel fram for Gud et bedre offer enn Kain. Ved den fikk han vitnesbyrd om at han var rettferdig, for Gud vitnet om hans gaver. Og ved sin tro taler han ennå etter sin død” (Hebreerne 11:4). Abel ble også kalt “rettferdig” en “profet” noen ganger i Nye Testamentet (Matteus 23:35, Lukas 11:50-51).

Guttene hadde begge valgt gode og produktive yrker. Kain brakte mat på bordet for familien ved å bli bonde og dyrke fram forskjellige grønnsaker, frukter og bær. Abels sauer ga klær til familien. Det er mulig at noen dyr har blitt brukt for ofring til Herren. Dette er imidlertid ikke nedskrevet konkret i Bibelen, så det er bare en teori. Det er selvsagt mulig at Adam og Evas synd ikke skulle glemmes, og at blod var nødvendig for å dekke syndene både for Adam og Eva og for Kain og Abel. 3 Mosebok 17:11 sier: “For blodet er det som gir soning, fordi sjelen er i det.” Selv om det er meget trolig at de første menneskene på jorden ofret dyr til Herren, så finner vi ikke dette nedskrevet i Bibelen før på Moses sin levetid. Det kan være på sin plass å nevne på ny at menneskene på denne tiden var vegetarianere. Menneskene fikk ikke lov til å spise kjøtt til etter syndefloden (1 Mosebok 9:3). Dersom menneskene spiste kjøtt før dette, må de ha gjort det uten Guds tillatelse. Dessuten var det nok næringsstoffer i grønnsakene og frukten til at de kunne ha et godt og næringsrikt kosthold før vannflommen. Enkelte vitenskapsmenn tror at det etter syndefloden var mindre næring i jordens grøde, og at dette var årsaken til at menneskene fikk tillatelse til å spise kjøtt. Folkeøkningen kan også ha spilt inn på dette. Vi vil komme nærmer inn på disse emnene når vi senere ser på syndefloden.

Ikke alle er enige i at Kain og Abel var tvillinger. For eksempel hevdet Dr. Morris at dersom dette var tilfelle, så ville dette stå klart i Skriften. Vi ser blant annet en meget klar beskrivelse av Esau og Jakobs fødsel i 1 Mosebok 25:21-26, og ser hvordan disse to sloss fra fødselen av. En ser ikke noe liknende i historien om Kain og Abel. Leupold, på sin side, mener at det kan være mange tvillingpar som ikke har blitt klart fortalt om i Bibelen, og peker mot flere skriftsteder hvor han sier at det ikke er nevnt unnfangelse før fødselen deres. Fravær er imidlertid ikke det samme som bevis, og – som tidligere nevnt – er dette bare en teori, men jeg nevner her to kommentatorer som har forskjellig syn på dette.

Selv enn hvor man står i teorien om Kain og Abel var tvillinger eller ikke, så er det på rene at vi her ser begynnelsen av en av de best kjente historiene fra Bibelen. Begge disse personlighetene reiser flere interessante spørsmål som vi vil diskutere under veis. Dessverre er det mange som ikke tror at disse personene levde – også flere som bekjenner å være kristne. Både Adam og Eva blir sett på som symboler, ikke virkelige mennesker. Mange har problemer med å tro på 1 Mosebok 1-11 fordi det ikke passer med deres oppfatning av hvordan verden ble til – deres syn på vitenskapens forhold til Bibelen. Denne forfatteren tror på en bokstavelig fortolkning av helke Bibelen, og kommenterer disse versene med den antagelse av at Bibelen er Guds Ord. For mer om fortolkning av bibelske skrifter, se introduksjonsdelen til denne studien.

Vers 3

“Da en tid var gått, skjedde det at Kain bar fram for Herren et offer av markens grøde.”

1 Mosebok 4:3

Verset ovenfor starter med “Da en tid var gått”. Dette er oversatt fra to hebraiske ord, “qets” og “yome“. Det første ordet betyr “en ekstremitet”, og blir brukt som “etter”, “slutt” eller “den ytterste grense”. Det andre ordet har vi vært inne på noen ganger før. Det betyr hovedsakelig “en dag” og beskriver de varme timene på en dag. Brukt billedlig blir det oversatt som “tid” eller “tidsalder”. Det finnes mange variasjoner man kan bruke for å oversette disse to ordene sammen, og vi ser en god løsning i teksten ovenfor. Adam Clarke oversetter ordene som “på slutten av dagene”, noe som gir en følelse for at dette angir når guttene har blitt voksne. På Jesu tid ble en mann ansett for voksen da han ble 30 år gammel, og vi ser at Josef ble “statsminister” i Egypt da han var 30 år gammel (1 Mosebok 41:46) og Jesus startet sitt virke da Han var “omtrent” 30 år gammel (Lukas 3:21). Vi vet selvsagt ikke om Kain og Abel også ble betraktet som voksne da de ble 30 år gamle, men det er ikke umulig at det her menes at de var blitt voksne. Bibelen bruker selv ikke ordet “voksen” noe sted, men nevner heller hvor gamle folk var. Tradisjonen tilsier at jødene kom til noe som blir kalt “sannhetens øyeblikk” (“moment of truth”) når de blir 30 år. Talmud (hovedkilden til de jødiske lover) sier at en mann får sin fulle styrke ved fylte 30 år. Det finnes imidlertid unntak til denne regelen, og Gud kan bruke folk selv om de er unge. Til Jeremia sa Gud: “Si ikke: Jeg er ung! Du skal gå til alle dem jeg sender deg til, og alt det jeg befaler deg, skal du tale. Frykt ikke for dem, for jeg er med deg og vil redde deg” (Jeremia 1:7-8). Jeremia kan ha vært en tenåring, men mest trolig er det at han ikke var fylt 30 enda.

Det finnes flere andre teorier om hva disse to hebraiske ordene peker mot. Noen mener det peker mot slutten av uken – til sabbaten når de skulle hvile etter en ukes arbeid. Noen mener det peker mot høytiden da de høstet inn all grøden fra markene og hadde sin innhøstningsfest. (De jødiske høytidene ble imidlertid ikke innstiftet så tidlig, så dette stemmer nok ikke – likevel er innhøstningstiden en teori som er lansert av enkelte kommentatorer.) Enda en teori som er blitt foreslått er at det var tiden for ofring dette gjaldt. Vi vet at det ble ofret til Herren i disse dager, men vi leser ikke hva Gud har sagt til dem om ofring, eller om dette er noe menneskene har funnet på selv. Mest trolig har flokene på denne tiden blitt fortalt at de skal ofre til Herren deres Gud, men det er ikke nedskrevet hva de er blitt fortalt eller påbudt av Gud.

Kain bar ikke bare frem “et offer” til Gud, men han brakte med seg offer fra førstegrøden av det han hadde dyrket. Dette passer utrolig godt med hva vi leser i 3 Mosebok 23:10-13: “Når dere kommer inn i det landet jeg vil gi dere, og dere høster landets grøde, da skal dere komme til presten med det første kornbånd av deres høst, han skal svinge kornbåndet for Herrens åsyn, for at Herren kan ha velbehag i dere. Dagen etter sabbaten skal presten svinge det. Samme dag som deres svinger kornbåndet, skal dere ofre et årsgammelt lam uten lyte til brennoffer for Herren og matofferet som hører til: to tiendedeler av en efa fint mel, blandet med olje, til ildoffer for Herren, til en velbehagelig duft, og drikkofferet som hører til.” Lovene gitt til Moses og Israel under deres vandring i ødemarken var meget strenge. Det er ikke nedskrevet liknende lover for dem som levde før syndefloden. Dette var en helt annen tidshusholdning hvor samvittigheten var det som særpreget menneskene på jorden. Loven kom ved Moses, likevel kan vi ikke helt se bort fra den muligheten at menneskene på dende tiden kan ha blitt fortalt av Gud at de måtte ofre til Ham. Om Gud befalte dette eller ikke, så ser vi klart at begge brødrene ofret til Herren.

Der var en tid da Adam og Eva – som representanter for menneskeheten – var istand til å møte Gud regelmessig. Etter syndefallet ble de kastet ut, og kjerubene voktet inngangen slik at menneskene ikke lengre kunne ha denne regelmessige kontakten med Gud, og vandre sammen med Ham i hagen (1 Mosebok 3:24). Gud hadde imidlertid lovet en Forløser – en som ville komme og knuse slangens hode noe som ville muliggjøre samvær igjen mellom mennesker og Gud. Det ville selvsagt være naturlig at Herren satte opp forskjellige vilkår for at dette skulle skje. Muligheten for at det var gitt spesifikke regler om dette er absolutt tilstede, men ikke dokumentert. På grunn av manglende informasjon vet vi heller ikke om dette var deres første ofring til Herren, det bare antas av flere kommentatorer. Det kan ha vært vanlig å gjøre dette i forbindelse med sabbaten, men vi vet ikke dette sikkert. Vi vet at Gud var fornøyd med ett offer, og ikke det andre. Vi vil imidlertid komme tilbake til dette senere.

Flere kommentatorer føler at det vi leser om her var oppstarten av ofringene til Gud. Grunnen til dette er Bibelens stillhet om tidligere ofringer. De mener nok at dersom menneskene hadde blitt befalt å ofre av Gud, så ville Moses ha skrevet dette ned på papir – eller på skinn, som man ofte gjorde i Gamle Testamentets tid. Flere antar at Adam har bedt sønnene sine gjøre dette, og at det er derfor det har sneket seg ut av den oppskrevne historien. Man finner det vanskelig å tro at disse guttene – nå voksne – har kommet på dette av seg selv. Selvsagt kunne enhver person som virkelig var takknemlig til Gud for alt de hadde, ha funnet på å ofre til Gud-Likevel tør vi ikke slå fast noe med sikkerhet ettersom vi ikke kan lese det her. Tilhengere av de forskjellige synene kan underbygge teoriene sine med skriftsteder fra andre deler av Bibelen, skrevet under andre tidshusholdninger, men ingen kan være bombastisk om dette. Ordet for “offer” har en vid betydning, og er ikke til mye hjelp i slik henseende.

Noen underes på hvorfor Kain nevnes først med sitt offer. Det kan være fordi han var den førstefødte. Det kan også være fordi han var den av Adam og Evas sønner som kom først med offeret. Som tidligere nevnt er det også en mulughet at de hadde ofret flere ganger før. Det at Kain bringer sitt offer først betyr ikke at han var mer hengiven i sin religiøse tilbedelse. Vi kan heller ikke si at han ga feil offer til Herren. Han ga det han hadde, fra førstegrøden av marken han jobbet på, noe som Gud tidligere hadde befalt israelittene å gjøre. Så langt i historien er alt i orden.

Vers 4

“Abel bar også fram et offer, som han tok av de førstefødte lam i flokken og deres fett. Og Herren så til Abel og hans offer.”

1 Mosebok 4:4

Etter at Kain hadde kommet med sitt offer, var det Abel sin tur. Abel kom trolig med offeret sitt etter Kain, både fordi det står nevnt i Bibelen etter Kains offer, og fordi Kain var den eldste. Tidsrammen “på slutten av dagene” (Vers 3) gjelder også for Abels offer. Som tidligere nevnt er dette trolig en referanse til at guttene hadde blitt voksen. (Se kommentarer om dette emnet under diskusjonen til det foregående verset. Av en eller annen grunn var det tid til å ofre til Herren, og Abel kom med et godt offer. Adams rolle som far vil ha gjort ham til den ledende personen i familien, og han kan ha fungert som familiens prest. Vi vet at Adam og Eva fikk flere sønner og døtre (1 Mosebok 5:4), men vi vet ikke om de også ofret til Herren, eller om de var “voksne” da dette verset fant sted. Adam kan ha instituert ofringene som et minne om hva som skjedde i Edens hage. Det er imidlertid ikke så viktig hvem som startet denne ofringen. Det står for eksempel ikke at Adam ofret til Herren. Tilbedelse av Gud gjennom ofring er imidlertid noe som vi finner gjennom hele Gamle Testamentet, og først da det perfekte offeret kom, kunne en slutte med denne praksisen (les Hebreerne 9:22-28). Dette er imidlertid skrevet spesielt om Lovens tidshusholdning – tiden fra Moses og opp til Kristi død på korset. Etter Kristi død og oppstandelse lever vi i Nådens tidshusholdning (eller Menighetens tidshusholdning) som skal var til Jesu andre komme.

Abel sitt offer var et lam, fordi han var en gjeter. Akkurat som Kain hadde gitt av “førstegrøden”, så ga Abel “av de førstefødte lam“. Lammet er av stor viktighet ettersom det er et bilde på Kristus. Da Johannes så Jesus komme mot seg for å bli døpt, utbrøt ham: “Se der Guds lam, som bærer verdens synd!” (Johannes 1:29). Jesus var det perfekte offerlammet som kunne ta vekk hele verdens synd. Jesaja skrev dett om Kristus i cirka år 700 f.Kr.: “Vi for alle ville som får, vi vendte oss hver sin vei. Men Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham. Han ble mishandlet og han ble plaget, men han opplot ikke sin munn, lik et lam som føres bort for å slaktes, og lik et får som tier når de klipper det” (Jesaja 53:6-7). Jødene feirer påske ved å spise “påskelammet” – en tradisjon de bruker til å minnes da jødene ble satt fri fra Egypt på Moses sin tid. Da tok de “et lam uten lyte, av hannkjønn, årsgammelt” for å slakte det og stryke blodet på dørstokkene, slik at dødens engel skulle gå dem forbi (les 2 Mosebok 12:3-20 for å se hva Gud sa om dette til Moses). Dette var også et bilde på Kristus som skulle komme og gi opp Sitt blod for oss. Jesus kalles også “Lammet som ble slaktet” i Johannes åpenbaring 13:8. Selv om vi ikke finner at slik ofring var beordret i Abels levedager, så ser vi at ofringene er ganske like dem vi finner i Moseloven. Gud er imidlertid ikke nødvendigvis ute etter offer, men søker dem som har et rent hjerte. David skrev: “For du har ikke lyst til slaktoffer, ellers ville jeg gi deg det. I brennoffer har du ikke behag. Offer er for Gud en sønderbrutt ånd. Et sønderbrutt og sønderknust hjerte vil du, Gud, ikke forakte” (Salme 51:18-19). Dette fikk David til å rope ut: “Gud, skap i meg et rent hjerte, og forny en stadig ånd i meg” (51:12). Det er altså ikke selve offeret, men ofrerens hjerte som er viktigst for Gud, og dette gjelder gjennom alle tidshusholdninger.

Gud “så til Abel og hans offer“. På engelsk står det at “Herren hadde respekt overfor Abel og hans offer”. Selve ordet på hebraisk betyr “å stirre på”, mer konkret “å inspisere”, “å betrakte” eller å bli forumdret av det du ser på. Mange mener at Gud foretrakk Abels offer fordi det var et blodoffer, og trekker dette sammen med at det ikke finnes soning for synd uten at blod blir utgytt og peker til Hebreerne 10:22. Det er mulig at disse sannhetens har blitt åpenbart for dem som levde før den store vannflommen, men vi kan ikke fastslå dette med sikkerhet. Hebreerne 11:4 slår fast at det var ved tro at Abel ga et bedre offer enn Kain. Det synes som om det ikke var gaven i seg selv som var problemet, men at giveren ble funnet feil ved. Det å få respekt for offeret kan på hebraisk sies som “å stirre inn i noe med det ivrigste blikk”, noe som ville passe med oversettelsen her. Samme hva grunnen var, så ser vi at Abel ser ut til å ha fått sitt offer godkjent av Gud.

Noen bemerker at det er en stor kontrast mellom Kain og Abels offer. Det blir sagt at “til og med Abel” brakte offer til Herren, at det var “på hans part”. En understreker også at ikke bare offerlammet blir nevnt, men også dens “fett“. Det virker som om forfatteren har forsøkt å understreke hvor godt et offet Abel brakte til Herren. Leupold mener å se en forskjell mellom Kains offer – mener at han bare ga fordi det krevd av ham, som en utvendig, religiøs seremoni – og Abels offer som var det beste han kunne gi. Han kan være inne på noe, men Hebreerne 11:4 viser at det ikke var offeret alene som var seeensiel, men innstillingen til dem som ofret. Dyreblod kunne ikke redde dem mer en gode gjerninger kan redde oss i dag. Gud har alltid søkt etter “en mann etter sitt hjerte” (1 Samuel 13:14).

Vers 5

“men til Kain og hans offer så han ikke. Da ble ble Kain forbitret, og stirret ned for seg.”

1 Mosebok 4:5

Vi har nettopp beskrevet de to typene offer som de to brødrene Kain og Abel har presentert til Gud. Vi leste at “Herren så til Abel og hans offer.” Dette har vi antatt å bety at Gud så på Abels offer med velbehag, På engelsk så vi at dette ble oversatt som “Herren hadde respekt” til Abels offer. Selv om vi ikke vet hva Gud har befalt menneskene på den tiden å ofre til Ham, så vet vi at Han aksepterte Abels offer av et ungt lam. Som vi ser her hadde Herren Gud ikke respekt for Kain og hans offer. Kains offer ser i utgangspunktet ut til å være i orden. Det likner ett av offergavene som ble befalt av Gud til Moses i 3 Mosebok 23, og vi ser ikke noe feil med dette, foruten at dette offeret – av markens førstegrøde – ble gitt sammen med andre offergaver i tillegg. Som tidligere sagt, finner vi ikke at noen har blitt befalt av Gud å ofre til Ham før Moses fikk sine direktiver i Sinai ørkenen. Ett eneste unntak er da Gud ba Abraham om å ofre Isak som et brennoffer (1 Mosebok 22:2), ellers finner vi imidlertid at flere bibelske personer ofret til Herren av egen fri vilje. I Jeremia 7:22 leser vi: “For den dag jeg førte deres fedre ut av landet Egypt, da talte jeg ikke til dem om brennoffer og slaktoffer, jeg gav dem ikke befaling om det. Men dette var det bud jeg gav dem: Hør på min røst! Så vil jeg være deres Gud, og dere skal være mitt folk. Dere skal vandre på de veier jeg befaler dere, så skal det gå dere vel.” Brennofferet og slaktofferet er altså ikke det avgjørende for Herren, men det at en riktig innstilling overfor Gud er det som er viktigst. Ofringene bare viser hva som bor inni hjertet til folk. Ofringer uten den riktige innstillingen er bortkastet energi.

Nøkkelen til en riktig forståelse av hva som var feil med Kains offer finner vi i Hebreerne 11 – Bibelens egen “Hall of Fame”. Der leser vi “Ved tro bar Abel fram et bedre offer enn Kain” (Hebreerne 11:4). Ordet “tro” – eller “overbevisning” – er definert i Hebreerne 11:1: “Tro er full visshet om det en håper, overbevisning om det ting en ikke ser“. Det kan virke som om dette passer bedre på troende i dag – som ikke har sett Gud eller Kristus, men likevel bestemmer seg for å stole på Gud Ord og følge etter Ham, til tross for at de ikke kan se Ham ansikt til ansikt. Vi har “overbevisning” om at Gud eksisterer, og vi “håper” at Jesus vil komme tilbake til jorden for å rykke bort Sin menighet før trengselstiden starter. Ett annet ord vi bruker for “tro” er “tiltro”. Vi har “tiltro” – eller “stoler på” – at det vi leser i Bibelen om Israels Gud og Jesus Kristus er riktig. Hva betyr det at Abel ga et bedre offer enn Kain “ved tro“? Noen kommentatorer mener igjen at bare Abels offer ble godkjent fordi det inneholdt blod, og uten blod kan ikke syndene tilgis (Hebreerne 9:22). Vi har allerede flere ganger vært inne på at Bibelen ikke nevner noe slikt påbud fra Gud før den store vannflommen kom. Hebreerne 11:4 fortsetter: “Ved den fikk han vitnesbyrd om at han var rettferdig, for Gud vitnet om hans gaver.” Abel ga et mye større offer enn Kain, et bedre og mer komplett offer. Det at han ga dette “ved tro” gjorde at han ble tilgodesett av Gud, og ikke Kain. Vi ser at Gud ikke godkjente Kains offer, og dette må ha vært på grunn av hans mangel på tro. Tross alt sier forfatteren av Hebreerne at “På grunn av den (troen) fikk de gamle godt vitnesbyrd“(11:2), og vi ser også at Abel fikk “vitnesbyrd om at han var rettferdig“. Det var ikke bare at at Abel ble beskrevet som rettferdig, men “ved sin tro taler han ennå etter sin død.” Hvilket vitnesbyrd har vi fått av Abel som vil stå frem som et godt eksempel for oss i dag? At han ofret et lam? Når ofret du som leser et lam til Herren sist? Sannheten er at Abel hadde tro og stolte på Gud, og han ga sitt offer i takknemlighet på hva Gud hadde gjort for ham. Kain hadde ikke tro og satte ikke sin lit til Herren, men ofret bare fordi det var noe som var forventet av ham. Et slik eksempel er viktig for oss å følge. Ikke om vi gir brennoffer for Herren – noe som ikke er nødvendig ettersom Jesus døde på korset som det perfekte offerlammet.

Til slutt ser vi at Kain ble “forbitrer og stirret ned for seg.” Det hebraiske ordet “charah” betyr “å bli sint”. Det bokstavelige betydningen er “å gløde av varme” og kan bety “å eksplodere av sinne” i enkelte tilfeller. Før dette ordet står et ord som betyr “meget” eller “veldig”. Når man setter disse to ordene sammen, finner vi at Kain ble “meget sint”, faktisk så sinna at han ble knallrød i ansiktet. Så ser vi at “ansiktet fallt”, det vil si at han senket blikket sitt i raseri. Kain burde ha rettet sine følelser mot seg selv, det at han ikke hadde gitt et godt nok offer til Herren, men han ble istedenfor sinna og sjalu på sin bror. Han kan ha følt et stort forventningspress ettersom han – Kain – var den eldste broren. Denne handlingen og følelsene som fulgte viser at Kain hadde forkastet Gud i livet sitt. Han hadde ikke ofret til Herren i tro, og han var sinna over dette, selv om feilen var hans egen.

Handlingene til Kain viser at han følte harme overfor både Gud og broren Abel. Abel var et utvendig symbol på det faktum at Kains arbeid ikke var nok til å få ham fram for Guds nærhet. Abel var i tillegg en profet (Lukas 11:50-51) og kan muligens ha sett denne svakheten i sin eldre bror. Ja, han kan til og med ha advart ham om dette. Kain hadde vært utilstrekkelig, gaven uakseptabel. Han er ute av stand til å tilfredsstille den Allmektige, noe som broren var istand til å gjøre. Gud har alltid ønsket at menneskene skulle ha et rent hjerte. David skrev: “Den som har skyldfrie hender og et rent hjerte, som ikke har vendt sin hu til løgn og ikke sverger falsk. Han får velsignelse fra Herren og rettferdighet fra sin frelses Gud” (Salme 24:4-5). Vi ser at dette også har vært tilfelle med noen før syndefloden. “Enok vandret med Gud, så ble han borte, for Gud tok ham til seg” (1 Mosebok 5:24). Enok var en troens mann som hadde et rent hjerte framfor Gud. Han ble bortrykket på grunn av sin tro, og er den neste – etter Abel – som blir nevnt i Bibelens “Hall of Fame” (Hebreerne 11:5). Vi har også Noah som Gud utvalgte til å bli reddet fra vannflommen – sammen med familien hans. “Noah var en rettferdig mann, ulastelig blandt sine samtidige. Noah vandret med Gud” (1 Mosebok 6:9). Og gjett hva! Noah er den tredje mannen som nevnes i Bibelens “Hall of Fame”. “Ved tro bygde Noah, i hellig frykt, en ark til frelse for sin husstand, etter at han var blitt varslet av Gud om det som ennå ikke var sett” (Hebreerne 11:7). Til syvende og sist er det troen som avgjør. Troen var det som var forskjellen på de to brødrene – en trodde, og den andre trodde ikke. “Men uten tro er det umulig å være til behag for Gud” (Hebreerne 11:6).

Vers 6

“Og Herren sa til Kain: Hvorfor er du så forbitret, og hvorfor stirrer du ned for deg?”

1 Mosebok 4:6

Her finner vi at “Jehova” snakket til Kain. Vi har ikke sett at Gud har snakket direkte til Kain tidligere, men vi kan heller ikke avskrive det som en mulighet. Johannes, i det siste verset av hans evangelium, skrev: “Men det er også mye annet som Jesus har gjort. Skulle det skrives ned, hver ting for seg, da mener jeg at ikke hele verden ville romme de bøker som da måtte skrives” (Johannes 21:25). Og dette gjelder stort sett de 3 årene da Jesus utførte Sitt virke, ettersom veldig lite er skrevet om Jesu barndom. Dersom man tar i betraktning alle de tusen år med historie opp igjennom tidene som blir fortalt om i Gamle Testamentet, så er det åpenbart at ikke absolutt alt er skrevet opp i De hellige Skrifter. Vi føler, i 1 Mosebok, at det er mye som er usagt her, men vi kan selvsagt ikke vite med sikkerhet hva som ble sagt, og mellom hvem. Men vi tror at Bibelen er Guds fullkomne Ord, og at det vi trenger å vite står her, så derfor kan vi ikke fritt anta hva som kunne blitt sagt, men forholder oss først og fremst til det som faktisk ble sagt.

Gud spurte Kain om det som vi så på det foregående verset. Vi så at Kain var så sint at han ble rød i ansiktet, og han senket blikket sitt og stirret ned i bakken – full av sinne overfor Gud og broren Abel. Nå spør Gud hvorfor han er “forbitret” og “stirrer ned” for seg. Dette er åpenbart et forsøk på å få Kain på bedre tanker, til å innse sinnet og dumheten hans, og han blir her gitt en mulighet til å “kjøle seg ned” og bearbeide følelsene sine. Det er fantastisk å se at Gud er tålmodig og viser ømhet overfor denne ondsinnede mannen som ikke har klart å tilfredsstille Ham ved ofringen sin. “Han har tålmodighet med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal komme til omvendelse” sier Peter i 2 Peter 3:9. Dette sier noe om Herrens kjærlighet til skaperverket Sitt, og at Han tross alt ønsker det beste for oss. Gud Fader er den kjærlige Faren vi leser om i lignelsen om den fortapte sønnen, hvor vi leser om den eldste broren: “Da ble han harm og ville ikke gå inn. Men faren gikk ut og talte vennlig til ham” (Lukas 15:28).

Vi ser at Gud ønsker å finne grunnen til at Kain er vred. “Hvorfor er du så forbitret, og hvorfor stirrer du ned for deg?” På samme måte som Gud legger merke til Kains sinne, så legger Gud også merke til våre sinte blikk, sjalue blikk og bekymrede blikk. Intet slipper unna Guds vaktsomme øye. Mesteparten av våre sinte holdninger forsvinner gjerne dersom en streng person påpeker dem. Vi burde også stille oss selv spørsmålet “Hvorfor er jeg så sinna? Er det en god grunn til det? Hvorfor blir jeg alltid så raskt sint?” Gud forsøker å få Kain til å innse at han ikke har noen rett til å være sinna på Gud. Vi må huske på at det er universets Skaper som bestemmer hva som er rett og galt, og Han er en hellig Gud som er høyt hevet over alle oss mennesker – og vi må underordne oss Ham. Å bli sinna på Gud er ingen løsning på noe som helst! Gud er Herre over liv og død, velsignelse og forbannelse, og belønner menneskene etter deres gjerninger. Det er jo nettopp på grunn av dette at vi trenger Guds nåde gjennom Jesu død på korset! Reglene som Gud har laget er rettferdige, fordi det er Han som har laget dem. Ofte sier Gud at dersom vi følger Ham, vil vi bli velsignet, men dersom vi ikke følger Ham, vil vi lide nød.

Vers 7

“Er det ikke så at dersom du har godt i sinne, da kan du løfte ansiktet? Men har du ikke godt i sinne, da ligger synden på lur ved døren. Den har lyst på deg, men du skal herske over den.”

1 Mosebok 4:7

Guds tale til Kain, som stertet i Vers 6, fortsettes her i dette verset. “Jehova” sier at “dersom du gjør vel, skal ikke da ansiktet bli løftet opp?” Det hebraiske ordet “sa’eth” betyr “å løfte opp” eller “opphøye”, det brukes om forfremmelse i jobbtittel og betyr også å bli akseptert og bli gitt verdighet. Som substantiv betyr det oftest “forhøyelse” og brukes blant annet om spedalskhet i Bibelen. Dette ordet blir sett sammen med “panim” som betyr “ansikt” – og da ser vi at dette er beskrivende på Kains sinne og senkede ansikt i de to foregående versene. Det med “å gjøre vel” eller “ha godt i sinne” som 1988-oversettelsen sier. Dette betyr nok å gjøre det som er riktig i Guds øyne, noe som ville ha ført til at Gud istedenfor ville ha godtatt Kains offer. Dersom en gjør det som er riktig, er det ingen grunn til å unngå Guds blikk. Det er synden som blokkerer adgangen til Herren.

Videre sier Gud at “dersom du ikke gjør vel, da ligger synden ved døren.” På samme måte som Kain ikke hadde “godt i sinne” eller “gjorde vel” i versets første setning, så har ikke Kain “godt i sinne” her i midten av verset. Gud sier at dersom Kain ikke gjorde vel – noe han ikke gjorde, ettersom offeret hans ble avvist av Gud – så “ligger synden på lur ved døren”. Ordet for “synden” indikerer en syndig vane. Når ett menneske synder, så sier vi ofte at “det har falt i synd”. Når ett menneske gjentar synden, sier vi at de har tilegnet seg en “syndig vane”. Når denne vanen gjentar seg igjen og igjen, kan vi snakker om “syndens trelldom”. Dess mer vi synder, dess mer legger syndens lenker seg rundt oss. Når Kain først syndet, var han i stor fare for, ikke bare å tillegge seg en vane av synd, men også å bli lagt under syndens lenker i trelldom. Gud sier at denne synden “ligger… på lur ved døren” – et ord som også kan bety “porten”. Vi får her et bilde av en som ligger på lur ved døren som et rovdyr som jakter på sitt bytte. Det blir også hintet mot at et synd-offer også ligger ved døren og venter, og dersom Kain hadde valgt riktig, ville han ikke ha fulgt den katastrofale veien som han gjorde. Det er flere kommentatorer som ser denne “synden ved døren” som å bety et synd-offer, og sier at ordet er brukt slik i Hosea 4:8, 2 Korinterbrev 5:21 og Hebreerne 9:28. En ting som går imot denne teorien, er loven om første gangs benevning – som vi har nevnt tidligere. Det er den regelen om at en i hebraiske skrifter først må bruke ett ord i sin rette og bokstavelige betydning før du kan bruke den hvor den betyr noe annet eller noe mer enn dets originale betydning. Vi så dette da vi kikket på bruken av ordet “yom” (“dag”) under skapelsesuken. Det hebraiske ordet “chatta’ah” (“synd”) brukes her for første gang i Bibelen. Ordet for “dør” betyr bokstavelig “en åpning” og brukes om både dører og porter. Jamieson, Fausset og Brown hevder at språket her på hebraisk indikerer at det tidligere var gitt instruksjoner om hvordan tilbedelsen av Herren skulle skje. Grunnen til at det er forskjell på fortolkningene her er at noen tror grunnteksten sier det som står ovenfor her. Andre mener at det skal stå “Men har du godt i sinne…” istedenfor “har du ikke godt i sinne”. Det er helt klart at disse to setningene er vidt forskjellige.

Til slutt står det noe veldig rart. Det står at synden “har lyst på deg“, det vil si at den “strekker seg etter deg”, “lengter etter deg”, “lyster etter deg”. Men så står det at “du skal herske over den“. Det hebraiske ordet “mashal” betyr “å herske” eller “bestemme over”, “å styre” eller “ha makt over” noe. Det kan virke forståelig at “synden” lyster etter – eller strekker seg etter – Kain. Det passer liksom med hele historien vi leser om i dette kapittelet. Men hva betyr det at “du skal herske over den“? Skulle Kain herske over synden som var i ferd med å sluke ham opp med både hud og hår? Svaret ligger nok i at Gud her ikke mente “synden” når det her står “den” – hvor oversettelsen kanskje burde ha vært “ham” (slik som i den engelske King James Bibelen). Mest trolig siktet Herren her mot Abel. Kain var den eldste av brødrene, og han var først i rekken. Det er også sant at han ville “ha makt over” sin bror, og det beviste han da han tok livet av ham og slo ham i hel. Det at Abels offer ble godtatt av Herren, betyr ikke at han automatisk overtok Kains rettigheter som den førstefødte. Flere kommentatorer mener – og oversetter første delen av den siste setningen som “Han har lyst på deg” – at Abel hadde lyst på å få rettighetene som tilhørte den førstefødte. Siste setningen ville da lyde slik: “Han har lyst på deg, men du skal herske over ham.”

Det ser ut som om den gamle slangen, Satan, hadde komplett forgiftet Kains sjel da Gud ikke ville ta imot gaven hans. Frøene av stolthet og sjalusi og hat bar sin bitre frukt. Offergaven hans kunne ha blitt løftet opp til godkjennelse dersom han hadde hatt riktig innstilling. Der er en sterk advarsel om at dersom han ikke gjør hva som er riktig, eller forårsake at han gjør godt, så vil han miste målet – som burde være å tilfredsstille Gud. Synden blir, som sagt, sammenliknet med ett vilt dyr som huker seg ned ved døren. Og Kain slapp villdyret inn! Det stod der slik at det kunne sluke opp dem som kom ut døren, men Kain slapp den inn ved å ikke lytte til hva Herren sa til ham. Denne syndet – eller dette villdyret – strever etter å få fatt i Kain, akkurat som det vil forsøke å gripe fatt i deg. Det var ikke noe kjæledyr som ventet utenfor døren, men en blodtørstig skapning. Men sier Skriften at han skulle herske over dette dyret? Til tross for alle teoriene overfor, er det ikke umulig – selv om enkelte av ordene ikke passer helt – at dette var Guds måte å forsøke å få Kain til å ta det rette veivalget her på dette utrolig viktige punktet i hans liv. Gud tilbyr alltid nåde til de menneskene som Han elsker, men få er de som tar imot den. Leupold foreslår denne oversettelsen på slutten av verset: “Du burde herske oven den”. Dette kommer an på oversettelsen og fortolkningen av det hebraiske “timshol” som uttrykker en eller annen type forpliktelse.

Der er noe illevarslende over Kains stillhet. Vi kan ikke se at han reagerte på noe av det som Gud sa til ham. Han takket ikke for advarselen, angret ikke på sjalusien sin, eller forsøkte å rette opp livet sitt. Det ser ut som om han bare hadde sta stillhet å tilby. Sjalusien gikk over til raseri og hat. Som historien videre viser, hadde synden grepet godt tak i denne unge mannen. Mulighetene for pur uventet ondskap lå gjemt i denne synden. Som en ondsinnet sykdom bryter den plutselig ut og avslører dets ondsinnede natur og forferdelige forbannelse. Det er som om en blekksprut festet armene sine til menneskene når synden grep fatt i dem.

Vers 8

“Kain talte til Abel, sin bror. Og da de engang var ute på marken, for Kain løs på sin bror Abel og slo ham i hjel.”

1 Mosebok 4:8

På begynnelsen av dette verset, ser vi at Kain snakket til Abel. Det faktum at det ikke nevnes hva Kain sa, eller i det minste hva han snakket om, har fått noen kommentatorer til å tvile på at dette var en vanlig samtale. Noen påstår til og med at å si at Kain snakket til broren sin var en urett mot historien og mot grammatikken her i dette verset. De peker mot at enkelte andre eldgamle tekster er et tomrom her på dette stedet. Men grunnteksten sier virkelig at “Qayin” (Kain) “amar el Hebel ach” – “snakket” eller “svarte” Abel, “hans bror”. Det at vi ikke vet hva de sa til hverandre, betyr ikke at de ikke snakket sammen. Trolig snakket Kain om hverdagslige ting, bare for å holde kontakt med broren mens han planla å ta livet av ham. Det er også mulig at når de to brødrene snakket sammen, så fikk Kain svar fra Abel som han ikke likte, og at dette har vært det som var siste strået før mordet på Abel. Igjen er dette vanskelig å vite med sikkerhet på grunn av den mangelfulle informasjonen her i dette verset.

H. L. Leupold kommer med en utradisjonell teori hvor han lanserer teorien om at skriften her burde oversettes som “og han sa”. Ordlyden ville da bli noe slikt som: “Kain sa til Abel (hans bror): la oss gå ut på marken.” Dette ville i så fall bety at Kain lurte Abel vekk slik at han kunne ta livet av ham hvor ingen kunne se ham gjøre det. Dette er selvsagt ikke noe som den norske Bibelen støtter, ei heller den engelske King James Bibelen. Et mulig samtaleemne for disse to kan ha vært at Abel forsøkte å få Kain til å angre seg, og ordne opp i sitt forhold til Gud. Dette ville sikkert vært et emne som ville kunne skubbe Kain utenfor stupet.

I alle fall, hvordan det enn falt seg slik, så var disse to brødrene alene ute på marken sammen. Dette kan ha vært dyrket mark eller villmark. Ordet “sadeh” kan oversettes både som land, jord, mark eller jorde, og brukes både om innmark og utmark. Det er ganske sikkert at det var borte fra Adam og Eva samt andre mulige søsken. Det er absolutt ikke helt sikkert hva de sa til hverandre, eller hvor på marken de var, eller hvordan de hadde kommet seg dit (åpenbart gikk de dit, men vi vet ikke foranledningen til det). Vi kan heller ikke helt se bort ifra muligheten om at Kain hadde planlagt å få broren sin ut på jordet, noe som i dag ville kvalifisert til overlagt drap – det vil si planlagt mordet.

Da disse to brødrene var ute på marken, så står det at “Kain steg opp mot Abel”. Navnene er ikke vanskelige å forstå i grunnteksten, men ordene imellom dem er “kuwm” og “el“, i vår norske oversettelse fra 1988 blir dette ordet oversatt som “for løs på“. I den engelske King James er dette oversatt som “rose up against” (“reiste seg opp mot”). “El” er en preposisjon som kan ha mange betydninger, og det må sees i sammenheng ned verbet som det står sammen med. Verbet her kan oversettes som “å reise seg opp” eller “å stige opp”. Dette kan i overført betydning brukes om en fiende som setter seg opp imot noen. Det brukes også om “å løfte opp” noe. Dette kan være et ord som beskriver at Kain løfter hendene sine mot broren sin. Det står ikke presist hvordan Kain slo i hjel Abel, men han kan eksempelvis ha hatt en stein i hånden sin.

Til slutt i verset står det at Kain “slo ham i hjel.” Det hebraiske ordet “harag” betyr “å slå noen med dødelig formål”. Det kan også oversettes som “ødelegge”, “myrde”, “slakte” eller “drepe”. Å forstå at dette verbet har som hensikt å ta livet av noen, så faller preposisjonen etter verbet enkelt på plass. Vi antar at man på denne tiden enda ikke har laget kniver eller våpen, selv om de første menneskene på jorden ganske tidlig laget “redskaper av kobber og jern” (Vers 22). Det er en feilaktig antagelse at de første menneskene på jorden bare var huleboere og ikke hadde funnet opp ilden. En riktig forståelse av skapelseshistorien forklarer at menneskene var smarte, selv like etter skapelsen fant sted. Vi finner flere beviser på dette i kapittelet vi nå ser på – og huleboere finnes selv i dag. Vi bruker ikke hele hjernen vår i dag – tenk om man like etter skapelsen hadde vært i stand til å bruke mer av hjernen sin. Synd og entropi kan ha gjort at vi bruker mindre og mindre av hjernen vår. Vi har i dag flere problemer med å få barn, og vi ser flere og flere problemer med forplantning i vårt moderne samfunn. Tenk om dette også gjelder hjernen? Mer om dette senere.

Kains synd er ikke bare en av de verste synder vi kan forestille oss, men det er også ett bilde på hva som kan skje med dem som følger etter Guds lov. I Bergprekenen sa Jesus “Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himlenes rike er deres” (Matteus 5:10). De første syv saligprisningene er måten Jesus sier vi kan oppnå glede eller lykke i livene våre. Guds metode er ikke vår metode. Lykken er ikke å være rik, populær, mektig eller “macho”, men å være fattig i ånden, sønderbrutt over synden, ydmyk overfor en mektig Gud, tørste og hungre etter rettferdighet, og se at Gud renser en slik at en blir ren i hjertet. Disse – som følger etter Gud – vil bli jordens fredsmeklere, men Guds fred er ikke det samme som menneskers fred. De vil proklamere Gud og Hans Ord, og dette vil oppfylle de første syv saligprisningene. Da kommer den åttende som ett resultat av at en oppfyller de første syv, og forfølgelse vil bli resultatet. Abel var rettferdig, og han er også blitt kalt “en profet” i Lukas 11:50-51. Dersom man går ut ifra at dette stemmer, så er det meget trolig at Abel har forsøkt å stifte fred mellom Kain og Gud, og at han har blitt drept for dette.

Vi synes at Adams synd – å spise en forbudt frukt – var en liten synd, slik som synder virker å være, men det åpnet døren for større synder, og det tok ikke lang tid før vi så den første morderen i verdenshistorien. Bitterhet og sjalusi har blitt kalt “en alvorlig sykdom” ettersom de forbitrer hele mennesket og gjør dem fulle av bitterhet. Fiendskap er frukten som setter slangens ætt opp mot kvinnens ætt. Abel blir den første av en lang linje martyrer (Matteus 23:35), på samme måte som Kain er den første i en lang linje av ugudelige forfølgere som har gjort livet surt for mange troende (Judas 1:11). Kain “som var født etter kjødet, forfulgte ham som var født etter Ånden” (Galaterne 4:29), og slik vil det være så lenge menneskene har fri vilje og denne tidsalderen fortsetter.

Mange har vist til Moselovens bud “du skal ikke slå i hjel” (2 Mosebok 20:13), og dette budet blir forsterket av Jesus i Bergprekenen hvor Han sier: “Dere har hørt det er sagt til de gamle: Du skal ikke slå i hjel, men den som slår i hjel, skal være skyldig for domstolen. Men jeg sier dere: Den som uten grunn harmes på sin bror, skal være skyldig for domstolen. Og den som sier til sin bror: Raka! skal være skylig for rådet. Og den som sier: Du dåre! skal være skyldig til helvets ild” (Matteus 5:21-22). Jesus forsterker her loven slik at den blir enda vanskeligere å holde. Ordet “Raka” kan kanskje best oversettes som “tomskalle” – at hodet er tomt, et nedverdigende uttrykk. Det er imidlertid ikke like alvorlig som å kalle noen en “dåre” – i dag ville vi sikkert ha sagt “idiot” eller “tosk”. Det at en skal kastes i helvete på grunn av dette, er utrolig alvorlig. Jesus viste oss – som jødene stort sett var klar over allerede – at loven er umulig å holde. Vi trenger Guds nåde – nåde vi får gjennom å ta imot Kristus som frelser. Det kan for de fleste synes troverdig at Kain måtte bøte livet for denne alvorlige ugjerningen, men som vi vil se senere, så fikk han beholde livet sitt. Dette er nok fordi at Moseloven ikke var kommet enda, og de levde i en annen tidsperiode – som vi kaller tidshusholdning – hvor Gud samhandlet med menneskene på en annen måte enn hva Han gjør i dag. Vi kaller tidshusholdningen før syndefallet som “Uskyldighetens tidshusholdning”. Den andre tidshusholdningen – fra utkastelsen av hagen og fram til syndefloden – blir kalt “Samvittighetens tidshusholdning”. Gud samhandlet helt forskjellig med menneskene i denne tiden sammenliknet med “Lovens tidshusholdning” som varte fra Moseloven opp til Jesu død på korset. Da startet “Nådens tidshusholdning” – den tidshusholdningen vi lever under i dag.

Matthew Henry kommer med flere punkter om Kain og hans synd mot Gud og hans bror. Han sier at broren, som han myrdet, var hans mors sønn, og når han sier noe ondt om ham, baksnakker han sin mors sønn (Salme 50:20). Abel var en god bror, som trolig aldri baksnakket sin bror eller behandlet ham dårlig. Kain ble også advart på forhånd av Gud – trolig også av Abel. Det er mulig at Kain lurte Abel på samme måte som Joab kysset Amasa før han drepte ham (2 Samuel 20:9-10). Joab lurte også Abner ved å snakke fortrolig med Abner før han drepte ham (2 Samuel 3:27). Absalom laget i stand en fest før han tok livet av sin bror Amnon (2 Samuel 13:28). Det er helt klart at Kain var like ond som Abel var god (1 Johannes 3:12). Kains synd var like mye mot Gud som den var mot Abel, og Kain åpenbart mislikte at Abel hadde et slikt godt forhold til Gud. Henry gjør et poeng av at det var få mennesker i verden på denne tiden, og selv om dette stemmer til en viss grad, så vet vi ikke hvor mange barn Adam og Eva hadde på denne tiden. 1 Mosebok 5:4 sier: “Og Adams dager etter at han hadde fått Set, var åtte hundre år, og han fikk sønner og døtre.” Hvor mange barn kunne Adam ha fått i løpet av sine 930 år? Vi vil se på de høye levealdrene senere.

Vers 9

“Da sa Herren til Kain: Hvor er Abel, din bror? Han svarte: Jeg vet ikke. Er jeg min brors vokter?”

1 Mosebok 4:9

Her ser vi at “Jehova” igjen snakket til Kain. Han stiller ham spørsmålet “Hvor er Abel, din bror?” Noen tror at Herren spurte Kain dette spørsmålet da “Guds sønner kom og stilte seg fram for Herren” (Job 1:6) i en religiøs forsamling, for eksempel på sabbaten. Andre igjen presenterer dette verset som en slags rettssak mot Kain, med Gud selv som dommer. Dette er imidlertid bare en teori, og synes ikke å stemme med det faktum at Loven ikke var gitt før på Moses sin tid. Det er heller intet her som skulle tilsi at dette har noen som helst slags sammenheng med hva som hendte i Jobs dager (han levde kanskje samtidig som Abraham). Gud spør ikke Kain hvor Abel er fordi Han ikke vet dette, men Han gir – nok en gang – Kain muligheten til å gjøre opp for seg, og si sannheten. Det er helt på det rene at Abel var fraværende, ettersom han var blitt drept i Vers 8. Kain var den som var sist sett sammen med Abel, og det er naturlig å stille ham dette spørsmålet. Kain blir gitt en mulighet til å tilstå, samme som Adam ble gitt etter at han hadde spist av den forbudne frukten.

Kains svar til Herren var først og fremst: “Jeg vet ikke“. Dette er en kunnskap som blir oppnådd først og fremst ved observasjon. Det er selvsagt en løgn – Kain vet hvor han har drept sin bror, og han vet også hvor han har forlatt ham. Om han har gjemt Abel under noen busker eller i en hule, så vet han også om dette. Etter å ha myrdet noen, så virker ikke en løgn som noen stor synd. En synd fører til neste synd! Kain bedyrer her sin uskyld og forsøker å dekke over hva han har gjort, ikke så ulikt faren Adam. Han visste godt hva som hadde skjedd med broren, men var frekk nok til å benekte dette. I Kains skikkelse har djevelen vært en løgner og en morder fra begynnelsen av. Synderes sinn blir raskt blindet, og hjertene herdet av den onde. I deres åndelige blindhet tror de det er mulig å skjule syndene deres fra en Gud som ser alt og vet alt. Det er ogs dumt å forsøke å skjule noe fra en kjærlig Gud som er klar for å tilgi dem som angrer syndene sine og kommer til Ham.

Til slutt kommer dette kjente sitatet som Kain er verdenskjent for: “Er jeg min brors vokter?” Ordet for “vokter” betyr bokstavelig “å sette en hekk (med torner) rundt noen”. Vanligvis betyr dette å beskytte eller verne om noen. Kain mente tydeligvis at han ikke skulle forventes å være sin brors beskytter, selv om han var den eldste broren. Dette kan være Kains måte å si at Abel var gammel nok til å ta vare på seg selv. Noen mener at Kain her reflekterer spørsmålet til å spørre om det ikke er Herren Selv som er Abels beskytter. Det ville være som om han sa: “Dersom Abel er borte, er det Din skyld, Gud!” Å anta dette er imidlertid å gå lengre enn hva Skriften sier. Det er imidlertid verd å merke seg at det i 3 Mosebok 19:17 sier: “Du skal ikke hate din bror i ditt hjerte.” Det er åpenbart at Gud vil ikke tillate dette i framtiden – det er i alle fall ett brudd på Loven.

Både Leupold og Dr. Henry M. Morris mener at Guds spørsmål her til Kain var pedagogisk, designet for å lokke frem en bekjennelse fra Kain. Det er i alle fall sikkert at en allvitende Gud ikke lurte på hvor det var blitt av Abel. Istedenfor å tilstå, kommer Kain med sin uttalelse: “Er jeg min brors vokter?” – “Jeg vet ikke hvor han er” sier han egentlig. På en måte hadde Kains løgn en unse med sannhet i seg – han visste ikke hvor Abel endte opp etter døden. Vi har mange skriftsteder som forteller oss hvor vi skal dra når vi er døde, og det er forskjellige steder ettersom om du tror på Gud og har tatt imot Kristis – eller ikke. Vi vet ikke om disse menneskene som levde i menneskehistoriens begynnelse hadde fått denne informasjonen. Var Abel det første mennesket som dro til Sheol, dødsriket fylt av evig mørke? Kom de tidlig troende – som levde før Jesu død på korset – til Sheol eller til Paradis? Sannheten er nok at alle går til “Sheol” når de dør, i den forstand at det betyr “graven” eller “dødsriket”. Det betyr bare at de er døde. De som levde i Gamle Testamentet kom hit om de ikke fulgte etter Gud (Salme 9:18, 31:18, 49:15, Jesaja 5:15) og også dem som fulgte etter Gud (1 Mosebok 37:35, Job 14:13, Salme 6:6, 16:11, 88:4, Jesaja 38:10). I Nye Testamentet finner vi at menneskene drar til to forskjellige steder – “Gehenna” er hva vi kaller helvete, eller “Paradis“. Forskjellen mellom disse to er grafisk skildret i Lukas 16 hvor det også står at “det er festet et stort svelg“, lik en kløft, mellom paradis og helvete (Lukas 16:26). Disse to stedene er begge i “dødsriket”, eller “sheol“, men er vidt forskjellig i natur. Vi vet ikke om dette “paradiset” ble mirakuløst opprettet da Jesus døde, men vi vet at tyven på korset, som Jesus tilga, dro til Paradis (Lukas 23:43). Det er vanskelig å vite med sikkerhet om de hellige i Gamle Testamentet dro til Paradis, men vi vet at de er gitt liknende løfter om framtiden som vi har fått. “Dine døde skal bli levende. Mine lik skal oppstå. Våkn op og juble, dere som bor i støvet! For dugg over grønne urter er din dugg, og jorden gir døde tilbake til livet” (Jesaja 26:19). “Av dødsrikets vold vil jeg frelse dem ut. Fra døden vil jeg forløse dem. Død, hvor er din pest? Dødsrike, hvor er din sott?” (Hosea 13:14).

Vers 10

“Men han sa: Hva har du gjort? Røsten av din brors blod roper til meg fra jorden.”

1 Mosebok 4:19

Guds neste spørsmål Gud har går rett på sak: “Hva har du gjort?” Det hebraiske ordet her betyr “å gjøre” eller “å lage”, men kan ha mange forskjellige nyanser av “å gjøre” noe. Personlig liker jeg at dette ordet kan oversettes som “å oppnå”. “Hva har du oppnådd med dette?” Evig fortapelse i helvete? Vi vet at Kains synd var meget alvorlig, men vi vet ikke om Kain senere kan ha angret seg og bedt om Guds tilgivelse. Det er helt på det rene at han ikke hadde oppnådd noe bra ved å drepe sin bror. Kain blir nå fortalt at han ikke har klart å skjule hva han har gjort fra Herren, som ser alt og vet alt. I Salomos ordspråk 15:3 leser vi: “Herrens øyne når alle steder, de ser både etter onde og etter gode.” Etter hva Kain har gjort kan Gud bare snakke til ham i harme. Kain så ganske lett på det, og det virker ikke at han er klar over hvor hvor mørk en flekk han har satt på menneskenes verdenshistorie.

En berømt uttalelse fra Gud blir gjort her i dette verset; “Røsten av din brors blod roper til meg fra jorden.” Leupold hevder til og med at det var Abels “utspilte blod” som ropte til Gud. Gud snakker her som om blodet var ett vitne av hva som skjedde, samtidig som det var anklageren i Kains “rettssak”. Gud har alltid vært en rettferdig Gud, og det er naturlig her at Han skulle ønske at rettferdigheten skulle fullbyrdes. Mord er en skrikende synd som forårsaker gråt og sorg, og etter at Loven kom, så krevde mord at blodet til morderen ble utgytt. Sakarja, Jojadas sønns døende ord var: “Herren skal se det og hevne det!” (2 Krønikebok 24:22). Vi ser litt av det samme når det gjelder sjelen til de hellige under Guds alter i Johannes åpenbaring 6:10, når de sier: “Hvor lenge skal det vare før du holder dom og hevner vårt blod på dem som bor på jorden?” Vi ser her på en måte at blodet deres ropte ut etter hevn. Selv om dem som dør ikke sier noe, så roper blodet ut om urettferdigheten som er begått. Gud vil alltid ha øret Sitt lyttende mot all den urett som er begått mot Hans hellige.

Det ble sagt at blodet “roper til meg fra jorden“. Dette ser ut til å passe sammen med hva vi ser i Vers 11 som sier: “den jord som åpnet sinn munn og tok imot din brors blod fra hans hånd.” Det er som om jorden rødmet over å se sitt eget ansikt fylt med slikt blod, og åpnet derfor sin munn for å skjule hva den ikke kunne hindre. Når himmelen avslørte Kains synd, så reiste også jorden seg mot ham (Job 20:27), og ble underlagt forgjengeligheten. “Skapningen ble jo lagt under forgjengelighet, ikke frivillig, men etter hans vilje som la den under forgjengelighet, i håp om at også skapningen skal bli frigjort fra trelldommen under forgjengeligheten, og nå fram til Guds barns frihet i herligheten. For vi vet at hele skapningen til denne stund sukker sammen og stønner sammen som i veer” (Romerne 8:20-22). Kain begravde trolig blodet og kroppen til Abel for å skjule hans ugjerning, men “mord vil ut”. Han begravde dem ikke så dypt, men ropet deres nådde helt til himmelen.

Ordet “blod” er faktisk et flertallsord. Det betyr at det var mye blod – at blodet rant. Andre kommentatorer, som Matthew Henry, tar dette som ett bevis på at det her ikke bare er snakk om Kains blod, men av alle dem som kunne ha blitt hans etterkommere, eller at det var blodet fra alle kvinnens etterkommere (“ætt“) som skulle på samme måte forsegle sannheten med sitt blod. Det kan være vanskelig å se dette bare ut fra ett eneste ord, men Jesus sier i Matteus 23:35: “Slik skal der komme over dere, alt det rettferdige blod som er blitt utøst på jorden, fra den rettferdige Abels blod like til blodet av Sakarias, Barakias’ sønn, han som dere slo i hjel mellom tempelet og alteret.” Dette handler om 2 Krønikebok 24:21 og refererer til historien nevnt ovenfor – navnene er litt annerledes fra det greske Nye Testamentet. Vi ser her at Jesus snakker om “alt det rettferdige blodet som er blitt utøst på jorden” – gjennom hele historien. Så sier Han i Matteus 23:36: “Alt dette skal komme over denne slekt!” Det vil si at alt skyld og dom, som de ikke-troende hadde akkumulert siden mordet på Abel, skulle komme ned over “denne slekt” eller “denne generasjonen”. Flere kommentatorer mener at dette kan peke mot ødeleggelsen av Jerusalem i år 70 e.Kr. av den framtidige keiser Titus. Det er viktig for oss at Jesu blod er mye viktigere enn alle martyrenes blod samlet, og mens Abels blod roper etter hevn, roper Kristi blod etter benådning. Hebreerne 12:24 kaller Jesus “mellommannen for en ny pakt” og snakker om “det rensede blod som taler bedre enn Abels blod.” Dette gir det riktige forholdet mellom de som følger Kristus og Kristus selv. Bare Kristi blod kan gi oss frelse!

En annen tanke her er at Abels blod roper etter hevn. Vers 14 forteller at Kain fryktet at noen skulle hevne seg over drapet på Abel, noe som blir kalt “blodhevneren” blant annet i i 2 Samuel 14:11. Moses opprettet seks byer som mordere kunne flykte til dersom de var feilaktig beskyldt eller begikk drap uten å ha ment å gjøre det (2 Mosebok 21:13, 4 Mosebok 35:13, 5 Mosebok 19:1, 9). Første gangen Bibelen nevner “blodhevneren” er i Josva 20:3, så det er tvilsomt at dette har dukket opp allerede i 1 Mosebok 4. Selv om tittelen ikke er gitt her, så er imidlertid tanken den samme. Dette viser at det må ha vært flere mennesker enn bare Adam og Eva og Kain på jorden på denne tiden. Dersom Abel var så gammel at han hadde barn, så ville de kunne vært mulige “blodhevnere“. Ellers kan det ha vært andre brødre og søstre som kunne ha latt seg engasjere i dette, ettersom Kain hadde mange brødre og søstre (1 Mosebok 5:4).

Kain kan ha vært i stand til stille stemmen til profeten Abel, men blodet hans kunne han ikke tie. Dette er første gangen at ordet “blod” er brukt i Bibelen, selv om det har vært involvert i handlingen tidligere uten å være nevnt ved navn. For eksempel må det ha vært blod da Gud slaktet dyr for å lage klær til Adam og Eva etter syndefallet. Dett var, som tidligere nevnt, ett blide på Jesus som skulle dø for alle mennesker på korset. Det var også ett bilde av at vi ikler oss Kristus når vi tar på de klærne av frelse som Han har gjort klar for oss. Abel står som ett eksempel på “kvinnens ætt“, og Kain som ett eksempel på “slangens ætt“. Abel var rettferdig overfor Gud, likevel døde han en voldelig død for hånden av slangens ætt. På samme måte ble Abels ropende blod prototypen på all lidelse som blir tilegnet de troende barna til Gud fra den ondes hånd. Dens klimaks kan sees i konflikten mellom Satan og Kristus på Golgata.

Denne konflikten (mellom Satan og Kristus) nådde sin topp da de religiøse lederne – som Jesus sa hadde “djevelen til far” (Johannes 8:44, Matteus 23:15) – ropte etter Hans korsfestelse med ordene: “Hans blod komme over oss og våre barn!” (Matteus 27:25). Akkurat som med Kain, så ville de heller se uskyldig blod blø enn å adlyde Guds Ord. Likevel måtte Jesu blod bli ofret for våre synder, slik at vi kunne bli gjenforent med Gud. Blod fra dyr kunne ikke tilfredsstille Gud – det måtte ett perfekt offer til, og det offeret var Jesus. “Men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu blod, hans Sønns blod renser oss fra all synd” (1 Johannes 1:7).

Vers 11

“Nå skal du være bannlyst fra den jord som åpnet sin munn og tok imot din brors blod fra din hånd.”

1 Mosebok 4:11

Det hebraiske ordet “arar” kan hovedsakelig oversettes på to måter; ” å henrette” eller “å forbanne” – og det er her snakk om en veldig alvorlig forbannelse. Vi vet at det her ikke er snakk om henrettelse, fordi Kain får åpenbart lov til å leve videre. Han hadde ikke blitt tillatt å leve videre dersom Moseloven hadde kommet. Å bli forbannet betyr at en blir underlagt Guds vrede og underlagt alt ondt på grunn av hva en har gjort. Guds vrede blir åpenbart fra himmelen mot dem som er ugudelige og uhellige. Paulus skrev i Romerne 1:18: “For Guds vrede blir åpenbart fra himmelen over all ugudelighet og urettferdighet hos mennesker som holder sannheten nede i urettferdighet.” Bibelens første forbannelse var av slangen i 1 Mosebok 3:14, og dersom en ønsker å lese flere av Guds forbannelser, kan en lese mange av dem i 5 Mosebok (5 Mosebok 27:16-26, 28:15-20, 29:19-21). Ett nytt element ser vi i Galaterne 3:10: “For alle som holder seg til lovgjerninger, er under forbannelse, for det er skrevet: Forbannet er den som ikke holder fast ved alt det som står skrevet i lovens bok, slik at han gjør det.” Sannheten er at vi er alle forbannet fordi vi ikke klarer å holde Guds lov – den er umulig å holde, og dersom vi har brutt en lov, så har vi brutt alle (Jakob 2:10). Vi er kanskje ikke forbannet på sanne måte som Kain var, men vi er under forbannelse fordi vi har blitt gitt en lov som vi ikke kan holde. Men loven er vår “tuktemester til Kristus” (Galaterne 3:24) slik at vi kan “bli rettferdiggjort av tro.” Den eneste måte å unngå vår forbannelse, er ved å ikle oss Kristi frelse ved tro på Ham. Dette er essensen av evangeliet!

Kain var forbannet fra jorden som hadde svelget Abels blod. Jorden som før hadde gitt sin grøde til Kain, var nå ett vitne imot ham og udåden hans. Kain ble forbannet på en slik måte at han ble bannlyst – eller sendt bort – fra område hvor han hittil hadde bodd og arbeidet. Blodet til Abel hadde ropt til Gud om det som hadde skjedd (se Vers 10), og nå var forbannelsen kommet over Kain. Gud kunne ha slått ham ned med et lynnedslag, eller sendt en engel med et sverd for å hogge ham ned, men Han valgte å gjøre jorden til en hevner, og ikke ta livet av ham med en gang. Jorden er alltid nær oss, vi kan aldri flykte fra den. Dersom jorden er hevneren som er etter oss, så er vår straff uunngåelig – og syndens straff ligger på lur ved døren (Vers 7). Kain fant straffen hans nært hans eget hjerte. Vi forventer to ting fra jorden, og gjennom denne forbannelsen blir Kain hindret dem begge: næring og bosettelse. Vi ser mer om dette i neste vers.

Det at jorden skrek eller ropte var også en bildebruk som Job brukte. “Dersom min åker skriker mot meg, og alle dens furer gråter, dersom jeg har fortært dens grøde uten betaling og utslokt eierens liv, måtte det da vokse torner på min åker istedenfor hvete og ugress istedenfor bygg!” (Job 31:38-40). Job referere her kanskje til den loven om at israelittene skulle la landet hvile hvert syvende år (3 Mosebok 25:1-7), noe som ville hjelpe å holde åkrene å holde seg gode og friske – en lov som Job synes å ha holdt – men det er interessant å se se referansene til “torner” og “ugress” her. Dette var nok bare noen av problemene som Kain ville støte på. Vi finner også at Jesaja refererer til at jorden skal rope ut om spilt blod: “For se, Herren går ut fra sin bolig for å hjemsøke dem som bor på jorden for deres misgjerning. Jorden skal la det blod som er utøst på den, komme for dagen og ikke mer dekke sine drepte” (Jesaja 26:21). Felles med disse skriftstedene er at jorden roper ut – om spilt blod og urettferdighet – og Herren vet alt om dette. Det var uforstandig av Kain å tro at han kunne skjule hva han hadde gjort.

Gud hadde forbannet slangen og marken allerede. Det er stor uenighet om Herrens ord til Adam og Eva i Kapittel 3 var en forbannelse eller ikke – noen mener at dette er den første forbannelsen over ett menneske. Det Gud sier til Adam og Eva er jo en straff for hva de har gjort, og kan således bli sett på som en forbannelse, men dette var ikke forbannelser over bare de første to menneskene, men over alle menneskene som skulle komme etter dem. Det var ikke bare Eva som skulle lide under barnefødsler, men alle kvinner etter henne. Kains forbannelse er i så måte helt andreledes ettersom denne straffen og forbannelsen bare gjaldt ham, og ingen andre.

Vers 12

“Når du dyrker jorden, skal den ikke mer gi deg sin grøde. En flyktning og en vandrer skal du være på jorden”.

1 Mosebok 4:12

Dette verset er fortsettelsen på det som Gud sa i det foregående verset. Gud hadde nevnt at det skulle komme en forbannelse over Kain for det han hadde gjort. Her kan vi se den todelte straffen som Herren har bestemt over Kain. Straffen – eller forbannelsen om du vil – som vi ser i dette verset, er delt i to: først så ser vi at Kain vil streve med å få fatt i næring for å brødfø seg, så ser vi at han vil ha problemer med å finne et sted å bosette seg.

Næringen fra jorden blir her nektet ham. Dette er en forbannelse som tar fra ham gleden hans, og spesielt hans kall i livet. “Når du dyrker jorden, skal den ikke mer gi deg sin grøde.” Dette må ha vært spesielt sårt for Kain ettersom han var en bonde, og sikkert satte stor pris på yrket sitt. Han hadde ofret av førstegrøden sin, og var sikkert stolt over det han hadde dyrket. Legg merke til at alle skapninger er hva Gud gjør det til; en trøst eller et kors, en velsignelse eller en forbannelse. Dersom jorden ikke gir oss sin grøde, så blir vi nødt til å godta Guds rettferdighet, fordi vi ikke har gitt nok til Ham. Joden hadde vært forbannet for Adam, men den var nå dobbelt forbannet for Kain. Mordet av Abel hadde gjort hans yrke ufruktbart og ubehagelig. Legg også merke til at de ondes ondskap bringer en forbannelse over alt de gjør og alt de har. 5 Mosebok 28:15 sier: “Men dersom du ikke hører på din Herrens, din Guds røst, og ikke akter vel på å holde alle hans bud og hans lover, som jeg gir deg i dag, da skal alle disse forbannelser komme over deg og nå deg“.

Bosetting blir også nektet ham. “En flyktning skal du være på jorden.” Dette var også en alvorlig fordømmelse. Han ville bli hånet og latterliggjort av andre mennesker. Det ville sikkert være en stor skam å gi ham husly, snakke med ham, eller vise ham noen som helst skags oppmerksomhet. Han fikk sikkert ett dårlig rykte blant alle mennesker. Trolig ville hans dårlige samvittighet plage ham hvor enn han dro. Hvilken ro kan vel de finne som drar meg seg sin forbannelse der de reiser? Kain var nok den første flyktningen i verdenshistorien, jaget av sin egen skyldfølelse.

Det synes å være implisert her at Kain vil være hvileløs i frykt og bekymring. Det verset var nok at han ble bortvist fra Guds nærvær og fra familien hans og ikke kunne finne sikkerhet noe sted. Den greske oversettelsen av Gamle Testamentet – Septuaginta – sier her “Du skal stønne og skjelve på jorden” – skrekken over din forbrytelse vil alltid hjemsøke deg, og du skal aldri ha et godt jordet håp om at Gud vil fjerne den straffen du fortjener. Dette ser ut som en endeløs og fryktelig fortapelse. En kan kanskje si det slik at Kain ble sendt i eksil.

Denne konflikten mellom de to åndelige ættene fortsetter blant oss i dag, og vi nå sitt klimaks i fremtiden som blant annet Johannes åpenbaring forteller oss om. I dag kan det kanskje se ut for oss som om Satan vinner, men Satans endelige tap vil først komme etter Kristi andre komme. Til og med i dag har vi Guds løfter om åndelig seier i vår daglige kamp mot onde krefter: “Men fredens Gud skal i hast knuse Satan under deres føtter. Vår Herre Jesu Kristi nåde være med dere!” (Romerne 16:20). Vi ser her at Guds dom over Kain også er et eksempel – eller bilde – på knusingen av slangens hode. Kain ble for alltid drevet bort fra Herrens åsyn, og på samme måte kan man si at de som ikke tror på Kristus eller tar imot Ham vil lide “en evig fortapelse borte fra Guds åsyn og fra hans makts herlighet” (2 Tessalonikerbrev 1:9).

En som følger etter Gud og lyder Kristi Ord er de som gjør gode gjerninger. Det er bare Guds nåde som er forskjellen på oss og ikke-troende – vi har tatt imot nådens gave, frelse, og de ikke-troende har ikke tatt imot den. Pauls skrev: “For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av deres selv, det er Guds gave. Det er ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg. For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem” (Efeserne 2:8-10). Først når Kristus blir en del av vårt liv, kan vi virkelig gjøre gode gjerninger, men da må vi lytte til Herren og følge Ham. Kain lyttet ikke til Herren og tok ikke imot mulighetene for å angre og vende seg tilbake til Ham. Gud lot Kain leve på jorden til tross for hans store og alvorlige synd, på samme måte som Gud lar både “hveten og ugresset” vokse side ved side til det er tid for innhøstning (Matteus 13:24-30, 36-43).

Kain var en som hadde “kjent rettferdighetens vei” ettersom han hadde vært nær Gud, men så ble sendt bort fra Guds – og familiens – åsyn. Og da skriver Peter: “Det hadde vært bedre for dem om de ikke hadde kjent rettferdighetens vei, enn at de kjente den og så igjen vendte seg bort fra det hellige bud som var overgitt dem” (2 Peter 2:21). Straffen som ble gitt Kain ekskluderte ham ikke fra å angre sine synder i fremtiden, men han var nok en ynkelig sjel som måtte streve for å holde seg i live samtidig som han flyttet fra sted til sted. Han ble kanskje gjort narr av og ble kalt flere stygge ting. En slik tilværelse kan ha fått ham til å angre seg, men straffen var gitt og ville likevel fortsette, selv om han ville angre. Enkelte synder vi begår får konsekvenser som vi må leve med. Kains synd var en av dem. Og vi vet at Gud betraktet menneskeliv som noe spesielt og verdifullt, og Han ville sener gi meget konkrete lover om dette. Du kan selv lese 1 Mosebok 9:5, Job 16:18, Salme 9:13, Esekiel 3:18 o.s.v.

Kains forbannelse som “en vandrer… på jorden” blir ofte i dag sett i forbindelse med det moderne ordet “husløs” eller “hjemløs”. I USA har de et uttrykk de bruker om hjemløse som vandrer rundt fra sted til sted- “hobo”. Ofte vet vi ikke hvordan det er å være uten et hjem, men vi vet at dette ikke er noe å trakte etter. Det er meget vanskelig å finne ly for husløse i våre dager, og det var nok sikkert det også på Kains tid. Som en kuriositet kan jeg nevne at ordet for “vagabonde” eller “vandrer” – aka “hobo” – er fra det hebraiske ordet “nudh” som gir verbet “nod” som betyr “å vandre rundt”. Vi vil komme tilbake til dette når vi skal se på “landet Nod” under Vers 16.

Vers 13

“Da sa Kain til Herren: min misgjerning er større enn at jeg kan bære den.”

1 Mosebok 4:13

Kain snakket her til “Jehova” og svarte på det som Herren nettopp hadde formidlet til ham i de tre foregående versene. Han har tidligere blitt gitt mulighet til å angre seg og rette opp noe av det han har gjort, skjønt mordet på hans bror kunne ikke blitt omgjort. Som tidligere sagt, er Gud alltid klar for å ta imot en angrende synder. Ett av mine favoritt-vers i Bibelen er Jesaja 1:18. “Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull.” Å “gå i rette” med hverandre betyr å snakke sammen, eventuelt diskutere noe. Gud ønsker at vi skal bruke fornuften vår og komme til Ham. Salomos ordspråk 1:7 sier “Å frykte Gud er begynnelsen til kunnskap“, og når vi kommer til Gud er dette ett vist valg. Men vi må tilpasse oss Ham – det er Herren som er Herre over hele skaperverket, og vi er nødt til å nærme oss Ham på Hans betingelser. Når vi kommer til Ham i ydmykhet og bøyer kne for Ham, så er Han parat til å tilgi oss hva som helst. Rødfargen er ofte sett som ett bilde på blod, og det er fantastisk å vite at Gud kan tilgi oss for alt mulig – til og med mord. Noen kommentatorer peker på at det her nevnes rødfarge to ganger, og foreslår at Gud til og med vil kunne tilgi to mord – eller drap. Sannheten er nok at den eneste synden som kan fordømme oss til fortapelse i all evighet, er å si “nei” til Jesus når Han vil komme inn og frelse deg. Noen synes det er forferdelig at noen kan bli tilgitt mord, og likevel bli frelst. Men dette er ikke en “lett utvei” for enhver morder. Uten en oppriktig forandring inne i hjertet, og en oppriktig forandring i livet forårsaket av en oppriktig bekjennelse som kommer fra oppriktig anger, så vil dette bare bli tomme ord som Gud ikke vil kunne godta. Kain var gitt anledninger til å angre og bekjenne, men tok dem ikke til seg. Hans svar til Gud var ikke på grunn av anger for det han hadde gjort, men over sorg for straffen Gud hadde gitt ham.

Ordet “avon” – som i den norske Bibelen her er oversatt som “misgjerning” – kommer fra et ord som betyr “perversitet”. I den engelske King James oversetter de det som “straff”. I 1 Mosebok 15:16 er ordet oversatt som “ondskap“, og i 2 Kongebok 7:9 er det oversatt som “skyld“. Det betyr både “skyld”, “misgjerning”, “ondskap”, “synd” og “straff” (på grunn av synd). Den tradisjonelle fortolkningen her er at Kain beklager seg over straffen han har fått. Han ser antagelig Gud som er streng dommer som har gitt ham en alt for streng straff. Adam Clark kommer med to interessante forslag: for det første at Kain sier: “Min synd er for stor til at jeg kan bli tilgitt.” For det andre gjør Clarke dette om til ett spørsmål: “Er min synd for stor til å bli tilgitt?” Det er imidlertid ikke noe bibelsk bevis på at Kain noensinne angret hva han hadde gjort. Han var ikke lei seg for hva han hadde gjort, men han var lei seg på grunn av effektene denne synden hadde på livet hans. Av og til har vi i dag samme problem!

Matthew Henry ser på samme ordlyden som Adam Clarke, men sier at Kain, som tidligere ikke har brydd seg om synden sin, nå ser ut til å gå helt til den motsatte siden av spekteret. Han mener derfor at denne uttalelsen er en bebreidelse og en fornærmelse mot Guds nåde, og underbygger dette med å vise til dem som har nytte og håp i Guds nåde. Det finnes tilgivelse hos Gud for alle synder, som vi har sett ovenfor. Jesus sa: “Den som kommer til meg, vil jeg slett ikke støte ut” (Johannes 6:37). Gud ønsker at vi skal komme til Ham og be om tilgivelse. Det er imidlertid nytteløst for oss å fortvile over konsekvensene av syndene vi begår – som her med Kain. Abel er død, og dette vil ikke forandre seg. Kain må lære seg å leve med konsekvensene av hans synd. Satan presser sine etterfølgere gjennom alt fra feilaktige antagelser til fortvilelse. Vi kan aldri tenke for alvorlig om synden, med mindre vi tror den ikke kan tilgis.

Men Kain ser ut til å tale indignasjonens språk her. Han klager ikke over sin store synd, som vi har nevnt tidligere, men over den strenge straffen han har fått. Kanskje dette ikke samstemte med hans egne planer, feilaktige sådan etter å ha gjort sine feilaktige antagelser. Istedenfor å innrømme at Gud har rett, så fordømmer han Herren og nekter å godta straffen sin. Han krangler faktisk med Gud selv om dette! En kan legge merke til her at stolte hjerter ikke blir gjenvunnet at Guds irettesettelse fordi de mener Gud har gjort dem urett. Dette er ett bevis på deres hardhet, at de er mer opptatt av straffen deres enn av synden deres. Da Farao ba om tilgivelse, var det bare for å unngå at hans førstefødte sønn skulle dø (2 Mosebok 10:17). Han var en av mange som beklaget seg over syndens konsekvenser. Jeremia skrev: “Hvorfor klager et menneske som lever? La hver klage over sin egen synd!” (Klagesangene 3:39). Den siste setningen der kan også oversettes: “La hver klage over straffen av sin egen synd!” De klager over å bli feilaktig behandlet når de egentlig fortjener evig fortapelse. Fordømt er den som sloss mot sin Skaper, som forsøker å dømme Dommeren sin! Kain forsøker her å bygge opp et forsvar mot den allmektige Dommeren av hele universet.

Kain sier at straffen hans er “større” – eller “høyere” i volum – enn hva han kan “bære” – eller “løfte”, som en tung bør, eller “akseptere”, som om det er Kain selv som bestemmer over hele universet.

Dette er begynnelsen av Kains såkalte “forsvarstale” – om en følger Matthew Henrys analogi. For det første ser han seg selv ekskludert (av synden sin) fra Guds favør, og konkluderer med at han – gjennom straffen hans – er fjernet fra Guds nærvær, noe som virker å være den sanne naturen av Guds forbannelse. Fordømte syndere, som blir fortalt “Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild, som er forberedt for djevelen og hans engler” (Matteus 25:41), er forbannet fordi de alltid er adskilt fra Guds kjærlighet og omsorg og fra all hans nåde. For det andre ser han seg utvist fra livets gleder, og konkluderer med at han er “drevet ut fra landet” eller den kjente verden på denne tiden (Vers 14). Han så intet godt på denne jorden ettersom han skulle ikke kunne ha et permanent hjem. Det ville være bedre å hvile i graven enn ikke å hvile i det hele tatt. For det tredje ser han seg selv som bannlyst, utestengt fra Guds forsamling, ute av stand til å tilbe sammen med andre. Fordi hendene hans var farget av Abels blod, så kunne han ikke lengre komme med nytteløse sakramenter og ofringer (Jesaja 1:13-15). For det fjerde så han seg selv som utsatt for hat og hevn av andre mennesker. Han fryktet at fordi han hadde tatt livet av Abel, så ville andre ønske å ta livet av ham. Verden er full av mennesker som ønsker å ta loven i egne hender. Kain kunne muligens ser alle han møtte som en som ville ta livet av ham.

Det ser ut som om Kain her innser at han har syndet stort, og han innser trolig at det ville være naturlig at han led døden for hva han hadde gjort. Noen mener at det vi ser her er en forandring av Kains innstilling, selv om dette er blitt diskutert fram og tilbake av flere kommentatorer. Noen tillegger Kain egenskaper som er mulige, men ikke dokumentert i Skriften. En nådig Gud sparte Kains liv, noe som absolutt ikke ville ha skjedd etter Moseloven kom. Til og med 1 Mosebok 9:6 sier: “Den som utøser menneskets blod, hans blod skal bli utøst av mennesker. For i Guds bilde skapte han mennesket.” Dette kom imidlertid først fram under hva vi kaller “Regnbuepakten” som Gud ga til Noah etter syndefloden var kommet til en slutt. Før dette var det ikke nedlagt strenge lover, og det var opp til menneskenes samvittighet hva som skjedde. Etter den verdesomfattende flommen startet en ny tidshusholdning – en ny måte Gud samhandlet med menneskene på.

Vers 14

“Se, du har i dag drevet meg ut av landet, og jeg må skjule meg for ditt åsyn. Jeg blir en flyktning og en vandrer på jorden, og det vil gå slik at hvem som helst som finner meg, kommer til å slå meg i hjel.”

1Mosebok 4:14

Kain fortsetter her med sin klage over straffen han har fått fra Gud. Gud hadde “drevet meg ut av landet” – det hebraiske ordet “garash” betyr å bli drevet bort fra noe man eier, og brukes ofte om skilsmisser. Det kan være “å drive bort”, “å utvise”, “legge bort” eller “tvinge ut”. De fleste av disse ordlydene passer ganske godt til en skilsmisse, og på en måte var da også dette en slags skilsmisse – mellom Gud og Kain, mellom Kain og hans familie. Vi ser her Kain bekrefte de to elementene av Guds straff over ham, som tidligere vist i Vers 11 og Vers 12: Først at jorden var forbannet slik at den ikke ville gi Kain sin grøde, så at han skulle være en flyktning og vandrer uten komfort og beskyttelse. Vi ser videre at Kain legger til flere sider ved sin egen straff. Når det står at Kain var utvist “ut av landet“, så betyr dette den delen av jorden som han hittil hadde bodd på – som hadde vært hjemmet hans inntil nå. Kains ord får oss til å tenke på Elifas ord i Job 15:20-25: “En ugudelig lever i angst alle sine dager. Få i tall er de årene som som voldsmannen har i vente. Skremmelige toner lyder i hans ører, midt i freden kommer ødeleggeren over ham. Han har ikke noe håp om å vende tilbake fra mørket, og han er utsett til å falle for sverdet. Han flakker om etter brød og spør: Hvor er det å finne? Han vet at en mørkets dag står ferdig ved hans side. Nød og trengsel forferder ham, de beseirer ham som en angrepslysten konge, fordi han rakte sin hånd mot Gud og utfordret Den Allmektige.” Heldigvis for Kain fikk han leve et langt liv, men hvor godt livet hans var er usikkert.

Det var implisert at Kain måtte “skjule seg for (Herrens) åsyn“. Ordet “åsyn” blir som oftest oversatt som “ansikt”, og det gir bilde av noen som står ansikt-til-ansikt med noen. I Kains tilfelle, måtte han skjule seg fra Gud slik at han ikke lengre kunne ha disse ansikt-til-ansikt opplevelsene med universets Herre. “Skjule meg” betyr å gjemme seg ved å skule seg bak noe. Dette er nok ikke bare tiltenkt Kains forhold til Gud, men også hans forhold til andre mennesker. Det at han må skjule seg fra Guds åsyn, synes å vise at han ble utvist fra det stedet menneskene på denne tiden brukte for å tilbe Herren, en slags sammenheng til Paradis, trolig hvor Kains foreldre pleide å møte Gud – et sted hvor de trolig ga sine offer til Gud og søkte Ham. Vi ser dette oppfylt i Vers 16. Dette minner oss om Davids bønn i den velkjente Salme 51 hvor han ber: “Kast meg ikke bort fra ditt åsyn! Ta ikke din Hellige Ånd fra meg! Gi meg igjen din frelses fryd, og hold meg oppe med en villig ånd! Så vil jeg lære overtredere dine veier, og syndere skal omvende seg til deg. Fri meg fra blodskyld, Gud, min frelses Gud! Så skal min tunge juble over din rettferdighet” (Salme 51:13-16). Forskjellen på Kain og David var at David angret på hva han hadde gjort, og kom tilbake til Herren med halen mellom bena. Han måtte imidlertid lide konsekvensene av synden sin resten av livet, akkurat som Kain – men han kom alltid tilbake til Herren i anger og la seg flat for Gud.

Så sier Kain at han skal være “en flyktning og en vandrer på jorden.” Ordet “erets” brukes ofte om hele jordkloden, og det er nok sikkert hva Kain mente her. Det minner om Guds ord til Israel i 5 Mosebok 28:65 hvor Han sier: “Blant disse folk skal du aldri ha ro. Der skal ingen hvile være for din fot. Herren skal der gi deg et bevende hjerte og uttærte øyne og en vansmektende sjel.” Selv når vi bor midt blant folk, så kan vi likevel føle at vi er flyktninger på jorden. Som kristne vil vi aldri bli helt godkjent av andre dersom vi virkelig lever etter Guds Ord. Med Kain var det motsatt ettersom han ble sendt ut som en flyktning og en vandrer. Gud vet alltid om alle synder som blir begått, og Han vil straffe den urettferdige. Gud sier imidlertid: “Hevnen hører meg til” (Romerne 12:19), og selv om vi ikke ser de ugudelige bli straffet med en gang, så vil Gud alltid ha det siste ordet. Bortvisning er noe Gud ofte bruker, og til slutt – ved den store hvite trone – vil Gud dømme alle mennesker etter deres gjerninger, og de som blir forvist denne gangen, er håpløst fortapt (Johannes åpenbaring 20:11-15).

Den største frykten Kain hadde var trolig at noen skulle hevne seg på ham ved å ta livet hans. Det er ganske forståelig, ettersom dette var hva han egentlig fortjente. Han visste det, Gud visste det, og det er også trolig at alle andre som levde på den tiden også visste det. Frykten som hans dårlige samvittighet hadde gitt ham – dersom han virkelig hadde en samvittighet – sammen med engstelse for Guds dom om evig bortvisning fra Guds åsyn – har fått ham til å komme med disse ordene. Paulus skrev om dette i 2 Tessalonikerbrev 1:9 da han skrev: “Den straff de skal lide blir en evig fortapelse borte fra Herrens åsyn og fra hans makts herlighet“.

Kain visste at han fortjente å dø for å ha drept broren sin, og fryktet derfor at noen ville være “blodhevner” for Abel (se 4 Mosebok 35:19, 21, 27). Det at han sier “hvem som helst som finner meg” er trolig en hentydning til at allerede på dette tidlige tidspunktet i historien, hadde folketallet på jorden økt betraktelig. Kritikere forsøker å trekke tvil om disse historiene, og godtar ofte ikke de første 11 kapitlene i 1 Mosebok. Ett av spørsmålene kritikere kommer med, er “Hvor fikk Kain konen sin fra?” Vi skal komme mer tilbake til dette senere, men vi ser her at Kain selv snakker om verden som om den er full av folk. Det er ikke trolig at de hadde bosatt seg på hele jorden så tidlig i verdenshistorien, men de hadde trolig spredd seg utover litt fra hvor de kom fra. Noen antar at Mesopotamia har vært menneskehetens vogge, men som tidligere påpekt – da vi snakket om lokalisasjonen av Edens hage – så ble hele den verden som var før syndefloden ødelagt av vannflommen. Vi vil se at det ikke er noen tvil om at dette var en global flom når vi kommer til Noah i kapittel 6 og utover, men vi slår fast allerede nå at vi ikke vet hvor mange mennesker det var på jorden da flommen kom og utryddet alt liv på kloden vår. Folks lange levetid – som vi også vil komme tilbake til – gjorde at menneskene var i stand til å øke folketallet betraktelig på ganske kort tid. Vi synes at liv på 900 år er umulig, men da tar vi ikke i betraktning at menneskene ikke var ment å dø i det hele tatt da de ble skapt, pluss at verden på denne tiden, ikke var like skadelig som den er i dag. Som sagt – mer om dette senere…

Vers 15

“Men Herren sa til ham: Dersom noen slår Kain i hjel, skal det hevnes sjufold. Og Herren satte et merke på Kain for at ingen som møtte ham, skulle slå ham i hjel.”

1 Mosebok 4:15

Så snakker “Jehova” tilbake til Kain. Kain hadde kommet med sine bekymringer og sin klage over Herrens dom over ham, og Gud viser ham her nåde som for oss kan virke ufortjent. En av Kains største bekymringer, var at noen skulle slå ham i hjel – og her sier Gud at “dersom noen slår Kain i hjel, skal det hevnes sjufold.” “Slår i hjel” – som vi også har sett på tidligere – betyr “å slå med dødelig formål”. Man slår altså noen i et forsøk på å drepe dem. Det kan også oversettes “drepe” eller “myrde”, eller på annen måte å ta livet av noen. Gud sier han vil hevne et mord på Kain “sjufold” – det vi si: sju ganger – og tallet sju er er fullkommenhetens tall, og finnes flere ganger nevnt i blant annet Johannes åpenbaring: sju menigheter, sju lysestaker, sju engler, sju basuner, sju segl og sju skåler. Om Gud her mener “sju ganger” eller “med perfekt hevn”, så lover Han likevel hevn over den som skulle hevne seg over Kain. Dette er nok en måte for Gud å si at hevnen tilhører Ham (Romerne 12:19). Det har aldri vært okay at menneskene tar loven i egne hender, med unntak av blodhevneren som vi blant annet leser om i 4 Mosebok 35:19, 21, 27. Ellers kreves det at loven finner noen skyldig i lovbrudd, og man skal ha vitner. Gud vil gi en streng straff til den som tar livet av Kain.

Vi finner en overraskende opplysning her i dette verset – nemlig at “Herren satte et merke på Kain for at ingen som møtte ham, skulle slå ham i hjel.” Vi vet ikke noe om hvordan dette merket så ut, eller hvor Kain hadde det. En arabisk bok fra biblioteket i Bodleian sier: “Et sverd kunne ikke kløyve ham, flammer kunne ikke brenne ham, vann kunne ikke drukne ham, luften kunne ikke blåse ham bort, og lyn kunne ikke slå ned i ham.” Dette har også vært en teori i flere science fiction fortellinger eller fantasy serier. Forfatteren av Bereshith Rabba mener at merket var en sirkel fra solen som reiste seg over ham. Abravanel tror at merket var Abels hund som alltid fulgte etter ham. Noen av doktorene i Talmud mener det var bokstaven “t” som var gravert inn i forhodet til Kain, noe som demonstrerte hans sorg eller anger, ettersom det var den først bokstaven i ordet “teshubah” – som betyr “anger”.

Det finnes belegg for at dette “merket” var et “tegn” eller et “symbol”. Ordet blir brukt av Gud da Han satte regnbuen på himmelen og ga Regnbuepakten til Noah. Gud sa: “Dette er tegnet på pakten jeg oppretter mellom meg og dere og hver levende skapning som er hos dere, for alle kommende slekter og tider” (1 Mosebok 9:12). Regnbuen skulle være et “tegn” på at verden ikke skulle ødelegges av vannflom mer, og på samme måte fikk Kain et “tegn” som gjorde at han ikke skulle bli drept av andre mennesker. Gud satte et “tegn” på Kain for å overbevise han at ingen skulle drepe ham. Å ha satt et merke på ham kan ha vært den mest trolige måten å bringe alt det onde han hadde gjort over ham, derfor ga Herren ham et mirakuløst tegn eller symbol som gjorde at han ikke skulle bli slått i hjel, slik at han ikke trengte fortvile, men få tid til å angre seg og komme tilbake til Guds nærvær hvor det var nåde å finne.

Noen undres over hvorfor Kain fryktet å bli drept ettersom det bare var noen får sjeler på jorden på denne tiden, og at det omtrent bare var Adam og Eva på jorden. Da kan vi imidlertid legge merke til at drapet av Abel kan ha skjedd like før Set ble født i år 130 etter skapelsen (1 Mosebok 5:3). Dersom Abel levde nært opp til Sets fødsel, kan Adam ha hatt både barn og barnebarn. Enkelte trosretninger og tradisjoner har forskjellige teorier om når Abel ble drept – i cirka år 70 eller cirka år 130. Men vi vet lite om når menneskene før vannflommen begynte å føde barn – om de var under 20 år gamle eller opp i 70-årene. Vi kan imidlertid gå ut ifra at Kains frykt for å bli drept av hvem som helst tilsier at jordens befolkning hadde vokst mer enn de fleste tror. Dette er også en problemstilling som vi ser når Abraham og Sara fikk barn i høy alder. Vi vet ikke presis når det var vanlig å få barn, men vi vet at de fikk barn sent i livet.

Det kan legges til at dette “merket” var et rent produkt av Guds nåde. Gud var ikke forpliktet til å gi Kain dette “tegnet” på noen som helst måte, men må ha gjort det fordi Han elsket Kain – noe Han gjør med alle mennesker. Som Jesaja 1:18 sier, så er mord ikke en utilgivelig synd. Jesu blod er kraftig nok til å vaske alle hjerter hvite. “Men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd” (1 Johannes 1:7). Jesus selv sa: “All synd og spott skal menneskene få forlatelse for, men spott mot Ånden skal ikke bli forlatt. Den som taler et ord mot Menneskesønnen, skal få forlatelse. Men den som taler imot Den Hellige Ånd. skal ikke få forlatelse, verken i denne tidsalder eller i den som kommer” (Matteus 12:31-32). Dette har blitt debattert i årevis av utallige boklærde og predikanter. Nøkkelen til å forstå dette finner vi i Markus 3:30 som forklarer oss at de ikke-frelste “er besatt av en uren ånd“. Et menneske vil følgelig vise overfor andre hvilken ånd han har inni seg, og enten har vi Den Hellige Ånd – eller så har vi en ond ånd boende inni oss. Det eneste som fordømmer oss til evig fortapelse er dersom vi ikke sier “ja” til Den Hellige Ånd og lar Gud forandre oss fra innsiden. Dersom vi ikke lar den Hellige Ånd komme inn og frelse oss, så vil vi gi Ånden sorg. Kristne blir også advart om ikke å gi Ånden sorg (Efeserne 4:30), noe som vi gjør dersom vi gjør onde ting – og ingen gjør flere onde ting enn ufrelste som nekter å bli gjenforent med Gud gjennom Kristi blod. Kain var ikke ufrelsbar, men vi ser ikke at han tok imot de mulighetene Gud ga ham til å angre seg og komme tilbake til Herren.

Vers 16

“Så drog Kain bort fra Herrens åsyn og bosatte seg i landet Nod, øst for Eden.”

1 Mosebok 4:16

I den siste halvdelen av dette kapittelet finner vi mange opplysninger om verden før syndefloden som skjedde i Noahs dager. Vi vil senere se at dette var en vannflom som dekket hele jordens overflate. Vi vil også diskutere hvordan dette skjedde, og hvor det er blitt av vannet etterpå. Tiden før den store vannflommen er en spennende periode som det finnes få arkeologiske funn fra. Grunnen til dette er selvsagt at vannflommens krefter vasket jorden ren og fjernet mesteparten av det som eksiterte før. Denne såkalte “gylne tidsalder” som var før vannflommen var meget fremgangsrik og utbredt – selv om det er vanskelig å vite akkurat hvor mye. Gamle legender som Atlantis – byen som sank i vannet – er sagt å ha inneholdt mange ting som ville bli betraktet som moderne. Selv om denne historien er en myte, så kan den bygge på at der var en velutviklet sivilisasjon før vannmengdene vasket alt bort. Når vi finner gamle gjenstander dypt nede i jorden, så tror vi heller på at noen har kommet til jorden i romskip enn å underholde muligheten for at menneskene både før og etter vannflommen kan ha hatt fantastiske emner. Tatt i betraktning at de termodynamiske lovene sier at alt går fra orden til kaos, og vi vet at menneskekroppene bli mer og mer ødelagt av miljø og arv – som inkluderer skadelige mutasjoner – så kan menneskene før syndefloden ha vært sterkere og mer intelligente enn de er i dag. 1 Mosebok 4 har mye informasjon om enkelte ting som de gjorde forholdsvis kort tid etter skapelsen, og dersom de var i stand til å bruke mer av hjernen enn det vi er i dag, så kan de ha oppfunnet mye som har revolusjonert menneskenes historie. Vi vil komme inn på flere av disse tingene etter hvert, men en av de første interessante emnene vi ser her er at det var et land som het Nod.

Det er viktig å være klar over at den eneste troverdige kilden til livet før syndefloden er Bibelen. Den gjør det helt klart for oss at verden var et helt annet sted på denne tiden. Som nevnt i 1 Mosebok 1 antar man at jorden hadde en vannbaldakin – et lag med vann som beskyttet jorden fra blant annet ultrafiolette stråler fra solen. Hele jordkloden var dekket med grønn og frodig vegetasjon. Noe som også kan ha bidratt til at menneskene levde lenge var at frukt og grønnsaker har vært mer næringsrike i denne tiden. Vi ser at mye av dette forandret seg drastisk etter syndfloden og istiden som fulgte på slutten av denne. Før dette snakker man om “drivhuseffekten” som ga jorden en slik god atmosfære å leve i. Det sies også at de store værsystemene vi ser på jorden i dag heller ikke eksisterte før den store vannflommen. Selv om Kain ble forvist, så må landet Nod ha vært både grønt og frodig, akkurat som andre steder på jorden. Det var imidlertid bare Edens hage Gud hadde forberedt spesielt for Adam og Eva. Alle andre steder krevde arbeid fra dem som bodde der.

Vi ser at Kain dro “bort fra Herrens åsyn“. Dette bare oppfyller straffen som Gud hadde gitt Kain i de foregående versene som vi allerede har sett på. Det er ikke bra å bli sent vekk fra Herrens åsyn, men Kain hadde av egen frie vilje valgt å gjøre dette – ikke direkte, for han var ikke glad over å ha blitt sent bort ettersom han fryktet for livet sitt som en flyktning på jorden, men indirekte, fordi han avviste Gud og hva Gud stod for. Når Kain valgte å ta livet av sin bror, så sa han også fra seg privilegiene som nærheten med Gud ville bringe. Han forlot sin far og mor samt resten av familien, og kastet bort alle påskudd om å frykte Gud. Han ville aldri igjen komme blandt folk som fulgte Herren eller delta i tilbedelse av Ham. Det sies av flere at helvete er å være adskilt fra Gud. 2 Tessalonikerbrev 1:9 sier: “Den straff de skal lide blir en evig fortapelse borte fra Herrens åsyn og fra hans makts herlighet.”

Vi finner her at Kain “bosatte seg i landet Nod, øst for Eden.” Han var dømt til å bli sent bort fra Eden – ikke hagen, men det generelle området kalt Eden – og han valgte å dra østover til et sted som blir kalt Nod. Dette var, som tidligere nevnt, langt borte fra Adam og resten av familien hans som fremdeles hadde ett slags samfunn med Herren og tilba Ham. Han fjernet seg selv og hans etterkommere fra den hellige ætten som til slutt ville bringe verden Jesus Kristus. Der er også interessant at kjerubene som voktet Edens hage ble sagt å være i øst (1 Mosebok 3:24) med sine flammende sverd. Kain forlot imidlertid hele området hvor Eden var, og Edens hage var bare en del av Eden. Han må ha hatt problemer med å bosette seg der, ettersom Nod (hebraisk “Nowd“) indikerer “skjelving” og kan bety “løsgjengeri” og bygger på ordet som tidligere i dette kapittelet har blitt oversatt som “vandrer” (Vers 14) og beskriver en person som ikke kan finne ro noe sted. Det er også mulig at han tok med seg sin kone når han dro fra familien sin. Familien kan ha vært stor, og han hadde mange søstre. Det er åpenbart at han giftet seg med en av søstrene sine. Dette var ikke farlig eller unaturlig på dette tidspunkt i historien, og ble ikke forbudt før Moseloven kom.

Leupold kaller Nod “vandringens eller bortkommenhetens land” og mener at det ikke er navnet på et bestemt land eller område. Dette mener han fordi Kains dom var at han skulle vandre hvileløst rundt uten å kunne slå røtter og måtte slite for å få nok føde. Ordet her for “bosatte” betyr imidlertid “å sette seg ned” og støtter ikke en slik fortolkning. Han sier videre at når han dro “øst for Eden” var dette hvor menneskene først slo seg ned. Det er imidlertid mer trolig – som nevnt ovenfor – at Edens hage var en del av Eden, og Kain forlot Eden her i dette verset. Han har imidlertid rett i at ingen har klart å identifisere et land som heter Nod, men dette har nok mer sammenheng med at dette var et land som eksisterte før syndefloden kom og vasket bort topografien som var på jorden opp til denne tiden. Noen mener at Nod var i området vi i dag kaller de arabiske land selv om dette selvsagt ikke er bevisbart.

Kirkefedrene har tradisjonelt sett denne oppdelingen av menneskeheten som menigheten og verden. Det er imidlertid viktig å merke seg at dette var en helt annen tidshusholdning hvor Gud handlet annerledes med menneskene. Menigheten er et nyere konsept som vi først kjenner til i vår nåværende tidshusholdning. Nasjonen Israel var heller ikke enda utvalgt som Guds spesielle utvalgte folk på denne tiden. Dessuten ser det ut som om Kain og hans etterfølgere var i mindretall, og gjennom tidene har Guds utvalgte alltid vært minoriteten. Det er imidlertid vanskelig å uttale seg bastant om slike ting ettersom opplysningene her i Bibelen om denne tidsperioden er ganske mangelfulle.

Vers 17

“Og Kain holdt seg til sin hustru, og hun ble med barn og fødte Hanok. Så tok han seg fore å bygge en by og gav byen navnet Hanok etter sin sønn.

1 Mosebok 4:17

Når det står at “Kain holdt seg til sin hustru”, så er det to viktige orde vi må se på. Det hebraiske ordet som blir oversatt “hustru” blir også oversatt som “kvinne” og er ikke et sikkert bevis på at de var gift. De fleste oversettelser sier imidlertid her “hustru” og det er absolutt det som de fleste antar er riktig. Mange lurer på hvor denne “hustruen” kom fra, og trolig kom hun sammen med Kain da de flyttet. Dersom de virkelig var gift, så ble de trolig det før Kain tok livet av sin bror Abel. Fordi Adam og Eva var de første to menneskene på jorden, så må Kain ha giftet seg med en av sine søstre. Adam og Eva hadde mange sønner og døtre (1 Mosebok 5:4), og de tidlige menneskenes oppgave i livet var tross alt “Vær fruktbare og bli mange” etter Herrens egne ord i 1 Mosebok 1:28. I en verden uten TV og – muligens – uten mye underholdning, så kan de første menneskene ikke ha hatt så mye annet å gjøre på enn å skaffe mat til familien og gjøre familien større. Menneskene levde i hundrevis av år og “fikk sønner og døtre” i alle disse årene. Dr. Morris antar at jordens befolkning i løpet av Kains levetid ble minst 12.000 sjeler. Selv tidligere i Kains liv må det ha vært flere kandidater for Kain å gifte seg med. Å gifte seg med søsken er i våre moderne sinn avskyelig, men Kain hadde ikke noe valg. På denne tiden var det heller ikke skadelig for menneskene å gjøre dette. Først i moderne tider er det meget skadelig å få barn med søsken, og det ble først forbudt ved lov i Moseloven. Les 3 Mosebok 18:7-18 og 20:11-21 for å se hva Gud sa til moses om dette.

Når Bibelen sier at “Kain holdt seg til sin hustru” er dette en ordlyd som brukes når de hadde samleie. Det brukes også i 1 Mosebok 4:1 da Eva ble gravid med Kain. Ordet betyr “å kjenne ved å se”, men det har en vid mulighet for betydninger og det finnes mange måter å oversette dette ordet på. En bokstavelig oversettelse som har blitt lansert er “dedikerte seg til”. Den ordlyden vi ser ovenfor blir brukt mange ganger i Bibelen og resulterer oftest i at et ektepar får barn. Å få barn er en av Guds mange velsignelser som Gud har gitt oss mennesker. “Barn er en gave fra Herren, livsfrukt er en lønn. Som piler i en veldig krigers hånd er sønner en får i sin ungdom. Lykkelig er den mann som har sitt kogger fullt av dem!” sier Salme 127:3-5. Selv om Kain var blitt fordømt av Gud, så fikk han erfare den velsignelsen av å bli far.

Kains første sønn, som vi leser om her, blir i den norske Bibelen her kalt “Hanok“. Dette navnet blir translitterert som “Chanowk” og betyr “instruert”, “dedikert” og “initiert”, spesielt i religiøse eller hellige ting, noe som enkelte kommentatorer antar som bevis på at Kain angret hva han hadde gjort. Det er absolutt mulig at Kain ønsket at sønnen skulle gjøre det mye bedre enn hva han selv hadde gjort, og lære av Kains feil. Det er en interessant teori, men resten av verset kan imidlertid indikere at Kain ikke fant seg til ro med straffen sin, men forsøkte å finner måter å unngå den på. “Chanowk” er også navnet på en av Sets sønner, men blir da oversatt som “Enok” (1 Mosebok 5:18). I den engelske King James får begge disse guttebarna samme navnet, men det var Jareds sønn Enok som vandret med Gud (5:24).

Så ser vi at Kain bygget en by. “Banah” på hebraisk betyr “å bygge” både bokstavelig og billedlig. Bokstavelig betyr dette å bygge en fysisk by med hus og hager, kanskje til og med inkludert et bystyre eller en eller annen form for lovgivere eller lovhåndhevere. Det ville også muligens inneholde personer som var spesielt dyktige på en eller annen måte, slik at de uførte bestemte yrker. Som en billedlig by kunne dette bety å sette opp en familie eller familieforøkelse. Ettersom dette er første gangen ordet “by” blir brukt, er det mest trolig at dette ordet ble gitt en bokstavelig betydning før en brukte ordet billedlig. Dette er hva vi kaller “loven om første benevning” – som er vanlig i eldre hebraiske tekster. En definerer betydningen av et ord før en allegoriserer det. Det er derfor mest trolig at Kain bygget en fysisk by. Han oppkalte byen etter sin førstefødte sønn, Hanok.

Det at Kain bygget en by indikerer ikke bare at det raskt ble mange mennesker i sivilisasjonen som eksisterte før syndefloden, men at Kain – som var dømt av Gud til å være en flyktning og en vandrer – brøt denne straffen ved å sette røtter i en by. Det var nok en gang et opprør mot Guds Ord slik som det ble gitt til ham. Her ser vi en permanent tilværelse utenfor Guds åsyn – en bekreftelse på at Kain ikke ville ha mer med Ham å gjøre. Denne byen ville bli hovedsetet for frafallet. Kains fordømmelse kunne ha blitt til en velsignelse. Levis stamme ble utskilt fra Israel, likevel ble dette til en velsignelse for dem. Kain nektet imidlertid å angre seg. Han herdet sitt hjerte og vandret ikke etter Guds lov. Han valgte seg et evig tilholdssted på jorden – noe som også gjelder ikke-troende i dag. Vi har, til forskjell, vårt hjem i himmelen. Kains bygging av byen må ha hjulpet ham å fokusere tankene på noe annet enn Gud. Vi ser her begynnelsen på Kains ættetavle som dekker over syv generasjoner.

Det kan virke som om Kain klarte å slippe unna straffen som Gud ga ham. Selv predikanten (Salomo) sa: “Alt dette har jeg forsøkt å ta meg til hjerte, og jeg har forsøkt å forklare at de rettferdige og de vise og deres gjerninger er i Guds hånd. Men ikke noe menneske vet om det er kjærlighet eller hat som venter ham. For det samme skjer dem alle. Det samme hender den rettferdige og den ugudelige, den dofe og rene og den urene, den som ofrer og den som ikke ofrer. Den gode går det som synderen, den som sverger, går det den som er redd for å sverge” (Predikanten 9:1-2). Kain kan ha følt seg komfortabel i byen han hadde bygget, men han vil ikke kunne unnslippe den siste dommen som blir gitt etter livet her på jorden er ferdig. Hebreerne 9:27 sier: “Og likesom det er menneskenes lodd en gang å dø, og deretter dom.“

Det at Kain “satte seg fore å bygge en by” kan muligens bety at han ikke ble ferdig med byen. Han må imidlertid ha startet byen, og tatt i betraktning hvor lenge han levde, så må han ha kommet et godt stykke på vei. Dette skriftstedet motbeviser at de første menneskene på jorden var huleboere. De hadde nok ikke internett og reality-TV, men de har nok vært mye bedre utviklet enn vi gir dem ære for. Huleboere finner vi til og med i dag, og det er ofte primitive mennesker som har vokst opp langt borte fra den moderne sivilisasjonen. Noen huleboere har selv valgt å leve slik de lever. Ettersom vi går videre vil vi se flere av de gode kunnskapene som noen av disse tidlige menneskene hadde.

Vers 18

“Hanok fikk sønnen Irad. Irad ble far til Mehujael. Mehujael ble fra til Metusael. Meusael ble far til Lamek.”

1 Mosebok 4:18

Her får vi hele fire generasjoner av etterkommere fra Kain. Vi så i Vers 17 at Hanok var Kains sønn. Vi så at “Hanok” kom fra det hebraiske ordet “Chanowk” som betyr “instruert”, “dedikert” og “initiert”. Dette viser at Kain hadde store forventninger til denne gutten. Kain kalte da også byen han hadde grunnlagt “Hanok“, et annet forsøk på å gi ære og viktighet til sønnen sin. Vi ser at “Hanok fikk sønnen Irad“. “Irad” – translitterert som “Iylad” som er et navn som kommer fra det hebraiske ordet “arad” som betyr “å isolere seg selv” eller “flyktning”. Dette passer meget godt med den straffen som Gud hadde gitt Kain. Av og til går konsekvensene av foreldrenes synder ut over etterkommerne. Gud selv sa: “Jeg, Herren din Gud, er en nidkjær (sjalu) Gud, som hjemsøker fedres misgjerninger på barn, på dem i tredje og på dem i fjerde ledd, på dem som hater meg” (5 Mosebok 5:9). Det kan virke urettferdig i våre øyne at Gud sier dette, men Han sier også: “Fordi du har gjort til gangs det som var rett i mine øyne… så skal dine sønner til fjerde ledd sitte på Israels trone” (2 Kongebok 10:30). Gud kan gi ut all den belønning og straff som Han vil – Han må ikke spørre oss om lov. Dessverre er det slik at eplet ofte ikke faller langt fra stammen, og etterkommerne er ofte slik som deres forfedre var. Hanok var sikkert veldig lik sin far, Kain – og Irad var sikkert ganske lik både Kain og Hanok.

Vi ser så at Irad ble far til Mehujael. Det hebraiske navnet “Machuwya’el” betyr “slått av Gud” og er ikke noen god tittel å ha. Det indikerer en person som tydeligvis har fortsatt på samme livsvei som hans far og farfar, og har blitt straffet for det av Herren. Google sier at navnet betyr “som proklamerer Gud”, men dette samstemmer ikke med Strong’s hebraiske ordbok. “Mehujael” er sammensatt av to ord; “machah” og “el“. Det første betyr “å slå” eller “å gni”, mens “el” er et velkjent ord for “Gud” – selv om dette i utgangspunktet kan brukes om en hvilken som helst gud. Der finnes også andre teorier om hva ordet betyr, noe som gjør oversettelsen her en stor utfordring. Jeg har valgt å følge Strong’s ordbok ettersom den er den mest brukte og best ansette blant de Bibellærere som jeg kjenner til. Den gir også en fornuftig fortolkning av hvilken type menneske Mehujael var, noe som synes å passe med personligheten til hans oldefar Kain.

Videre blir vi fortalt at Mehujael ble faf til Metusael. Det hebraiske navnet “Mathuswsah’el” har en mye mer positiv betydning enn de foregående tre etterkommerne – “man som er av Gud”. Navnet er sammensatt av ordene “math” og “el“. “El” betyr som vanlig “Gud” (eller gud med liten g), mens “math” blir oversatt som “en voksen mann”. Disse to ordene sammensatt beskriver en person som er en voksen mann som har et forhold til Gud. Selv om det gjør det vanskelig at både Kain og Set brukte noen av de samme navnene til etterkommerne deres, så er det helt på det rene at dette navnet var en stor forbedring i forhold til de andre navnene. Det kan synes å være en mulig bekreftelse på at Gud ser ut til å ha “straffet” de tre generasjonene som kom etter Kain – selv om de selvsagt er selvforskyldt i gjerningene de selv har utført eller ikke utført.

Til slutt finner vi at Metusael ble far til Lamek. På hebraisk heter Lamek “Lemek“, et hebraisk navn som en ikke er helt sikker på hva betyr. Igjen finner vi et identisk navn på hebraisk i Sets ættetavle, men de var to vidt forskjellige personer. Kains Lamek leser vi imidlertid videre om i Vers 19, Vers 23 og Vers 24. Vi vil se at etterfølgerne til Lamek blir assosiert med forskjellige yrker og evner. Lamek selv ble imidlertid en morder slik som Kain var, men mer om dette senere. Det er interessant at navnet hans ikke ender på “el” slik som de andre etterfølgerne til Kain så langt. Det er vanskelig å komme med noen bastante påstander om hvorfor, Dr. Morris lanserer teorien om at “Lamek” betyr “erobrer”. Han var en mann som åpent gikk imot Guds Ord.

Vers 19

“Lamek tok seg to hustruer, den ene hette Ada, den andre hette Silla.”

1 Mosebok 4:19

Dette er et kort vers, men det er ikke uviktig for det. Lamek “tok seg” – “hentet seg” eller på annen måte fikk brakt til seg “to hustruer“. Vi så tidligere at Gud innførte ekteskapet mellom mann og kvinne – i det tilfellet mellom Adam og Eva. Når Adam ble fortalt at “derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og bli hos sin hustru” (1 Mosebok 2:24), så gjaldt ikke dette i særegenhet for Adam – ettersom han ikke hadde en fysisk mor eller far, heller ikke en navle – men det var ment å gjelde alle som ville binde seg til en make og være tro mor henne helt til døden skiller dem ad. Det var det første ekteskapet, og selv om vi ikke ser at de første menneskene på jorden feiret bryllup med femretters middag og dans for bruden og brudgommen, så ser vi at de valgte seg ut en livspartner – av det motsatte kjønn som de kunne føre slekten videre med – og bandt seg til denne partneren resten av livet. Selv Jesus pekte tilbake til Adam og Eva da Han sa: “Har dere ikke lest at han som skapte dem, fra begynnelsen skapte dem til mann og kvinne, og sa: Derfor skal mannen forlate far og mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett kjød? Så er de da ikke lenger to, men ett kjød. Derfor det som Gud har sammenføyd, det skal et menneske ikke skille” (Matteus 19:4-6). Guds plan var klar: en mann og en kvinne – sammenføyet til å bli ett kjød gjennom ekteskap.

“Lamek tok seg to hustruer.” Lamek viser ved sine gjerninger at han ikke bryr seg om hva Herren selv har sagt til alle mennesker gjennom Adam. Han var den første vi har dokumentert i Bibelen som praktiserte polygami – det vil si flerkoneri. Denne leveformen blir aktivt fulgt og forsvart til og med den dag i dag – og noen har mange flere koner enn to. Det viser menneskenes lovløshet framfor en allmektig Gud, noe som til slutt ville kulminere i syndefloden i Noahs dager – da Gud så på menneskeheten og sa: “Jeg vil utrydde fra jorden menneskene som jeg har skapt, både mennesker og fe og krypdyr og himmelens fugler, for jeg angrer at jeg har skapt dem” (1 Mosebok 6:7). Dette var fordi “menneskenes ondskap var stor på jorden, og at alle tanker og hensikter i deres hjerter var onde hele dagen lang” (6:5).

Den ene konen til Lamek het “Ada“. Det hebraiske navnet “Adah” betyr “ornament” eller “pyntegjenstand”. Dette gjør det trolig at Lamek valgte henne på grunn av hennes ytre utseende. Kong Lemuel skrev dette i Salomos ordspråk 31:30: “Ynde svikter og skjønnhet forgår, men en kvinne som frykter Herren, hun skal roses.” De som lar seg tiltrekkes av fysisk skjønnhet følger ofte lystene istedenfor å se på det indre mennesket og indre skjønnhet. Selvsagt kan noen ha begge deler, men de som leter etter partner basert på ytre utseende kan lett “kjøpe katta i sekken”. Og dersom noen av dagens kvinner ble kalt “en pyntegjenstand” ville de sikkert steile.

Lameks andre kone het “Silla” på norsk – eller “Tsillah” på hebraisk. Navnet bygger på et ord som heter “tsel” eller “tsalal”, begge ordene oversettes som “skygge” og kan brukes bokstavelig om skyggen man ser i en solnedgang eller billedlig som forsvar. Det bruse som et verb når en gir noe skygge. Trolig var Lamek en velstående mann som valgte sine koner ut fra konseptet om å kunne tilfredsstille seg selv. Den første var en vakker pyntegjenstand, og den andre ga ham en behagelig skygge å sitte i. Et annet konsept kan ha vært at flere barn ga mer makt og større arbeidsstyrke til prosjektene sine.

Som tidligere sagt vet vi ikke helt hvordan ekteskapene fungerte eller ble innviet på tiden før den store vannflommen, men vi går ut ifra at når det står at de “tok seg hustruer” så betyr det at de valgte seg ut livspartnere – om det var en eller flere. I våre moderne tider er ekteskapet ikke prioritert hos flere, og det blir også arrangert ekteskap mellom folk av samme kjønn. Her ser vi først en mangel på hengivenhet – at folk ikke vil binde seg til bare en person hele livet igjennom. Det at en ikke ønsker å gifte seg viser en mangel på hengivenhet og fullstendig oppofrelse for hverandre, og det burde tenne en varsellampe dersom dette er tilfelle. Det at folk av samme kjønn gifter seg er en komplett motsetning av hva vi så ovenfor om “en mann og en kvinne”. Det er mange som klamrer seg til sin homofile legning og hevder at Gud har skapt dem slik, samt menigheter hvor dette er akseptabel atferd som både medlemmer og presteskap praktiserer. Internett er full av folk som bortforklarer hva Bibelen sier om homoseksualitet, som eksempelvis 3 Mosebok 20:13: “Når en mann ligger hos en annen mann som en ligger hos en kvinne, da har de begge gjort en motbydelig gjerning. De skal dø. Deres blod være over dem!” Dette virker veldig hardt og strengt, og vi ser også en advarsel om homofil praksis i 1 Timoteus 1:9-10, og det kan virke som om Gud hater homofile. Det er ikke tilfelle! Gud elsker de homofile, men Han hater hva de praktiserer. Det er slik med oss andre syndere også. Gud elsker oss, men Han hater synden vi praktiserer. Vi må alle komme til Ham og legge fra oss syndene våre, om det enn er homofili eller løgn.

Vers 20

“Ada fødte Jabal, han ble stamfar til dem som bor i telt og holder budskap.”

1 Mosebok 4:20

Ada – kvinnen hvis navn betød “en pyntegjenstand” – fødte en sønn som het “Jabal“. Det hebraiske navnet translitterert som “Yabal” betyr “en strøm” eller “en bekk” som strømmer nedover. Det maler et piktoresk og vakkert, rolig bilde av en bekk som sildrer rolig nedover en åsside. Flere kommentatorer oversetter navnet som “vandrer”, noe som også passer med hans vandrende livsstil. Man vet egentlig ikke noe mer om Jabal enn de fattige opplysningene som Bibelen her gir om ham. “Han ble stamfar til dem som bor i telt og holder budskap.” “Stamfar” her betyr opprinnelig “far” men brukes også til flere andre versjoner av dette ordet – som eksempelvis “stamfar”, “overhode”, “patriark” eller “sjef”. Adam Clark oversetter ordet som “oppfinner” eller “lærer” og viser til 1 Samuel 10:12 hvor de som kjente Saul før han ble utvalgt til konge ble forbauset over at han frofeterte blant profetene og spurte “Hvem er da far til disse?” Det han mener gjelder i begge tilfellene er at det her gjelder dem som har startet med denne aktiviteten – hvem startet denne gruppen av profeter, og hvem startet teltmakeryrket. Trolig bodde menneskene før Jabal i hus – vi ville kanskje kalle dem hytter – laget av jord og trær. Vi vet ikke hvor detaljerte eller hvor gode husene til de første menneskene på jorden var, men når vi leser dette verset får vi inntrykk av at Jabal lagde de første teltene. Abraham var også kjent for å bo i telt, og han flyttet teltene sine med seg når han dro fra sted til sted. Abraham var meget rik til tross for sin nomadeaktige livsstil (1 Mosebok 13:2).

Det ser ut som om Jabal også oppfant det å holde stor budskap – det vil si flokker med dyr, det være seg kyr, hester eller andre store flokker som en har på beite. Fordi Abel var en sauegjeter, så antar vi at Jabal trolig hadde kveg – at det her var snakk om store dyr som beiter på store jorder. Trolig har sauepass vært et av de helt første yrkene som fantes, men det tok ikke lang tid før en også begynte å holde kveg. Ettersom Jabal og hans etterkommere bodde i telt, så flyttet de trolig fra sted til sted med kveget sitt. Det er ikke umulig at Abel var en sauebonde på en mye mindre skala enn hva Jabal var, så vi kan ikke helt utelukke at Jabal eller hans etterfølgere hadde saueflokker. Men det vi vet med sikkerhet er at Jabal fant opp ideen om å ha store flokker med budskap og reise rundt sammen med dyrene.

Ordet som blir oversatt som “telt” betyr “en bedekning” – altså at noe dekker over. Det er samme ordet som på Moses tid ble oversatt som “tabernakel“. Dette var også en type telt, og vi finner ordet “tabernakel” igjen i Nye Testamentet hvor det brukes om kroppene våres – det at våre liv her er bare midlertidige tilværelser, som når vi setter opp og tar ned igjen et telt. Forfatteren av Hebreerbrevet sier: “Vi har slik en yppersteprest som satte seg ved høyre side av Majestetens trone i himlene, en som gjør prestetjeneste ved helligdommen, det sanne tabernakel, som Herren har reist, og ikke et menneske” (Hebreerne 8:1-2). Vi ser her at selv det tabernaklet som Moses fikk bygget i ødemarken ikke var godt nok for Herren, men Gud har reist et spesielt, perfekt tabernakel som ingen menneskehender har rørt ved. Det er mange leksjoner å lære fra tabernaklet som Moses fikk instruksjoner om å bygge i ødemarken, og det kan studeres nærmere i min bok “Moses evangelium – en vandring gjennom tabernaklet”.

Vers 21

“Hans bror hette Jubal, han ble stamfar til alle dem som spiller på harpe og fløyte.”

1 Mosebok 4:21

Jabals bror het Jubal. Ordet for “bror” kan bety både en fysisk bror – en som har samme mor og far. Det kan selvsagt også brukes om en “åndelig bror” eller en god kammerat som man anser å være like nær som en fysisk bror. Vi bruker ofte dette ordet når vi snakker om eller til våre “brødre” og “søstre” i Ånden – det vil si andre kristne som vi har samfunn med. Når Paulus sier “Alle brødrene hilser dere. Hils hverandre med et hellig kyss” i 1 Korinterbrev 16:20, så snakker han ikke om brødre som har samme kjødelige mor, men andre kristne som hilste sine kristne brødre i Korint. Ettersom vi her i 1 Mosebok er inne på stamtavler med oppramsing av hvem som fødte hvem, så er det her helt åpenbart at vi snakker om fysiske brødre som hadde samme kjødelige mor.

Ofte finner vi at brødre blir gitt like navn som er nesten identiske. Jabals brors navn var “Jubal” – translitterert som “Yuwbal” – og man antar at dette navnet kommer fra samme ordet som “Jabal“. Med andre ord beskrev dette navnet en rennende bekk, muligens en som reiste rundt som en “vandrer”. “Jubal” likner jo også vårt norske ord “jubel” Det vil derfor ikke komme som noen overraskelse at flere kommentatorer oversetter navnet “Jubal” som “lyd”. Av hva vi leser videre her, så er det åpenbart at Jubal skapte masse lyd ettersom han blir presentert som jordens første musikker.

Nok en gang finner vi ordet “far” eller “stamfar” brukt om en person. På samme måte som med broren hans (Vers 20), så blir Jubal betraktet som oppfinneren av musikk – mannen som startet hele musikkindustrien og lagde de første instrumentene på jorden. Instrumentene han her blir gitt æren for å ha oppfunnet “harpe og fløyte“. Vi tror altså ikke at alle som ble født som etterkommere av Jubal spilte på disse instrumentene, men at han var den første som praktiserte dette. Ordet for “harpe” er det hebraiske ordet “kinnowr” – det kommer fra et verb som betyr “å snurre”, og brukes i Gamle Testamentet om flere forskjellige typer strenge-instrumenter. Det kan ha vært en tidlig form for en gitar, en citar eller en lutt, men ble ofte oversatt som “harpe“. Innen jødisk og kristen tradisjon finner mann “Davidsharpen” som et symbol i salmetradisjonen. Det bygger på historiene om da kong Saul fikk sine anfall av sinne og angst, og David spilte harpe for ham slik at han skulle finne roen igjen (se 1 Samuel 16:14-16, 18, 21, 23). Ordet for “fløyte” er “uwgab” som stammer fra et verb som betyr “å blåse” og derfor brukes om blåseinstrumenter.

Ordet “fløyte” er her meget passende i oversettelsen. King James bruker her ordet “organ” som oversettes “orgel”, men det første orgelet vi kjenner til, ble bygget på 200-tallet og tilskrives Ktesibios fra Alexandria. Det var trolig en slags kombinasjon av panfløyte og sekkepipe og besto av en piperekke koblet til et luftmagasin. Selv om dette uten tvil er et blåseinstrument, er det tvilsomt at Jubal hadde konstruert noe slikt. Hebraiske ord for sanger og musikk er meget vanskelig å oversette nøyaktig, men vi kan forholdsvis lett bestemme hvilken gruppe instrumenter det her er snakk om.

Det synes på det rene at Jubal har vært mer oppfinnsom enn andre opp til denne tiden, og han har sikkert vært en kunstner i sitt far. Trolig tjente han penger eller tjenester og materielle ting for musikken han spilte. Ettersom samfunnet før den store vannflommen vokste raskt – med lange liv og gode levevilkår – så har det trolig kommet flere og flere mennesker som spesialiserte seg. Noen har sikkert vært flinke å lage sko, andre å bake gode brød. Den spesialiseringen som vi i vår moderne tid skjedde for meget lang tid siden, må ha skjedd forholdsvis kort tid etter skapelsen, ettersom befolkningstallet må ha eksplodert meget raskt. Jubal fant en nisje hvor han kunne gi noe som andre ikke kunne gi på dette tidspunktet. Vi kan bare forestille oss hvordan musikken hans kunne ha påvirket de andre som levde på denne tiden. Selv om musikken sikkert ikke var like avansert som dagens musikkbransje, så må det ha vært til stor glede for menneskene på denne tiden både som terapi og til avkobling.

Vers 22

“Silla fødte Tubalkain, han smidde alle slags redskaper av kobber og jern. Tubalkains søster var Na’ama.”

1 Mosebok 4:22

Etter at vi har blitt introdusert for Lameks to sønner som Ada fødte, så fortelles det om Silla – hvis navn betyr “skygge” og ville bringe en behagelig skygge for enhver som var ute i solen – og at hun fødte en gutt og en jente. Guttens navn var “Tuwbal Qayin” på hebraisk som kan oversettes som “etterkommer av Kain” – og “Kain” betydde, som tidligere sagt, “å anskaffe” eller “å få”, ettersom Eva hadde sagt at hun hadde fått et barn fra Herren. Kain må ha vært en av de mest beryktede menneskene så langt på jorden, og det virker kanskje ikke for oss som om det var en stor ære å bli oppkalt etter Kain, jordens første morder. Men Lamek hadde nok også sine svin på skogen, og at han oppkalte ett av barna sine etter Kain kan synes å bekrefte at han med vilje hadde valgt dette livet sitt. Vi vet at han hadde to koner, og vi skal snart høre mer om Lamek, Tubalkains far.

Tubalkain var en meget foretaksom ung mann. Han oppfant trolig smien hvor han “smidde alle slags redskaper av kobber og jern“. Ordet “latash” betyr “å hamre ut” – gjerne en kant – og på denne måten væte og skjerpe redskaper slik at de ble skarpe. “Redskapene” det er snakk om, er “en fabrikator”, “en mekaniker”eller en “kunstner”, men bygger på et ord som best kan oversettes som “plog”. Trolig lagde Tubalkain diverse jordbruksutstyr som kunne brukes av folkene som levde på denne tiden. Vi vet ikke sikkert hva han kan ha funnet opp i smien sin. Trolig har han også oppfunnet hjulet, selv om en selvsagt ikke kan bevise dette. Men dersom bøndene på denne tiden brukte vogner for å få grøden inn i hus, så er det naturlig å tenke at de måtte ha hatt hjul. De eldste hjulfunn som er gjort stammer fra Mesopotamia cirka 3500 f.Kr., og man antar at det ble oppfunnet rundt år 4000 f.Kr. Ifølge jødisk tidsregning fant skapelsen sted på denne tiden, og dette ser ut til å passe ganske bra. En biskop som het James Ussher (1580–1656) regnet ut at jorden skulle være skapt søndag 23. oktober 4004 f.Kr., og siden dette ble trykket i King James Bibelen som kom ut i 1701, så er det en teori som har blitt akseptert av mange troende, særlig i engelsktalende land hvor denne Bibelen blir brukt.

Mange ting ble laget i kopper i gamle dager, både mynter, lenker og jordbruksredskaper som hakker og raker. De samme tingene kunne også lages i jern, noe som kan ha vært litt dyrere. Kain var også bonde, og han jobbet med jorden. Han hadde trolig også arbeidsredskaper som han brukte, men ettersom det på den tiden ikke ble nevnt at han “smidde” noe, så kan han enten ha brukt steinredskaper eller redskaper av tre. ettersom det ikke står at Tubalkain oppfant smien, så er det mulig at han er den første som har gjort det som heltidsjobb. Det er imidlertid trolig – men ikke sikkert – at Tubalkain oppfant dette. Det at en kunne smi arbeidsredskaper er en stor ting, og dersom noen andre hadde tenkt på dette, så er det meget trolig – men ikke sikkert – at Bibelen hadde nevnt dette. Hvorfor ellers skulle Bibelen si dette om Tubalkain?

Tuil slutt nevnes Tubalkains søster – ved navn “Na’ama“. Det kan virke rart at Bibelen nevner henne, ettersom hun ikke blir nevnt igjen senere og ikke ser ut til å ha noe å bety for utviklingen av samfunnet før syndefloden. Navnet – som betyr “hygge” eller “behag” – dukker imidlertid opp igjen i Josva 15:41, 1 Kongebok 14:21, 31 og 2 Krønikebok 12:13. På grunn av betydningen av navnet har det sikkert blitt brukt flere ganger om flere kvinner, men Lameks datter blir ikke nevnt igjen.

Som kjent har forskjellige personer i Gamle Testamentet forskjellige navn på andre språk. “Tubalkain” har også blitt kalt Vulkain, eller “vulkan” (gresk eller romersk) – et navn som alle Star Trek fans vil gjenkjenne. Vi ser at han var en kunstner som jobbet i smien sin, og han mestret både kopper og jern. Smien må ha vært varm nok til å brenne bort urenhetene i disse metallene og laget rene produkter. Smeltingen av metaller og nedkjølingen i vann etterpå vil ha produsert en lyd som minnet om hans mors navn (“Tsillah” på hebraisk), og slagene på metallet kan ha hørt ut som bjeller. Dette gir assosiasjoner til blant annet til 1 Samuel 3:11 hvor Herren sier: “Nå vil jeg gjøre noe i Israel som skal ringe for begge ørene på hver den som hører dem“, og dette er lyden av straff og dårlige nyheter som blir proklamert (se også 2 Kongebok 21:12).

Ifølge den hedenske, romerske overtroen var Vulkan gift med Venus, skjønnhetens gudinne. Na’ama – Tubalkains søster – kan ha gitt opphav til denne fabelen, fordi navnet hennes også kan oversettes som “vakker” eller “grasiøs”. Vulkan skal ha vært sjalu på sin kone, og skal ha laget nett som Mars kunne fange henne i. Mars skal ha fanget Venus (AKA Na’ama) og vist henne fram for hele samlingen av romerske guder, noe man igjen tror på grunn av betydningen av navnet til Tubalkain, som blir tatt for å være en opprører mot det etablerte religiøse systemet. Det kan også nevnes som en kuriositet at ifølge “Targum” av Jonathan ben Uzziel, så blir Na’ama tildelt æren av å ha oppfunnet begravelsessanger og lamentasjoner (sørgesanger).

Det er interessant å se at menneskeheten tidlig har oppfunnet ting som jernredskaper og musikkinstrumenter så tidlig i historien – til og med før syndefloden fant sted. Vi sier i dag at eldre steinalder var inndelt i tre perioder: 1) Paleulitikum (ca. år 2 mill. til ca. 8000 f.Kr.), 2) Mesolitikum (ca. år 8000 til 4000 f.Kr.), og 3) Neolitikum (ca. år 4000 til 1800 f.Kr.). Dersom universet ble skapt rundt år 4000 f.Kr., så samstemmer ikke Bibelens tidslinje med hva vitenskapen påstår. Bibelen sier at Tubalkain har laget sine kobber- og jernredskaper relativt kort tid etter år 4000 f.Kr., mens vitenskapen sier jerntiden først startet rundt det 12. århundre f.Kr. Bibelen hevder at jorden og universet ble skapt, og vitenskapen hevder at livet på jorden har utviklet seg gjennom milliarder av år. Det er viktig å vite at det finnes mange vitenskapsmenn som ikke tror på evolusjon, og det finnes også en voksende gruppe vitenskapsmenn som tror på “intelligent design”, uten at de helt vet hvor denne designen kom fra. Det finnes flere vitenskapelige funn som peker mot en ung jord, og evolusjonen kan ikke bevises empirisk. Bevisene – ofte i form av fossiler – er de samme, men folk tolker dem forskjellig etter hvilket verdenssyn de har. Før i tiden ble fossiler sett på som bevis på skapelsen og en ung jord, men i dag blir de sett på som bevis for evolusjon. Med de rette forholdene kan faktisk nye fossiler dannes på noen få år – noen vi kan observere i dag. Vi skal ikke dvele lengre ved denne problemstillingen her, men oppfordrer leseren til selv å lese om skapelse kontra evolusjon. En ting er imidlertid helt klar: Bibelen hevder at Gud skapte jorden og alt på den i løpet av 6 dager. Vi kan enten tro på det, eller la være. Les ellers under Introduksjon til dette studiet for mer om hvordan å fortolke 1 Mosebok. Det er mange som ikke tror på Bibelen, men her ser vi på Bibelen som Guds ufeilbarlige Ord.

Vers 23

“Lamek sa til sine hustruer: Ada og Silla, hør min røst, Lameks hustruer, lytt til min tale! En mann dreper jeg for hvert sår jeg får, en gutt for hver skramme jeg får.”

1 Mosebok 4:23

Her snakker Lamek til de to hustruene som vi allerede har lest om: Ada og Silla. Han “snakket” til sine “hustruer” – ordet som også betyr “kvinne” men opptrer her som et flertallsord. Som tidligere nevnt har Lamek valgt seg ut disse to kvinnene og bundet seg til begge to, selv om Guds blåkopi tilsier at det bare skulle ha vært en mann og en kvinne. Lamek må virkelig ha ønsket å understreke at han hadde noe viktig å si, ettersom han sier både “hør min røst” og “lytt til min tale”. Først sier han “hør” – som betyr intelligent lytting – satt sammen med “min røst” – som indikerer et høyt utrop, en ropende stemme, til og med torden. Igjen er dette noe som tilsier at det var et viktig budskap Lamek hadde. Den andre innskytelsen sier “lytt” betyr å utvide øret, det vil si lytte med stor oppmerksomhet. Vi ser bildet av en person som holder hendene bak øret eller trekker i øreflippen for å fp med alt som blir sagt. “Min tale” er nettopp hva det står her, en tale, et påbud eller et ord. Lamek ønsket her åpenbart full oppmerksomhet til budskapet sitt.

Det kan legges til at denne talen er nedskrevet i poetisk form. Enkelte tror at dette var en del av et gammelt dikt som var ivaretatt inntil Moses sin levetid. Noen kaller Vers 23 og Vers 24 for “Lameks sverd sang”. Vi har allerede sett at Lamek – trolig bevisst – hadde gått imot Guds eget Ord, og han ser her ut til å sette begge konene hans på plass. Lamek var en mann av tvilsomt rykte, og det har blitt foreslått at konene – som hadde sett Lameks ondskap – var redde for denne mannen. Det vi leser om Lamek får oss til å undre hvor godt han behandlet konene sine, samt andre mennesker. Han talte harde ord, og levde et hardt liv. Trolig behandlet han også folk – inkludert konene sine – med en hard hånd.

Så leser vi i den norske Bibelen: “En mann dreper jeg for hvert sår jeg får“. I den engelske King James står det: “Jeg har drept en mann for min skade”. Verbet her – “å drepe” – kommer fra et hebraisk orde som betyr “å slå med den hensikt å drepe”. Det synes å være på det rene at Lamek hadde “slått i hjel” eller “myrdet” en mann, og flere kommentatorer mener at han kan ha gjort dette i selvforsvar. Dette fordi denne mannen ser ut til å ha gitt Lamek “et sår” – “petsa” på hebraisk. Dette står det da også i 2011 oversettelsen, men her i 1988 oversettelsen ser det ut til å ha blitt til flere sår. På grunn av mangelfulle opplysninger kan vi imidlertid ikke konkludere med at Lamek drepte noen i selvforsvar. Vi vet heller ikke om dette “såret” var noe alvorlig sår. Kanskje ikke, siden Lamek har vært i stand til å ta livet av denne personen etter han har fått dette såret. Andre igjen kommer med teorien om at Lamek bare undret seg om hva han ville gjøre dersom noen såret ham. De fleste kommentatorene antar imidlertid at Lamek var en morder, akkurat som Kain.

Det synes å gjøre det hele mer alvorlig når han inkluderer “en gutt” i den ovenforstående trusselen. Hva ville få Lamek til å ta livet av “en gutt” – et barn eller ung mann? Sa Lamek at han til og med ville drepe barn dersom de fremstod som om de ville skade ham? Vi vet ikke hvor gammel denne “gutten” var, men trolig var han ikke blitt voksen enda. Det norske ordet “skramme” kommer da også fra et hebraisk ord som kan bety blåmerker i huden. Enda verre ville det vært dersom Lamek truet med å ta livet av barn dersom de “såret” ham på en ikke-fysisk måte. Disse “skrammene” kan være enten ubetydelige eller ubetydelige, og vi vet ikke sikkert hva Lamek la i disse ordene. En ting er sikkert, som vi vil se i Vers 24, at Lamek sammenliknet seg selv med Kain. Vi har imidlertid ikke funnet noen straff fra Guds side tilsiktet Lamek spesielt.

Vi ser flere forsøk på å hindre effektene av Guds forbannelse hos Kains etterkommere. For det første ble byliv ble foretrukket til å jobbe med jorden, for det andre ble nomadeliv foretrukket av noen framfor å dyrke jorden, for det tredje ble storfe alet opp i store flokker (kanskje folk ønsket å spise kjøtt?), for det fjerde ble det oppfunnet og laget redskaper som gjorde det lettere å jobbe med jorden, for det femte ble musikkinstrumenter introdusert for å hjelpe folk over “sorgen” de hadde, for det sjette ble polygami introdusert istedenfor Guds ekteskap for to, for det syvende ga våpen av metall overtaket til dem som eide dem, og for det åttende ble poetisk skryt, slik som her i Lameks sang, til at menneskene så seg som selvforsynt og uavhengige av Gud gjennom deres artistiske utfoldelse. Vi ser altså flere tegn på at menneskene fjerner seg fra Gud og Hans Ord, og følger sine egne lyster.

Det at Lamek har fått fordelen av å ha våpen av metall kan ha gjort ham selvsikker nok til å skryte om at han er den mektigste i verden på denne tiden. Vi vil se videre i Vers 24 at Lamek gjør narr av Gud, og vi blir alle advart av hans eksempel. Vi minnes hva Jakob sa i 1 Mosebok 49:6 da han uttalte: “Møt ikke i deres hemmelige råd, min sjel! Ta ikke del i deres sammenkomster, min ære! For i sin vrede slo de menn i hjel, og i sin selvrådelighet skamskar de okser.” Vi burde ikke ha noe å gjøre med folk som med viten og vilje sette seg opp mot Herren og Hans utvalgte. Husk også Salme 1:1: “Salig er den mann som ikke vamdrer i ugudeliges råd og ikke står på synderes vei og ikke sitter i spotteres sete“. La vår lyst være etter Herren, ikke etter hva verden har å tilby.

Vers 24

“For hevnes Kain sju ganger, da skal Lamek hevnes syttisju ganger.”

1 Mosebok 4:24

Her fortsetter Lameks poetiske sverd sang. Han sier “dersom eller “fordi” Kain hevnes sju ganger – ettersom dette er en primitiv partikkel med utrolig mange oversettelser som er mulige. Sammenhengen begrenser dem selvsagt, ettersom dette ordet etterfølges av at Kain skal bli hevnet sju ganger. “Hevnes” er straffen som Gud lovet skulle bli påført den som skulle våge å ta livet av Kain. Lamek fullfører setningen ved å gjøre narr av Gud ved å si at dersom noen tok livet av ham, skulle de ikke bare hevnes sju ganger, men hele syttisju ganger. Det virker som om Lamek mente at han var mer verd å beskytte, og at han selv bare kunne drepe hvem han ønsket. Han satte seg selv åpenbart som en som var mer uskyldig enn Kain.

Vi legger merke til at det er vanlig for onde og blodige menn å skryte over gjerningene sine. Filipperne 3:19 sier om slike menn: “De ender i fortapelsen. Deres gud er buken, og de setter sin ære i skam. De trekter bare etter jordiske ting.” Dette står i sterk motsetning til de troende som omtales i det neste verset: “Men vi har vårt hjemland i himmelen. Derfra venter vi også Herren Jesus Kristus som frelser.” Disse er to vidt forskjellige standpunkter og personligheter. De onde – slik som Lamek – bryr seg ikke om hvor mange liv de ødelegger med deres harme, ei heller hvor mye de blir hatet, så lenge de blir fryktet. Lamek hadde uten tvil hørt at Kain skulle hevnes sju ganger (Vers 15) selv om Kain åpenbart fortjente å bøte med livet, og Lamek mente nonsjalant at da måtte han selv hevnes syttisju ganger. Riktignok sa Jesus selv at vi skulle tilgi “sytti ganer sju” ganger (Matteus 18:22), og heldigvis er Gud en tilgivende Gud som elsker alle mennesker, men det er viktig at Gud ikke tåler synd. Dersom vi ikke angrer syndene våre, kan vi ikke få tilgivelse for syndene våre, og det er ingen bevis på ar Lamek noen gang angret på de syndene han hadde begått.

Tålmodigheten som Gud viser mennesker som lever i synd blir ofte misbrukt istedenfor at det fører til omvendelse og bekjennelse, og en finner ofte at hjertene deres hardnes ytterligere. Predikanten 8:11 sier: “Fordi dommen over den onde gjerning ikke fullbyrdes straks, derfor svulmer hjertet i menneskenes barm, så de drister seg til å gjøre det som er ondt.” Men selv om det tar sin tid før dommen kommer, så vil den ofte komme hurtig når den først kommer. Når tiden lakker før Gud kommer til dem, så samler de seg bare opp større straff mot enden av livet. Som tidligere nevnt ser vi her begynnelsen på ugudeligheten som førte til at Herren bestemte seg å drukne menneskeheten i en stor vannflom – med unntak av dem som som gikk inn til frelsen i arken som Noah bygde.

I denne perioden – fra fallet til syndefloden – synes det ikke å ha vært noe organisert system som håndhever noen lov for den menneskelige oppførselen. Selv om Adam trolig instruerte barna sine vedrørende forbannelsen, og i tillegg fortalt om Guds løfte om en kommende Frelser eller Gjenløser, samt betalingen av å nærme seg Herren gjennom ofring av blod, så ser vi ikke at noen har blitt gott oppgaven i å holde ro og orden. Der har trolig vært dem som lyttet til Adam og til Noah, og på den måten trodde og adlød Guds Ord. Likevel var de fleste menneskene fornøyd med å følge “Kains vei” (Judas 11), og det tok ikke lang tid, med den teknologiske utviklingen som gikk veldig hurtig, til at “menneskenes ondskap var stor på jorden” (1 Mosebok 6:5). Stort sett gjorde menneskene hva de ønsket å gjøre, noe som har fått enkelte til å gi denne tidsperioden “Samvittighetens tidshusholdning”. Bare evnene og mulighetene de hadde satte grenser for hva de ville gjøre. Det eneste som begrenset dem var dersom noen andre – en annen klan – var fysisk sterkere enn dem, eller – som i Lameks tilfelle – at de hadde bedre våpen enn de andre.

En siste teori som kan nevnes her til Lameks sang er at andre menn kan ha forsøkt å forføre Lameks koner, eller til og med forsøkt å ta dem med makt. Dette kunne i så fall forklare hvorfor Lamek adresserte hustruene sine på en slik alvorlig måte. Selv om dette ikke skulle være tilfelle, så ble en voksende seksuell frihet blant Kainittene blir bekreftet i 1 Mosebok 6:1-4. Her står det: “Da nå menneskene begynte å bli mange på jorden, og de fikk døtre, da så Guds sønner at menneskenes døtre var vakre, og de tok seg hustruer, hvem de hadde lyst til. Da sa Herren: Min Ånd skal ikke til evig tid gå i rette med menneskene. I sin villfarelse er de kjød, og deres dager skal være et hundre og tjue år. Kjempene var på jorden i de dager, og likeså siden, da Guds sønner gikk inn til menneskenes døtre, som fødte dem barn. Dette er de mektige menn i gammel tid, de navngjetne.” Vi vil se nærmere på disse versene når vi kommer til Kapittel 6.

Vers 25

“Adam holdt seg atter til sin hustru, og hun fødte en sønn og kalte ham Set. (Hun sa:) For Gud har satt meg en annen sønn i Abels sted, fordi Kain slo ham i hjel.”

1 Mosebok 4:25

Nå går handlingen tilbake til Adam hvor vi leser at han “kjente” sin kone, et uttrykk som brukes i Bibelen med det resultat at de får barn. Dette betyr at de har seksuell omgang med hverandre, noe som er en helt naturlig ettersom de var mann og kone, og Gud hadde sagt at de skulle være fruktbare og bli mange (1 Mosebok 1:28). Dette er første gangen vi leser om Adam siden Vers 1 av dette kapittelet, og da var det bare for å presentere ham som Kains far. Noe som er viktig å forstå er at på grunn av den lange levetiden før syndefloden, så levde Adam – i følge Moses – i 930 år. Dette betyr at han levde opp til bare 126 år før Noah ble født, noe som betød at han var i live da både Enok og Metusalah ble født. Verset ovenfor ser ut til å finne sted etter Lamek vokste opp og fikk sine barn, men det er ingen garanti at Kapittel 4 er helt kronologisk. Adam var absolutt i live på denne tiden, men den videre ordlyden ser ut til å foreslå at dette har funnet sted kort tid etter Abels død.

Adam og Eva fikk en sønn som het Set. Det hebraiske navnet “Sheth” – i Strong’s oversatt som “erstatter” – kommer trolig fra det hebraiske “shiyth” som betyr “å plassere” som i “å oppnevne noen”. Grunnen til dette var at Gud hadde “satt” – eller “oppnevnt” – en annen sønn i Abels sted. Det hebraiske ordet for “satt” eller “oppnevnt” er ordet “shiyth” som er et ordspill på Sets navn. Det teoriseres om Eva hadde fått et overnaturlig budskap fra Herren om at Set skulle være den utvalgte som Frelserens ætt skulle komme fra. Det er imidlertid på sin plass å påpeke at Eva også hadde store tanker om Kain da han ble født i Vers 1, håp og drømmer som ikke gikk i oppfyllelse. Fra vårt ståsted kan det se ut som om Set ble født like etter Tubalkain, men dette er absolutt ikke sikkert. Når vi leser om Tubalkain og menneskene som levde på denne tiden, så virker det som om befolkningen hadde økt betraktelig på dette tidspunktet. Når vi ser på menneskenes ættetavler på denne tiden, så er det først og fremst linjen som førte til Noah som er viktig, ettersom det er ham og hans familie som overlevde syndefloden. Og Noah kom fra Sets ætt, og derfor kom også Jesus fra den linjen av forfedrene.

Adam og Eva må ha blitt skuffet over Kain og det han gjorde mot sin bror, de som hadde så store forhåpninger for ham. Det har sikkert ikke hjulpet at de selv hadde syndet mot Herren og fulgt det som slangen sa til dem. Det er mulig at denne synden har gitt dem økt bevissthet om Satan og hans slue løgner, selv om Bibelen ikke sier dette direkte. En ting er sikkert: de hadde store håp for Kain – som sett i Vers 1 – og nå hadde de på ny store håp om at Set skulle ta den plassen som de opprinnelig hadde trodd at Kain skulle inneha. Sorgen må ha vært stor da de på sett og vis mistet begge sine første sønner omtrent samtidig. Det får oss til å tenke på ordene som Rebekka sa i 1 Mosebok 27:45 til Jakob: “Når din brors vrede har vendt seg fra deg, og han har glemt dette som du har gjort mot ham, da skal jeg sende bud og hente deg derfra. Hvorfor skulle jeg miste dere begge på en dag!” Rebekka slapp å miste begge sine sønner på en dag. Adam og Eva mistet Abel da han ble myrdet og Kain da han måtte dra bort fra der de bodde. Når foreldrene til Kain blir lei seg på grunn av barnas ulydighet, så burde de ha tatt i betraktning den syndige naturen som alle hadde fått på grunn av dem. Det vi leser om her er imidlertid en stor gave fra Gud hvor de på ny får muligheten til å bygge seg opp en ny familie.

Vi legger merke til at Gud viser vennlighet og ømhet overfor Hans folk når Han velsigner dem med noe av det mest fantastiske som vi kan få i livet – nemlig våre barn. Når Herren fjerner velsignelsene som var i Edens hage, så gir han i etterkant nye velsignelser til Adam og Eva. Denne nye ætten som blir startet gjennom Set ville ikke bare være en velsignelse for dem, men også for hele verden i og med at Frelseren ville komme fra den ætten. Vi husker Guds løfte til Abraham i 1 Mosebok 12:3 hvor Han lover: “I deg skal alle jordens slekter velsignes.” Satan trodde kanskje han hadde fjernet Frelserens ætt, men Gud har alltid en måte å få igjennom viljen Sin på. Intet kunne gjøre at kvinnens “sæd” – eller “frø” – eller “ætt” – skulle til slutt komme og knuse slangens hode.

Det er interessant å legge merke til at det igjen var Eva som ga navnet til Set. Dersom en studerer dette mer inngående, så er det ofte nevnt at moren ga barnet navn. Det nevnes imidlertid også ofte at faren ga navn til barnet. Når vi ser at denne oppgaven var oppfylt både av mor og far – men til forskjellige tider – illustrerer at mann og kvinne var ganske likeverdige. Vi har allerede sett at kvinnen var skapt som mannens hjelper og like, noe som man ser illustrert i ordspillet av ordet “kvinne” (eller “manninne“) i 1 Mosebok 2:23 som er et kjærlig uttrykk fra Adams munn. Det at kvinnen undertrykkes er ikke noe som er bibelsk – det er en kulturell ting som ofte bygger på religion, men også feilaktig tolkning av sådanne. I den kristne (vestlige) verden har kvinnene det ofte mye bedre enn i eksempelvis muslimske land. Bibelen sier: “I menn! Elsk deres hustruer, likesom også Kristus elsket menigheten og gav seg selv for den” (Efeserne 5:25). En mann som elsker sin kone så høyt at han er villig til å gi sitt liv for henne, vil ikke mishandle henne på noen som helst måte!

Vers 26

“Set fikk en sønn og kalte ham Enos. På den tid begynte de å påkalle Herrens navn.”

1 Mosebok 4:26

Siste verset i dette kapittelet har to hovedbudskap. Det første var at “Set fikk en sønn og kalte ham Enos.” Vi finner ikke ut hva hans kone het eller at de fikk barn sammen, men vi vet hvordan ting henger sammen, så vi antar at han – som andre på denne tiden – tok seg en “hustru” og startet en familie sammen med henne. Dette var også Guds plan for menneskene – helt fra Adam og Eva når de ble ført sammen. Det eneste nye vi finner i denne setningen, er navnet til Sets sønn – nemlig “Enos“, eller “Enowsh” i translitterert form. Dette ordet brukes om mennesker generelt, og beskriver svakheten, skrøpeligheten og elendigheten som er i menneskenes tilstand. Andre navn på denne tiden var ofte store, viktige navn som kan ha fylt disse personene med høye forventninger, men Set ga et vanlig navn til sin sønn som ikke satte store krav til Enos. Vi kan hevde at folk som er oppmerksomme på sin desperate tilstand, innser sin syndighet og uverdighet framfor Herren, og vil kunne bøye kne for Ham i forventning om at Han kan forandre oss til noe mye bedre.

Det siste hovedbudskapet finner vi i versets siste setning: “På den tid begynte de å påkalle Herrens navn.” Etter å ha lest om Kain og hans etterfølgere, virker det ganske oppmuntrende å lese disse ordene. Ordet “chalal” betyr “å begynne”. Det kommer faktisk fra et ord som bokstavelig talt betyr “å kjede”, men i sin billedlige form har det mangfoldige muligheter for å bety mange flere ting, blant annet “å begynne” – fra ideen om en “åpningskile” – og dette er slik ordet oftest oversettes i Gamle Testamentet. Det kan virke som om det her er selve tiden som er det viktige elementet – at en begynner å kjede seg etter en stund. Samme hvilken forklaring det er på dette ordet og dets oversettelse, så “begynte de å påkalle Herrens navn.” “Herrens navn” er det kjente “Jehova” – eller “YHVH”, også kalt Tetragrammaton – et navn så hellig at enkelte ikke tør å uttale det. Dette navnet var det de begynte “å påkalle” – det vil si “å rope ut til noen” – gjerne ved å bruke navnet deres. Det var akkurat hva jødene gjorde her.

Det er en god trøst for en mor og far å se at barna sine gjør det godt og gjør rette valg i livet. Når de ikke gjør det, forårsaker dette mye sorg og fortvilelse på foreldrenes side, men en god mor og far vil likevel elske barna sine like mye. Her gjorde barna gode valg og ropte etter Gud. Vi finner også at de som følger etter Herren blir belønnet med store velsignelser, men om de ikke gjør det venter det ofte straff og alvorlige konsekvenser. For Israel betydde dette fred og økt velstand når de fulgte etter Gud, og krig og fangenskap samt dårlige avlinger når de snudde Ham ryggen. Når Israel ropte til Herren, så hørte Ham dem. “Hver gang det da kommer en bønn eller en ydmyk begjæring fra noe menneske eller fra hele ditt folk Israel, fordi de hver for seg kjenner sitt hjertes nød, og så brer ut sine hender mot dette hus, så vil du høre det i himmelen, der hvor du bor. Du vil tilgi og gripe inn og gi hver mann etter hans ferd, fordi du kjenner hans hjerte. For bare du kjenner alle menneskebarns hjerter” (1 Kongebok 8:38-39).

Det kan se ut som om at Guds tilbedere begynte å bli mer religiøse enn de hadde vært før, og man antar at dette har vært en forbedring som kom etter at Kain ble sent bort. Mens man antar at Kapittel 4 er strengt tatt kronologisk, og at alle Kains etterkommere ble født før Set ble født. Dette er ikke sikkert, noe som vi også ser i noen av evangeliene – at hendelsene er stokket litt om på. Her er det naturlig at en fulgt Kains ætt, siden han var Adams eldste sønn, og gikk så videre for å fortelle om Sets ætt. Vi vet at Adam og Eva hadde mange barn (1 Mosebok 5:4). Trolig var Set født tidlig nok til å ha fått flere barn, men vi vet at Set ble sett på som en erstatning for den døde Abel. Han må derfor ha blitt født etter Abels død, men trolig før andre brødre han måtte ha fått. Men han kan ha hatt flere søstre – rent teoretisk sett. På grunn av den lange levetiden, så må både Kain og Set ha levd på jorden noenlunde samme tid, så det var nok to motstående grupper mennesker på jorden: Kains ætt – som gjorde hva de ville – og Sets ætt – som søkte Herren.

Noen har hevdet at der er en konflikt mellom dette verset og 2 Mosebok 6:3 hvor Gud snakket til Moses og sa: “Men ved mitt navn Herren (Jehova) var jeg ikke kjent av dem,” som om dette var første gangen Gud hadde vist Seg ved dette spesielle navnet. Hele dette oversettelsesproblemet kan lett løses ved å sette et spørsmålstegn på slutten av setningen. I den hebraiske grunnteksten var det som kjent ingen tegn i det hele tatt, som punktum, kolon, utropstegn eller spørsmålstegn. Alt dette har blitt lagt til under oversettelsen av disse tekstene. Tenk deg at det stod: “Var jeg ikke kjent som Herren (Jehova) av dem?” Samme ordene, bare i en litt annen rekkefølge, men rekkefølgen på hebraisk er ikke helt som norsk likevel. Bare forsøk å oversette setninger fra engelsk til norsk. Av og til må du forandre på ordenes rekkefølge for å få riktig betydning av en setning. Det er latterlig å hevde at patriarkene ikke kjente til navnet Jehova – den selveksisterende, evige, uforanderlige, avslører av Seg selv til menneskeheten. Selvsagt er det også mulig at folkene i dette verset ovenfor brukte et annet navn om Gud, og at Moses skrev Jehova når han skrev ned Mosebøkene. Det er imidlertid vanskelig å forklare hvorfor dette skulle ha vært nødvendig.

KAPITTEL 5

Vers 1

“Dette er historien om Adams ætt: På den dag Gud skapte mennesket, skapte han det i Guds liknelse,”

1 Mosebok 5:1

Når vi starter på Kapittel 5 ser vi en oppsummering av hva som har skjedd så langt. Dette er etterfulgt av en liste over Adams åttetavle fra Adam og helt opp til Noahs barn, Sem, Kam og Jaget (Vers 32). Det er et kapittel som sjelden tales fra ettersom mange betrakter det som heller kjedelig. Når man studerer det, er det imidlertid proppfullt av interessant informasjon om sivilisasjonen før syndefloden i Noahs dager. Listen av personer er hva som ofte blir kalt “den lovede ætt” – med andre ord, ættelinjen som førte fra Adam til Kristus. Tre fakta synes å bli fremhevet i oppskrivningen av de ti patriarkene i 1 Mosebok 5: For det første bevarte og skrev Gud ned den guddommelig utnevnte linjen til det lovede frøet – den lovede ætten – som skulle knuse slangens hode, både genealogisk og kronologisk. For det andre ble Guds bud om å være fruktbare og bli mange oppfylt, siden oppskrivningen sier at de alle “fikk sønner og døtre“. For det tredje var Guds forbannelse fremdeles virksom, fordi at til tross for at menneskene levde flere hundre år, så “døde” de til slutt.

“Dette er historien om Adams ætt” leser vi her. I den norske oversettelsen av Bibelen blir ordet det hebraiske ordet “cepher” oversatt som “historien“. Dette er et substantiv som kommer fra verbet “å skrive”. I den engelske King James leser vi: “Dette er boken om generasjonene til Adam.” De har altså tatt med ordet “bok” i deres oversettelse. Vi vet ikke om Adam skrev noen bok, men vi vet at de tidlige skriftene som er samlet i Bibelen ofte har blitt skrevet på dyreskinn, stein eller papyrus. Vitenskapen tror at skriften ble oppfunnet i Mesopotamia rundt år 3000 f.Kr., og Adam levde – i følge Bibelens kronologi – fra ca. år 4000 til 3900 f.Kr. Vi kan ikke utelukke at Adam kunne lese og skrive. Dersom folk på hans tid kunne lage instrumenter og komponere musikk, samt lage redskaper av jern og kobber, så kan vi absolutt ikke utelukke at Adam og andre av menneskene før syndefloden hadde lese- og skriveferdigheter. Særlig er Dr. Henry M. Morris kjent for sin teori om at Moses hadde forskjellige manuskripter som han brukte for å hjelpe seg til å skrive 1 Mosebok – som tross alt hendte før Moses ble født. De fleste antar at 1 Mosebok har blitt overført som fortellinger rundt leirbål, ettersom jødene hadde en rik tradisjon om historiefortelling. Til fordel for Morris sin teori er tross alt at det i grunnteksten står “cepher” i dette verset, og selv om det her ikke er snakk om en bok – slik som vi er vant til i dag – eller en papyrusrull, så er det meget mulig at Adam skrev noe ned på dyreskinn, og at Moses kunne bruke dette når han skrev 1 Mosebok.

En annen utfordring er ordet “toledoth” som er oversatt “ætt” eller “generasjoner”, muligens “avstamning”. Mange ser dette som en overskrift på den listen som kommer etterpå, en liste som ramser opp alle Adams etterkommere fra og med Adam til og med Sem, Kam og Jafet – Noahs sønner. Mitt syn er at “toledoth” viser tilbake til hva som nettopp er blitt beskrevet. Dersom “historien om himmelen og jorden” omhandler 1 Mosebok 1:1-2:4, så er det naturlig at “historien om Adams ætt” omhandler 1 Mosebok 2:4-5:1. Vi må ikke glemme at tegn, kapittel og vers ikke var inkludert i grunnteksten, og inndelingene vi ser i Bibelen har funnet sted etterpå. Dette betyr at “historien om Noah og hans ætt” i 1 Mosebok 6:9 vil da omhandle historien fra 1 Mosebok 5:1 – 1 Mosebok 6:9. Dette blir da fortellingene og ætten som ledet opp til Noah og hans familie. Dette er ikke noe viktig poeng, men nevnes likevel her. Ellers finner vi ordet “toledoth” brukt i 1 Mosebok 10:1, 11:10, 11:27, 25:12, 25:19, 36:1, 36:9 og til slutt i 37:2.

På “den dag” betyr vanligvis en vanlig dag, da dagen var varm – fra soloppgang til solnedgang – og brukes slik i 1 Mosebok 1. Det er viktig – etter regelen om førstegangsbenevning – at når ordet brukes første gang i en skrift, så må det brukes bokstavelig før det kan brukes på en mer billedlig måte eller en videre sammenheng. Når ordet derfor allerede er brukt, så kan denne “dagen” her være noe annet enn en bokstavelig dag, men en annen tidsperiode. Her kan ordet derfor oversettes som “på den tid” – noe som enkelte mennesker foretrekker. Men ettersom dette ordet peker tilbake på dagen som skapelsen av mennesket fant sted, så er det trolig mer riktig å oversette ordet som en vanlig “dag“. Det som understrekes her, er at Gud skapte mennesket “i Guds liknelse” – noe vi allerede har diskutert under 1 Mosebok 1:27. Gud består av tre deler – treenigheten – som er Far, Sønn og den Hellige Ånd. Menneskene er også en slags treenighet – kropp, sjel og ånd – og vi finner disse tre benevnelsene og forholdet mellom dem forklart i Bibelen. Det er viktig – når det gjelder evigheten – å vite at bare den fysiske kroppen dør når vi trekker vårt siste åndedrag. Vi blir lovd nye kropper i evigheten, og da vil vi igjen bli en treenighet (2 Korinterbrev 5:1-10).

Ett annet moment som enkelte kommentatorer har nevnt når det gjelder å bli skapt “i Guds liknelse” er at når mennesket ble skapt, så var det perfekt, hellig og uten synd. Menneskets natur liknet Guds i begynnelsen, og må ha vært i en lykkelig tilstand av “bliss”. Dersom dette er hva som menes med “i Guds liknelse“, så kan ikke menneskene ha fortsatt å være lik Gud etter at Adam og Eva syndet. Dette betyr at vi alle er født i synd, uten å likne Gud, men at vi kan komme i Guds bilde dersom vi blir født på nytt, og den åndelige delen av menneskene blir gjort levende igjen. Den åndelige delen av mennesket døde under syndefallet og forblir dødt med mindre vi kommer til Gud og lar Jesu blod vaske oss rene og gjenopprette vår åndelige del, og på den måten gjenoppretter vår kontakt og vårt fellesskap med Gud.

Det er interessant at Kains ættetavle ender med Lameks ugudelige gjerninger, som var den syvende generasjonen fra Adam. Etter hva vi ser fra ættetavlen i dette kapittelet, er det åpenbart at Adam døde i løpet av Enoks levetid. Dette kan indikere at Adam har fulgt med Kain og hans etterfølgere så lenge han levde, selv om Kain har fremmedgjort seg fra familien til Adam. Det ser også ut som om der fremdeles var litt gudstro igjen i Kains ætt. Morris peker på bruken av ordet for “bok” – eller “skrift” – og sier det er trolig at Adam selv skrev ned denne fortellingen. Interessant nok er første bruken av ordet “bok” i Nye Testamentet er egentlig i Matteus 1:1 hvor det står “Ættetavle for Jesus Messias, Davids sønn, Abrahams sønn“. På gresk står det faktisk “Boken (papyrusrullen, “biblos” på gresk) om opphavet (gresk “genesis“) av Jesus Kristus (“Iesous Christos” på gresk), Davids sønn, Abrahams sønn”. Det er synd at vi på norsk går glipp av dette. Derfor blir den første boken i Gamle Testamentet historien om den første Adams opprinnelse, og den første boken i Nye Testamentet historien om den andre Adams opprinnelse. For en sammenlikning!

Vers 2

“til mann og kvinne skapte ham dem, og han velsignet dem og gav dem navnet menneske på den dag de ble skapt.”

1 Mosebok 5:2

De første to ordene i dette verset – oversatt “mann og kvinne” – ville mer nøytralt ha blitt oversatt som “hannkjønn og hunnkjønn”, ettersom ordene kan brukes om både mennesker og dyr. Du ville nok ikke kalle et dyr “mann og kvinne“, men “hannkjønn og hunkjønn” eller ganske enkelt “hun og ham”. Fellesbeskrivelsen på dem begge er “menneske” – eller “adam” på hebraisk. Vi har tidligere vært inne på problemstillingen at “Adam” betyr “menneske“, og at dette ordet oversettes forskjellig i de første kapitlene av 1 Mosebok. Her ser vi at Eva også var et menneske – det skulle bare mangle. Mange av Bibelens navn er imidlertid ordspill, og det gir oss større forståelse av Skriften når vi forstår dette, og inkluderer dette i vår fortolkning av hva Bibelen sier.

Det kan være greit på merke seg at i en tid hvor vi lurer på hvor mange kjønn det egentlig finnes, så er Bibelen tindrende klar på dette området. Jesus sa: “Men fra skapningens begynnelse gjorde Gud dem til mann og kvinne. Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett kjød. Så er de da ikke lenger to, men ett kjød. Derfor, det som Gud har sammenføyd, det skal ikke et menneske skille” (Markus 10:6-9). Jesus var klar på at det var to kjønn, og at disse skulle forenes gjennom ekteskap. På denne måten ble de ett kjød, fordi disse to kjønnene utfyller hverandre. Barn trenger på samme måte en mor og en far, fordi disse to tar vare på forskjellige behov i et barns oppvekst. Vi ser at når barn vokser opp uten en av foreldrene, så får de også diverse utfordringer i livet på grunn av dette. Dette fordi en mor og en far oppfyller forskjellige sider av et barns behov.

Det står også at Gud velsignet dem. Som tidligere nevn, betyr det å velsigne noen “å bøye kne” – med andre ord, å vise noen ære. Vi “bøyer kne” når vi tilber Gud, og vi venter ikke på noen måte at Han skal bøye kne for oss, ettersom vi er uperfekte og syndefulle mennesker. Det ville på ingen måte være riktig. Men vår vanlige forståelse av å “velsigne” noen, er “å ønske noen lykke”. Det betyr enkelt å greit at Gud ønsker oss alt godt fordi Han elsker oss. Gud gjør dette ved å gi oss av Sin nåde. Vi fortjener ikke Guds nåde, men Han tilbyr oss den helt fritt. Et resultat av at vi får velsignelser fra Gud, er at vi lovpriser Ham for Hans godhet mot oss. Velsignelse og lovprisning er to sider av samme mynt. Jesu første store tale til massene i Matteus 5:1-12 handler om at Han ønsker at vi skal være velsignet og lykkelige. Men Guds vei til å ha et lykkelig liv er ikke den samme veien som verden følger. Verden forsøker å tilfredsstille seg selv, og setter materielle ting og berømmelse i høysetet, mens en kristen setter fokus på Gud istedenfor å sette fokus på seg selv.

Vers 3

“Da Adam var hundre og tretti år gammel, fikk han en sønn i sin liknelse, etter sitt bilde. Han kalte ham Set.”

1 Mosebok 5:3

Adam levde i 130 år før han fikk Set. Vi vet ikke hvor gammel han var da han fikk Kain eller Abel, men vi vet fra 1 Mosebok 4:25 at Set ble født etter at Kain drepte Abel, ellers ville ikke Eva ha sagt “Gud har satt meg en annen sønn i Abels sted, fordi Kain slo ham i hjel.” Det eksisterer flere teorier om når Eva har født Kain og Abel, men ingen ting kan fastslåes som faktum. Vi vet heller ikke med sikkerhet hvor lang tid det tok – etter Abels død – før Set ble født, men flere kommentatorer antar at det har vært forholdsvis kort tid før Set ble født. Det kan virke som om at Adam og Eva ikke har fått noen annen sønn på denne tiden, ettersom Set ble antatt å være en “erstatning” for Abel. En annen mulighet er at Adam og Eva har fått sønner, men at de ikke har betraktet dem som ”den lovede” som skulle bringe videre ætten til Frelseren – selv om de fleste tviler på dette. Når det gjelder døtre er det litt vanskeligere å mene noe konkret. Til tross for at Adam og Eva fikk “sønner og døtre” (Vers 4), så er ingen av dem nevnt ved navn. Det er mulig at Eva har født døtre som var omtrent jevngamle med Kain – spesielt dersom han tok med seg sin kone (eller kvinne) da ha reiste bort fra Adam og Eva, samt resten av familien.

Det står at Adam fikk “en sønn i sin liknelse, etter sitt bilde“. Dette likner hva Gud selv sa i 1 Mosebok 1:26 hvor det står: “La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår liknelse“. Ordet “liknelse” betyr “å likne noe”, konkret en modell eller en form, det vil si at det som blir laget eller dannet likner noe – enten en annen ting eller den som har laget den, som en avstøpning hvor en ser likheten. I moderne tid snakker vi gjerne om “kloner”, selv om dette ikke er helt sammenlignbart, ettersom en ofte kloner to forskjellige skapninger. Det hebraiske ordet “tselem“, her oversatt “bilde“, betyr “å gi skygge” – som et fantom – billedlig kan dette være en illusjon, en likhet eller en representativ figur. Dersom en griper fatt i denne siste betydningen, så skulle Adam være en representant for Gud, mens Set skulle være en representant for Adam.

Når vi så på at Adam ble laget – eller dannet, formet – i Guds bilde, så tok vi i betraktning at mennesket var en treenighet, akkurat som Gud. Når vi snakker om “å likne på Gud”, så er det flere måter vi kan gjøre dette på. Vi kan tenke som Gud eller handle som Gud. Tanken er at vi med livene våre skal likne på Gud og framvise de samme karaktertrekkene som Han har. Ordet “kristen” betyr “lik Kristus”, og dersom vi ikke oppfører oss slik som Jesus gjorde, så er vi – per definisjon – ikke lik Kristus. Adam var skapt som perfekt og fullkomment menneske, og en ville tro at ingen ville hatt bedre forutsetninger for å være “lik Gud”, men så skilte synden han fra Herren. Derfor var Set ikke lengre født perfekt og uten synd, og kunne ikke bli lagd i Guds bilde på samme måte som Adam. Det var en vesentlig forskjell å bli formet av Gud selv og bli født fysisk av en kvinne. Adam hadde ingen “arvesynd”, men det har alle andre som er født. Den såkalte arvesynden går fra far til barn. Det er hvorfor Jesus ikke ble født med arvesynd, fordi Han hadde Gud som sin Far. Hadde Josef vært Jesu far, så ville Han ha vært en synder på lik linje med oss.

Ellers kan vi nevne noen av forskjellene på Adam og Set. Adam fikk en kropp som i utgangspunktet var skapt for å leve evig. Det var ikke Guds plan at menneskene skulle dø, døden kom ved synden og er fremdeles med oss. “Derfor, likesom synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden på grunn av synden, og døden trengte gjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle” (Romerne 5:12). Dersom Adam ikke hadde syndet, ville han fremdeles ha vært i live. Adams sjel ble skapt etter Guds moralske bilde – i kunnskap, rettferdighet og sann hellighet. Når han syndet, så mistet han sin moralske likhet til sin Skaper, og han ble en dødelig skapning etter å ha brutt Guds bud. Adams bilde og likhet til Gud var derfor vidt forskjellig fra hva de var tidligere, og barna hans – inkludert Set – ble derfor født i Adams bilde, og ikke Guds. Set var dødelig, full av synd og korrupsjon, akkurat som hans far var. Set måtte – akkurat som oss i dag – bevisst velge å følge Guds lov og adlyde Hans bud. Vi må velge Kristus framfor verden! Dersom vi lever slik som verden gjør, så har vi ikke valgt Kristus. Husk at å være en kristen er å være lik Kristus!

Vers 4

“Og Adams dager etter at han hadde fått Set, var åttehundre år, og han fikk sønner og døtre.”

1 Mosebok 5:4

“Adams dager” her er uten tvil hans levedager. Det er samme ordet for dag som vi har sett på tidligere – når dagen er varm, som betyr fra soloppgang til solnedgang. Dette gjaldt Adams levedager “etter at han hadde fått Set” – hvor det hebraiske ordet “yalad” betyr “å bære barn” og betyr medisinsk å være jordmor, rent fysisk “å føde”. Selvsagt var det Eva som fødte Set, og ikke Adam, men Set var begges sønn. Det er også meget mulig at det i disse dager ikke var noen jordmor tilgjengelig, og at denne oppgaven tilfalt Adam. Ettersom det ble flere mennesker på jorden, går vi ut ifra at noen spesialiserte seg som en tidlig versjon av jordmor og sykepleier, ettersom man trolig har hatt behov for diverse pleie – særlig når menneskene ble over 900 år gamle. Vi vet at legeyrket ennå ikke var oppfunnet – den første offentlige lege ble utnevnt av kong Christian IV i 1603, mens medisinens historie ellers peker tilbake til Hippokrates i antikkens Hellas (født 460 f.Kr, død 377 f.Kr.). Han kalles “legekunstens far” og er den første som avviste overtroen og magien i den primitive medisinen. Trolig var de første menneskene – som tross alt levde veldig lange liv – ganske friske (ellers hadde de nok ikke levd så lenge). Moses ble bare 120 år gammel, men vi betrakter også det som en god alder. Vi leser om Moses “Hans øye var ikke sløvet, og hans kraft var ikke veket bort” (5 Mosebok 34:7). Det er mulig at dette også gjaldt for eksempel Adam.

Vi leste i Vers 3 at Adam var 130 år gammel da han fikk Set. I dette verset ser vi at han levde i 800 år til etter at Set ble født. Det vil si at han ble 930 år gammel. De lange livene til menneskene før syndefloden har lenge vært en stor utfordring for ivrige Bibelstudenter. Når venner og familie gjør narr av dem og utbryter at de kan da virkelig ikke tro at noe menneske kunne leve så lenge, så kan en lett bli svar fattig dersom man tror at Bibelen er Guds ufeilbare og gjennominspirerte Ord. Men for kreasjonistene – som tror på skapelsen istedenfor evolusjonen – så finnes det heldigvis flere kristne vitenskapsmenn som jobber iherdig med å forske på disse tingene. Institute for Creation Research (ICR), Science Creation Foundation (SCF) og Answers in Genesis (AiG) er eksempler på organisasjoner som jobber med forskning som har med skapelse/evolusjon å gjøre. Vi vil nevne to hovedargumenter her: Den første har vi allerede vært inne på – menneskene var opprinnelig skapt for å leve evig, og har vært mer perfekte like etter skapelsen. Derfor har livene til menneskene gradvis blitt kortere – det vil si, inntil den tid da menneskene oppfant moderne medisin, og man begynte å leve litt lengre igjen. Det andre argumentet er at jorden var et bedre sted å leve i dagene før syndefloden: hele jorden var grønn og frodig, man tror planter, frukt og bær har hatt mer næring i seg på denne tiden, og vannbaldakinen (vannet som var over himmelen) beskyttet tilsynelatende livet på jorden slik at de levde lengre og mer beskyttet. Mer om dette under Vers 5.

Tidligere har vi nevnt at Adam og Eva hadde både sønner og døtre. De kan ha hatt mange barn i løpet av 900 år – selv om vi ikke vet hvor lenge Eva levde. Ofte lever kvinner lengre enn menn, men siden den kulturen som rådet på Moses sin tid ikke var like opptatt av døtre som av sønner, så er derfor informasjonen om kvinnene på denne tiden enda mer mangelfull enn informasjonen om mennene. Eva var veldig viktig ettersom hun var den første kvinnen, og den første som har født barn. Hun hadde også en viktig funksjon under syndefallet. Ellers har vi hørt om “Lameks to hustruer” – Ada og Silla – (1 Mosebok 4:23), trolig fordi det var første gang at en mann hadde mer enn en kone. Jakob (også kalt Israel) hadde som kjent 12v sønner, som ble Israels 12 stammer. Vi får vite at han også hadde en datter – kalt Dina (1 Mosebok 30:21) – og hele kapittel 34 av 1 Mosebok handler om hvordan hun ble krenket og hevnet av to av brødrene hennes. Dersom Dina ikke hadde vært en viktig del av historien om Jakob og hans sønner, så hadde hun trolig ikke blitt nevnt. For alt vi vet kunne Jakob ha fått flere jentebarn uten at det er nevnt i Bibelen.

En alternativ måte å oversette “Adam” på i begynnelsen av dette verset, er “mennesket”. Som tidligere nevnt, betyr det hebraiske navnet “adam” “menneske”, og ettersom ordet “han” bare er fylt inn for å gjøre setningene komplette, så kan det her snakke om både Adam og Eva – ettersom de begge var de første menneskene på jorden. Eva ville dermed være inkludert når man snakker om fødselen av Set. Det ville da også være Adam og Eva som fikk sønner og døtre sammen. Dette spiller ingen stor rolle, ettersom verbene her er de samme, og betydningen og hendelsene her ikke forandrer seg. Dette nevnes bare som en ren kuriositet ettersom en ser på hva ordene betyr bokstavelig. Verset er ellers meget sentralt, og refereres til i flere sammenhenger.

Vers 5

“Alle Adams levedager ble ni hundre og tretti år. Så døde han.”

1 Mosebok 5:5

Vi har allerede regnet ut at Adam levde 930 år fra informasjonen vi hadde, og nå leser vi det i klartekst. Det fortelles ikke hvor gammel Eva ble, om hun levde lengre eller kortere enn sin mann. Dette ville ha vært interessant informasjon, men ikke strengt tatt nødvendig. Som sagt tidligere er dette muligens bare et kulturelt moment som avspeiler samfunnet på denne tiden. Når levealderen på alle menneskene i ættelinjen som går opp til Jesu fødsel er gitt i disse ættetavlene, så er det mulig å regne seg ut til når Adam er antatt å ha blitt skapt – som man antar er i år 4004 f.Kr. ifølge erkebiskop Ussher en gruppe teologer og skriftlærde i 1630. Det er interessant å merke seg at mange tror at Jesus var født i år 4 f.Kr., noe som ville bety at skapelsen fant sted ganske presis 4000 år f.Kr. Dette gir en teori om at verden vil gå til grunne i år 4000 (eller 3996 for å være presis) e.Kr. – eller at dette vil være tiden for Kristi andre komme. Jesus selv sa imidlertid: “Men den dag og time kjenner ingen, ikke engang himmelens engler, men bare min Far” (Matteus 24:36). Dette gjelder også alle andre teorier om når Jesus skal komme tilbake.

Adam hadde ifølge dette verset et liv som for oss synes å være utrolig langt. Utrolig i den forstand at mange ikke tror på det. Ordet som er oversatt som “år” her er det hebraiske ordet “shaneh” – flertallsordet av “ett år”, en forskjell vi ikke har på norsk, ettersom det heter “år” samme hvor mange år man snakker om. Det beskriver et kretsløp som likevel er en begrenset tidsperiode. En utfordring her er at vitenskapsmenn tror at jorden før syndefloden var grønn og frodig over alt – også der vi finner isbreer i dag – og at årstidene ikke var like distinktive før vannflommen som etterpå. Likevel må en ha hatt en mulighet for å markere at tiden har passert, og det er ingen grunn til å tro at ett år har vært kortere eller lengre på Adams levetid. Når Gud sa: “Min ånd skal ikke til evig tid gå i rette med menneskene. I sin villfarelse er de kjød, og deres dager skal være et hundre og tjue år” (1 Mosebok 6:3), så snaket Gud om samme type år. Vi vil komme tilbake til hva Herren snakket om i dette skriftstedet senere, men det hebraiske ordet for “år” er det samme.

Det er interessant at flere religiøse eller kulturelle kilder som forteller om folk som levde lenge – og de fleste av disse historiene blir betraktet som myter. De mest ekstreme levetidene finner mann innen jainisme og beskriver levetider fra 10.000 til 200.000 år. Selvsagt tror vi ikke på at folk har levd så lenge, men det at forskjellige kulturer og religioner har med historier om folk som levde lenge, er høyest interessant. De har åpenbart fått denne ideen fra ett eller annet sted. Ofte bygger myter og sagn på faktiske, virkelige hendelser som man har spunnet videre på. Man sier ofte at det er ingen røyk uten ild. Sagn om Georg som kjempet mot dragen kan ha kommet fra at noen hadde sett en dinosaur, sagn om skapninger med forskjellige evner kan ha sitt utgangspunkt i dyr eller mennesker som hadde noe av dette. Fortellingene om Gilgamesh kan komme fra at de som laget den – som alle var etterkommere av Noah – kunne ha videreført historien om syndefloden og forandret den litt. Historiene om disse menneskene som levde i tusenvis av år kan ha sitt utgangspunkt i de lange livene som Adam og menneskene før syndefloden levde, og så har mann spunnet videre på dette. Disse sagnene og mytene beviser ikke at Adam levde lenge, men det viser at konseptet var godt kjent i verden – og dette kan ha hatt sin opprinnelse fra noe som har vært virkelig.

Det er det samme med Adams levedager som med skapelsen av universet. Bibelen hevder at dette skjedde, og det er opp til oss om vi tror på det eller ikke. Alt har en forklaring, det er bare at vi ikke alltid vet hva det er. Tror vi på Guds Ord, eller ønsker vi å finne våre egne forklaringer? Dersom vi ikke tror på skapelsen av universet, så tror vi kanskje ikke at Adam levde en gang. Dersom vi ikke tror at Adam levde 130 år, så tror vi nok ikke på at Gud – gjennom Moses – delte Rødehavet slik at jødene kunne gå tørrskodd gjennom. Dersom vi ikke tror at jødene gikk tørrskodd igjennom Rødehavet, så tror vi gjerne ikke at Jesus var født av en jomfru. Og dersom Jesus ikke ble født av en jomfru, så betydde Hans døs på korset ingenting. Men dersom en ikke tror på en bokstavelig, fysisk Adam – men på evolusjonen – så tillater man lidelse og død som en av tingene Gud skapte. Døden ble derfor ikke et resultat av synd, det var intet syndefall som Jesus trengte å lide døden for. Mange av doktrinene innen kristendommen blir meningsløse uten en bokstavelig Adam.

Helt til slutt står det “Så døde han.” Dette er noe vi leser uten å løfte på et øyenbryn, men det er faktisk en veldig viktig uttalelse. Adam var ikke skapt for å dø, han var i utgangspunktet skapt for å leve evig. Dersom han ikke syndet, ville han fremdeles ha vært i live i dag. Vi fester oss gjerne ved den overraskende påstanden at menneskene før syndefloden levde så lenge, men de døde til slutt (med unntak ev en person som vi vil komme tilbake til). Selv om vi i dag skulle leve i 900 år, så ville vi likevel dø en gang. Det som er viktig er at vi er klare for evigheten sammen med Kristus. I Johannes åpenbaring 21:3-4 leser vi: “Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem og være deres Gud. Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne. Og døden skal ikke være mer, og ikke sorg, og ikke skrik, og ikke pine skal være mer.” Dessverre er det mange som vil komme til dom istedenfor en evighet med Gud. Forfatteren av Hebreerbrevet skriver: “Og likesom det er menneskers lodd en gang å dø, og deretter dom, så skal og Kristus, etter å være ofret en gang for å bortta manges synder, en annen gang bli åpenbart, ikke for syndens skyld, men til frelse for dem som venter på ham” (Hebreerne 9:27-28). Valget er evig fordømmelse, adskilt fra Gud og Hans store kjærlighet – eller et liv med Kristus, som betyr en evighet sammen med Gud. Hva velger du?

Vers 6

“Da Set var hundre og fem år gammel, fikk han sønnen Enos.”

1 Mosebok 5:6

Når vi kommer til dette verset, så er det lite som er nytt. Det eneste nye i dette korte verset er tallet “hundre og fem” og “Enos“. Set var altså 105 år gammel da han fikk sin sønn Enos, og han var derfor yngre enn da Adam fikk Set. Men Set var ikke Adams første barn, han hadde allerede fått Kain og Abel. Vi blir ikke fortalt at Adam fikk andre sønner og døtre før Set, men vi vet at han fikk disse to brødrene. Trolig var Enos Sets første sønn, selv om vi ikke vet dette med sikkerhet. Vi bare antar dette, fordi det vanligvis er den førstefødte sønnen som får hovedarven fra sin far. Det var derfor Esau var ment å få “førstefødselsretten” fra Isak fordi han var født før enn hans tvillingbror Jakob (1 Mosebok 25:24-26), men Esau solgte sin førstefødselsrett til Jakob for et måltid med brød og linsevelling, samt drikker (25:34). Dette var en avtale mellom de to brødrene, og faren var ikke med på dette. Men Jakob klarte å lure til seg sin fars velsignelse ved list i tillegg til førstefødselsretten ved hjelp av sin mor Rebekka (27:1-29). Det har også vært tradisjon i vår kultur at den eldste gutten blir “odelsgutt”, men i den senere tid har man åpnet for at også jenter kan bli “odelsjente” som et resultat av likestillingskampen.

En ættelinje er imidlertid ikke det samme som å være “odelsgutt”. Selv om vi automatisk tenker at Enos var den eldste, ettersom han var den som ble nevnt på listen over Adams etterkommere som ledet opp til Kristus. Men vi vet ikke at Enos var “odelsgutt”, vi vet bare at han var den av Sets sønner som brakte ættelinjen videre til Jesus. Han kan ha vært Sets første barn, men han behøver ikke å ha vært det. Vi vet heller ikke hvor mange barn menneskene før vannflommen fikk. Dersom deres viktigste mål i livet var å føde flere barn, så kan de rent teknisk ha født mange barn på sine lange levetider.

Enos – translitterert fra hebraisk som “Enowsh” – som betyr “et dødelig menneske” og har blitt kommentert under 1 Mosebok 4:26. Han har ingen ting med Enos i Mormons Bok å gjøre, som levde på det sjette århundre f.Kr. – dersom du tror på at denne boken er autentisk, noe som det ikke finnes empiriske beviser på. Enos er en av de først navnene på en lang liste over patriarker som levde før syndefloden, hvor lenge de levde, og hvor gammel de var da de fikk sønnene som var en del av den lovede ættelinjen som førte til Messias. Det var ti slike patriarker fra Adam til Noah. Der er ingen grunn til å anta at det finnes “gap” i denne listen, eller at årene er annerledes enn normale år som vi har i dag – unntatt at det originale året var 360 dager langt, noe som ikke gjør noen særlig forskjell på disse lange livene. Listen her er helt naturlig og ukomplisert, og er ment å gi den åpenbare og naturlige linjen til Noah og hans sønner.

Vers 7

“Etter at Set hadde fått Enos, levde han åttehundre og sju år, og fikk sønner og døtre.”

1 Mosebok 5:7

Som vi ser i dette kapittelet, er de fleste versene korte med bare lite ny informasjon. Her handler det fremdeles om Set – Adams sønn som ble betraktet som erstatningen for Abel (1 Mosebok 4:25). Set levde altså 807 år etter at han hadde fått Enos, og det får også levetiden hans over 900 år, samme som Adam. Noen tror at Adams 130 år + 800 år er en avrunding til nærmeste titall. Dette virker ikke sannsynlig ettersom Set hadde 105 år + 807 år, og ikke er noen avrunding. Trolig er årene riktige, verken avrundet eller oppdiktet. Adam må ha dødd i år 930 etter skapelsen, mens Set døde i år 1042. Dersom man antar at det ikke er noen gap i ættelisten, så skal det ha vært 1,656 år fra skapelsen til syndefloden, og det er i dette tidsrommet vi finner alle disse patriarkene. De registrerte aldrene er noe lengre i Septuaginta og diverse andre versjoner, men de fleste lærde tror at de har blitt kunstig forlenget, men at den massoretiske teksten inneholder de originale tallene.

Set fikk andre sønner og døtre, akkurat som Adam. Vi vet ikke hvor mange barn han har fått, men som med Adam kan dette ha vært et stort antall. Som tidligere nevnt hadde ikke menneskene før vannflommen TV, og trolig lite underholdning, og de hadde blitt bedt om å “fylle jorden”. Vi vet at i tidlig jødisk kultur var det en skam og en sorg å ikke kunne føde barn, og de kvinnene som ikke hadde barn var helt sønderknust. Bare tenk på Hanna og hennes depresjon i 1 Samuel 1:8-17. Hun gråt og ville ikke spise, hadde “stor hjertesorg” som fikk henne til å be til Gud og gråte sårt. Vi ser også at Sara, Abrahams hustru, ikke hadde fått noen barn, men sa at “Herren har nektet meg barn” (1 Mosebok 16:2), og de forsøkte å finne andre løsninger på å få barn. Det er som om de forsøkte “å hjelpe Gud” med å holde Hans løfte til dem om å få en stor ætt, men vi må alle vite at Herren trenger ikke noen hjelp fra oss, det er vi som trenger Hans hjelp!

Vers 8

“Alle Sets dager ble ni hundre og tolv år. Så døde han.”

1 Mosebok 5:8

For dem som ikke har regnet ut summen enda, så forteller Moses oss her i dette verset at Set ble 912 år gammel. Adam ble, som nevnt tidligere, 930 år før han forlot denne verden. Set levde altså 18 år kortere enn sin fare, men det er for tidlig til å si at menneskene levde kortere liv etter hvert. Den eldste mannen i Bibelen var ikke født enda, og vi finner for det meste bare små variasjoner mellom de forskjellige patriarkene. Som tidligere nevnt er det bare tre av disse patriarkene som levde kortere enn 900 år, og en av dem døde ikke. Set hadde et langt liv, slik som de fleste andre på denne tiden.

Til tross for at Set levde lenge, så døde også han til slutt. Vi husker at døden kom på grunn av synden som entret inn i verden da Adam syndet. “Alle har syndet og står uten ære for Gud” heter det i Romerne 3:23. Dette betyr at vi i vår synd ikke kan tre fram for Gud, ettersom Han hater synden. Dette gjelder oss alle. “Det er ikke en rettferdig, ikke en eneste” skriver Paulus (Romerne 3:10). Det gjelder oss alle! Ingen av oss kan tilfredsstille Guds krav uten at vi lar Kristus rense synden vår bort. Paulus skriver også at “Syndens lønn er døden” (Romerne 6:23). Bibelen forklarer klart for oss at synden er årsaken til at vi dør. Men siste delen av Romerne 6:23 sier “men Guds nådegave er evig liv i Kristus vår Herre.” Selv om våre fysiske legemer er nødt til å dø på grunn av arvesynden, så kan vi – dersom vi tar imot Kristus – få evig liv. Til tross for at vi tar imot Jesus som vår Frelser, så må vi likevel dø fysisk her på jorden. Vi er allerede født i synd, og vi vet med sikkerhet at vi skal dø en gang. Om vi lever 900 år eller 90 år – eller 9 år – så kommer vi alle til det tidspunkt når livene våre ender.

Vers 9

“Da Enos var nitti år gammel, fikk han sønnen Kenan.”

1 Mosebok 5:9

I dette verset ser vi at Enos fikk sønnen Kenan da han var 90 år gammel. Dersom navnene i ættelistene nevner de barna som ble født først, så har de blitt yngre. Som tidligere nevnt var Set ikke Adams første bar, men vi vet ikke om Set fikk andre barn før han fikk Enos da han var 105 år gammel. Enos fikk Kenan da han var 90 år gammel, og dette er 15 år yngre enn da Set fikk Enos. Selvsagt er det intet som tilsier at Enos ikke hadde fått andre sønner eller døtre før han fikk Kenan. Det eneste Moses skriver her, er hvor gammel patriarkene var da de fikk den sønnen som brakte ættelinjen videre til fødselen av Messias, eller kvinnens ått som skulle knuse slangens hode (1 Mosebok 3:15).

“Kenan” – translitterert fra hebraisk som “Qeynan” – et ord som stammer fra ordet “qen” som blir oversatt som “fiksert”, i overført betydning “et rede” eller et fast bosted. Jubelboken (Book of Jubilees) hevder at Kenans mor het Noam, og at hun var både kone og søster til Enos. Enos er også nevnt i Lukas 3:37 hvor vi får legen Lukas sin versjon av Jesu ætteliste. Dette er ikke den samme “Kenan” som nevnes i Lukas 3:36 – som er sagt å være sønn av Arpaksad og levde etter syndefloden. Denne siste Kenan er gjenstand for mye debatt ettersom han ikke er nevnt i åttelistene i 1 Mosebok. En teori er at dette er en feil som har sneket seg inn i et tidligere manuskript. Dette er imidlertid hovedsakelig en teori blant folk som ikke tror at Bibelen er Guds Ord, men forsøker å kritisere Boken og få kristne til å tvile på den. En annen teori er at Kenan etter den store flommen av en eller annen grunn har blitt utelatt fra listen – ettersom det har blitt fortalt at han praktiserte en avgudsdyrkelse som de hadde før syndefloden (også i følge Jubelboken). En siste teori er at ordet som betyr “sønn” kan bety “sønnesønn”. I 1 Mosebok 46:22 blir vi fortalt at “Disse var Rakels barn som ble født Jakob, i alt fjorten sjeler.” Men vi vet at Rakel bare fødte to sønner: Josef og Benjamin. Det er lite trolig at hun – siden vi kjenner til hennes historie med problemer med å bli gravid – at hun skulle ha 12 døtre som vi ikke vet om. Dette handler trolig om Rakels – og Jakobs – barnebarn. Det er imidlertid ingen tvil om den “Kenan” som vi finner i dette verset.

Vers 10

“Etter at Enos hadde fått Kenan, levde han åtte hundre og femten år og fikk sønner og døtre.”

1 Mosebok 5:10

Den nye informasjonen vi får her, er at Enos levde 815 år etter at han fikk Kenan. I den engelske King James Bibelen brukes ordet «begat» for «hadde fått», noe som betyr å føde. Som tidligere nevnt er det ikke Enos som fødte, men han kan trolig ha fungert som jordmor og vært med å bringe barnet til verden. Antall år etter at Kenan («Cainan» på engelsk) ble født er trolig et korrekt tall. Selvsagt er det mange som tviler på disse lange levetidene, men det var, som tidligere nevnt, eksepsjonelt gode leveforhold på jorden i disse dager, og menneskene var ikke ment å dø da de ble skapt.

Ett annet viktig element er gjentagelsen av frasen «og fikk sønner og døtre». Eldgamle rabbinske skrifter har teorier om at Adam og Eva kan ha hatt så mye som 50 barn. Dette kan selvsagt ikke bevises, men er en teori som nevnes her. Hva om de hadde rett? Når de første fødte barna fikk sine barn, og deres barn igjen fikk enda flere barn, så er det muligheter for at det har vært en befolkningseksplosjon uten like i dagene før syndefloden. Det er ikke viktig å vite hvor mange mennesker det var på jorden under den store flommen, ettersom alle som lever i dag er Noahs etterkommere, men det er interessant å registrere at teorier om antall beboere på jorden da vannflommen kom varierer fra 750 millioner mennesker til syv milliarder (Answers in Genesis, 2016). Lange liv og stor fruktbarhet kan ha øket folketallet mye mer enn vi får inntrykk av bare ved å lese de få versene nedskrevet i Bibelen.

Vers 11

“Alle Enos dager ble ni hundre og fem år. Så døde han.”

1 Mosebok 5:11

Enos ble 905 år gammel, og blir lagt til listen av alle patriarkene som levde før vannflommen, kalt «antediluvians» på engelsk – kanskje «pre-flom mennesker» på norsk (eller «pre-flommere»). Utenom Enok – som vandret med Gud – var det bare Mahalalel og Lamek som ikke levde over 900 år. Mahalalel levde 895 år og var bare 5 år unna 900, mens Lamek levde 777 år. Han må ha dødd i den store vannflommen i Noahs dager.

Noe av det som er viktigst med denne ættelisten er at selv om disse menneskene levde lenge, så hadde de alle sin tilmålte tid. Det har også vi som lever i dag. Spørsmålet er ikke hvor lenge vi lever her på jorden, men hva vi gjør med livene våre mens vi er i live. Bruker vi dem for Herren? Er vi opptatt av oss selv? For andre kommentarer om lang levetid kan du lese kan du lese de tidligere kommentarene om dette, eksempelvis i Vers 4.

Vers 12

«Da Kenan var sytti år gammel, fikk han sønnen Mahalalel.»

1 Mosebok 5:12

Dette er nok et kort vers, og med lite ny informasjon. Det finnes flere oversettelser av navnene til disse bibelske personene. Kenans navn, diskutert under Vers 9 med utgangspunkt i oversettelsen av de hebraiske navnene, blir av Leupold foreslått oversatt som «smed», en ganske annerledes betydning enn jeg nevnte tidligere. Leupold sier at «Mahalelel» muligens kan oversettes som «prisverdig for Gud». Bibelen gir imidlertid ikke noen forklaring på hvorfor en slik oversettelse skulle være riktig. En studie av ordets betydning kan indikere at det ikke er Mahalalel som er «prisverdig», men at navnet istedenfor betyr «pris til Gud», noe som er noe helt annet. Bare små forskjeller på oversettelsen fra de hebraiske ordene kan gjøre store forskjeller.

Som tidligere nevnt kan det virke rart at Mahalalel ble født da Kenan var 70 år gammel. Det er helt på det rene at menneskene på denne tiden ville ha vært i stand til å reprodusere seg i mange år – kanskje ikke helt opp til 900-års alder, men hva vet nå vi. De må ha vært produktive i flere hundre år, i det minste. Det slåes på ingen måte fast at Kenan ikke hadde noen barn før dette, men Mahalalel var uten tvil den som linjen til Noah fortsatte. Noen kaller disse «patriarkene» Adams gudfryktige linje, til forskjell fra dem som ikke fulgte Herren. Et problem med denne teorien er at da Noah talte til folkene (2 Peter 2:5), så var det ingen utenom hans egen familie som lyttet til Guds Ord og kom seg inn i arken.

Vers 13

«Etter at Kenan hadde fått Mahalalel, levde han åttehundre og førti år og fikk sønner og døtre.»

1 Mosebok 5:13

For å regne ut Kenans liv her, så ser vi at han var 70 år gammel da han fikk Mahalalel (Vers 12) og etter dette levde han 840 år. Sammenlagt blir dette 910 år. Kenan var, som vi allerede vet, Enos sin sønn og barnebarn til Set. Det vil si at han var en av de aller første menneskene på jorden. Som tidligere sagt var de første menneskene (Adam og Eva) skapt perfekte og ment å leve for alltid. Sykdom og død kom bare inn i livene deres etter syndefallet i 1 Mosebok 3. Dette, samt de rådende forholdene nevnt tidligere med en «drivhus-effekt», så har forholdene for liv vært mye bedre enn i dag.

Selv om det er lite nytt i dette korte verset, så er det også her nevneverdig at Kenan («Cainan» på engelsk) fikk sønner og døtre. Det er uvisst hvor mange barn han fikk, eller hvor lenge han var produktiv i så måte. Som tidligere nevnt kan en rent teoretisk ha fått et utrolig høyt befolkningstall på forholdsvis kort tid. Ikke bare fikk foreldrene barn, men også besteforeldrene. Eksempelvis levde Adam 930 år etter han ble skapt. Dette betyr at han var 395 år gammel da Mahalalel ble født, og han var 874 år gammel da Lamek, Noahs far, ble født. Han døde imidlertid før Noah ble født. Lamek var 182 år gammel da han fikk Noah, og det er meget trolig at dette ikke var Lameks første barn. Selvsagt er ikke alle sønnene og døtrene nevn med navn, da dette ville lage både lange og kompliserte navnelister.

Vers 14

«Alle Kenans dager ble ble ni hundre og ti år. Så døde han.»

1 Mosebok 5:14

Vi finner ikke noe ny informasjon i dette verset utenom at han døde til slutt. Vi legger merke til at han, som alle andre mennesker før ham – inkludert dem som Gud hadde skapt – til slutt døde. Det er lite som er helt sikkert i livet, men like sikkert som at vi er født er det at vi vil dø en dag. Vi vet bare ikke når. De eneste unntakene fra dette er Enok (Vers 24) og Elias (2 Kongebok 2:11), til og med Jesus måtte dø. Det interessante er ikke døden i seg selv, men at det er et liv etter døden – kalt evig liv. Paulus sa at ingenting – ikke en gang døden – kunne skille ham fra Kristus (Romerne 8:38-39). Etter opprykkelsen skal vi for alltid være sammen med Herren (1 Tessalonikerbrev 4:17).

Vers 15

«Da Mahalalel var sekstifem år gammel, fikk han sønnen Jared.»

1 Mosebok 5:15

Mahalalel ble født da Enos, bestefaren hans, var 160 år gammel. Hans far, Kenan var da 70 år gammel (Vers 12). Han er ingen stor eller viktig person i Gamle Testamentet, men er en av kjeden av fedre som førte linjen videre både til Noah og til Jesus. Som tidligere sagt er det intet som tilsier at han ikke fikk andre barn før Jared ble født. Han ble bestefar til Enok, og han er en mye mer interessant person som vi vil se på senere. Noen tror at Mahalalel var en gudfryktig mann, og at han hadde hatt en positiv og gudfryktig påvirkning på Enok. Det at Mahalalel er nevnt i ættelisten til Lukas i Lukas 3:37-38) så beviser dette ikke her. Det finnes ingen bevis i Bibelen på dette heller.

«Jared» er translitterert som «Yered» og kommer trolig fra det hebraiske ordet «yarad» som betyr «å stige ned» som eksempelvis i en ættetavle. Noen tror at dette indikerer en nedgang i de lange livsspannene som menneskene hadde i denne tidsperioden, fordi Mahalalel «bare» levde 895 år og ikke oppnådde å bli over 900 slik som de andre menneskene så langt – med unntak av Abel som ble drept. Noen tror videre at dette navnet ikke ble gitt Jared da han ble født, men i ettertid (Mahalalel var fremdeles i live en lang tid etter hans fødsel). Noen setter denne «nedgangen» i forbindelse med at engler kom ned til jorden for å reprodusere seg med menneskene og lage «kjempene» som blir introdusert i 1 Mosebok 6:4. Det finnes imidlertid ingen bibelske bevis for dette. Vi vil komme tilbake til kjempene under kommentarene til 1 Mosebok 6.

Vers 16

«Etter at Mahalalel hadde fått Jared, levde han åtte hundre og tretti år og fikk sønner og døtre.»

1 Mosebok 5:16

Mahalalel er fremdeles hovedpersonen her. Som tidligere nevnt levde han kortere enn patriarkene før ham, og noen ser på ham som begynnelsen på at menneskene levde kortere liv. Noah levde imidlertid 950 år, for ikke å nevne Metusalah som ble 969 år gammel, og begge disse levde etter Mahalalel. Trolig begynte menneskene på jorden å leve kortere liv etter syndefloden. Det beskyttende vannlaget – vannbaldakinen, om du vil – forsvant da himmelens sluser åpnet seg, og menneskene ble for første gang virkelig utsatt for ultraviolette stråler. Dess lengre tid som gikk fra syndefallet ble menneskene også mer og mer utsatt for sykdom og død, som er et resultat av synd.

Vi vil heller ikke overse den kjente frasen at Malalalel «fikk sønner og døtre». Til tross for at han levde kortere enn de andre før ham – som døde på en naturlig måte – så hadde han plenty med tid til å produsere mange sønner og døtre. Bibelen nevner bare navnene til dem som har en betydning for oss. Sets etterkommere – i 1 Mosebok 5 – er viktige fordi de viser ættelinjen fram til Jesus (og Noah). Kains etterkommere – i 1 Mosebok 4 – er viktige på grunn av deres innovasjon og oppfinnsomhet. Jubal oppfant musikk og musikkinstrumenter (4:21), Jabal oppfant ideen om å bo i telt (4:20), og Tubalkain oppfant smien og laget redskaper av jern og kobber (4:22), noe som mange ville trodd ikke var oppfunnet før etter vannflommen i Noahs dager.

Vers 17

«Alle Mahalalels dager ble åtte hundre og nittifem år. Så døde han.»

1 Mosebok 5:17

Det er ingen overraskelse i dette verset. Vi har allerede regnet ut hvor lenge Mahalalel levde, og kommentert dette. Selv om han levde kortere enn dem som ble født før ham (med ett unntak), så er han nummer åtte på listen over lengstlevende på jorden, så dette er ikke et stort poeng – bare kommentarer som er interessante når du ser på utviklingen i verden på denne tiden.

Som alle andre før ham, døde også Mahalalel. Om han var en positiv innflytelse på andre eller ikke, vites ikke sikkert. Vi kan ha mange forskjellige teorier, men vi har virkelig ingen måte å bevise eller motbevise dem. Arkeologien fra tiden før syndefloden er ikke pålitelig. Vannflommen har totalt forandret hvordan jorden så ut, og høye fjell og dype daler har skutt fram etter flommen. Selv om det trolig var fjell før vannflommen også, så har den katastrofale bevegelsen i jordens tektoniske plater presset jordflaten både opp og ned under flommen. Vi vil ser mer om dette når vi skal se på syndefloden under 1 Mosebok 6-8.

Vers 18

«Da Jared var hundre og sekstito år gammel, fikk han sønnen Enok.»

1 Mosebok 5:18

Sammenliknet med de andre patriarkene på listen i 1 Mosebok 5, så ble Enok født senere. Dette betyr ikke nødvendigvis at han ikke fikk barn før Enok. Vi vet med sikkerhet at han fikk sønner og døtre etter dette (Vers 19). Vi leser imidlertid her at Jared var 162 da han fikk Enok, og de fleste ville nok ha fått barn før dette. Det apokryfiske skriften Jubelboken sier han var 62 år gammel. Denne boken – som jødene tror ble gitt til Moses på Sinai fjellet, men uten at den har blitt med i det bibelske kanon – ble funnet blant Dødehavsrullene, og ble først offentliggjort i 1859. Der finnes intet bevis på at disse skriftene er inspirert av Gud, eller om de er pålitelige. De motsier det som står i Guds Ord, så de kan ikke godtas som kanon.

Enok er en bemerkelsesverdig skikkelse, og tillegges stor viktighet både fra kristne Bibel-studenter og etterfølgere av okkulte skrifter. Navnet «Enok» er det hebraiske «Chanok» som kommer fra ordet «chanak». Orde betyr «smalere» eller «trangere», som i en utvelgelse. Noen sier «Enok» betyr «utvelger» eller «utvalgt» og bringer med seg tanken om å starte opp noe eller trene opp noen. Disse tankene blir interessante når vi ser på Enok og livet hans.

Selv om Bibelen fortsetter i mønsteret som sier hvor lenge patriarkene levde og hvor gammel de var da de døde, og at de hadde sønner og døtre, så skal vi dvele litt ved Enok her. Han var virkelig en som var utvalgt av Herren, som vi vil se i de senere versene om ham. Faktum er at Enok var en profet, noe som ikke kommer fram her i 1 Mosebok 5. Vi leser om ham i Judas 14-15: «Disse var det også Enok, den sjuende fra Adam, profeterte om da han sa: Se, Herren kommer med sine ti tusener hellige for å holde dom over alle, og straffe ugudelige for alle de ugudelige gjerninger som de har gjort, og for alle de hårde ord som de har talt mot ham, de ugudelige syndere.»

Vers 19

«Etter at Jared hadde fått Enok, levde han åtte hundre år og fikk sønner og døtre.»

1 Mosebok 5:19

Det ser ut som om Jared levde kortere enn de fleste andre som levde før vannflommen ettersom han «bare» levde åtte hundre år etter han hadde fått Enok. Men ettersom han var 162 år gammel da han fikk Enok, så blir hans totale levetid 962 år, og da var han ikke akkurat noen ungdom. Jared (eller «Yarid») er også nevnt inne islam i Qisas Al-Anbiya.

Vi ser i dette verset at Jared også fikk mange sønner og døtre. Trolig fikk han sønner og døtre også før han fikk Enok. Det er tankevekkende hvor stor verdens befolkning kan ha blitt da vannflommen kom i Noahs dager. Uten massemedia og moderne kommunikasjon, samt en kultur hvor det å føde barn var det viktigste i kvinnenes liv, så er det ikke rart at vi fikk en utrolig befolkningseksplosjon.

Vers 20

«Alle Jareds dager ble ni hundre og sekstito år. Så døde han.»

1 Mosebok 5:20

Igjen finner vi lite ny informasjon i disse versene. Som utregningen vi foretok oss under Vers 19, så ser vi også her at Jared levde 962 år til sammen. Han hadde levd et langt og fullt liv, fått mange sønner og døtre, og til slutt døde han, akkurat som alle andre mennesker før ham. Det kan virke surrealistisk for oss at da Jared ble født, så var Abraham fremdeles i live, med den nette alder av 460 år. Som tidligere nevn, døde Adam 962 år gammel. Faktisk finner vi bare en person som levde lengre enn Jared, og det var Metusalah med sine 969 år. Enok var selvsagt i en klasse for seg selv, og han døde ikke en naturlig død, ifølge Skriften. Vi vil se mer på Enok senere.

Vers 21

«Da Enok var sekstifem år gammel, fikk han sønnen Metusalah.»

1 Mosebok 5:21

Som vi ser i dette verset, fortsetter mønsteret i dette kapittelet med fødsler, levetid og død. Bare for å gjøre det klart – igjen – så er det ingenting som tilsier at Enok ikke kan ha fått flere barn før han fikk Metusalah. Metusalah nevnes spesifikt for å vise ættelinjen til Noah og til Kristus. Vi har imidlertid mer informasjon om Enok enn flere av de andre på denne ættelisten. Enok entrer Bibelen og dens historiske oppskrivning i dette verset, og han nevnes også en del ganger i Nye Testamentet.

Men det er Metusalah som entrer bøkens Bok i dette verset. Navnet hans har blitt oversatt som «hans død skal sende», «mannen med kastespydet» og «sverdets død». Dette kan være ganske illevarslende navn. Selve navnet «Methushalach» ser ut til å være sammensatt av to hebraiske ord, nemlig «math» og «shelach». Det første ordet btyr «en voksen», i overført betydning «en mann». Det andre ordet betyr «et angrepsmissil» og kan ha vært en lanse eller et spyd, et eller annet våpen som han kunne kaste. Kanskje han var en jeger?

Det er veldig lite vi vet om Metusalah foruten at han tydeligvis kastet skarpe gjenstander, enten det var på dyr eller mennesker. Om det var på mennesker er det absolutt mulig at Moses ville ha skrevet dette ned. Noen av dem som oversetter navnet til Metusalah som «hans død skal sendes» ser dette som et tegn på at vannflommen ville ta livet hans. Ifølge den bibelske kronologien døde Metusalah i syndefloden i år 1656 etter skapelsen av Adam og Eva.

Vers 22

«Og Enok vandret med Gud i tre hundre år etter at han hadde fått Metusalah, og han fikk sønner og døtre.»

1 Mosebok 5:22

Her kommer vi til litt av magien som vi ser rundt personen Enok. Det første vi ser et frasen om at Enok «vandret med Gud». Vi spør oss selv hva dette uttrykket betyr. Det er brukt flere andre ganger i Bibelen, men dette er første gangen det dukker opp. Enok blir ofte kalt «mannen som gikk med Gud», men han var ikke den eneste. Allerede i 1 Mosebok 6:9 leser vi «Noah var en rettferdig mann, ulastelig blant sine samtidige. Noah vandret med Gud.». Vi finner ut litt mer når vi leser om Abraham i 1 Mosebok 17:1 hvor vi leser: «Da Abram var nittini år gammel, åpenbarte Herren seg for ham og sa: Jeg er Gud Den Allmektige, vandre for mitt åsyn og vær ustraffelig.»

Det hebraiske ordet «halak» betyr «å gå» eller «å vandre», i tillegg til mange andre kombinasjoner av dette. Adam vandret med Gud i Edens hage, trolig en pre-Betlehem åpenbarelse av Kristus, det vil si Gud i menneskeform, Kristus på jorden før Han ble født i en stall i Betlehem. Enok vandret trolig ikke med Gud på samme måte, siden ingen har noensinne sett Gud (det vil si, Faderen) foruten Jesus. Johannes skrev: «Ingen har noensinne sett Gud. Den enbårne Sønn, som er i Faderen, han har forklart ham» (Johannes 1:18). Gud selv sa til Moses: «Du kan ikke se mitt åsyn, for intet menneske kan se meg og leve» (2 Mosebok 33:20). Det er intet her i teksten som skulle tilsi at Enok møtte Gud ansikt til ansikt og vandret med Ham.

Konseptet med «å vandre» er mer brukt på engelsk, når man snakker om en type «walk», som betyr et levesett – en måte å leve på. Uttrykket «walk of life» er et eksempel på dette. En oppfordrer nye kristne «to walk with God», «å vandre med Gud», i den forstand at de lever på en måte som gir glede til Gud Fader, ikke til menneskene selv. Hvordan «vandrer» vi i livene våre? Lever vi for Gud, eller for oss selv? Bibelen bruker «vandre» og å leve livet, fordi å gå eller å vandre er noe vi gjør hver dag – det bringer med seg ideen om gjentatte handlinger. Vi går skritt for skritt, lever livet ett valg om gangen. Ikke alle skrittene er like enkle, men vi trenger vanligvis bare konsentrere oss om det neste skrittet vi skal ta.

Skriftsteder i Nye Testamentet, slik som Hebreerne 11:5 og Judas 14-15, beviser for oss at Enok var en som tilfredsstilte Gud og var en mann som vandret slik som Herren ville han skulle vandre. Vi finner nen av disse egenskapene i Malakias 2:6: «Sannhetens lov var i hans munn, urett ble ikke funnet på hans lepper. I fred og ærlighet vandret han med meg, og mange omvendte han fra misgjerning.»

Levetiden til Enok er den korteste i ættelisten i 1 Mosebok 5, men dette må sees i sammenheng med at Enok ikke døde, men ble opprykket av Herren (Hebreerne 11:5). Enok fikk også sønner og døtre, selv om vi ikke vet hvor mange. Han levde imidlertid ikke like lenge på jorden som de andre gjorde, og hadde derfor mindre tid til å produsere barn. Vi vet imidlertid, fra Vers 21 og dette verset, at han fikk Metusalah, og han var med i ættelisten som førte fram til Kristus, til Noah, til Abraham, til David.

Vers 23

«Alle Enoks dager ble tre hundre og sekstifem år.»

1 Mosebok 5:23

Enok levde på jorden i 365 år, men, som det neste verset viser, døde han ikke etter dette. Bibelen sier ikke noe om hvor lenge Enok eventuelt skal ha levd etter hans «opprykkelse». Mest trolig har han ikke dødd i det hele tatt. Det siste verset i dette kapitlet som omtaler Enok er Vers 24 som måtte komme som en forklaring på hvorfor dette verset ikke slutter som versene om de andre patriarkene før vannflommen i Noahs dager, nemlig «og han døde». Alle, inkludert Adam og Eva, døde. Enok er den første som ikke har dødd her på jorden. Den andre er profeten Elias.

Det finnes tre bøker som er påstått skrevet av Enok, den første er Enoks bok i de apokryfiske skriftene. Bøkene beskriver unikt materiale om demoner og ånder, samt deres opprinnelse, og Nephilim og hvor de kom fra. Det blir sagt at Enok har meddelt dette materialet til dem som har skrevet disse bøkene, som også omhandler hvorfor syndefloden var nødvendig, samt om fremtidige hendelser når Kristus skal styre jorden i 1000 år – det såkalte tusenårsriket. Skriftene har blitt nedskrevet mellom ca. 300 f.Kr. til ca 300 e.Kr., noe som betyr at Enok selv ikke kan ha skrevet bøkene.

Judas skrev i Judas 14-15: ”Disse var det også Enok, den sjuende fra Adam, profeterte om da han sa: Se, Herren kommer med sine ti tusener hellige for å holde dom over alle, og straffe alle ugudelige for alle de ugudelige gjerninger de har gjort, og for at alle de har talt mot ham, de ugudelige syndere.»

I og med at Judas her identifiserer Enok som «den sjuende fra Adam», så vet vi at dette er «vår» Enok, ikke Enok, sønn av Kain, som var den tredje etter Adam. «De ti tusener» er også en referanse fra Daniel 7:10, og man kan se at Judas 15 stemmer godt overens med Salme 31:19 og 94:4 samt Malakias 3:13. Det sies imidlertid at Enoks bok var kjent i den tidlige kirken, og siteres av både Origen og Tertullian. Selv om boken er sagt å bli sitert her i Judas brev, så har Enoks bok (trolig den første av de tre) aldri blitt akseptert som en bok inspirert av Gud, og inkludert i det bibelske kanon. Det er også en mulighet at Gud har åpenbart til Judas hva Enok tidligere har sagt. Det er ikke umulig at Enoks bok siterte Judas, selv om dette ikke har noen stor tilslutning blant bibelstudenter.

En interessant bemerkning er at Enok levde 365 år, som er ett år per dag i året. Han var også den syvende fra Adam, og tallet «syv» er tallet for helhet eller kompletthet – syv dager i uken, syv kirker i Johannes åpenbaring, og i Bibelen er det flere eksempler på tallet syv: syv titler til Kristus i Hebreerbrevet, jødene har syv årlige helligdager, Jesus kom med syv «Jeg er…» i Johannes evangeliet, og Johannes åpenbaring er smekkfull av syvtall.

Vers 24

«Og Enok vandret med Gud, så ble han borte, for Gud tok ham til seg..»

1 Mosebok 5:24

Det repeteres at «Enok vandret med Gud», og dette har vi allerede sett på under Vers 22. for å summere kort, ser vi at «å vandre med Gud» betyr å leve etter Guds lover og forskrifter, og er beviset på hva vi kan kalle «en åndelig person». Noen kjennetegn på en åndelig person kan være: En som underkaster seg Den Hellige Ånds ledelse, løper etter Ånden, setter pris på alle Åndens aktiviteter, viser mye selvfornektelse, finner det naturlig å leve etter Ånden, er på vakt, har samfunn med andre åndelige mennesker, og snakker kontinuerlig om åndelige ting.

Vi leser videre at «så ble han borte, for Gud tok ham til seg». Om vi bare hadde dette verset å bygge på, så ville det være veldig vanskelig å finne ut hva som skjedde med Enok. I våre dager, når Gud tar noen til seg, så betyr dette at de har dødd. Vi sier også at folk er borte, eller har «gått bort», alle uttrykkene eksempler på hva man sier når noen ikke lengre er i live. Men Hebreerne 11:5 forklarer bedre hva som skjedde: «Ved tro ble Enok bortrykket, så han ikke skulle se døden. Han ble ikke funnet, fordi Gud hadde bortrykket ham. Før han ble bortrykket, fikk han det vitnesbyrdet at Gud hadde behag i ham.»

På engelsk står det at Enok ble «translated», på norsk «bortrykket» eller «rykket bort». På hebraisk står det «metatithemi», som betyr «å overføre», bokstavelig talt «transportert». Samme når Herren har med oss å gjøre, samme hvilken tidsperiode eller tidshusholdning, så er det troen alt kommer an på. Alle i Hebreerne 11 tilfredsstilte Guds krav på grunn av sin tro, også Enok. Enok levde et så gudelig og åndelig liv, at Herren tok ham ut av denne verden og overførte ham, transporterte ham, til himmelen. Dersom Enok døde i prosessen, så ville dette kunne bli oppfattet som en straff. Men Enok slapp å dø på grunn av sin sterke tro. Ifølge Judas 14-15 var han også en profet, eller i alle fall en som talte Guds Ord.

Som tidligere sagt er det bare en annen person i hele verdenshistorien som har hatt en liknende opplevelse. I 2 kongebok 2:11 ble profeten Elias tatt opp til himmelen uten å dø først. Det kan også nevnes at Enok profeterte halvveis mellom Adam og Abraham, mens Elias profeterte halvveis mellom Abraham og Kristus, og begge profeterte om dyp ugudelighet.

Når man diskuterer hvor Enok dro når Herren transporterte ham bort fra jorden, så kan det ikke være det evige stedet hvor vi skal bo. Jesus dro for å forberede oss et sted (Johannes 14:3), og det nye Jerusalem skal – en gang i framtiden – komme ned fra himmelen (Johannes åpenbaring 21:2). Likevel vil det synes å være sikkert at Enok dro for å være hos Gud, og samme hvor han er i dag, så kan vi være sikker på at det er et godt sted å være.

La meg til slutt her nevne teorien om Enok og Elias som «de to vitnene» i Sakarja 4:12-14. Der leser vi: «Og jeg tok annen gang til orde og sa til ham: Hva er de to oljegrener tett ved de to gullrørene som gullet strømmer ut av? Da sa han til meg: Vet du ikke hva disse er? Jeg svarte: Nei, herre! Da sa han: Det er de to salvet med olje som står hos all jordens herre.» Disse ordene sees i sammenheng med Johannes åpenbaring 11:4 som sier om «de to vitnene»: «Dette er de to oljetrær og de to lysestaker som står for jordens Herre.»

Grunnen til at flere tror at disse to vitnene vi leser om i Johannes åpenbaring er Enok og Elias, er at de ikke døde, men fikk avsluttet sitt profetiske arbeid ved å bli «bortrykket» fra denne jorden. Andre igjen tror at disse to vitnene er Moses og Elias, ettersom de var de to som vadret rundt med Jesus i Matteus 17:1-4 under åpenbaringen av Jesu herlighet. Moses som representant for «loven» og Elias som representant for «profetene». Skriften er imidlertid stumme over hvem disse to vitnene er. De kan også være noen helt andre personer, men Enok og Elias ville være en brukbar teori

Vers 25

«Da Metusalah var hundre og åttisju år gammel, fikk han sønnen Lamek.»

1 Mosebok 5:25

Når det står at Metsalah var 187 år gammel da han fikk Lamek, så er dette en høyere alder enn de fleste andre patriarkene før syndefloden. Det er meget trolig at han hadde andre barn før han fikk Lamek, selv om Bibelen ikke sier noe om dette. Trolig nevnes bare Lamek fordi han er med i den tidligere nevnte ættelinjen som går gjennom Noah til Abraham, til David og til Jesus Kristus.

Lamek er kjent for å være Noahs far. Det vites faktisk ikke med sikkerhet hva det hebraiske navnet/ordet «lemek» betyr. Henry M. Morris mener det betyr «erobrer», eller muligens «kriger» ifølge Leupold. Ifølge boken til Jasher (Jasher 4:11) het konen til Lamek Ahmura. Jashers bok er kalt «den rettskafnes bok» i Josva 10:13, samt i 2 Samuel 1:18. Dette er en oversettelse av navnet Jasher.

Vers 26

«Etter at Metusalah hadde fått Lamek, levde han sju hundre og åttito år og fikk sønner og døtre.»

1 Mosebok 5:26

Vi har allerede sett at Metusalah ble den personen som levde lengst i Gamle Testamentet (om en ser bort fra Enok og Elias som ikke døde). Hans levealder ble 969 år, en fantastisk lang levetid. Innen arkeologien eksisterer det en sumerisk kongeliste som her oppsatt sumeriske og akkadiske konger som levde før en katastrofal vannflom. En-men.lu-Anna, en av disse kongene, er påstått å ha hersket i 43.200 år. Disse er selvsagt sterkt overdrevne aldre, men det er viktig å innse at andre kulturer også har historier som involverer lange liv. Etter vannflommen i denne sumeriske kongelisten, ble herskeperiodene drastisk redsusert til f.eks. 1.200 år. Dette er selvsagt også sterkt overdrevet, men det er interessant å registrere likhetene mellom sumeriske urfortellinger og den bibelske historien.

Metusalah fikk, som de andre patriarkene før vannflommen, mange sønner og døtre. Han hadde mer tid til å reprodusere seg enn Enok, hans far. Selvsagt betyr ikke det at Metusalah levde lengst at han hadde flest barn. Han har imidlertid hatt mer tid enn de foregående patriarkene. Ettersom Metusalah døde i året til syndefloden, er det meget rolig at han faktisk døde i vannflommen. Noen må jo ha dødd i den katastrofale vannflommen som utryddet alt liv på jorden, foruten de livene som ble reddet i Noahs ark. Dette betyr at det er en mulighet for at Metusalah kunne ha levd enda lengre enn 969 år – en fascinerende tanke.

Vers 27

«Alle Metusalahs dager ble ni hundre og sekstini år. Så døde han.»

1 Mosebok 5:27

Det er lite vi vet om Metusalah foruten hvor lenge han levde og at han var far til Lamek, og bestefar til Noah. Vi vet han ble 969 år gammel. Vi vet at han ikke var med i Noahs ark, og kan ha vært en av dem som døde i den store vannflommen. For andre kommentarer på lange levealdre kan du lese de foergående versene. En ting som også var sikkert, er at Metusalah – til tross for sitt utrolig lange liv – til slutt døde. Som tidligere sagt, bare en ting i livet er like sikkert som at vi har blitt født: Vi vil alle dø en dag! Og når vi dør bør vi allerede ha tatt imot Kristus som Frelser, ellers vil vi ikke arve evig liv og få tilbringe evigheten sammen med Jesus.

Vers 28

«Da Lamek var hundre og åttito år gammel, fikk han en sønn.»

1 Mosebok 5:28

Tilbake til det vanlige møsteret i 1 Mosebok 5 får vi bare få nye opplysninger i hvert nye vers. Vi ser at Lamek var 182 år gammel da han fikk sin sønn Noah. Men i dette verset nevnes ikke Noahs navn slik som ved de foregående patriarkene som levde før vannflommen. Dette trolig fordi forfatteren av 1 Mosebok dveler litt ved navnet i Vers 29, ettersom Noah er en viktig skikkelse i 1 Mosebok. Som tidligere sagt, ved de andre patriarkene, så er det ingenting som tilsier at Lamek ikke skulle ha fått noen andre barn før han fikk Noah. Noah er del av den viktige ættelisten som vi finner igjen i Lukas 3. Vi vil se mer om Noah under Vers 29.

Vers 29

«Han kalte ham Noah og sa: Han skal trøste oss under vårt arbeid og våre henders møye på den jord som Herren har forbannet.»

1 Mosebok 5:29

Lamek kalte sønnen sin «Noah» (transliterert som «Noach»), et navn som betyr «stille» eller «hvile» («nuach» på hebraisk). Han er det niende leddet fra Adam, og er selvsagt kjent verden over som Bibelens store helt som bygget arken som reddet menneskeheten fra å dø ut da Gud sendte en verdensomfattende flom over jorden for å rydde ut alt liv – en hendelse vi ofte kaller «syndefloden». Noah nevnes av Jesus, i Lukas navneliste, av forfatteren av Hebreerne, og til slutt av Peter. Mange tviler på at Noah var en virkelig person, men Jesus nevnte ham i Matteus 24:37-39 da han sa: «Og som Noahs dager var, slik skal også Menneskesønnens komme være, For likesom de i dagene før vannflommen åt og drakk, tok til ekte og ble gitt ekte, helt til den dag da Noah gikk inn i arken, og de visste ikke av det før vannflommen kom og tok dem alle, slik skal det også være når Menneskesønnen kommer.» Jesus tok som sannhet at Noah var en virkelig person, og at han gikk inn i arken – sammen med ham og hans familie – og ble reddet fra vannflommen. Akkurat som Noah ble reddet i syndeflodens tid, skal de so tror på Jesus bli reddet før trengselsperioden på jorden finner sted.

Mange kommentatorer ser navnet «Noach» i sammenheng med ordet «nacham» som betyr «å trøste». Forklaringen blir gitt i resten av verset: «Han skal trøste oss under vårt arbeid og våre henders møye på den jord som Herren har forbannet.» Denne trøsten sees altså i sammenheng med 1 Mosebok 3:15 hvor Adam og Eva ble gitt et løfte om at det ville komme en som ville knuse slangens hode. Kanskje Lamek trodde at Noah ville bli denne mannen. Vi vet at dette snakker om Jesus. Men ordet «stille» eller «hvile» kan også være et slags profetisk navn som hinter mot Noahs rolle under den store vannflommen. Inne i arken fikk de både «stille» og «hvile», ja, til og med «trøst», da de var trygt avskjermet fra vannflommens brølende storm på utsiden. Ellers blir det mer om syndefloden fra og med 1 Mosebok 6.

En annen ting som er viktig å vite om Noah var at han, som Enok, var en profet som forkynte Guds Ord. I 2 Peter 2:5 skriver Peter: «Han (Gud) sparte heller ikke den gamle verden, men bevarte rettferdighetens forkynner Noah – selv den åttende – den gang Han førte vannflommen over de ugudeliges verden.» Det at Noah var den åttende er bare en indikasjon på at han og syv andre ble reddet fra vannflommen – syv personer med Noah som den åttende. Noen tror at Noah var den åttende personen i verden før vannflommen som forkynte om Herren, men vi vet ikke sikkert om dette kan være riktig.

Ellers var Noah en av troens store helter som nevnes i troens «Hall of Fame» – Hebreerne 11. «Ved tro bygde Noah, i hellig frykt, en ark til frelse for sin husstand, etter at han var blitt varslet av Gud om det som ennå ikke var sett. Ved den fordømte han verden, og ble arving til rettferdigheten av tro» (Hebreerne 11:7). Vi leser også i 1 Mosebok 7:5 «Og Noah gjorde i ett og alt som Herren hadde befalt ham,» et vitnesbyrd om Noahs velvillighet og trofasthet overfor Herren. Ikke rart at «Noah fant nåde for Herrens øyne» (6:8) Og «Noah var en rettferdig mann, ulastelig blant sine samtidige. Noah vandret med Gud» (6:9).Vi vil lære mer om Noah i de kommende kapitlene i Bibelen.

Vers 30

«Etter Lamek hadde fått Noah, levde han fem hundre og nittifem år og fikk sønner og døtre.»

1 Mosebok 5:30

Lamek fikk Noah da han var 182 år gammel, og etter dette levde han i 595 år til. Dette betyr at han levde betraktelig kortere enn flere av de andre patriarkene før flommen som for det meste levde i over 900 år. Lamek var også en del av åttelinjen som ledet til Abraham, David og Jesus, og er derfor selvsagt en viktig person som hadde en viktig rolle å spille. Det at han trodde Noah var en trøst, og kanskje den som var profetert til å knuse slangens hode, kan indikere at Lamek kanskje hadde et godt hjerte og fulgte etter Herren. Men dette er selvsagt spekulasjoner, selv enn hvor godt de er begrunnet. Han ble altså 777 år til sammen, og vi har ingen hint om hva han døde av

Vi finner igjen at Moses skriver at han «fikk sønner og døtre» og vi har ingen anelse om hvor mange. Det kan ha vært ganske mange, men siden han levde nesten 200 år kortere enn flere av de andre patriarkene før vannflommen, så har han hatt litt mindre tid til å produsere barn. Han hadde imidlertid mer tid en Enok som bare var 365 år på jorden. Slekten har likevel fortsatt å vokse, og jeg henviser til tidligere kommentarer om hvor mange personer det kan ha vært på jorden på denne tiden.

Vers 31

«Alle Lameks dager ble sju hundre og syttisju år. Så døde han.»

1 Mosebok 5:31

Til slutt, etter å ha lervd sine 777 år, så døde Lamek. Vi husker på Lamek først og fremst fordi han var Noahs far. Dette var altså ikke den samme som Lamek, sønn til Kain, som hadde en helt annen historie. Det er lite opplysninger om Lamek foruten hva vi finner i Bibelen, men vi ser at han døde til slutt, slik som alle andre mennesker – foruten Enok som Gud tok til Seg. Lamek døde ca fem år før syndefloden kom, og ble altså ikke tatt av vannmassene. Det er imidlertid trolig at de fleste – om ikke alle – av Lameks sønner og døtre – som var Noahs brødre og søstre – alle må ha blitt utryddet av den forferdelige vannflommen. Noen tror at Lamek har vært en profetene som er nevnt i Apostenes gjerninger 3:21, «som Gud har talt om ved sine hellige profeters munn fra eldgamle dager av,» men det nebnes ingen navn her, så dette blir igjen bare spekualsjoner. Vi vet imidlertid at menneskenes ondskap på denne tiden hadde begynt å vokse seg stor på jorden (1 Mosebok 6:1).

Vers 32

«Og da Noah var fem hundre år gammel, fikk han sønnene Sem, Kam og Jafet.»

1 Mosebok 5:32

Dette er det siste verset i 1 Mosebok 5 og avslutter ættelisten som går fra Adam til Noah, og fører oss opp til 1 Mosebok 6 hvor vi skal begynne å lese om syndefloden. Dette verset kan ikke brukes som bevis på at Noahs tre sønner var trillinger, men at han ikke fikk den første av dem før etter at han var blitt 500 år gammel. Trolig hadde de ikke så lang tid mellom dem, men mer overraskende er det at vi ikke finner at Noah hadde sønner og døtre, slik som de andre patriarkene før vannflommen. Til tross for at Sem blir nevnt først, så er det Jafet som var den eldste, og han blir alltid nevnt sist (6:10). Dette er trolig fordi at det var fra Sem at slekten gikk videre til Kristus. Kam ser ut til å være den yngste av brødrene (1 Mosebok 9:24), men til tross for å ha sjekket alle aktuelle skriftsteder kan jeg ikke finne grunnen til at den antatt eldste sønnen er nevnt sist.

Sem (engelsk «Shem») er det hebraiske ordet «shem». Dette er et primitivt ord som har med seg ideen om en posisjon – en såkalt appellasjon, som i overført betydning indikerer ære, autoritet og karakter, ja til og med berømt eller en med et stort renomen. Sem var jo den av Noahs sønner som var neste ledd i ættelisten som førte gjennom Abraham og David til Jesus Kristus, og han var nok betraktet som den viktigste og mest ærede av brødrene. Da Noah sa «Lovet være Herren, Sems Gud» (9:26) understreket han den spesielle rollen Sem hadde i familien.

Kam (engelsk «Ham») er det hebraiske ordet «cham». Det betyr «het» eller «varm», som i et tropisk klima. Mange snakker om «Kams forbannelse» som Noah kom med etter at han hadde sett sin fars nakenhet i 9:22, selv om dette var en forbannelse som kom over hans sønn Kana’an. Hva dette handlet om, skal vi komme tilbake til under 1 Mosebok 9. Egypt kalles «Kams land» i Salme 78:51, 105:23, 27, 106:22 og 1 Krønikebok 4:40.

Jafet (engelsk «Japheth») er det hebraiske ordet «Yepheth». Ordet er sagt å bety «kan han forlenge» eller «vakker». Yafet er et navn som beskriver en frihetselskende og frittenkende individ. Et annet forsøk på å oversette «Yepheth» er «formløs utvidelse» og kan eventuelt peke mot Jafets utvidelse på jorden etter at syndefloden var over. Navnet til Jafet brukes i 1 Mosebok 9:27 da Noahs velsignelse over brødrene sier «Gud skal gjøre det vidt for ham.» Vi skal komme tilbake til hvor Noahs sønner spredte seg ut over jorden når vi ser på 1 Mosebok 10.

Når vi kommer til slutten av dette kapittelet er det på sin plass og nevne noen få ting. De lange livene de hadde på denne tiden, gjør at Adam levde lenge nok til å se Lamek, som er den niende generasjonen etter Adam. Alle de ni første patriarkene døde før vannflommen kom, og dette skjedde da Noah var 600 år gammel. Metusalah levde imidlertid helt til vannflommen kom, og kan ha dødd i den. Noen tror at Gud ventet til Metusalah døde før Han sendte vannflommen, og at hans navn hadde profetisk betydning.

KAPITTEL 6

Vers 1

“Da nå menneskene begynte å bli mange på jorden, og de fikk døtre,”

1 Mosebok 6:1

Dette er bare begynnelsen på en setning som blir avsluttet i Vers 2, og kan ikke stå alene. Setningen blir liksom hengende i løse luften ettersom det ikke fører til noe. «Menneskene» er ordet «adam» som vi har sett tidligere, men her ser det ut til å gjelde alle mennesker – som i menneskeheten generelt. De første ordene «da nå», engelske «it came to pass, when…» er egentlig lagt til for å få god flyt i språket. Men dette var klart noe som allerede hadde funnet sted. Man fant ikke at det plutselig var blitt mange mennesker på jorden, men tallet på innbyggere på jorden hadde steget over tid slik at det til slutt var blitt ganske mange mennesker på jorden. Begynnelsen minner litt om Juleevangeliet i Lukas 2 hvor det står «Det skjedde i de dager…» Forskjellen var at dette var skrevet ned på gresk, men vi finner ikke de samme ordene på hebraisk. De er, som tidligere nevnt, bare lagt til av oversetterne for å få en god ordlyd i verset.

«Menneskene» her er «adam» og gjelder her hele menneskeheten. De hadde formert seg og blitt mange. Selv om vi ikke vet presist hvor mange de var blitt, så er det trolig at de fylte hele jorden. Det er viktig å notere seg at menneskene ikke her begynte å bli mange på jorden. Dette hadde foregått en lang stund allerede, og det hebraiske ordet «chalal» som er oversatt «begynte» ikke er den optimale oversettelsen. Ordet kan oversettes som mange forskjellige ord, men jeg tror at den grunnleggende betydningen som «åpningskile» mer er et ord som beskriver hvor drastisk menneskeheten har spredd seg over jordens overflate. Menneskenes store spredning på jorden var utvilsomt et resultat av Herrens velsignelse over menneskene nevnt i 1 Mosebok 1:28.

Det er utrolig interessant at det nevnes her bare at menneskene fikk døtre. De fikk også sønner, men dette blir ikke nevnt her, og dette er med overlegg – noe vi finner ut når vi går videre til neste vers. Bibelkommentatorer som mener «menneskenes døtre» omhandler de som var etterkommere av Sets avstamning, og at de giftet seg med etterkommere av Kains etterkommere, forklarer ikke på en adekvat måte hvorfor det ikke står her at menneskene også fikk sønner. Det at menneskene fikk døtre var heller ikke noe nytt, dette hadde de fått i en årrekke allerede. Vi vil komme tilbake til viktigheten av dette.

Kapittel 6 markerer begynnelsen på en ny historie. Vi har fått fortalt hvordan skapelsen forgikk, og vi har fått ættelistene til de første menneskene. Alt dette ble avsluttet da kapittel 5 endte. Når kapittel 6 starter ser vi begynnelsen på historien om syndefloden, en historie om Noah og hans familie. Historien om syndefloden ender i kapittel 9, mens historien om Noahs familie ender på slutten av kapittel 10.

Vers 2

«da så Guds sønner at menneskenes døtre var vakre, og de tok seg hustruer, hvem de hadde lyst til.»

1 Mosebok 6:2

Her finner vi andre del av setningen som ble påbegynt i Vers 1. Her får vi høre om «Guds sønner» som giftet seg med «menneskenes døtre» i det foregående verset. Disse terminologiene har produsert forskjellige fortolkninger av disse «ekteskapene». Det at menn ser at kvinner er vakre er intet nytt eller oppsiktsvekkende, hverken på Adams tid eller i vår tid. Det som utgjør den store forskjellen her er at mennene blir kalt «Guds sønner» og kvinnene «menneskenes døtre». Hvem er det Moses her snakker om?

Som tidligere nevnt er det flere som mener at dette er snakk om at de gudfryktige mennene som avstammet fra Set gikk inn og giftet seg med kvinner som avstammet fra Kain, den ugudelige slekten. Dette er en teori jeg har hørt fra langt tilbake i tenårene, og dette er betraktet som en konservativ fortolkning. Man antar at alle de mannlige etterkommerne av Set har fortsatt på sin gudfryktige levevis, mens døtrene til Kains etterkommere har blitt stadig mer og mer syndig. Der er imidlertid ingen forklaring på hvorfor gudfryktige menn plutselig skulle finne syndige kvinner så attraktive at de måtte gifte seg med dem. Der finnes heller ingen logisk forklaring på hvorfor en slik union – mellom Kains kvinnelige etterkommere og Sets mannlige etterkommere – ville resultere i fødselen av «kjemper». Denne teorien er et forsøk på å forklare Skriften på en naturlig måte, en advarsel om ikke å la gudfryktige gifte seg med folk som ikke er gudfryktige (2 Korinterbrev 6:14, 1 Korinterbrev 7:39), uten å ta den åndelige virkelighet med i vurderingen og fortolke Bibelen på en åndelig måte som tillater mirakler og overnaturlige hendelser.

En annen teori, som ikke er like utbredt, er at «Guds sønner» omhandler konger og adel, mens «menneskenes døtre» betyr laverestående mennesker. Dette ville i så fall bare handle om at høytstående giftet seg med lavtstående, og dette ville ikke ha noen stor åndelig betydning – utenom en allegorisk versjon av Sets og Kains ættelinjer.

Den hebraiske frasen «ben elohim” er sakens kjerne. I Nye Testamentet brukes denne frasen om mennesker som har blitt født på nytt – tatt imot Kristus som sin personlige Frelser (Johannes 1:12, Romerne 8:14 o.s.v.). Dette er også en tanke man finner i Gamle Testamentet; at de som tror på Gud er Hans barn (Salme 73:15, Hosea 1:10, 5 Mosebok 32:10, 2 Mosebok 4:22, Jesaja 43:6). Ingen av disse eksemplene bruker imidlertid samme frasen som vi finner i dette verset eller Vers 4. Betydningen er heller ikke parallell til hva vi finner her i dette verset. Vi kan ikke si at Sets etterkommere blir kalt «Guds sønner» før eller etter dette, men bare Adam er det mennesket som har fått denne tittelen. Sets etterkommere har ikke vært Guds fysiske sønner, og dette er et viktig moment under den hebraiske regelen om første gangs benevning – nemlig at et ord eller uttrykk må brukes som en bokstavelig betydning før det kan brukes billedlig. Denne benevningen kan i sannhet bare brukes om Adam (Lukas 3:38) og om englene som Gud har skapt (Salme 148:2, 5, Salme 104:4, Kolosserne 1:16).

Den bokstavelige frasen «ben elophim» blir imidlertid brukt hele tre ganger i Jobs bok (Job 1:6, 2:1m 38:7). Dersom du leser disse skriftstedene vil du klart se at frasen her brukes om engler. I Daniel 3:25 finner vi et liknende uttrykk, «bar elohim», som brukes om en engel eller en teofani (en manifestasjon av Gud i en menneskelig skikkelse, ofte kalt en pre-Betlehem åpenbaring av Kristus). Frasen «ben elim» har også blitt oversatt som «Guds sønner» (Salme 29:1, 89:7). John M. Morris hevder at oversetterne av Septuaginta (den greske oversettelsen av Gamle Testamentet oversetter dette verset som «Guds engler»), Josefus, og de tidligste kristne forfatterne. De første som lanserte teorien om Sets og Kains linje var Krysostomus og Augustin.

Tanken om at «Guds sønner» her i Vers 2 skulle være falne engler er vanskelig å fordøye for mange Bibel fortolkere. Man sier at engler er åndelige skapninger – ikke fysiske, at de er kjønnsløse og ikke kan få barn, og at Matteus 22:30 benekter at dette kunne være engler. Dersom man leser om englene som kom til Abraham i 1 Mosebok 18:8 spiste sammen med ham. De har derfor eksistert rent fysisk, ellers kunne de ikke ha gjort dette. Når Hebreerne 13:2 sier at noen har «hatt engler til gjester uten å vite det» tyder dette på at engler kan «forkle seg» som vanlige mennesker. Et annet argument som taler for denne teorien er at alle engler vi leser om i Bibelen er hannkjønn. Du finner ikke en eneste kvinnelig engel i Bibelen – bare let! Selv om Jesus sa at engler ikke giftet seg, så kan Han ha snakket om de trofaste englene. Da Satan gjorde opprør i himmelen, tok han med seg en tredjedel av englene da han ble kastet ut av himmelen (Johannes åpenbaring 12:4). Disse onde åndene vil ikke ha følt noen trang til å følge Guds plan. Det var «englene i himmelen» som ikke giftet seg.

Dersom en følger denne teorien videre, så er det ikke helt sikkert at englene giftet seg med kvinnene. Det hebraiske odet «ishshah» kan like gjerne oversettes «kvinner» som «hustruer». Ordet «tok» («laquach») blir heller ikke brukt ene og alene om ekteskap, men ble for eksempel brukt om Sikem som «tok» Dina, selv om han ikke var gift med henne (1 Mosebok 34:2). Dersom en tillater disse forklaringene, så kan det her i dette verset ganske enkelt si at «Guds sønner», englene, hadde sex med vakre kvinner som derpå ble gravide med helt spesielle barn. Dette ville være det absolutt laveste og mest syndige menneskene kunne synke.

Noen har sett for seg at «Guds sønner» var mennesker som ble besatt av onde ånder og således ble kontrollert av disse. Dette vil nok ikke forklare hvorfor de fikk kjemper som barn, og det finnes heller ikke annet Skriftsted som støtter dette. Når det gjelder teorien om at «Guds sønner» er engler, så synes Judas 6 å støtte denne tankegangen. «Og de engler som ikke holdt seg fast ved sin høye stilling, men forlot sin egen bolig, dem holder han i varetekt i mørket med lenker til dommen på den store dag.» De fleste falne engler er ikke lenket fast til dommens dag, men er ganske så fri den dag i dag. Judas 7 fortsetter: «likesom Sodoma og Gomorra og byene deromkring, som på samme måte drev hor og gikk etter fremmed kjød, og nå ligger som eksempel for våre øyne og lider straffen i en evig ild.» Når du tar med begge versene er det klart at det snakker om falne engler som forlot himmelen og begikk seksuelle synder.

Til sammenlikning sier 2 Peter 2:4: «For Gud sparte ikke de engler som hadde syndet, men styrtet dem ned i avgrunnen, der de blir holdt i varetekt i mørkets huler inntil dommen.» Det er heller tvilsomt at det er tilfeldig at dette verset står like før Peter snakket om «Noah» og «vannflommen» i 2 Peter 2:5. Ifølge Peter blir disse englene kastet ned i «Tartarus», ett av de greske ordene for «helvete». «Tartarus» er påstått å være det mørkeste dypet i Hades – dødsriket – som betyr «å stenge inne i evig pine» ifølge Strong’s concordance.

Vi må aldri glemme som kristne at det finnes en åndelig dimensjon hvor gode ånder og onde ånder er i krig. Efeserne 6 er et godt sted å lære om den åndelige krigen som foregår, «For vi har ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdens åndehær i himmelrommet» (Efeserne 6:12). Dette er grunnen til at vi må alle ille oss den troendes fulle rustning, slik at vi kan motstå den onde og hans engler. Dette er imidlertid en studie for en annen tid.

Vers 3

«Da sa Herren: Min Ånd skal ikke til evig tid gå i rette med menneskene. I sin villfarelse er de kjød, og deres dager skal være et hundre og tjue år.»

1 Mosebok 6:3

Når vi kommer inn på neste vers er det også mye som kan sies, inkludert flere forskjellige teorier om ting og tang. Verset begynner med at Elohim, den treenige Gud, snakker. Det første ordet er «ruwak» som betyr «ånd» eller «vind», og er et bilde på hvordan Den Hellige Ånd virker. Det er også et ord som har en materiell betydning. Det er dette ordet som ble brukt om Adam da han ble en levende skjel – med andre ord, et pustende vesen. Dette kan referere til Den Hellige Ånd, at Han ikke vil holde ut i all evighet når det gjelder å påvirke – kalle – mennesker for å overbevise dem om synd. Det kan også ha en mer bokstavelig og materiell betydning og hentyde for oss hvor lenge menneskene skal ha luft i lungene – det vil si; hvor lenge menneskene vil leve. Og til slutt, så kan det bety begge deler.

Gud sier at Hans Ånd (eller ånd med liten å) ikke skal «gå i rette med menneskene» til evig tid. «Evig tid» er et ganske illustrerende ord som antyder et forsvinningspunkt – det vil si; der tiden slutter eller forsvinner. Men hva er det med Guds Ånd og tidens ende? De skal ikke alltid «diyn», et verb som betyr «å dømme» og gir oss et bilde av en som går i en rett linje og ikke går bort fra denne kursen. Det vil altså si at Guds Ånd og menneskenes ånd ikke alltid skal gå i en rett linje, side ved side. Dette gjør imidlertid ingenting fra eller til med de teoriene jeg nevnte i første avsnitt.

Så står det at menneskene er «kjød» eller «kjøtt», og dette er grunnen til deres «villfarelse». Dette kan stemme med begge de tidligere teoriene. Menneskene skal ikke leve evig rent fysisk fordi ved er fysiske skapninger som blir født og så dør, og på denne måten er det klart at vi kan fortsette å leve. Det ser da ut til at menneskene blir gitt en antatt maksimal levetid på rundt 120 år. Når det gjelder den åndelige delen er det åpenbart at Ånden ikke alltid vil virke på mennesker som er «kjødelige» istedenfor «åndelige». I tillegg kom Den Hellige Ånd bare tidvis til menneskene i Gamle Testamentet, mens Han i Nye Testamentet flytter inn permanent i ett menneske så snart dette tar imot Kristus som Frelser.

Men disse 120 årene er også gjenstand for flere teorier – hovedsakelig to: Den første er at menneske ble gitt en omtrentlig levetid på 120 år. Den andre er at det var 120 år gitt til syndefloden skulle komme, at menneskeheten som sådan var gitt en periode på 120 år før jorden skulle ødelegges med en stor vannflom. En av grunnene til dette er at de 120 årene er nevnt i sammenheng med en «dom» over menneskeheten. Det er viktig at Gud skapte en vei ut fra vannfloden da Han fikk Noah til å bygge arken, men til tross for 120 års forkynnelse fra Noahs side (1 Peter 3:19-20), så var det bare familien hans som ble reddet fra den store vannkatastrofen.

Vi vet at Åndens oppgave er å «overbevise verden om synd og om rettferdighet og om dom» (Johannes 16:8), og dette har også vært tilfelle for dem som levde her før vannflommen. Men disse menneskene var moralsk forfalne og hadde en dårlig åndelig karakter. Tonen i dette verset tilsier at Gud hadde fått nok med disse syndige menneskene. Menneskene er stort sett «kjødelige», bare ett lite fåtall er «åndelige» og følger etter Guds Ord. De følgende versene kan tilsi at disse 120 årene gjerne var en nedtelling til den store vannflommen som skulle utrydde alt liv på jorden – som ikke var om bord på arken som Gud hadde gitt dem som ville lytte på Ham og følge Ham.

Vers 4

«Kjempene var på jorden i de dager, og likeså siden, da Guds sønner gikk inn til menneskenes døtre, som fødte dem barn. Dette er de mektige menn i gammel tid, de navngjetne.»

1 Mosebok 6:4

Her kommer vi til et omstridt vers som har fått oppmerksomhet fra både Bibelkommentatorer, teologer og konspirasjonsteoretikere som eksempelvis Erich von Däniken, den sveitsiske konspiratør og forfatter. Dette er fordi ordet for «kjempene» her er ordet «nephilim»; et ord som ikke bare er av teologisk interesse, men har interesse for konspiratører som Däniken, teorier om at «nephilim» var utenomjordiske skapninger som besøkte jorden i fortiden. Däniken, og flere med ham, tror at englene vi leser om i Bibelen er «guder fra verdensrommet» som har kommet til jorden i romskip, og bruker flere bibelvers for å beskrive disse romskipene og «gudene». Det er helt klart at en kan, med god fantasi, fortolke enkelte skriftsteder på en utsvevende måte, men en fortrolighet med Bibelens Gud tilsier at disse versene må fortolkes på en mer nøktern måte.

Vi står likevel overfor spørsmålet: Hvem var disse «nephilim» skapningene? Var de skapninger fra verdensrommet? Neppe, men dersom «Guds sønner» snakker om engler, og at disse var fedrene til disse kjempene, så ville dette forklare hvorfor de ble «mektige» og «navngjente» menn. Det kan også nevnes her at det er en tendens nå for å kalle UFO observasjoner som åndelige fenomener. Dette er delvis basert på at de som blir «kidnappet» av disse UFOene har fått et budskap fra dem som omhandler en ny tidsalder, ett årtusen – ett millennium – hvor menneskene skal være gode mot hverandre. Dette kan sammenliknes med hippiebevegelsens «vannmannens tidsalder» som er et New Age fenomen og en astrologisk hendelse. Riktignok er «vannmannens tidsalder» («Age of Aquarius») en periode på litt over 2000 år, men naturen av denne tidsperioden er den samme. UFOer, som ikke følger naturlovene, blir i dag ofte betraktet som åndelige fenomener.

Dersom du slår opp i et oppslagsverk og leter etter Nefilim, så finner du trolig en definisjon om mytologiske skapninger som var halvt menneske og halvt gud, som var store (høye) og hadde store fysiske og åndelige krefter. Bibelen sier her at disse kjempene var på jorden både i tiden før vannflommen og også etter flommen. Disse kjempene skal ha vært et resultat av at «Guds sønner» gikk inn til «menneskenes døtre» og gjorde dem gravide. «Nephilim» kommer fra verbet «naphal» som betyr «å falle». Noen kommentatorer mener at dette betyr «de som er falne», andre igjen «de som faller på andre» som i «overfaller andre», mens andre igjen ser dette ordet som «kjemper». Dette er trolig et ord som har blitt tildelt dem i etterkant ettersom «nephilim» i senere tid har fått en ny betydning. Vi vet at det også ble nevnt «nephilim» i 4 Mosebok 13, og den mest kjente kjempen var Goliat som David hogget hodet av. Goliat var «seks alen og et spann høy» (1 Samuel 17:4), noe som ifølge notatene i Bibelen min skal være over ni fot (2,74 m).

Moses skriver her at «nephilim» var «mektige menn» («gibbowr», et ord som betyr «mektige», «seirende», «krigere», «tyranner», «en som overgår andre» – mektig, strek og tapper mann. De fleste av disse ordene er positive, men «tyrann» er åpenbart et negativt ord. Det synes klart at disse personene, halvt menneskelige og halvt demoniske, ville ha ledende stillinger i samfunnet, og hersket med en hard hånd og mye ondskap. De ble også kalt «navngjetne» («shem»). Dette betyr at de hadde et sterkt rykte, hadde stor autoritet, og viktig karakter. De var berømte, og alle ville ha kjent til dem og deres store ondskap.

Leupold tror ikke på at «Guds sønner» var åndelige skapninger, og mener at dette gjør fortolkningen av dette verset enklere. Han mener at Vers 4 skulle ha kommet rett etter Vers 2 dersom dette var tilfelle. Han hevder at «nephilim» bare var personer som var litt høyere enn andre, og viser til 4 Mosebok 13:33 hvor Anak sine sønner blir kalt «nephilim», «kjempeætten». Han viser til at Luther kaller «Nephilim» «tyranner», og mener at «kjempene» er en uheldig oversettelse. Der kan imidlertid, slik jeg ser det, mangle noen viktige forklaringer for å underbygge Leupolds syn.

Henry M. Morris nevner faktorer som kunne resultere i mutasjoner når de falne englene paret seg med menneskelige kvinner, noe som kan ha forandret genene til disse barna dramatisk. Han sier også at dette kunne resultere i «kloning» eller en eller annen type for avansert genteknologi. Det er vanskelig å forestille seg hvordan disse skapningene kan ha påvirket deres levetid før syndefloden kom. De var åpenbart i besittelse av viktige posisjoner hvor de hersket over mange mennesker. Verden var full av ondskap, med disse skapningene som frontfigurer.